5 Nærmere om forslaget til endring av adopsjonsloven og partnerskapsloven

5.1 Kort om gjeldende rett

Adopsjonsloven § 5 inneholder i første ledd annet punktum en bestemmelse om at den ene ektefellen med samtykke fra den andre ektefellen kan adoptere dennes barn - såkalt stebarnsadopsjon. Av partnerskapsloven § 4 går det frem at adopsjonslovens bestemmelser om ektefeller ikke gjelder for registrert partnerskap. Det vises for øvrig til kapittel 3.2. Vilkår for å få gjennomført en stebarnsadopsjon.

5.2 Høringsnotatets vurderinger og forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse om at den ene registrerte partner med den annens samtykke kan adoptere dennes barn. Forslaget ble utformet som en ny § 5 a og med en ordlyd som tilsvarer innholdet i gjeldende § 5 første ledd annet punktum om at en ektefelle med den andre ektefellens samtykke kan adoptere dennes barn. Til forskjell fra stebarnsadopsjon i ekteskap, foreslo departementet at stebarn som opprinnelig er adoptert fra utlandet holdes utenfor ordningen. Forslaget i høringsnotatet innebærer således at barnet som ønskes adoptert, kan være forelderens biologiske barn eller adoptivbarn så fremt adoptivbarnet ikke er adoptert fra utlandet.

Årsaken til at barn adoptert fra utlandet ble foreslått holdt utenfor muligheten til å bli adoptert av sin adoptivforelders registrerte partner, er hensynet til barnas opprinnelsesland. Ingen av de land de tre norske adopsjonsorganisasjonene har formidlingstillatelse i, tillater adoptivforeldre av samme kjønn. Det er fra opprinnelseslandenes side uttrykt stor skepsis til at homofile gis anledning til å adoptere. Departementets forslag om et unntak som holder utenlandsadopterte barn utenfor muligheten til gjennom en ny adopsjon å bli adoptert av adoptivforelderens registrerte partner, tilsvarer unntaket som er gjort i dansk og islandsk lovgivning.

Notatet presiserte at lovens øvrige vilkår for stebarnsadopsjon vil være de samme for ektefeller som for registrerte partnere, se kapittel 3 om gjeldende rett.

Departementet foreslo følgende bestemmelse:

Ǥ 5 a

Den ene partner i et registrert partnerskap kan med samtykke fra den andre partneren adoptere dennes barn med mindre barnet er et adoptivbarn fra et annet land.»

5.3 Høringsinstansenes syn

Følgende instanser har uttalt seg om forslaget: Justisdepartementet, Statens ungdoms- og adopsjonskontor, Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Rogaland, Kirkerådet, Agder Biskop, Møre biskop, Nord-Hålogaland Biskop, Sør-Hålogaland Biskop, Oslo Biskop, Borg Bispedømme, Stavanger biskop, Bjørgvin biskop, Tunsberg Biskop, Hamar Biskop, Datatilsynet, Norsk Kommuneforbund, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, Offentlige Familievernkontorers Organisasjon, Sogn og Fjordane Fylkeskommune - Familiekontoret i Sogndal, Verdens Barn, Adopsjonsforum, Redd Barna Norge, Universitetet i Oslo - Senter for kvinneforskning, Barnevernets utviklingssenter Nord-Norge, Barnevernets utviklingssenter Midt-Norge, Den Norske Advokatforening, Foreningen 2 Foreldre, Juss-Buss og Juridisk rådgivning for kvinner.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor og Foreningen 2 Foreldre har i det vesentlige konsentrert sin uttalelse om stebarnsadopsjon generelt.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor fremhever i egenskap av å være fagkontor for adopsjonssaker viktigheten av også å fokusere på den følelsesmessige siden ved stebarnsadopsjoner. Kontoret understreker at en adopsjon ikke bare er livsvarig for partene i adopsjonssaken, men at den også innebærer et brudd i barnets slektslinje som vil ha betydning for all fremtidig slekt. Kontoret som ser visse betenkeligheter ved å utvide kretsen av adoptivsøkere ved stebarnsadopsjoner, uttaler blant annet:

«I denne sammenhengen må en med andre ord ta stilling til hva som synes å være barnets beste både på kort og lang sikt, slik at adopsjonslovens krav om at adopsjonen skal være til gagn for barnet, blir det viktigste hensynet og dermed avgjørende for om adopsjonsbevilling kan gis i det enkelte tilfellet. Det sier seg selv at dette rent generelt kan være svært vanskelig å vurdere i stebarnsadopsjonssaker. Dersom de foreslåtte endringene i adopsjonsloven og partnerskapsloven blir vedtatt, og barnet ut fra dette vil få to foreldre av samme kjønn, vil en kunne hevde at disse vurderingene vil bli spesielt vanskelige. Dette fordi en adopsjon vil skape en familie som er meget uvanlig, selv om barnet skal ha de samme omsorgspersonene som før adopsjonen.»

