Neste kapittel

Forrige kapittel

2 De enkelte bestemmelsene i lærerutdanningsloven

Nedenfor følger en vurdering av de enkelte bestemmelser i lærerutdanningsloven som ikke er foreslått opphevet i Ot prp nr 46 (1997-98) Om lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa (opplæringslova). Departementet har lagt følgende kriterier til grunn for vurdering av de enkelte bestemmelser:

det skal innarbeides et eget kapittel i universitets- og høgskoleloven der lovparagrafer fra lærerutdanningsloven blir videreført for å sikre mål, innhold og organisering av lærerutdanningen, jf Innst S nr 285(1996-97)
detaljeringsnivået og begrepsbruken i det nye kapittelet må samsvare med resten av universitets- og høgskoleloven
bare det som er særegent for lærerutdanning, skal lovfestes i det nye kapittelet
rammeplanene skal bli mer styrende
departementet har i St meld nr 48(1996-97) og i Ot prp nr 46(1997-98) foreslått å hjemle kompetansekrav til lærere i ny opplæringslov
et forenklet lovverk gir større rom for fleksibilitet, noe som gjør det lettere å opprettholde et tidsmessig regelverk.

2.1 Lærerutdanningslovens Kapittel I. Innleiing

§ 1. Området for lova.

Føresegnene i denne lova gjeld:

1. Utdanningskrav for undervisningsstillingar, skoleleiarstillingar og stillingar med pedagogiske særoppgåver ved skolar som kjem inn under lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen, lov 21. juni 1974 nr. 55 om vidaregående opplæring, private skolar som er godkjende i medhald av desse to lover eller som har fått undervisningsplanane sine godkjende etter lov av 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring § 4 første lekken bokstav b når dei er oppretta som eit fagleg/pedagogisk alternativ, og tek imot tilskot etter lova, og skolar godkjende etter lov 8. juni 1984 om folkehøgskolar.

2. Skipnad og verksemd ved offentlige høgskole som tilbyr utdanning som nemnt i § 20.

Kongen kan fastsetje at føresegner som gjeld desse også skal gjelde for privat lærerutdanningsinstitusjon dersom denne har eksamensrett eller får statstilskott.

2.1.1 Høringsutkastet

Når det gjelder utdanningskrav til lærere (§ 1, første ledd, nr. 1) vises det til at denne er foreslått opphevet i Ot prp nr 46 (1997-98). Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet foreslo i høringsutkastet å oppheve gjeldende bestemmelse om virkeområde. Departementet foreslo nytt kapittel 13 i universitets- og høyskoleloven. Universitets- og høgskoleloven gjelder for statlige universiteter og høgskoler som nevnt i denne lovs § 1, og bestemmelsene i det nye kapittelet vil gjelde lærerutdanning ved disse institusjonene. Departementet foreslo videre en endring i privathøyskoleloven, som innebærer at bestemmelsene også vil kunne gjøres gjeldene for godkjent privat lærerutdanning.

2.1.2 Høringsuttalelsene

Enkelte høringsinstanser, bl.a. Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Buskerud ønsker å beholde en egen lov om lærerutdanning. Universitetsrådet, Høgskolen i Oslo og Studentenes Landsforbund derimot, kan ikke se at det er nødvendig med egne bestemmelser om lærerutdanning, fordi universitets- og høgskoleloven slik den er i dag, sammen med rammeplaner, kan gi et godt nok styringsredskap for sentrale myndigheter. De aller fleste høringsinstansene støttet eller hadde ingen merknader til forslag om oppheving av lærerutdanningsloven eller til departementets vurdering av hvilke bestemmelser i lærerutdanningsloven som bør videreføres i universitets- og høgskoleloven.

Det var få høringsinstanser som hadde merknader til forslag til endring i privathøyskoleloven. Norsk lærerlag og Lærerforbundet mente imidlertid at nytt kap. 13 i universitets- og høgskoleloven skal gjøres gjeldende for privat lærerutdanning, uten den åpning for unntak som foreslått i høringsutkastet. Høgskolen i Bergen og Akademikernes fellesorganisasjon mener at bestemmelsen om skikkethet må være den samme i offentlig og privat lærerutdanning. Norsk Lærerakademi antar at private høgskoler må kunne fremme alternative rammeplaner, som kan godkjennes av departementet.

2.1.3 Departementets vurderinger

Departementet konstaterer at det i høringsuttalelsene er bred oppslutning om departementets forslag om oppheving av lærerutdanningsloven og om hvilke deler av denne som bør videreføres i universitets- og høgskoleloven og privathøyskoleloven. Departementet vil derfor ikke foreslå at flere eller færre bestemmelser i lærerutdanningsloven skal videreføres enn det som ble foreslått i høringsutkastet. Departementet foreslår at det nye kapittelet om lærerutdanning blir nytt kapittel 10a og at paragrafene settes inn som nye paragrafer 54a, 54b og 54c.

Når det gjelder forslag til endring i privathøyskoleloven, ønsket som nevnt flere høringsinstanser at et nytt kapittel i lov om universiteter og høgskoler også må gjelde all privat lærerutdanning. Departementet har vurdert dette, men kommet til at dagens ordning med at Kongen kan bestemme at reglene helt eller delvis skal gjelde for privat lærerutdanning, har fungert tilfredstillende. Departementet viser til at det bør, som Norsk Lærerakademi har pekt på, være åpning for at privat lærerutdanning skal kunne følge andre pedagogiske prinsipper, og ha et noe annet innhold enn det som følger av rammeplanene. Dette vil i så fall måtte vurderes i forbindelse med tildeling av eksamensrett, og departementet må i den forbindelse kunne kreve at den private lærerutdanningens faglige innhold fullt ut er på nivå med de statlige, jf privathøyskolelovens kap. 3. Departementet er enig med de høringsinstanser som har uttalt at vurderingen av studentens skikkethet må være den samme ved privat og statlig lærerutdanning, men kan ikke se at det er nødvendig med en egen bestemmelse om dette i privathøyskoleloven.

