5 Merknader til de enkelte paragrafer

5.1 Merknader til endringer i universitets- og høgskoleloven

Til § 10

Ved kunsthøgskolene er svært mange av de faglig tilsatte midlertidig tilsatt i åremålsstillinger. Særlig gjelder dette professorene. Det vil være uheldig om de ikke skulle være valgbare til lederverv, og kretsen av valgbare ville bli meget begrenset. For å slippe nyvalg midt i funksjonsperioden, kreves det at tilsettingsforholdet til kandidaten varer ut funksjonsperioden. En regel om dette foreslås inntatt som nytt annet punktum.

Til § 14

På samme måte som for valgbarhet til vervene som rektor og prorektor åpnes det for at åremålstilsatte kan velges til leder og nestleder av avdelingsstyret. Også her må det stilles krav om at tilsettingsforholdet varer ut funksjonsperioden. Se forslag til nytt annet punktum i nr. 7. Nåværende annet, tredje, fjerde, femte og sjette punktum blir nye tredje, fjerde, femte, sjette og syvende punktum.

Til kapittel 10a. Lærerutdanning

På bakgrunn av kirke-, utdannings- og forskningskomiteens uttalelse i Innst S nr 285 (1996-97) om at de paragrafene i lærerutdanningsloven som fortsatt er aktuelle skal inngå som eget kapittel i universitets- og høgskoleloven, foreslår departementet et nytt kap. 10a.

Til § 54a:

Formålsbestemmelsen gjelder all lærerutdanning, også etter- og videreutdanning for lærere.

§ 54b nr. 1 er en videreføring av lærerutdanningslovens § 2 nr. 1, med den endring at det nå er presisert at bestemmelsen gjelder opplæring med tanke på arbeid i skole og barnehage. Opplæringsnivå som nevnt i 2. setn. kan være barnehage, skole eller annen opplæringinstans.

Nr. 2. viderefører lærerutdanningslovens § 2 nr. 2. I tillegg foreslår departementet at fremme av studentens yrkesetiske holdning nevnes som et formål. Dette er i dag nevnt blant institusjonens oppgaver i lærerutdanningsloven.

Til § 54b:

§ 54b erstatter § 21 i nåværende lov om lærerutdanning. Paragrafen slår fast at fem navngitte hovedtyper av lærerutdanning skal bygge på rammeplaner fastsatt av departementet. I lærerutdanningslovens § 21 er det fastsatt at rammeplaner skal fastsettes etter forslag fra Lærerutdanningsrådet. Departementet forutsetter at Norgesnettrådet vil ha en viktig rolle som rådgivningsorgan i forbindelse med nye rammeplaner, men foreslår ikke å lovfeste en slik ordning.

Bestemmelsen fastsetter hovedinnholdet i de enkelte lærerutdanningstypene. Dette er ikke ment å binde organiseringen av studiet slik at de nevnte komponentene må framstå som adskilte studiedeler. I de fleste tilfelle vil det f eks være hensiktsmessig å organisere studiet slik at arbeidet med fagdidaktikk blir koplet nært sammen med faglige studier. På samme måte vil det som regel være ønskelig å knytte praksisopplæringen nært sammen med de øvrige delene av utdanningen.

I beskrivelsen av innhold har departementet valgt å bruke betegnelsene «enkeltfag», «fagområde» og «arbeidsområde». «Enkeltfag» er benyttet i stedenfor lærerutdanningslovens «fag», for å hindre sammenblanding med «fag» i universitets- og høgskolelovens §§ 46 og 47. Enkeltfag er benyttet som betegnelse på studieinnhold som svarer til skolefag og faglige basisfag som f eks norsk, matematikk eller kroppsøving. «Fagområde» er benyttet om skolefag som omfatter flere basisfag som f eks naturfag, samfunnsfag eller kunst og håndverk. «Arbeidsområde» er benyttet om studieenheter som er siktet inn mot arbeid med bestemte områder i opplæringssektoren som f eks spesialpedagogikk, voksenpedagogikk eller rådgiving/yrkesveiledning. I forhold til «fag» i universitets- og høgskolelovens §§ 46 og 47, vil både «enkeltfag, fagområde og arbeidsområde» falle inn under begrepet «fag»

