5 Lovendringsforslagene med kommentarer

5.1 Generelt

For å unngå gjentagelser vil forslagene i det følgende fremstilles etter tema, da det stort sett er like endringer i de ulike tilsynslovene.

5.2 Systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid

5.2.1 Gjeldende rett

Som ovenfor nevnt trådte den reviderte forskriften om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS-forskriften) i kraft 1. januar 1997. Forskriften er fastsatt med hjemmel i åtte HMS-lover. Disse lovene er el-tilsynsloven, sivilforsvarsloven, brannfarlighetsloven, eksplosivloven, produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven, forurensningsloven, og brannvernloven. I alle lovene er det tatt inn konkrete bestemmelser som gir de respektive myndigheter anledning til å fastsette forskrifter om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Lovene pålegger også virksomheter med aktivitet som omfattes av de respektive lovene, plikt til å ha systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.

Forskrift om helse,- miljø-, og sikkerhet er på elsikkerhetsområdet fastsatt i medhold av el-tilsynsloven § 3 jf. § 9. Lovens § 3 slår fast at Kongen anordner offentlig tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr i den utstrekning det finnes nødvendig, og lovens § 9 fastslår at Kongen bestemmer at eiere av visse anlegg selv plikter å føre tilsyn med de installasjoner som er tilknyttet vedkommende anlegg.

5.2.2 Behovet for endringer

Etter departementets oppfatning er ikke hjemmelen i el-tilsynsloven tydelig nok slik den lyder i dag. Kommunal- og regionaldepartementet finner det derfor hensiktsmessig at hjemmelen for systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i el-tilsynsloven endres slik at denne fremstår like klar og tydelig som i de andre HMS-lovene. På denne bakgrunn ønsker Kommunal- og regionaldepartementet at det i el-tilsynsloven inntas en bestemmelse etter mønster av de øvrige HMS-lovene. Dette vil også være i tråd med ønsket om et samordnet og konsistent regelverk på tilsynsområdet.

Departementet vil imidlertid presisere at dette ikke innebærer en utvidelse av el-tilsynslovens virkeområde, men kun en nærmere klargjøring av gjeldende hjemmel for systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.

5.2.3 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

Ny § 12 femte ledd

Kongen kan gi nærmere regler om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

5.3 Kontroll

5.3.1 Tilsynsetatenes rett til adgang til virksomheten/kontrollobjektet

5.3.1.1 Gjeldende rett

Alle lovene inneholder uttrykkelig «inspeksjonshjemmel» og sikrer således tilsynsetatene adgang til virksomhetene.

Arbeidsmiljøloven § 80 nr. 1 slår fast at Arbeidstilsynet, samt sakkyndige eller granskingskommisjon som er oppnevnt i medhold av loven, til enhver tid skal ha adgang til ethvert arbeidssted som går inn under loven eller som det er spørsmål om å bringe inn under den. Bestemmelsen sikrer dessuten adgang til husvær som nevnt i lovens § 8, samt alle steder hvor innretninger og stoffer som nevnt i lovens §§ 17 og 18 befinner seg. Arbeidsmiljøloven § 80 nr. 3 pålegger tilsynspersonellet å legitimere seg og sette seg i kontakt med arbeidsgiveren og verneombudet og, om nødvendig, annet verne- og helsepersonale. Bestemmelsen sier dessuten uttrykkelig at inspeksjoner kan skje uanmeldt.

Forurensningsloven § 50 sier at forurensningsmyndigheten, når det er nødvendig for dens gjøremål etter loven, skal ha uhindret adgang til eiendom der forurensning kan oppstå eller har oppstått, eller som er eller kan bli utsatt for forurensning. Tilsvarende gjelder virksomhet som har ført til eller kan føre til avfallsproblemer.

Produktkontrolloven § 8 annet ledd sikrer tilsynsmyndigheten fri adgang til bygning, transportmiddel, lager, innretning mv. hvor produkt som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse befinner seg. Tilsvarende gjelder steder hvor det tilbys forbrukertjeneste som kan medføre helseskade.

El-tilsynsloven § 5 slår fast at Elektrisitetstilsynet til enhver tid skal ha uhindret adgang til anlegg som står under dets tilsyn.

Brannfarlighetsloven § 39 og eksplosivloven § 39 hjemler tilsynsmyndighetenes adgang til ethvert sted der de for utførelsen av sine tjenesteplikter finner det nødvendig å foreta undersøkelser.

Brannvernloven § 5 annet ledd gir Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern rett til å utføre inspeksjoner «på ethvert sted». I § 14 annet ledd hjemles adgang til nærmere spesifiserte kontrollobjekter. Se også § 23.

Sivilforsvarsloven § 41 fjerde ledd sikrer sivilforsvarets myndigheter adgang til eiendom for å føre tilsyn med egenbeskyttelsestiltak.

5.3.1.2 Behovet for endringer

Det er svært viktig at tilsynsetatene har klar hjemmel til å kreve nødvendig adgang til kontrollobjektene. Gjeldende bestemmelser tilfredsstiller i stor grad dette behovet og anses ikke i seg selv som noe hinder for samordnet tilsyn fra tilsynsetatene.

Tilsynslovenes forskjellige virkeområde og innretning, samt «inspeksjonshjemlenes» inngripende karakter, tilsier at bestemmelsene i en viss utstrekning må tilpasses og konkretiseres i hver enkelt lov. Det vil derfor ikke bli foreslått helt like eller for generelle adgangsbestemmelser. Ordlyd og begrepsbruk bør likevel samordnes i den utstrekning dette anses hensiktsmessig.

Når det gjelder hvortilsynsmyndighetene skal ha adgang, er det viktig at bestemmelsene sikrer adgang til steder hvor det drives aktiviteter som omfattes av den enkelte lov, samt til produkter, installasjoner med videre som tilsynsmyndighetene skal føre kontroll med. Gjeldende bestemmelser med unntak av el-tilsynsloven synes å dekke dette behovet. I el-tilsynsloven foreslås derfor presisert at tilsynsmyndighetene også skal ha adgang til selve virksomheten i tillegg til anlegg. Det er videre viktig at bestemmelsene utformes slik at tilsynsmyndighetene ikke utestenges fra steder hvor dokumentasjon befinner seg.

Det foreslås at adgangshjemlene uttrykkelig skal si at tilsynsmyndighetene til enhver tid skal ha uhindret adgang til kontrollobjektene. Dette innebærer ingen realitetsendring ettersom gjeldende bestemmelser utvilsomt må forstås slik. Arbeidsmiljølovens regel om at inspeksjon kan skje uanmeldt anses unødvendig og foreslås opphevet. Den foreslåtte lovtekst må forstås slik at også uanmeldt kontroll er hjemlet. Videre menes at tilsynsmyndighetene ikke skal kunne hindres ved gjennomføringen av kontrollen. Eksempelvis kan ikke en virksomhet påberope seg interne retningslinjer om adgangsbegrensning på særskilte områder for å hindre tilsynspersonell adgang til disse.

Arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven pålegger tilsynspersonellet å ta kontakt med arbeidsgiver når en virksomhet kontrolleres. Tilsvarende skal «virksomhetens ledelse» kontaktes ved kontroll etter forurensningsloven. God forvaltningsskikk tilsier at tilsynspersonellet, dersom det er mulig, tar kontakt med den kontrollen retter seg mot. Subjektet spesifiseres i hver enkelt lov alt etter hvem loven retter seg mot (arbeidsgiver, eier og så videre). I alle lovene tas inn tillegget «eller representant for denne.» Med unntaket «om mulig», menes at tilsynspersonellet skal sette seg i kontakt med den kontrollen retter seg mot dersom vedkommende er tilgjengelig. Kontrollen skal uansett kunne gjennomføres som planlagt. En slik bestemmelse, som også er i pakt med tilsynsetatenes praksis, foreslås inntatt i alle HMS-lovene. Det foreslås imidlertid ikke endringer i produktkontrolloven og forurensningsloven på dette punkt. Miljøvernmyndigheten finner presiseringen unødvendig fordi de allerede har hjemmel til å kreve nødvendig adgang til annenmanns eiendom og til å komme på uanmeldt kontroll. Lovenes forskjellige virkeområde medfører imidlertid noe forskjellig begrepsbruk.

Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven om at tilsynspersonellet skal sette seg i kontakt med arbeidstakernes vernerepresentanter foreslås videreført. Det synes ikke å være tilsvarende behov i de øvrige lovene.

Det foreslås at el-tilsynsloven, brannfarlighetsloven, brannvernloven og sivilforsvarsloven uttrykkelig pålegger tilsynspersonellet å legitimere seg før kontroll gjennomføres. En slik regel følger allerede av forvaltningsloven § 15, men det anses pedagogisk riktig, både overfor tilsynspersonellet og kontrollobjektene, at det sies eksplisitt i lovene at en tilsvarende legitimasjonsplikt skal gjelde.

Arbeidsmiljøloven inneholder et slikt krav i dag, og samordningshensynet taler derfor for at dette presiseres også i de øvrige lovene.

Eksplosivloven § 39 gir brannfarlighetsloven § 39 tilsvarende anvendelse. Det foreslås ingen endring i bestemmelsen i eksplosivloven; lovens § 39 «adopterer» derved endringen i brannfarlighetsloven.

5.3.1.3 Forslag til ny lovtekst m/merknader

El-tilsynsloven:

§ 5 første og annet ledd

Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang til anlegg og virksomhet etter loven.

Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15 og om mulig sette seg i kontakt med eier av eller ansvarlig for anlegg/ virksomhet eller representant for denne.

Merknad:

I forhold til gjeldende bestemmelse foreslås det som nevnt ovenfor at virksomhet føyes til ved siden av anlegg. Dette innebærer ingen realitetsendring slik gjeldende bestemmelse har vært fortolket, men klargjør at tilsynsmyndigheten skal ha adgang ikke bare til selve anlegget, men til hele virksomheten som driver dette. Adgang til virksomheter som tilbyr eller omsetter elektrisk utstyr, er ivaretatt dersom hjemmelen i § 5 blir utvidet til å omfatte virksomheter som foreslått. I første ledd foreslås det videre at «Elektrisitetstilsynet» erstattes med «tilsynsmyndigheten». Gjeldende bestemmelse inneholder ingen krav om å legitimere seg og om mulig sette seg i kontakt med eier eller ansvarlig for anlegg eller virksomhet. Annet ledd er derfor nytt.

Sivilforsvarsloven:

§ 41 nytt annet ledd

Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang til anlegg/virksomhet etter loven for å føre tilsyn med egenbeskyttelsestiltakene. Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15 og om mulig sette seg i kontakt med stedlig leder eller industrivernleder.

Merknad:

Gjeldende bestemmelse i sivilforsvarsloven § 41 hjemler adgang til «eiendommen for å føre tilsyn med egenbeskyttelsestiltakene». Forslaget tar ikke sikte på noen realitetsendring, men klargjør at sivilforsvarets myndigheter skal ha adgang til hele virksomheten som skal gjennomføre egenbeskyttelsestiltak.

Brannfarlighetsloven:

§ 39 nytt første ledd

Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang til ethvert sted og til enhver innretning tilsynsmyndigheten finner nødvendig for å føre tilsyn etter loven. Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15 og om mulig sette seg i kontakt med representant for arbeidsgiver og verneombud. Sakkyndige likestilles med tilsynsmyndighetene, jf. § 35 annet ledd.

