2 Bakgrunnen for forslaget

Danmark var det første landet som innførte partnerskapslovgivning i 1989. Deretter fulgte Norge (1993), Sverige (1994) og Island (1996). Fremdeles er det bare noen få land som har slike ordninger, men stadig flere ser ut til å følge etter.

Dagens utforming av tilkytningsvilkårene medfører at borgere i nordiske land i visse situasjoner ikke vil kunne registrere partnerskap når de er bosatt i et annet nordisk land. Dette til tross for at både hjemlandet og bostedslandet har regler om slik registrering.

Behovet for en koordinering av partnerskapslovgivningen i de nordiske land ble tatt opp på et sosialpolitisk ministerrådsmøte i 1996. Etter dette har spørsmålet om nordisk rettsenhet blitt videreført i en nordisk arbeidsgruppe for familierett. I 1997 kom denne gruppen til enighet om å foreslå en endring i de respektive nasjonale lovene slik at statsborgerskap i Norge, Sverige, Danmark og Island skulle likestilles som grunnlag for å registrere partnerskap.

Partnerskapslovene i Danmark og Sverige ble endret i tråd med dette, henholdsvis våren 1999 og våren 2000. I tillegg til å likestille borgere fra de nevnte nordiske land, inntok danskene også forskriftshjemmel for å likestille borgere av andre land med tilsvarende lovgivning med danske borgere. I Sverige valgte man i stedet for en slik hjemmel, å likestille nederlandske borgere i lovteksten, fordi en eventuell utvidelse til å gjelde andre land med tilsvarende lovgivning av konstitusjonelle grunner ikke kan gjøres ved forskrift, men eventuelt må avgjøres av Riksdagen.

Den danske loven åpnet i tillegg for at to personer med bopel i landet de siste to år kan la sitt partnerskap registrere i Danmark. Svensk partnerskapslovgivning går enda lenger. I Sverige kan man fra 1. juli i år registrere partnerskap så fremt en av partene har hatt bopel i landet de siste to år.