3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Allerede forarbeidene til adopsjonsloven av 1917 anser stebarnsforhold som et grunnlag for adopsjon. Både barn fra tidligere ekteskap, tidligere adopterte barn og barn født utenfor ekteskap, nevnes i denne forbindelse. I følge Statens ungdoms- og adopsjonskontor søkes det også i dag om stebarnsadopsjon der den ene av barnets foreldre er død. I andre saker kommer spørsmålet opp der barnet har fått en steforelder etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd mellom barnets foreldre. I noen av søknadene har barnet aldri bodd sammen med den ene av sine foreldre. Steforelderen kan i slike tilfeller være den eneste mor eller far barnet kjenner, og barnet kan være svært knyttet til ham eller henne. I noen saker har barnet liten eller ingen kontakt med den forelderen det ikke lever sammen med. I andre saker kan det derimot være kontakt og sporadisk samvær mellom barn og forelder. Det kan i enkelte tilfeller være sterke konflikter som er den bakenforliggende årsaken til søknaden om stebarnsadopsjon, for eksempel der søknaden fremstår som en forlengelse av en konflikt om barnefordeling eller samvær. Sakene kan fremstå som svært komplekse og er på ingen måte kurante. Det er derfor viktig at adopsjonsmyndigheten foretar en grundig og konkret behandling av hver søknad der partene gis anledning til å tenke nøye igjennom virkningene av en adopsjon og spørsmålet om adopsjonen vil være til barnets beste.

Formålet med en adopsjon er å gi et godt og varig hjem, vanligvis til et barn som ikke kan bli tatt hånd om av sine opprinnelige foreldre. Adopsjon innebærer derfor som oftest at barnet flyttes fra sin biologiske familie til en ny familie. Ved en søknad om stebarnsadopsjon bor derimot barnet som regel sammen med den ene av sine foreldre og steforelderen som har vært forelderens ektefelle over tid. Barnet vil som regel allerede være godt kjent med steforelderen og knyttet til vedkommende. Stebarnsadopsjonen innebærer således normalt ingen endring i barnets faktiske situasjon. Endringen skjer i forhold til barnets juridiske stilling i familien. Ved adopsjonen knyttes varige juridiske bånd mellom barnet og steforelderen. Dersom den biologiske forelderen dør risikerer ikke barnet å måtte flytte fra hjemmet. Går ektefellene fra hverandre er barnet sikret samvær med og bidrag fra steforelderen.

I 1999 ble det gjennomført 207 stebarnsadopsjoner i Norge. Tallene for 1998 og 1997 er henholdsvis 210 og 213 adopsjoner. Det er Statens ungdoms- og adopsjonskontor som avgjør søknad om stebarnsadopsjon og som gir bevilling i sakene der lovens krav er oppfylt. Barne- og familiedepartementet er klageinstans i bevillingssakene.

3.2 Vilkår for å få gjennomført en stebarnsadopsjon

I følge adopsjonsloven § 5 første ledd kan den som er gift bare adoptere sammen med sin ektefelle. Etter adopsjonsloven § 5 annet ledd kan ikke andre enn ektefeller adoptere sammen. Registrerte partnere er utelukket fra å adoptere sammen.

Gjeldende § 5 regulerer også stebarnsadopsjon. Her fremstår stebarnsadopsjon som et unntak fra regelen om at ektefeller må adoptere sammen. Det heter i § 5 første ledd annet punktum at den ene ektefelle kan likevel med samtykke fra den andre ektefellen adoptere dennes barn. Den ene partneren i et registrert partnerskap kan ikke adoptere den andre partnerens barn. Dette følger som vist ovenfor av ordlyden i adopsjonsloven § 5 og av partnerskapsloven § 4 der det heter at adopsjonslovens regler om ektefeller ikke gjelder for registrert partnerskap.

Et grunnleggende vilkår for å gjennomføre en adopsjon er at adopsjonen skal være til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. Hensynet til barnets beste er også nedfelt i FNs konvensjon om barnets rettigheter. I følge konvensjonen artikkel 3 skal det i alle handlinger som vedrører barn først og fremst tas hensyn til det som gagner barnet best.

I tillegg til prinsippet om at adopsjonen skal være til barnets beste, krever § 2 at den som søker å adoptere enten selv ønsker å oppfostre barnet, har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjon.

Adopsjonsloven § 3 setter en nedre aldersgrense på 25 år som vilkår for å kunne adoptere. Rent unntaksvis er det likevel åpnet for at det kan gis bevilling til den som har fylt 20 år.

