3 EØS-avtalens regler om tillatt statsstøtte

3.1 EØS-avtalens regler om statsstøtte

EØS-avtalen art. 61 (1) oppstiller et generelt forbud mot konkurransevridende offentlig støtte. EØS-avtalens art. 61 (3) åpner imidlertid for at det kan gis unntak fra forbudet, dersom støtten har til formål å lette utviklingen av enkelte næringsgrener eller på enkelte økonomiske områder. ESA har fastlagt hvordan de vil anvende unntaket gjennom ikke-bindende retningslinjer. Relevant i denne sammenheng er retningslinjene for regionalstøtte, herunder regionalstøtte for store regionale investeringsprosjekter. Retningslinjene setter som vilkår at positive effekter for den aktuelle regionen kan påvises.

Regionalstøtte skal bidra til å sikre bosettingen, verdiskapingen og levedyktige lokalsamfunn over hele landet, og spesielt bidra til å legge til rette for varige og lønnsomme arbeidsplasser i geografiske områder med svakere vekstkraft. Norge har fått ESAs godkjennelse for et regionalpolitisk virkeområde, dvs. et område for støtte som kan godkjennes i henhold til EØS-avtalens bestemmelser og retningslinjer for regionalstøtte. Området er delt inn i tre soner med stigende maksimalgrenser for støtteintensitet. Svalbard, Finnmark og deler av Nord-Troms ligger i sone A, der det tillates en maksimal støtteintensitet for investeringsstøtte på 25 pst. Den geografiske avgrensningen av lovforslaget er begrenset slik at den samsvarer med sone A i regionalstøttekartet med unntak av Svalbard, jf. omtalen i avsnitt 4 og ESAs beslutning 327/99 av 16. desember 1999 om godkjenning av regionalt støttekart for Norge.

3.2 Økonomisk fordel av redusert avskrivningstid (støtteintensitet)

I det følgende redegjøres det generelt for den økonomiske fordelen for skattyter av å endre avskrivningsperioden innenfor petroleumsskattesystemet. Forslaget til skatteendring for storskala LNG-anlegg innenfor det aktuelle geografiske området innebærer at det gis raskere skattemessige avskrivning for driftsmidler der formålet i henhold til godkjent plan etter petroleumsloven er produksjon og rørledningstransport av gass som skal nedkjøles til flytende form. Avskrivningsperioden for denne type anlegg, i det geografisk avgrensede området, settes til 3 år, mens den generelle avskrivningsperioden i petroleumsskatteloven er 6 år.

Det er departementets syn at de gjeldende avskrivningsreglene for LNG-baserte gassfeltutbygginger ikke innebærer statsstøtte etter EØS-avtalens artikkel 61 (1), jf. Ot. prp. nr. 16 (2001-2002). Samtidig mener departementet at betingelsene er til stede for at avskrivningsreglene uansett kan godkjennes på grunnlag av EØS-avtalens unntaksregler for regionalstøtte for slike utbygginger som ligger innenfor det geografisk avgrensede området. Regelverket for regionalstøtte gir anvisninger på bl.a. maksimale støttegrenser for investeringer. Siden ESA vil vurdere tiltaket ut fra EØS-avtalens unntaksregler for regionalstøtte, har departementet beregnet støtteintensiteten for tiltaket, dvs. virkningen av tiltaket i pst. av investeringens størrelse.

En høyere avskrivningssats (kortere avskrivningsperiode) innebærer at selskapenes skattemessige fradrag kommer tidligere enn de ellers ville ha gjort. Investeringene avskrives imidlertid med hele beløpet uavhengig av avskrivningsperiode. Lettelsen er derfor i sin helhet knyttet til en nåverdigevinst ved at fradragene kommer tidligere. Den økte avskrivningssatsen (reduserte avskrivningsperioden) er direkte knyttet til investeringene. For alle prosjekter som eventuelt vil bli omfattet av tiltaket, vil den direkte økonomiske gevinsten av hurtigere avskrivninger være den samme målt i prosent av investeringene.

Ved en investering på for eksempel 10 mrd. kroner blir de årlige avskrivningene 3,33 mrd. kroner i 3 år for LNG-anlegg i det geografisk avgrensede området. Avskrivningene i det ordinære petroleumsskatteregimet ville vært på 1,67 mrd. kroner hvert år i 6 år. Den skattemessige fradragsverdien av avskrivningene er den marginale skattesatsen på 78 pst. multiplisert med avskrivningene. Nåverdien av de skattemessige fradragene blir 7,12 mrd. kroner ved 3 års avskrivninger og 6,67 mrd. kroner ved 6 års avskrivninger. Det er brukt en nominell diskonteringsrente på 4,68 pst. etter skatt (svarende til en rente på 6,5 pst. før skatt). Differansen mellom nåverdiene blir 0,45 mrd. kroner eller om lag 4,5 pst. av investeringen på 10 mrd. kroner. I Ot.prp. nr. 16 (2001-2002) ble det anslått at den økonomiske fordelen utgjorde noe i overkant av 4 pst. av investeringene. Forskjellen i beregningene skyldes i sin helhet at det i denne proposisjonen er lagt til grunn en diskonteringsrente på 4,68 pst. etter skatt, mens det i Ot.prp. nr. 16 (2001-2002) ble benyttet en diskonteringsrente på 4 pst. Endringen av diskonteringsrente må ses i sammenheng med en viss økning i det langsiktige rentenivået.

