5 Prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll

5.1 Innledning

Narkotikaprogrammet er et individuelt tilpasset rehabiliteringsopplegg og ledd i en strafferettslig reaksjon. Retten kan fastsette at domfelte gjennomfører programmet som vilkår for å utsette straffegjennomføring i fengsel. Nedenfor vil departementet i pkt. 5.2 først drøfte om det bør innføres en prøveordning med narkotikaprogram og deretter under pkt. 5.3-5-9 drøfte nærmere DN- modellen (programinnhold, målgruppe, rettssikkerhetsspørsmål, roller, ansvar og oppgaver for de involverte, lovgrunnlag, prosjektorganisering og evaluering). I pkt. 5.10 beskriver departementet kort gjennomføringen av programmet. Departementet oppsummerer i pkt. 5.11, og omtaler nærmere lovfestingen av forslaget i pkt. 5.12.

5.2 Om det bør innføres en prøveordning med narkotikaprogram

5.2.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen fremhever innledningsvis at gruppen tungt belastede kriminelle rusmiddelmisbrukere utgjør en stor utfordring for straffe- og behandlingssystemet. Utfordringen er å sette inn og samordne riktige tiltak til riktig tid, og at samarbeidet med den straffedømte virker tilfredsstillende.

Om målet for å prøve ut dommerledet narkotikaprogram, uttaler arbeidsgruppen følgende på side 26 i rapporten:

«Målet for å prøve ut DN er å styrke innsatsen for tunge rusmiddelmisbrukere som har stort behov for hjelp og behandling og som vil ut av sitt rusmiddelmisbruk. Målene for prosjektene må være å få redusert de negative sidene ved deltakernes rusmiddelmisbruk, øke livskvalitet og redusere kriminaliteten. I de områder der DN etableres, er målet å oppnå at færre rusmiddelmisbrukere dømmes til fengselsstraff. Videre er målet også å utvikle samarbeidsmodeller etatene imellom når det gjelder planlegging og koordinering av tiltak for den enkelte. For å vinne nødvendige erfaringer og få en tilstrekkelig evaluering av ordningen, mener arbeidsgruppen at det er nødvendig å prøve ut DN som prosjekt over minimum tre år.»

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Nedenfor vil departementet gjøre nærmere rede for høringsinstansenes syn på om arbeidsgruppens forslag bør prøves ut i Norge. Høringsuttalelsene departementet har mottatt kan grovt inndeles i fire grupper:

Den første gruppen (61) inneholder de høringsuttalelsene som er positive til og støtter arbeidsgruppens forslag om å prøve ut dommerledet narkotikaprogram. Disse høringsuttalelsene utgjør den største gruppen og viser blant annet til at Drug Court har gode resultater å vise til internasjonalt, og at det er positivt at en slik ordning også prøves ut i Norge. Flere tar imidlertid opp spørsmål som de mener arbeidsgruppen burde ha vurdert mer inngående i sin rapport. Motforestillingene er imidlertid, slik departementet oppfatter uttalelsene, ikke ment som argumenter mot å sette i verk en prøveordning, men som innspill til evalueringen av en eventuell prøveordning.

Høringsinstansene i denne gruppen er:

Helse- og omsorgsdepartementet, Utdanning- og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedirektoratet, KRÅD, Barneombudet, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesnemnda i Rogaland, Datatilsynet, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Kriminalpolitisentralen, politidistriktene Oslo, Troms, Vestfold, Gudbrandsdal, Hordaland, Sør-Trøndelag og Søndre Buskerud, Politiets Fellesforbund, Oslo tingrett, Den norske advokatforening, direktørene i kriminalomsorgen region vest, sørvest, sør, nordøst og øst, Oslo friomsorgskontor, Hordaland friomsorgskontor, Nordland friomsorgskontor, Kongsvinger fengsel, Kriminalomsorgens Yrkesforbund, KS, Drammen kommune, Bergen kommune, Oslo kommune, Stavanger kommune, Trondheim kommune, Asker kommune, Universitetet i Bergen, Aker universitetssykehus HF, Sykehuset Innlandet HF, Sykehuset Østfold HF, Borgestadklinikken, MAR ØST, Østnorsk kompetansesenter, Blå Kors Norge, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, Juss-Buss, Den norske lægeforening, Norsk Psykologforening, Actis, Fagrådet innen Rusfeltet i Norge, Folkehelseinstituttet, Tyrilistiftelsen, Stiftelsen Rus-Nett, Frelsesarmeens sosialtjeneste, Arbeidernes Edruskapsforbund, Evangeliesenteret, Stiftelsen Sollia Kollektivet og Norsk forum for terapeutiske samfunn.

Helse- og omsorgsdepartementet uttrykker sin støtte slik:

«Helse- og omsorgsdepartementet støtter i utgangspunktet at det etableres pilotprosjekter for utprøving av DN. DN har gode resultater å vise til internasjonalt, og det er positivt at et slikt system prøves ut i Norge.»

Helse- og omsorgsdepartementet uttaler videre:

«Helse og omsorgsdepartementet vil på bakgrunn av ovenstående be de regionale helseforetakene om å legge forholdene til rette for at rusmiddelmisbrukere kan delta i forsøk med DN.»

Utdannings- og forskningsdepartementetuttaler:

«Utdannings- og forskningsdepartementet støtter forslaget om utprøving av dommerledet narkotikaprogram gjennom de to pilotprosjektene som rapporten beskriver. Departementet støtter også at prosjektene bør ha en varighet på tre år for å kunne høste tilstrekkelige erfaringer og få kvalifiserte data på effekten av programmet.»

Politidirektoratetser positivt på alle tiltak som kan føre til redusert bruk av illegale rusmidler, og er i likhet med Kriminalpolitisentralen og alle de politidistriktene som har uttalt seg, enige i at det bør iverksettes prøveprosjekter med DN. Etter Politidirektoratets mening fører rehabilitering av rusmiddelmisbrukere til redusert kriminalitet og ikke minst til betydelig økt livskvalitet for den enkelte.

Kommunene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, som arbeidsgruppen synes er mest aktuelle til å prøve ut narkotikaprogrammet, er alle gjennomgående positive til å delta i prosjektet. Også andre kommuner, som for eksempel Drammen kommune,uttaler sin støtte til å prøve ut ordningen:

«Vi støtter forslaget om utprøving av Drug Court i Norge. Forslaget betraktes som et meget positivt bidrag til rehabilitering av rusmiddelmisbrukere. Dette til tross for mange dilemmaer og etiske utfordringer.»

Drammen kommune uttaler videre:

«I den grad det er mulig vil vi gjerne være vurdert som deltakere i pilotprosjektene.»

Også Stiftelsen Sollia Kollektivet støtter fullt ut forslaget om å etablere DN. Etter stiftelsens syn, er det en langt bedre samfunnsmessig strategi i kampen mot illegalt rusmiddelmisbruk å satse på narkotikaprogram, som vilkår for betinget dom, fremfor straff i lukket anstalt.

Høringsuttalelsene i den andre gruppen (10) er også positive til å sette i verk en prøveordning, men støtten er imidlertid betinget. Høringsinstanser som representerer dette synet er:

Arbeids- og sosialdepartementet, Domstoladministrasjonen, Høyesterett, Agder langmannsrett, Bergen tingrett, Trondheim tingrett, Kriminalomsorgen region nord, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), Den norske Dommerforening og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund.

Domstoladministrasjonen, Høyesterett, Agder lagmannsrett og Den norske Dommerforening synes tanken om et narkotikaprogram som straffereaksjon er god, men har klare motforestillinger til dommerrollen slik den er presentert i rapporten. Hovedinnvendingen er at for tett kontakt i straffegjennomføringen kan gripe inn i selve prinsippet om dommerens uavhengighet til forvaltningen, også politiet. Det vil dessuten oppstå habilitetsproblemer for dommeren. Høyesterett fremhever dessuten at promilleprogrammet ikke ledes av dommere. Det administreres fullt ut av kriminalomsorg i frihet, i samsvar med en tradisjonell rollefordeling. Høyesterett har derfor vanskelig for å se at ikke en slik modell kan være hensiktsmessig også for et narkotikaprogram.

Arbeids- og sosialdepartementet ser positivt på en prøveordning, men ber Justisdepartementet vurdere nærmere hvordan deltakernes rettssikkerhet kan ivaretas dersom en ordning med DN innføres. Denne gjennomgangen må skje før et lovforslag om forsøk med DN eventuelt fremmes for Stortinget. Arbeids- og sosialdepartementet mener også det er viktig å sikre at ordningen ikke innebærer en nedprioritering av andre tiltak, ikke bare på behandlingssiden, men også på forebyggings- og kontrollsiden. Arbeids- og sosialdepartementet bemerker videre at dersom DN innebærer en overvelting av oppgaver og kostnader fra kriminalomsorgen til andre etater, vil innføringen av DN innebære endring i ansvarsdelingen mellom de ulike etatene, noe som igjen må få betydning for de økonomiske rammene de ulike etater har. Arbeids- og sosialdepartementet har merket seg at arbeidsgruppen ikke har tatt stilling til om de prinsippene som UNDCP anbefaler for etablering og gjennomføring av Drug Courts, bør legges til grunn i de norske prosjektene. Arbeids- og sosialdepartementet mener det er uheldig at det ikke er foretatt en konkret vurdering av anbefalingenes overførbarhet på norske forhold, og ber Justisdepartementet vurdere å gjøre dette.

Kriminalomsorgen region nord stiller spørsmål ved om erfaringene fra de land, hvor Drug Court er utprøvd, er så gode at de forsvarer den ressursbruken som utprøving av DN i Norge synes å medføre.

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) er skeptisk til å bygge opp et nytt system (Drug Court) på siden av det ordinære tjenesteapparatet, og mener innsatsen i form av sosialfaglig oppfølging i en norsk modell må forankres i det kommunale sosialkontoret. Dette fordi det ifølge FO som regel vil være nødvendig med oppfølging utover den tiden straffen varer.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund gir sin betingede støtte til prosjektet og avventer det videre arbeidet med saken. Forbundets reservasjon skyldes at det ser en fare i at narkotikaprogrammet kun får tilført ressurser i prosjektperioden, og ikke hvis ordningen blir permanent.

Høringsuttalelsene i den tredje gruppen (4) er kritiske til eller avviser en utprøving. Oslo statsadvokatembeter går imot forslaget og begrunner dette med at mangel på behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere kan medføre at straffedømte blir prioritert fordi de har begått kriminalitet, at tilbudet diskriminerer tunge kvinnelige rusmiddelmisbrukere, og at opplegget reelt sett er basert på tvang. KROM er kritisk til å innføre DN og etterlyser en seriøs debatt om avkriminalisering av bruk og besittelse, og nedkriminalisering av narkotikalovbrudd. Videre mener KROM at det er behov for å få overført rusmiddelproblemene til sosial- og helsesektoren. Etter SONssyn vil legemiddelassistert rehabilitering (LAR) være et bedre alternativ enn DN. WayBack fremhever nytten av forebyggende arbeid, tiltak som Stifinner'n i Oslo fengsel og overføring til behandlingsinstitusjon etter straffegjennomføringsloven § 12.

Den fjerde gruppen (3) inneholder de høringsuttalelsene som kommenterer sider av forslaget uten å ta stilling til spørsmålet om utprøving. Dette gjelder uttalelsene fra Kommunal- og regionaldepartementet, Kriminalomsorgens utdanningssenter og Midt-Norsk kompetansesenter for rusfaget.

Flere av høringsinstansene, uavhengig av gruppe, gir dessuten uttrykk for at de synes programmet er svært ressurs- og kostnadskrevende. De gir også uttrykk for at det er viktig at tilbudet ikke er bedre enn behandlingstilbudene som i praksis tilbys lovlydige rusmiddelmisbrukere og andre som ikke idømmes DN. Høringsinstansene mener det er viktig for ordningens legitimitet å styrke behandlingstilbudene for andre misbrukere hvis det er nødvendig for at disse skal få samme tilbud som de straffedømte. Det er derfor etter deres syn viktig at det ytes ekstra midler slik at det totale rehabiliteringstilbudet styrkes.

Høringsinstansene er nokså samstemte om behovet for å styrke den samlede innsatsen for tungt belastede rusmiddelmisbrukere, som begår gjentatte narkotikarelaterte lovbrudd, og som vil ut av sitt misbruk. Hovedinntrykket er dessuten at et klart flertall av høringsinstansene støtter og er positive til å prøve ut alternative straffereaksjoner som Drug Court. Det er imidlertid behov for å justere modellen noe, særlig i forhold til dommerrollen.