Arbeidsmiljøloven:

Ny § 80 nr. 1

Arbeidstilsynets adgang til virksomheten.

Arbeidstilsynet og sakkyndige eller granskingskommisjon, som er oppnevnt etter denne lov, skal til enhver tid ha uhindret adgang til ethvert arbeidssted som går inn under loven eller som det er spørsmål om å bringe inn under den, til husvær som kommer inn under § 8 nr. 3 og til bygning, transportmiddel, lager, område mv. hvor maskin, tekniske innretninger og utstyr eller giftige eller helsefarlige stoffer som nevnt i §§ 17 og 18 befinner seg. Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15 og om mulig sette seg i kontakt med arbeidsgiveren og verneombudet, og om nødvendig med annet verne- og helsepersonale. Verneombudet kan kreve at også annen tillitsvalgt deltar under kontrollen. I virksomheter hvor verneombud ikke er valgt, skal tilsynspersonellet sette seg i forbindelse med annen tillitsvalgt.

Merknad:

I overskriften foreslås det at «virksomheten» erstatter det mer gammelmodige «bedriften» samt at «inspeksjoner» blir fjernet. I tilsynsterminologien er inspeksjon erstattet av andre begreper som kontroll, revisjon, verifikasjon mv.

I første punktum er «fri» erstattet med «uhindret». Endringen er kun av språklig art og foretas for å samordne begrepsbruken med de øvrige HMS-lovene.

Annet punktum erstatter gjeldende § 80 nr. 3. Endringene i forhold til § 80 nr. 3 er kun av språklig art og innebærer ingen realitetsendring.

Brannvernloven:

§ 14 nytt annet ledd

Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang til ethvert sted og til enhver innretning tilsynsmyndigheten finner nødvendig for å føre tilsyn etter loven. Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15 og om mulig sette seg i kontakt med representant for eier/bruker av tilsynsobjektet.

Merknad:

Begrepet «tilsynsmyndigheten» innføres som nytt begrep i brannvernloven.

5.3.2 Rett/plikt for kontrollobjektets/virksomhetens ledelse til å være til stede

5.3.2.1 Gjeldende rett

Ingen av lovene sier noe om, og i hvilken utstrekning, kontrollobjektets eller virksomhetens ledelse har rett til å ha observatør til stede under kontrollen.

Ved«gransking» slår forvaltningsloven§ 15 fast at «den forretningen angår», som hovedregel har rett til å ha vitne til stede. I henhold til § 15 tredje ledd kan unntak gjøres dersom dette ikke kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller dersom formålet med forretningen settes i fare.

Etter Kommunal- og regionaldepartementets vurdering får forvaltningsloven § 15 anvendelse ved kontroll etter HMS-lovene. Dette kan ikke være tvilsomt, og en uttrykkelig henvisning til forvaltningsloven § 15 anses derfor som unødvendig.

El-tilsynsloven § 5 gir hjemmel til å pålegge anleggets eier eller representant for denne å være til stede under kontrollen. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i de andre lovene.

5.3.2.2 Behovet for endringer

I utgangspunktet har representant for kontrollobjektet en åpenbar rett til å være til stede under kontrollen. Selv om dette kan synes selvsagt, og også følger av forvaltningsloven § 15, mener departementet det er hensiktsmessig å slå dette fast i tilsynsregelverket.

Særlig ved verifikasjon og revisjon av virksomhetenes internkontroll, har praksis vist at tilsynsetatene til tider har behov for å gjennomføre intervju av arbeidstaker uten at arbeidsgiver eller representant for denne er til stede. Det anses som svært viktig at arbeidstaker kan uttale seg fritt til tilsynsetatene uten å måtte frykte represalier fra arbeidsgiver. Etter departementets oppfatning må derfor tilsynspersonellet, uten nærmere begrunnelse, ha anledning til å nekte arbeidsgiver å være til stede under slike intervjuer. Kommunal- og regionaldepartementet finner at unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven § 15 tredje ledd som regel gir tilstrekkelig hjemmel for å nekte arbeidsgiver tilstedeværelse ved intervju av arbeidstaker. Av opplysningshensyn, og for å unngå eventuell tolkningstvil, blir det likevel foreslått eksplisitt i disse lovene at tilsynsmyndigheten skal kunne bestemme at retten til å være til stede likevel ikke skal gjelde. Dette kan særlig være aktuelt ved intervju av arbeidstaker. For øvrig gjelder unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 15.

El-tilsynsloven gir hjemmel til å pålegge anleggets eier eller representant for denne å være tilstede under kontrollen. Produkt- og Elektrisitetstilsynets erfaring tilsier at hjemmelen, selv om den sjelden «kommer på spissen», er nyttig. Det er helt klart at tilsynsetatene ofte har behov for at arbeidsgiver, eier og så videre er til stede under kontrollen, for eksempel for å få eller gi nødvendig informasjon. I praksis er dette sjelden noe problem, men overfor den uvillige og helt useriøse aktør vil det kunne være hensiktsmessig å ha hjemmel til å kunne gi et formelt pålegg om dette, slik som allerede er bestemt for el-tilsynslovens vedkommende. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å lovfeste at den kontrollen retter seg mot har rett til, og kan pålegges, å være tilstede når kontroll gjennomføres. Forslagene har lik ordlyd, med unntak av angivelsen av hvem kontrollen retter seg mot, hvor lovenes systematikk for øvrig følges.

Pålegg om å være til stede kan være aktuelt der tilstedeværelsen er viktig for at tilsynsmyndighetene skal få nødvendig informasjon, men også for å kunne gi nødvendig veiledning eller informasjon til virksomheten. Et pålegg om å være til stede ved kontroll, eller nektelse av slik tilstedeværelse, vil være en prosessledende avgjørelse, og kan således ikke påklages etter reglene for enkeltvedtak i forvaltningsloven.

5.3.2.3 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

§ 5 tredje ledd

Eier av eller ansvarlig for anlegg/ virksomhet eller representant for denne har rett til, og kan pålegges, å være til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse ikke kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten at formålet med kontrollen settes i fare.

Sivilforsvarsloven:

§ 41 nytt tredje ledd

Virksomhetens leder eller industrivernleder eller representant for denne har rett til, og kan pålegges, å være til stede under kontrollen. Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten kan bestemme at retten ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse ikke kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten at formålet med kontrollen settes i fare.

Brannfarlighetsloven:

§ 39 nytt fjerde ledd

Arbeidsgiver eller representant for denne har rett til, og kan pålegges, å være til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse ikke kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten at formålet med kontrollen settes i fare.

Arbeidsmiljøloven:

Ny § 80 nr. 2

Arbeidsgiver eller representant for denne har rett til, og kan pålegges, å være til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse ikke kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten at formålet med kontrollen settes i fare.

Brannvernloven:

§ 14 nytt tredje ledd

Tilsynsobjektets eier/bruker eller representant for denne har rett til, og kan pålegges, å være til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten ikke skal gjelde ved intervju av leietaker, ansatt i virksomhet eller andre som ikke representerer eier/bruker eller dersom slik tilstedeværelse anses å kunne sette formålet med kontrollen i fare.

5.3.3 Tilsynsetatenes rett til å kreve opplysninger fra kontrollobjektet

5.3.3.1 Gjeldende rett

Alle lovene gir tilsynsmyndighetene uttrykkelig hjemmel til å kreve opplysninger fra kontrollobjektet.

Arbeidsmiljøloven § 80 nr. 2 sier at «arbeidsgiver, arbeidstaker og enhver annen som er knyttet til virksomheten, samt produsenter, leverandører og importører av tekniske innretninger, utstyr og helsefarlige stoffer, er forpliktet til å gi alle de opplysninger som anses påkrevet for utøvelsen av tilsynet.» Bestemmelsen gir dessuten hjemmel til ved forskrift å gi nærmere bestemmelser om «dokumentasjon av opplysningene».

Etter Forurensningsloven § 49 første ledd plikter den som har, gjør eller setter i verk noe som kan forurense eller føre til avfallsproblemer, etter pålegg av forurensningsmyndigheten, å gi forurensningsmyndigheten de opplysninger som er nødvendige for dens gjøremål etter loven. Plikten gjelder «uten hinder av taushetsplikt» og kan «når særlige grunner tilsier det» også kreves av enhver som utfører arbeid for den som har opplysningsplikt som nevnt.

Produktkontrolloven§ 5 første ledd slår fast at «enhver», etter pålegg fra Kongen, plikter «å gi de opplysninger som er nødvendig for gjennomføring av gjøremål etter loven.» Kongens myndighet er ved kongelig resolusjon av 5. august 1977 delegert til Miljøverndepartementet/Statens forurensningstilsyn og Barne- og familiedepartementet/Produkt- og Elektrisitetstilsynet.

Etter El-tilsynsloven§ 5 er «anleggets eier eller representant for ham» forpliktet til å gi Elektrisitetstilsynet alle de opplysninger som anses påkrevd for utøvelsen av dets tilsyn.

Brannfarlighetsloven§ 39 annet ledd sier at enhver som har befatning med brannfarlig vare eller vare som det er spørsmål om å bringe inn under loven, er pliktig til å gi tilsynsmyndighetene alle opplysninger som de anser påkrevet for å utøve tilsynet.

Eksplosivloven § 39 gir bestemmelsen i brannfarlighetsloven § 39 tilsvarende anvendelse og har med andre ord en likelydende regel.

Brannvernloven § 14 tredje ledd pålegger enhver å gi den som utfører gjøremål etter loven de opplysninger som vedkommende forlanger for utførelsen av slike gjøremål.

Sivilforsvarsloven § 2 tredje ledd slår fast at enhver plikter å gi sivilforsvarets myndigheter de opplysninger de trenger for å kunne utføre sine gjøremål etter loven.

Forskrift om systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid i virksomheter (HMS-forskriften)stiller konkrete krav til skriftlig dokumentasjon, jf. forskriften § 5.

5.3.3.2 Behovet for endringer

Som beskrevet ovenfor, gir alle lovene tilsynsmyndighetene sikker hjemmel til å kreve opplysninger fra kontrollobjektet. Det er imidlertid mer usikkert i hvilken utstrekning eksisterende hjemler gir grunnlag for å kunne kreve at opplysningene/informasjonen blir gitt i en spesiell form eller språk dersom dette anses nødvendig. Dette vil for eksempel kunne være når opplysninger ikke er knyttet til dokumenter, slik som disketter eller lignende, eller opplysninger som blir gitt i form av utfylt skjema eller i elektronisk form. Det er nærliggende å tolke gjeldende bestemmelser slik at virksomhetene selv må kunne bestemme hvordan opplysningene skal gis, for eksempel at etterspurte opplysninger gis muntlig, i ubearbeidet form eller på et fremmed språk. Arbeidsmiljøloven, hvor det kan gis forskrift om «dokumentasjon av opplysningene,» berører denne problemstillingen eksplisitt.

Departementet mener at det er en svakhet at gjeldende regelverk, med unntak av arbeidsmiljøloven, ikke uttrykkelig hjemler tilgang til dokumentasjon, men bare til opplysninger. Både hensynet til best mulig samordnede bestemmelser og tilsynsetatenes behov for å kunne kreve verifiserte opplysninger taler for innføring av en slik hjemmel i alle lovene.