Prosjekter av denne størrelsesorden har investeringer over flere år. Den økonomiske fordelen av kortere avskrivningstid vil være uavhengig av profilen på investeringene. Fordelen målt i nåverdi vil uansett være om lag 4,5 pst. av nåverdien av investeringene. Det følger av at fordelen ved hver årgang av investeringer er om lag 4,5 pst. av investeringsbeløpet.

I eksemplene ovenfor er det lagt til grunn en nominell diskonteringsrente på 4,68 pst. etter skatt. En økning av diskonteringsrenten vil øke verdien av en redusert avskrivningsperiode. Med en svært høy diskonteringsrente på f.eks. 10 pst., vil den direkte verdien av en kortere avskrivningsperiode likevel ikke utgjøre mer enn om lag 8 pst. av investeringsbeløpet.

Hvilken diskonteringsrente som skal legges til grunn ved nåverdiberegninger, avhenger av risikoen knyttet til den aktuelle kontantstrømmen. I dette tilfellet er det den skattemessige verdien av avskrivningene som skal verdsettes. Reglene om rentetillegg ved framføring av underskudd og overføring av gjenstående underskudd ved realisasjon av virksomheten og fusjon, jf. petroleumsskatteloven § 3 c, gjør at den skattemessige verdien er tilnærmet sikker etter at investeringene er gjennomført uavhengig av om de aktuelle selskapene er i skatteposisjon eller ikke. Det er derfor mest korrekt å benytte en tilnærmet risikofri diskonteringsrente ved nåverdiberegningene. Beregningene viser den økonomiske fordelen både for selskaper i skatteposisjon og selskaper utenfor skatteposisjon. Departementet har lagt til grunn en nominell diskonteringsrente etter skatt på 4,68 pst. i beregningene.

Ovenfor er den direkte virkningen av hurtigere avskrivninger omtalt. En kortere avskrivningstid for driftsmidlene vil imidlertid også ha betydning for hvor store renteutgifter oljeselskapene kan få fradrag for innenfor begrensningsregelen i petroleumsskattelovens § 3 h. Regelen sier at fradrag for renteutgifter skal avkortes dersom gjelden utgjør mer enn 80 pst. av selskapets balanse. Kortere avskrivningstid fører til at differansen mellom skattemessige og regnskapsmessige avskrivninger øker. Denne differansen gir opphav til en utsatt skatteforpliktelse i regnskapet som i forhold til begrensningsregelen i sin helhet defineres som gjeld.

Når utsatt skatt forpliktelsen øker, vil muligheten til å ha rentebærende gjeld innenfor begrensningsregelen reduseres. «Gjeldskapasiteten», og dermed rentefradraget mot særskatten, vil bli redusert. Med en reduksjon av avskrivningstiden fra 6 til 3 år, vil rentefradraget begrenses hvert år fremover i 6 år. Denne effekten fører til at den samlede virkningen av redusert avskrivningstid blir mindre enn den direkte virkningen som er omtalt ovenfor. Ved en diskonteringsrente på 4,68 pst. blir den samlede virkningen av kortere avskrivningstid på om lag 1,4 pst. av investeringen for selskaper som har maksimal gjeldsandel uten å få avkortet gjeldsrenter etter petroleumsskatteloven § 3 h.

På samme måte som for den direkte virkningen av redusert avskrivningstid, vil virkningen av redusert rentefradrag isolert sett være uavhengig av investeringsbeløp og investeringsprofil. Verdien av redusert rentefradrag vil være en tilnærmet sikker størrelse, og det vil derfor på samme måte som for avskrivninger være korrekt å benytte en tilnærmet risikofri diskonteringsrente.

For enkelte selskaper med høy andel ikke-rentebærende gjeld kan forskjellen mellom den direkte virkningen (bruttovirkningen) av kortere avskrivningstid og nettovirkningen være noe mindre. Dette skyldes at det for slike selskaper kan være lønnsomt å øke gjeldsandelen utover 80 pst. selv om selskapene blir avkortet for økte gjeldsrenter.