5.2.3 Departementets vurdering

Departementet har lang erfaring med bruk av straffereaksjoner som alternativ til ubetinget fengsel. Samfunnstjeneste, promilleprogram og samfunnsstraff er eksempler på dette. Grunnlaget for et vellykket resultat har vært å prøve ut og evaluere ordningene først. Derfor støtter departementet anbefalingen fra arbeidsgruppen og de fleste høringsinstansene om å prøve ut narkotikaprogrammet, før det eventuelt utvides og innføres som en varig ordning. Etter departementets syn er en utprøving av ND også viktig fordi denne straffereaksjonen på flere punkter er annerledes enn de reaksjonene som er prøvd ut tidligere. Dessuten kan andre land vise til gode erfaringer med tilsvarende ordninger.

5.3 Programinnhold

5.3.1 Innledning

Programinnholdet må som utgangspunkt tilpasses hver enkelt deltaker. Samtidig er det visse behov som er gjennomgående og som taler for at det er hensiktsmessig å etablere generelle tilbud. Nedenfor vil departementet drøfte og komme med forslag til hvordan programmet nærmere bør utformes.

5.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen omtaler programinnholdet nærmere på side 27-28 i rapporten:

«Det spesielle med DN er de regelmessige møtene med DN-dommeren, teamets tette oppfølging av deltakerne fra vurdering om deltakelse til gjennomført straff, samt det tette tverretatlige samarbeidet. Straffegjennomføringen vil være preget av et intensivt opplegg, faste og hyppige avtaler, kontinuitet og arbeid med integrering i samfunnet. En del av opplegget vil være jevnlige og obligatoriske urinprøver.

Arbeidsgruppen antar at det vil være aktuelt å la gjennomføringen skje i ulike faser. I vedlegg 2 beskrives hvordan man i Irland har delt gjennomføringen inn i ulike faser. Gjennomføringstiden må avgjøres i dommen basert på en konkret vurdering ut ifra individuelle forutsetninger.

Senteret/DN-teamet vil tilby et strukturert program til deltakerne. Programmet vil omhandle både kriminalitetsforebygging, rusmestring og mestring av dagliglivets utfordringer. Dette vil bli gjennomført av DN-teamet selv eller i samarbeid med andre. Forutsetningen er at det er et individuelt tilpasset program. DN-deltakerne har mange fellestrekk, som det med fordel kan etableres generelle tilbud på bakgrunn av.»

Arbeidsgruppen gjennomgår deretter helse-rus, bolig, opplæring, økonomi, familie og sosialt nettverk som er fellestrekk arbeidsgruppen mener det kan etableres generelle tilbud på bakgrunn av.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har kommentarer til programinnholdet. De som har uttalt seg støtter imidlertid arbeidsgruppens syn om at programmet må være strukturert og tilpasset den enkelte domfeltes behov og forutsetninger.

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) anbefaler at det også gis tilbud om kognitive kriminalitets- eller rusrelaterte programmer. Internasjonal forskning viser ifølge KRUS at slike programmer har svært god effekt, spesielt i kombinasjon med LAR. KRUS understreker imidlertid at det selvfølgelig må være en forutsetning at et eventuelt program lar seg kombinere med øvrig poliklinisk behandling dersom dette er iverksatt. Frelsesarmeens sosialtjeneste mener arbeidsgruppens forslag om å tilby deltakerne individuelt tilpassede program er svært viktig. Det samme gjelder arbeidsgruppens forslag om å etablere generelle tilbud på bakgrunn av helse, bolig, opplæring, økonomi, familie og sosialt nettverk. Frelsesarmeens sosialtjeneste tror en spesiell utfordring for DN-programmet er å få til gode tilbud om bolig og boligoppfølging. Frelsesarmeens sosialtjeneste mener videre at frivillige organisasjoners bidrag i arbeidet med å etablere gode tiltak i DN-programmet, vil være viktig som supplement. En vellykket rehabilitering av rusmiddelmisbrukere bør også fokusere på arbeidstreningstiltak, og Frelsesarmeens sosialtjeneste tilbyr i den sammenheng samarbeid gjennom Fretex-bedriftene.

Blå Kors, Borgestadklinikken og Norsk Psykologforening har følgende kritiske merknader til innholdet i programmet:

«Når målgruppen er de aller tyngste, så fortoner det seg noe urealistisk å vektlegge poliklinisk behandling så sterkt som det gjøres i rapporten. Ut fra norske forhold er det realistisk å tro at langt flere i denne målgruppen vil trenge et døgnbehandlingstilbud av kortere eller lengre tid enn det ser ut som arbeidsgruppen tar høyde for. Dersom behovet for langtidshjelp innen spesialisthelsetjenesten viser seg nødvendig, er det et spørsmål om det rokker ved den posisjonen som dommeren er tiltenkt å ha i et slikt program? Kan dette tilbudet lett bli å betrakte som et litt «skjerpet paragraf 12-sonings opplegg»?

En annen kritisk merknad er at arbeidsgruppen gir inntrykk av at metadon anses som en naturlig og selvfølgelig medisinsk metode for de aller fleste i prosjektet. For det første er det godt mulig at rusmiddelproblematikken for den enkelte består av andre illegale rusmidler enn et heroin problem, eller at kombinasjonsproblematikken er av en slik art at det opiatdominerte rusmisbruket er av mindre betydning. Av den grunn er ikke metadon alltid relevant. I tillegg bør det nevnes at det er godt sannsynlig at flere innen målgruppen ikke ønsker å anvende metadon.

Dersom dette er tilfellet, vil det også innebære et økt behov for langtids døgnbehandling. Hvilke konsekvenser vil dette få i forhold til økt press på spesialisthelestjenesten rus, ventetid og programmets presisering av at tiltak igangsettes samtidig og raskt?»

Universitetet i Bergen (UIB) er enig i at DN må bygges opp som et spesialtilbud fordi det ikke lett kan integreres i eksisterende tilbud av ordninger og tiltak. Imidlertid understreker UIB at narkotikaprogrammet må skilles klart fra LAR. Mange med langtids narkotikaavhengighet, men uten dominerende kriminalitet, vil i følge UIB klart profittere på LAR, som synes å ha funnet sitt feste i Norge.

Norsk forum for terapeutisk samfunn uttaler:

«Det skrives i forslaget: Det er mye ved DN som tilsier en poliklinisk tilnærming, men sengebasert behandling utelukkes ikke. Dersom dette er et uttrykk for at poliklinisk behandling vil kunne være tilstrekkelig som behandling for de fleste i målgruppen «tungt belastede rusmisbrukere med stor behov for hjelp og behandling» er vi svært uenige. Poliklinisk behandling overfor aktive stoffavhengige som har et stoffmisbrukende sosialt nettverk, er i aktiv kontakt med stoffmiljøet, og som har en identitet som stoffmisbruker, vil neppe lykkes med full rehabilitering uten en periode med sengebasert behandling. Tidligere behandling kan ha en positiv effekt og styrke muligheter for å lykkes i rehabilitering. Det vil allikevel være behov for å skape avstand fra aktivt misbruk, gjenoppbygge et rusfritt sosialt nettverk, og å utvikle tilpasningsferdigheter dersom løpende misbruk skal unngåes.

Erfaring fra Drug Courts i U.S.A. som dokumentert i samme rapport fra «The Scottish Executive Central Research Unit 2001, viser at programmer som har fungert best har integrert lang tids behandling og terapeutisk oppfølging på forskjellige nivåer over lang tid. (se chapter 3, side 5).»

5.3.4 Departementets vurderinger

Innholdet i programmet skal ha utgangspunkt i den domfeltes behov for tiltak som skal redusere faren for ny kriminalitet og fremme kontroll over rusmiddelmisbruket. Innholdet for den enkelte blir derfor et resultat av teamets faglige vurderinger i samarbeid med domfelte, og de vilkår domstolen setter. Departementet vil tilrettelegge for et narkotikaprogram som preges av et intensivt opplegg med faste og hyppige avtaler, kontinuitet og arbeid med integrering i samfunnet. En del av opplegget vil være jevnlige og obligatoriske urinprøver. Det obligatoriske opplegget nedfelles i en gjennomføringsplan, noe som skal gi forutsigbarhet og tydelighet for domfelte om hva som er vilkår for å delta i programmet. Friomsorgskontorene utarbeider i dag gjennomføringsplaner i forbindelse med samfunnsstraffen.

Ut ifra domfeltes behov skal det legges opp et behandlingsopplegg i forhold til rusmiddelmisbruket og eventuelle andre helseproblemer. Tilfredsstillende bolig er videre avgjørende for en vellykket integrering i samfunnet. Mange i målgruppen vil ha problemer med å klare forpliktelsene som knytter seg til det å bo, og oppfølging av dette blir en del av tiltaket. Målgruppen kjennetegnes også av lav utdanning og svak tilknytning til arbeidslivet, og opplegget vil derfor også inneholde opplæring og arbeidstrening for dem som trenger dette. Økonomisk rådgivning og bistand, i forhold til gjeld og eventuelt søknad om trygdeytelser, vil også være sentralt. Kontakt med familie og nettverk utenfor rusmiljøer kan for mange i målgruppen være problematisk. Domfelte kan ha behov for å avklare relasjoner til familie og få mulighet til kontakt med andre nettverk enn rusmiljøer. Her er det blant annet aktuelt for de lokale prosjektene å knytte til seg frivillige organisasjoner for å bidra til å øke livskvaliteten, for å få en meningsfull fritid og trygghet på å mestre sosiale relasjoner. Alle tiltak som planlegges i samarbeid med domfelte nedfelles i en individuell plan.

For å tilfredstille de faglige forutsetningene for et helhetlig tilbud til de som skal delta i programmet, støtter departementet arbeidsgruppens forslag om å opprette et senter som en base for teamets virksomhet. Senteret vil være domfeltes faste oppmøtested når ikke annet er avtalt. Her vil kartlegging, planlegging og oppfølging skje. Utgangspunktet er at det ordinære behandlings- og tiltaksapparatet benyttes som en del av programmet, men spesielt i starten vil oppfølgingen på senteret være viktig. Det kan være aktuelt å starte et opplegg her i påvente av at deltakerne gradvis overføres til ordinære tilbud utenfor senteret. Videre vil senteret være en base for aktiviteter på kveldstid og i helger.

Flere høringsinstanser har kommet med innspill som vil være nyttige når det nærmere innholdet av narkotikaprogrammet skal utformes.

5.4 Målgruppe

5.4.1 Innledning

Departementets utgangspunkt er rusmiddelmisbrukere som er dømt for narkotikarelatert kriminalitet. På bakgrunn av arbeidsgruppens anbefalinger og de rådene som høringsinstansene har gitt, vil departementet vurdere og ta stilling til hvordan målgruppen bør avgrenses nærmere.

5.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i mandatet som avgrenser målgruppen til «tunge rusmiddelmisbrukere som har stort behov for hjelp og behandling, og som vil ut av sitt misbruk». Mandatet presiserer at «narkotikarelatert kriminalitet» skal være utgangspunktet. Arbeidsgruppen viser til at det ikke finnes noen offisiell norsk definisjon på «tunge rusmiddelmisbrukere», men de kan identifiseres gjennom bestemte kjennetegn. Med utgangspunkt i Fafos levekårsundersøkelse blant et utvalg innsatte i norske fengsler, anbefaler arbeidsgruppen at rusmiddelmisbrukere som er dømt for gjentagende narkotikarelatert kriminalitet, bør være målgruppen for dommerledet narkotikaprogram. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør derimot personer som i hovedsak misbruker alkohol og legale stoffer, falle utenfor målgruppen for programmet. Arbeidsgruppen gjør oppmerksom på at det kan være aktuelt å konkretisere målgruppen ytterligere når de lokale prosjektene settes i verk.

Arbeidsgruppen understreker at DN er ment som et alternativ til ubetinget fengselsstraff og samfunnsstraff, men utelukker ikke at ordningen også kan være aktuell som alternativ til betinget straff. Arbeidsgruppen gjennomgår deretter hvilke lovbrudd som kan egne seg for dommerledet narkotikaprogram. Etter arbeidsgruppens syn bør det i utgangspunktet være opp til dommeren, i samråd med teamet, å vurdere om DN vil være et hensiktsmessig tiltak. Arbeidsgruppen mener imidlertid at alvorlig volds- eller sedelighetskriminalitet neppe kan avgjøres med vilkår om DN. Dessuten bør aldri overtredelse av straffeloven § 162 tredje ledd avgjøres ved dom på DN som eneste reaksjon.

Arbeidsgruppen mener at det bør være et mål å inkludere også strafferettslig tilregnelige rusmiddelmisbrukere med alvorlige psykiske lidelser i målgruppen. Til slutt drøfter arbeidsgruppen om det bør settes en nedre aldersgrense for deltakelse i DN. Utgangspunktet er at DN er mest aktuell for myndige domfelte, men arbeidsgruppen utelukker ikke at det kan være aktuelt å tilby ordningen også for yngre etter en skjønnsmessig avveining av nytteverdien for den domfelte.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene er positive til arbeidsgruppens forslag til målgruppe, men har innspill som departementet oppfatter som presiseringer av forslaget. Flere høringsinstanser understreker utvelgingsprosessen som viktig, og dessuten personenes motivasjon og reelle ønske om å delta.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten er enig i arbeidsgruppens forslag om avgrensing av målgruppen. Ordningen skal etter forslaget gjelde de som har begått lovbrudd som ellers kunne medføre ubetinget fengsel eller samfunnsstraff. Som arbeidsgruppen påpeker bør DN imidlertid ikke være utelukket for personer som ellers ville vært idømt betinget dom. Selv om DN rettslig sett vil være strengere enn en rent betinget dom, kan rehabiliteringshensyn likevel tilsi at dette idømmes. Som arbeidsgruppen påpeker, kan slike hensyn i enkelte tilfeller tilsi at det idømmes strengere straff, jf f.eks. Rt 2004 s. 365 (omtalt i kapittel 4.1).

