4 Søksmålsfrist
4.1 Gjeldande rett
I Ot.prp nr. 31 (1998–99) vart det foreslått ein regel i § 18 andre ledd om at søksmål måtte reisast innan to månader frå det tidspunktet melding om endeleg vedtak i Pasientskadenemnda var kome fram til vedkomande. Det følgjer av dei spesielle merknadene at:
«Annet ledd setter frist for å reise søksmål når endelig avgjørelse er truffet, og forutsetter at Pasientskadenemndas vedtak har virkning som en dom om søksmål ikke reises. Med endelig vedtak menes her vedtak som både avgjør retten til erstatning og eventuell erstatningsutmåling. Utkastet har her en noe romsligere frist enn forbrukertvistloven § 11. Tomånedersfristen i utkastet svarer til fristen for å ta ut stevning etter dom i forliksrådet, se tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 § 296. Den foreslåtte fristen er i samsvar med utvalgets forslag.»
Då Stortinget behandla saka, vart det vedteke å endre fristen til fire månader. Det følgjer av komiteens merknader i Innst. O nr. 68 (2000–2001) at:
«Komiteen vil peke på at tidsfristene må være så korte som mulig, men ikke slik at kvaliteten ved vurdering av saken hos sakkyndige svekkes. Komiteen antar at pasienten ofte vil trenge en ny sakkyndig vurdering for å ta stilling til om Pasientskadenemndas vedtak ikke skal aksepteres, og at søksmål skal reises. Komiteen mener derfor at søksmål bør kunne reises innen 4 måneder etter at nemnda har truffet vedtak.»
4.2 Søksmålsfristar etter andre ordningar
Frå 1. januar 2008 vart tvistemålsloven erstatta av tvisteloven. Regelen i den tidlegare tvistemålsloven § 437 andre ledd om at det aktuelle forvaltningsorganet kan bestemme at søksmål må reisast innan seks månader, er ikkje vidareført. Spørsmål om søksmålsfrist må heretter regulerast i dei enkelte særlover. Sjå Ot.prp. nr. 51 (2004–2005).
Etter pasientskadeordningane i Sverige og Danmark gjeld ein søksmålsfrist på seks månader.
4.3 Forslaget
I høyringsnotatet vart det foreslått at søksmålsfristen for domstolsprøving blir forlengd frå fire til seks månader.
4.4 Høyringsinstansane sitt syn
Høyringsinstansane støttar forslaget om at søksmålsfristen bør forlengjast. Støtta blir i hovudsak grunngitt med at ei forlenging vil redusere talet på unødige søksmål fordi skadelidne får betre høve til å vurdere om saka er prosedabel eller ikkje.
Tre høyringsinstansar, Kreftforeningen , Advokatforeningen og Landsforeningen for trafikkskadde, har peika på at ei forlenging av søksmålsfristen med to månader i mange tilfelle ikkje vil vere tilstrekkeleg. Dei viser blant anna til at ei avgjerd av om pasienten skal reise søksmål eller ikkje, ofte vil vere avhengig av ei sakkunnig vurdering av saka. Erfaringsmessig kan det ta lang tid å få innhenta sakkunnige erklæringar.
Kreftforeningen foreslår at Pasientskadenemnda får høve til å forlengje søksmålsfristen der det ligg føre eit grunngitt behov frå pasienten.
Advokatforeningen foreslår at søksmålsfristen blir utvida til 12 månader og uttalar blant anna følgjande:
«… Det vil i mange saker være aktuelt for skadelidte å innhente en sakkyndig erklæring for å vurdere om de medisinskfaglige forhold – herunder åstedsforklaringer – som Pasientskadenemnda har lagt til grunn i sitt vedtak, kan utfordres. Før en slik erklæring foreligger, vil skadelidte ofte ikke ha noe godt faglig grunnlag for å kunne vurdere om saken bør bringes inn for domstolene.
Det er imidlertid i praktisk erstatningsrett vanlig med svært lang ventetid før en får tid hos egnet spesialist, selv hvor denne engasjeres privat. Ett års ventetid er ikke uvanlig.
En ser da at selv 6 måneders søksmålsfrist vil kunne være for kort for skadelidte. Advokatforeningen foreslår derfor at fristen utvides fra 4 til 12 måneder. Det er vanskelig å se at det skulle medføre negative konsekvenser for NPE og Pasientskadenemnda utover det som skulle følge av en 6 måneders frist. For skadelidte vil det imidlertid kunne gi nødvendig tid til å få vurdert saken fra annet medisinsk hold enn det som NPE og Pasientskadenemnda har forholdt seg til. En 6 måneders frist vil trolig – som nå – fortsatt føre til at en del unødvendige søksmål igangsettes for å avbryte fristens løp.»
4.5 Departementet sine vurderingar og forslag
Forslaget om å forlengje søksmålsfristen har som nemnt fått brei støtte av høyringsinstansane.
Trass i at Stortinget i Innst. O nr. 68 (2000–2001) vedtok ein søksmålsfrist som var to månader lengre enn departementet sitt forslag i Ot. prp nr. 31 (1998–99), har det i praksis vist seg at ganske mange søksmål blir trekte. Unødige søksmål kostar både tid og ressursar både for pasienten og Pasientskadenemnda.
Departementet har vurdert Advokatforeningen sitt forslag om ei ytterlegare forlenging av søksmålsfristen. Sett i forhold til at svært mange søksmål i dag blir trekte, kan det vere usikkert om ei forlenging med to månader er tilstrekkeleg for at søksmål blir betre førebudde. På den andre sida kan ei forlenging av søksmålsfristen til 12 månader, som Advokatforeningen foreslår, få betydelege negative konsekvensar. Tida frå skaden har skjedd, til forklaringar frå partar, vitne og sakkunnige vitne skal givast i retten, kan bli betydeleg lengre med ein tolv månaders søksmålsfrist. Det kan òg ta lengre tid før saka kan reknast for endeleg avslutta ved at nemnda sitt vedtak får rettskraftverknad.
Departementet har kome til at søksmålsfristen i forhold til domstolsprøving bør forlengjast frå fire til seks månader, og foreslår ei slik forlenging. Ei utviding av søksmålsfristen til seks månader vil gi pasienten noko meir tid til å vurdere om det skal reisast søksmål, utan at saka blir utsett for mykje. Ein søksmålsfrist på seks månader harmonerer også godt med det som gjeld for dei tilsvarande pasientskadeordningane i Sverige og Danmark.