Neste kapittel

Forrige kapittel

4 Forbod mot vidaresending av ulovlege og skadelege program

4.1 Gjeldande rett

Kringkastingslova § 4-5 bokstav b og c regulerer forbod mot vidaresending av fjernsynskanalar som m.a. sender program med ulovleg pornografi og program som må reknast som skadelege for barn og ungdom.

Den tidlegare lova av 10. juni 1988 nr. 46 om kabelsendingar inneheldt desse reglane, som vart lagde inn i kringkastingslova utan endringar i 1992 (jf. Ot.prp. nr. 78 (1991-92) Lov om kringkasting). Reglane er plasserte i kapittel 4, som regulerer vidaresending i kabelnett. Det er såleis ikkje tvil om at § 4-5 berre gir heimel for forbod mot vidaresending av ulovlege eller skadelege program når vidaresendinga skjer i kabelnett.

TV-direktivet legg somme føringar på kva høve Noreg har til å gripa inn mot ulovlege eller skadelege program frå andre land. TV-direktivet er ein del av EØS-avtalen og har som hovudføremål å sikra fritt mottak av fjernsynssendingar over landegrensene. TV-direktivet byggjer på sendarlandsprinsippet. Dette tyder at dersom ei fjernsynssending er i samsvar med sendarlandets reglar og dei reglane som er samordna i direktivet, skal sendinga kunne mottakast i andre land enn der fjernsynsselskapet er etablert. Kva for kriterium som avgjer om eit fjernsynsselskap er etablert i eit land, finst det detaljerte reglar om i direktivet art. 2. Slike jurisdiksjonsreglar er gjennomført i kringkastingsforskrifta § 1-1.

Artikkel 2a nr. 2 i direktivet gir oss likevel høve til å avgrensa mottak og vidaresending av utanlandske fjernsynssendingar som inneheld openberre, alvorlege og grove brot mot direktivets reglar om skadeleg innhald i artikkel 22-22a. Artikkel 22 nr. 1 fastset at medlemslanda er pliktige til å syta for at kringkastarar under deira eigen jurisdiksjon ikkje sender program som i alvorleg grad kan skada den fysiske, mentale og moralske utviklinga til mindreårige, særleg program som inneheld pornografi eller umotivert vald. Forskjellen mellom art. 2a nr. 2 og art. 22-22a, er at art. 22-22a omhandlar plikter eit medlemsland har til å regulera skadelege sendingar frå kringkastarar som høyrer til i landet. Art. 2a nr. 2 regulerer òg i kva tilfelle medlemslanda kan gripa inn mot skadelege utanlandske sendingar som blir mottatt i landet. Men på same måten som det er ei nasjonal norm eit land brukar for å avgjera om ei innanlandsk sending er skadeleg t.d. for mindreårige, er det også landets eigen norm for kva som er skadeleg som blir brukt når ein vil stansa mottak og vidaresending av utanlandske sendingar med slikt skadeleg innhald. Norma for vurdering av om ei sending er skadeleg er ikkje harmonisert i direktivet, men er individuell for kvart enkelt land. TV-direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og forskrift 28. februar 1997 nr. 153 om kringkasting, med relevante reglar i anna regelverk, som m.a. straffelova §§ 204 (pornografi) og 382 (valde leg innslag). Kringkastingsforskrifta § 4-5 inneheld reglar om den særskilte prosedyren som skal følgjast før eit forbod mot vidaresending av utanlandske kanalar kan setjast i verk, jf. direktivet art. 2a nr 2 bokstav c og d.

I 1994 vart det med heimel i kringkastingslova § 4-5 bokstav b) lagt ned forbod mot vidaresending av kanalane TV1000 og FilmMax i norske kabelnett. FilmMax reiste sak mot staten ved Kulturdepartementet for Oslo Byrett, som la saka fram for EFTA-domstolen for å få ei rådgjevande fråsegn om tolkinga av artikkel 2 og 22 i direktivet. EFTA-domstolen gav si fråsegn 12. juni 1998 (sak E-8/97). I fråsegna uttalar EFTA-domstolen seg om tilhøvet mellom art. 2 nr. 2 (no art. 2a nr. 2) og art. 22 første ledd første setning (no art. 22 nr. 1):

«Etter rådsdirektiv 89/552/EØF artikkel 2 nr. 2 er det opp til de nasjonale myndighetene i mottakerstaten, i overensstemmelse med den statens verdier og nasjonal lovgivning, å avgjøre hvilke programmer som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller moralske utvikling i henhold til direktivet artikkel 22 første ledd, første setning».

FilmMax trekte saka etter at den rådgjevande fråsegna låg føre i juni 1998. Statens medieforvaltning godtok at dei pornografiske sendingane vart vidaresende med sladd (i praksis eit utvida tekstfelt) som dekkjer delar av biletskjermen. I digitale kabelnett er det likevel enkelt å fjerna sladden ved å velja danske eller svenske undertekstar. Seinare la derfor Statens medieforvaltning ned forbod mot vidaresending i kabelnett av program med ulovleg pornografi i kanalane Canal+ Gul, Canal+ Blå og TV1000. Avgjerda vart klaga inn for departementet, som i desember 2003 oppretthaldt vedtaket om forbod.

Lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstenester (ehandelslova) er ei gjennomføring av direktivet om elektronisk handel (2000/31/EF av 8. juni 2000). Direktivet skal sikra fri rørsle av informasjonssamfunnstenester mellom medlemsstatane og dermed byggja opp under ein verksam indre marknad. Direktivet inneheld ansvarsfridomsreglar, jf. artiklane 12-15, som er gjennomført i ehandelslova §§ 16-18, jf. Ot.prp. nr. 4 (2003-2004), om endring i ehandelslova. I ehandelslova § 1 andre ledd bokstav a er informasjonssamfunnstenester definert som «enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og som formidles elektronisk, over avstand og etter individuell anmodning fra en tjenestemottaker». Kravet om at det skal liggja føre ein individuell førespurnad inneber at kringkasting fell utanfor definisjonen av informasjonssamfunnstenester. Direktivet og ehandelslova femner såleis ikkje om fjernsynssendingar og såkalla tilnærma video på førespurnad. Reine video-på-førespurnadstenester vil på den andre sida falla inn under definisjonen.

Straffelova § 204 bokstav b forbyr innførsel av pornografi med sikte på spreiing. I førearbeida går det fram at ho også femner om elektronisk innførsel med sikte på spreiing. I Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) «Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd)» heiter det at «...den som bare stiller teknisk utstyr til disposisjon for elektronisk innførsel av skrift, lyd eller bilde etc. fra utenlandske kilder - som internettverter, aksessleverandører og kabelselskap - kan ikke anses som ansvarlige for den eventuelle innførsel av pornografi som den enkelte kunde foretar via det aktuelle distribusjonssystemet».

Det er difor noko uvisst i kva grad straffebodet i straffelova § 204 bokstav b rammar direkte dei som på ulike måtar hjelper til å spreia pornografisk kringkastingsinnhald til norske sjåarar via ulike mottaksplattformer for fjernsyn. I høve til kabelselskap som formidlar fjernsynskanalar har regelverket likevel vore tolka slik at kabelselskapet er strafferettsleg ansvarleg dersom det på førehand har kjent til at det kjem ulovlege program, og likevel let vera å stogga vidaresendinga av dei. Motsett vil eit kabelselskap ikkje vera strafferettsleg ansvarleg dersom det ikkje har kjent til at det kjem til å bli sendt ulovleg innhald.

Forbodsheimelen i kringkastingslova § 2-7 første ledd er ei gjennomføring av artikkel 22 nr. 1 i TV-direktivet. Føresegna inneheld forbod for kringkastarar under norsk jurisdiksjon mot å senda program med innhald som i alvorleg grad kan vera til skade for mindreårige. § 2-7 har såleis ei større rekkjevidde enn straffelova §§ 204 og 382. Det er lagt til grunn at sendingar som blir ramma av straffelova §§ 204 og 382 i alvorleg grad kan vera til skade for mindreårige, jf. Ot.prp. nr. 2 (1999-2000), om endring i kringkastingslova. Eit program som inneheld kjønnslege skildringar eller vald kan likevel falla inn under forbodet i kringkastingslova § 2-7, sjølv om det ikkje blir ramma av føresegnene i straffelova. Det same gjeld program som ikkje inneheld kjønnslege skildringar eller vald, men som likevel kan vera alvorleg til skade for mindreårige. Kringkastingslova § 4-5 bokstav b gir i dag heimel til å forby vidaresending av program som i alvorleg grad kan vera til skade for mindreårige fordi innhaldet er i strid med m.a. straffelova §§ 204 og 382.

Føresegnene i kringkastingslova §§ 2-7 første ledd og 4-5 første ledd bokstav b må ikkje forvekslast med § 4-5 første ledd bokstav c, som gjeld det såkalla «vasskiljeprinsippet» om at visse program av omsyn til dei mindreårige bør sendast på tidspunkt når dei ikkje er ei naturleg sjåargruppe. TV-direktivet inneheld reglar om dette i artikkel 22 nr. 2, og kringkastingslova § 2-7 andre ledd inneheld liknande reglar som gjeld direkte i høve til norske kringkastarar.

4.2 Framlegg til nye reglar om forbod mot vidaresending i høyringsnotatet

I høyringsnotatet gjorde departementet framlegg om to endringar i lova § 4-5:

for det første at § 4-5 første ledd bokstav b blir endra slik at Medietilsynet kan stansa vidaresending av program og innslag som i alvorleg grad kan skada mindreåriges fysiske, psykiske og moralske utvikling,
for det andre at § 4-5 andre ledd blir endra slik at også andre enn kabeleigarar kan nektast å formidla eller gi tilgang til sendingar som Medietilsynet legg ned forbod mot etter første ledd.

Departementet foreslo å endra § 4-5 første ledd bokstav b slik at regelen i større grad samsvarar med § 2-7 første ledd og tilhøyrande forskriftsregel. På den måten blir det meir samsvar mellom kva for sendingar det er forbode for norske kringkastarar å senda og kva for sendingar frå utanlandske kringkastarar det kan leggjast ned forbod mot formidling av i Noreg.