Det er videre klart at dagens teknologi gjør at informasjon ofte finnes i databaser og lignende, og ikke nødvendigvis er knyttet til dokumenter. Tilgjengelig data og teleteknologi i virksomhetene innebærer dessuten at systematisering og bearbeiding av opplysninger ofte vil være lite byrdefullt for virksomhetene. Derimot vil det kunne innebære store lettelser i tilsynsarbeidet. Opplysningshjemlene bør dessuten gi grunnlag for å kunne kreve at opplysningene blir fremlagt på et språk som ikke er alt for byrdefullt å behandle for tilsynsmyndighetene.

Departementet mener således at et effektivt tilsyn fordrer at tilsynsetatene skal ha adgang til å kreve at opplysninger blir gitt i en spesiell form, og foreslår at en slik bestemmelse blir inntatt i alle lovene. Eksempelvis skal tilsynsmyndighetene, når det anses nødvendig, kunne kreve å få opplysninger i systematisert form eller på et forståelig språk. Det er grunn til å understreke at hensikten ikke er å legge urimelige byrder på kontrollobjektene. Hjemmelen forutsettes brukt kun i tilfeller hvor dette faktisk er nødvendig for et fornuftig tilsyn. For eksempel må tilsynsetatene som hovedregel akseptere å få dokumentasjon på engelsk hvis det er arbeidsspråket i vedkommende virksomhet. Fordi ferdighetene i andre fremmedspråk enn engelsk er betydelig lavere i norsk forvaltning, vil tilsynsetatene om nødvendig kunne nekte dokumentasjon på andre språk og således kreve den på norsk. Internasjonale forpliktelser kan imidlertid pålegge myndighetene å godta visse fremmedspråk, og vil i tilfelle sette rammer for tilsynsetatenes handlingsfrihet på dette punkt. Forslaget legger også til rette for at tilsynsetatene kan kreve at opplysninger blir gitt i elektronisk form hvor det er hensiktsmessig og hvor det bidrar til en mer effektiv saksbehandling. Den tid som frigjøres i tilsynsetatene vil komme kontrollobjektene til gode i form av kortere saksbehandlingstid og mer effektiv utførelse av tilsynet.

Det anses videre viktig å få synliggjort at kontrollobjektet ikke kan holde tilbake nødvendige opplysninger ved å påberope seg taushetsplikt. Bestemmelsen får bare praktisk betydning for de kontrollobjekter som omfattes av annen lovbestemt taushetsplikt, for eksempel kommuner. Kommunal- og regionaldepartementet mener at de samfunnsinteresser som HMS-lovgivningen ivaretar bør veie tyngre ved innhenting av nødvendig HMS-informasjon, enn slik taushetsplikt. På denne bakgrunn foreslår departementet at bestemmelsen som i dag er fastslått i forurensningsloven og produktkontrolloven inntas i de øvrige HMS-lovene. Det understrekes at mottakerorganet naturligvis vil ha samme taushetsplikt som avgiverorganet, slik at hensynet bak taushetsplikten således blir ivaretatt utad.

Sivilforsvarsloven § 2 tredje ledd opprettholdes fordi en endring i forhold til utkastet vil innskrenke dagens bestemmelse for de ulike myndighetsorganene etter sivilforsvarsloven, det vil si Justisdepartementet, Direktoratet for sivilt beredskap, fylkesmennene, sivilforsvarskretsene og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. Sivilforsvarslovens generelle virkeområde er videre enn de bestemmelsene som skal ivaretas gjennom systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Det vil si bestemmelsene som pålegger virksomhetene egenbeskyttelsestiltak. Loven har således behov for en noe videre hjemmel om opplysningsplikt enn de andre tilsynslovene.

5.3.3.3 Forslag til ny lovtekst m/merknader

El-tilsynsloven

§ 5 fjerde ledd

Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov, skal når tilsynsmyndigheten krever det og uten hinder av taushetsplikt fremlegge opplysninger som anses nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Sivilforsvarsloven:

§ 2 nytt tredje ledd:

Enhver plikter å gi sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten de opplysninger de trenger, uten hinder av taushetsplikt, for å kunne utføre sine gjøremål etter loven. Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Merknad:

«Tilsynsmyndigheten» foreslås inntatt i bestemmelsen ved siden av «sivilforsvarets myndigheter». Det klargjøres dessuten at opplysninger ikke kan holdes tilbake ved henvisning til taushetsplikt. Ellers er første punktum identisk med gjeldende bestemmelse om opplysningsplikt. Tilføyelsen av «tilsynsmyndigheten» viser til definisjonen i forslaget til nytt femte ledd i § 2. Sivilforsvarets myndigheter må forstås slik at det omfatter både Justisdepartementet, Direktoratet for sivilt beredskap, fylkesmennene, sivilforsvarskretsene og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. Etter sivilforsvarsloven § 48 og kongelig resolusjon 29. november 1996 er det Næringslivets sikkerhetsorganisasjon som er pålagt å organisere og føre kontroll med egenbeskyttelsen.

Brannfarlighetsloven:

§ 39 nytt annet ledd

Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov, skal når tilsynsmyndigheten krever det og uten hinder av taushetsplikt fremlegge opplysninger som anses nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Produktkontrolloven:

§ 5 første ledd

Kongen kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Arbeidsmiljøloven:

§ 82 første ledd

Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov, skal når Arbeidstilsynet krever det og uten hinder av taushetsplikt fremlegge opplysninger som anses nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Arbeidstilsynet kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Merknad:

Gjeldende bestemmelse i § 80 nr. 2 gir en konkret oppregning av hvem som har opplysningsplikt overfor Arbeidstilsynet (arbeidsgiver, arbeidstaker og så videre). Forslagets generelle form innebærer ingen stor realitetsendring, men vil eksempelvis også omfatte byggherre eller utleier som ikke driver virksomhet. Nevnte subjekter har plikter etter loven, men omfattes strengt tatt ikke av oppregningen i gjeldende bestemmelse.

Gjeldende § 80 nr. 2 annet ledd gir Kongen hjemmel til å gi «nærmere bestemmelser om dokumentasjon av opplysningene». Forskriftshjemmelen ble tilføyd i 1989. Av odelstingsproposisjon nr. 1 (1988-89) følger at bakgrunnen for bestemmelsen var at det «i praksis har vist seg å by på problemer å kreve opplysningene gitt i en spesiell form» og at Arbeidstilsynet derfor «... må akseptere at arbeidsgiver eller en annen gir opplysningene i den form han/hun selv ønsker.» Forslaget i § 82 første ledd annet punktum om at Arbeidstilsynet skal kunne «bestemme i hvilken form opplysningene gis» antas å dekke realiteten i gjeldende forskriftshjemmel, som derfor foreslås opphevet.

Forurensningsloven:

§ 49 annet ledd

Forurensningsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Brannvernloven:

§ 14 nytt fjerde ledd

Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov, skal når tilsynsmyndigheten krever det, og uten hinder av taushetsplikt fremlegge opplysninger som anses nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

5.3.4 Tilsynsetatenes rett til å innhente prøver og lignende

5.3.4.1 Gjeldende rett

Produktkontrolloven § 5 gir Kongen hjemmel til å kreve at den som produserer eller importerer et produkt skal fremlegge representativ prøve av produktet eller iverksette nødvendige undersøkelser for å vurdere produktets egenskaper og virkninger. Kostnadene ved slike undersøkelser dekkes av produsent/importør med mindre det bestemmes at kostnadene helt eller delvis skal dekkes av det offentlige. Kongens myndighet etter bestemmelsen er delegert til Miljøverndepartementet ved Statens Forurensningstilsyn og Barne- og familiedepartementet ved Produkt- og Elektrisitetstilsynet. Etter produktkontrolloven § 8 kan tilsynsmyndigheten foreta nødvendig prøvetaking av produktet og utstyr som benyttes til forbrukertjenester.

El-tilsynsloven § 11 hjemler rett til å ta stikkprøver av elektrisk utstyr uten at det offentlige må betale vederlag for utstyret. Omkostningene ved slike prøver dekkes av fabrikanter, importører eller forhandlere, dersom det viser seg at tilbudt eller omsatt utstyr ikke er forskriftsmessig.

Forurensningsloven § 51 gir forurensningsmyndigheten adgang til å kreve undersøkelser for å fastslå forurensning eller fare for forurensning, klarlegge årsak eller virkning av inntrådt forurensning og klarlegge hvordan forurensning skal motvirkes. Kostnadene dekkes av kontrollobjektet.

Arbeidsmiljøloven §§ 11 og 18 gir Direktoratet for arbeidstilsynet adgang til å kreve at arbeidsgiver eller produsent/importør leverer prøve til undersøkelse av giftige og andre helsefarlige stoffer, for å få fastslått stoffets farlighetsgrad. Utgifter i forbindelse med undersøkelsen dekkes av den som har plikt til å foreta denne. Tilsvarende hjemmelsbestemmelser om tekniske innretninger og utstyr og produkter finnes i lovens §§ 18 og 77 nr. 3. Arbeidsmiljøloven gir dessuten generell adgang til å pålegge arbeidsgiver å gjennomføre nødvendige målinger for å kartlegge risikoforhold i arbeidsmiljøet.

Brannfarlighetsloven § 7 gir Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern adgang til å kreve at eieren av brannfarlig vare skal foreta prøve av brannfarlig væske når det er tvil om dens flammepunkt. Det samme gjelder for varer som per definisjon ikke er brannfarlige, men som det er adgang til å bringe inn under loven, jf. lovens § 1, femte ledd. Det kan også kreves at materialer som skal bli brukt til innretninger for brannfarlig vare, samt hele innretningens konstruksjon, skal undersøkes.

Eksplosivloven § 5 gir Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern adgang til å kreve at eieren av en vare skal la foreta undersøkelse av varens egenskaper når det er behov for å avklare disse. Det samme gjelder for varer som per definisjon ikke er eksplosive, men som det er adgang til å bringe inn under loven, jf. lovens § 2, siste ledd. Det kan også kreves at materialer som skal bli brukt til innretninger for eksplosiv vare, samt hele innretningens konstruksjon, skal undersøkes.

Brannvernloven har i dag ingen bestemmelser som direkte hjemler adgang til å innhente prøver, men har i § 27 bestemmelse om at visse produkter bare kan selges hvis de er godkjent av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Direktoratet er i samme bestemmelse gitt myndighet til å sette forbud mot eller påbud om bruk av et produkt eller tilbakekalle gitt godkjenning. For at dette skal kunne skje må man anta at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern indirekte er gitt myndighet til å innhente prøver.

Sivilforsvarsloven inneholder ikke slike regler.

5.3.4.2 Behovet for endringer

Forskjellene i eksisterende hjemler kan i stor utstrekning begrunnes i reelle behovsforskjeller mellom etatene. Etter departementets oppfatning er det av denne grunn lite hensiktsmessig å samordne bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven og forurensningsloven. Disse lovene bør derfor beholde gjeldende bestemmelser.

Brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven er lite moderne i utformingen av sine bestemmelser om adgang til prøvetaking. Retten til prøvetaking bygger på at det skal gis godkjenning og at slik godkjenning skal kunne nektes eller trekkes tilbake av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. I fremtiden vil det være behov for å kunne ta prøver av varer og produkter som anvendes innenfor det saklige virkeområdet for de tre aktuelle lovene og som ikke er godkjent av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, og som direktoratet heller aldri vil kunne forlange å få godkjent fordi disse er godkjent av tilsvarende organer i andre land. Lovene er på dette feltet ikke tilstrekkelig oppdaterte eller hensiktsmessige, og skiller seg dessuten fra de øvrige lovene som søkes harmonisert. Det presiseres at prøvetaking bare retter seg mot produkter som omfattes av de tre nevnte lover. Den foreslåtte endring medfører at henholdsvis brannfarlighetsloven § 43 annet ledd og eksplosivloven § 40 annet ledd blir overflødig. Disse bestemmelsene foreslås derfor strøket.

Departementet foreslår at det også i el-tilsynsloven tas inn en likelydende bestemmelse. Sivilforsvarsloven har ikke dette hjemmelsbehovet.

5.3.4.3 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

§ 11 nytt tredje ledd

Tilsynsmyndigheten kan kreve at den som tilbyr, omsetter, tilvirker, innfører eller markedsfører produkt, fremlegger representativ prøve av produktet eller iverksetter undersøkelser som finnes nødvendig for å vurdere produktets egenskaper eller virkninger. Tilsynsmyndigheten kan selv iverksette slike undersøkelser eller foreta nødvendig prøvetaking og kontroll av produkter. Kostnadene bæres av vedkommende tilvirker eller importør, med mindre departementet bestemmer at kostnadene helt eller delvis skal dekkes av det offentlige. Krav på refusjon av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.

Brannfarlighetsloven:

Ny § 7

Undersøkelse av brannfarlig vare, innhenting av prøver o.l.

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan kreve at den som eier, tilvirker, innfører eller markedsfører brannfarlig vare eller innretning o.l som nevnt i § 6 fremlegger representativ prøve av varen eller innretningen, eller iverksetter undersøkelser som finnes nødvendige for å vurdere varens eller innretningens egenskaper eller virkninger. Det samme gjelder annen vare enn nevnt i § 2 første ledd bokstav a) og b), når dette er nødvendig for å avgjøre om den skal bringes inn under loven. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike undersøkelser eller foreta nødvendig prøvetaking og kontroll.

Kostnadene etter første ledd bæres av den som kravet om undersøkelser, prøvetaking og kontroll er rettet mot. Departementet kan likevel bestemme at kostnadene skal fordeles på flere eiere, tilvirkere, importører eller markedsførere, eller at de helt eller delvis skal dekkes av det offentlige. Krav på refusjon av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.

Eksplosivloven:

Ny § 5

Undersøkelse av eksplosiv vare, innhenting av prøver o.l.

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan kreve at den som eier, tilvirker, innfører eller markedsfører eksplosiv vare eller innretning o.l., som nevnt i § 3 og § 4 fremlegger representativ prøve av varen eller innretningen, eller iverksetter undersøkelser som finnes nødvendige for å vurdere varens eller innretningens egenskaper eller virkninger. Det samme gjelder annen vare enn nevnt i § 2 første ledd når dette er nødvendig for å avgjøre om den skal bringes inn under loven. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike undersøkelser eller foreta nødvendig prøvetaking og kontroll. Kostnadene bæres av den som kravet om undersøkelser, prøvetaking og kontroll er rettet mot. Departementet kan likevel bestemme at kostnadene skal fordeles på flere eiere, tilvirkere, importører eller markedsførere, eller at de helt eller delvis skal dekkes av det offentlige. Krav på refusjon av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.

Brannvernloven:

§ 27 nytt annet ledd

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan kreve at den som eier, tilvirker, innfører eller markedsfører produkt som nevnt i første ledd fremlegger representativ prøve av produktet, eller iverksetter undersøkelser som finnes nødvendige for å vurdere produktets egenskaper og egnethet. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike undersøkelser eller foreta nødvendig prøvetaking og kontroll. Kostnadene bæres av den som kravet om undersøkelser, prøvetaking og kontroll er rettet mot. Departementet kan likevel bestemme at kostnadene skal fordeles på flere eiere, tilvirkere, importører eller markedsførere, eller at de helt eller delvis skal dekkes av det offentlige. Krav på refusjon av kostnadene etter dette og foregående ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

5.3.5 Tilsynsetatenes plikt til å avgi rapport til virksomheten/kontrollobjektet etter kontroll

5.3.5.1 Gjeldende rett

Brannfarlighetsloven § 39 og eksplosivloven § 39 pålegger tilsynsmyndighetene å gi rapport til arbeidsgiver om resultatet av inspeksjon på en arbeidsplass. Kopi av rapporten skal sendes arbeidstakernes vernerepresentanter.

Ellers pålegger ikke HMS-lovene tilsynsmyndighetene å gi tilbakemelding til virksomhetene om kontrollfunn.

5.3.5.2 Behovet for endringer

Departementet mener at god forvaltningsskikk tilsier at etatene som klar hovedregel skal gi skriftlig tilbakemelding etter kontroll. Unntak bør bare gjelde i de tilfeller det er helt upraktisk og unødvendig at slik tilbakemelding gis. Dette er også, med unntak for brannvernloven, i henhold til den praksis tilsynsetatene følger. Retningslinjer om å gi tilbakemelding etter kontroll kan reguleres ved instruks, men av hensyn til den som blir underlagt kontroll, mener departementet det er hensiktsmessig å lovfeste en slik plikt for tilsynsmyndighetene slik tilfellet i dag er i brannfarlighetsloven og eksplosivloven. Forslaget er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Brannvernloven har en ordning hvoretter den som utfører brannteknisk inspeksjon (brannsyn) skal gjøre eier eller bruker oppmerksom på feil eller mangler som finnes, og skal gi den rettledning som trengs for å finne den beste måte å rette disse på. Loven stiller ikke selv noe ubetinget krav om at dette skal skje skriftlig. Slike formkrav er imidlertid meget klart hjemlet i forskrift 5. juli 1990 om brannforebyggende tiltak og brannsyn. Gitte pålegg skal i henhold til brannvernloven gis skriftlig i tråd med forvaltningslovens bestemmelser. På denne bakgrunn foreslås det ikke endringer i brannvernloven.

I de øvrige lovene foreslås at tilsynsmyndighetene pålegges å gi virksomheten skriftlig tilbakemelding etter kontroll. Slik tilbakemelding gis rutinemessig etter gjeldende praksis. Unntaket viser til kontrollformer der rapport etter kontroll ikke er praktisk, for eksempel ved kontrollaksjoner der svært mange kjøretøyer kontrolleres i forbindelse med avfallstransport, eller der svært mange virksomheter kontrolleres i forhold til enkeltstående plikter.

Bestemmelsen i brannfarlighetsloven og eksplosivloven om at verneombudet skal ha kopi av rapporten foreslås videreført. Denne regelen, som er i henhold til etablert praksis i Arbeidstilsynet, foreslås også tatt inn i arbeidsmiljøloven.

5.3.5.3 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

§ 5 nytt sjette ledd

Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet, skal tilsynsmyndigheten gi skriftlig rapport til eier av eller ansvarlig for anlegg/ virksomhet om resultatet av kontrollen.

Sivilforsvarsloven:

§ 41 nytt femte ledd

Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet, skal tilsynsmyndigheten gi skriftlig rapport til virksomheten om resultatet av kontrollen.

Brannfarlighetsloven:

§ 39 siste ledd

Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet, skal tilsynsmyndigheten gi skriftlig rapport til virksomheten om resultatet av kontrollen. Kopi av rapporten skal sendes arbeidstakernes vernerepresentant.

Produktkontrolloven:

§ 8 nytt fjerde ledd

Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet, skal tilsynsmyndigheten utferdige skriftlig rapport om resultatet av kontrollen.

Arbeidsmiljøloven:

Ny § 80 nr. 3

Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet, skal Arbeidstilsynet gi skriftlig rapport til arbeidsgiveren om resultatet av kontrollen. Kopi av rapporten skal gis verneombudet, og om nødvendig annet verne- og helsepersonale.

Forurensningsloven:

§ 50 fjerde ledd

Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet, skal forurensningsmyndigheten gi skriftlig rapport til virksomheten om resultatet av kontrollen.

5.3.6 Tilsynsetatenes rett til å kreve opplysninger fra andre offentlige myndigheter

5.3.6.1 Gjeldende rett

Forurensningsloven§ 49 annet ledd gir forurensningsmyndigheten hjemmel til å kreve nødvendige opplysninger fra andre offentlige myndigheter uten den taushetsplikt som ellers gjelder. Tilsvarende regel finnes i produktkontrolloven § 5 første ledd.

De andre lovene inneholder ikke bestemmelser om rett til å kreve opplysninger fra andre offentlige myndigheter. For disse vil derfor regler om taushetsplikt kunne være til hinder for å kunne kreve opplysninger overlevert. Hovedreglene om taushetsplikt finnes i forvaltningsloven § 13 og omfatter personlige forhold og forretningshemmeligheter.

Forvaltningsloven gir imidlertid en rekke unntak fra taushetsplikten. Det vises særlig til § 13 b nr. 5 og 6. Etter førstnevnte bestemmelse er en rekke opplysninger, som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver unntatt fra taushetsplikt. § 13 b nr. 6 unntar opplysninger til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet når det finnes ønskelig av allmenne hensyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver.

5.3.6.2 Behovet for endringer

Kommunal- og regionaldepartementet mener at for å oppnå et godt samordnet tilsyn, og derved de fordeler dette gir tilsynsobjektene og tilsynsetatene, må en ha en viss flyt av opplysninger/informasjon etatene imellom. Det ville være uheldig om sektoriseringen i forvaltningen skulle være til hinder for at tilsynsmyndigheten får de nødvendige opplysninger. Som nevnt foran gir forurensningsloven og produktkontrolloven generell hjemmel til å kreve opplysninger fra offentlige myndigheter. Departementet foreslår at disse beholdes uendret, og at det innføres tilsvarende bestemmelse i de øvrige HMS-lovene. På denne måten skapes klarhet, og man unngår eventuell tolkningstvil i forhold til bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 følgende.

Forslaget legger opp til at det gis en hjemmel til å motta og avgi opplysninger etatene i mellom uten hinder av taushetsplikt. Opplysningsplikten omfatter de opplysninger som tilsynsmyndighetene anser som nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver etter loven. Med «offentlige tilsynsmyndigheter» menes etater innen helse-, miljø- og sikkerhetsområdet som fører tilsyn etter forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter.

Mottakerorganet plikter naturligvis å bevare taushetsplikten utad. Tilsynsmyndigheten vil således være bundet av de samme regler som gjelder for det forvaltningsorgan som opplysningene hentes fra. Departementet finner dette så åpenbart at det ikke er nødvendig å innta uttrykkelig bestemmelse om dette.

Departementet mener bestemmelsen bør plasseres sammen med hjemmelen for å kreve opplysninger. Forslaget viser derfor til foregående ledd.

5.3.6.3 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

§ 5 nytt femte ledd

Opplysninger som nevnt i fjerde ledd kan også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.

Sivilforsvarsloven:

§ 2 nytt fjerde ledd

Opplysninger som nevnt i tredje ledd kan også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.

Brannfarlighetsloven:

§ 39 nytt tredje ledd

Opplysninger som nevnt i annet ledd kan også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.