2.2 Lærerutdanningslovens Kapittel II. Allmenne føresegner

§ 2. Siktemålet for lærarutdanninga.

1. Utdanninga skal gje den faglege og pedagogiske kunnskap og praktiske opplæring som trengst for planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning og oppseding etter ulike føresetnader hos elevane og i samsvar med målet for den skole utdanninga siktar mot.

2. Utdanninga skal fremje den personlege utviklinga hos studentane, vekkje interesse for pedagogisk utviklingsarbeid, og gje grunnlag for forståing av samanhengen mellom lærargjerninga og skolens funksjon i samfunnet.

§ 5a. Lærarvitnemål

Ved slutten av ei lærarutdanning skal utdanningsinstitusjonen ta endeleg stilling til om kandidaten er skikka for læraryrket, og i tilfelle gje han lærarvitnemål. Vitnemålet skal gje opplysningar om kva for undervisning eller andre oppgåver i skolen utdanninga særleg høver for. Andre kandidatar får vitnemål for dei studia dei har fullført med godkjent resultat.

2.2.1 Høringsutkastet

Departementet har kommet til at det er ønskelig å videreføre en felles formålsparagraf, da det sikrer felles mål for lærerutdanningene, jf Innst S nr 285 (1996-97). Alternativt mente departementet at det kan vurderes at formålsbestemmelser fastsettes i de enkelte rammeplaner. Med en slik løsning kan formålsbestemmelsene spesifiseres i forhold til den utdanningen det gjelder. Departementet foreslo i høringsutkastet visse endringer i forhold til ordlyden i lærerutdanningslovens § 2, bl.a. for å presisere at bestemmelsen gjelder opplæring med tanke på arbeid i skole og i barnehage.

Departementets forslag i høringsutkastet:

§ 63. Formål

Lærerutdanning skal gi den faglige og pedagogiske kunnskap og praktiske opplæring som er nødvendig for planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning og opplæring. Opplæringen skal ta utgangspunkt i ulike forutsetninger hos elever og barnehagebarn og være i samsvar med målene for det opplæringsnivå utdanningen sikter mot.
Utdanningen skal fremme studentenes personlige utvikling og yrkesetiske holdning, utvikle evne til refleksjon, vekke interesse for faglig og pedagogisk utviklingsarbeid som er relevant for arbeid i skole og barnehage, og gi forståelse for sammenhengen mellom læreryrket og skolens funksjon i samfunnet.

Etter lærerutdanningsloven § 3 er også videre- og etterutdanning definert som lærerutdanning etter loven. Det innebærer bl.a. at denne må inneholde praksis, og egentlig også at det skal foretas skikkethetsvurdering. Departementet mente i høringsutkastet at det ikke er nødvendig å definere i loven hva som er lærerutdanning, ut over de seks hovedtyper utdanninger som nevnes konkret i utkast til nytt kap. 13.

Hovedinnholdet i § 4. Om etterutdanning, er foreslått videreført i Ot prp nr 46(1997-98). Her heter det i forslag til § 10-8:

«Staten, fylkeskommunen og kommunen skal medverke til at undervisningspersonell, skoleeigarar og personell med særoppgåver i skoleverket får etterutdanning, med sikte på å fornye og utvide fagleg og pedagogisk kunnskap og å halde seg orienterte om og vere på høgd med utviklinga i skolen og samfunnet.»

Når det gjelder § 5a, vises det til drøftingene i pkt. 2.3 vedrørende § 24.

2.2.2 Høringsuttalelsene

Flere høringsinstanser, bl.a. Norsk lærerlag, Høgskolen i Stavanger, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Universitetet i Tromsø og Landslaget for Norges Lærerstudenter, mener det er sentralt å videreføre begrepet «oppdragelse» i den nye formålsparagrafen, og det pekes på den plass dette har fått i ny rammeplan, og i læreplan for grunnskolen. Enkelte foreslår formuleringen «undervisning, læring og oppdragelse» i steden for «undervisning og opplæring».

Landslaget for Norges Lærerstudenter mener at «elever og barnehagebarn» i formålsparagrafens nr. 1 bør erstattes med «barn og unge». De peker i den forbindelse på at dette er begrepene som er benyttet i rammeplan, og at lov og rammeplan bør bruke samme begrep.

Norsk lærerlag, Landslaget for Norges Lærerstudenter, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Stavanger viser til forslag til § 63 nr. 2 og ber om at det tydeliggjøres at bestemmelsen gjelder all lærerutdanning og dermed arbeid både i barnehage og skole. Flere foreslår i den forbindelse at «skolens» i § 63 nr.2, 2.setning bør erstattes med «opplæringsinstitusjonens» eller «institusjonens».

Høgskolen i Buskerud mener at lærerutdanning gjelder mer enn faglig/pedagogisk profesjonsutdanning for barnehage og skole, og mener at lovteksten må ta opp i seg begreper som dekker de øvrige områder som lærerutdanning sikter mot, bl.a. voksenopplæring i og utenfor universiteter og høgskoler. Tilsvarende peker Norges landbrukshøgskole på at voksenpedagogikk er inkludert i den nye rammeplanen, og at dette også bør fremgå i formålsparagrafen.

