3 Gjeldende rett

Den norske partnerskapsloven trådte i kraft 1. august 1993. Loven bygget i stor grad på den danske partnerskapsloven av 1989. Som nevnt er det et vilkår for registrering av partnerskap at en av partene har bopel i Norge og at en av partene er norsk statsborger, jf. partnerskapsloven § 2 tredje ledd. Begrunnelsen for å fastsette et slikt vilkår for registrering, var at det ikke var hensiktsmessig at utenlandske par uten tilknytning til Norge skulle få registrere partnerskap her i landet, ettersom registreringen ikke ville få noen betydning der paret er bosatt bortsett fra i Danmark, jf. Ot. prp. nr. 32 1992-93, sidene 30 og 35.

Flere av høringsinstansene skisserte den gang problemer som kunne oppstå som følge av tilknytningskravet. Ettersom det ble antatt at disse problemene bare ville berøre noen få personer, og fordi en registrering inntil videre ikke ville få noen rettsvirkninger utenfor Danmark og Norge, ble imidlertid vilkåret om tilknytning likevel tatt inn i loven, se Innst. O. nr. 70 1992-93, side 5. Avgjørende vekt ble lagt på en uniform lovgivning med Danmark på dette punktet. Det ble i innstillingen åpnet for at spørsmålet kunne vurderes på nytt dersom flere land med årene skulle få tilsvarende lovgivning.

Statistisk sentralbyrå har foretatt en undersøkelse av registrerte partnerskap i perioden 1993-1998 (SSB 2000). Denne viser blant annet at en betydelig andel av de inngåtte partnerskap inkluderer en utlending. I perioden august 1993 til og med 1998 ble det inngått 759 partnerskap i Norge. Av alle personer med oppgitt sivilstand som registrert partner eller tidligere registrert partner, kommer 264 personer, eller 17 %, fra utlandet.