Statens ungdoms- og adopsjonskontor viser videre til at det ikke er uvanlig at voksne stebarnsadopterte tar kontakt og er dypt ulykkelige over den beslutning som ble tatt om adopsjonen da de selv var mindreårige. Statens ungdoms- og adopsjonskontor opplyser at en del av dem som gjennom en adopsjon har fått en steforelder, er opptatt av at de som barn ikke var i stand til å ta innover seg eller forstå alle de juridiske og følelsesmessige sidene ved adopsjonen. Kontoret fremhever at uavhengig av om lovforslaget blir vedtatt eller ikke, bør stabilitetskravet til ektefeller og eventuelt partnere i stebarnsadopsjonssaker økes fra dagens to år til fem år, og at stebarnsadopsjoner i alminnelighet ikke bør innvilges for barn under 12 år.

Foreningen 2 Foreldre er skeptisk til stebarnsadopsjoner generelt og mener derfor at myndighetene fortsatt bør være meget restriktive med stebarnsadopsjoner og ha som målsetting å redusere antallet.

Foreningen 2 Foreldre uttaler blant annet:

«Erkjennelsen av at barn kan være i fullverdig familieforhold til begge sine foreldre selv om foreldrene ikke lever sammen, er i ferd med å slå gjennom hos den norske befolkningen og hos politikerne. Sett i lys av dette mener Foreningen 2 Foreldre at stebarnsadopsjon virker bakstreversk og lite tidsriktig - som et gufs fra forgagne idealer der mannen var forsørgeren og derfor adopterte sin nye kones barn. Foreningen 2 Foreldre anbefaler at det legges større vekt på å sikre de familiemessige båndene mellom barn og begge foreldrene, og at dette skal være førstevalget når det gjelder å sikre barn trygghet og familiemessig tilknytning.»

Alle øvrige instanser, bortsett fra Kirkerådet, Agder Biskop, Møre biskop, Stavanger biskop, Bjørgvin biskopog Borg Bispedømme, støtter departementets forslag om å åpne for at den ene registrerte partner kan adoptere den annens barn.

Fylkesmannen i Hedmark som støtter departementets forslag, uttaler:

«Et hovedmotiv for lov om partnerskap har vært å likestille homofile og heterofile med hensyn til de juridiske rettigheter og plikter inngåelse av ekteskap medfører. Når det gjelder adopsjon, må en likevel legge størst vekt på hensynet til barnet. Hensikten med stebarnsadopsjon er at barn skal sikres retten til å ha to juridiske foreldre også i de tilfelle hvor den ene av foreldrene er død, forsvunnet eller av andre grunner ikke kan eller vil delta i oppfostringen av barnet eller ha kontakt med det. Fylkesmannen vil støtte departementets forslag som sikrer denne retten for barn av foreldre i partnerskap og likestiller deres rettigheter med andre barn i liknende situasjon.

Ved stebarnsadopsjon vil juridiske bånd til den opprinnelige slekten falle bort. Barnet vil etter departementets forslag komme i den noe spesielle situasjon at det får to foreldre av samme kjønn. Fylkesmannen ser at dette kan skape følelsesmessige reaksjoner hos barnet og virke fremmed for utenforstående. Det er viktig at en er oppmerksom på dette, men fylkesmannen mener at barnets rettigheter i et partnerskapsforhold må veie tyngre.»

Offentlige familievernkontorers organisasjon uttaler:

«Vi ser det som positivt at lovforslaget tar utgangspunkt i barns faktiske virkelighet, og på denne måten likestiller barn som vokser opp i hjem med omsorgspersoner av samme kjønn med alle andre barn. Lovendringsforslaget samsvarer med FNs konvensjon om barns rettigheter, og prinsippet om at alle barn har samme rett til to juridiske foreldre.»

