5 HØRINGSINSTANSENES SYN

Følgende høringsinstanser støtter Justisdepartementets forslag: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartemenet, Miljøverndepartementet, Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Trondheim byrett, Sysselmannen på Svalbard, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Østfold, Biskopen i Borg, Biskopen i Nidaros, Biskopen i Oslo, Biskopen i Tunsberg, Agder bispedømmeråd, Bjørgvin bispedømmeråd, Oslo bispedømmeråd, Tunsberg bispedømmeråd, Kirkerådet, Norges Frikirkeråd, Riksadvokaten, Økokrim, Statsadvokaten i Hordaland, Politimesteren i Bergen, Politimesteren i Kristiansand og Riksantikvaren. Den eneste høringsinstansen som går mot forslaget er Den Norske Advokatforening.

Biskopen i Nidaros understreker at de mange ildspåsettelsene av kirker de senere årene har sammensatte årsaker, og at det er lite trolig at frykten for straff av en viss lengde er avgjørende for de som måtte ha tanker om å foreta en slik forbrytelse. Heving av straffene for påtenning av kirker kan ikke i seg selv løse problemet, men kan i beste fall være et av mange tiltak, skriver biskopen. Han mener likevel at flere viktige hensyn taler for å gjøre noe med strafferammene og straffenivået i disse sakene. For det første påpekes at kirkebyggene har meget stor økonomisk verdi, og at det er grunn til å ha samme strafferamme for kirkebranner som for påføring av tilsvarende tap ved tyveri eller bedrageri. Videre heter det:

«For det andre har ildspåsettelsene av kirker og andre gudshus de senere årene fått et slikt omfang at det er nødvendig også å bruke økte straffer som et virkemiddel mot dem. Selv om virkningene kan diskuteres, kan man ikke se bort fra at det i alle fall på lang sikt virker holdningsskapende i befolkningen.

For det tredje er det på det rene at mange av de påsatte brannene har vært motivert eller i alle fall inspirert av satanistiske eller andre kristendomsfiendtlige strømninger. Forbrytelsene har derfor vært et ledd i motarbeiding eller regelrett forfølging av kristendommen. I så måte er brannstiftelsene et anslag mot religionsfriheten. Det er hele samfunnets interesse å motvirke slike tendenser og beskytte det som for mange anses som hellig og ukrenkelig. En konsekvens av dette må være at en utvidelse av strafferammen også må gjelde vern om andre religioners gudshus.

For det fjerde representerer kirkebyggene store kulturverdier i lokalsamfunnene. Reaksjonene etter kirkebrannene viser at folk har en meget stor bevissthet om kirkens betydning. Byggene er samlingsmerker som svært mange føler tilhørighet til, bl.a. fordi mange av merkedagene i den enkeltes liv gjerne er knyttet til kirkelige handlinger.

På denne bakgrunn slutter vi oss til departementets forslag om en heving av øvre strafferamme for grovt skadeverk til 6 år. Det bør muligens vurderes å gå enda noe høyere.»

Biskopen i Borg er enig i å heve strafferammen i straffeloven § 292, og mener dette er mer hensiktsmessig enn å frede flere kirker. Han uttaler:

«Jeg vil foreslå at en ikke nytter kulturminneloven til å utvide strafferammen ved å frede flere kirker. En fredning av kirker innebærer, sett fra et kirkelig synspunkt, at alle avgjørelser omkring endringer av bygninger og drift, avgjøres av antikvariske myndigheter, ikke lenger av kirkelige myndigheter. Dette gjelder idag for alle kirker bygd før 1537, men det gjelder ikke kirker bygd etter reformasjonstiden. Å frede langt flere kirker fra et senere tidspunkt, vil skape nokså store kirkelige problemer i forhold til forvaltningen av disse bygningen. Så noen slik løsning anbefales ikke for å kunne øke strafferammene.»

Kirkerådet har avgitt en høringsuttalelse som flere høringsinstanser (Biskopen i Tunsberg, Agder bispedømmeråd og Norges Frikirkeråd) har sluttet seg til. Kirkerådet støtter forslaget om å heve strafferammen for kirkebranner, men mener at Justisdepartementets forslag ikke går langt nok. I uttalelsen heter det:

«Kirkerådet gir sin tilslutning til at strafferammen for påtenning av kirker heves. Vi ser dette som et helt nødvendig tiltak i bekjempelsen av antall kirkebranner.

Departementets forslag representerer imidlertid etter Kirkerådets syn en for mild heving av strafferammen. Selv på bakgrunn av de overveielser Departementet i høringsnotatet anfører, når det gjelder straffeutmåling med annet utgangspunkt enn straffelovens § 292, er hevingen for forsiktig.

