2 Bortfall av funksjonsbetegnelser på førsteinstansdomstolene

2.1 Gjeldende rett

Tingrettene endrer i dag betegnelse for enkelte saks- og prosesstyper ut fra hvilken funksjon domstolen har i saken. Førsteinstansdomstolen heter skifterett, namsrett, forhørsrett, vergemålsrett og skjønnsrett avhengig av hva slags sak den behandler. Betegnelsen på embetsdommeren varierer også. Dommeren kalles i noen lovbestemmelser fortsatt skiftedommer, forhørsdommer, skjønnsdommer mv, avhengig av sakstype.

Innføringen av funksjonsbetegnelsene synes nærmest å ha en rent lovteknisk bakgrunn. I tilknytning til de ikke-judisielle oppgavene som er pålagt domstolene, fant man det hensiktsmessig med en særskilt betegnelse, som ble opprettholdt også i forbindelse med reguleringen av de tvistesaker som måtte oppstå under behandlingen av disse sakene. Da kunne man uten videre referere til vedkommende rett med sin særlige kompetanse og sammensetning. Det kan også ha spilt en viss rolle at det var tungvint å henvise til det sammensatte ord «herreds- og byrett», se NOU 1980:12 Distriktsrettene - herreds- og byrettene i framtiden side 92. De tidligere rettstekniske hensyn for et skille i navnebruken foreligger ikke lenger. Betegnelsene har likevel blitt opprettholdt og er fortsatt i aktiv bruk.

Vergemålsrett

I domstolloven § 2 nr. 1 er vergemålsretten gitt status som særdomstol, men i realiteten er dette en funksjonsbetegnelse på tingretten når den behandler saker etter umyndiggjørelsesloven. Retten skal i slike saker bestå av sorenskriveren eller en tingrettsdommer, samt to forliksmenn. Så lenge kompetansen ligger hos den ordinære førsteinstansdomstol - med særskilt sammensetning - kan det ikke være grunn til å opprettholde særbetegnelsen og statusen som særdomstol. Det at selve saken blir registrert som umyndiggjørelsessak ved tingretten, vil uten videre utløse de særlige regler om rettens sammensetning og fremgangsmåte i umyndiggjørelsesloven.

Forhørsrett

Etter straffeprosessloven § 5 annet ledd foretar forhørsretten rettslig avhør og andre enkeltstående rettshandlinger. Forhørsretten kan dessuten avsi dom i saken etter straffeprosessloven § 248 dersom siktede har avgitt uforbeholden tilståelse og visse andre vilkår er oppfylt. Når førsteinstansdomstolen foretar rettslig avhør og treffer beslutninger under etterforskning, for eksempel avsigelse av fengslingskjennelse, beslutning om ransaking m.v. og straffefullbyrdelse, heter den forhørsrett, mens den under hovedforhandlingen heter tingrett. Forhørsretten består bare av en enkelt dommer. Det samme gjelder for tingretten ellers, bortsett fra under selve hovedforhandlingen. Samme dommer opptrer altså snart under etiketten tingrett, snart under etiketten forhørsrett.

Skifterett

Skifterett er betegnelsen på førsteinstansdomstolen når den behandler saker etter skifteloven og konkursloven, samt ved utførelse av enkelte andre oppgaver som er lagt til skifteretten i særlovgivningen. De sistnevnte oppgavene har ikke direkte tilknytning til skifte, men mange av dem likner på skifterettens oppgaver etter skifteloven og konkursloven. Nærheten til konkursbehandling er ofte det mest iøynefallende. Arbeidsoppgavene spenner over ulike posisjoner og oppgaver i selskapsforhold (aksjeloven og selskapsloven) og i boligsammenslutninger (eierseksjonsloven, borettslagsloven og boligbyggelagsloven), ulike kontrolloppgaver innen bank og forsikring (banksikringsloven) og kontroll med statlige selskaper (lov om statens jernbanetrafikkselskap og lov om statens postselskap) osv.

