7 Departementets vurdering og forslag

Etter departementets vurdering foreligger det i dag flere hensyn som tilsier at adgangen til å registrere partnerskap i Norge bør utvides. Etter at partnerskapsloven ble vedtatt i 1993, har det funnet sted en betydelig internasjonal utvikling på dette området og hensynet til større nordisk rettsenhet taler for lovendringer.

Kravet om norsk statsborgerskap ble i sin tid begrunnet med at en registrering av partnerskap ikke ville få noen rettsvirkninger utenfor Danmark og Norge. Videre ble det lagt avgjørende vekt på å få en uniform lovgivning med Danmark. Ettersom også Sverige og Island senere har fått tilsvarende lovregulering på området, vil begrunnelsen for vilkåret om statsborgerskap i registreringslandet ikke lenger ha samme gyldighet når det gjelder borgere av Danmark, Island og Sverige. Slik dagens regler fungerer oppstår det også situasjoner der nordiske statsborgere ikke kan registrere partnerskap verken i det landet de er statsborgere i eller i det landet de er bosatt i til tross for at begge landene har partnerskapslovgivning. Dette finner departementet uheldig. Departementet foreslår derfor å endre vilkåret om at minst en av partene må være norsk statsborger slik at statsborgerskap i Danmark, Island eller Sverige likestilles med norsk statsborgerskap. Forslaget gir også en lovgivning som harmonerer med den danske og svenske på dette området. De høringsinstansene som uttalte seg om dette forslaget i høringsrunden støttet forslaget.

Flere land i Europa har eller vurderer å innføre rettslig regulering av partnerskap. Den regulering som har funnet sted er noe forskjellig fra den nordiske modellen, se under pkt. 4. Departementet foreslår en forskriftshjemmel som gjør det mulig å likestille norsk statsborgerskap med statsborgerskap i andre land som har partnerskapslovgivning etter en konkret vurdering. Ved vurderingen må det legges vekt på hvorvidt lovgivningen i det aktuelle landet tilsvarer den norske, slik at en registrering av partnerskap i Norge også vil få rettsvirkninger i hjemlandet. I den grad høringsinstansene uttalte seg om dette i høringsrunden, fikk dette forslaget støtte.

Departementet mener at også utlendinger som ikke er statsborgere i Danmark, Island eller Sverige, men som har sterk tilknytning til landet, med rimelighet bør kunne la sitt partnerskap registrere her. I dag kan for eksempel ikke en utlending som er vokst opp i Norge registrere partnerskap her når han eller hun ikke er norsk statsborger. En utvidelse med hensyn til tilknytning vil være i tråd med den nordiske rettsutviklingen. Et forslag om adgang til å registrere partnerskap på grunnlag av bopel i landet inngikk ikke i høringsbrevet. Flere av høringsinstansene har imidlertid uttalt seg om betydningen av en adgang til å inngå registrert partnerskap for personer med tilknytning til landet utover dem som faller inn under forslagene om utvidelse tilknyttet statsborgerskapskriteriene ovenfor.

Juss Buss foreslår prinsipalt en adgang til registrering dersom begge partene har lovlig opphold i riket. Dette fordi partnerskap både praktisk og personlig vil være av betydning så lenge de bor i landet. Subsidiært foreslår de at registrering skal kunne skje dersom en eller begge partene har varig bosettingstillatelse. Juridisk rådgivning for kvinner ønsker også at lovlig opphold skal være det eneste kriterium for å inngå partnerskap. Det vises til at samme regler bør gjelde for å registrere partnerskap som for å inngå ekteskap. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring gir uttrykk for at det ikke er hensiktsmessig at personer som ikke har tilknytning til Norge eller et annet land med noenlunde tilsvarende lovgivning kan inngå partnerskap i Norge. Foreningenmener imidlertid at personer med oppholdstillatelse må få adgang til å inngå partnerskap her til lands. Hamar Bispedømme foreslår at kriteriet skal være at en av partene har bopel i riket. Oslo biskop foreslår at den danske lovteksten blir lagt til grunn slik at begge parter må ha hatt bopel i landet de to siste årene før registrering. Norsk Psykologforening mener to utenlandske statsborgere bosatt i Norge, og med tilknytning til landet, bør kunne få registrert sitt partnerskap her i landet. Justisdepartementet foreslår en regel tilsvarende den som er vedtatt i Sverige, slik at det er tilstrekkelig for å inngå registrert partnerskap at en av partene har vært fast bosatt i Norge de siste to år.