Det er naturlig nok et grunnleggende krav at deltakeren er motivert for behandling. Ved vurderingen av om vedkommende er motivert til å endre sin livsførsel, bør retten kunne se hen til om siktede/tiltalte har erkjent de forholdene han dømmes for. Selv om erkjennelsen av handlingene ikke nødvendigvis henger sammen med motivasjon for behandling, kan siktedes vilje til å ta et oppgjør med sin tidligere livsførsel gi en indikasjon på om han er oppriktig motivert for behandling. Det understrekes at dette av flere grunner ikke foreslås som et vilkår for idømmelse av DN. I sin ytterste konsekvens vil et slikt vilkår endog kunne lede til feilaktige tilståelser.»

Asker kommune peker på at det er viktig med fleksible regler slik at det blir nok deltakere til prosjektene.

Kriminalomsorgen region nordøst er usikre på om det er riktig å stille gjentatt narkotikarelatert kriminalitet som vilkår for å delta i DN. Et slikt vilkår kan etter deres syn diskriminere kvinner. Kriminalomsorgen region nordøst viser til at det fins indikasjoner på at kvinner oftere enn menn har kommet lengre inn i sitt misbruk før de siktes for kriminalitet. Etter deres vurdering bør også tungt belastede narkotikamisbrukere som siktes for første gang, også få mulighet til å delta i DN.

Oslo statsadvokatembeter mener at en svak og viktig gruppe som kan falle utenfor ordningen, er tungt belastede kvinnelige rusmisbrukere. Disse finansierer ofte sitt misbruk gjennom prostitusjon og mindre gjennom kriminalitet. Den kriminaliteten de begår er ofte mindre alvorlig og har et mindre omfang. For å unngå at denne gruppen faller utenfor ordningen, foreslår Oslo statsadvokatembeter at man ved utvelgelsen også ser på bakgrunnen for at kriminaliteten er mindre sett i relasjon til den gruppe mannlige kriminelle det vil være grunn til å sammenlikne med.

Landsforbundet Mot Stoffmisbruk ser en stor fare for at kun de mest ressurssterke rusmiddelmisbrukerne vil få tilbud om DN. Forbundet er bekymret for at andre, som kanskje trenger det mest, vil falle utenfor. Dette er de svakeste både helsemessig og psykisk og som dessuten har kommet langt i sitt rusmiddelmisbruk.

Flere høringsinstanser er opptatt av behovet for institusjonsopphold for den typen målgruppe som er tenkt i DN, og at dette er for lite vektlagt i rapporten.

Norsk Psykologforening, Blå Korsog Borgestadklinikkenuttaler at når målgruppen er de aller tyngste, så fortoner det seg noe urealistisk å vektlegge poliklinisk behandling så sterkt som det gjøres i rapporten. Ut fra norske forhold er det realistisk å tro at langt flere i denne målgruppen vil trenge et døgnbehandlingstilbud av kortere eller lengre tid enn det arbeidsgruppen legger opp til. Noen påpeker hvor viktig det er at de som har total rusfrihet som mål uten LAR, også må være i målgruppen. Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) mener at målgruppen må utvides, og at også de tyngste alkoholikerne må med i dette prosjektet. Kriminalomsorgen region sørvestslutter seg imidlertid til arbeidsgruppens forslag om at personer som i hovedsak misbruker alkohol, ikke bør være i målgruppen. Sosial- og helsedirektoratet legger vekt på den subjektive opplevelsen av rusmisbruket i tillegg til objektive forhold, og peker på at omfattende opiatmisbrukere utgjør en risikogruppe for tilbakefall og overdoseproblematikk. Tyrilistiftelsen mener at det kan være færre enn antatt i målgruppen, som er kvalifisert for LAR, fordi behandlingen tidligere er blitt hindret av blant annet fengselsopphold.

Sosial- og helsedirektoratet støtter at rusrelaterte psykiske lidelser ikke bør ekskludere deltakelse, men at slike lidelser ikke må være hovedproblemet. Politidirektoratet støtter arbeidsgruppens forslag om at personer med psykiske lidelser kanskje ikke bør prioriteres i oppstarten av prosjektet. Universitetet i Bergen støtter arbeidsgruppens forslag og uttaler:

«Arbeidsgruppen foreslår at en i første omgang avventer å ta inn rusmiddelmisbrukere med alvorlige psykiske lidelser, før en har skaffet seg mer erfaring med programmet. Dette synes å være en fornuftig avgjørelse, i alle fall i den første pilotperioden. Rusmiddelmisbrukere med mindre invalidiserende symptomlidelser og mange med personlighetsforstyrrelses diagnoser bør imidlertid få tilbud om denne type opplegg. Det ansees imidlertid som viktig at disse i løpet av programperioden også tilbys hjelp for sine psykiske lidelser.»

Arbeidsgruppen fant ikke grunn til å sette en nedre aldersgrense for målgruppen. Barneombudet støtter dette forslaget, men peker samtidig på at det antakelig vil være relativt få ungdommer som oppfyller kriteriene for å delta i DN med hensyn til rusmiddelmisbruk, avhengighet og gjentakende kriminalitet. Sosial- og helsedirektoratet mener at barn, som er relevant for ungdomskontrakten eller tiltak fra barnevernet, ikke bør dømmes til DN, men ikke utelukkes dersom alternativet er fengsel. Direktoratet begrunner dette med at de yngste med et etablert rusmønster er en viktig gruppe for programmet. Flere påpeker at de yngste kanskje vil profittere på et opplegg som DN, men at disse på den annen side har et bredere tilbud fra før. Østnorsk kompetansesenter peker på at det vil være gunstig ved DN eller DN-liknende opplegg å kunne oppnå stoffrihet hos litt yngre rusmiddelmisbrukere (18-24 år) før de glir over i heroinavhengighet. Østnorsk kompetansesenter mener dette bør utredes straks de første erfaringene med DN for den valgte målgruppen foreligger.

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at det er nødvendig med restriktiv praksis for vold. Politidirektoratet nevner spesielt vold overfor nære relasjoner. Oslo statsadvokatembeter mener at det spesielt i prøveperioden vil være fornuftig å knytte prosjektet opp mot konkrete lovbrudd som tunge rusmiddelmisbrukere erfaringsmessig begår. Etter Oslo statsadvokaters syn bør ordningen særlig rette seg mot vinningskriminelle med alvorlig misbrukerproblem. Oslo statsadvokatembeter er av den oppfatning at alvorlig voldskriminalitet og kriminalitet knyttet til seksuelle overgrep, i utgangspunktet ikke skal gå inn under ordningen. Sosial- og helsedirektoratetog Kriminalomsorgens Yrkesforbundmener det bør legges til grunn tilsvarende vurdering som ved bruk av samfunnsstraff. Sykehuset Innlandet ønsker at departementet klargjør hvilke rehabiliteringsgrunner som må til hvor vedkommende dømmes etter straffeloven § 162 annet ledd.

5.4.4 Departementets vurderinger

I utredningen om utprøving av Drug Court i Norge, var det gitt generelle føringer for målgruppen. Utgangspunktet var narkotikarelatert kriminalitet knyttet til tunge rusmiddelmisbrukere. I tillegg skulle grenseoppgangen i forhold til type kriminalitet, spesielt rundt voldskriminalitet, vurderes.

I utprøvingen av den nye straffereaksjonen legger departementet til grunn at deltakelse skal være på bakgrunn av betinget dom med vilkår om å gjennomgå programmet. I utprøvingsfasen utelukkes prøveløslatte og personer som skal gjennomføre straff etter straffegjennomføringsloven § 16. Departementet forutsetter at straffens formål heller ikke må tale mot narkotikaprogrammet som reaksjon fordi den vil være en straff i frihet. Samme forutsetningen gjelder for samfunnsstraffen etter straffeloven § 28 a. Det er nødvendig med restriktiv praksis for personer som har utøvd vold, spesielt vold i nære relasjoner. Departementet mener derimot at vinningskriminelle med misbruksproblem er en sentral målgruppe. Den nærmere avgrensningen av målgruppen vil også avhenge av domstolenes praktisering av ordningen.

Departementet legger opp til stor fleksibilitet for hvem som kan være i målgruppen. Dette gjelder både med hensyn til type rusmiddelmisbruk, psykiske lidelser, alder og type lovbrudd, med forbehold som nevnt ovenfor. Teamet må vurdere egnethet ut fra en faglig vurdering om hvem som kan gjøre seg nytte av programmet. Siktedes motivasjon og ønske om å delta vil være avgjørende momenter.

Et spørsmål er om andre enn narkotikamisbrukere skal gis adgang til å delta i programmet. Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) mener at målgruppen må utvides, og at også de tyngste alkoholikerne må med i dette prosjektet. Departementet ser positivt på innspillet, men understreker at narkotikamisbruket og ikke alkoholmisbruket må være hovedproblemet for lovovertrederen. Personer som i hovedsak misbruker alkohol, vil således falle utenfor målgruppen da ND er et narkotikaprogram.

Enkelte høringsinstanser peker på at kvinner i mindre grad begår kriminalitet som følge av sitt rusmiddelmisbruk, og at de derfor kan ha en lenger ruskarriere før det foreligger dom på en rusrelatert kriminell handling. Når det skal vurderes egnethet for deltakelse, vektlegger departementet at også kvinner skal ha mulighet til å delta i narkotikaprogram. Selv om det tas utgangspunkt i at de tunge rusmiddelmisbrukerne er gjengangere i fengsel, mener departementet at gjentatte opphold i fengsel ikke skal være et kriterium for å være i målgruppen.

Flere høringsinstanser er opptatt av en medikamentfri målsetting ved behandlingen. Departementet forutsetter individuell tilpasning av programmet, og målsettinger for den enkelte må settes i samarbeid mellom siktede/domfelte og teamet. En vurdering av antall deltakere med og uten LAR kan derfor ikke gjøres før prosjektet er i gang.

Høringsinstansene er opptatt av at kriminalitet ikke skal «lønne seg», ved at domfelte prioriteres i behandlingskø framfor andre. Departementet vil imidlertid peke på at tunge rusmiddelmisbrukere allerede er en prioritert gruppe i samsvar med regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer.

Det er imidlertid ikke meningen at narkotikaprogrammet skal gå ut over for eksempel helsevesenets og/eller sosialtjenestens evne til å prioritere andre, som også er i målgruppen de yngste og de tyngste. Når det gjelder prioritering av aktuelle rusmiddelmisbrukere for behandling, forutsetter departementet at pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriftens regler gjelder tilsvarende. Det samme gjelder reglene for LAR-behandling.

5.5 Rettssikkerhetsspørsmål

5.5.1 Innledning

DN er et inngripende tiltak for deltakerne. Derfor er det viktig at rettssikkerheten er ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Departementet ba i sitt høringsbrev spesielt om tilbakemelding på de punktene i rapporten som omhandler siktedes samtykke (pkt. 5.3.4) og taushetspliktsbestemmelsene (pkt. 5.3.5). I dette avsnittet vil departementet drøfte og ta stilling til disse sentrale punktene.

5.5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen fremhever at rettssikkerheten er godt ivaretatt i forslaget til DN, og begrunner dette blant annet med den utstrakte domstolsbehandlingen og forsvarerens rolle.

Arbeidsgruppen drøfter to rettssikkerhetsspørsmål særskilt i rapporten. Det første spørsmålet gjelder om domfeltes samtykke er nødvendig for at retten kan fastsette DN som vilkår i en betinget dom. Etter arbeidsgruppens syn forutsetter et vellykket behandlingsopplegg at deltakeren selv ønsker avvenning og endring av sin egen livsførsel. Derfor mener arbeidsgruppen at det er helt nødvendig for at samfunnet skal benytte ressurser til å sette i verk narkotikaprogram, at deltakeren samtykker til dette. Det er også nødvendig at domfelte samtykker til at de nødvendige virkemidlene i opplegget blir benyttet. Et slikt samtykke må bygge på at den potensielle deltakeren er godt informert om hvilke tiltak som kan være aktuelle i forbindelse med gjennomføringen av programmet. Arbeidsgruppen foreslår ikke noe krav om vergesamtykke.

