2 Forslag om å seie opp London-konvensjonen 19. november 1976 om avgrensing av ansvaret for sjørettslege krav og oppheve sjølova kapittel 9 avsnitt III
2.1 Innleiing
Noreg er tilslutta London-konvensjonen 19. november 1976 om avgrensing av ansvaret for sjørettslege krav (1976-konvensjonen). Den 2. mai 1996 vedtok sjøfartsorganisasjonen til FN, International Maritime Organization (IMO), ein endringsprotokoll til 1976-konvensjonen (1996-protokollen), som aukar avgrensingsbeløpa i konvensjonen. Protokollen, som Noreg har ratifisert, jf. Ot.prp. nr. 90 (1998-99), tok til å gjelde 13. mai 2004. Noreg har gjennomført reglane i 1996-protokollen i sjølova kapittel 9 avsnitt II, i høve til ansvarlege frå Noreg og andre statar som ikkje er bundne av 1976-konvensjonen, jf. sjølova § 170.
Noreg har likevel så langt ikkje sagt opp dei gamle reglane i 1976-konvensjonen, og er framleis bunden av ansvarsgrensene i den i høve til ansvarlege frå statar som er tilslutta 1976-konvensjonen utan 1996-protokollen. I høve til slike ansvarlege er det framleis dei gamle ansvarsgrensene frå 1976 som gjeld, jf. sjølova § 170 og avsnitt III i sjølova kapittel 9.
I kapitlet her gjer departementet framlegg om å seie opp 1976-konvensjonen og oppheve sjølova kapittel 9 avsnitt III, slik at dei nye og høgare ansvarsgrensene i 1996-avgrensingskonvensjonen etter norsk rett vil gjelde i alle tilfelle som er omfatta av sjølova kapittel 9. Dette betyr at dei skadelidne får betre moglegheiter til å få full dekning av tap etter sjøulukker i høve til ansvarlege frå statar som er tilslutta 1976-konvensjonen utan 1996-protkollen. I høve til andre ansvarlege, inklusive norske reiarar, betyr ikkje endringa nokon forskjell, fordi det i slike høve allereie er reglane etter 1996-avgrensingskonvensjonen i avsnitt II i sjølova kapittel 9 som gjeld, jf. sjølova § 170. Dersom ein vedtek å oppheve sjøloven kapittel 9 avsnitt III, vil Regjeringa seie opp 1976-konvensjonen.
2.2 Bakgrunn
I Ot.prp. nr. 90 (1998-99) Om lov om endringer i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) og om samtykke til ratifikasjon av 1996-endringsprotokollen til Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav, vart 1976-konvensjonen og 1996-protokollen skildra slik i punkt 2.1 på side 3:
«Norge er tilsluttet London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav. Konvensjonen gir regler om at redere og visse andre kan begrense sitt samlede erstatningsansvar etter ulykker mv. til sjøs. Reglene er gjennomført i norsk rett i sjøloven kapittel 9. Norge gjennomførte konvensjonen i norsk rett ved lov 27 mai 1983 nr 30, jf Ot prp nr 32 (1982 - 83). FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) vedtok 2 mai 1996 en endringsprotokoll til 1976-konvensjonen. 1996-protokollen ble undertegnet av Norge 25 september 1997 med forbehold om ratifikasjon. Bakgrunnen for 1996-protokollen er at verdien av begrensningsbeløpene i 1976-konvensjonen har minsket betydelig siden 1976 på grunn av inflasjon. Endringene i 1996-protokollen består først og fremst i en betydelig økning av beløpsgrensene for ansvaret (begrensningsbeløpene), og gjennomføring av 1996-protokollen i norsk rett betyr derfor at skadelidtes erstatningsrettslige vern blir forbedret. Begrensningsbeløpene i konvensjonen beregnes i Special Drawing Rights («SDR»). 1 SDR tilsvarer ca kr 10,50. Hvor stor økningen av ansvaret er, vil avhenge delvis av hva slags type krav det er tale om, og delvis hva slags skip det er tale om. Generelt kan man imidlertid si at begrensningsbeløpene økes nominelt til minst det dobbelte eller det tredobbelte, mens prisstigningen i Norge i perioden 1976 - 1998 har vært på ca 240 %. Grovt sett kan man derfor si at økningen av begrensningsbeløpene i 1996-protokollen minst tilsvarer denne reduksjonen i pengeverdien siden 1976. I tillegg til å øke begrensningsbeløpene, etablerer imidlertid 1996-protokollen nye og enklere prosedyrer for behandlingen i IMO av senere endringer av beløpene, slik at man ikke i fremtiden skal la det gå like lang tid før beløpene økes for å holde tritt med inflasjonen.»