I nåværende lov om lærerutdanning er «pedagogisk teori og praksis» beskrevet som en innholdskomponent. Departementet har valgt å dele dette i to kategorier, «pedagogikk» og «praksisopplæring». Hensikten er dels å tydeliggjøre at pedagogikk kan omfatte deler som ikke har umiddelbar tilknytning til praksis, og dels å fremheve at praksisopplæring må knyttes nært til fagene i utdanningen, og ikke bare til pedagogikk.

Til nr 3:

Nåværende lov sikrer bredde i allmennlærerutdanningen ved å kreve at utdanningen skal omfatte fagdidaktisk innføring i de fleste obligatoriske fag og emner i gjeldende plan for grunnskolen. Når allmennlærerutdanningen nå er utvidet til fire år, finner departementet det rimelig at utdanningen skal omfatte de fleste av grunnskolens obligatoriske fag, samt fagdidaktikk i disse fagene. Siden de fleste studieenhetene i allmennlærerutdanningen etter hvert har fått et omfang på ½ studieår, finner departementet det unødvendig å opprettholde en bestemmelse i loven om at minst en av studieenhetene skal ha et slikt omfang. Etter nåværende lov er det mulighet for å bytte ut en av de offisielle målformene i norsk med samisk. Det er aktuelt med tilsvarende ordninger for studenter med kvensk bakgrunn, og for døve eller hørselshemmede studenter med tegnspråk i fagkretsen. I St meld nr 48 (1996-97) har departementet dessuten foreslått generelt at studenter fra språklige minoriteter som har vitnemål uten eksamen i sidemål fra videregående opplæring, bør kunne få innvilget avvikende ordninger ved norskeksamen. Tilsvarende fritak bør også gjelde utenlandske elever som ikke har vitnemål fra Norge. Etter departementets vurdering bør bestemmelser av såvidt detaljert karakter gis i rammeplan, og ikke i lovs form.

I forbindelse med Stortingets behandling av Innst S nr 285(1996-97) ble det fattet følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om lovfesting av 18 veker med rettleia praksis innafor ramma av den bundne delen av allmennlærarutdanninga». Departementet ser det som formålstjenelig at noe av den veiledete praksisen kan være knyttet til pedagogisk arbeid i annen institusjon enn grunnskolen, og at dette blir nærmere fastsatt i rammeplan.

Til nr 4:

Etter nåværende lov er faglærerutdanning en spesialisert utdanning der innholdet er avgrenset til ett eller to fag, fagområder eller arbeidsområder. Erfaring tyder på at «arbeidsområder» er lite aktuelt som studieinnhold i denne sammenheng. I forslaget til ny tekst er det derfor bare benyttet betegnelsene «enkeltfag» og «fagområde». «Fagområde» må kunne tolkes relativt vidt slik at det f eks omfatter fagområder som inngår i læreplan for grunnskolen. Etter Stortingets beslutning under behandlingen av St meld nr 48 (1996-97) om å opprette en forsterket faglærerutdanning i praktisk-estetiske fag, må en slik gruppe av fag også kunne oppfattes som et fagområde. Nåværende lov omfatter en bestemmelse om at faglærerutdanning i tillegg til fagene kan omfatte såkalte «nærskylde emne». Dette innebærer at utdanningen kan omfatte emner som er nært beslektet med fag eller fagområder som inngår i utdanningen. Slike emner vil ikke gi spesiell kompetanse for undervisning i andre fag i skolen, men tjener primært som støttedisipliner i utdanningen. Siden dette vil være små deler av utdanningene, mener departementet at slike hensyn bør kunne ivaretas gjennom rammeplanene uten å være lovfestet.