Barn over 12 år må etter adopsjonsloven § 6 selv samtykke i å bli adoptert. Gjeldende adopsjonslov har i dag ingen egen bestemmelse om at barn under denne alder skal høres i saken og tas med på avgjørelsen. Hensynet til barnet ivaretas av adopsjonsmyndighetene i vurderingen av om det vil være til barnets beste å bli adoptert. Statens ungdoms- og adopsjonskontor opplyser at det har utviklet seg en praksis der det rettes en forespørsel til kommunen der barnet bor for å få en uttalelse i saken.

Hensynet til barnets beste blir også ivaretatt av foreldrene som blant annet har plikt etter barneloven til å høre hva barnet har å si før det tas avgjørelse om personlige ting som gjelder barnet - for eksempel om det skal søkes om stebarnsadopsjon.

Det følger av adopsjonsloven § 7 første ledd at den som er under 18 år ikke kan adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Vanligvis vil den ektefellen som skal samtykke etter § 5, bestemmelsen om stebarnsadopsjoner, ha (del i) foreldreansvaret. For denne forelderens vedkommende vil samtykke etter de to bestemmelsene i adopsjonsloven § 5 og § 7 være sammenfallende. Dersom barnets andre forelder også har del i foreldreansvaret, er vedkommendes samtykke nødvendig for at en adopsjon skal komme i stand. En forelder som har del i foreldreansvaret kan således forhindre en stebarnsadopsjon.

Etter adopsjonsloven § 7 tredje ledd skal forelder uten del i foreldreansvaret så vidt mulig få anledning til å uttale seg før vedtak blir gjort. Departementet har lagt til grunn at det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvor langt en skal gå i å forsøke å innhente vedkommendes uttalelse. Dersom en forelder oppholder seg utenlands på ukjent adresse, er dette i seg selv ikke nok til å unnlate forsøk på oppsporing. Videre bør det i alminnelighet ikke gis adopsjonsbevilling hvis den ene av foreldrene i sin uttalelse går i mot dette. Unntak kan gjøres etter en konkret vurdering dersom en er kommet til at barnet er tjent med at båndene til vedkommende forelder brytes.

Departementet har lagt til grunn at et ekteskap bør ha vart i to år før det gis adopsjonsbevilling - slik at forholdet skal ha vist sin stabilitet. Det er åpnet for at dokumentert samboerforhold forut for ekteskapsinngåelsen kan tillegges vekt.

3.3 Virkningene av en stebarnsadopsjon

Adopsjonsloven kapittel 3 regulerer virkningene av en adopsjon. Av § 13 går det frem at ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort. Dersom den ene ektefelle adopterer den annens barn (stebarnsadopsjon), får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene som om det var deres felles barn. Det er ikke mulig å oppheve et adopsjonsforhold.

At de juridiske båndene brytes, innebærer blant annet at barnet ikke lenger vil ha arverett etter forelderen og dennes slekt. Videre oppheves forelderens forsørgelsesansvar. Forelderen vil ikke ha noen rett til samvær med barnet.

Barn som har fått en ny forelder gjennom en stebarnsadopsjon har samme rett som alle andre adopterte barn til å bli fortalt at det er adoptert, jf. adopsjonsloven § 12. Barnet har fra det er 18 år også krav på å få opplyst fra bevillingsmyndigheten hvem den opprinnelige forelderen er.

Det følger av partnerskapsloven § 3 at registrering av partnerskap har samme rettsvirkning som inngåelse av ekteskap, men med det unntak, jf. lovens § 4, at adopsjonslovens regler om ektefeller ikke gjelder for registrert partnerskap.

To registrerte partnere har dermed ikke muligheten til å adoptere verken stebarn eller andre barn. Unntaket i § 4 var gjenstand for diskusjon under behandlingen av partnerskapsloven i 1992-93. De fleste høringsinstansene støttet forslaget om å unnta adopsjon, enkelte med den presisering at det gjelder «på nåværende tidspunkt». Departementet tok i Ot. prp. nr. 32 (1992-93) utgangspunkt i at grunnlaget for en partnerskapslov er homofile pars behov for lovregulering av de økonomiske og juridiske sidene av et forhold. Det ble understreket at en adgang til adopsjon ikke skulle følge automatisk av en rett til lovregulert samliv. Spørsmålet om adopsjon ble derfor sett uavhengig av spørsmålet om å lovregulere partnerskap.