Når det gjeld framlegget til endringar i § 4-5 andre ledd vart det vist til at TV-direktivet i art. 2a nr. 2 inneheld reglar om når ein medlemsstat kan stansa mottak av sendingar frå andre land. Direktivet presiserer ikkje kva former for inngrep mot fritt mottak og vidaresending som kan godtakast. Det seier heller ikkje noko om kven eit vedtak om forbod kan rettast mot. Plikta til å varsla Kommisjonen (for Noregs del overvakingsorganet i EFTA) er rekna som god nok tryggleik mot vilkårlege eller urimelege inngrep.

I den såkalla Red Hot Dutch-saka (sak C 327/93) slo Kommisjonen fast som tvillaust at vidaresending etter direktivet også femner om mottak av fjernsynssignal frå satellitt via privat parabolantenne. I saka vart Kommisjonen beden om å gi ei fråsegn om definisjonen av vidaresending i TV-direktivet. I fråsegna slo Kommisjonen fast at omgrepet «vidaresending» i dåverande art. 2 i direktivet ikkje berre dekker kabelsending, men alle tekniske måtar for vidaresending og mottak av fjernsyn, inkludert direkte mottak frå satellitt av ei sending som høyrer under ein annan stats jurisdiksjon. Direktivet avgrensar såleis ikkje vidaresending til kabelnett.

Kringkastingslova § 4-5 gjeld derimot berre vidaresending i kabelnett, jf. dei grunnar som er nemnde under punkt 4.1.

§ 4-5 rettar seg altså i første rekkje mot den som eig eller leiger ut den fysiske infrastrukturen som trengst for å føra signalet fram. Det kan hevdast at selskap som stiller teknisk utstyr til disposisjon for vidaresending i somme tilfelle både kan ha spreiing som siktemål og økonomisk interesse i å leggja til rette for vidaresending. Det er likevel ikkje utan vidare rimeleg at ei verksemd som utelukkande stiller teknisk utstyr til disposisjon for vidaresending og som ikkje har spreiing som siktemål, skal stillast til ansvar for innhaldet som blir formidla i nettet (jf. bl.a. Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), om seksuallovbrot), dersom det er meir treffande å stilla andre til ansvar.

Ansvaret for at innhald blir gjort tilgjengeleg for publikum via ei distribusjonsplattform ligg i første rekkje hos den som set saman, marknadsfører og sel innhald. Det er normalt aksesselskapet. Det er også desse selskapa som rår over innhaldet på den måten at dei har kjøpt retten av fjernsynskanalar til å by fram tilgjenge til kanalane for publikum i form av kjøp eller leige. Det er i tillegg desse selskapa som gjer avtale direkte med sjåarane (abonnentane).

Departementet gjorde på denne bakgrunn framlegg i høyringsnotatet om at heimelen i § 4-5 skulle utvidast til også å gjelda verksemd som rår over det ulovlege innhaldet, som klarast har ønske eller mål om spreiing og som i utgangspunktet står nærmast til å setja i verk tiltak for å avbryta vidaresendinga. Departementet foreslo å endra § 4-5 slik at den i tillegg til å heimla forbod mot vidaresending også vil heimla forbod mot sal, utleige eller marknadsføring av innretningar eller tenester som har til føremål å gje tilgjenge til fjernsynskanalar som sender ulovleg og/eller skadeleg innhald.

Dette er ikkje ein heimel til generelle forbod mot omsetning eller marknadsføring av alle innretningar eller tenester som er nødvendige for å få tilgjenge til fjernsynssendingar (t.d. antenner, kablar m.m.). Det er ein føresetnad at innretninga eller tenesta er avgjerande for kva konkrete programtilbod abonnenten får tilgjenge til.

Vanlegvis er det nødvendig med tilgjengekontroll og betaling for å kunna sjå ulovlege program. Det er likevel mogleg å tenkja seg vidaresending av ulovleg innhald der kunden har fritt tilgjenge til det ulovlege innhaldet. Ein heimel som berre rettar seg mot sal, utleige eller marknadsføring av innretningar som har til føremål å gje tilgjenge til ulovleg eller skadeleg innhald (og ikkje vidaresending), er derfor etter departementets syn ikkje tilstrekkeleg. Høyringsnotatet inneheldt derfor framlegg om å halda på heimelen til å forby vidaresending.

Kapittel 4 i kringkastingslova heiter no «Videresending i kabelnett». Departementet foreslo å endra overskrifta på kapittel 4 slik at det tydeleg går fram at føresegnene i kapitlet ikkje er avgrensa til kabelnett og slik at tittelen betre reflekterer det faktiske innhaldet i kapitlet. Alt i dag er § 4-3 endra slik at føresegna er nøytral med omsyn til kva for nett ho gjeld for. Når det gjeld §§ 4-2 og 4-4 går det fram av ordlyden at verkeområdet for dei føresegnene er avgrensa til kabelnett.

4.3 Handheving

Ein forbodsheimel i § 4-5 andre ledd slik det var gjort framlegg om i høyringsnotatet inneber at det vil kunna bli lagt ned forbod mot sal av tilgjengekort til kanalar som sender program i strid med norsk lov. Aksesselskapa vil enkelt kunna avgrensa vidaresending av slike kanalar ved å endra kodane i korta eller signala som blir sende ut saman med fjernsynssignala.