Til nr. 5:

Bestemmelsene i nr. 5 er en oppfølging av departementets forslag i St meld nr 48 (1996-97) om å etablere en ny type yrkesfaglærerutdanning, og som Stortinget har sluttet seg til. I beskrivelsen av innholdet er det valgt å bruke betegnelsene «yrkesfag» og «yrkesfagområde». «Yrkesfag» er benyttet som betegnelse på studieinnhold som er knyttet til utdyping av grunnlaget for å utøve et yrke som f eks sveiser, kokk eller hjelpepleier. Studieinnholdet er en videreføring av det å lære og å utøve et yrke. «Yrkesfagområde» er benyttet i relativt vid mening og omfatter praktisk og teoretisk innsikt i yrkesfagene som inngår i en yrkesfaglig studieretning i videregående opplæring som f eks mekaniske fag, hotell- og næringsmiddelfag eller helse- og sosialfag. Om yrkesdidaktikk se kommentar til nr 6.

Til nr 6:

Stortinget har i behandlingen av St meld nr 48 (1996-97) sluttet seg til at praktisk-pedagogisk utdanning skal organiseres som en felles utdanning for studenter med allmennfaglig og yrkesfaglig utdanningsbakgrunn. De tidligere betegnelsene «fagmetodikk» og «didaktikk» er derfor erstattet med «fag- eller yrkesdidaktikk». Hensikten er at utdanning i allmennfag skal suppleres med fagdidaktikk i vedkommende enkeltfag, og at yrkesutdanning skal suppleres med tilsvarende yrkesdidaktikk. I yrkesdidaktikk arbeides det med problemstillinger i forhold til utøvelsen av et yrke og opplæring i et yrke eller yrkesfagområde på tilsvarende måte som man arbeider med fagdidaktikk i forhold til fag og opplæring i faget. Det er forutsatt at allmenn didaktikk inngår i pedagogikkdelen av utdanningen.

Til § 54c:

§ 54c erstatter §§ 5a og 24 i lærerutdanningsloven, og viderefører institusjonenes ansvar for å vurdere studentenes skikkethet for yrket. Dette innebærer en helhetsvurdering som både omfatter faglige, pedagogiske og personlige forutsetninger for å kunne fungere som lærer. I utgangspunktet vurderer institusjonen lærerstudentenes ferdigheter gjennom eksamener, prøver og praksis som må bestås. Etter gjeldende rammeplaner har en student som har strøket i praksis, som hovedregel mulighet til å gjennomføre kun en ny praksisperiode. I de aller fleste tilfeller vil en student som ikke er skikket til læreryrket, ha vanskeligheter med å bestå praksisperioden. Skikkethetsvurderingen kommer i tillegg til disse former for prøving av studentens kvalifikasjoner. Lærerstudentene vil også omfattes av de alminnelige reglene om bortvisning og utestengning i universitets- og høgskoleloven § 42. Disse bestemmelsene gir bl.a. mulighet til å bortvise eller utestenge studenter som gjentatte ganger opptrer grovt forstyrrende, eller som grovt klanderverdig opptrer på en måte som skaper fare for liv eller helse til f eks elever og barnehagebarn. I tillegg er det hjemmel til å gi forskrift om krav om politiattest ved opptak til bestemte utdanninger, jf § 42 a.Ved vurderingen av en students skikkethet vil institusjonen kunne vektlegge at studenten har vært utvist etter § 42, men en slik utvisning behøver ikke i seg selv være nok til at studenten vurderes som ikke skikket. Nærmere kriterier for vurdering av skikkethet vil fastsettes forskrift. Ordningen med skikkethetsvurdering skal sikre at kandidater fra lærerutdanning er i stand til å møte kravene til lærerrollen.

Skikkethetsvurderingen av lærerstudenter skiller seg fra den autorisering og godkjenning som kreves for utøvelse av yrker innenfor helsevesenet, ved at den skjer utelukkende i det tidsrom vedkommende studerer. Autorisasjon av helsepersonell foretas etter at kandidaten er ferdig med utdanningen, og har mottatt sitt vitnemål. Slik autorisasjonen, kan også tilbakekalles etter at vedkommende har begynt i arbeid. Dersom det senere oppstår problemer med en lærer, vil de alminnelige reglene i arbeidslivet regulere forholdet.