2.2.3 Departementets vurderinger

§ 54a. Formål

Ingen av høringsistansene støttet departementets alternative forslag om at formålsparagrafer for de forskjellige hovedtyper av lærerutdanninger skulle fastsettes i den enkelte rammeplan. Departementet foreslår derfor en felles formålsparagraf for all lærerutdanning i universitets- og høgskoleloven.

Departementet foreslår at høringsutkastets § 63 blir § 54a. Departementet er enig i at det i betemmelsens nr. 2 må tydeliggjøres at denne gjelder all lærerutdanning og dermed arbeid både i barnehage og skole. Vi er imidlertid ikke enig i at «opplæringsinstitusjonens» eller «institusjonens» er gode alternative begreper til begrepet «skolens», da disse lett kan forveksles med den institusjon som tilbyr lærerutdanningen. Departementet foreslår derfor at «opplæringssystemets» benyttes i stedenfor. Departementet støtter forslaget om at «oppdragelse» bør inngå i formålsparagrafen.

Når det gjelder forslaget om å bruke betegnelsene «barn og unge» i stedenfor «elever og barnehagebarn», og forslaget om å bruke begreper som også dekker voksenopplæring, viser departementet til at «elev» er et vidt begrep som også dekker voksne i voksenopplæring. I rammeplanen er «elev» benyttet som en fellesbetegnelse for barn og unge i barnehage, grunnskole og videregående skole og om voksne i voksenopplæring. Når departementet tross definisjonen i rammeplanen har valgt å bruke «elever og barnehagebarn» i formålsparagrafen, er det for å presisere at barnehagebarn også omfattes av bestemmelsen, fordi disse ikke faller inn under elevbegrepet i vanlig språkbruk.

2.3 Lærerutdanningslovens Kapittel V. Høgskole som tilbyr lærarutdanning. Verksemd og skipnad.

§ 19. Oppgåver.

Høgskole som tilbyr utdanning som nevnt i § 20 skal førebu for undervisning og andre pedagogiske og administrative oppgåver i skolen.

Det skal leggjast vekt på å fremje yrkesetisk holdning og allsidig samtids- og kulturorientering. Studentane skal stimulerast til å ta del i sosiale aktivitetar i skole- og lokalsamfunnet.

Høgskole som nemnt i 1. ledd skal drive pedagogisk utviklingsarbeid med sikte på å styrkje lærarutdanninga og fremje den pedagogiske og faglege utviklinga i dei skoleslag dei utdannar lærarar for.

§ 20. Utdanningstilbod

Etter departementets vedtak kan høgskole gje eit eller fleire av desse tilboda:

Førskolelærarutdanning.
Allmennlærarutdanning.
Faglærarutdanning.
Praktisk pedagogisk utdanning for lærarar i yrkesfag og for studentar som har fagleg utdanning frå universitet eller andre institusjonar.
Utdanning i fag, fagområde eller arbeidsområde, skipa som einingar på 1/2, 1 eller 2 år.

Høgskole som tilbyr utdanning som nemnt i 1. ledd skal til vanleg gje etterutdanning.

§ 21. Studieplanar.

1. Etter fråsegn frå Lærarutdanningsrådet fastset departementet rammeplanar for førskolelærarutdanning, allmennlærarutdanning, faglærarutdanning og praktisk pedagogisk utdanning.

2. Førskolelærarutdanning skal femne om:

Pedagogisk teori og praksis.
Fagleg-pedagogisk studium i fag, fagområde og arbeidsområde som høver for pedagogisk arbeid i barnehage. Studiet av minst eitt fag, fagområde eller arbeidsområde skal til vanleg svare til minst 1/2 års vanleg studietid.

3. Allmennlærarutdanninga skal femne om:

Pedagogisk teori og praksis.
Innføring i føremål, grunnleggjande innhald og arbeidsmåtar i dei fleste obligatoriske fag og emne som er med i gjeldande plan for grunnskolen (fagdidaktisk innføring).
Fag- og emnestudium i fag, fagområde eller arbeidsområde, som i alle høve femner om kristendomskunnskap med livssynsorientering, norsk, matematikk og eit praktisk-estetisk fag. I norsk kan ei av dei offisielle målformene byttast ut med samisk. Fag- og emnestudia kan ha ulikt omfang, men minst eitt av dei skal svare til eit 1/2 års vanleg studietid, eller meir.

4. Faglærarutdanninga skal femne om:

Pedagogisk teori og praksis.
Studium i eitt eller to fag, fagområde eller arbeidsområde og innføring i nærskylde emne som høver for arbeid i skolen.

5. Praktisk pedagogisk utdanning skal femne om pedagogisk teori, fagmetodikk, didaktikk og praksis, som til saman svarar til minst 1/2 års studietid.

§ 22. Praktisk opplæring.

1. Lærarutdanning skal femne om praktisk opplæring. Føremålet med opplæringa er å gje studentane høve til observasjon av elevar og arbeidet i skolen, utprøving av undervisningsopplegg og øving i praktisk lærararbeid.

2. Opplæringa kan etter avtale gjevast ved kommunal, fylkeskommunal, statleg eller privat skole eller institusjon. Den pedagogiske høgskolen avgjer i samråd med styret for vedkomande skole eller institusjon korleis opplæringa skal skipast.

3. Til utdanning som nemnt i § 20 første ledd skal det til vanleg vere knytt særskilde øvingsskolar for praktisk lærarutdanning, forsøks- og demonstrasjonsverksemd.

Føresegnene i lova for det skoleslag der den praktiske opplæringa går føre seg, gjeld så langt dei høver. Departementet fastset nærare føresegner.