Aksesselskapa kan vera etablerte i utlandet og bruka ulike forhandlarnett for å formidla tenestene sine i Noreg. Ein forbodsheimel inneber at forhandlarane òg kan få forbod mot å medverka til at dei ulovlege kanalane blir vidaresende. Eit utanlandsk aksesselskap kan vanskeleg byggja verksemda si på at forhandlarane må bryta norsk lov for å formidla tenestene til selskapet. Departementet reknar derfor med at det ikkje vil vera vanskeleg å handheva forbodet. Dersom ein slik situasjon likevel skulle koma opp, vil det vera praktisk vanskeleg å varsla alle forhandlarar om forbodsvedtaket. Departementet gjorde derfor framlegg om at Medietilsynet får heimel til å gi forskrift med nærmare reglar om forbod mot å gjera tilgjengeleg fjernsynskanalar som sender ulovleg innhald.

Det er først og fremst satellittaksesselskap som ikkje brukar forhandlarnett i Noreg det vil vera praktisk vanskeleg å stogga. Dette kan vera selskap som marknadsfører tenestene sine på utanlandske fjernsynskanalar eller over internett eller liknande og som gjer abonnentavtalar direkte med norske brukarar. Det er likevel etter departementets vurdering lite truleg at slike selskap vil få særleg mange kundar i Noreg. Departementet reknar med at omfanget av ei slik omgåing vil vera lite og gjer til så lenge ikkje framlegg om tiltak for å hindra slik verksemd.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at kringkastingslova § 10-1 får eit tillegg som gjeld forbod mot brot på enkeltvedtak som er gjeve i medhald av § 4-5. Det vil gjera straffesanksjoneringa av forbodsheimelen tydelegare.

4.4 Høyringsmerknader

Merknader til framlegget til § 4-5 første ledd ny bokstav b

Fleirtalet av høyringsinstansane hadde ikkje merknader til framlegget til ny bokstav b i § 4-5 første ledd. Fire av instansane stør framlegget ( Barne-og familiedepartementet, Forbrukarombodet, Familie & Medierog Statens medieforvaltning).

Ni av instansane er i mot framlegget eller har merknader til utforminga av det ( Canal+, Justisdepartementet, Norsk Kabel-TV Forbund, Nærings- og handelsdepartementet, Post- og teletilsynet, Statens filmtilsyn, Telenor, TV 2 og Viasat).

Justisdepartementet uttaler m.a. fylgjande:

«Etter Justisdepartementets syn kan det stilles spørsmål om det er ønskelig å utvide bestemmelsen i kringkastingsloven § 4-5 første ledd bokstav b til å gi Statens medieforvaltning hjemmel til i forskrift eller enkeltvedtak å forby videresending av fjernsynskanaler som sender «andre program med innhold som i alvorlig grad kan være skadelig for mindreåriges fysiske, psykiske og moralske utvikling.» De angitte kriteriene er meget skjønnsmessige, og det kan stilles spørsmål om hva som er ment omfattet i tillegg til det som i dag rammes av definisjonen av pornografi og grove voldsskildringer i straffeloven. På det prinsipielle planet bør det kreves en særlig begrunnelse for at fjernsynskanalene må forholde seg til en annen grense enn den som gjelder for øvrige medier. Det er ikke opplagt at sammenhengen med kringkastingsloven § 2-7 tilsier en utvidelse av forbudshjemmelen i § 4-5.»

Statens filmtilsyn meiner at det er vanskeleg å vurdera om eit innhald kan vera skadeleg når alderen på dei barna og unge ein skal vurdera i forhold til, er så udefinert. Tilsynet peiker vidare på at det bør vurderast om sendetidspunkt skal kunna leggjast vekt på i vurderinga, noko som vil kunna gi ei meir fleksibel og betre heimla regelhandtering, meir i samsvar med vanleg rettsoppfatning på området.

Merknader til framlegget til § 4-5 nytt andre ledd

Fleirtalet av høyringsinstansane hadde ikkje merknader til framlegget om å endra § 4-5 andre ledd. Ni høyringsinstansar stør framlegget ( Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Eigarskapstilsynet, Familie & Medier, Forbrukarombodet, Kommunal- og regionaldepartementet, Norsk Kabel-TV Forbund, NRKog Statens medieforvaltning). Eit hovudsynspunkt er at framlegget vil føra til auka likebehandling av ulike distribusjonsformer.

Elleve instansar er i mot framlegget eller har merknader til utforminga av det ( Allmennkringkastingsrådet, Canal+, Elektro- og Elektronikkbransjen, Justisdepartementet, Norsk Journalistlag, Nærings- og handelsdepartementet, P4, Post- og teletilsynet, TV 2, Telenorog Viasat). Når det gjeld framlegget til forbod mot sal, utleige eller marknadsføring av innretningar og tenester som har til føremål å gi tilgjenge til fjernsynskanalar med ulovleg innhald, meiner Justisdepartementet(JD) at følgjande presiseringar bør gjelda: For det første må innretninga eller tenesta vera avgjerande for at abonnenten får tilgjenge til ulovleg innhald, slik det er formulert i høyringsnotatet. For det andre må eit forbod ikkje ramma innretningar eller tenester som er nødvendige for å få tilgjenge til kanalar som ikkje baserer seg på å sende ulovleg innhald. For det tredje bør lovheimelen byggja på prinsippet om at reint tekniske hjelparar i minst mogleg grad blir ramma. JD refererer også til dagens praksis etter § 4-5, der det i størst mogleg grad er det ulovlege innhaldet som skal rammast av forbod, ikkje heile kanalen. JD ber Kultur- og kyrkjedepartementet vurdera om det er mogleg å ta ei slik avgrensing inn i lovteksten.