Ved å ta utgangspunkt i § 292 og heve strafferammen som foreslått, vil en være på linje med formuesforbrytelser som grovt tyveri, underslag, bedrageri og utroskap. Kirkerådet er av den mening at kirkebranner ikke kan settes på linje med det som er kalt formuesforbrytelser. Denne type forbrytelser er av en slik karakter at det i utgangspunktet er mulig å tenke seg en form for økonomisk oppgjør med en ikke ubetydelig «egenandel». For de fleste vil ikke det samme være mulig ved en kirkebrann, selv om en - med rette - i dommen pålegges fullt erstatningsansvar. En kirkebrann er dessuten ikke bare et grovt skadeverk, men et særskilt grovt skadeverk. Dette er et begrep det henstilles til Justisdepartementet om å innarbeide i lovteksten i § 292.

Det er Kirkerådets inntrykk at folk flest oppfatter straffeutmålingen ved kirkebranner som uventet lav. Hvis dette er korrekt, skal en ikke se bort fra at denne mening også kan herske i kretser og blant enkeltpersoner som leker med tanken om påtenning av kirkehus. En mild heving av strafferammen vil neppe registreres, og slett ikke ha den preventive virkning som en straffeskjerping skulle ha. Både samfunnet generelt og menighetene mer spesielt trenger et bedre vern, også i strafferettslig forstand, for å unngå de sår som en kirkebrann påfører et by- og bygdemiljø.

Det fremlagte lovforslag dreier seg dypest sett om å trekke de strafferettslige konsekvenser av at noe er hellig og ukrenkelig også i vår tid. Vi har i dagens samfunn et behov for hjelp til å verne om bevisstheten av at noe er hellig, og at dette gjelder uavhengig av religiøs oppfatning eller personlig tro.»

Riksantikvaren mener også at departementets forslag ikke går langt nok i å heve strafferammen. Det heter i hans uttalelse:

«Med en øvre strafferamme på 6 års fengsel vil en ligge på det samme nivået som alvorlig vinningskriminalitet. Men en øvre strafferamme på 6 års fengsel vil etter riksantikvarens syn ikke være tilstrekkelig for å dekke de andre straffeskjerpende momenter som en kirkebrann innebærer, ut over formuesskadens størrelse.»

Riksantikvaren mener imidlertid at dersom straffeloven § 148 kan anvendes på kirkebranner, vil en strafferamme på 6 år være tilstrekkelig i § 292.

Den eneste høringsinstans som har gått mot forslaget, er Den Norske Advokatforening. I deres uttalelse heter det blant annet:

«Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess har liten tro på at en heving av strafferammen for grovt skadeverk fra 4 til 6 år vil ha noen som helst effekt. Lovutvalget er på rent prinsipielt grunnlag av den oppfatning at man bør være tilbakeholdende med øke strafferammen som et kriminalpolitisk virkemiddel overfor typer av lovovertredelser som tidvis blusser opp uten at reelle hensyn og moden overveielse tilsier det.

Man har sett eksempler fra rettspraksis at økninger av strafferammen ikke har hatt en tilsvarende effekt på straffeutmålingen. Situasjonen pr. i dag er at domstolene på ingen måte har utnyttet strafferammen i den eksisterende bestemmelse tilnærmelsesvis fullt ut selv i særlig grove tilfeller.

Lovutvalget er heller ikke sikker på at dette vil ha noen signalvirkning på den aktuelle krets av mulige gjerningsmenn. Det må således anses å være en alvorlig forbrytelser, når strafferammen er 4 år.

Lovutvalget er også av den oppfatning at forhåpningene om en generalpreventiv effekt er rimelig urealistisk. Departementet har derfor også en meget forsiktig formulering hvor man uttaler at det ikke kan utelukkes at en risikobetraktning i planleggingsfasen av den type handlinger kan bli trukket inn. Etter vårt skjønn er dette et noe løst grunnlag og med de kirkebrannsaker som har vært oppklart, dreier det seg om gjerningsmenn som på et forkvaklet ideologisk grunnlag har begått den type handlinger. Det er rimelig å anta at disse menneskene ikke har tenkt særlig over de strafferettslige konsekvenser av handlingene.

Departementets argument om at man finner det naturlig at skadeverk har samme strafferamme som tyveri, underslag, bedrageri og utroskap, kan heller ikke lovutvalget slutte seg til. Lovutvalget er enig i at krenkelser av økonomiske interesser i forbindelse med skadeverk kan være minst like straffverdige som krenkelse av økonomiske interesser.

Lovutvalgets hovedpoeng er at mye av straffelovgivningen mister noe av sin troverdighet hvis man har veldig høye strafferammer som aldri kommer til anvendelse. Lovutvalget er av den oppfatning at hvis man ut fra domstolenes straffeutmåling føler at taket for straffeutmålingen vedrørende visse type forbrytelse er i ferd med å bli et problem, kan man overveie å øke strafferammen. Så lenge det er god margin til eksisterende strafferammer, kan man ikke se at behovet for å øke strafferammene er tilstede.»