Nord-Hålogaland Biskop som støtter departementets forslag under forutsetningen av at bestemmelsen praktiseres med all mulig varsomhet, er opptatt av at barnets beste må være viktigste ledetråd i sakene. Han legger til grunn at det normalt vil være til beste for et barns utvikling å vokse opp både med en mor og en far, men peker på at det er tilfeller der det av hensyn til barnets beste vil være ønskelig med en stebarnsadopsjon som foreslått. Han peker videre på at de trygge juridiske rammene som omtales i høringsnotatet også må være oppnåelig for barn som bor sammen med en biologisk forelder som lever i partnerskap. Nord-Hålogaland Biskop gir sin fulle tilslutning til høringsnotatets presisering av viktigheten av at adopsjonsmyndighetene foretar en grundig og konkret behandling av hver søknad der partene gis anledning til å tenke nøye igjennom virkningene av en adopsjon og spørsmålet om en adopsjon vil være til barnets beste.

Nord-Hålogaland Biskop uttaler blant annet:

«Hensynet til barnets beste må være det grunnleggende også når det gjelder adopsjon. Når jeg understreker dette så sterkt, er det fordi spørsmålet om adgangen til adopsjon for par som lever i partnerskap, delvis er blitt et spørsmål om rettighetene til slike par. Det er grunn til å frykte at en slik tenkning kan komme til å flytte oppmerksomheten fra barnets beste til de adopsjonssøkendes rettigheter. Det må ikke skje. Barnets beste må alltid være hovedsaken.»

Kirkerådet går i mot departementets forslag og siterer deler av den begrunnelse de gav i 1992 da rådet gikk i mot forslaget om å innføre partnerskapsloven. Kirkerådet uttaler dessuten:

«En målsetting om en trygg barndom er et utgangspunkt Kirken deler fullt og helt. Barnets beste må være det primære, verken biologiske foreldres eller andre voksenpersoners ønsker og behov. .........

Kirken mener at det beste for barna og dermed for samfunnet er familier som består av mor, far og barn. ... ......

Spørsmålet om hvorvidt et barn har det best som adoptert eller ikke-adoptert i partnerskap må sannsynligvis finne sitt svar ut fra det enkelte tilfelle, det gis ikke et enkelt svar på hva som er til det beste for barnet.

Barn som bor hos et par som er registrert etter partnerskapsloven har opprinnelig både en mor og en far. Dets identitet er - eller bør så vidt mulig være - forbundet med dette opphav. En formalisering av enda en tilknytning kan således oppleves forvirrende for barnet og forkludre den opprinnelige tilknytningen. På den annen side kan den opprinnelige tilknytningen for mange av disse barna være eller oppleves fjern. Det kan derfor være en styrke for barnet å få en ny og stabil tilknytning til en ny voksenperson.

Kirkerådet vil imidlertid vise til barnelovens understreking av barnets rett til samvær med begge sine biologiske foreldre. Og i fortsettelsen av dette vil rådet også peke på viktigheten av mulighet for samvær med sine biologiske familier utover foreldrene.

Departementet understreker den trygghet som juridiske rammer vil gi barna ved en stebarnsadopsjon (s. 8). Dette er et anliggende Kirkerådet deler, og vil understreke muligheten av at det opprettes testamente til fordel for stebarn.

Kirkerådet kan på denne bakgrunn ikke anbefale det foreliggende lovendringsforslag.»

Agder Biskop som heller ikke støtter departementets forslag, uttaler klare forbehold av allmenn- kulturelle og teologisk-etiske grunner til de foreslåtte endringene. Agder Biskop peker blant annet på at forslaget vil gjelde et svært lite antall barn. Han er opptatt av at det vil kunne finnes andre løsninger for å sikre barn, enn ved å løse barnet fra dets biologiske slekt. Agder Biskop peker på at hensynet til barnets beste er et viktig prinsipp, men at det ikke er lett å avgjøre hva som er barnets beste i denne sammenheng - selv med et godt utøvd skjønn. Biskopen legger til grunn at dette først kan bedømmes etterskuddsvis og da primært av barnet selv.