Arbeidsmiljøloven:

§ 82 nytt annet ledd

Opplysninger som nevnt i første ledd kan også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.

Brannvernloven:

§ 14 nytt femte ledd

Opplysninger som nevnt i fjerde ledd kan også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.

5.4 Reaksjon

5.4.1 Enkeltvedtak om korrigerende tiltak

5.4.1.1 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven § 77, brannfarlighetsloven § 37, eksplosivloven § 37 og brannvernloven § 5 har generell hjemmel for å gi pålegg om korrigerende tiltak (hjemler pålegg som anses nødvendige for gjennomføringen av lovene med tilhørende forskrifter).

Brannvernloven § 23 gir den som utfører brannsyn adgang til å påpeke feil og mangler og gir brannsjefen adgang til å gi skriftlige pålegg.

De øvrige lovene har et varierende antall mer eller mindre konkret utformede påleggshjemler.

Produktkontrolloven §§ 4 og 6 a gir Kongen omfattende myndighet til å fatte vedtak for å forebygge at produkt medfører helseskade eller miljøforstyrrelse, eller at forbrukertjeneste medfører helseskade. Vedtak etter § 4 skal som hovedregel gis som forskrift, men kan også fattes som enkeltvedtak.

El-tilsynsloven §§ 6, 7 og 11 gir Elektrisitetstilsynet hjemmel til å pålegge en rekke tiltak for utbedring av elektriske anlegg og utstyr.

Sivilforsvarsloven § 41gir konkrete hjemler til å gi pålegg i forbindelse med egenbeskyttelsestiltak.

5.4.1.2 Behovet for lovendringer

Departementet mener at alle etatene i hovedsak har hjemmel til å treffe de vedtak som er nødvendige for å få gjennomført korrigerende tiltak.

Som nevnt ovenfor har fire av lovene generellehjemler for dette. For arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven foreslås ordlyden harmonisert uten at dette medfører noen realitetsendring. Dagens påleggsbestemmelser i brannfarlighetsloven og eksplosivloven inneholder en veiledningsplikt for Direktoratet for brann- og ekspolosjonsvern som ikke foreslås videreført i lovbestemmelsene. Departementet mener tilsvarende plikt er vel ivaretatt i forvaltningsloven.

For el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven foreslås innført en generell hjemmel til å fatte enkeltvedtak. Ordlyden harmoniseres med ovennevnte. Hjemmelsutvidelsen vil først og fremst bety en klargjøring av hjemmelsgrunnlaget for å gi pålegg om korrigerende tiltak. For sivilforsvarsloven er det imidlertid grunn til å tro at endringen vil medføre «videre» pålegg enn det som blir gitt i dag, for eksempel i forbindelse med internkontroll.

Brannvernloven er annerledes bygget opp, men bør ut fra tilsynsmyndighetens arbeidsform beholdes som den er. Full harmonisering med de andre lovene blir svært komplisert og vil måtte medføre systemendring av loven. Brannvernlovens generelle påleggshjemmel foreslås derfor beholdt uendret. Det samme gjelder med brannsynsordningen etter § 23.

5.4.1.3 Forslag til ny lovtekst m/merknader

El-tilsynsloven:

§ 6 nytt første ledd

Tilsynsmyndigheten gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes en frist for når pålegget skal være utført.

Sivilforsvarsloven:

§ 41 nytt fjerde ledd

Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes en frist for når pålegget skal være utført. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten kreve at nødvendige tiltak blir iverksatt straks.

Brannfarlighetsloven:

§ 37 nytt fjerde ledd

Tilsynsmyndigheten gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes en frist for når pålegget skal være utført. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten kreve at nødvendige tiltak blir iverksatt straks.

Eksplosivloven:

§ 37 nytt fjerde ledd

Tilsynsmyndigheten gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes en frist for når pålegget skal være utført. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten kreve at nødvendige tiltak blir iverksatt straks.

Arbeidsmiljøloven:

§ 77 nr. 1

Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes en frist for når pålegget skal være utført. Ved overhengende fare kan Arbeidstilsynet kreve at nødvendige tiltak blir iverksatt straks.

Merknad:

Gjeldende tredje ledd om klageadgang, klagefrist og så videre er kun en gjentakelse av tilsvarende bestemmelser i forvaltningsloven, og anses unødvendig å beholde i loven. Av samme grunn foreslås å ta bort bestemmelsen i annet ledd om at pålegg skal gis skriftlig. Skriftlighetskravet følger direkte av forvaltningsloven. Bestemmelsen om at frist kan utelates ved overhengende fare flyttes fra § 77 nr. 2, men innebærer ingen realitetsendring.

5.4.2 Enkeltvedtak om tvangsmulkt

5.4.2.1 Gjeldende rett

Bestemmelser om tvangsmulkt/gebyr finnes i arbeidsmiljøloven, brannvernloven, produktkontrolloven, forurensningsloven og el-tilsynsloven. Brannfarlighetsloven, eksplosivloven og sivilforsvarsloven har ikke slike virkemidler.

Gjeldende bestemmelser er forskjellig utformet og har forskjellig rekkevidde.

Arbeidsmiljøloven § 78 og brannvernloven § 39 hjemler vedtak om tvangsmulkt når frist for gjennomføring av pålegg er oversittet. Produktkontrolloven § 13 hjemler vedtak om tvangsmulkt ved «overtredelse av vilkår, påbud eller forbud».

Forurensningsloven § 73 gir grunnlag for vedtak om forurensningsgebyr. Gebyret kan fastsettes når overtredelse av loven eller vedtak i medhold av loven er oppdaget, og begynner å løpe dersom frist for retting av forholdet oversittes. Gebyr kan også fastsettes på forhånd og løper i tilfelle fra eventuell overtredelse tar til.

El-tilsynsloven § 13 gir en svært begrenset forskriftshjemmel hvoretter det kan bestemmes at fabrikanter, importører eller forhandlere kan ilegges gebyr for overtredelse av lovens regler om registrering.

Brannvernloven gir bare grunnlag for vedtak om løpende mulkt. Arbeidsmiljøloven og forurensningsloven gir dessuten grunnlag for engangsmulkt/gebyr. Produktkontrolloven og el-tilsynsloven sier ikke noe om dette, men tvangsmulkt etter produktkontrolloven praktiseres både som løpende- og engangsmulkt. Alle bestemmelsene slår fast at mulkten/gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg, og med unntak av el-tilsynsloven at ilagt mulkt/gebyr kan frafalles. Bare arbeidsmiljølovens bestemmelse gir føringer om størrelse på fastsatt mulkt.

Lovene opererer med forskjellig terminologi («mulkt» og «gebyr»). «Gebyr» benyttes også om kontrollgebyrene og konsesjonsbehandlingsgebyrene. Dette er imidlertid ikke reaksjonsmidler.

5.4.2.2 Behovet for endringer

Kommunal- og regionaldepartementet mener det er viktig at alle HMS-lovene gir anledning til å benytte et økonomisk pressmiddel for å sikre etterlevelse av regelverket. Etter all sannsynlighet er trussel om bruk av tvangsmulkt mer effektivt enn pålegg alene. Et vedtak om tvangsmulkt har nådd sin hensikt dersom tvangsmulkt ikke påløper, idet de påpekte forhold vil bli rettet før fristen. Det oppleves som lite konsistent at fire av HMS-lovene, brannfarlighetsloven, eksplosivloven, sivilforsvarsloven og til dels el-tilsynsloven i dag mangler et slikt virkemiddel. Den manglende harmonisering gjør det mulig for kontrollobjektene å prioritere oppfyllelse av pålegg fra myndigheter som har de kraftigste reaksjonsmidlene. Sett fra myndighetenes side er en slik virkning utilsiktet. Det foreslås derfor at alle HMS-lovene får bestemmelse om tvangsmulkt.

Direktoratet for brann- og eksplosjonsverns sterkeste virkemiddel etter brannfarlighetsloven og eksplosivloven, er adgangen til å utferdige forelegg mot visse ulovlige aktiviteter. De to lovene hjemler ingen adgang til å ilegge tvangsmulkt, og er således helt i utakt med de fleste andre HMS-lovene. Brannvernloven hjemler også adgang til å utferdige forelegg, men har i tillegg hjemmel til å ilegge tvangsmulkt. Direktoratet for brann og eksplosjonsvern som forvalter alle de tre nevnte lovene administrerer derfor to ulike ordninger. Det er ønskelig at HMS-lovene harmoniseres på en slik måte at alle lovene hjemler like reaksjonsmidler. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres bestemmelser om tvangsmulkt i brannfarlighetsloven, eksplosivloven, el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. I tillegg til at lovene i størst mulig grad bør ha de samme reaksjonsmidlene, bør man også tilstrebe en lik ordlyd der det er mulig.

Det synes derfor lite rasjonelt begrunnet at gjeldende bestemmelser om tvangsmulkt/gebyr har forskjellig utforming. På denne bakgrunn foreslår Kommunal- og regionaldepartementet at tilsynslovene får likelydende tvangsmulktbestemmelse.

Forurensningslovens gjeldende bestemmelser om forurensningsgebyr dekker fullt ut de bestemmelser om tvangsmulkt som foreslås inntatt i de andre lovene. Det foreslås derfor ingen endring i forurensningsloven § 73 utover det at begrepet «forurensningsgebyr» endres til «tvangsmulkt». Også produktkontrollovens gjeldende bestemmelser om tvangsmulkt dekker de bestemmelser om tvangsmulkt som foreslås inntatt i de andre lovene. Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet foreslår derfor ingen endring av produktkontrolloven § 13.

Begrepet «tvangsmulkt» foretrekkes fremfor «gebyr» ettersom eksisterende bestemmelser, med unntak av forurensningsloven, bruker begrepet «tvangsmulkt». «Gebyr» kan dessuten forveksles med kontroll- og konsesjonsgebyrer.

Det nye forslaget legger til rette for at både engangs- og løpende mulkt kan benyttes. Arbeidsmiljøloven og forurensningsloven gir i dag uttrykkelig hjemmel for engangsmulkt/-gebyr. Etter gjeldende praksis skal engangsmulkt etter arbeidsmiljøloven benyttes når det er særlig påkrevd at pålegget oppfylles innen fristen.

Det er to forvaltningsnivåer etter brannvernloven, eksplosivloven og brannfarlighetsloven; -kommunen/brannsjefen og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Både den aktuelle kommunen og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan etter den foreslåtte tekst ilegge tvangsmulkt, mens myndighet til å frafalle tvangsmulkt forbeholdes direktoratet.

Pålegg om tvangsmulkt kan enten gis sammen med primærvedtaket eller i eget vedtak i ettertid. Videre fremgår det av lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2 bokstav d at en beslutning om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Det er således unødvendig å presisere dette i de enkelte særlovene. Tvangsmulkten skal utmåles i forhold til kostnadene ved å gjennomføre det pålegg som er gitt, og minst settes så høyt at det blir ulønnsomt å bryte loven.

Videre gir gjeldende bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 78 i femte ledd hjemmel for å gi nærmere forskrifter om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt. Slike forskrifter er gitt ved kongelig resolusjon av 3. juni 1977. Utover å gjengi de materielle bestemmelser som følger av loven, gir forskriftene administrative føringer overfor Direktoratet for arbeidstilsynet som er unødvendig å fastsette ved forskrift. Bestemmelsene om tvangsmulkt i de øvrige HMS-lovene har ikke tilsvarende forskriftshjemmel. Samordningshensyn tilsier derfor at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven oppheves.