Bortsett fra nærheten til arbeidet med oppløsning og styring av boer, sammenslutninger mv, er det ikke mulig å gi noen generell begrunnelse for hvorfor disse oppgavene er lagt til skifteretten. Antakelig er grunnen at det ikke fantes noe annet organ som var mer egnet da bestemmelsene ble gitt, og at man i senere lovgivning av liknende art bare har sett hen til hvordan dette har vært løst tidligere.

Når det gjelder ordningen i de fire største byene, vises det til kapittel 2.5 nedenfor.

Namsrett

Namsretten er på samme måte som skifteretten en forretningsgren ved den alminnelige førsteinstansdomstolen. Når det gjelder ordningen i de fire største byene, vises det til kapittel 2.5 nedenfor.

Namsoppgavene kan deles i tre hovedkategorier; tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring og gjeldsordning for private. Namsretten behandler hovedsakelig saker etter tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningsloven for privatpersoner. Namsrettens oppgaver består for eksempel i å vurdere om vilkårene for tvangssalg er oppfylt, hvordan et tvangssalg skal gjennomføres og hvordan kjøpesummen skal fordeles osv.

I tillegg er namsretten, i likhet med skifteretten, pålagt en rekke ulike arbeidsoppgaver etter spesiallovgivningen. Oppgavene er av høyst ulik karakter, men fellestrekket er at de som oftest minner om de oppgaver som namsretten ellers utfører og derfor har preg av namsoppgaver. Noen av oppgavene har for eksempel fellestrekk med tvangssalg, som eksempel kan nevnes pålegg om salg eller fravikelse av eierseksjon, se eierseksjonsloven §§ 26-27.

Skjønnsrett

Når domstolen behandler saker etter skjønnsprosessloven, blir den gjerne kalt skjønnsrett. Skjønn avholdes hovedsakelig i forbindelse med ekspropriasjonssaker og odelssaker. Skiftetakster er en form for rettslig skjønn som avholdes i forbindelse med skiftebehandling.

Når ikke annet er bestemt ved lov, skal skjønnsforretninger holdes av tingretten, som tiltres av skjønnsmenn, se skjønnsprosessloven § 5. Slike skjønn kalles rettslige skjønn. Ordet skjønn kan dekke både rettslig skjønn og lensmannsskjønn, men skal lensmannen være kompetent, må det fremgå av særlov.

2.2 Bakgrunn for lovforslaget

I NOU 1980:12 foreslo Domstolsutvalget av 1977 at funksjonsbetegnelsene forhørsrett, skifterett, vergemålsrett, namsrett og skjønnsrett skulle utgå, slik at domstolen skulle hete det samme uten hensyn til hva slags sak den behandlet. Både Justisdepartementet og Stortinget sluttet seg i prinsippet til tanken om etter hvert å gå bort fra funksjonsbetegnelsene, se St.meld. nr. 90 (1981-1982) side 26 og Innst. S. nr. 118 (1982-1983) side 6. Dette gjaldt særlig betegnelsene namsrett og vergemålsrett. Stortingets justiskomité tok imidlertid et visst forbehold for betegnelsen skifterett. Som begrunnelse ble det anført at denne betegnelse «synes.... å være en klarere innarbeidet betegnelse som for folk flest vekker riktige assosiasjoner», se Innst. S. nr. 118 (1982-83) side 6.

I NOU 1999:22 Domstolene i første instans var Strukturutvalget enig med Domstolsutvalget av 1977 i funksjonsbetegnelsene burde bortfalle. Strukturutvalget mente at det virker forvirrende at førsteinstansdomstolene har ulike betegnelser når de behandler enkelte sakstyper.

I St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden gikk Justisdepartementet inn for at funksjonsbetegnelsene bør bortfalle, og at førsteinstansdomstolene bør hete tingrett uavhengig av hva slags sakstype den behandler. Stortingets justiskomité støttet Justisdepartementets forslag om at herreds- og byrettene skulle gis betegnelsen tingrett, se Innst. S. nr. 242 (2000-2001) side 9-10, og hadde ikke særskilte merknader til forslaget om å fjerne funksjonsbetegnelsene.