Post- og teletilsynet(PT) peiker på at innretningar og tenester som vil bli nytta til vidaresending av ulovleg innhald ikkje skil seg vesentleg frå innretningar og tenester som blir nytta til å vidaresenda lovleg innhald. PT meiner at framlegget derfor synest å vera for vidtgåande i høve til kva ein ønskjer å oppnå. Liknande synspunkt på framlegget til § 4-5 andre ledd har blitt nemnt av TV 2, P4, Norsk Journalistlag, Telenor, Canal+, Viasatog Elektro- og Elektronikkbransjen.

Canal+påpeiker dessutan faren for omgåingar av reglane, ved at programkort eller mottaksutstyr blir levert frå aktørar utanfor Noreg. Om det blir slik at det berre er ein digital «adgangsnøkkel» sjåarane treng for å få tilgang til dei aktuelle programma, kan denne bli distribuert via internett.

Telenorer òg kritiske til bruken av omgrepet «vidaresending» og uttalar mellom anna fylgjande:

«(...) Etter det vi er kjent med er det ingen rettskilder fra EU som tilsier at begrepet «videresending» eller «retransmission» omfatter den overføring av signaler som finner sted mellom parabol og fjernsynsapparat i kundens hjem. Alle avgjørelser fra EU-domstolen og/eller Kommisjonen som vedrører videresending gjelder videresending i kabel.
TV direktivets artikkel 1 definerer «television broadcasting» som «the initial transmission by wire or over the air, including that by satellite».Dette indikerer at satellittransmisjon er initiell kringkasting og ikke videresending. Ved å legge restriksjoner på satellittransmisjonen kan senderlandsprinsippet bli krenket. (...)
Begrepet «videresending» er også uegnet fordi det opphavsrettslig sett peker på en sending som innebærer en ny visning for allmennheten. Satellittkringkasting representerer imidlertid ikke noen ny slik visning men er en del av den primære kringkasting jf åndsverklovens § 30, tredje ledd jf første ledd, jfr. også satellittdirektivets (dir. 93/83) artikkel 1 (2). Det er ikke hensiktsmessig å benytte et rettslig begrep som har en bestemt betydning innen opphavsretten på et så nærliggende område som kringkastingsloven idet det kan få utilsiktede virkninger med hensyn på fortolkningen av reglene innen opphavsretten.»

Allmennkringkastingsrådeter skeptisk til rekkjevidda av føresegna og meiner ho kan bli problematisk i eit ytringsfridomsperspektiv. Det same meiner Telenor.

I si høyringsfråsegn har Familie & Medier reist spørsmål om lovframlegget vil ramme tenester til tredje generasjons mobiltelefonar, distribusjon av film på hotell og overnattingsstader og tilbod om kanalpakker frå kabeldistributørar. Organisasjonen ser det som svært viktig at barns og familiars vilkår blir betre ivaretatt i møte med medier. Familie & Mediermeiner derfor det er viktig at dei nemnde områda blir dekka av dei nye reglane.

Somme høyringsinstansar har også peika på at uttrykket «kringkastingsnett» er uklart og etterlyser ein definisjon av omgrepet. Det har også frå somme høyringsinstansar blitt stilt spørsmål ved om aksesselskap kan seiast å rå over innhaldet, noko det etter deira syn berre er det aktuelle kringkastingsselskapet som gjer.

4.5 Departementets vurdering

Departementets framlegg om å endra § 4-5 inneheld to element.

Det første elementet gjeld ei utviding av § 4-5 første ledd bokstav b. Gjeldande regler fastset at Medietilsynet kan leggja ned forbod mot vidaresending av fjernsynssendingar som sender program med pornografi eller vald i strid med norsk lov. Denne regelen er foreslått utvida, slik at han også skal femna om program med innhald som i alvorleg grad kan vera skadelege for den fysiske, psykiske og moralske utviklinga hjå mindreårige.

Det andre elementet gjeld eit nytt andre ledd i § 4-5 om at Medietilsynet kan leggja ned forbod mot sal, utleige eller marknadsføring av innretningar eller tenester som har til føremål å gi tilgjenge til slike fjernsynskanalar som er nemnde i § 4-5 første ledd.

§ 4-5 første ledd bokstav b.

TV-direktivet artikkel 22 nr 1 fastset at dei statane direktivet gjeld for, «...skal treffe passende tiltak for å sikre at fjernsynsselskaper underlagt deres myndighet ikke sender programmer som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, mentale og moralske utvikling, særlig programmer som inneholder pornografiske scener eller umotivert vold». Denne plikta har Noreg oppfylt gjennom § 2-7 i lova og § 2-5 i forskrifta. Men § 2-7 gjeld berre fjernsynsselskap under norsk jurisdiksjon. Etter artikkel 2a nr 2 i direktivet kan ein medlemsstat også hindra fri mottaking og vidaresending på sitt territorium av ei fjernsynssending frå ein annan medlemsstat dersom fjernsynssendinga «...utgjør et åpenbart, vesentlig og alvorlig brudd på artikkel 22 nr. 1 eller 2 og/eller artikkel 22a».Å stansa skadelege utanlandske sendingar er altså ikkje ei pliktfor mottakarlandet, men det har høve til å gjera det.