Til nr. 1:

Bestemmelsen knytter skikkethetsvurdering til lærerutdanninger som nevnt i § 54b. Dette innebærer at det ikke skal foretas slik vurdering ved videre- og etterutdanning. Etter lærerutdanningsloven skal skikkethetsvurdering foretas ved slutten av studiet. Normalt vil vurderingen av studentenes skikkethet foretas på grunnlag av fullt gjennomført utdanningsløp. Da har student som ikke består praksis i første forsøk adgang til å gjennomføre ny praksisperiode. Men i unntakstilfelle, der det foreligger situasjoner som tilsier at det er behov for å avklare skikkethet i forhold til videre studieløp og praksis, foreslår departementet at vedtak om at en student ikke er skikket, også kan skje underveis i studiet. Dette vil etter departementets syn være hensiktsmessig både for studenten, institusjonen og øvingsinstitusjonen.

Til nr. 2:

Departementet ønsker ikke å videreføre ordningen med to typer vitnemål; lærervitnemål og vitnemål for fullført og godkjent lærerutdanning. En slik ordning vil kunne skape uklarhet, ettersom skikkethetsvurdering skal være et krav for å ha fullført og bestått lærerutdanning. Departementet forutsetter derfor at studenter som blir vurdert som ikke skikket, bare får karakterutskrift for de deler av utdanningen de har gjennomført. Slik karakterutskrift vil gi studenten mulighet til å få utdanningen godskrevet ved andre institusjoner, etter reglene i universitets- og høgskoleloven.

Til nr. 3:

På samme måte som vedtak om bortvisning og utestegning fra studiet etter § 42 og § 42 a må også vedtak om at en student ikke er skikket for læreryrket, fattes av styret. Det vil vanligvis være naturlig å stenge en student som er uskikket for læreryrket, ute fra lærerstudiet, men forholdene kan unntaksvis være slik at dette vil representere et uforholdsmessig inngrep i studiesituasjonen. I tråd med bestemmelsene i § 42 og § 42 a om bortvisning og utestengning har departementet formulert bestemmelsen slik at studenten kan utestenges dersom vedkommende er uskikket for læreryrket. Formuleringen «styret selv» betyr også her at dette ikke kan delegeres. Styrets vedtak skal imidlertid skje etter innstilling fra en egen nemnd. En slik nemnd må ha representanter for lærerutdanningen og studentene. Jfr nr. 7 skal departementet gi nærmere regler i forskrift. Departementet vil i forskrift gi regler om sammensetning og oppnevning av skikkethetsnemnden

Til nr. 4, 5 og 6:

Dette tilsvarer de regler som gjelder ved bortvisnings- og utestegningssaker, jfr. universitets- og høgskolelovens § 42. En sak om skikkethetsvurdering er vel så viktig for den student det gjelder som bortvisnings- og utestegningsaker, og det er derfor naturlig at reglene er de samme om bl.a. krav til kvalifisert flertall og rett til advokatbistand.

Til nr. 7:

Departementet må i forskrift gi nærmere kriterier for hva det kan legges vekt på ved vurdering av en students skikkethet. Det er etter departementets syn viktig at disse blir så klare og presise som mulig, slik at det fremgår hva som kreves av studentene. Departementet vil også vurdere i hvilken grad et vedtak om at en student ikke er skikket for læreryrket, skal være midlertidig, eller om det skal være adgang til å få saken prøvet på ny. En student som har blitt vurdert som ikke skikket, vil imidlertid måtte søke opptak på nytt, dersom vedtaket om at vedkommende ikke var skikket, oppheves eller faller bort.

4.2 Merknader til endringer i privathøyskoleloven

Til § 9:

Lærerutdanningslovens § 1 om lovens virkeområde, åpner for at Kongen kan fastsette at lovens regler også skal gjelde privat lærerutdanning. Etter departementets syn er det viktig å videreføre bestemmelsen, slik at også privat lærerutdanning kan følge overordnede retningslinjer, gitt i lov og rammeplaner. Tilsvarende bør også skikkethetsvurderingene og studentenes rettigheter være de samme.