§ 24.Vurdering og lærarvitnemål.

1. Institusjonen avgjer kva for prøver, skriftlege eller munnlege, som til kvar tid trengst for rettleiing og vurdering av kandidatane.

2. Departementet fastset føresegner om eksamen, sensur og karaktergjeving.

3. Ved slutten av ei lærarutdanning skal utdanningsinstitusjonen ta endeleg stilling til om kandidaten er skikka for læraryrket, og i tilfelle gje han lærarvitnemål. Vitnemålet skal gje opplysningar om kva for undervisning eller andre oppgåver i skolen utdanninga særleg høver for. Andre kandidatar får vitnemål for dei studia dei har fullført med godkjent resultat.

2.3.1 Høringsutkastet

Departementet viste i høringsutkastet til Ot prp nr 85(1993-94) hvor det ble foreslått å oppheve bl a §§ 19 og 20, fordi disse bestemmelsene ble vurdert dekket av universitets- og høgskoleloven, bl a § 2 nr. 2 som gir institusjonene ansvar for forskning og faglig utviklingsarbeid. Også opplæringslovutvalget mente i NOU 1995:18 at bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven er formålstjenlige for høgskolenes lærerutdanning på dette området. Departementet foreslo derfor i høringsutkastet å oppheve § 19, men slik at «fremme av yrkesetiske holdninger» nå blir nevnt i forslag til formålsparagraf.

Etter myndighetsfordelingen i universitets- og høgskoleloven er det lagt til Kongen å bestemme hvilke utdanningstilbud institusjonene skal ha. § 20 i lærerutdanningsloven gir departementet myndighet til å gi en høgskole rett til å tilby lærerutdanning. § 20 må også sees i sammenheng med § 21 om innholdet i den enkelte utdanning. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsutkastet ikke å videreføre § 20 som egen bestemmelse, da denne ikke lenger har noen selvstendig betydning.

For å sikre innholdet i lærerutdanningen, jf Innst S nr 285(1996-97), foreslo departementet i høringsutkastet en ny bestemmelse i universitets- og høgskoleloven for å erstatte § 21 i nåværende lov om lærerutdanning. I samsvar med detaljeringsnivået ellers i universitets- og høgskoleloven er forslaget til ny bestemmelse noe mindre detaljert enn lærerutdanningslovens § 21. I lærerutdanningsloven § 21 nr 3c blir det sagt at i faget norsk kan en av de offisielle målformene byttes ut med samisk. En såvidt detaljert bestemmelse som hvem som skal kunne fritas for den ene av målformene, bør etter departementets syn ikke lovfestes. Regjeringen har i St meld nr 48 (1996-97) sagt at tilsvarende ordning som for samiske studenter bør gjelde for studenter fra språklige minoriteter, døve og kvener som er fritatt fra kravet om eksamen i sidemål i videregående opplæring. Departementet foreslo i høringsutkastet at bestemmelser av en slik detaljeringsgrad ikke bør lovfestes. Departementet arbeider med retningslinjer og prosedyre for fritak, i samsvar med det som ble lagt frem i St meld nr 48. Slike retningslinjer må forankres i rammeplanen for allmennlærerutdanning.

I nåværende lov om lærerutdanning er «pedagogisk teori og praksis» beskrevet som én innholdskomponent. Intensjonen med dette har vært å understreke den nære sammenhengen mellom pedagogisk teori og pedagogisk praksis. I midlertidige rammeplaner for allmennlærerutdanning og faglærerutdanninger er dette delt i to kategorier, «pedagogikk» og «praksisopplæring». Hensikten er dels å gjøre tydelig at pedagogikk også kan omfatte deler som ikke har umiddelbar tilknytning til praksis, og dels å framheve at praksisopplæringen må knyttes nært til de ulike fagene i utdanningen, ikke bare pedagogikk. Høringsuttalelsene til rammeplanen har i hovedsak gitt støtte til en slik inndeling, og departementet benyttet derfor disse kategoriene også i høringsforslaget til ny lovtekst.

Departementet foreslo følgende lovtekst:

§ 64. Innholdet i lærerutdanning

1. Lærerutdanning som nevnt i nr. 2-5 skal gis i samsvar med rammeplaner fastsatt av departementet.

2. Førskolelærerutdanning skal omfatte:

Pedagogikk
Praksisopplæring
Faglig-pedagogiske studier i fag, fagområde eller arbeidsområde. Studiet av minst ett fag, fagområde eller arbeidsområde skal til vanlig ha et omfang på minst ½ års studietid.

3. Allmennlærerutdanning skal omfatte:

Pedagogikk
Praksisopplæring, herunder minst 18 ukers veiledet praksis innenfor studiets obligatoriske del.
En obligatorisk del som består av fag, fagområder eller arbeidsområder som omfatter sentrale obligatoriske fag i grunnskolen. En valgfri del som kan bestå av andre fag, fagområde eller arbeidsområder som er relevante for undervisning i grunnskolen.
Fagdidaktikk

4. Faglærerutdanning skal omfatte:

Pedagogikk
Praksisopplæring
Ett eller flere fag eller fagområder
Fagdidaktikk

5. Yrkesfaglærerutdanning skal omfatte:

Pedagogikk
Praksisopplæring
Yrkesfag og yrkesfagområde
Yrkesdidaktikk

6. Praktisk-pedagogisk utdanning skal omfatte:

Pedagogikk
Praksisopplæring
Fag- eller yrkesdidaktikk

Vedrørende lærerutdanningsloven § 22 viste departementet i høringsutkastet til tidligere stortingsdokumenter om dette, bl.a. Ot prp nr 46 (1997-98) Om lov om grunnskolen og videregåande opplæring (opplæringslova) hvor det er foreslått en paragraf § 10-7 om praksisplassar i skolen, som delvis overlapper § 22 nr 2:

«Departementet kan i det enkelte tilfellet eller i forskrifter gi pålegg om at kommunar eller fylkeskommunar skal gi studentar frå universitet og høgskolar praksisopplæring og rettleiing i skolen, og om val av den som skal stå for praksisopplæringa.»