Agder Biskop uttaler:

«Trekanten mor- far- barn er et grunnleggende skapelsesmessig forhold. Derfor vil det for et barns identitetsutvikling og modning normalt være det beste å få vokse opp sammen med sin biologiske mor og far. Utvilsomt kan homofile og lesbiske være gode omsorgspersoner, men det vil være en mangel i et barns oppvekst - og livsmiljø dersom begge foreldre er av samme kjønn. .........

Alt i alt mener jeg det er galt å løse et barn ut av den skapelsesmessig gitte sammenheng som barnet har til den biologiske forelder og dennes slekt som det har utenom partnerskapet. .........

Realistisk vurdert vil en juridisk åpning for stebarnsadopsjon som her foreslås, bli et steg i retning av neste tema: at homofile og lesbiske par får retten til å adoptere barn.

Det er således registrert signaler fra kvalifisert hold i den offentlige debatten om en slik skritt for skritt strategi, som i sin konsekvens vil lede til at ekteskapet får andre likestilte samlivsformer. Det er i så fall opplegg til et kulturelt eksperiment med betydelige usikkerhetsfaktorer.»

Når det gjelder spørsmålet om utenlandsadopterte skal holdes utenfor ordningen er høringsinstansene mer delte. Et flertall støtter likevel departementets forslag.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor og de godkjente adopsjonsorganisasjonene Adopsjonsforumog Verdens Barn, er blant de instanser som støtter departementets forslag om at barn adoptert fra et annet land skal holdes utenfor ordningen.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor uttaler blant annet:

«I forslaget til lovendringen er barn adoptert fra utlandet unntatt. Unntaket er begrunnet med hensynet til barnets opprinnelsesland. Statens ungdoms- og adopsjonskontor er enig i dette. Ut fra det kjennskap vi har til hvordan ulike opprinnelsesland stiller seg til å akseptere homofile søkere, vil vi tro at de samme landene vil ha sterke motforestillinger til at barnet eventuelt skulle kunne adopteres på nytt av den ene adoptantens nye partner noen år etter at det er kommet til Norge. Dersom det likevel skulle åpnes for dette, vil en kunne tenke seg at en rekke opprinnelsesland vil kunne se seg best tjent med å avvikle adopsjonssamarbeidet med Norge.»

Adopsjonsforum uttaler blant annet:

«Vi vet fra ekspertmøtene som ledet opp til undertegning av Haagkonvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, at barnas fremtidige skjebne etter adopsjonen generelt sett er noe som opptar opprinnelseslandene sterkt. Dette reflekteres bl.a. i konvensjonens art. 9e, art. 20 og art. 21b. Formuleringen i art. 16 1b om at det skal tas behørig hensyn til barnets etniske, religiøse eller kulturelle bakgrunn, er myntet på sentralmyndighetene i opprinnelseslandet, men den samme type respekt bør etter vårt syn utvises av mottakerlandenes sentralmyndigheter i forholdet til opprinnelseslandenes religiøse og kulturelle tradisjoner. En naturlig konsekvens av en slik respekt vil være at man ikke tillater at de barna opprinnelseslandenes fagmyndigheter har betrodd norske adoptivsøkere «readopteres» på en måte som åpenbart er i strid med disse landenes moralsyn.

Vi finner grunn til å hevde at slike «readopsjoner» vil være handlinger som også mer generelt sett er i strid med Haagkonvensjonens bestemmelser og ånd, fordi denne konvensjonen bygger på at adoptivforeldre skal være gifte par (mann og kvinne) eller evt. enslige søkere. Det samme gjør Den europeiske adopsjonskonvensjonen av 1967.»

Verdens Barn uttaler:

«Hva angår adopsjon fra utlandet så er notatet i tråd med de bestemmelsene som gjelder i våre samarbeidsland hva angår formidling av adopsjon til adoptivforeldre av samme kjønn.»

Statens ungdoms- og adopsjonskontor og Adopsjonsforum er videre opptatt av hvordan det kan oppleves av et utenlandsadoptert barn å få to foreldre av samme kjønn. Adopsjonskontoret stiller spørsmål ved om den marginaliserte situasjonen et utenlandsadoptert barn er i, kan bli forsterket og om det vil kunne oppleves som en ekstrabelastning for barnet at det gjennom en stebarnsadopsjon har fått to foreldre av samme kjønn. Adopsjonsforum uttaler at det er organisasjonens erfaring at de aller fleste utenlandsadopterte føler at de allerede er forskjellige nok og at de ikke ønsker å skille seg fra sine jevnaldrende på flere måter enn de allerede gjør.