Det andre spørsmålet er knyttet til taushetsplikten. Arbeidsgruppen peker på at flere sett av taushetspliktbestemmelser kan være aktuelle, både forvaltningslovens bestemmelser og bestemmelser hjemlet i særlovgivningen. Arbeidsgruppen har vurdert om samtykke vil være tilstrekkelig grunnlag for å utveksle taushetsbelagt informasjon om deltakerne. Etter en gjennomgang av regelverket for sosialtjenesten og helsetjenesten, tilrår arbeidsgruppen at det utformes en skriftlig samtykkeerklæring av representanter for de ulike yrkesgruppene i fellesskap. Samtykket bør etter arbeidsgruppens syn omfatte både utredningsfasen og gjennomføringsfasen. Arbeidsgruppen understreker at det er viktig at deltakeren har forstått hva samtykket innebærer, og mener at et slikt «opplyst samtykke» er tilstrekkelig til å vurdere deltakelsen som frivillig.

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har synspunkter av mer generell karakter. Arbeids- og sosialdepartementet uttaler blant annet:

«DN må bygge på frivillighet og samtykke, men vil likefullt innebære store inngrep i den enkeltes integritet, inngrep av en annen art enn de alternative former for straffegjennomføring. Personer i målgruppen for DN kan ikke nødvendigvis forutsettes å være i god stand til å ivareta egne interesser, noe som må tas med i betraktningen når det vurderes hvordan rettssikkerhet skal sikres.»

Arbeids- og sosialdepartementet uttaler videre:

«Arbeids- og sosialdepartementet mener det også er behov for å se nærmere på flere aspekter knyttet til deltakernes rettssikkerhet, og vil derfor be Justisdepartementet om å foreta en generell vurdering av hvordan deltakernes (og potensielle deltakeres) rettssikkerhet kan ivaretas dersom en ordning med DN innføres. En slik gjennomgang må, etter Arbeids- og sosialdepartementets oppfatning, foretas før lovforslag om forsøk med DN evt. fremmes for Stortinget.»

Etter Arbeids- og sosialdepartementets oppfatning bør dessuten vilkåret om domfeltes samtykke gå frem av loven.

Flere av høringsinstansene har også uttalt seg om de rettsikkerhetsspørsmålene som arbeidsgruppen har drøftet særskilt i rapporten. Nedenfor gir departementet et kort utdrag av disse høringsuttalelsene.

Hovedvekten av høringsinstansene støtter arbeidsgruppens krav om domfeltes samtykke for å delta i DN, men enkelte mener kravet bør presiseres: Sosial- og helsedirektoratet uttaler følgende om dette:

«Direktoratet mener det er nødvendig med samtykke. Samtykket bør være skriftlig, og det må legges stor vekt på å sikre at samtykket er informert og reelt. Det bør enten nektes eller vises varsomhet med å innhente samtykke for forhold som ikke dekkes av det regelverket som gjelder for programmet.

For å kunne samtykke, bør det kreves at deltakerne har fått fyllestgjørende underretning om vilkår, innhold, formål, gjennomføring, metoder, fordeler og utfordringer i forbindelse med programmet, hvilke virkemidler som vil bli benyttet, virkningene av å trekke samtykket og virkningene av å bryte vilkårene. Det må også informeres om hvem som skal involveres i programmet.

Det må også vurderes om deltakeren må samtykke til hele programmet for å kunne delta, eller om det er visse forhold det skal være mulig å reservere seg mot.

Det forutsettes at pasientrettighetslovens regler om samtykke til helsehjelp følges før behandling av fysisk eller psykisk helse.

Når det gjelder mindreårige deltakere, mener direktoratet det er nødvendig med vergenes samtykke dersom programmet forutsetter deres deltakelse. Dersom barn under 16 år skal delta i programmet, må det kreves samtykke fra foreldrene før det gis behandling av psykisk helse.»

Kriminalomsorgens utdanningssenter uttaler:

«Vi støtter arbeidsgruppens forslag om at en forutsetning for DN er at deltakeren samtykker i behandlingsopplegget. Det kan synes som at innholdet i det konkrete programmet vil være noe uklart i forkant av dommen. Det er derfor svært viktig at den potensielle deltaker får en grundig orientering om hva ordningen faktisk vil innebære.»

Enkelte høringsinstanser peker på at et samtykke ikke er reelt på grunn av det betydelige tvangsmiddelet som ligger i en alternativ fengselsstraff. Oslo statsadvokatembeter gir klart uttrykk for dette synspunktet i sin høringsuttalelse. Også KROM er opptatt av problematikken.

Barneombudet støtter arbeidsgruppens vurdering om ikke å kreve samtykke fra den umyndiges verge for å delta i DN, og mener det sentrale vil være om ungdommen er motivert for å delta. Kongsvinger fengselviser til barnevernloven § 4-26 hvor det fremgår at et barn med alvorlige atferdsvansker kan tas inn i institusjon på grunnlag av barnets eget samtykke når barnet er over 15 år. For personer under 18 år, ser Fagrådet innen Rusfeltet i Norgedet som tilstrekkelig at vedkommende som har begått lovbruddet samtykker slik det i dag er for samfunnsstraffen. Fagrådet ser det ikke som nødvendig med krav om samtykke fra verger for å gjennomføre DN. Sosial- og helsedirektoratet er av motsatt oppfatning og uttaler:

«Når det gjelder mindreårige deltakere, mener direktoratet det er nødvendig med vergenes samtykke dersom programmet forutsetter deres deltakelse. Dersom barn under 16 år skal delta i programmet, må det kreves samtykke fra foreldrene før det gis behandling av psykisk helse.»

Høringsinstansene er svært opptatt av at spørsmål om taushetsplikten blir behandlet på en forsvarlig måte. Det kan være vanskelig for domfelte på forhånd å innse rekkevidden av det samtykket han/hun gir. På den annen side er det viktig at de instansene som er involvert i programmet, fritt kan utveksle informasjon om den domfelte innenfor nærmere opptrukne rammer. Høringsinstansene har ulike syn på hvordan dette dilemmaet bør håndteres.

Datatilsynet trekker frem hensynet til den domfeltes personvern og uttaler:

«Arbeidsgruppen foreslår at domfelte som deltar i programmet følges opp av et tverrfaglig team. Det forutsettes at teamet skal kunne utveksle opplysninger om domfelte seg imellom, noe som krever domfeltes samtykke. Datatilsynet anser dette som en såpass inngripende forutsetning i domfeltes personvern, at premissene (hvilke etater som involveres i et tverrfaglig team) bør være klare før domfelte tar stilling til deltagelse i programmet.

En forutsetning om utveksling av personopplysninger står i kontrast til det Datatilsynet forstår med noen av intensjonene bak regler om taushetsplikt - nemlig at det helt unntaksvis åpnes for en utlevering av taushetsbelagte opplysninger (etter samtykke), når sakens karakter særlig krever det. Dersom man senere kommer til å etablere en permanent ordning med Dommerledet narkotikaprogram, bør det vurderes å endre særlovgivningen på de aktuelle områdene.

Det vil ofte være en skjevhet i «maktbalansen» når det gjelder individets forhold til det offentlige. Især vil den skjevheten være manifest for individer som befinner seg i en sårbar eller utsatt posisjon, som tilfellet vil være for domfelte som vurderer deltagelse i programmet. Også av disse grunner ser vi det som spesielt viktig at hjemmelsgrunnlaget for samarbeidet er så klart som mulig.»

Sosial- og helsedirektoratet mener at deltakeren bør ha samme rett til vern om taushetsbelagte opplysninger innenfor programmet som utenfor programmet. Dersom deltakeren ikke samtykker til fri informasjonsutveksling, bør det ifølge Sosial- og helsedirektoratet legges til rette for andre løsninger. Disse løsningene må ivareta deltakerens rett til taushet og samtidig sørge for at programmet kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte.

Politidirektoratet gjør oppmerksom på at siktedes samtykke i utgangspunktet er tilstrekkelig for opplysninger fra politiet som er taushetsbelagte av hensyn til siktede. Politidirektoratet viser til at det imidlertid er usikkert om samtykke er tilstrekkelig i alle sammenhenger for kommunikasjon av informasjon som er taushetsbelagt etter strafferegistreringsloven. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt peker videre på at det kan oppstå situasjoner der de opplysningene det er ønskelig å videreformidle er taushetsbelagte av hensyn til andre enn siktede/domfelte, og at siktedes samtykke ikke er tilstrekkelig til å videreformidle disse. Politidirektoratet uttaler videre:

«Som arbeidsgruppen påpeker, må den potensielle DN-deltakeren samtykke på et tidlig stadium, og samtykket må komme etter at han har fått all relevant informasjon om hva deltakelse i DN innebærer. Det mest betryggende er at siktede i denne prosessen har en forsvarer han kan rådføre seg med, og det bør vurderes om det skal legges føringer på at potensielle DN-deltakere som ikke har krav på forsvarer etter strpl §§ 96-99 - for eksempel i tilståelsessaker - bør få oppnevnt forsvarer etter strpl § 100 annet ledd.»

Kriminalomsorgens utdanningssenter uttaler:

«Vi er av den oppfatning at utveksling av informasjon er viktig. Forvaltningsloven § 13b nr. 5 gir relativt vid adgang for offentlige ansatte til å utveksle informasjon på tvers av offentlige etater. Vi ser imidlertid at det kan by på problemer i forhold til private institusjoner og etater som er underlagt en strengere taushetsplikt. Vi mener at man av hensyn til personvernet likevel bør være tilbakeholden med å oppheve denne taushetsplikten ved å innhente samtykke fra deltakerne. Det kan stilles spørsmål til om et slikt samtykke vil være avgitt frivillig. Deltakeren har allerede samtykket i behandlingsopplegget og vil nok kunne føle seg tvunget til å gi samtykke om å oppheve taushetsplikten for at programmet skal kunne gjennomføres på en best mulig måte. Det kan være vanskelig for den enkelte å skjønne rekkevidden av et slikt samtykke. Ofte vil det dreie seg om utveksling av svært sensitive opplysninger, og mange personer vil være involvert i opplegget.»

Fagrådet innen Rusfeltet i Norge mener deltakelse i DN må være et frivillig alternativ ut fra den enkeltes ønske om hjelp for å komme ut av sin rusmiddelavhengighet og ser følgende forutsetninger som nødvendige for å gjennomføre DN:

• deltaker må gi samtykke til oppheving av taushetsplikten, til informasjonsutveksling mellom medlemmene i DN-teamet (slik det i dag gjøres innad i ansvarsgrupper)

• deltaker må gi samtykke til opphevelse av taushetsplikten, til informasjonsutveksling, allerede i utredningsfasen (slik det ofte gjøres i dag ved innsøkning til behandling)

Universitetet i Bergen uttrykker seg slik:

«I en behandlingssammenheng kan det imidlertid komme frem opplysninger om den enkeltes liv som det ikke er naturlig å dele med alle representantene i DN-teamet. Dette kan være opplysninger som er viktige i behandling av personenes psykiske problemer, men som ikke nødvendigvis har relevans i forhold til rehabilitering mht kriminalitet og de vilkår som er satt av DN-teamet. Det er nødvendig med en grundigere gjennomarbeiding av hvilken type informasjon som skal og bør deles mellom samarbeidspartnerne, og hvilken type informasjon som fremdeles bør omfattes av taushetsplikt. Dette bør være utgangspunkt for informerte samtykkeerklæringer, som utformes for hver enkelt deltaker i programmet. Med dette unngår en at deltakerne gir «blanco fullmakt» til utveksling av all type informasjon mellom de samarbeidende instansene og de ulike nivåene i DN-teamet. Det bør videre utarbeides informasjonsmateriell hvor potensielle deltakere informeres om samarbeidet mellom de ulike instansene og hvilken type informasjon som må tilflyte de ulike aktørene i DN-teamet uten hinder av den enkeltes taushetsplikt. Dette vil i større grad sikre at deltakerne vet på hvilke områder informasjon utveksles og hva dette konkret innebærer for dem selv.»

Universitetet i Bergen fremhever videre at det er viktig å skille mellom å delta i programmet og å delta i evalueringsforskning. Det kan ikke være slik, mener denne høringsinstansen, at tilsagn om deltakelse i behandling automatisk gir utenforstående rett til å innhente personopplysninger for å forske på effekter av behandlingsprogrammet over tid.

Enkelte høringsinstanser peker dessuten på at samtykkeerklæringen ikke gir informasjonsplikt for de ulike yrkesgruppene. Noen mener da at det kan være nødvendig med en lovendring for å få en lik behandling.

5.5.4 Departementets vurderinger

Departementets forslag til lovgrunnlag for å delta i ND, gjør at narkotikaprogrammet for domfelte som hovedregel vil være et alternativ til ubetinget fengselsstraff. Det er viktig å sikre at domfelte så langt som mulig har en klar oppfatning av hva valget innebærer.