Det ble også vist til Stortingets behandling av Innst S nr 285 (1996-97) hvor det ble gjort følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om lovfesting av 18 veker med rettleia praksis innafor ramma av den bundne delen av allmennlærarutdanninga.»

Departementet mente i høringsutkastet at det ikke lenger er nødvendig med en egen bestemmelse om praktisk opplæring. Det fremgår av utkast til formålsbestemmelse at lærerutdanning skal gi praktisk opplæring, og departementet foreslår at 18 ukers praksis i allmennlærerutdanningen lovfestes i forslag til ny § 64. Innholdet i lærerutdanningen. Departementet mente videre at forholdet til praksisinstitusjonen er ivaretatt gjennom forslag til §10-7 i ny opplæringslov, jf Ot prp nr 46(1997-98).

Lærerutdanningsloven § 22, 2. ledd gir skolelovgivningen virkning for studenter i praksis, så langt det passer, og gir departementet myndighet til å gi nærmere forskrift. Departementet har ikke benyttet denne forskriftshjemmelen. Etter universitets- og høgskolelovens § 41 gjelder regler om ansattes taushetsplikt også for studenter i praksis. Det er også mulig å stille krav om politiattest før praksis, jf universitets- og høgskolelovens § 42a. Departementet kunne ikke se at det er andre områder hvor det er behov for å lovfeste spesielle krav til lærerstudenter i praksis, og foreslo i høringsutkastet at bestemmelsen oppheves.

Universitets- og høgskolelovens §§ 40 og 50 gir felles regler om eksamen og sensur, og gir institusjonene myndighet til å fastsette forskrifter om gjennomføring av eksamener og prøver. Dette - sammen med departementets mulighet til å gi nasjonale regler i rammeplan - gjør etter departementets syn lærerutdanningsloven § 24 nr. 1 og 2 overflødig. Departementet foreslo derfor i høringsutkastet å oppheve disse bestemmelsene.

Departementet viste i høringsukastet til behandlingen av Ot prp nr 85(1993-94) hvor det foreslås at vurdering av studentens skikkethet for yrket opprettholdes i lærerutdanningsloven. Departementet foreslo å oppheve § 24, men foreslo samtidig at skikkethetsbestemmelsen skulle videreføres i en ny § 5a. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ønsket å videreføre hele § 24, og ved en inkurie vedtok Stortinget også departementets forslag til ny § 5a. Det er derfor to identiske bestemmelser om skikkethet og lærervitnemål i lærerutdanningsloven.

Det ble videre vist til behandlingen av St meld nr 48(1996-97) og Innst S nr 285(1996-97) hvor Stortinget ba Regjeringen om å legge frem forslag om fortsatt lovfesting av skikkethetsvurdering i lærerutdanningene. I denne forbindelse vedtok Stortinget at

institusjoner som utdanner lærere, må ha ansvar for vurdering av om læreren er skikket for yrket.
en ordning med vurdering av om studenter er skikket eller ikke, må gjennomføres i hele studietiden og ikke, som nå, bare ved avslutningen av studiet.
departementet må lage definisjoner som hjelpemiddel for de som skal utføre vurderingen, av hva som er en skikket/uskikket lærer.
for å sikre en mest mulig rettferdig ordning må vurderingen av om en lærerstudent er skikket eller ikke, behandles av en bredt samensatt komite på institusjonen og endelig avgjøres av institusjonens styre. Departementet må utarbeide klare retningslinjer og prosedyrer for vurderingsarbeidet.
ved opptak til studiet eller praktisk-pedagogisk seminar må alle studenter få informasjon om hva en vurdering av om kandidaten er skikket eller ikke vil innebære (Innst S nr 285 (1996-97)).

Departementet foreslo i høringsutkastet en ny bestemmelse om skikkethet for å ivareta Stortingets vedtak, men slik at mer detaljerte regler om retningslinjer og prosedyrer gis i forskrift. For å sikre studentenes rettsikkerhet foreslo departementet også at regler om krav om kvalifisert flertall ved vedtak, advokatbistand for studenten og domstolsprøving av vedtaket skal være de samme som ved bortvisnings- og utestegningssaker etter universitets- og høgskolelovens § 42:

§ 65. Skikkethet for læreryrket

I utdanning som nevnt i § 64 skal institusjonen vurdere om den enkelte student er skikket for læreryrket. Skikkethetsvurdering skal foregå gjennom hele studiet.
Vitnemål for fullført lærerutdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for læreryrket.
Styret selv kan etter innstilling fra en egen skikkethetsnemnd vedta at en student ikke er skikket for læreryrket. Student som ikke er skikket for læreryrket, utestenges fra studiet.
Vedtak om at en student ikke er skikket, treffes med minst to tredels flertall. Vedtaket kan påklages av studenten etter reglene i forvaltningsloven. Departementet er klageinstans.
Studenten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen talsperson fra sak er reist i skikkethetsnemnda. Utgiftene ved dette dekkes av institusjonen.
Reglene i § 43 gjelder tilsvarende.
Departementet gir forskrifter.