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring og Juss-Buss er blant de instanser som går i mot departementets forslag om at barn adoptert fra et annet land skal holdes utenfor muligheten til å bli adoptert av adoptivforelderens registrerte partner. Begge instansene foreslår at unntaket for utenlandsadopterte barn tas ut.

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøringuttaler blant annet:

«Et meget viktig prinsipp som er nedfelt i blant annet adopsjonsloven, barneloven og barnekonvensjonen, er at en i enhver sak skal ta utgangspunkt i hva som er best for barnet. Det taler for at hensynet til barnet bør veie tyngre enn hensynet til adoptivbarnets opprinnelsesland.

Det er uheldig at norsk lovgivning begrenser utenlandske adoptivbarns rettigheter på bakgrunn av fordommer som eksisterer i andre land. Norsk rett bør bygge på de verdier/hensyn som verdsettes i det norske samfunnet. Det å legge vekt på fordommer som eksisterer i andre land synes heller ikke å være i samsvar med de prinsipper adopsjonsloven bygger på, jf. ordre public regelen i adopsjonsloven § 20.

Rettstilstanden varierer fra land til land. Eksempelvis er stebarnsadopsjon tillatt i dansk og islandsk lovgivning. Det er dermed ingen grunn til at adoptivbarn fra disse landene ikke skal omfattes av reglene om stebarnsadopsjon.

Rettstilstanden i utlandet kan endre seg. Når barn er adoptert fra et land som tillater at homofile adopterer, faller begrunnelsen for unntaket bort. Det samme er tilfellet når landet barnet adopteres fra, ikke har noe imot at barn blir adoptert av homofile.

Det gis tillatelse til en adopsjon i hvert enkelt tilfelle. Hensynet til opprinnelseslandet kan derfor tas med som et argument i den helhetsvurderingen som foretas, samtidig som lovteksten ikke blir en skranke som forhindrer gjennomføringen av en ønsket stebarnsadopsjon.

Det er mulig for opprinnelseslandet å ta forbehold om at det enkelte barn ikke skal kunne adopteres av homofil partner.»

Andre høringsinstanser som for eksempel Justisdepartementet, Offentlige familievernkontorers organisasjon, Norsk Kommuneforbundog Fylkesmannen i Hedmark er opptatt av hensynet til barnets opprinnelsesland, men stiller likevel spørsmål ved omfanget av unntaket.

Fylkesmannen i Hedmark uttaler:

«Fylkesmannen er inneforstått med at denne type adopsjon strider mot moral- og rettsoppfatningen i enkelte giverland. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved om unntaket skal være såvidt absolutt. Et alternativ er at adopsjonsmyndighetene vurderer spørsmålet i hver enkelt sak.»

Offentlige familievernkontorers organisasjon (OFO)uttaler:

«OFO er inneforstått med at barn adoptert fra utlandet kommer i en særstilling, ved at norske myndigheter må søke å opprettholde tilliten til barnets opprinnelsesland. Lovforslaget må dog ikke formuleres på en slik måte at barn som kommer fra land med en mer åpen holdning til homofilt samliv ikke kan adopteres.»

Justisdepartementet er opptatt av at formuleringen om at barn som er adoptert fra utlandet holdes utenfor, er noe streng og uttaler følgende:

«Under redegjørelsen for fremmed rett fremgår at det i dansk og islandsk rett allerede er åpnet for at den ene partner i et registrert partnerskap kan adoptere den andre partnerens barn. I lys av dette fremstår forbudet mot adopsjon av barn fra utlandet som noe strengere enn formålet skulle tilsi. Det vil nemlig også hindre adopsjon av barn fra land som godtar slik adopsjon. Vi foreslår derfor til overveielse følgende utforming av § 5 a:

«Den ene partner i et registrert partnerskap kan med samtykke fra den andre partneren adoptere dennes barn med mindre barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.»»

5.4 Barne- og familiedepartementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å åpne for at den ene partner i et registrert partnerskap kan adoptere den annens barn. Forslaget tar utgangspunkt i den virkelighet at noen barn har en forelder og dennes registrerte partner som sine omsorgspersoner og sosiale foreldre. Formålet er å gi også disse barna samme mulighet til juridisk trygghet og sikring som de barn som lever sammen med en forelder og dennes ektefelle.