Departementet har sett det som uheldig dersom det i utgangspunktet skal vera andre kriterium for det som kan sendast frå norske kringkastarar enn det som kan mottakast frå utanlandske selskap på dette feltet. Det vil innebera at føremålet med regelen, å verna mindreårige mot program som i alvorleg grad kan skada den fysiske, psykiske og moralske utviklinga deira, ikkje kunne oppfyllast fullt ut.

Fleire høyringsinstansar har peika på at kriteria er svært skjønnsmessige og at framlegget kan innebera innføring av sensur i strid med ytringsfridomen og det redaksjonelle sjølvstendet. Dei uklare punkta som er nemnde spesielt, er at det ikkje finst nokon definisjon av «mindreårig», at det ikkje er sagt noko om tidspunkt for sending og at det ikkje er spesifisert kva for programinnslag i tillegg til ulovleg pornografi og vald som skal kunna rammast.

Nokre av desse innvendingane er også relevante i høve til lova § 2-7, som er oppfølginga av den plikta Noreg har teke på seg etter artikkel 22 nr. 1 i TV-direktivet. Departementet viser til forarbeida til § 2-7 i Ot.prp. nr 2 (1999-2000). Statens medieforvaltning har avgjort ei sak etter § 2-7 og den tilhøyrande forskriftsregelen i forskrifta § 2-5, jf. SMFs vedtak av 12. juli 2004, om å gi NRK åtvaring for å ha sendt filmen «Sansenes rike». SMF vel å tolka omgrepa i forskrifta § 2-5 som at regelen rammar program eller innslag som verkar skremmande på barn over tid og innslag som kan gjera barn forvirra i moralske spørsmål som samfunnet ser som heilt fundamentale. I dette vedtaket nemner SMF òg at dei ynskjer å utarbeide retningsliner for si forståing av forbodsregelen i forskrifta § 2-5. Departementet meiner dei momenta SMF har lagt vekt på i avgjerda av 12. juli 2004 er relevante ved handhevinga av lova § 2-7 første ledd og forskrifta § 2-5. Momenta vil derfor også vera relevante ved vurderinga etter ny § 4-5 første ledd bokstav b. Departementet vil følgje opp ynskjet om at reglane blir presiserte i forskrifta i dialog med kringkastarane og andre berørte aktørar.

Art. 2a nr. 2 bokstav a krev at brotet på reglane om skadeleg innhald skal vera openbart, vesentleg og alvorleg før ein kan stansa utanlandske sendingar med slikt innhald. I praksis vil dette seie at Medietilsynet hovudsakeleg vil gripe fatt i sendingar som har eit innhald som klart er i strid med reglane i straffelova om pornografi og valdsskildringar. På den måten kan ein hevda at endringa av § 4-5 første ledd bokstav b har liten praktisk effekt. Departementet meiner likevel det er fornuftig å oppretthalda framlegget for å visa at hovudomsynet bak regelen i § 4-5 første ledd bokstav b er å verna mindreårige mot skadeleg innhald. Dette er i tråd med omsyna bak fjerde ledd i den nye § 100 i Grunnlova. Det kan også vera sendingar, programseriar eller liknande med særskilt skremmande innslag og med bruk av andre verkemiddel som gjer at sendinga klart ville ha vore eit vesentleg og alvorleg brot på § 2-7, sjølv om innslaga isolert sett ikkje er i strid med straffelova. Etter samanslåinga av Statens medieforvaltning og Statens filmtilsyn til det nye Medietilsynet vil organet sjølv ha den naudsynte kompetansen til å vurdera innhaldet i sendingar i høve til §§ 2-7 og 4-5. Både heimelen i § 2-7 og den eksisterande heimelen i § 4-5 første ledd bokstav b har vorte brukt med varsemd og etter grundig forarbeid og vurderingar. Det er derfor liten grunn til å frykta at praktiseringa av den nye § 4-5 første ledd bokstav b vil skje på vilkårleg vis, utan det naudsynte omsynet til ytrings- og informasjonsfridom.

Departementet vil presisera at program som fell inn under kriteria i direktivet art. 22 nr. 1, slik dei er gjennomført i lova § 2-7 og forskrifta § 2-5, er heilt forbode å senda for kringkastarar under norsk jurisdiksjon. Slike program blir derfor ikkje tilletne å senda sjølv om ein vel eit sendetidspunkt då mindreårige normalt ikkje ser fjernsyn. Det same vil gjelda i høve til dei programma eller innslaga Medietilsynet kan forby etter den nye § 4-5 første ledd bokstav b. Denne tolkinga av art. 22 nr. 1 er òg slått fast i den tidlegare nemnde fråsegna frå EFTA-domstolen i sak E-8/97.

§ 4-5 nytt andre ledd.