2.3.2 Høringsuttalelsene

§ 64. Innholdet i lærerutdanningen

De fleste høringsinstansene har ingen merknader til høringsutkastets forslag til ny § 64, men enkelte peker på at det i § 64 nr. 1 bare er vist til paragrafens nr. 2-5, og ikke til nr. 6.

Lærarutdanningsrådet mener at innholdet i lærerutdanningslovens § 19, om at det skal gjøres pedagogisk utviklingsarbeid i institusjoner som tilbyr lærerutdanning, må videreføres.

Enkelte høringsinstanser mener at det er behov for en egen bestemmelse om videreutdanning for lærere. Høgskolen i Sør-Trøndelag viser til at høgskolens plikt til å gi etterutdanning er ivaretatt av de generelle bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven, og at det vil være et tilbakeskritt dersom lærere ikke skal få tilbud om yrkesrettet videreutdanning. Norsk lærerlag foreslår et nytt nr. 7 i § 64: «Videreutdanning for lærere må ta utgangspunkt i formålet for lærerutdanning slik det er uttrykt i denne lov og i rammeplan fastsatt av departementet.» Høgskolen i Stavanger og Høgskolen i Sør-Trøndelag foreslår følgende bestemmelse om videreutdanning som nytt nr. 7: «Videreutdanning i lærerutdanning som nevnt i § 2-5 må bygge på § 63 i denne lov og skal gis i samsvar med rammeplaner fastsatt av departementet.»

Norsk lærerlag, Universitetet i Tromsø, og Lærerforbundet ønsker at omfanget av praksis også skal lovfestes også for andre lærerutdanninger enn almennlærerutdanningen. Høgskolen i Oslo gir uttrykk for at de ikke synes det er rimelig og riktig prioritering av midler å satse på en styrking av praksis i allmennlærerutdanningen. Etter høgskolens syn har denne utdanningen fra før et meget solid og kostbart praksisopplegg i forhold til for eksempel en del helse- og sosialfagutdanninger.

Universitetet i Tromsø finner det hensiktsmessig å lovfeste et krav om at praksis skal være veiledet, men mener at dette ikke bare må gjelde almennlærerutdanningen.

Barne- og familiedepartementet peker på at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i høringsnotatet viser til at det arbeides med retningslinjer for å kunne frita språklige minoriteter, døve og kvener fra kravet om eksamen i sidemål i allmennlærerutdanningen, på samme måte som for samer, og at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i høringsnotatet mente at dette må forankres i rammeplan. Barne- og familiedepartementet mener at en slik ordning også bør gjelde førskolelærerstudenter, og at dette bør innarbeides i rammeplan for førskolelærerutdanning.

§ 65. Skikkethet

Mange høringsinstanser mener forslaget til ny skikkethetsbestemmelse er en forbedring i forhold til gjeldende bestemmelse, og støtter departementets forslag. Universitetet i Oslo og Landslaget for Norges Lærerstudenter peker bl.a. på hensynet til studentens rettsikkerhet, og er enig i departementets forslag om rett til advokatbistand og krav til kvalifisert flertall lovfestes. Barne- og familiedepartementet viser imidlertid til at hensynet til barn/elever må veie tyngst, og at kravet om to tredelers flertall for vedtak om at en student er uskikket for yrket i så måte er inkonsekvent. Norges landbrukshøgskole reiser spørsmål om det ikke bør kreves enstemmighet i vedtaksorganet.

Universitetet i Oslo foreslår at styret selv ved institusjonen skal oppnevne skikkethetsnemnden, og at dette hjemles i loven.

Flere høringsinstanser peker på at institusjonens styre er fjernt i forhold til det vedtak som skal fattes, og ønsker at vedtak om ikke-skikkethet skal fattes på avdelingsnivå. Høgskolen i Oslo og Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet mener også at styret som vedtaksorgan, og departementet som klageinstans, vil innebære en uforsvarlig lang saksbehandlingstid. Lærerforbundet mener det bør vurderes om vedtaksorganet bør være nasjonalt, for «å sikre lik behandling og demme opp for at utestengte studenter søker andre institusjoner i karantenetida uten å bli oppdaget.»

Høgskolen i Agder ber departementet vurdere behovet for en tidsavgrensning for styrets vedtak om at en student ikke er skikket. De viser til at skikkethet brukes som et dynamisk begrep, og at vurderingen av en student kan variere over tid.

Høgskolen i Nesna mener at skikkethetsvurdering underveis i studiet forutsetter arbeids- og undervisningsformer der den enkelte student eksponerer seg selv i forhold til medstudenter og lærere.

Høgskolen i Telemark og Høgskolen i Oslo peker på at den omfattende prosedyren i forbindelse med skikkethetsvurderingene vil få økonomiske konsekvenser for institusjonene.

Universitetsrådet minner om at de ønsket følgende tillegg til § 42 a, i forbindelse med Stortingets behandling av denne:

«Student med alvorlige rusmiddelproblem eller psykisk lidelse kan utestenges fra praksisopplæring eller klinisk undervisning, hvis det av hensyn til sikkerhet eller behandlingsmiljø for pasienter, klienter, barn, elever eller andre som studenten vil kome i kontakt med i denne forbindelse, vil være uforsvarlig å la henne eller ham delta i denne.»

Departementet avviste en slik formulering med begrunnelse at slike problemer/lidelser kan være vanskelig å dokumentere, og at praktisering av en slik bestemmelse i visse tilfelle kan true studentens rettsikkerhet. Universitetsrådet reagerer derfor med undring på departementets forslag om skikkethetsvurdering av lærerstudenter. De savner underlag for at lærerutdanningen er så spesiell at vurdering av disse studentene - til forskjell fra f eks medisinerstudenter og sykepleierstudenter- må gå ut over vurdering med bakgrunn i straffbare forhold. Universitetsrådet savner videre kriterier for den evaluering av studentenes skikkethet for læreryrket som skal gjennomføres i løpet av studietiden og særlig hvordan studentenes rettsikkerhet skal ivaretas.