Noreg ratifiserte 1996-protokollen i 2000, og gjennomførte protokollen i sjølova kapittel 9 ved lov 7. januar 2000 nr. 2, jf. også endringslova 19. januar 2001 nr. 4.
Fordi Noreg ikkje sa opp dei gamle reglane i 1976-konvensjonen samstundes med gjennomføringa av dei nye reglane i 1996-protokollen, vart reglane i avsnitt II i sjølova kapittel 9 (1996-protokollen) gjort gjeldande berre for norske ansvarlege og ansvarlege frå framande statar som ikkje er bundne av 1976-konvensjonen, jf. sjølova § 170. For ansvarlege frå framande statar som er bundne av 1976-konvensjonen utan 1996-protokollen, er det framleis dei gamle reglane i 1976-konvensjonen som gjeld, jf. § 170 i sjølova og avsnitt III i sjølova kapittel 9.
Grunnen til dette var at ein tok sikte på at Noreg skulle gjennomføre ein gradvis overgang frå 1976-konvensjonen til 1996-protokollen, jf. Ot.prp. nr. 90 (1998-99), der departementet uttalte (side 1):
«Justisdepartementet går inn for at Norge ikke sier opp de opprinnelige reglene i 1976-konvensjonen straks 1996-protokollen trer i kraft, men at man foretar overgangen til det nye systemet mer gradvis. Det foreslås derfor at Norge i en overgangsperiode opprettholder sin tilslutning til den opprinnelige 1976-konvensjonen inntil videre, slik at denne gjelder parallelt med det nye regimet i 1976-konvensjonen som endret ved protokollen fra 1996. I denne overgangsperioden vil det måtte gjelde to ulike regelsett for ansvarsbegrensningen, ett sett med regler basert på den opprinnelige 1976-konvensjonen, og ett sett med regler basert på konvensjonen som endret ved 1996-protokollen. I proposisjonen foreslås derfor særlige overgangsregler for å regulere når henholdsvis det gamle og det nye regelverket skal komme til anvendelse, og for å regulere forholdet mellom de ulike reglene forøvrig. Teknisk foreslås dette gjennomført ved at 1976-konvensjonen som endret ved 1996-protokollen inntas i et eget avsnitt i sjøloven kapittel 9 og at regelverket i den opprinnelige 1976-konvensjonen (dagens regler) beholdes i et eget avsnitt i samme kapittel. Fremgangsmåten er den samme som ved endring av sjølovens regler om oljesølsansvar ved lov 17 mars 1995 nr 13, jf lov 15 mai 1998 nr 26.»
Grunnen til at departementet foreslo ein slik gradvis overgang, var omsynet til norsk skipsfart, jf. punkt 6.1.1 på side 11 i Ot.prp. nr. 90 (1998-99), der departementet uttalte:
«Som det fremgår over under punkt 4.5 er det anledning til å fortsette å være tilsluttet 1976-konvensjonens regler også parallelt med at man slutter seg til 1996-protokollens regler, slik at det da vil gjelde ulike regler i forhold til ulike ansvarlige, avhengig av hvilke konvensjonsforpliktelser Norge har i forhold til den staten der den ansvarlige er hjemmehørende. Det er Justisdepartementets målsetting at Norge etterhvert skal si opp 1976-konvensjonen, slik at 1996-protokollens regler skal anvendes i alle saker for norske domstoler. Dette er viktig, fordi 1996-konvensjonens regler gir betydelig bedre dekning til de skadelidte enn dagens regler. Likevel foreslår Justisdepartementet at man beholder 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode etter at 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt. Grunnen til at det kan være ønskelig å beholde 1976-konvensjonens regler på denne måten i en overgangsperiode, er hensynet til norsk internasjonal skipsfart. Hvis man sier opp 1976-konvensjonens regler før 1996-protokollens utbredelse internasjonalt er bred nok, kan Norge bli stående uten noe konvensjonsforhold om ansvarsbegrensning i forhold til et stort antall viktige stater som ikke er like raskt ute med å ratifisere 1996-protokollen som Norge. Dette kunne få uheldige virkninger.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet 16 desember 1997 at Norge i en overgangsperiode beholder 1976-konvensjonen parallelt med 1996-protokollens regler. Departementet uttalte i den forbindelse at:
«Spørsmålet om når 1976-begrensningskonvensjonen skal sies opp, må vurderes løpende og ut fra hvilke stater som etterhvert slutter seg til 1996-protokollen.».