Departementet fremmer derfor forslag om adgang til registrering av partnerskap når en av partene har hatt bopel i landet de to siste år før registrering. Det bør imidlertid stilles visse krav til tilknytningen til Norge. Partnerskap inngått i landet får som regel ikke får rettsvirkninger utenfor landet og inngåelse av partnerskap bør derfor være motivert av at det får rettsvirkninger her til lands. Det har i denne sammenheng også vært fremhevet under det nordiske samarbeidet at enkelte land ikke er positive til at deres borgere kan inngå partnerskap i utlandet. Videre kan det dukke opp spørsmål om rettsforhold i forhold til hjemlandet og dette bør begrenses til tilfeller der det partnerskapsinngåelsen får rettsvirkninger her til lands. Departementet finner det derfor rimelig å stille som vilkår at utlendinger som skal inngå partnerskap i Norge må ha hatt bopel i landet de to siste år før registrering.

Det følger i dag av partnerskapsloven § 1 at bestemmelsen i ekteskapsloven § 5 a om at partene må ha lovlig opphold i riket, gjelder i tillegg til partnerskapsloven § 2 tredje ledd om krav til bopel. En utlending som kan dokumentere at han eller hun de siste to år før registrering har hatt oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, skal anses å oppfylle forslagets krav til tilknytning etter forslaget til ny § 2 tredje ledd, pkt. 2.

For prøving av partnerskapsvilkårene når det gjelder utenlandsk statsborger som ikke er fast bosatt i Norge, gjelder dokumentasjonskravene etter forskrift 10. juli 1993 nr. 748 om prøving av vilkår og fremgangsmåte m.v. ved registrering av partnerskap § 8, som svarer til ekteskapsloven § 7 bokstav h og gir forskrift 5. november 1992 nr. 979 om når en utenlandsk statsborger skal anses å være fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår, tilsvarende anvendelse. Etter denne forskriften må parten ha bosettingstillatelse eller være innvilget asyl i Norge for å bli ansett som eller likestilt med å være fast bosatt her. Til bosettingstillatelse kreves det som hovedregel 3 års sammenhengende opphold her, jf. utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 12. Registreringsmyndigheten kan imidlertid gjøre unntak på skjønnsmessig grunnlag i medhold av forskrift 10. juli 1993 nr. 748 § 8 første ledd eller etter paragrafens annet ledd, jf. forskrift 5. november 1992 nr. 979 § 2. Dersom en utlending fyller kravet i utkastet til partnerskapsloven § 2 tredje ledd om to års oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, skal han eller hun anses som fast bosatt i relasjon til dokumentasjonskravet. Det vil si at det for personer som har hatt oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse her i to år ikke skal kreves særskilt attest fra vedkommende ambassade som viser sivilstatus.

Når en utenlandsk statsborger fra et land som ikke anerkjenner partnerskap inngår partnerskap i Norge, vil dette kunne medføre at visse spørsmål av internasjonalprivatrettslig karakter, for eksempel i tilknytning til arv og skifte, kan bli aktualisert i flere tilfeller. Dette ble skissert i Ot. prp. nr. 32 (1992-93) Om lov om registrert partnerskap, pkt. 6.3. Det foreliggende forslaget reiser ikke spørsmål som er vesensforskjellige i forhold til i dag utover det at det vil angå flere personer. Det finnes per i dag ikke internasjonale instrumenter for anerkjennelse av partnerskap. Inngått partnerskap i Norge vil være uten rettsvirkning i land som ikke anerkjenner partnerskap. I Norge vil rettsvirkningene i hovedsak, med unntak av adopsjonslovens regler, være som ved inngått ekteskap. Eventuelle spørsmål i denne sammenheng, vil måtte løses konkret i de enkelte tilfeller i forhold til de enkelte lands regler.