2.3.3 Departementets vurderinger

§ 54b. Innholdet i lærerutdanningen

Departementet foreslår at høringsutkastets § 64 blir § 54b. Departementet er enig med høringsinstansene i at bestemmelsens nr. 1 bør vise til paragrafens nr 2-6, og ikke bare 2-5.

Som nevnt mener enkelte av høringsinstansene at det er behov for en egen bestemmelse om «videreutdanning for lærere». Videreutdanning går pr definisjon utover den kompetansen som yrkesutdanningen gir. Departementet kan ikke se at det er spesielt for institusjoner som tilbyr lærerutdanning at det skal kunne tilbys videreutdanning. Vi viser også til at formålsparagrafen i § 54a gjelder all lærerutdanning, også etter- og videreutdanningstilbud rettet mot lærere.

Når det gjelder lovfesting av praksisens lengde i andre lærerutdanninger enn allmennlærerutdanningen, viser departementet til at Stortingets vedtak kun omfatter praksis i allmennlærerutdanningen. Etter departementets syn bør det ikke lovfestes krav til praksislengde for andre lærerutdanninger, da dette er noe som kan forandre seg over tid, og som pga. detaljeringsnivået naturlig hører hjemme i rammeplan. Departementet er enig med Universitetet i Tromsø i at all praksis bør være veiledet, men mener at det fremgår av formuleringen «praksisopplæring». Kravene til praksisopplæringen bør, på samme måte som i dag, fremgå av rammeplaner,

Når det gjelder fritak for sidemål i førskolelærerutdanningen, viser departementet til St meld nr 48 (1996-97) Om lærerutdanning, hvor det fremgår at departementet vil vurdere dette. Etter departementets syn bør reglene for fritak være de samme i førskolelærerutdanning som i allmennlærerutdanningen.

§ 54c. Skikkethet

Departementet foreslår at høringsutkastets § 65 blir § 54c. Det er flere muligheter for å hindre at studenter i praksis begår overgrep mot elever, barnehagebarn, pasienter og klienters rettigheter, helse og sikkerhet. Det viktigste virkemiddelet ligger i selve studiet; studenter i praksis skal ha veiledning og oppfølging. Gjennom slik oppfølging skal praksisinstitusjonen kunne gripe inn dersom den ser forhold som kan krenke pasientens, elevens e.l. rettigheter og sikkerhet. Studenter som viser at de ikke behersker praksissituasjonen i det yrket de utdanner seg til, vil som hovedregel stryke i praksisdelen av utdanningen. Dersom utdanningsinstitujonen ser at en student ikke vil greie, eller vil ha store problemer med å fullføre den utdanningen vedkommende har begynt på, bør studenten informeres om dette, og de konsekvensene dette vil kunne få for ham/henne.

For å gi pasienter, klienter, barnehagebarn og elever samme beskyttelse overfor studenter i praksis eller klinisk undervisning, som de har overfor ferdig utdannete yrkesutøvere, kan det etter universitets- og høgskolelovens § 42a kreves politiattest ved opptak til f.eks. helsefagsutdanninger, sosialarbeiderutdanninger og lærer- og førskolelærerutdanninger. Den som er dømt for forhold som innebærer at han eller hun er uskikket til å delta i arbeid med pasienter, klienter, barnehagebarn og elever, kan utestenges fra studiet. Den som er siktet eller tiltalt for slike forhold, kan utestenges fra praksis eller klinisk undervisning.

Etter § 42 kan en student som i praksis har skapt fare for liv eller helse, ved å opptre grovt klanderverdig, utestenges fra studiet i inntil 3 år. I tillegg er det bestemmelser om bortvisning og utestengning ved grovt forstyrrende opptreden og ved fusk ved eksamen.

En vurdering av studentens skikkethet må være en helhetsvurdering. Som hovedregel vil de forhold som vurderes knytte seg til selve studiesituasjonen, men man kan også tenke seg at forhold eller hendelser som har skjedd utenfor studiesitasjonen blir tillagt vekt, foreksempel voldshandlinger som har skjedd på fritiden. Man må også kunne vektlegge forhold som studenten ikke har «skyld» i, slik som alvorlige rusproblemer eller psykiske lidelser. I utgangspunktet vil forhold som er knyttet til selve praksisperioden ikke alene kunne føre til at studenten blir vurdert som ikke skikket, dersom studenten har bestått praksisperioden. På samme måte vil det at man blir midlertidig utestengt etter § 42 ikke i seg selv innebære at studenten er uskikket. Men slike forhold kan være momenter som blir tillagt vekt i en vurdering av studentens skikkethet.

Det er i dag svært få lærerstudenter som blir vurdert som uskikket, og ikke får lærervitnemål. Noen vil ha strøket i praksisperioden, andre blir veiledet ut av studiet. Departementet antar at dette vil være tilfellet også i fremtiden. Muligheten til å vurdere en student som ikke skikket må være en sikkerhetsventil som bare benyttes i helt spesielle tilfeller.