Det Norske Rederiforbund, Sjøassurandørenes Centralforening, Gjensidige Skibsassuranseforeningers Komité, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Den Norske Advokatforening og Fiskeridepartementet er enig i at man bør ha en slik overgangsperiode hvor de nye og de gamle reglene gjelder parallelt slik Justisdepartementet foreslår. Ingen høringsinstanser gir uttrykk for det motsatte syn. Gjensidige Skibsassuranseforeningers Komité uttaler:
«...vi er enige i at 1996-protokollen ratifiseres, men at 1976-konvensjonen ikke sies opp på det nåværende tidspunkt. Prinsipielt er det selvsagt uheldig at man således i en kanskje forholdsvis lang overgangsperiode må operere med to sett av begrensningsbeløp, men denne ulempe vurderes som liten i forhold til fordelene ved inntil videre å opprettholde bindingen til 1976-konvensjonen. Næringen er forøvrig vel kjent med og vant til slike overgangsproblemer ved fornyelser og endringer i andre konvensjoner på sjørettens område».
Departementets vurdering er etter dette at Norge bør beholde 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode parallelt med at man er tilsluttet reglene i konvensjonen som endret ved 1996-protokollens regler, også etter at 1996-protokollen er trådt i kraft internasjonalt. Begrensningsreglene er et vesentlig trekk ved sjøretten, og det ville være uheldig hvis Norge skulle si opp 1976-konvensjonen med den konsekvens at Norge i en lengre periode blir stående uten konvensjonsbestemte ansvarsbegrensningsregler i forhold til et stort antall viktige stater på dette området. På den annen side står hensynet til de skadelidte, som oppnår en betydelig bedre beskyttelse ved 1996-protokollens regler enn ved 1976-konvensjonens regler. Hvis vi i Norge for eksempel skulle få et større utslipp av bunkersolje, som ikke er dekket av oljesølskonvensjonene, kan det skje at begrensningsbeløpene i 1976-konvensjonen medfører at dekningen er utilfredstillende. Tilsvarende gjelder større ulykker med passasjerskip. Det er derfor viktig at en slik overgangsperiode hvor man beholder 1976-konvensjonens regler etter at 1996-protokollen trer i kraft ikke blir for lang, og at man i overgangsperioden begrenser anvendelsesområdet for 1976-konvensjonen til tilfelle som omfattes av Norges forpliktelser som 1976-stat. Etter ikrafttredelsen av 1996-protokollen vil departementet løpende vurdere når 1976-reglene kan sies opp av Norge. Forhåpentligvis vil det ikke være tale om en overgangsperiode på mer enn 3- 4 år fra 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt til den har fått slik utbredelse at 1976-reglene kan sies opp av Norge. Hvis det viser seg å ta særlig lengre tid, bør oppsigelse av 1976-konvensjonen vurderes uansett hvilken utbredelse 1996-reglane har fått til da.»
Det skulle gå åtte år frå 1996-protokollen vart vedteken til den fekk dei naudsynte 10 ratifikasjonane, og til slutt tok til å gjelde 13. mai 2004. Det er så langt 15 statar som har slutta seg til 1996-protokollen (Albania, Australia, Danmark, Finland, Malta, Noreg, Samoa, Sierra Leone, Spania, St. Lucia, Storbritannia, Tonga, Tyskland, Russland og Sverige).