Departementet legger til grunn at deltakelse i programmet skal bygge på siktedes eget ønske om kontroll over sitt rusmiddelmisbruk og endring i forhold til kriminalitet. Ved at narkotikaprogrammet skal være basert på individuelle behov og forutsetninger, vil programinnholdet variere fra person til person. Dette gir en spesiell utfordring når den siktede skal samtykke i deltakelse. Det er derfor viktig at siktede gis en grundig gjennomgang av formål, aktuelle vilkår i ulike faser, hvordan programmet gjennomføres og konsekvenser ved brudd. Denne informasjonen må gis før vedkommende skal ta et valg. Et samtykke til å delta skal bygge på at siktede har fått og forstått tilstrekkelig informasjon. Når det gjelder samtykke til den aktuelle behandlingen for rusmiddelmisbruket, gjelder reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4 om samtykke til helsehjelp, innbefattet reglene om samtykkekompetanse og representasjon.

Departementet er enig med Arbeids- og sosialdepartementet i at det bør fremgå av lovteksten at retten bare kan fastsette narkotikaprogram som vilkår, dersom domfelte samtykker i å delta i programmet. Det er ikke stilt tilsvarende krav om samtykke ved promilleprogram, jf. Ot.prp. nr. 43 (1994-95) hvor det på side 11 er uttalt følgende:

«Departementet foreslår derfor ingen regel om at det skal være et vilkår at domfelte samtykker i å gjennomgå promilleprogram. Men departementet er enig med mindretallet i Friomsorgsutvalget i at det normalt vil ha liten hensikt å idømme betinget dom med promilleprogram hvis domfelte på forhånd ikke er interessert i å gjennomføre programmet.»

I Justisdepartementets rundskriv G-13/2003-4, om retningslinjer for personundersøkelser, fremgår det videre på side 5 at siktedes samtykke i å gjennomføre promilleprogram skal komme fram i samtykkeerklæringen, selv om samtykke ikke er et krav for å kunne fastsette programmet som vilkår i en betinget dom. Etter departementets syn vil det i praksis bare være aktuelt å fastsette narkotikaprogram og promilleprogram som vilkår i dommen, hvis domfelte er motivert for å delta i programmene. Departementet foreslår derfor at domfeltes samtykke lovfestes både for narkotikaprogram og promilleprogram.

Politidirektoratet mener at det mest betryggende vil være at siktede i prosessen har en forsvarer han/hun kan rådføre seg med. Det bør derfor etter Politidirektoratets syn vurderes om potensielle DN-deltakere som ikke har krav på forsvarer etter straffeprosessloven §§ 96-99, for eksempel i tilståelsessaker, bør få oppnevnt forsvarer etter straffeprosessloven § 100 annet ledd. Departementet vil vurdere spørsmålet om bruk av forsvarer i forbindelse med gjennomføringen av prøveprosjektet.

Narkotikaprogrammet forutsetter deling av informasjon mellom teammedlemmene. Samtidig er hver yrkesgruppe bundet av sine taushetsregler. Departementet mener at dette i prøveprosjektet kan løses med samtykkeerklæring fra siktede/domfelte. Det bør også nevnes at det kan være behov for å innhente informasjon fra helsepersonell i spesialisthelsetjenesten der vedkommende er til behandling, blant annet om progresjonen i behandlingen. Slik innhenting av informasjon må også omfattes av samtykkeerklæringen fra siktede/domfelte. Datatilsynet påpeker at en utveksling av opplysninger som en generell forutsetning, kan komme i konflikt med taushetsbestemmelsenes intensjoner. I evalueringen og oppfølgingen av programmet vil departementet se spesielt på dette, slik Datatilsynet tilråder, og vurdere om det eventuelt er nødvendig med lovendring dersom programmet blir en permanent ordning.

Departementet er enig i arbeidsgruppens forslag om at en tverrfaglig gruppe lager maler for samtykkeerklæringene og utarbeider forslag til føringer for rutiner for de lokale prosjektene. Dette vil sikre at siktede/domfelte forstår hva deltakelse innebærer. De ulike yrkesgruppene i fellesskap kan da sikre at alle forhold rundt de ulike regelverk om taushetsplikt blir ivaretatt, samtidig som teamet får de relevante opplysningene for å gjennomføre programmet. Departementet vil nedsette en arbeidsgruppe som får denne oppgaven når forprosjektet settes i gang.

Enkelte høringsinstanser mener at også vergens samtykke er nødvendig for at lovovertrederen kan delta i narkotikaprogrammet. Andre er av motsatt oppfatning. Etter departementets syn er ND et meget inngripende tiltak for lovovertrederen, fordi ordningen også forutsetter en nokså omfattende samtykkeerklæring om taushetsbelagte opplysninger. Etter departementets syn taler formålet med vergeordning for at også vergene må samtykke, da det kan være vanskelig for en mindreårig alene å forstå rekkevidden og konsekvensene av hva vedkommende samtykker til.

Departementet vil til slutt understreke hvor viktig det er å ivareta rettssikkerheten på en tilfredsstillende måte, og at det må arbeides videre med denne problematikken når prøveordningen skal gjennomføres og følges opp.

5.6 Roller, ansvar og oppgaver

5.6.1 Innledning

Arbeidsgruppens forslag til DN utfordrer de tradisjonelle rollefordelingene. Ikke minst gjelder dette dommerens rolle under straffegjennomføringen. Men også det tette tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet skaper behov for å klargjøre roller, ansvar og oppgaver nærmere. På den annen side er det behov for å prøve ut nye tiltak for målgruppen, og motforestillinger kan således være viktige innspill til evalueringen av ordningen. Departementet vil nedenfor drøfte og komme med forslag som nærmere klargjør roller, ansvar og oppgaver for de som er involvert i prøveordningen.

5.6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen redegjør i kapittel 7 for hvilke roller, ansvar og oppgaver de ulike aktørene som er involvert i DN bør ha. Arbeidsgruppen drøfter først dommerrollen og viser til hvor viktig dommerens medvirkning er både i Dublin, Glasgow og Fife. Etter arbeidsgruppens forslag vil DN-dommeren ha flere roller i prosjektet. Dommerens viktigste oppgave vil være å følge opp den enkelte DN-deltakeren gjennom rettsmøter. Ifølge arbeidsgruppen skal dommeren bygge alle sine avgjørelser i rettsbehandlingen på informasjon fra teamet og deltakernes egne beskrivelser. Etter arbeidsgruppens opplegg spiller også teamet en sentral rolle i DN. Arbeidsgruppen anbefaler at det etableres et team som består av DN-koordinator, representant fra kriminalomsorgen, politiet, den kommunale sosialtjenesten, opplæringssektoren/Aetat, og helsetjenesten. Det bør være rom for lokale varianter i sammensetningen av teamet. Arbeidsgruppen forutsetter at de respektive etater/instanser har arbeidsgiveransvaret for sine representanter i teamet. Teamet skal blant annet sørge for å kartlegge og planlegge forhold som er viktige for den enkelte deltaker. Ellers forutsetter arbeidsgruppen at teamet skal følge deltakerne tett opp under hele straffegjennomføringen. Arbeidsgruppen gjennomgår deretter rollene til de enkelte medlemmene i teamet. Ut over de faste representantene, må teamet også knytte til seg andre samarbeidspartnere. Hvem disse er, vil ifølge arbeidsgruppen være avhengig av deltakerens behov og lokale forhold.

Til slutt i kapittelet drøfter arbeidsgruppen forsvarerens rolle. I en norsk modell ser arbeidsgruppen for seg en ordning hvor deltakeren kan få oppnevnt forsvarer etter eget valg, men at forsvareren ikke møter med mindre det er aktuelt å fastsette sanksjoner.

I kapittel 8 utdyper arbeidsgruppen sine synspunkter om hvilke roller, ansvar og oppgaver de ulike instansene bør ha i DN.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Dommerens rolle i DN er et sentralt tema i mange av høringsuttalelsene. Flere høringsinstanser, blant annet Domstoladministrasjonen, Høyesterett, Agder lagmannsrett, Oslo tingrett, Dommerforeningenog Oslo statsadvokatembeter, har sterke prinsipielle innvendinger mot DN-dommerens rolle slik den er presentert i rapporten. Høyesterett reiser blant annet spørsmål om ikke den tiltenkte involvering av dommeren i selve straffegjennomføringen er nær ved å gripe inn i selve prinsippet om dommerens uavhengighet av forvaltningen. Flere peker dessuten på at DN reiser flere habilitetsspørsmål. Ett spørsmål er om den dommeren som leder programmet, vil være habil til å dømme i den nye straffesaken. Dette habilitetsproblemet kan føre til praktiske problemer ikke minst ved de mindre kollegiale domstolene.

Domstoladministrasjonen sammenfatter de prinsipielle innvendingene mot dommerrollen slik:

«Det er positivt at det søkes utviklet andre og mer nyanserte reaksjonsformer og forsøk med rehabiliteringsprogram for domfelte med rusproblemer. Styret har ingen innvendinger mot at domstolene skal kunne idømme narkotikaprogrammet som ledd i straffeutmålingen, dog slik at programmet er basert på frivillighet. Styret legger særlig vekt på at tilbakefallet til ny kriminalitet for gruppen tunge rusmiddelbrukere er så høyt at det er viktig å prøve ut nye reaksjonsformer som alternativ til ubetinget fengselsstraff.

Det er videre viktig at det forsøkes - innenfor en forpliktende ramme - å utnytte alle tilgjengelig behandlingsressurser til fordel for tilbakefallsforbrytere med alvorlige narkotikaproblemer.

Styret har imidlertid prinsipielle innvendinger knyttet til den rolle dommeren er tenkt under straffegjennomføringen, og deler i all hovedsak de synspunkter som er fremkommet fra justitiarius i Høyesterett og Den norske Dommerforeningen. Det er grunn til å reise spørsmål ved om ikke intensjonen med forslaget vil kunne ivaretas på en tilfredsstillende måte ved en ordning som administreres av kriminalomsorgen.

Styret er av den oppfatning at igangsettelse av pilotprosjektene under enhver omstendighet må ivareta følgende hensyn:

• Dommeren må ikke være medlem av DN-teamet.

• De ulike instansers ansvar og oppgaver må tydeliggjøres.

• Dommerrollen må evalueres i relasjon til de betenkeligheter som er trukket frem bl.a. av høyesterettsjustitiarius og dommerforeningen»

Fylkesnemnda i Rogaland foreslår at fylkesnemndene, som er domstolsliknende organ, bør ta over DN-dommerens funksjoner og begrunner dette slik:

«Som det fremgår vurderer vi at fylkesnemndslederne er vel kvalifisert til å utføre denne spesielle oppgaven. De har erfaring med å lede rettsmøter. Fylkesnemndslederne har gjennom sitt arbeid tilegnet seg betydelig innsikt i sosialfaglige spørsmål samt opparbeidet erfaring i å kommunisere med hjelpeapparat på en konstruktiv måte. Det vil således ikke så lett oppstå habilitetsproblemer og fylkesnemndene har kortere sakshandlingstid enn domstolene.»

Flere høringsinstanser mener at det er nødvendig å presisere også de andre etatenes roller og ansvarsområder.

Politidirektoratet (POD)anser det som viktig at politiet bidrar ved oppfølgingen av DN-deltakerne i pilotprosjektene. Hvorvidt det skal skje ved full deltakelse i DN-teamet eller ved en annen form for tett samarbeid, kan etter PODs mening overlates til de enkelte pilotprosjektene å avgjøre. POD foreslår at det eventuelt kan være hensiktsmessig at de to pilotprosjektene prøver forskjellige tilknytningsformer. Osloog Troms politidistrikter gir uttrykk for en viss skepsis med hensyn til oppfølgingen av den enkelte deltakeren i DN. Troms politidistrikt mener blant annet at politiet bør være forsiktig med å blande sammen de ulike etaters roller i straffsakskjeden. Oslo politidistrikt er usikker på hvor heldig eller riktig det er at teamet skal ha en politimann for hånden for å utføre tvangsmidler med videre innrettet etter det DN-teamet oppfatter som sitt umiddelbare behov.

Arbeids- og sosialdepartementet etterlyser en gjennomgang av forslaget for å klargjøre ansvarslinjene ikke minst i forholdet mellom dommeren, teamet og etatene med hensyn til enkeltvedtak. Andre høringsinstanser framhever at det er viktig å tydeliggjøre rollene i enkeltsaker og generelt i prosjektet, blant annet for å unngå dobbeltarbeid og for å unngå at feil instans avgjør saker som den enkelte etat har ansvar for. Dette gjelder blant annet vurdering av behandlingsbehov. MAR ØST stiller spørsmål om det er dommeren eller behandlingsapparatet som skal vurdere om behandlingen er nyttig og har effekt. Etter denne høringsinstansens syn må dommeren nødvendigvis velge å høre på (og stole på) terapeutens vurdering.

Både Midt-Norsk kompetansesenter for rusfaget, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)og Trondheim kommune trekker fram sosialtjenestens rolle som sentral. FO mener at tiltaket burde vært forankret i sosialtjenesten og henviser til den svenske Krami-modellen som gjennomføres etter løslatelse.