Registrering av elektriske produkter som vilkår for salg i Norge er ikke lenger en eksisterende ordning etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. På denne bakgrunn foreslår Kommunal- og regionaldepartementet at ordningen som hjemles i nåværende § 13 i el-tilsynsloven oppheves.

5.4.2.3 Forslag til ny lovtekst m/merknader

El-tilsynsloven:

Ny § 13

I pålegg etter loven her kan det fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke /måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt. Tilsynsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Merknad:

Bestemmelsen om tvangsmulkt er ny og vil lette gjennomføringen av bestemmelsene i loven ved å gi myndighetene et fleksibelt sanksjonsmiddel mot brudd på lov, forskrift og vedtak fattet med hjemmel i disse.

Tilsynsmyndigheten har i dagens § 13 kun en begrenset hjemmel til å fatte vedtak om engangsgebyr. Den foreslåtte bestemmelse om tvangsmulkt vil således gi tilsynsmyndighetene hjemmel for også å kunne ilegge løpende tvangsmulkt.

Dersom det er overhengende fare for menneskeliv, er ikke tvangsmulkt noe alternativ til stansing jf. el-tilsynslovens § 6. Tvangsmulkten bør da eventuelt komme i tillegg til stansing i slike tilfeller. Tvangsmulkt bør ilegges den som er ansvarlig for at elektriske anlegg og utstyr er i tråd med gjeldende regelverk. Departementet antar også at det vil være hensiktsmessig at både eiere og virksomheter som benytter anlegg og utstyr kan ilegges tvangsmulkt. Departementet antar dog at mulkten i hovedsak bør rette seg mot eieren.

Sivilforsvarsloven:

Ny § 43

I pålegg etter loven her kan sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten fastsette en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke /måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt. Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Brannfarlighetsloven:

Ny § 45

I pålegg etter loven her kan det fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke /måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Eksplosivloven:

Ny § 42

I pålegg etter loven her kan det fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke /måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Arbeidsmiljøloven:

§ 78

I pålegg etter loven her kan det fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke /måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt. Direktoratet for arbeidstilsynet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Forurensningsloven:

§ 73

For å sikre at bestemmelsene i denne lov eller vedtak i medhold av loven blir gjennomført, kan forurensningsmyndigheten fatte vedtak om tvangsmulkt til staten.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av loven eller vedtak i medhold av loven er oppdaget. Mulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som forurensningsmyndigheten har fastsatt. Tvangsmulkt kan også fastsettes på forhånd og løper da fra eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at forurensningsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at det forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt.

Tvangsmulkt ilegges den ansvarlige for overtredelsen.

Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Forurensningsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Merknad:

Uttrykket forurensningsgebyr er byttet ut med tvangsmulkt, uten at det innebærer noen realitetsendring. I likhet med gjeldende bestemmelse om forurensningsgebyr, gjøres det derfor klart at ilagt tvangsmulkt skal gå til staten.

Brannvernloven:

Ny § 39

Tvangsmulkt

I pålegg etter loven her kan det fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke /måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

5.4.3 Enkeltvedtak som gir tilsynsmyndigheten rett til selv å utføre/få utført korrigerende tiltak

5.4.3.1 Gjeldende rett

Med unntak av arbeidsmiljøloven, gir alle lovene tilsynsmyndigheten rett til å utføre/få utført korrigerende tiltak i nærmere angitte situasjoner. Bestemmelsene om «tvangsgjennomføring» blir i praksis sjelden benyttet, men foruten å gi en nyttig signaleffekt, anses hjemlene som helt nødvendige når korrigerende tiltak mågjennomføres som vernetiltak.

Brannfarlighetsloven § 45, eksplosivloven § 42 og brannvernloven 37 hjemler rett til å utferdige forelegg. Forelegg slik lovene omtaler det, er et påbud om å etterkomme et allerede gitt pålegg. Forelegget krever en formell prosedyre før pålegget kan iverksettes. I fortsettelsen av foreleggsprosedyren gis tilsynsmyndighetene adgang til selv å besørge de nødvendige tiltak utført på eierens eller brukerens regning. Tilsynsmyndighetene har på visse vilkår adgang til å få tvangsgjennomført gitte pålegg når det dreier seg om forhold som medfører overhengende fare for brann eller eksplosjon.

I produktkontrolloven § 6 a fjerde ledd gis tilsynsmyndigheten hjemmel til å iverksette tiltak etter bestemmelsens annet og tredje ledd. Kostnaden ved tiltaket kan kreves refundert av den som kunne ha fått pålegg om slikt tiltak.

Etter el-tilsynsloven § 7 nr. 3 gis Elektrisitetstilsynet hjemmel til, for eiers regning å besørge utført pålegg gitt av Elektrisitetstilsynet, som ikke etterkommes uoppholdelig. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde elektrisk anlegg og omfatter dermed ikke elektrisk utstyr. En tilsvarende bestemmelse foreligger ikke for elektrisk utstyr.

Sivilforsvarsloven§ 43 gir rett til å få utført korrigerende pålegg om egenbeskyttelsestiltak for eier eller brukers regning.

5.4.3.2 Behovet for endringer

Tvangsgjennomføring er ikke et praktisk virkemiddel i forhold til Arbeidstilsynets arbeidsfelt. Arbeidsmiljøloven har som formål å beskytte arbeidstakere; i en faresituasjon vil dette oppnås ved et påbud om å avbryte arbeidet inntil tilfredsstillende sikringstiltak er iverksatt. Arbeidsmiljøloven trenger derfor ikke hjemmel for tvangsgjennomføring av tiltak.

Brannfarlighetsloven og eksplosivloven har i dag identiske bestemmelser. For å kunne utføre eller få utført korrigerende tiltak på tilsynsobjektets regning, må man enten ha en rettskraftig dom eller likestilt forelegg. Brannvernloven har nesten tilsvarende bestemmelser. Av hensyn til den som får pålegget, mener Kommunal- og regionaldepartementet det er grunn til å opprettholde foreleggsprosedyren i brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven. Dette sikrer at den som har fått et pålegg får reell mulighet til å overprøve dette rettslig dersom vedkommende har innsigelser. Samme hensyn taler for å innføre foreleggsinstituttet i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. Slik legges forholdene til rette for at også disse lovene kan innføre bestemmelsene om tvangsfullbyrdelse uten at det går på bekostning av muligheten for rettslig overprøving av pålegget, som nevnt ovenfor. Den som får et forelegg fra tilsynsmyndighetene rettet mot seg, har en frist på 30 dager etter forkynnelsen av forelegget til å reise søksmål dersom vedkommende mener at forelegget er rettsstridig. Dersom søksmål ikke blir reist innen denne fristen, vil forelegget være tvangsgrunnlag uten dom eller kjennelse etter lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 13-14. Departementet vil spesielt bemerke at det som omtales som forelegg i denne sammenheng er et skriftlig påbud om å etterkomme et allerede gitt pålegg, og må ikke forveksles med forelegg i strafferettslig forstand.

Departementet foreslår et samordnet forslag for brannfarlighetsloven, eksplosivloven, brannvernloven, sivilforsvarsloven og el-tilsynsloven etter mønster av tilsvarende bestemmelse i lov 14. juni 1985 nr. 77 (plan- og bygningsloven). For brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven medfører ikke forslaget noen realitetsendringer. Da el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven ikke har tilsvarende regler i dag, vil forslaget innebære en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Forslaget legger til rette for en samordnet praksis i forbindelse med gjennomføring av pålegg. I brannvernloven er eksisterende § 38 første ledd siste setning beholdt uendret.

I bestemmelsene er det videre foreslått at tilsynsmyndighetene ved overhengende fare skal ha mulighet til direkte tvangsgjennomføring av et gitt pålegg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14, uten at det er nødvendig med rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg. Dette er i tråd med gjeldende bestemmelser i brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven. Slik adgang vil tilsynsmyndighetene allerede i en viss utstrekning ha etter alminnelige nødrettsbetraktninger. Det er likevel naturlig med en særlig hjemmel fordi det kan være tvilsomt om alminnelige nødrettsbetraktninger rekker langt nok i forhold til myndighetenes behov for snarlig inngripen i farlige situasjoner. Dette kan også være tilfelle der den farlige situasjonen trekker ut i tid og myndighetenes inngrep etter hvert vil bære mer preg av et forebyggende tiltak.

5.4.3.3 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

Ny § 6 a

Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt mulig, forkynnes for den det er rettet mot.

Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvet. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Forelegg kan ikke påklages.

Ny § 6 b

Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet selv besørge eller få besørget at pålegget utføres for regning av den som dommen eller forelegget er rettet mot, uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg kreves.

Sivilforsvarsloven:

Ny § 43 a

Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt mulig, forkynnes for den det er rettet mot.

Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvet. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Forelegg kan ikke påklages.

Ny § 43 b

Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet selv besørge eller få besørget at pålegget utføres for regning av den som dommen eller forelegget er rettet mot, uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg kreves.

Brannfarlighetsloven:

Ny § 46

Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt mulig, forkynnes for den det er rettet mot.

Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvet. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Forelegg kan ikke påklages.

Ny § 46 a

Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet selv besørge eller få besørget at pålegget utføres for regning av den som dommen eller forelegget er rettet mot, uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg kreves.

Eksplosivloven:

Ny § 43

Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt mulig, forkynnes for den det er rettet mot.

Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvet. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Forelegg kan ikke påklages.

Ny § 43 a

Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet selv besørge eller få besørget at pålegget utføres for regning av den som dommen eller forelegget er rettet mot, uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg kreves.

Brannvernloven

§ 37 nytt første, annet og tredje ledd

Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt mulig, forkynnes for den det er rettet mot.

Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvet. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Forelegg kan ikke påklages.

§ 38 nytt første og annet ledd

Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet selv besørge eller få besørget at pålegget utføres for regning av den som dommen eller forelegget er rettet mot, uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14. Myndighet til å la slike tiltak utføre gjelder likevel ikke personell i brannvesenet og feiervesenet.

Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg kreves.

5.4.4 Enkeltvedtak om stansing

5.4.4.1 Gjeldende rett

Stansing som virkemiddel kan dels benyttes som akutt vernetiltak, dels som pressmiddel for å sikre at pålegg blir etterkommet.

Etter arbeidsmiljøloven § 77 nr. 2 første ledd skal Arbeidstilsynet, dersom det finnes nødvendig for å verne arbeidstakernes liv eller helse, gi pålegg om at virksomheten eller del av denne stanses inntil tilfredsstillende vernetiltak er iverksatt. Arbeidstilsynet fatter årlig flere hundre vedtak om stansing hjemlet i bestemmelsen. Arbeidsmiljøloven § 77 nr. 2 annet ledd gir Arbeidstilsynet rett til, helt eller delvis, å stanse virksomheten dersom frist til å utføre pålegg oversittes. Bestemmelsen benyttes sjelden i praksis, og er som regel subsidiær i forhold til tvangsmulkt. Det vil si i tilfeller hvor vedtak om tvangsmulkt ikke rekker til for å få pålegg etterkommet.