Skikkethetsvurderingen skal foretas i forhold til læreryrket. Det er viktig, både fra studenten og samfunnets side, at studenten så tidlig som mulig får beskjed om at hun eller han er skikket i forhold til de særlige krav læreryrket og møtet med elevene stiller ham overfor. Å få beskjed om at man er uskikket og derved utestengt fra det yrket utdanningen tar sikte på, er en svært inngripende reaksjon, som ikke nødvendigvis i alle tilfeller bør føre til at vedkommende utestenges fra studiet. Departementet viser til at det unntaksvis kan forekomme at de forhold som gjør en student uskikket for læreryrket, er av en slik karakter at hun eller han fortsatt må karakteriseres som skikket til å fullføre en lærerutdanning, eller til å utøve andre yrker der lærerutdanningen gir en god bakgrunn. Det kan også forekomme at uskikketheten for læreryrket er forårsaket av f eks en ulykke eller sykdom som er oppstått i studietiden, eller forholdet kan være av midlertidig karakter, jf høringsuttalelsen fra Høgskolen i Agder. I slike situasjoner kan det være rimelig at studenten gis anledning til å fullføre studiet, dersom han eller hun ønsker det. Dette gjelder særlig dersom de forhold som forårsaker uskikkethetsvurderingen oppstår sent i studiet.

Departementet har derfor kommet til at det bør fattes særskilt vedtak dersom studenten i tillegg til uskikkethetsvedtaket i forhold til læreryrket også skal utestenges fra studiet mot sin vilje. Et aktuelt alternativ kan være å begrense utestengningen fra studiet til praksisperioden eller til forholdet som medførte uskikkethetsvedtaket har endret seg. Det normale vil imidlertid være at de forhold som fører til et uskikkethetsvedtak vil være såpass alvorlige og vedvarende at det ikke er rimelig å la vedkommende fullføre utdanningen.

Vitnemål for fullført lærerutdanning gis ikke før vedtaket om uskikkhet for læreryrket er omgjort eller opphevet, jf forslaget til § 54c nr. 2. I stedet gis studentene karakterutskrift av de deler av studiet som er fullført.

Skikkethetsvurderingen er først og fremst et alternativ til andre autorisasjonsordninger. Universitetsrådet peker i sin høringsuttalelse på at det også i andre yrkesutdanninger kan være behov for å utestenge studenter, av hensyn til de pasienter, klienter o l vedkommende kommer i kontakt med. Departementet viser også til Innst O nr 99 (1996-97) hvor kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ba departementet vurdere behovet for en hjemmel for å utestenge studenter med alvorlige rusmiddelproblem eller psykisk lidelse fra praksisopplæring eller klinisk undervisning. Departementet viser til at Sosial- og helsedepartementet arbeider med forslag til ny lov om helsepersonell. I høringsutkastet til denne loven likestilles studenter i praksis med autorisert helsepersonell. F eks vil krav til forsvarlig yrkesutøvelse, pliktmessig avhold o l være identiske for studenter i praksis og autorisert helsepersonell. Etter departementets syn vil det være naturlig å se på behovet for en mer generell skikkethetsvurdering av studenter i praksis eller klinisk undervisning, i forbindelse med arbeidet med lov om helsepersonell. Det foreslås derfor ingen utvidelse av virkeområdet for skikkethetsvurderingen i denne omgang. Dette innebærer at skikkethetsvurdering fortsatt bare vil gjelde studenter i lærerutdanning.

Departementet er enig med Universitetet i Oslo i at styret selv bør oppnevne skikkethetsnemnd, og at det ikke bør være adgang til å delegere dette. Departementet mener imidlertid at skikkethetsnemndas sammensetning og prosedyrer for oppnevning bør fastsettes i forskrift.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene mener at institusjonens styre er fjernt i forhold til det vedtak som skal fattes, og at slikt vedtak bør fattes på avdelingsnivå. Etter departemetets syn er det ikke bare ulemper ved at det organ som skal avgjøre saken har en viss avstand fra det miljø hvor saken har oppstått. Fagmiljøet vil få innflytelse på avgjørelsen gjennom skikkethetsnemndas behandling og innstilling. Departementet viser forøvrig til at lærerutdanningen ikke nødvendigvis tilbys ved bare en avdeling ved institusjonen, og at det av hensyn til likebehandling er naturlig at samme organ behandler alle slike saker ved institusjonen. Hensynet til nasjonal likebehandling tilsier også at departementet er klageinstans.

Departementet vil også peke på at det er naturlig å sammenligne saker om skikkethet med bortvisnings- og utestengningssakene, og at disse behandles av styret selv, med departementet som klageinstans. Departementet kan ikke se at hensynet til nærhet til miljøet og rask saksbehandling er forskjellig fra disse sakene. Forøvrig vises det til Innst S nr 285(1996-97) hvor Stortinget vedtok at slike saker skal endelig avgjøres av styret. Departementet vil imidlertid følge saker om skikkethet nøye. Dersom det viser seg at de prosedyrer det legges opp til, har store negative konsekvenser, vil departementet vurdere å fremme forslag om lovendring.

Et vedtak om at en student ikke er skikket for læreryrket, kan bygge på forhold som kan forandre seg over tid. F eks kan forholdet ha sin bakgrunn i sykdom. Departementet er enig med Høgskolen i Agder om at det bør vurderes om det er behov for en tidsbegrensning for vedtak om at en student ikke er skikket. Et alternativ til slik tidsbegrensning er å innføre en rett til å få saken belyst på ny enten etter en viss tid, eller dersom det har skjedd vesentlige endringer i de forhold som lå til grunn for vedtaket. Det kan også være behov for kombinasjon av disse alternativene, slik at muligheten til ny vurdering avhenger av årsaken til at studenten er vurdert som ikke skikket. Etter departementets syn bør imidlertid slike regler fastsettes i forskrift.