Kriminalomsorgen region sørvest uttaler blant annet at grensedragningen mellom kriminalomsorgens og dommerens beslutningsmyndighet under straffegjennomføringen må være tydelig.

Kriminalomsorgen region nordøst mener det er riktig å legge innholdsmessige oppgaver i gjennomføringen til kriminalomsorgen, og ikke begrense etatens oppgaver til de mer administrative. Kriminalomsorgen har stor kompetanse på å gjennomføre ulike programmer og andre tiltak både i fengsel og i frihet.

Den norske Advokatforening deler arbeidsgruppens vurdering av forsvarerens rolle. Etter Politidirektoratets mening bør det åpnes for at det kan oppnevnes forsvarer for deltakerne i DN også i andre tilfeller enn der det er snakk om soning/gjeninnsetting/nye straffbare forhold. Politidirektoratet begrunner dette med at deltakerne er i en meget sårbar posisjon, og at det kan oppstå situasjoner der de har behov for bistand av en utenfor DN-teamet. Dette gjelder først og fremst når det er aktuelt å ilegge sanksjoner og da særlig når det er snakk om å avbryte programmet. Ifølge Politidirektoratet kan avbrudd i programmet ha vel så store konsekvenser for deltakeren som det å måtte sone fengselsstraffen. Sykehuset Innlandet mener at forsvarer bør være med under teammøtene.

Frelsesarmeens sosialtjeneste kommer inn på hvordan frivillige organisasjoner kan bidra i DN og uttaler blant annet følgende:

«Frelsesarmeens sosialtjeneste mener at frivillige organisasjoners bidrag til arbeidet med å etablere gode tiltak i DN-programmet vil være viktig som supplement. Frelsesarmeens sosialtjeneste har etter hvert betydelig erfaring i å bosette brukere i bolig med oppfølging, og gi adekvat arbeidstreningstilbud gjennom Fretex sine arbeidsmarkedstiltak. I tillegg har Frelsesarmeen i Norge et bredt spekter av tilbud og nettverk gjennom lokale korps (menigheter) som kan være relevant for deltakere i DN-programmet.»

5.6.4 Departementets vurderinger

Det spesielle med DN er en tett oppfølging av et tverrfaglig sammensatt team, rask og tydelig reaksjon på brudd på forutsetningene og en gradvis lemping av vilkårene når domfeltes situasjon tilsier det. Departementet mener den løsningen som er foreslått nedenfor, tar hensyn til intensjonen og det særegne med DN, samtidig som domstolens uavhengighet og habilitet sikres.

5.6.4.1 Dommerrollen/domstolenes rolle

Med utgangspunkt i domstolenes innvendinger mot arbeidsgruppens forslag, går departementet inn for en annen dommerrolle i den norske prøveordningen med narkotikaprogram enn det som er vanlig internasjonalt.

Forslaget om å benytte fylkesnemndene til å administrere narkotikaprogrammet har vært vurdert i samarbeid med Barne- og familiedepartementet. Fylkesnemndenes nåværende saksfelt er under vurdering. Derfor er en slik modell ikke funnet hensiktsmessig her. I tillegg til dette er så vidt mange interesser involvert i programmet at departementet ikke ønsker å bringe inn flere.

Departementet går derfor inn for en modell der dommeren som utgangspunkt ikke får andre roller enn de som i dag tilligger domstolen. Dommeren får straffesaken til behandling etter de alminnelige reglene om saksfordeling, og fastsetter eventuelt narkotikaprogram som vilkår i den betingede dommen. Dommeren skal ikke delta i teamet og teamets oppfølging av den domfelte. Det er likevel viktig å understreke domstolens betydning for den enkelte deltakers oppfølging av programmet i prøveprosjektet. Dette er nettopp et av de vesentlige momentene i ordningen med narkotikaprogram som skiller det fra andre ordinære behandlings- og rehabiliteringsopplegg for rusmiddelmisbrukere. Engasjementet fra domstolens side vil styrke autoriteten som er nødvendig for å kunne gjennomføre programmet på en vellykket måte. Det er derfor meningen at domstolen på begjæring fra kriminalomsorgen tar del i gjennomføringen av programmet når det er behov for rettens avgjørelse etter straffeloven § 54 nr. 1 og 2. Departementet oppfatter ikke at dette bryter med den tradisjonelle dommerrollen.

Departementet vil for øvrig peke på at narkotikaprogrammet er del av en strafferettslig reaksjon hvor domstolene fører kontroll med at domfelte gjennomfører narkotikaprogrammet og overholder øvrige vilkår som er satt i dommen. Dersom domfelte bryter vilkårene, kan domstolen blant annet endre vilkårene som er fastsatt, og i verste fall bestemme at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes. Rusmiddelmisbrukere som gjennomfører behandlings- og rehabiliteringsopplegg i samfunnet for øvrig, må imidlertid gjennomføre behandlingsoppleggene uten noen tilsvarende domstolskontroll. Departementet ser ikke bort fra at domstolens medvirkning ved gjennomføringen av programmet kan virke mer forpliktende både på deltakerne og forvaltninssamarbeidet.

Behovet for rettsmøter og hyppigheten av disse avhenger av progresjonen til domfelte. I overgangen mellom de ulike fasene i programmet vil vilkårene kunne endres fra restriktive vilkår i begynnelsen til lempelige vilkår når domfelte viser en positiv utvikling. Dommeren avgjør dette i retten, og for domfelte vil avgjørelsen bety en bekreftelse på positiv utvikling eller en innskjerping av rammene. Slike rettsmøter vil ha likhetstrekk med Drug Court i andre land, der dommeren gir vilkår ut fra utviklingsforløpet.

For å få en best mulig prosess rundt utprøvingen av en ny straffereaksjon, foreslår departementet at representanter for domstolen også deltar i generelle diskusjoner og planer rundt narkotikaprogrammet som system, både i formelle og uformelle fora sentralt og lokalt. Dette har man gode erfaringer med i utforming og oppfølging av samfunnsstraffen.

5.6.4.2 Teamkoordinator

Departementet legger opp til en egen teamkoordinator i de lokale prosjektene som ikke skal ha en rolle i forhold til deltakeren. Dette blir en egen stilling som skal sikre dokumentasjon i prosjektet, bidra til markedsføring og følge opp sentrale føringer. Koordinatoren skal utarbeide nærmere beskrivelser av roller og arbeidsprosesser i teamet. Departementet mener at kriminalomsorgen bør ha koordinatorfunksjonen i pilotprosjektene, da programmet er utprøving av en alternativ straffereaksjon.

5.6.4.3 Kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen vil være ansvarlig for å utarbeide personundersøkelser (PU) i et tett samarbeid med teamet. Departementet antar at det eksisterende regelverket om personundersøkelser kan anvendes.

Departementet forutsetter at det utarbeides en plan som inneholder vilkårene for gjennomføringen. Ansvaret for oppfølgingen av gjennomføringsplanen skal ivaretas av kriminalomsorgsrepresentanten i teamet.

Det vil være særegent for narkotikaprogrammet at endring av vilkår forutsettes i løpet av gjennomføringen av programmet, og at dette skjer i rettsmøter. Forut for hvert rettsmøte må det foreligge en påstand om endring, som dommeren skal ta stilling til. Grunnlaget for en slik påstand er progresjon eller brudd hos domfelte. I denne forbindelse foreslår departementet at straffeloven § 54 anvendes. Departementet foreslår at kriminalomsorgen får kompetanse til å fremme påstand om endringer slik tilfelle er for samfunnsstraffen. Påstanden vil bygge på teamets diskusjoner og konklusjoner. Ved behov kan dommeren innkalle teamet sammen med domfelte for å få saken tilstrekkelig opplyst.

5.6.4.4 Politiet/påtalemyndigheten

Arbeidsgruppen stiller spørsmål om hvorvidt politiet skal være en del av teamet, eller eventuelt delta ved behov. Departementets vurdering er at de lokale prosjektene her må finne den mest hensiktsmessige løsningen. Teamet kan ha nytte av at politiets fagkompetanse bringes inn i teamet. Politiet/påtalemyndigheten bør delta i den lokale styringsgruppen og ha et nært samarbeid med de lokale prosjektene om rekruttering av deltakere og rekvisisjon av personundersøkelser.

5.6.4.5 Skoleverk, sosialomsorg, helsevesen og Aetat

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag til utforming av rollen til de ulike tjenesteinstansene. De vil vurdere faglig opplegg for tilbudene i de respektive etatene og opplegget som helhet, delta i utforming av personundersøkelser og oppfølgingen av domfelte under programmet. Hvilke personer som skal være faste teammedlemmer må vurderes lokalt. Helse- og sosialsektoren og en konsulent med ansvar for opplæring/arbeid, må imidlertid etter departementets syn være representert i teamet for å ivareta den tverrfaglige tilnærmingen.

Målet med narkotikaprogrammet er å gjennomføre ulike kvalifiseringstiltak slik at deltakerne blir i stand til å benytte seg av de ordinære tilbudene i sine nærmiljøer. Både kriminalitetsforebygging, rusmestring og mestring av dagliglivets utfordringer vil være sentrale faktorer for å lykkes med programmet. Etter departementets syn er det svært viktig at de etatene som er involvert i narkotikaprogrammet samarbeider på en god måte, og at tiltakene er godt samordnet. Dagsenteret vil bli et sentralt samlingssted for de daglige aktivitetene, hvor pedagoger, sosial- og helsefaglig personell og personell med virkemidler fra Aetat følger opp deltakerne.

5.6.4.6 Forsvarerens rolle

Narkotikaprogrammet er et inngripende program. Departementet ser derfor behov for at forsvareren har en viktig rolle i forhold til å ivareta sin klients interesser. Departementet ønsker derfor at representanter for denne gruppen deltar i forprosjektene lokalt for å bidra til å utvikle gode rutiner for samarbeid med de øvrige aktørene i programmet. Et spesielt hensyn som er blitt kommentert i høringene, er å gi lovovertrederen en grundig gjennomgang av konsekvensene av samtykkeerklæringen. Ved at advokatene har god kjennskap til programmet, vil de også kunne gi råd til sine klienter om samtykke til deltakelse og til informasjonsutveksling mellom etatene.

5.7 Lovgrunnlag

5.7.1 Innledning

Promilleprogrammet er lovfestet i straffeloven § 53 nr. 3 bokstav e) jf. nr. 6. Nedenfor vil departementet drøfte og ta stilling til lovgrunnlaget for en prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll.

5.7.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen fastslår innledningsvis at DN er en straffereaksjon som kan forankres enten i eksisterende lovverk, eller gjennom en lovendring, eller begge deler. Deretter gjennomgår arbeidsgruppen de ulike straffalternativene som foreligger i dag og som kan danne utgangspunkt for DN.

Etter å ha gjennomgått straffalternativene, foreslår arbeidsgruppen at straffeloven § 53 nr. 3 endres slik at det fremgår uttrykkelig at retten kan sette DN som vilkår for betinget dom. Vilkåret bør etter arbeidsgruppens syn nevnes i en egen bokstav i straffeloven § 53 nr. 3. Promilleprogrammet er lovfestet på tilsvarende måte. For dommer på ubetinget fengsel foreslår arbeidsgruppen at kriminalomsorgen kan sette DN som vilkår ved prøveløslatelse og ved overføring etter straffegjennomføringsloven § 16. Arbeidsgruppen drøfter også om det er hensiktsmessig å la DN være ledd i samfunnsstraffen, men vil etter en samlet vurdering ikke tilrå dette.

5.7.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har kommentert lovgrunnlaget, er enige i at det er viktig å lovfeste en prøveordning med DN, og at det er mest hensiktsmessig å forankre ordningen i en egen hjemmel i straffeloven § 53 nr. 3. Lovhjemmelen gir retten adgang til å bestemme at domfelte gjennomfører DN som vilkår for å utsette fullbyrdingen av fengselsstraffen. Høringsuttalelsene viser både til programmets karakter, og til uttalelser i forarbeidene om at prøveordningen med promilleprogram ikke kunne settes i gang uten klar lovhjemmel. Høringsinstansene er mer i tvil om DN egner seg ved prøveløslatelse. Flere stiller spørsmål ved om domfelte med så lange dommer vil være en egnet målgruppe, og dessuten om en slik ordning kan virke straffeskjerpende. Dessuten blir beslutningsgrunnlaget mer komplisert. Kriminalomsorgen har myndighet til å beslutte prøveløslatelse og dermed blir domfelte ikke dømt til DN. De samme innvendingene gjelder i forhold til overføring til straff utenfor fengsel etter straffegjennomføringsloven § 16.

Departementet vil nedenfor utdype høringsinstansenes uttalelser om lovgrunnlaget for narkotikaprogrammet:

Domstoladministrasjonenstøtter arbeidsgruppens forslag til lovendring og viser til innføringen av prøveordningen med promilleprogram. Etter Domstoladministrasjonens syn, vil det skape klare rammer å lovfeste ordningen, særlig med tanke på dommerens rolle i DN.