El-tilsynsloven§ 7 nr. 1 gir Elektrisitetstilsynet hjemmel til straks å stanse driften av et elektrisk anlegg dersom anlegget «frembyr fare for menneskeliv eller for skade på eiendom», eller dersom Elektrisitetstilsynet ikke får adgang til anlegget. Etter lovens § 11 andre ledd kan Elektrisitetstilsynet gi pålegg om straks å stanse tilbud og omsetning av elektrisk utstyr dersom dette kan medføre fare for menneskeliv eller skade på eiendom.

Brannfarlighetsloven § 45, eksplosivloven § 42 og brannvernloven § 37 hjemler rett til å utferdige forelegg med pålegg blant annet om at ulovlig virksomhet skal stanses.

Pålegg om stansing kan i dag gjennomføres etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd, der blant annet pålegget kan gå ut på å stanse den forurensende virksomhet inntil forurensningsbegrensende tiltak er gjennomført. Etter samme lovs § 74 har man i dag hjemmel til iverksetting (for eksempel stansing) hvis pålegg ikke etterkommes, eller hvis stansing er nødvendig uten at pålegg er gitt.

Sivilforsvarsloven inneholder ikke regler om stansing.

5.4.4.2 Behovet for endringer

Som foran nevnt har HMS-lovene, med unntak av produktkontrolloven, el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven, hjemler for å kunne gjøre vedtak om stans av virksomhet. Etter departementets oppfatning tilsier verken behov eller innretning i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven at disse to lovene skal stilles annerledes enn de øvrige HMS-lovene på dette punkt. Departementet mener at det også i disse lovene bør inntas hjemler som gir adgang til stans av virksomhet.

Kommunal- og regionaldepartementet finner det hensiktsmessig at det i HMS-lovene i størst mulig utstrekning innføres like og generelt utformede hjemler om stansing. De vel utprøvde bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 77 nr. 2 synes velegnet som mønster for dette. Det vil si at HMS-lovene med unntak av produktkontrolloven gir tilsynsetatene uttrykkelig hjemmel til å fatte vedtak om stans av virksomhet, både som akutt vernetiltak («nødstilfellene») og som pressmiddel for å få gjennomført pålegg.

For arbeidsmiljøloven vil et slikt samordnet forslag kun medføre redaksjonelle endringer.

Det presiseres at på grunn av virkemiddelets inngripende karakter, skal stansing som pressmiddel som hovedregel benyttes sekundært i forhold til tvangsmulkt. Retningslinjer om bruk av stansing bør imidlertid fastsettes i styrende dokumenter fra departementet til etatene fremfor å lovfestes.

5.4.4.3 Forslag til ny lovtekst m/merknader

El-tilsynsloven:

Ny § 6 annet og tredje ledd

Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen kan tilsynsmyndigheten helt eller delvis stanse virksomheten og/eller anlegget inntil pålegg er utført.

Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten foreta stansing selv om pålegg ikke er gitt.

Merknad:

Den foreslåtte bestemmelse innebærer en utvidelse av virkeområdet ved at det nå gis hjemmel til å stanse også virksomhet. Bestemmelsen vil både regulere elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Adgangen til å stanse en virksomhet er forbeholdt Produkt- og Elektrisitetstilsynet. Et elektrisk anleggkan imidlertid også stanses av det lokale elektrisitetstilsyn. Dette følger av el-tilsynsloven § 9.

Sivilforsvarsloven:

§ 43 nytt syvende ledd

Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen kan sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten helt eller delvis stanse virksomheten inntil pålegget er utført.

Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten stanse virksomheten selv om pålegg ikke er gitt.

Merknad:

Forslaget innebærer et nytt administrativt virkemiddel i sivilforsvarsloven.

Med overhengende fare menes forhold som ikke kan rettes opp på stedet og som kan medføre skade på personer og/eller materielle verdier. Videre er det kun «tilsynsmyndigheten» som kan nytte stansing ved overhengende fare, se merknad til ny § 2 tredje ledd og forslaget til § 2 nytt femte ledd.

Brannfarlighetsloven:

§ 37 nytt siste ledd

Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen kan tilsynsmyndigheten helt eller delvis stanse virksomheten inntil pålegget er utført. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten stanse virksomheten selv om pålegg ikke er gitt.

Eksplosivloven:

§ 37 nytt siste ledd

Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen kan tilsynsmyndigheten helt eller delvis stanse virksomheten inntil pålegget er utført. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten stanse virksomheten selv om pålegg ikke er gitt.

Arbeidsmiljøloven:

§ 77 nr. 2

Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen kan Arbeidstilsynet helt eller delvis stanse virksomheten inntil pålegget er utført. Ved overhengende fare kan Arbeidstilsynet stanse virksomheten selv om pålegg ikke er gitt.

Merknad:

Bestemmelsen er omredigert og innebærer ingen realitetsendring. Stansing etter annet punktum skal benyttes når dette er nødvendig for å verne arbeidstakernes liv eller helse, jf. også gjeldende bestemmelse i § 77 nr. 2 første ledd.

Brannvernloven:

§ 23 nytt tredje ledd

Dersom brannsjefen har utferdiget skriftlig pålegg som ikke oppfylles innen fristen kan kommunestyret helt eller delvis forby bruken av vedkommende bygning, område mv. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten forby bruken av vedkommende bygning, område mv. selv om pålegg ikke er gitt.

Merknad:

Forslaget innebærer et nytt virkemiddel i brannvernloven. «Stansing av virksomhet» passer ikke som begrep i brannvernloven. Derfor benyttes i stedet betegnelsen «forby bruk».

5.4.5 Enkeltvedtak om tilbakekall av produkt

5.4.5.1 Gjeldende rett

Etter arbeidsmiljøloven § 77 nr.3 kan Direktoratet for arbeidstilsynet gi pålegg om tilbakekall av produkt, rettet mot den som leverer eller markedsfører dette.

I produktkontrolloven § 6 a er det i dag hjemmel til å kreve at den som tilvirker, innfører m.m. et produkt, tilbakekaller produktet fra bruker eller distributør dersom det foreligger en uakseptabel risiko for at produktet medfører helseskade eller miljøforstyrrelse som nevnt i lovens § 1.

El-tilsynsloven § 11 annet ledd gir blant annet hjemmel til å tilbakekalle elektrisk utstyr som «frembyr fare for menneskeliv eller for skade på eiendom».

Brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven åpner adgang til å sette forbud mot produkt. Det forutsettes i disse lovene at tilsynsmyndighetene kan fatte vedtak om at produkter ikke gis godkjenning.

5.4.5.2 Behovet for endringer

Arbeidsmiljøloven § 77 nr. 3 er nylig endret på dette punkt. Departementet anser det således ikke som hensiktsmessig å foreslå ytterligere endringer i denne.

I el-tilsynsloven vil tilbakekall av produkter nå omfattes av utkastets § 6 annet ledd, ved at bestemmelsen også omfatter elektrisk utstyr.

For Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern er det ønskelig å få modernisert brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven på dette området. Problemstillingen er beskrevet foran under behovet for endringer vedrørende prøvetaking. De tre lovene er ikke tilstrekkelig oppdatert og det er også viktig å få bestemmelsene harmonisert med de øvrige tilsynslovene. Det presiseres at tilbakekall av produkt bare retter seg mot produkter som omfattes av de tre nevnte lover.

De øvrige lovene har ikke dette hjemmelsbehovet.

5.4.5.3 Forslag til lovendringer

Brannfarlighetsloven:

§ 8 nytt sjette ledd

Når en godkjenning tilbakekalles, kan Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kreve at den som tilvirker eller markedsfører innretningen tilbakekaller denne fra bruker eller distributør. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike tiltak og kreve kostnadene dekket av den som kunne fått pålegg om slike tiltak. Krav på refusjon av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.

Eksplosivloven:

§ 7 nytt sjette ledd

Når en godkjenning tilbakekalles, kan Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kreve at den som tilvirker eller markedsfører varen eller innretningen tilbakekaller denne fra bruker eller distributør. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike tiltak og kreve kostnadene dekket av den som kunne fått pålegg om slike tiltak. Krav på refusjon av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.

Brannvernloven:

Tilføyelse til § 27 første ledd

Når en godkjenning tilbakekalles, kan Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kreve at den som tilvirker eller markedsfører innretningen tilbakekaller denne fra bruker eller distributør. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike tiltak og kreve kostnadene dekket av den som kunne fått pålegg om slike tiltak.

5.4.6 Straff

5.4.6.1 Gjeldende rett

Alle lovene er straffesanksjonert. Skyldkravet er som regel uaktsomhet. Strafferammen varierer. El-tilsynsloven hjemler bare bøtestraff, mens overtredelse av forurensningsloven kan straffes med inntil 5 års fengsel. Det er også forskjeller med hensyn til om det straffbare forhold skal regnes som forbrytelse eller forseelse. Straffeloven § 2 bestemmer at straffebestemmelser i spesiallovgivningen med strafferamme over 3 måneders fengsel skal anses som forbrytelse, med mindre loven selv bestemmer noe annet. Sivilforsvarsloven og arbeidsmiljøloven har høyere strafferamme enn 3 måneder, men lovene bestemmer selv at straffebrudd skal anses som forseelse. Straffbart brudd på forurensningsloven regnes dels som forbrytelse, dels som forseelse.

Straffesubjekt er også noe forskjellig. Arbeidsmiljøloven er eksempelvis alene med særlig straffebestemmelse for hindring av offentlig myndighet. Også med hensyn til påtalebegjæring er det enkelte forskjeller.

5.4.6.2 Behov for endringer

Ulikhetene i lovbestemmelsene anses ikke som noe vesentlig hinder for samordnet tilsyn. Ulik anmeldelsespraksis etatene imellom kan imidlertid medføre at tilsynsobjektene opplever dette annerledes. Lik anmeldelsespraksis må gjennomføres ved samordning av tilsynspraksis og kan neppe i seg selv oppnås ved å samordne straffebestemmelsene i de ulike lovene.

De store forskjellene i utforming av straffebestemmelsene og strafferammer, tilsier imidlertid at det kan være behov for å samordne bestemmelsene noe. Eksempelvis synes det lite rasjonelt at forurensningskriminalitet kan straffes med inntil fem års fengsel, mens straffbart brudd mot el-tilsynsloven ikke hjemler fengselsstraff.

Kommunal- og regionaldepartementet mener at alle HMS-lovene bør få inn en bestemmelse om straffeansvar for å hindre offentlig myndighet, etter mønster av arbeidsmiljøloven § 89. Denne bestemmelsen går noe lenger enn tilsvarende straffebud i straffeloven og gir også en klar signalvirkning overfor kontrollobjektene.

I likhet med gjeldende bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 89, vil de foreslåtte bestemmelsene ramme både forsettlig og uaktsom overtredelse.

5.4.6.3 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

§ 14 nytt tredje ledd

Den som legger hindringer i veien for undersøkelser som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.

Sivilforsvarsloven

§ 62 nytt tredje ledd

Den som legger hindringer i veien for undersøkelser som sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.

Brannfarlighetsloven:

§ 44 nytt annet ledd

Den som legger hindringer i veien for undersøkelser som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.

Eksplosivloven

§ 41 nytt annet ledd

Den som legger hindringer i veien for undersøkelser som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.