I Ot.prp. nr. 90 (1998-99) la departementet til grunn at Noreg burde la 1976-reglane gjelde i tre til fire år til etter at 1996-protokollen tok til å gjelde, jf. sitatet over. Departementet rekna då ikkje med at det skulle gå så mykje som åtte år frå 1996-protokollen vart vedteken til den tok til å gjelde.
Finland, Sverige og Danmark har alle sagt opp 1976-konvensjonen, slik at det berre er reglane i 1996-protokollen som gjelder.
2.3 Forslaget i høyringsbrevet
Departementet foreslo i eit høyringsbrev 9. mars 2004 at Noreg skulle seie opp 1976-konvensjonen. I høyringsbrevet uttala departementet:
«Dessverre viste det seg at det skulle gå hele fem år frem til ikrafttredelsen av 1996-protokollen, som - som nevnt - vil tre i kraft 13. mai i år. Skal begrensningsbeløpene i 1976-konvensjonen gjelde i ytterligere tre til fire år, vil de være langt mer utdaterte enn det man forutsatte når man i Ot. prp. nr. 90 (1998- 99) uttalte at beløpene skulle gjelde i noen år etter ikrafttredelsen av 1996-protokollen.
Av hensyn til de skadelidte, som vil måtte bære tapene ved utdaterte og utilstrekkelige begrensningsbeløp, foreslår departementet på denne bakgrunn at Norge nå sier opp 1976- konvensjonen slik at 1996-protokollens regler blir enerådende i sjøloven.
Danmark og Finland er blant de ti statene som har ratifisert 1996-protokollen, jf. listen over stater foran. Sverige tar som nevnt sikte på å ratifisere i løpet av året. Finland har allerede sagt opp 1976-konvensjonen med virkning fra ikrafttredelsen av 1996-protokollen. Sverige tar sikte på å si opp 1976-konvensjonen samtidig med ratifikasjonen av 1996-protokollen. Danmark, som også har ratifisert 1996-protokollen, tar sikte på å si opp 1976-konvensjonen så snart som mulig. Hensynet til den nordiske rettsenheten tilsier derfor at også Norge sier opp 1976-konvensjonen slik at 1996-protokollens regler blir enerådende. (Nevnes her skal også at Tyskland og Storbritannia har sagt opp 1976-konvensjonen med virkning fra 1996-protokollens ikrafttredelse.)
Oppsigelse av 1976-konvensjonens regler vil innebære at Norge blir uten konvensjonsbestemt regulering av det sjørettslige ansvaret i forhold til stater som ikke har ratifisert 1996-protokollen. Som det fremgår i punkt 1 er det pr. 1. mars 2004 ikke mange av de viktigste skipsfartsnasjonene som har ratifisert 1996-protokollen. Å si opp 1976-konvensjonen nå, før flere stater har ratifisert 1996-protokollen, kan teoretisk sett medføre at norske redere kan risikere å bli pålagt ubegrenset ansvar ved domstolene i stater som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen. Departementet ser det imidlertid som lite trolig at dette vil skje. Det er etter det departementet kjenner til ingen stater som i sin lovgivning opererer med ubegrenset ansvar i forhold til ansvarlige fra stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen. Departementets syn er derfor at hensynet til den nordiske rettsenheten og hensynet til de skadelidte i Norge, som har behov for de ansvarsbeløpene som 1996-protokollen gir, her bør gå foran hensynet til å opprettholde konvensjonsbåndene innenfor 1976-konvensjonen.
Departementet vil i denne forbindelse nevne at dette ikke minst er av sentral betydning i forbindelse med Sjølovkomiteens forslag i NOU 2002:15 Ansvar for opprydningstiltak etter sjøulykker, som vil bli fulgt opp av Justisdepartementet. Sjølovkomiteens forslag der om å fravike de konvensjonsbestemte ansvarsgrensene, lar seg for Norges del bare gjøre innenfor 1996-protokollens regler, men ikke innenfor 1976-konvensjonen..»