Adopsjonslovens generelle regler for å gjennomføre en stebarnsadopsjon vil ikke påvirkes av forslaget. Det er kun forholdet til hvem som kan adoptere sitt stebarn, som foreslås endret. Dette innebærer at hensynet til hva som gagner barnet, jf. adopsjonsloven § 2, fortsatt vil være det grunnleggende prinsipp i vurderingen av om en adopsjon bør gjennomføres eller ikke. Som også påpekt av en rekke høringsinstanser, vil det derfor alltid være svært viktig at adopsjonsmyndigheten foretar en grundig og konkret behandling av hver søknad og at partene gis anledning til å tenke nøye igjennom virkningene av en adopsjon og spørsmålet om adopsjonen vil være til barnets beste.

Enkelte høringsinstanser har pekt på at forslaget ikke vil ha særlig store praktiske konsekvenser og nevner i denne forbindelse at det også finnes andre måter å sikre barnet på, for eksempel gjennom opprettelse av testament og søknad om overføring av foreldreansvar til partneren etter forelderens død. Departementet er enig i at det i en del tilfeller vil være mer naturlig å sikre barnet på en annen måte enn ved stebarnsadopsjon. Mange familier vil også ha et klart ønske om å unngå å bryte de juridiske og familiemessige båndene mellom den biologiske faren eller moren barnet ikke bor sammen med. Departementet ser det imidlertid som viktig at det, på samme måte som der steforelderen er forelderens ektefelle, også gis en mulighet for stebarnsadopsjon der steforelderen er forelderens registrerte partner. Adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap vil være et supplement til andre ordninger som allerede finnes i dag.

Når det gjelder innhenting av barnets syn på adopsjon og innhenting av samtykke der barnet er over 12 år, viser departementet til Justisdepartementets høringsnotat av 14. februar 2001 om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk rett. Det er her foreslått en tilføyelse i gjeldende adopsjonslov § 6 som regulerer barnets samtykke. Forslaget innebærer at barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Barnets mening skal i følge forslaget tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Departementet vil også nevne at det er startet et arbeid med å gjennomgå retningslinjene for søknad om adopsjon, herunder de regler som gjelder for stebarnsadopsjon. Det vil i denne forbindelse være viktig å få nærmere konkretisert det skjønn som adopsjonsmyndighetene skal legge til grunn ved vurderingen av barnets beste.

Som det går frem av kapittel 5.3 har høringsinstansene vært delt i spørsmålet om et barn som er adoptert fra utlandet skal kunne få adoptivforelderens registrerte partner som steforelder gjennom en etterfølgende stebarnsadopsjon i Norge. Departementet er kommet til at formuleringen i vårt opprinnelig forslag er strengere enn hva som er nødvendig av hensyn til barnets opprinnelsesland. Departementet peker her på at det opprinnelige forslaget i høringsnotatet også ville hindret adopsjon fra land som godtar slik adopsjon.

Vi foreslår derfor i tråd med merknaden fra blant annet Justisdepartementet, at unntaket for utenlandsadopterte barn begrenses til de barn som kommer fra et opprinnelsesland som ikke tillater en etterfølgende norsk stebarnsadopsjon i registrert partnerskap.

Departementet har merket seg at enkelte instanser ikke finner grunn til at hensynet til opprinnelseslandets holdning skal tillegges vekt ved en etterfølgende stebarnsadopsjon i Norge. Departementet vil imidlertid understreke at alt internasjonalt adopsjonsarbeid må basere seg på gjensidig respekt for hverandres systemer og lovgivning. Dette er nødvendig for at det samarbeid som har utviklet seg over tid mellom opprinnelsesland og mottakerland, kan fortsette og fremdeles være bygget på tillit. Også Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner har en klar målsetting om å fremme samarbeidet landene i mellom. Opprinnelseslandene skal etter konvensjonen blant annet ta behørig hensyn til barnets etniske, religiøse og kulturelle bakgrunn ved anbringelsen av barn som er frigitt for adopsjon til utlandet. Departementets erfaring er at myndighetene i barnas opprinnelsesland legger mye arbeid i å velge de rette adoptivforeldre. Landene er generelt svært opptatt av hvordan det går med barna i det nye hjemlandet og etterspør ofte rapporter om dette.