Politidirektorateter enig i arbeidsgruppens forslag om at deltakelse i DN primært skal idømmes i form av særvilkår ved betinget dom, men vil ikke utelukke at det i helt spesielle tilfeller kan være aktuelt å prøveløslate/overføre etter straffegjennomføringsloven § 16 på vilkår om DN-deltakelse. Samfunnsstraffalternativet er etter Politidirektoratets syn av flere grunner ansett som uhensiktsmessig. Oslo politidistrikt er også enig i at DN bør tas inn i straffeloven § 53 nr. 3 som egen bokstav og ikke legges inn i samfunnsstraffen. Hovedårsaken er ifølge Oslo politidistrikt at det ved samfunnsstraff utmåles en gjennomføringstid som er uforanderlig, noe som er uegnet når DN bygger på tilpasning til den enkelte deltaker og dennes rehabilitering.

Sosial- og helsedirektoratetuttaler følgende:

«Det bør legges stor vekt på å ivareta rettsikkerheten til deltakerne i programmet. Legalitetsprinsippet må stå sterkt, og det bør utvises stor forsiktighet ved å benytte åpne lovhjemler til å innføre nye former for straff. Slik programmet blir skissert i rapporten, legges det opp til omfattende kontroll på livsområder som normalt ikke omfattes av straffesanksjoner, herunder f.eks. familie, nettverk og helse. Direktoratet mener at en slik form for straff bør ha klar lovhjemmel i straffeloven.»

Sykehuset Innlandet HFkommenterer i sin høringsuttalelse forholdet mellom DN og overføring etter straffegjennomføringsloven § 12:

«I Norge er det i dag mulig å få paragraf 12 soning, dvs. at deler av en dom gjennomføres i ulike typer institusjoner. Hvis DN innføres brukt i prøveperioden av en dom, og dette gjøres ved en institusjon for rusbehandling, vil DN i slike tilfeller være vanskelig å skille fra dagens paragraf 12 soning. Å innføre nye tiltak som i praksis ikke vil av samfunnet oppfattes som noe annet enn det som eksisterer pr. d.d. Dette vil trolig kunne svekke den legitimitet som DN både må og bør ha for at DN skal fremstå som effektiv og god kriminalomsorg.»

Kriminalomsorgen region sørvestuttaler blant annet:

«Det bør fastsettes tydelige regler for kompetanse og prosess i bruddsaker der domfelte skal settes inn på den subsidiære fengselsstraff. Dette ikke minst dersom en åpner opp for at domfelte med en ubetinget fengselsstraff skal kunne prøveløslates med vilkår om behandling i form av DN. Det bør da særlig legges vekt på at det framstår som svært tydelig hvem som er kompetent myndighet til å fremme sak om innsetting, og således avgjør om det foreligger brudd som skal fremmes i omgjøringssak. Prosessen for innsetting ved brudd for domfelte på DN må vurderes slik at det er en sammenheng med reglene i bruddsaker for andre prøveløslatte og samfunnsstraffdømte. Dette for å unngå at det blir for stor avstand mellom hva som er å anse som brudd i saker på samfunnsstraff og for brudd på prøveløslatelse på vilkår sett i forhold til personer som er dømt til DN eller prøveløslatt til DN.»

Riksadvokaten uttaler følgende om reaksjoner på brudd:

«Ved brudd vil dommeren i DN ha anledning til å beslutte sanksjoner eller at programmet skal stanse eller fortsette. Slik en oppfatter forslaget, skal Kriminalomsorgen rapportere brudd til påtalemyndigheten, som avgjør om saken skal bringes inn for domstolen med påstand om fullbyrdelse av fengselsstraffen, jf straffeloven § 54 nr. 2. Det må påregnes at mange av deltakerne gjør seg skyldig i brudd i løpet av gjennomføringstiden. Programmet bør likevel gjennomføres hvis det er håp om rehabilitering, men det kan ikke aksepteres at deltakerne bryter programmet uten at det får særlige konsekvenser. Det vil formentligha en preventiv effekt om dommeren har anledning til å ilegge strenge sanksjoner ved brudd. Enda viktigere er det antakelig at slike situasjoner reduserer behovet for å fullbyrde den betingede fengselsstraffen, slik at programmet kan fortsette.

I praksis vil det neppe være mange sanksjonsmuligheter utover å gi pålegg om innskjerpingssamtaler, flere oppmøter og hyppigere avleggelse av urinprøver. Det bør vurderes om det skal gis hjemmel for mer følbare sanksjoner, som f.eks. arbeidsplikt (som sanksjon) i et bestemt antall timer. Dersom det senere blir avsagt dom for at fengselsstraffen skal sones, bør det tas hensyn til gjennomførte arbeidstimer etter samme mønster som straffeloven § 28 tredje ledd.

Videre kan det også vurderes om det skal gis lovhjemmel for at dommeren har muligheter til å avsi kjennelse om fengsling i et kortere tidsrom, f.eks. inntil 3 dager. Deltakeren må i så fall få anledning til å uttale seg før kjennelsen avises, og det må oppnevnes forsvarer.

Riksadvokaten omtaler bare muligheten, som også påkaller motforestillinger.»

5.7.4 Departementets vurderinger

Arbeidsgruppen anbefaler å lovfeste DN som prøveordning ved at programmet kan fastsettes som et særvilkår i straffeloven § 53 nr. 3. Etter departementets syn vil en ordning med narkotikaprogram være et inngripende tiltak for domfelte, og det er viktig at rettssikkerheten er ivaretatt på en fullt ut tilfredsstillende måte. Departementet er derfor enig med flere høringsinstanser som fremhever at det er mest betryggende å forankre ordningen i en egen hjemmel i straffeloven § 53. På den måten oppnår man både et klart hjemmelsgrunnlag og det går klart frem at det er domstolen som avgjør om den alternative reaksjonsformen ND skal benyttes. Departementet er av den oppfatning at rettssikkerhetshensynene ikke blir ivaretatt på en like god måte hvis ND anvendes som ledd i gjennomføringen av fengselsstraff i forbindelse med prøveløslatelse eller overføring etter straffegjennomføringsloven § 16. Prøveordningen med promilleprogram er også hjemlet i straffeloven § 53. I forarbeidene til lovendringen understreker departementet nettopp behovet for en klar hjemmel i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 43 (1994-95) side 9.

Når domfeltes forhold gir grunn til det, kan retten etter straffeloven § 54 nr. 1 ved kjennelse i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår, selv om det ikke foreligger brudd på vilkår. En slik grunn kan være at den domfelte utviser en kriminalitetstruende atferd eller på annen måte gir inntrykk av å stå i fare for å begå nye straffbare handlinger. Motsatt kan den domfeltes atferd tyde på en positiv utvikling som taler for lemping av vilkårene, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 440. Finner retten det påkrevd, kan den også forlenge prøvetiden.

Det går ikke frem av loven hvem som fremmer disse sakene for retten, men det følger av lovens system at det er påtalemyndigheten som har denne oppgaven. Kriminalomsorgen har bare en varslerolle overfor politi/påtalemyndighet. Ved betinget dom med vilkår om å gjennomføre narkotikaprogram, vil departementet foreslå at kriminalomsorgen får kompetanse til å begjære slik avgjørelse. For å få effekt av tiltaket, bør reaksjon på atferden til domfelte komme raskt og beslutninger må følges opp umiddelbart. Det er derfor hensiktsmessig at kriminalomsorgen selv kan fremme begjæringen uten å gå veien om politiet/påtalemyndigheten. Kriminalomsorgen må imidlertid varsle politiet/påtalemyndigheten om begjæringen.

Hvis den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, kan retten etter straffeloven § 54 nr. 2 ved dom bestemme at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes, eller sette ny prøvetid og nye vilkår om den ser det som mer hensiktsmessig. Det går heller ikke her frem av loven hvem som fremmer disse sakene for retten. I forslaget til ny straffelov er det påtalemyndigheten som fremmer disse sakene for retten, og det er uttrykkelig fastsatt at påtalemyndighetens begjæring om slik dom må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter utløpet av prøvetiden. Også i disse sakene vil kriminalomsorgen bare ha en varslerolle overfor politi/påtalemyndighet. Dette er annerledes for samfunnsstraffen hvor retten etter begjæring fra kriminalomsorgen kan bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes, jf. straffeloven § 28b. Som nevnt ovenfor, står betinget dom med særvilkår om narkotikaprogram i en særstilling. Departementet går derfor inn for at kriminalomsorgen også ved brudd på vilkår etter § 54 nr. 2, får kompetanse til å begjære rettens avgjørelse om at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes eller at det settes ny prøvetid og nye vilkår. Kriminalomsorgen må varsle politiet/påtalemyndigheten om begjæringen.

Departementet vil foreslå at kriminalomsorgen også får kompetanse til å begjære rettens avgjørelse etter straffeloven § 54 nr. 1 og 2 ved promilleprogram.

Dersom domfelte begår en straffbar handling i prøvetiden, kan retten etter straffeloven § 54 nr. 3 gi en samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen. Her er det klart at det må være påtalemyndigheten som fremmer straffesaken for retten, men kriminalomsorgen har plikt til å varsle politi/påtalemyndighet hvis den blir kjent med at domfelte begår lovbrudd i prøvetiden.

Departementet vil peke på at det er svært viktig med en konsekvent oppfølging av vilkårsendringer og bruddsituasjoner, og det er derfor nødvendig at domstolene prioriterer disse sakene høyt.

Sykehuset Innlandet mener at hvis DN gjennomføres ved en institusjon for rusbehandling, så vil det være vanskelig å skille DN fra § 12-soning. Etter departementets syn er det en klar prinsipiell forskjell mellom de to ordningene. Ved § 12-soning gjennomfører domfelte en ubetinget fengselsstraff, men ved ND kan domfelte i en betinget straffedom forplikte seg til å gjennomgå et narkotikaprogram for å unngå å gjennomføre den utmålte straffen i fengsel. Dersom domfelte bryter vilkåret, kan imidlertid retten ved dom bestemme at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes, jf. straffeloven § 54 nr. 2.

5.8 Organisering

5.8.1 Innledning

Det er viktig å organisere prosjektet på en god måte. I dette avsnittet vil departementet drøfte og komme med forslag til hvordan myndighet, ansvar og arbeidsoppgaver bør fordeles i prosjektet.

5.8.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen ser for seg en prosjektorganisasjon på sentralt og lokalt nivå med en koordineringsgruppe (DN-dommeren, DN-koordinatorene og eventuelt andre fra de lokale teamene) som bindeledd mellom de to nivåene. Modellen bygger på erfaringer fra Irland og Skottland.

Sentralt foreslår arbeidsgruppen en styringsgruppe med representanter fra Domstoladministrasjonen og alle de berørte departementene. Styringsgruppen skal ha ansvar for å samordne, iverksette og følge opp prosjektene.

Arbeidsgruppen foreslår at prosjektet lokalt organiseres med styringsgruppe, DN-team og referansegruppe. Styringsgruppen består av representanter for de lokale arbeidsgiverne. Også DN-dommeren bør etter arbeidsgruppens syn være med i styringsgruppen. Den lokale styringsgruppen vil ha ansvar for å sikre praktisk tilrettelegging for oppstart og gjennomføring av prosjektene. DN-teamet er det sentrale leddet i programmet. Arbeidsgruppen forutsetter at teamet skal følge deltakerne tett opp. Teamet skal, som hovedregel, bestå av en teamkoordinator og representanter for kriminalomsorgen, politiet, den kommunale sosialtjenesten, opplæringssektoren/Aetat og helsetjenesten. Sentralt står teammøte med dommeren, hvor teamet informerer dommeren om hvordan deltakeren utvikler seg. I teammøtet kan også partene avklare faglige problemstillinger. Arbeidsgruppen fremhever det tverretatlige samarbeidet i teamet som viktig.

5.8.3 Høringsinstansenes syn

Arbeids- og sosialdepartementet, Sykehuset i Østfold, Fagrådet innen Rusfeltet i Norge, Evangeliesenteret, Kommunenes sentralforbund, kriminalomsorgen region øst og sørvest, Kriminalomsorgens utdanningssenter, Nordland friomsorgskontor, Kongsvinger fengsel, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiereog Kriminalomsorgens Yrkesforbund har uttalt seg om arbeidsgruppens forslag til organisering av prosjektet.

Høringsinstansene støtter gjennomgående arbeidsgruppens forslag, men særlig Arbeids- og sosialdepartementet, Sykehuset Østfold og Fagrådet innen Rusfeltet i Norgesynes modellen kan virke noe tung og byråkratisk. Etter Arbeids- og sosialdepartementets oppfatning er det behov for å gjennomgå forslaget med tanke på å sikre at ordningen ikke blir for komplisert og byråkratisk, og at ansvarslinjene er tilstrekkelig klare.