2.4 Høyringa
Justisdepartementet sendte framlegget på høyring til desse instansane:
Finansdepartementet
Fiskeridepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdsledepartementet
Utanriksdepartementet
Forbrukarombodet
Kredittilsynet
Sjøfartsdirektoratet
Assuranceforeningen Skuld
CEFOR
De sjøkyndiges forbund
Den Norske Advokatforening
Den norske stats oljeselskap AS
Esso Norge AS
Fiskebåtredernes Forbund
Fraktefartøyenes Landsforening
Gard Services AS
Greenpeace Noreg
Intertanko
Logistikk og Transportindustriens Landsforening
Miljøstiftelsen Bellona
Nordisk institutt for sjørett
Nordisk Skibsrederforening
Nordland Fylkes Fiskarlag
Norges Fiskarlag
Norges Miljøvernforbund
Norges Naturvernforbund
Norges Rederiforbund
Norsk Petroleumsinstitutt
Norsk Sjømannsforbund
Norsk Sjøoffisersforbund
Norske Maritime Leverendører
Oljeindustriens Landsforening
Rederienes Landsforening
Sjøtrygdgruppen
Transportbrukernes Fellesorganisasjon
Høyringsfristen var 23. april 2004. Desse uttalte seg om framlegget:
Fiskeridepartementet
Miljøverndepartementet
CEFOR (også på vegne av Gard, Nordisk Skibsrederforening og Skuld)
De Sjøkyndiges Forbund
Den Norske Advokatforening
Norges Rederiforbund
Rederienes Landsforening
Desse uttala at dei ikkje hadde merknader til framlegget:
Finansdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdsledepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utanriksdepartementet
Kredittilsynet
Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Den Norske Advokatforening og Norges Rederiforbund seier at dei støtter framlegget frå departementet om å seie opp 1976-konvensjonen.
Den Norske Advokatforening uttaler:
«Norge er i dag tilsluttet både 1976-konvensjonen og 1996-protokollen. Begge disse regelsettene er gjennomført i sjøloven kapittel 9. I sjøloven kapittel 9 gjelder derfor et dobbeltsporet system. 1996-protokollens regler er gjennomført i kapittel 9 avsnitt II, mens 1976-konvensjonens opprinnelige regler er gjennomført i kapittel 9 avsnitt III. Sjøloven kapittel 9 avsnitt III kommer bare til anvendelse i forhold til ansvarlige fra fremmed stat som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen, jfr. sjøloven § 170. Norske redere er således bundet av de høyere ansvarsbeløpene i 1996-protokollen, til tross for at denne protokollen ikke trer i kraft før 13. mai 2004. Norges oppsigelse av 1976-konvensjonen vil således få selvstendig betydning i forhold til de stater som ikke har ratifisert 1996-protokollen. Utvalget har merket seg at det kan medføre at norske redere risikerer å bli pålagt ubegrenset ansvar ved domstoler i stater som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen. Ved å opprettholde 1976-konvensjonen, vil norske redere ha bedre sikkerhet for at risikoen for ubegrenset ansvar ikke oppstår. Utvalget har imidlertid merket seg at Det Kongelige justis- og politidepartement ikke kjenner til noen stater som i sin lovgivning opererer med ubegrenset ansvar i forhold til ansvarlige fra stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen. Av hensyn til norske redere kan det, etter utvalgets syn, være hensiktsmessig å undersøke grundigere hvorvidt det er stater som i sin lovgivning opererer med ubegrenset ansvar i forhold til ansvarssubjekter fra stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen.
Utvalget har merket seg at kun 10 stater har ratifisert 1996-protokollen. Disse er: Australia, Danmark, Finland, Tyskland, Malta, Norge, Russland, Sierra Leone, Storbritannia og Tonga. Sverige forventes å ratifisere i løpet av 2004. Etter utvalgets syn kan det gi en viktig signaleffekt om Norge og de øvrige nordiske land sier opp 1976-konvensjonen.
Ut fra hensynet til større grad av nordisk rettsenhet og ønsket om å øke ansvarsgrensen, slutter utvalget seg til forslaget om at Norge sier opp 1976-konvensjonen.»
