5 Merknader til de enkelte paragrafer

Til § 11 (Tilsyn m.v.)

Det er gjort visse presiseringer i § 11 for å klargjøre nærmere hvilken myndighet som ligger til den som utøver tilsyn med jernbaner, heretter kalt tilsynsmyndigheten.

I første ledd annen setning er det foreslått nærmere hvilke rettigheter tilsynsmyndigheten har, og hvilke korresponderende plikter som derved pålegges enkeltindivider.

I annet ledd er det gjort kun redaksjonelle endringer.

Til § 12 (Tilsyn med omsetning av samtrafikkomponenter m.v.)

Samtrafikkomponenter er bestanddeler som er nødvendige elementer i infrastruktur, rullende materiell m.v. for å oppnå samtrafikkevne (harmoniserte tekniske løsninger som letter muligheten for å kjøre tog over landegrensene). For at en komponent skal oppnå samtrafikkevne må visse vilkår være oppfylt, de såkalte grunnleggende krav. De grunnleggende kravene inneholder detaljerte tekniske bestemmelser rettet mot bla. sikkerhet, pålitelighet og tilgjengelighet og teknisk kompatibilitet, som kan endres over tid. Det er derfor ikke hensiktsmessig å ta inn nærmere definisjoner av disse i loven.

Foreløpig er det kun rådsdirektiv (96/48/EF) som er en del av EØS-avtalen og som vil omfattes av denne bestemmelsen.

Første ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å gå inn å forby bruk eller tilbakekalle komponenter som ikke oppfyller de grunnleggende krav.

I annet ledd er departementet gitt hjemmel til å gi mer detaljerte regler om tilsyn med omsetningen av samtrafikkomponenter.

Det vises for øvrig til omtale under pkt. 3.3.

Til § 13 (Tvangsmulkt)

Bestemmelsen legger myndigheten til å ilegge tvangsmulkt direkte til tilsynsmyndigheten. Det legges opp til at det kan ilegges løpende dagsmulkter.

Første ledd er utformet slik at det fremgår klart at tvangsmulkten begynner å løpe fra det tidspunkt påleggets tidsfrist for gjennomføring ikke er oppfylt og fram til pålegget er oppfylt. Tilsynsmyndigheten er videre gitt hjemmel til å frafalle påløpt tvangsmulkt.

Annet ledd gir nærmere bestemmelse om hva som det må tas hensyn til ved fastsettelse av tvangsmulktens størrelse. Bl.a. skal det tas hensyn til hvilke kostnader pålegget antas å medføre for den vedtaket retter seg mot.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å gi nærmere forskrift om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt og om frafallelse av ilagt mulkt.

Det vises for øvrig til nærmere omtale under pkt. 3.5.

Til § 17 (Undersøkelsesmyndighet)

Bestemmelsen bygger stort sett på luftfartsloven § 12-4, men er tilpasset for jernbane. Nytt i forhold til ordlyden i luftfartsloven er at skader på miljø foreslås utredet. I tillegg er det i første ledd tredje setning angitt formålet med undersøkelsen på jernbanesiden. For øvrig er det i annet ledd gitt en forskriftshjemmel for å kunne gi utfyllende bestemmelser til paragrafen. På bakgrunn av Justisdepartementets merknad er ordlyden i forhold til høringsnotatet endret og tilpasset luftfartsloven der det ikke er realitetsforskjell, jf. pkt. 3.1.1 og 3.1.2.

På bakgrunn av at det tas sikte på å legge undersøkelsesmyndigheten for jernbaneulykker til HSL, er etter første ledd departementet gitt myndighet til å opprette undersøkelsesmyndigheten. I likhet med luftfartssektoren legges det opp til at også hendelser kan undersøkes. Det presiseres at undersøkelsens formål er å forebygge ulykker og bedre jernbanesikkerheten, dvs. at undersøkelsene ikke har et strafferettslig formål.

I annet ledd er departementet gitt en hjemmel til å kunne gi utfyllende bestemmelser om undersøkelsesmyndigheten som ivaretar behovet for mer detaljerte regler på området. Slike regler kan bl.a. inneholde en avgrensning av i hvilket omfang hendelser skal undersøkes, bestemmelser om undersøkelser av ulykker med norsk rullende materiell utenfor riket, dersom en fremmed stat ber om det og eventuelt om bistand fra utenlandsk undersøkelsesmyndighet for ulykker innenlands og bestemmelser om hva som skal anses som jernbaneulykke etter loven m.v.

Til § 18 (Undersøkelsesmyndighetens rettigheter)

Bestemmelsen tilsvarer luftfartsloven § 12-5. På bakgrunn av Justisdepartementets merknad er ordlyden i forhold til høringsnotatet endret og tilpasset luftfartsloven der det ikke er realitetsforskjell, jf. pkt. 3.1.1 og 3.1.2.

I annet ledd er det foretatt en henvisning til reglene i luftfartsloven § 6-11 tredje ledd for at undersøkelsesmyndigheten skal kunne påby legeundersøkelse i forbindelse med misbruk av legemidler m.v., i tråd med reglene i luftfartsloven 12-5 annet ledd. Ordet «materiell» i annet ledd omfatter både rullende jernbanemateriell og infrastruktur (dvs. kjørevei, jf. jernbaneloven § 3 bokstav a).

