6 Videreformidling i kringkastingsnett

6.1 Kort om lovforslaget

Det foreslås at kringkastingsloven § 4-2 oppdateres slik at også andre nett enn kabelnett omfattes av retten til formidling av kringkastingssignaler uten konsesjon. Departementet foreslår ny ordlyd i bestemmelsens første ledd for å tydeliggjøre dette. Videre foreslås en endring i ordlyden i tredje ledd med sikte på å oppnå samme formål.

6.2 Gjeldende rett

Rett til samtidig og uendret videresending av lovlig kringkasting i kabelnett kan skje uten konsesjon, jf. kringkastingsloven § 4-2 første ledd. Samme rett er ikke lovfestet for andre fjernsynsplattformer. Tilsvarende er virkeområdet til bestemmelsens tredje ledd kun knyttet til kabelnett.

6.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringen at kringkastingsloven § 4-2 første ledd om samtidig og uendret videresending av lovlig kringkasting skulle utvides til å gjelde alle kringkastingsnett, ikke bare kabelnett. Tilsvarende burde bestemmelsens tredje ledd om formidling av informasjon om drift av anlegg og om programtilbud også endres til å omfatte andre typer nettverk enn kabelnett.

Dagens ordlyd stammer fra en tid da man ikke så for seg at videresending ville kunne skje i andre typer nettverk enn kabelnett. Med etableringen av det digitale bakkenettet for fjernsyn, IP-tv mv. er denne situasjonen endret. Departementet foreslo derfor at bestemmelsen endres for å presisere at videresending i ethvert kringkastingsnett, ikke bare i kabelnett, er unntatt konsesjonsplikt. På samme bakgrunn ble det foreslått at bestemmelsen i § 4-2 tredje ledd om formidling av informasjon om drift av anlegg og om programtilbud endres til også å omfatte andre typer nettverk enn kabelnett.

I praksis ble en slik endring foreslått gjennomført ved å fjerne referansen til kabelnett i bestemmelsens ordlyd. Den nye ordlyden ville dermed være nøytral og ikke gjøre forskjell på ulike typer plattformer eller infrastruktur.

6.4 Høringsinstansenes kommentarer

Bare Telenor, RiksTV og TONO hadde merknader til dette forslaget.

Telenor uttaler:

«Bruken av begrepet videresending i kringkastingsloven og åndsverksloven er [...] begrunnet ut fra ulike hensyn, og regelsettene er uavhengige av hverandre. Det må derfor tas hensyn til at begrepene vil kunne ha ulikt innhold. Det må da gjøres klart at en endring i kringkastingslovens regler om videresending ikke har som intensjon å medføre noen endring av innholdet av dette begrepet på åndsverkslovens område.

[...]

Når det gjelder andre kringkastingsnett enn kabel er det imidlertid forskjeller som gjør at distribusjonsformene må vurderes på selvstendig grunnlag. Følgelig er det noen situasjoner hvor distribusjon av TV-kanaler anses som videresending, mens det i forhold til andre distribusjonsformer råder bred enighet om at dette ikke er tilfellet.»

Også RiksTV bemerker at begrepet videresending er aktuelt både i forbindelse med kringkastingsregelverk og åndsverkloven:

«Det er videre helt opplagt at den senere tids utvidelse av hva som i relasjon til kringkastingsloven skal betraktes som videresending, og som i stor grad er drevet av en rivende teknisk utvikling innen bl.a. distribusjon på kringkastingsområdet, ikke kan overføres til åndsverksloven eller påvirke innholdet i begrepet slik det direkte og indirekte brukes der.»

TONO uttaler seg om rettighetshavernes situasjon:

«TONO har imidlertid ved gjennomgang av høringsbrevet, sett at forslaget til endringer i verste fall kan resultere i et redusert vern for TONOs rettighetshavere ved musikkutnyttelse på Internett, slik at ordlyden etter vår vurdering krever en presisering slik at endringen ikke får slike negative følger.»

6.5 Departementets vurdering

Begrepet videresending benyttes både i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven) og i kringkastingsloven. De to lovreguleringene ivaretar ulike formål og hensyn. Åndsverksloven § 34 gir hjemmel for å inngå såkalt avtalelisensavtale for videresending av verk i kringkasting. Reglene i kringkastingsloven § 4-2 omhandler det mer tekniske aspektet ved videresending av kringkasting og tilknytningen dette har til kringkastingslovens konsesjonsregler. Departementets forslag her har ingen betydning for tolkningen av åndsverkloven § 34.

For å bli betegnet som «videresending» må signalet allerede ha blitt kringkastet i den forstand at innholdet er blitt gjort tilgjengelig for en allmennhet. Avhengig av hvordan den tekniske overføringstjenesten er lagt opp, vil forskjellige kringkastingsnett i ulik grad kunne sies å drive videresending i lovens forstand. Hensikten med bestemmelsen er å unnta distributørene for konsesjonsplikt. Det er derfor departementets oppfatning at også distribusjon som ikke teknisk sett kan kalles videresending bør dekkes i lovbestemmelsen. Departementet foreslår at referansen til kabelnett tas ut og at begrepet videresending i første og tredje ledd erstattes med det mer nøytrale «formidling». Slik presiseres det at også annen type distribusjon av lovlig kringkasting i ulike typer kringkastingsnett omfattes av fritaket for konsesjonsplikt.