Fiskeridepartementet uttaler:
«Fiskeridepartementet er den øverste nasjonale myndighet med ansvar for å hindre og begrense akutt forurensning fra blant annet skip. Kystverket, som er Fiskeridepartementets fagorgan på området, gjennomfører statens aksjoner for å hindre og begrense akutt forurensning. I denne forbindelse vil staten ofte pådra seg utgifter som senere kan kreves refundert av den ansvarlige for forurensningen. Der skip har forårsaket forurensning vil skipets refusjonsansvar være underlagt reglene om begrensning av sjørettslige krav, jf. sjøloven § 172 nr. 4 og 5. I tilfeller der skipets flaggstat ikke har tilsluttet seg 1996-protokollen, vil de lavere begrensningsbeløpene i sjølovens § 184 komme til anvendelse dersom de påberopes.
Erfaringer med aksjoner for å hindre eller begrense forurensing fra skip tilsier at disse begrensningsbeløpene i mange tilfeller ikke tilsvarer de tap og utgifter som staten og andre eventuelle deltakere i aksjonene pådrar seg. Fiskeridepartementet anser dette som uheldig, og støtter derfor JDs forslag om å si opp 1976-konvensjonen om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav. Fiskeridepartementet ser også at hensynet til skadelidte generelt, samt hensynet til nordisk rettsenhet, tilsier at de høyere begrensningsbeløpene som følger av 1996-protokollen skal gjøres enerådende i norsk rett.»
Norges Rederiforbund uttaler:
«Norges Rederiforbund har tidligere støttet både norsk ratifikasjon av 1996-protokollen samt den nasjonale ikrafttredelsen av 1996-beløpene før konvensjonen trådte i kraft internasjonalt. I forhold til begge disse spørsmål har hovedbegrunnelsen vært at det både av hensyn til beskyttelse av begrensningsretten som system samt av hensyn til skadelidte, er meget viktig at det er forsvarlig høye begrensningsbeløp.
Det er etter vårt syn et stort paradoks at det i de senere år har vært stort press i retning av økning av begrensningsbeløpene ved oljesøl fra skip som frakter olje som last, og som blant annet har medført at 1992-beløpene ble vedtatt økt med ca. 50 % i 2002 - og som vi også har støttet. Dette samtidig som det internasjonalt har vært langt mindre interesse for økning av begrensningsbeløpene for andre sjørettslige krav gjennom tiltredelse av 1996-protokollen.
Det er imidlertid meget positivt at 1996-protokollen nå omsider vil tre i kraft, og vi håper at norsk oppsigelse av 1976-konvensjonen vil bidra til at flere stater nå snarlig vil tiltre 1996-protokollen.»
I eit seinare tilleggsbrev uttaler Norges Rederiforbund:
«I høringsbrevet sier departementet at det rent teoretisk kan tenkes at norske rederier vil kunne få ubegrenset ansvar i forhold til 1976-stater som ikke har noen konvensjonsforpliktelse i forhold til stater som kun er omfattet av 1996-protokollen. Departementet sier imidlertid at det ikke er kjent med at det er noen eksempler på slike 1976-stater. Vi vil med dette anmode om at departementet foretar en nærmere gjennomgang av dette spørsmålet, slik at det bringes på det rene at det ikke vil oppstå en situasjon som nevnt.»
CEFOR, som også uttaler seg på vegne av Gard Services AS, Nordisk Skibsrederforening, Rederienes Landsforening og Skuld, ber om at departementet, før ein seier opp 1976-konvensjonen, undersøkjer situasjonen i høve til statar som er tilslutta 1976-konvensjonen utan 1996-protokollen. CEFOR uttaler:
«Vi har merket oss det faktum at om Norge sier opp 1976-konvensjonen for å tiltre 1996-protokollen til den samme konvensjonen, vil det muligens kunne hevdes av domstolene i stater som er tilsluttet 1976-konvensjonen at Norge ikke er et konvensjonsland og at skip og personer derfra følgelig skal ha et ubegrenset ansvar. Selv om de beste grunner taler imot en slik fortolkning av 1976-konvensjonen i relasjon til stater som har sagt opp konvensjonen for å tiltre dens protokoll, kan den allikevel ikke utelukkes.
Vi ber derfor om at departementet, før konvensjonen med 1976-begrensningene sies opp, vurderer nærmere situasjonen i relasjon til de «1976-stater» som Norge i snever mening vil være uten konvensjonsforhold til og som ikke har ansvarsbegrensning i sin lokale lovgivning overfor land som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen.»