Brannvernloven

§ 36 nytt annet ledd

Den som legger hindringer i veien for undersøkelser som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.

5.5 Øvrige endringer

I forbindelse med samordningsarbeidet har Kommunal- og regionaldepartementet sett behov for også å gjøre enkelte endringer i regelverket som ikke ligger innenfor bestemmelsene om kontroll og reaksjon. Det fremmes forslag til redaksjonelle endringer i el-tilsynsloven. Videre foreslår departementet å gi en klar hjemmel til å pålegge eiere av tunneler og eventuelt andre objekter, som utgjør en ekstraordinær risiko i en kommune, å bidra til oppgradering av brannvesenet.

5.5.1 Endringer i el-tilsynsloven

På bakgrunn av at reaksjonsbestemmelsene i de ulike tilsynslovene samordnes, vil det være nødvendig med ytterligere omredigering av el-tilsynsloven. Dette for å beholde de grunnleggende sikkerhetskravene til elektriske anlegg og utstyr som til nå har fremgått av hver enkelt reaksjonsbestemmelse i denne loven. De grunnleggende sikkerhetskravene vil nå fremgå av §§ 2 og 10. Dette medfører imidlertid ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

I alle bestemmelser hvor «Elektrisitetstilsynet» nevnes er dette gjennomgående skiftet ut med tilsynsmyndigheten. Dette gjelder §§ 4, 5, 6, 7, 11 og 13. I §§ 3 og 9 er «Elektrisitetstilsynet» skiftet ut med «Produkt- og Elektrisitetstilsynet», som er dagens navn på etaten. At etatens fulle navn benyttes i §§ 3 og 9 er blant annet gjort for å klargjøre forholdet til det lokale elektrisitetstilsyn.

I bestemmelser hvor betegnelsen «det stedlige tilsyn» er nevnt, skiftes dette ut med dagens betegnelse som er « det lokale elektrisitetstilsyn». Dette gjelder §§ 9 og 11.

Kommunal- og regionaldepartementet har videre opphevet § 10 tredje ledd, om at prøveanstalten for godkjenning kan kreve vederlag. Ordningen med godkjenning av elektriske produkter er opphørt i og med EØS-avtalen. Bestemmelsene er således helt uten materiell betydning, og bør oppheves.

El-tilsynsloven er bygget opp etter skillet mellom elektriske anlegg og elektrisk utstyr. I forbindelse med samordningen har vi imidlertid valgt å innta en fellesbestemmelse i utkastets § 6 som regulerer både elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Dette er for øvrig presisert i punkt 5.4.4.3.

Kommunal- og regionaldepartementet arbeider for tiden med et nytt avgiftsregulativ for Produkt- og Elektrisitetstilsynet. For å klargjøre hjemmelen for en forskrift om dette, har departementet i § 4 første ledd presisert ordlyden noe. Endringen klargjør at tilsynsmyndigheten kan ta gebyr eller avgift for tilsyn også mot elektriske produkter.

Videre er Kommunal- og regionaldepartementet i ferd med å legge om autorisasjonsordningen for elektroinstallasjonsvirksomheter fra å være en lokal autorisasjon innenfor det enkelte elektrisitetsverks forsyningsområde til å bli en landsdekkende ordning. Registeret vil bli bygget opp av Produkt- og Elektrisitetstilsynet og vil ved hjelp av internett-teknologi bli tilgjengelig for det lokale elektrisitetstilsyn over hele landet. Dette vil gjøre det lettere for de lokale elektrisitetstilsyn å føre tilsyn med virksomhetene. Virksomhetene på sin side vil ikke lenger kunne flytte sin virksomhet fra landsdel til landsdel dersom de fratas autorisasjonen, slik de nå har kunnet gjøre.

Kommunal- og regionaldepartementet fremmer på denne bakgrunn forslag om hjemmel i tilsynsloven til å kunne fastsette forskrifter om avgift for registrering og autorisasjon.

5.5.1.1 Forslag til ny lovtekst

El-tilsynsloven:

Endret § 4 første ledd

For myndighetenes tilsyn etter denne loven erlegges avgift til staten etter forskrift fastsatt av Kongen. I forskriften inntas bestemmelse om når og av hvem denne avgift skal erlegges.

El-tilsynsloven:

Ny § 12 fjerde ledd

Kongen kan gi nærmere regler om registrering og autorisasjon av virksomheter som faller inn under denne lov, samt regler om avgift for registrering og autorisasjon av disse virksomhetene.

5.5.2 Endringer i brannvernloven

Brannvernloven § 25 nytt annet ledd tar sikte på å gi en klar hjemmel for å kreve at eiere av vegtunneler i særlige tilfeller kan pålegges enten selv å etablere egnet beredskap, eller å bidra økonomisk til den utrustning av brannvesenet som er nødvendig på grunn av den særegne utfordring som en brann i en vegtunnel utgjør.

Tunneler faller inn under brannvernlovens bestemmelser om særskilte brannobjekter med krav til tekniske og organisatoriske tiltak i objektet.

En del objekter, slike som vegtunneler, har sentrale samfunnsmessige funksjoner som rekker langt ut over hva som dekker behovene i den aktuelle kommunen. Disse kan i tillegg representere en risiko som er langt alvorligere enn hva som ellers er vanlig i kommunen. De fleste virksomheter over bakken med ekstraordinær risiko vil normalt ha krav til egenbeskyttelse gjennom industrivernbestemmelsene, eller gjennom vilkår knyttet til aktuelle tillatelser. Dette har ikke vært gjennomført for vegtunneler.

Norsk miljøpolitikk har et sentralt prinsipp om at det er den part eller virksomhet som forårsaker miljøbelastninger som skal være ansvarlig for å utrede og avbøte skader eller ulemper. Dette prinsippet har også vært gjeldende for brannvernområdet, med unntak av tunneler. Departementet fremmer derfor forslag om at dette også gjøres gjeldende for eiere av tunneler.

I tunneler som er bygget og utstyrt etter dagens sikkerhetsnivå, slik det fremgår av vegmyndighetenes retningslinjer, skal risiko for at brann oppstår være begrenset. Selv en liten brann kan lett få uforholdsmessig store konsekvenser på grunn av de særegne forhold som er i lange tunneler, blant annet på grunn av at det ikke er separate rømningsveier og at innsatsveien kan være lang. Tunneler har, i motsetning til industri og næringsliv, ingen fast personellressurs som kan ivareta akutte organisatoriske tiltak. Samfunnsøkonomisk er det uhensiktsmessig å etablere faste personellenheter i tunnelene for å ivareta organisatoriske brannsikringstiltak, så som å sikre effektiv rømning av trafikanter.

Ettersom kommunale brannvesen skal være organisert og dimensjonert for den risiko som foreligger i kommunen, innebærer det at lange tunneler i små kommuner vil ha avgjørende betydning for dimensjonering og organisering av det lokale brannvesenet. Større kommuner forventes å ha ressurser for å imøtekomme de krav som settes til innsats i slike objekter. Den foreslåtte bestemmelsen retter seg derfor mot å bidra til at det er forholdsmessighet mellom de krav som ellers settes til innsats og ressurser i små kommuner, og hva som kreves for å opprettholde et rimelig sikkerhets- og innsatsnivå i vegtunneler. Kriteriet for kravet vil derfor være at det foreligger en ekstraordinær risiko i forhold til det alminnelige krav til beredskap i kommunen.

Innsats i tunneler stiller høye krav til utstyr og kompetanse hos mannskapene. Sentrale innsatsressurser er knyttet til vanntilførsel og røykdykkere, og aktuelle krav overfor eier vil i de fleste tilfeller omhandle krav om bidrag til dette. Vanntilførsel er i utgangspunktet et teknisk tiltak, dette mangler i mange tunneler og kan være uforholdsmessig kostnadskrevende å etablere. Eier kan i stedet velge å skaffe vann på annen måte, fortrinnsvis gjennom vanntankvogn. Det kan likevel være hensiktsmessig at krav om vann ved vanntankvogn faller inn under bestemmelsen fordi det er erfaring for at krav om vann i tunneler løses på denne måten.

Det er generelt ikke satt krav til kommunene om røykdykkere i brannvernloven eller forskrift 3. mai 1995 om organisering og dimensjonering av brannvesen, og det er relativt få små kommuner som ellers har risikoobjekter som fører til at det settes krav om dette. Av hensyn til sikker og effektiv innsats i tunneler er det en forutsetning med røykdykkere. Dette er en kostnadskrevende ressurs på alle plan, fra anskaffelse av utstyr, opplæring av mannskapene, vedlikehold av utstyr, jevnlige øvelser og økte mannskapskostnader. Departementet vil derfor påpeke at det er viktig at den foreslåtte hjemmel dekker både etableringskostnader og løpende utgifter knyttet til røykdykking.

Det legges opp til at vedtak om styrking av den lokale beredskap må fattes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Det normale vil være at direktoratets vedtak fattes på bakgrunn av en konkret henvendelse og begrunnelse fra den enkelte kommune. Departementet forutsetter at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern har en dialog med Vegdirektoratet i forbindelse med at slike vedtak fattes.

5.5.2.1 Forslag til ny lovtekst

Brannvernloven:

§ 25 nytt annet ledd

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan pålegge eier av en vegtunnel, som anses å utgjøre en ekstraordinær risiko innen en kommune, å etablere en egen brann- og ulykkesberedskap eller bekoste og vedlikeholde en nødvendig oppgradering av det kommunale brannvesen.

5.5.3 Endringer i arbeidsmiljøloven

Stortinget vedtok 2. desember 1999 en ny § 55 G i arbeidsmiljøloven (ot. prp. nr. 77 (1999-2000) og innst. O. nr. 5 (1999-2000)). Endringen ble sanksjonert 17. desember 1999 og trådte i kraft fra 1. januar 2000.

Den 20. desember 1999 ble det vedtatt et nytt kapittel XII B i arbeidsmiljøloven (ot. prp. nr. 13 (1999-2000) og innst. O. nr. 26 (1999-2000)). Lovendringen ble sanksjonert 7. januar 2000 og trådte i kraft samme dato. Ved denne lovendringen ble arbeidsmiljøloven § 55 D om utenlandsstasjonerte arbeidstakere flyttet til ny § 73 P annet og tredje ledd. Som følge av at § 55 D ble flyttet rykket §§ 55 E og F fram og har blitt til § 55 D og E. Ved en inkurie ble ikke arbeidsmiljøloven § 55 G samtidig endret til § 55 F.

For at arbeidsmiljøloven ikke skal bli stående med en «tom» paragraf 55 F foreslår Kommunal- og regionaldepartementet at nåværende § 55 G blir ny § 55 F.

Arbeidsmiljølovens nåværende § 55 G henviser til bestemmelsene i lovens §§ 55 B - F. Tidligere § 55 D i arbeidsmiljøloven om utenlandsstasjonerte arbeidstakere er flyttet til ny § 73 P andre og tredje ledd uten at § 55 G henviser til den bestemmelsen. Det var ikke meningen fra Kommunal- og regionaldepartementets side å utelukke utenlandsstasjonerte arbeidstakere fra henvisningen i § 55 G.

I tråd med dette foreslår Kommunal- og regionaldepartementet å endre henvisningen i § 55 G (ny § 55 F) til også å omfatte arbeidsmiljøloven § 73 P andre og tredje ledd.