Framlegget til nytt andre ledd i § 4-5 vil gi heimel for forbod mot sal, utleige eller marknadsføring av innretningar eller tenester som har til formål å gi tilgjenge til program med ulovleg innhald. Etter dagens § 4-5 kan Medietilsynet stansa vidaresending i kabelnett av utanlandske TV-kanalar med visse former for ulovleg innhald. Ved den foreslegne endringa vil reguleringa av TV-mottak via kabelnett og TV-mottak via andre plattformer som distribuerar utanlandske TV-kanalar til norske sjåarar bli meir lik.

Fleire høyringsinstansar har peika på at faren for å ramma innretningar eller tenester som formidlar lovlege kanalar/program er stor. Andre har peika på at framlegget vil ramma reint tekniske hjelparar og ikkje dei som kringkastar programma. Departementet vil her presisera at framlegget ikkje skal ramma kanalar som sender lovleg innhald eller reint tekniske hjelparar. På bakgrunn av høyringsrunden vil departementet foreslå visse endringar i lovteksten som saman med merknadene vil presisera dette.

§ 4-5 andre ledd er mest praktisk i høve til program som ikkje kjem frå ein kringkastar som høyrer under norsk jurisdiksjon. I den grad slike program/kanalar kjem frå land som korkje er bundne av TV-direktivet eller Fjernsynskonvensjonen, finst det ingen internasjonale rettsreglar som skal sikra at berre lovleg innhald blir vidaresendt. I dei landa som er bundne av Fjernsynskonvensjonen eller TV-direktivet er det også mogleg å lovsetja standardar for innhald som ikkje er i samsvar med norsk rett. Korkje EU-kommisjonen, EF-domstolen eller EFTA-domstolen har gjort noko forsøk på å setja nokon felles standard på dette området. Den såkalla «FilmMax-saka» som er nemnt under punkt 4.1 er eit døme på det. Vidaresending i kabelnett er alt regulert i kringkastingslova. Framlegget til ny § 4-5 andre ledd har som føremål å hindra at program med ulovleg innhald blir motteke via andre plattformer.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at aksesselskapet skulle kunna gjerast ansvarleg. Det har somme høyringsinstansar meint er å ramma ein teknisk hjelpar som ikkje kan påverka det redaksjonelle innhaldet i det som blir formidla. Etter departementets syn kan ikkje aksesselskap definerast som ein reint teknisk hjelpar. Departementet er klar over at aksesselskap ikkje kan påverka det redaksjonelle innhaldet i det som blir vidaresendt. I det perspektivet kan ikkje eit aksesselskap seiast å «rå over innhaldet». Departementet viser til aksesselskapa som dei aktørane som set saman, marknadsfører og sel innhald til sjåarane. Dei har kjøpt retten til å selja eller leiga ut fjernsynskanalar til publikum, og dei gjer avtalar med sjåarane anten direkte eller gjennom ulike forhandlarar. Det er også aksesselskapet eller forhandlarar som stengjer kanalar for sjåarar dersom dei ikkje oppfyller sin del av avtalen, til dømes ved ikkje å betala. I dette perspektivet må aksesselskapet seiast å rå over innhaldet, og det er denne råderetten departementet har peika på i høyringsnotatet. På same måten må aksesselskapet eller dei som handlar på vegner av aksesselskapet etter departementets syn også ha eit ansvar for å stengja kanalar som sender ulovleg innhald og hindra sending av enkeltprogram med ulovleg innhald. Det ulovlege innhaldet kan vera kjent på førehand eller aksesselskapet kan ha fått melding om det frå Medietilsynet.

Omgrepet vidaresending har til vanleg blitt nytta for vidaresending i kabelnett. Men òg i digitale bakkenett for fjernsyn kan det vere snakk om vidaresending. Artikkel 2a nr 2 i TV-direktivet gir ein medlemsstat høve til både å hindra fri mottaking og vidaresending av visse sendingar. Det er derfor heller ikkje avgjerande for å kunna bruka § 4-5 andre ledd at ei sending rettsleg sett er å rekna som vidaresendt. Som Kommisjonen var inne på i Red Hot Dutch-saka, er det viktige å kunna stansa sendingar som etter mottakarlandets reglar er skadelege når sendinga ikkje høyrer inn under landets jurisdiksjon og derfor heller ikkje kan stansast direkte. Om ei sending er vidaresendt eller blir motteke direkte frå den utanlandske kringkastaren blir i den samanhengen ikkje så viktig.

Somme høyringsinstansar har gitt uttrykk for at dette framlegget bør utsetjast til det digitale bakkenettet for fjernsyn er etablert. Departementet kan ikkje sjå at det vil vera behov for andre reglar enn dei som ligg i framlegget, sjølv etter at det digitale bakkenettet for fjernsyn er etablert.

I lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverklova) nyttast også omgrepet vidaresending i samband med kringkasting av opphavsrettsleg verna verk, slik Telenor viser til i sin merknad. Både åndsverklova og kringkastingslova er viktige verkemiddel på det kulturpolitiske området. Men omsyna bak reglane om vidaresending i dei to lovene er noko ulike, ved at reglane i åndsverklova m.a. klargjer kva for utnytting av verk som rettshavarane må samtykke i eller kan krevje vederlag for. Reglane i kringkastingslova § 4-5 skal derimot gjere det mogeleg å hindre spreiing av sendingar med eit skadeleg eller uønskja innhald. Den som skal vurdera om bruk eller utnytting av verk i samband med kringkastingsverksemd har opphavsrettslege følgjer må halde seg til omgrepa slik dei er nytta i åndsverklova og internasjonalt regelverk og avtalar på opphavsrettsområdet. Endringa i § 4-5 er ikkje meint å ha nokon innverknad på vidaresendingsomgrepet i opphavsrettsleg forstand.