De Sjøkyndiges Forbund uttaler seg i same lei om dette:
«Departementet har på side 3 nederst en vurdering hvor det sies at: «Å si opp 1976-konvensjonen nå, før flere stater har ratifisert 1996-protokollen, kan teoretisk sett medføre at norske redere kan risikere å bli pålagt ubegrenset ansvar ved domstolene i stater som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen.
DSF deler denne vurderingen og er av den oppfatning at, selv om sannsynligheten antas å være liten, vil muligheten likevel være til stede. Etter DSF mening bør man derfor etablere ordninger som sikrer at en slik situasjon ikke kan oppstå. En mulighet kan være at man fortsatt lar 1976 konvensjonen gjelde overfor stater som ikke slutter seg til 1996-protokollen.»
2.5 Departementet sine vurderingar
Departementet meiner at Noreg, på grunn av omsynet til dei skadelidne og til den nordiske rettseinskapen, bør seie opp 1976-konvensjonen, slik at reglane i 1996-protokollen etter norsk rett skal gjelde i alle saker som er omfatta av sjølova kapittel 9, utan omsyn til kor den ansvarlege høyrer heime.
Avgrensingsbeløpa i 1976-konvensjonen er no så låge, mellom anna på grunn av endringar i pengeverdien sidan 1976, at dei etter departementet sitt syn ikkje lenger gjev eit tilfredsstillande erstatningsrettsleg vern for dei skadelidne. Til dømes er avgrensingsbeløpet for passasjerar berre 46 666 SDR (ca. 466 000 kr) multiplisert med det talet passasjerar som skipet har sertifikat til å føre, jf. sjølova § 184 nr. 1. I 1996-konvensjonen er til samanlikning avgrensingsbeløpet for passasjerar 175 000 SDR (ca. 1 750 000 kr) multiplisert med det talet passasjerar som skipet har sertifikat til å føre, jf. sjølova § 175 nr. 1. For krav som gjeld oppreinsking etter forureiningsskade på grunn av bunkersoljesøl og vrakfjerning m.m. etter ei sjøulukke, er det totale taket på ansvaret etter reglane i 1976-konvensjonen så lågt at ein må rekne med at det ofte ikkje vil vere full dekning for til dømes statens kostnader til oppryddingsaksjonar eller skade på kystnæringar som lir tap på grunn av forureining. I kapittel 4 i proposisjonen er det gjort framlegg om å auke ansvarsgrensene for krav etter vrakfjerning m.m., for å sikre at det er dekning for det fulle tapet innanfor avgrensingsbeløpa, slik som ein til dømes opplevde at ikkje var tilfellet i saka med "Green Ålesund". I den saka var tapa langt høgare enn ansvaret etter 1976-konvensjonen. Ein slik auke i avgrensingsbeløpa som det er gjort framlegg om i kapittel 4 i proposisjonen her, kan ein ikkje gjere på same måten i høve til alle ansvarlege, utan at Noreg seier opp 1976-konvensjonen.
Departementet meiner at Noreg bør seia opp 1976-konvensjonen jamvel om det er teoretisk mogleg at det kan vere statar som er tilslutta 1976-konvensjonen, som vil bruke reglar om uavgrensa ansvar på reiarar frå statar som ikkje er tilslutta 1976-konvensjonen. Departementet har merka seg spørsmålet frå nokre av høyringsinstansane om dette, som dei ynskjer undersøkt nærare.
Departementet vil peike på at det vanlege er at statane som er tilslutta 1976-konvensjonen, lar den generelle retten til avgrensing av ansvaret etter konvensjonen gjelde i høve til alle ansvarlege, utan omsyn til kor den ansvarlege høyrer heime. 1996-konvensjonen har nå vore i kraft sidan 13. mai 2004, og Sverige, Finland og Storbritannia har frå det tidspunktet ikkje vore tilslutta 1976-konvensjonen. Departementet er ikkje kjent med noko tilfelle der reiarar frå dei statane har vorte haldne ansvarlege utan ansvarsgrenser i statar som er tilslutta 1976-konvensjonen. Departementet vil vidare peike på at det i nokre land også innanfor 1976-konvensjonen og i høve til partane til den har vore uavgrensa ansvar for slike krav som er omhandla i kapittel 3 i proposisjonen her i fleire år (vrakfjerning m.m.), sjå punkt 3.4 om dette, utan at dette ser ut til å ha vore noko problem for norske reiarar.