2.3 Høringsinstansenes vurderinger

Spørsmålet om å fjerne funksjonsbetegnelsene var på høring som en del av NOU 1999:22 Domstolene i første instans. I St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden side 69 er høringsinstansenes vurderinger av spørsmålet oppsummert slik:

«Langt de fleste domstoler støtter Strukturutvalgets forslag om at funksjonsbetegnelsene bortfaller. Sorenskriveren i Hadeland og Land uttaler at «selv om det er historisk interessant, fremstår det som uhensiktsmessig i dag å skille mellom f.eks. by- og herredsrett, skifterett, namsrett og vergemålsrett».

Kun et fåtall domstoler er klart negative til forslaget. Førstebyfogden i Bergen uttaler at «spesialprosessen skiller seg fremdeles betydelig fra den alminnelige prosess. I særlig grad gjelder dette namsprosessen. Ryddighet i forhold til brukerne tilsier da at man bruker betegnelser som alt i utgangspunktet tilkjennegir at man vil bruke særlige prosessuelle regler».

Den norske dommerforening støtter forslaget om å avskaffe funksjonsbetegnelsene namsrett m.m. Etatsansattes Landsforbund støtter Strukturutvalgets forslag, med unntak av når domstolen behandler skiftesaker. Forbundet ønsker å beholde betegnelsen «skifterett», fordi skifterett er et innarbeidet begrep.»

I tillegg til den alminnelige høringen som en del av St.meld. nr. 23 (2000-2001) Domstolene i fremtiden, har proposisjonsutkastet vært forelagt et utvalg domstoler. Førsteinstansdomstolene i Oslo er skeptiske til at betegnelsene skifterett og namsrett fjernes før det er tatt stilling til hvordan de tre førsteinstansdomstolene i Oslo skal organiseres i fremtiden. De påpeker at det vil oppstå problemer fordi post som skal til spesialembetene vil kunne bli feilsendt til tingretten.

2.4 Departementets vurderinger

Etter departementets oppfatning er funksjonsbetegnelsene skifterett, namsrett, vergemålsrett, skjønnsrett og forhørsrett unødvendige og egnet til å skape forvirring blant publikum. Domstolene bør ha en enhetlig ytre struktur. De bør derfor hete det samme uavhengig av hva slags sak de behandler. Realiteten bak funksjonsbetegnelsene er at det for visse sakstyper gjelder særlige rettergangsregler, men det er ikke av den grunn påkrevet med særlige betegnelser på domstolen. Noen tilsvarende ordning har man da heller ikke for de øvrige instanser - lagmannsrettene og Høyesterett - når disse behandler slike saker.

Funksjonsbetegnelsene har riktignok en viss informasjonsverdi, men for folk flest kan det etter departementets vurdering virke forvirrende at en henvendelse til domstolen blir håndtert av så vel forhørsretten som vergemålsretten, skifteretten, namsretten eller skjønnsretten. Alt etter hvilken prosessform en tvist behandles under, kan en person i dag vekselvis bli innkalt til Lillevik tingrett, Lillevik namsrett, Lillevik skifterett osv. Får en privatperson beskjed om å henvende seg til namsretten eller forhørsretten, vil han ikke uten videre forstå at dette er det samme som tingretten.

Departementet er videre i tvil om publikum har noen formening om at en henvendelse fra for eksempel namsretten innebærer at det vanligvis er tvangsfullbyrdelsesloven som vil bli anvendt ved behandling av saken for denne domstolen. Betegnelsen namsrett skaper få assosiasjoner hos folk flest. Departementet kan ikke se behov for at publikum i selve betegnelsen på domstolen må gis beskjed om hvilken prosessform det er som skal følges. Informasjon om prosessform har først interesse når det foreligger en sak. Ved at alle typer av søksmål fremmes for tingretten, blir det også klarere at det må være domstolens ansvar å sørge for at saken blir behandlet i de riktige former.