5.8.4 Departementets vurderinger

Det er viktig med prosjektorganisering både på sentralt og lokalt nivå. Departementet legger vekt på lokalt eierskap i utprøvingen av programmet og mener at de involverte partene må være sentrale i å legge opp prosjektene, også den endelige organiseringen. Imidlertid mener departementet at den lokale styringsgruppen må bli et forum som kan brukes ved behov av teamet/teamkoordinatoren. Det er viktig at arbeidsgiverne til de ulike teamdeltakerne er representert her. Programmet innebærer krevende samarbeidsformer der koordinatoren ikke vil få faglig eller personalmessig myndighet over de ulike teamdeltakerne. Styringsgruppen må derfor ha representanter som har den nødvendige beslutningsmyndigheten.

Departementet støtter høringsforslaget om at det bør vurderes en lokal faglig referansegruppe. For øvrig bør de lokale prosjektene selv vurdere hvordan de skal innhente nødvendig faglige bistand og kompetanse. Departementet ser det ellers som en fordel at domstolene til enhver tid er tilstrekkelig informert om programmet og det lokale prosjektet.

Departementet legger opp til lokale forprosjekter. Her må alle instanser som skal ha teamdeltakere, være med. Videre må brukergruppen, politiet/påtalemyndigheten (om de ikke deltar i teamet), domstolene og forsvarere bli trukket inn i forprosjektet. Dette for å sikre at det legges opp til gode rutiner for siktede/domfelte, politiet og rettsapparatet.

Narkotikaprogrammet innebærer et tettere forvaltningssamarbeid enn det som hittil har vært vanlig under gjennomføring av straff. Dette vil påvirke både faglige og økonomiske valg hos de berørte instansene. Det legges derfor opp til en sentral styringsgruppe der berørte departementer deltar.

Ved siden av styringsgruppe sentralt, legger departementet opp til en mer operativ gruppe (koordineringsgruppe). Koordineringsgruppen, som står for den praktiske oppfølgingen av programmet, sikrer samarbeidet mellom de lokale prosjektene og vil være et bindeledd mellom den sentrale styringsgruppen og de lokale prosjektene.

5.9 Evaluering

5.9.1 Innledning

Evalueringen vil være et sentralt ledd i kvalitetssikringen av narkotikaprogrammet før programmet eventuelt innføres permanent. I dette avsnittet vil departementet drøfte og komme med forslag til hvordan evalueringen av prøveordningen med ND nærmere bør gjennomføres.

5.9.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen anbefaler at både prosessen og resultatet av en prøveordning med DN evalueres, og at det lages årlige delrapporter. Etter arbeidsgruppens syn bør DN evalueres fra oppstart av pilotprosjektene. Videre anbefaler arbeidsgruppen at enten Kriminalomsorgens utdanningssenter eller Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) får i oppdrag å utarbeide en nærmere kravspesifikasjon for evalueringen.

5.9.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til evaluering, støtter i hovedsak arbeidsgruppens forslag. Dette er Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, Norsk forum for terapeutisk samfunn, Aker universitetssykehus, Østnorsk kompetansesenter, Universitetet i Bergen, Fagrådet innen rusfeltet i Norge, Actis, Tyrilistiftelsen og kriminalomsorgen region nord og øst. Departementet oppfatter høringsuttalelsene som presiseringer av hvilke momenter departementet bør være særlig oppmerksom på ved evalueringen.

Domstoladministrasjonen går særlig inn på evaluering av dommerrollen og uttaler blant annet:

«Viktige punkter i evalueringen fra domstolenes ståsted vil være hvordan DN - dommerens rolle fungerer, samt hvordan behandlingsoppleggene/programmene fungerer i praksis med tanke på ressurser og behandlingskøer.

Dommerrollen må evalueres i relasjon til de betenkeligheter som er trukket frem av Høyesterettsjustitiarius og Dommerforeningen. Samtidig bør dommerrollen i Dommerledet narkotikaprogram sammenlignes med utviklingen av dommerrollen på andre områder, for eksempel i forbindelse med rettsmekling og barnefordelingssaker.

Det bør sikres at innspill fra forsvarerne kommer med i evalueringen. Dette blir spesielt viktig da forsvarerne ikke har vært representert i arbeidsgruppen. Dette er den gruppe som antakelig best kan formidle deltakernes erfaringer med Dommerledet narkotikaprogram.»

Politidirektoratethar følgende kommentarer:

«Forsøk på rehabilitering gjennom DN, vil gjennomgående være meget ressurskrevende. En del domfelte vil forhåpentligvis lykkes, men en del vil ikke lykkes til tross for det omfattende behandlings- og støtteapparatet DN innevbærer. For å sikre at DN ikke koster mer enn det smaker, er det meget viktig å sikre at prøveprosjektene evalueres på grundige og hensiktsmessige måter.

Politidirektoratet registrerer med tilfredshet at arbeidsgruppen synes å foreslå en omfattende evaluering på ulike stadier i prøveprosjektfasen. Det fremgår imidlertid ikke klart om arbeidsgruppen legger opp til en systematisk sammenligning med resultatene ved mer tradisjonell behandling og oppfølging. Politidirektoratet ser det som ønskelig at det etableres en referansegruppe.»

Helse- og omsorgsdepartementet peker i sin høringsuttalelse på at det blir viktig at evalueringen også omhandler kostnadene for kommunene, slik arbeidsgruppen har lagt til grunn.

5.9.4 Departementets vurderinger

Departementet legger opp til en forskningsbasert evaluering av narkotikaprogrammet, der både prosess- og resultatevaluering vektlegges. Evalueringen bør ha særlig fokus på om de domfelte får redusert de negative sidene ved sitt rusmiddelmisbruk, om de får økt livskvalitet og redusert kriminalitet. Videre skal programmets organisering og rollefordeling evalueres, også med tanke på om dette kan skape modell for andre straffegjennomføringsformer.

Evalueringen skal også gi en anbefaling om programmet bør avsluttes etter tre år, eller om det bør videreføres. Evalueringen må videre se på ulike dilemmaer som programmet kan reise, blant annet gjelder dette prioritering av behandlingsplasser, grensen mellom straff og behandling og spørsmål knyttet til rettssikkerheten.

5.10 Gjennomføring av narkotikaprogram med domstolskontroll

Departementet vil i dette punket kort skissere hvordan narkotikaprogrammet er tenkt gjennomført i praksis.

Dersom narkotikaprogrammet kan være aktuelt for siktede i en straffesak, innhentes en personundersøkelse etter straffeprosessloven § 161. Kriminalomsorgen har ansvaret for å utarbeide disse undersøkelsene, og det ordinære regelverket for personundersøkelser gjelder. Samarbeidet med den siktede og teamet er en viktig del av prosessen med å utarbeide personsundersøkelser. I denne prosessen skal den siktede informeres om programmets innhold, hva deltakelse i programmet innebærer, og eventuelt gi sitt samtykke til å gjennomføre programmet.

Etter at personundersøkelsen foreligger, beslutter påtalemyndigheten om saken med påstand om betinget dom med vilkår om ND skal fremmes for domstolen. Domstolen tar så stilling til påstanden og fastsetter prøvetid og hvilke vilkår som skal inngå i narkotikaprogrammet.

Vilkår for gjennomføringen av programmet tas inn i en gjennomføringsplan etter mønster fra samfunnsstraffen. Ulike tiltak og planer som går utover vilkårene, tas inn i en individuell plan. Domfelte får tett oppfølging av teamet i gjennomføringen.

Dersom vilkårene for den betingede dommen brytes, må kriminalomsorgen vurdere om saken skal fremmes for domstolen, jf. straffeloven § 54. Dersom domfelte alvorlig eller gjentatt bryter vilkårene, kan retten etter straffeloven § 54 nr. 2 bestemme at fengselsstraffen skal fullbyrdes. Når domfeltes forhold gir grunn til det, må også Kriminalomsorgen vurdere om saken skal fremmes for retten for å oppheve eller endre fastsatte vilkår, og sette nye vilkår, jf straffeloven § 54 nr. 1 finner retten det påkrevd, kan den også forlenge prøvetiden.

Ved å etablere et eget senter, legges det til rette for et tett samarbeid med domfelte og teamet. Senteret skal være en base for teamdeltakerne og domfelte til programmet er fullført.

For mange vil det være behov for videre behandling og tiltak fra ulike etater også etter at programmet er gjennomført. På dette området bør det etableres gode rutiner for samarbeid mellom de ulike instansene.

5.11 Departementets forslag og oppsummering

Departementet ser den brede støtten til tiltaket fra høringsinstansene som en bekreftelse på behovet for en alternativ straffereaksjon for tunge rusmiddelmisbrukere som er dømt for narkotikarelatert kriminalitet. Det synes å være bred enighet om det tette forvaltningssamarbeidet i oppfølgingen av den enkelte slik programmet legger opp til.

Hovedpunktene i departementets forslag kan oppsummeres slik:

• å etablere et treårig prøveprosjekt med narkotikaprogram med domstolskontroll

• å lovfeste narkotikaprogrammet som et særvilkår i straffeloven § 53 nr 3, og at dette skal være eneste grunnlaget for å delta i programmet

• å prøve ut en egen norsk modell der dommeren har en annen rolle enn i den internasjonale «Drug Court» - modellen

• å ha spesiell fokus på siktedes/domfeltes informerte samtykke i prøveprosjektene

• å ha stor grad av fleksibilitet i forhold til målgruppen

• å tilpasse innholdet i programmet individuelt og hvor et tverrfaglig team vurderer og anbefaler innholdet

• å følge domfelte tett opp under gjennomføringen av programmet

• å etablere et eget senter i de lokale prøveprosjektene

• å videreutvikle forvatningssamarbeidet under straffegjennomføringen

• å prosjektorganisere narkotikaprogrammet sentralt og lokalt

• å følge prøveprosjektene med prosess- og resultatevaluering

5.12 Nærmere om lovfestingen

5.12.1 Endring i straffeloven

Straffeloven § 53 nr. 3 gir en del eksempler på hva som kan stilles som vilkår for en betinget dom. Ingen av disse særvilkårene dekker etter departementets syn narkotikaprogrammet. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Også andre vilkår, enn de som er nevnt i loven, kan idømmes. Vilkår om narkotikaprogram med domstolskontroll er imidlertid en ny type vilkår, som er ment å være inngripende og som kan bli brukt i stor utstrekning. Departementet foreslår derfor at narkotikaprogrammet blir nevnt uttrykkelig i § 53. Det nye alternativet bør stå etter promilleprogrammet i bokstav e).

Departementet foreslår å lovfeste at kriminalomsorgen får kompetanse til å begjære rettens avgjørelse etter straffeloven § 54 nr. 1 og 2. Dette gjelder saker om rettens adgang til å omgjøre vilkår, forlenge prøvetiden og reagere på vilkårsbrudd. For å få effekt av ND, bør reaksjon på atferden til domfelte komme raskt og beslutninger må følges opp umiddelbart. Det er derfor hensiktsmessig at kriminalomsorgen selv kan fremme saken for retten uten å gå veien om politiet/påtalemyndigheten.

Retten kunne tidligere, etter straffeloven § 53 nr. 2, sette som vilkår for å utsette straffen at den domfelte skulle stå under tilsyn i prøveperioden. Da Stortinget innførte samfunnsstraffen, som eget straffalternativ, falt ordningen med tilsyn bort. Det er mulig begrepsbruken i straffeloven § 53 nr. 6 andre punktum er egnet til å forvirre, da bestemmelsen fortsatt betegner promilleprogrammet som tilsynsprogram. Departementet foreslår derfor å endre ordet «tilsynsprogram» til «promilleprogram». Etter at ordningen med tilsyn falt bor, har kriminalomsorgen ikke lenger et apparat til å motta tilsynsklienter.

5.12.2 Nærmere om utformingen av bestemmelsene

Departementet vil foreslå at loven uttrykkelig nevner at narkotikaprogram med domstolskontroll skal rette seg mot rusmiddelmisbrukere som er dømte for narkotikarelatert kriminalitet. Før den alternative reaksjonsformen eventuelt blir innført, som en permanent ordning, vil departementet prøve ut og evaluere ordningen. Det bør derfor gå frem av straffeloven § 53 nr. 6 at det er tale om en prøveordning. Tilsvarende prøveordning er lovfestet for promilleprogram. Etter departementets syn er det ikke i lovteksten grunn til å begrense prøveordningen til en lengstetid eller til bare å gjelde bestemte kommuner.

Straffeloven bør også gi Kongen fullmakt til å fastsette forskrifter om narkotikaprogrammet, som blant annet omtaler målgruppen, innholdet og gjennomføringen av programmet. Reglene vil naturlig nok bli så detaljerte at det ikke egner seg å ta disse inn i loven. Kriminalomsorgen har ansvaret for å følge opp domfelte, som gjennomfører narkotikaprogrammet og promilleprogrammet. Departementet foreslår at dette ansvaret lovfestes.