Departementet er kjent med at innretningar eller tenester som er nødvendige for å få tilgjenge til ulovlege fjernsynssendingar ofte vil vera dei same som er nødvendige for å kunna sjå lovlege sendingar. Det er ikkje meininga å ha forbod mot slikt utstyr. Forbodet gjeld innretningar som er nødvendige for å gi tilgjenge til ulovlege sendingar, t.d. spesialkort eller integrerte delar av andre innretningar. På same måten som eit kort ikkje gir ein sjåar tilgjenge til ein bestemt kanal fordi vedkomande ikkje har betalt leige for den, vil ulovlege kanalar bli stengde av.

I enkelte samanhengar kan formidling av audiovisuelle tenester via internett bli rekna for kringkasting, såkalla webcasting, jf. definisjonen i lova § 1-1. Om sendinga er ulovleg, kan ei personleg datamaskin då bli rekna for utstyr som gir tilgang til ulovleg programinnhald. Departementet ynskjer sjølvsagt ikkje å kunna nedleggja forbod mot basis mottaksutstyr, som parabolantenner, fjernsynsapparat eller PC-ar, sjølv om dei for den enkelte kan vera nødvendige for å få tilgang til ulovlege sendingar. Heimelen til å gi forbod mot utstyr som gir tilgang til fjernsynskanalar eller program som er ulovleg etter § 4-5 vil berre bli nytta i høve til utstyr som er spesielt innretta for å gi tilgang for desse forbodne kanalane eller programma. Heimelen vil ikkje bli nytta mot mottaksutstyr eller tekniske innretningar som blir nytta meir generelt for mottak av fjernsyn.

I section 177 i den britiske Broadcasting Act av 1990 er det eit liknande forbod mot å levera eller tilby å levera dekodarutstyr som primært er konstruert eller tilpassa for å ta imot kanalar som britiske styresmakter finn er i strid med art. 22 nr. 1 i direktivet.

Vedtak etter § 4-5 andre ledd må skje i samsvar med art. 2a nr. 2 i direktivet, jf. forskrifta § 4-5. Vedtaket må vera i samsvar med fellesskapsretten. Det vil m.a. seie at det må vera proporsjonalt og ikkje gå lenger enn det som er naudsynt for å oppfylle formålet med reguleringa. EFTAs overvåkingsorgan skal kontrollera at tiltaka er i samsvar med desse prinsippa. I dei sakene Statens medieforvaltning har handsama etter § 4-5 er det lagt vekt på å sikra at forbod mot formidling av visse sendingar i størst mogleg grad berre råkar det ulovlege innhaldet i sendingane.

Det har også i høyringsrunden blitt reist spørsmål om den nye tittelen på kapittel 4, «Videresending i kringkastingsnett», er for uklar og går ut over det lova er meint å regulera. Departementet vil i denne samanheng visa til at omgrepet kringkasting er definert i lova § 1-1, og at omgrepet kringkastingsnett må tolkast i lys av denne definisjonen. Departementet kan derfor vanskeleg sjå at omgrepet kringkastingsnett skulle ha ei vidare tyding enn det definisjonen av kringkasting i § 1-1 gir rom for. Departementet viser òg til omtalen av kva nett som omfattast av reglane i forarbeida til endringa av § 4-3 første ledd, jf. Ot.prp. nr 107 (2001-2002).

Når det gjeld synspunkta til Familie & Medier viser departementet til at omsyna bak framlegga om endringar i § 4-5 er dei same som organisasjonen framhever. I kva grad reglane vil få verknad for dei tenestene organisasjonen nemner spesielt vil m.a. avhenge av om desse tenestene er kringkasting etter definisjonen i § 1-1 i lova. Kringkastingsdefinisjonen i § 1-1 vart endra ved lov 31. januar 2003 nr. 8. Forarbeida til denne endringa gir informasjon om korleis kringkastingsomgrepet i lova skal tolkast, jf. Ot.prp. nr. 107 (2001-2002) og Innst.O. nr. 30 (2002-2003). Vidare vil dei nye reglane i § 4-5 etablera grenser for kva kanalar ein kan tilby i kanalpakker. I kringkastingsforskrifta er det dessutan reglar om at kabelabonnentar kan krevja å bli avskjerma frå visse sendingar som elles er tilgjengelege i kabelnettet.

Nokre høyringsinstansar har peika på at den nye regelen i § 4-5 andre ledd lett kan omgåast og at han kan føra til ei konkurransevriding til fordel for kanalar som ikkje brukar eit forhandlarnett i Noreg. Departementet meiner det store fleirtal av sjåarar framleis vil bruka norske forhandlarar eller aksesselskap for å få tilgang til dei TV-kanalane dei ynskjer. Framlegget vil gjera rammevilkåra for aktørar som driv via kabel og satellitt-plattformen meir like enn etter dagens regulering. Departementet vil evaluera den nye reguleringa etter at den har vore i kraft nokre år, om det viser seg at reguleringa ikkje er føremålstenleg.