3 Forholdet til norsk sanksjonspolitikk

Regjeringen legger til grunn at folkerettslig bindende sanksjoner må baseres på vedtak av FNs sikkerhetsråd. Norge er etter FN-paktens artikkel 25 folkerettslig forpliktet til å gjennomføre sanksjoner som blir vedtatt av Sikkerhetsrådet etter FN-paktens kap. VII. Norge har en egen generell gjennomføringslov for slike vedtak, lov av 7. juni 1968 nr. 4. De konkrete sanksjonene gjennomføres i Norge ved egne sanksjonsforskrifter.

Ved tre tidligere anledninger har Norge vedtatt økonomiske tiltak mot andre stater uten at det forelå bindende vedtak av Sikkerhetsrådet. Tiltak mot Iran ble vedtatt ved lov av 6. juni 1980 nr. 18. Dette er en generell fullmaktslov som overlater til Kongen å treffe de nærmere bestemmelser for å forhindre samkvem med Iran. Denne loven var et resultat av at iranske myndigheter okkuperte den amerikanske ambassade i Teheran i 1979 og holdt amerikanske borgere som gisler. Et forslag om omfattende sanksjoner mot Iran hadde tidligere oppnådd flertall i Sikkerhetsrådet, men ble avvist etter et veto fra Sovjetunionen. En rekke stater iverksatte dengang i likhet med Norge økonomiske tiltak på egen hånd som følge av dette.

Det ble også innført økonomiske tiltak mot Argentina i forbindelse med Falklandskrigen. Argentinske tropper okkuperte Falklandsøyene 2. april 1982. FNs sikkerhetsråd vedtok 3. april 1982 en resolusjon som krevde øyeblikkelig tilbaketrekning av de argentinske styrkene. På grunn av et ventet sovjetisk veto unnlot Storbritannia å fremme forslag om sanksjoner i Sikkerhetsrådet. I stedet anmodet de en rekke nærstående stater, herunder EF-statene og Norge, om å innføre økonomiske tiltak mot Argentina. Det ble 7. mai 1982 vedtatt en lov som ga Kongen fullmakt til å iverksette importforbud samt andre bestemmelser om innskrenkning av det økonomiske samkvem med Argentina.

I 1986 og 1987 ble det vedtatt to lover om økonomiske tiltak mot Sør-Afrika og Namibia. Den første gjaldt forbud mot salg, formidling m.v. av norsk petroleum til Sør-Afrika. Den andre var lov om økonomisk boikott av Sør-Afrika og Namibia for å bekjempe apartheid. Den sistnevnte inneholdt vidtgående tiltak og Norge gikk her lengre enn de fleste andre stater. Loven inneholdt bl.a. et generelt handelsforbud, forbud mot befordring av olje med norske skip eller skip som var eiet eller disponert av nordmenn, og forbud mot kredittgiving og investeringer m.v. I denne loven ble de materielle bestemmelsene gitt i loven, mens Kongen ble gitt en viss dispensasjonsfullmakt i enkelttilfeller samt myndighet til å utfylle og gjennomføre loven.