Ingen av de land som norske adopsjonsorganisasjoner i dag har tillatelse til å formidle barn fra, vil tildele barn til homoseksuelle par. Denne holdningen fra opprinnelseslandene blir også bekreftet i Sverige gjennom SOU 2001:10 Barn i homosexuella familjer. Der går det frem at heller ingen av de land svenske adopsjonsorganisasjoner har formidlingstillatelse i, vil tillate slik adopsjon.

Departementet erkjenner imidlertid at holdningen til disse spørsmålene kan endre seg over tid. Begrunnelsen for å holde utenlandsadopterte barn utenfor, vil derfor i fremtiden ikke nødvendigvis gjelde for alle de land det er gitt formidlingstillatelse i. Departementet ser også at det enkelte opprinnelseslands holdning til spørsmålet om en etterfølgende stebarnsadopsjon i Norge, ikke nødvendigvis er den samme som til spørsmålet om registrerte partnere kan adoptere sammen.

Forslaget om å begrense adgangen til etterfølgende stebarnsadopsjon for de barna som kommer fra et land som ikke vil tillate slik adopsjon, forutsetter at adopsjonsmyndighetene foretar en konkret vurdering av hver sak og har oppdaterte opplysninger fra opprinnelseslandet. Det kan være nødvendig at Statens ungdoms- og adopsjonskontor retter en henvendelse til myndighetene i det aktuelle opprinnelseslandet. Det vil i så fall være naturlig å redegjøre for det norske regelverket og rette en forespørsel om landet vil tillate en etterfølgende norsk adopsjon. For fremtiden blir det viktig at slike opplysninger så langt det er mulig også fremgår av organisasjonenes søknad om formidlingstillatelse.

Spørsmålet om ny adopsjon av et utenlandsk adoptert barn, kan også komme opp i forhold til land som tradisjonelt ikke adopterer barn til Norge, men som har partnerskapslovgivning med adgang til stebarnsadopsjon. Dette vil for eksempel kunne gjelde et dansk barn som er adoptert etter innenlandsreglene i Danmark og som nå ønskes stebarnsadoptert i Norge av forelderens registrerte partner. I slike tilfeller vil det etter departementets nye forslag ikke være noe i veien for at barnet kan bli stebarnsadoptert dersom lovens øvrige vilkår er tilstede. Er barnet derimot adoptert til Danmark gjennom en internasjonal adopsjon, vil norske myndigheter måtte innhente opplysninger fra barnets opprinnelsesland.

Departementet legger for øvrig til grunn at det vil være svært sjelden at spørsmålet om stebarnsadopsjon av et allerede utenlandsadoptert barn, vil være aktuelt. I praksis vil spørsmålet for eksempel kunne komme opp der en enslig har adoptert et utenlandsk barn. I dag adopterer de fleste enslige fra Kina. Dette landet tillater bare enslige kvinner å adoptere dersom det uttrykkelig går frem av sosialrapporten at vedkommende ikke er homoseksuell.

Dersom søknaden om stebarnsadopsjon gjelder en utenlandsadoptert person over 18 år, legger departementet til grunn at det ikke vil være aktuelt å innhente opprinnelseslandets tillatelse til å gjennomføre en ny adopsjon. Den som adopsjonssøknaden gjelder vil i dette tilfellet være myndig, og det er vedkommendes samtykke og eget ønske om å bli adoptert som danner grunnlaget for søknaden om stebarnsadopsjon.

Når det gjelder plasseringen i loven av bestemmelsen om stebarnsadopsjon i registrert partnerskap, har Justisdepartementet i høringsuttalelsen hatt noen merknader. De har foreslått at det, av hensyn til strukturen i adopsjonsloven, trolig vil være en fordel at gjeldende § 5 første ledd annet punktum om ektefellers rett til stebarnsadopsjon, flyttes til § 5 a. Slik vil ektefellers rett til å adoptere sammen være regulert i § 5, og bestemmelsene om stebarnsadopsjon vil være regulert i en egen bestemmelse i § 5 a.

Barne- og familiedepartementet slutter seg til dette og foreslår følgende § 5 a:

Ǥ 5 a

Den ene ektefelle kan med samtykke fra den andre ektefelle adoptere dennes barn.

Den ene partner i et registrert partnerskap kan med samtykke fra den andre partner adoptere dennes barn med mindre barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.»