Omsynet til dei norske skadelidne må etter departementet sitt syn her i alle høve gå føre og vere avgjerande. Dei norske skadelidne vil ha mykje lettare for å få full dekning for tapa sine etter ei ulukke med ein ansvarleg som høyrer heime i ein stat som er bunden av den gamle 1976-konvensjonen, dersom Noreg nå seier opp 1976-konvensjonen. Moglegheita for at norske reiarar kan verte ansvarlege etter framand rett utan ansvarsgrenser er til stades inntil fleire statar sluttar seg til 1996-protokollen, men fåren er liten. Som nemnt over er dette også ei moglegheit innanfor 1976-konvensjonen. Departementet viser også til at dei andre nordiske landa har vurdert det slik at fåren er liten. Det som etter departementet sitt syn er viktig no, er at 1996-protokollen får så stor tilslutning som mogleg.
Når Noreg seier opp 1976-konvensjonen, må ein oppheve alle reglane i sjølova kapittel 9 som gjeld etter denne konvensjonen. Dette gjeld for det første alle reglane i avsnitt III i kapittel 9 i sjølova. Ein må i tillegg oppheve alle referansane til reglane i avsnitt III som finst i avsnitt II i sjølova kapittel 9 og i sjølova kapittel 12. § 170 vert også oppheve.
Ei oppseiing av London-konvensjonen 19. november 1976 om avgrensing av sjørettslege krav skjer ved at Noreg deponerar hos generalsekretæren i IMO eit dokument der ein erklærer oppseiing av konvensjonen, jf. artikkel 19 i 1976-konvensjonen nr. 1 og nr. 2. Oppseiinga får verknad «den første dag i den måned som følger etter utløpet av ett år etter dagen for deponering av dokumentet», jf. 1976-konvensjonen artikkel 19 nr. 3. Oppseiing av 1976-konvensjonen inneber at Noreg framleis vil verte part i 1976-konvensjonen slik den er endra ved 1996-protokollen, jf. 1996-protokollen artikkel 9 nr. 2, som seier at: «En stat som er part i denne protokoll men ikke part i konvensjonen, er bundet av bestemmelsene i konvensjonen, slik den er endret ved denne protokoll, i forhold til andre parter i protokollen, men er ikke bundet av bestemmelsene i konvensjonen i forhold til stater som bare er part i konvensjonen.» Dette inneber at ein stat kan vere part til 1996-protokollen utan å vere part i 1976-konvensjonen, slik Noreg vil verte når 1976-konvensjonen vert sagt opp.
2.6 Økonomiske og administrative konsekvensar
Ansvaret til norske reiarar er etter gjeldande rett regulert av reglane i 1996-protokollen, jf. sjølova § 170 og avsnitt II i sjølova kapittel 9. Det betyr derfor ingen endringar for ansvaret til norske reiarar etter norsk rett at Noreg seier opp 1976-reglane og opphevar reglane i sjølova kapittel 9 avsnitt III.
Forslaget har heller ingen konsekvensar for ansvaret til reiarar frå ein framand stat som er tilslutta 1996-avgrensingskonvensjonen.
For reiarar frå ein framand stat som er tilslutta 1976-konvensjonen utan 1996-protokollen, er konsekvensen av framlegget høgare ansvarsgrenser i saker etter norsk rett. For dei skadelidne etter ei ulukke med ein slik ansvarleg er konsekvensen ein tilsvarande betre dekning av tapet.
Forslaget har ingen administrative konsekvensar for det offentlege, og vil ikkje føre til kostnader for det offentlege. Om det offentlege er skadelidt, til dømes fordi det er brukt offentlege midlar til opprydding av bunkersoljesøl etter ei sjøulukke, betyr forslaget at det blir større moglegheiter for dekning av tapet i tilfelle der den ansvarlege høyrer heime i ein stat som ikkje er tilslutta 1996-avgrensingskonvensjonen.