Femte ledd er nytt og er foreslått tilføyd i luftfartsloven, jf. Ot.prp. nr. 28 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart pkt. 3.15 Utvidet forklaringsplikt overfor undersøkelsesmyndigheten.

Etter departementets syn bør de samme hensyn som er anført for forslaget om utvidet forklaringsplikt i luftfartsloven også gjelde i forbindelse med undersøkelser av jernbaneulykker. Det er viktig at undersøkelseskommisjonen kan bruke de samme metoder og ha et felles opplegg uavhengig av om det gjelder undersøkelser av jernbane- eller luftfartsulykker, samt at bestemmelsen vil være et bidrag for å sikre hensynet til jernbanesikkerheten, mens det samtidig ivaretar rettssikkerheten til de involverte gjennom et forbud mot å bruke selve forklaringene til annet formål enn undersøkelsesmyndighetens arbeid med oppklaring av jernbaneulykker eller alvorlige hendelser.

I femte ledd fremgår at forklaringer etter første ledd kan brukes til «jernbanetryggingsmessige formål».Med jernbanetrygging skal her forstås kartlegging, identifisering og analysering av risikopotensialer til jernbaneulykker slik at det gjennom undersøkelsen blir mulig å sette inn forebyggende tiltak for å forhindre ulykker eller at samme type ulykke gjentar seg.

Departementet legger til grunn at alt involvert personell og ikke bare togpersonell skal omfattes av bestemmelsen. Dette fordi den nødvendige åpenhet ikke bare gjelder togpersonell, men også bl.a. stasjonsbetjening, trafikkstyringspersonell og øvrige personer som står bak driften av kjørevei og jernbanetrafikken.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at undersøkelsesmyndigheten umiddelbart kan varsle tilsynsmyndigheten om forhold som er av vesentlig betydning for sikkerheten på jernbanen.

Til § 19 (Meldeplikt i forbindelse med jernbaneulykke)

Etter første ledd plikter den som driver jernbanevirksomhet å melde fra til undersøkelsesmyndigheten eller politiet dersom det skjer en ulykke. Det er også tatt inn en hjemmel som pålegger jernbanevirksomheten å melde fra til tilsynsmyndigheten om ulykker. Bakgrunnen for at det foreslås at tilsynsmyndigheten også skal varsles, er at tilsynet har et eget ansvar for eventuelt å iverksette strakstiltak dersom den finner at ulykken gir grunn til å komme med pålegg overfor jernbanevirksomheten. For øvrig er jernbanevirksomhetene allerede i dag gjennom forskrift pålagt rapporteringsplikt for ulykker og hendelser til tilsynet. Denne rapporteringsplikten vil også kunne utvides til å gjelde undersøkelseskommisjonen, tilsvarende den ordning som i dag finnes innen luftfarten.

I annet ledd er det tatt inn vitners ansvar til å melde ulykker. Dette er i samsvar med det som følger av luftfartsloven § 12-6, med unntak av siste setning som anses unødvendig når det gjelder jernbaneulykker.

HSL har opplyst at det er behov for å gi utfyllende forskrifter til lovutkastet § 19.

Departementet har på denne bakgrunn tatt inn et nytt tredje ledd i § 19 der departementet er gitt forskriftsmyndighet, slik at dette ikke skal være tvilsomt.

Til § 20 (Fjerning av vrakrester m.v.)

Bestemmelsen tilsvarer luftfartsloven § 12-7, med unntak av at det her dreier seg om jernbanemateriell og kjørevei. På bakgrunn av Justisdepartementets merknad er ordlyden i forhold til høringsnotatet endret og tilpasset luftfartsloven der det ikke er realitetsforskjell, jf pkt. 3.1.1 og 3.1.2.

I første ledd menes med «jernbanemateriell» alt rullende materiell som kan benyttes på kjøreveien. Definisjon av «kjørevei» fremgår av jernbaneloven § 3 bokstav a. Med «materiell» menes både rullende jernbanemateriell og infrastruktur (dvs. kjørevei).

Til § 21 (Fjerning av vrakrester utenfor kjøreveien m.v.)

Bestemmelsen tilsvarer luftfartsloven § 12-8. Den er sannsynligvis ikke så aktuell for jernbaneulykker som følger bestemte spor, som for luftfartsulykker, men det kan ikke utelukkes at også vrakrester av jernbanemateriell kan havne utenfor kjøreveien og være til hinder for trafikken. Det er derfor behov for en hjemmel tilsvarende den for luftfartsulykker, slik at det ikke oppstår uklarheter dersom slike tilfeller skulle oppstå. Når det gjelder ordene «jernbanemateriell», «kjørevei» og «materiell», vises til merknadene under § 20 ovenfor.

På bakgrunn av Justisdepartementets merknad er ordlyden i forhold til høringsnotatet endret og tilpasset luftfartsloven der det ikke er realitetsforskjell, jf. pkt. 3.1.1 og 3.1.2.