Det at funksjonsbetegnelsene opphører, er ikke til hinder for at man kan ha egne betegnelser på de enkelte sakstypene. Dette kan det være behov for i tilfeller hvor det gjelder egne prosessregler for en bestemt type saker. Saker som behandles etter tvistemålsloven kapittel 28, kalles for eksempel gjerne ekteskapssaker, og saker som behandles etter arbeidsmiljøloven §§ 61 ff, er det vanlig å kalle stillingsvernssaker. Domstolen har likevel ikke noe eget navn ved behandling av slike saker. På samme måte er det at funksjonsbetegnelsene opphører ikke til hinder for at man fortsatt kan tale om skiftesaker, namssaker, vergemålssaker m.v.

Når det gjelder betegnelsene forhørsrett og forhørsdommer, har disse i seg selv ikke noen god klang, og realiteten er ikke noe annet enn at vedkommende embetsdommer behandler straffesaker uten meddommere. I sivile saker bruker man samme betegnelse uavhengig av om rettens settes med eller uten meddommere. Det er ikke noe til hinder for at man gjør det samme i straffesaker.

Betegnelsen på embetsdommeren bør etter departementets vurdering også være den samme uavhengig av sakstype og prosessform. Betegnelsene forhørsdommer, skiftedommer, skjønnsdommer m.v. bør utgå. Det er unødvendig og egnet til å skape forvirring blant publikum at samme embetsdommer skal opptre under ulike betegnelser.

Departementet ser ikke behovet for å opprettholde funksjonsbetegnelsene, og går inn for at alle funksjonsbetegnelsene fjernes.

2.5 Særkilt om spesialembetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger

I Bergen, Trondheim og Stavanger er det opprettet særskilte byfogdembeter. Disse embetene behandler saker som namsrett og skifterett og er dessuten notarius publicus og tinglysingsmyndighet. I Oslo er det to spesialembeter. Oslo skifterett og byskriverembete behandler saker som skifterett og er dessuten tinglysingsmyndighet. Oslo byfogdembete behandler saker som namsrett og er i tillegg notarius publicus. Opprettelsen av og saksfordelingen mellom de ulike embetene er gitt ved kongelige resolusjoner med hjemmel i domstolloven § 20 første ledd. Byfogdembetene i Bergen, Trondheim og Stavanger skal slås sammen med tingrettene i de respektive byene, mens domstolsstrukturen i Oslo fortsatt er under utredning. Forskrift av 31. august 2001 om domssogns- og lagdømmeinndeling vil, når den trer i kraft etter hvert som sammenslåingene av domstoler blir gjennomført, også regulere hvilke spesialembeter man skal ha og hvilke saker de skal behandle.

Det foreslås ingen endringer i saksfordelingen mellom tingrettene og spesialembetene i denne proposisjonen. Spesialembetene skal fortsatt behandle de samme sakene som de gjør i dag. Spesialembetenes kompetanse må imidlertid angis ved å henvise konkret til hvilke saker embetene skal behandle, i stedet for å henvise til at embetene fungerer som namsrett eller skifterett. Dette vil bli gjort ved tillegg i forskriften om domssognsinndeling gitt med hjemmel i domstolloven § 20 første ledd. Endringene vil supplere og delvis erstatte de gjeldende kgl. res.

Det er likevel fare for at henvendelser i en overgangsperiode vil bli feilsendt til tingrettene i de fire største byene, se uttalelser fra domstolene i Oslo i kapittel 2.3 ovenfor. Lovteksten vil nå tale om tingretten og ikke namsretten og skifteretten, slik at det vil stå i loven at for eksempel en rekke begjæringer i forbindelse med tvangsfullbyrdelse skal sendes tingretten i stedet for namsretten. Tingrettene må da videresende henvendelsene til spesialembetene. For å unngå dette i størst mulig grad, må det gis informasjon til advokater m.fl. om at saksfordelingen mellom tingrettene og spesialembetene ikke endres nå.