4 Innføring av landingsseddel, jf. saltvannsfiskeloven §§ 9a og 45a og råfiskloven § 7

4.1 Innledning, gjeldende rett

Med hjemmel i saltvannsfiskeloven av 3. juni 1983 nr. 40 § 9 kan fisker pålegges å gi opplysninger om blant annet fangstkvanta. I henhold til lovens § 9a kan også fryseri og andre som mottar fangst pålegges å gi opplysninger om mottatt fangst.

I saltvannsfiskeloven er det i dag følgelig hjemmel for å etablere en ordning med landingsseddel. Hjemmelen omfatter imidlertid ikke krav om at fangsten skal veies.

Råfiskloven av 14. desember 1950 § 7 første ledd fastsetter at salgslagene skal føre kontroll med at råfiskloven og bestemmelser gitt i medhold av loven overholdes. I annet ledd fremgår det at departementet kan gi forskrifter om kontroll som utøves etter første ledd, herunder stille krav til fiskemottaksbedrifters registrering av mottatt råstoff. Denne hjemmelen er grunnlaget for de bestemmelser som er fastsatt om plikt til å veie fangst som omsettes. Den er også, sammen med saltvannsfiskeloven § 9, hjemmelsgrunnlaget for forskrift av 5. september 1990 om sluttseddel/bryggeseddel og mottaksjournal, som foruten krav til veiing setter en rekke krav til registrering av fangst som omsettes.

Kjernen i råfiskloven er forbudet mot å omsette, tilvirke eller utføre fisk dersom fisken i første hånd ikke har vært omsatt gjennom et salgslag. For tilvirkning er det gjort unntak for tilvirkning av egen fangst (selvtilvirkning). Formålet er å sikre at salgslagene har herredømme over den fisk som norske fiskere fanger og fisk som utenlandske fiskefartøyer bringer til landet, for derved å gjøre dem i stand til å organisere førstehåndsomsetningen på best mulig måte.

Råfiskloven gir således i hovedsak bestemmelser om førstehåndsomsetning av fisk, selv om den også inneholder enkelte bestemmelser om forhold som i tid ligger forut for omsetningstidspunktet. Av eksempler på sistnevnte kan, ved siden av forbudet mot å utføre og tilvirke fisk, nevnes salgslagenes kompetanse til på nærmere vilkår å regulere selve fisket for derved å kunne styre hvor mye fisk som overhodet skal bringes inn i markedet. Felles for de bestemmelser som ikke konkret er omsetningsbestemmelser er følgelig at de likefullt er begrunnet i hensynet til reguleringen av omsetningen.

Når kontrollplikten i § 7 første ledd og departementets kompetanse til å gi forskrifter etter annet ledd skal avgrenses, må hovedregelen således være at begge deler etter gjeldende rett er begrenset til det som har med omsetningen å gjøre. Landing av fisk som ikke innebærer omsetning faller derfor utenfor.

Bildet nyanseres imidlertid noe ved at salgslagene må anses å ha en viss kompetanse til å gi regler med hensyn til landinger av fisk som ikke bys frem for salg. Salgslagene har i varierende grad gitt regler om opplysningsplikt ved slike landinger. Kompetansen utledes av den generelle kompetansen salgslagene har til å organisere førstehåndsomsetningen i henhold til råfiskloven § 2. Som ledd i dette arbeidet har det betydning for salgslagene å ha oversikt over hva som befinner seg på lager, og som før eller senere vil bli lagt ut for salg. Videre må det være anledning til å kontrollere at fangst som landes for selvtilvirkning virkelig er tilvirkning av egen fangst, og ikke slik tilvirkning som råfiskloven setter forbud mot.

Disse reglene vil imidlertid ikke være tilstrekkelige for myndighetenes behov på dette området, i og med at myndighetene ikke har kontroll med hvilke bestemmelser salgslagene fastsetter i dette øyemed. Og det er utvilsomt at departementet ikke selv har kompetanse etter dagens lovverk til å fastsette slike regler.

Etter gjeldende rett kan derfor fryseribedrifter og andre som mottar fisk som landes uten at omsetning finner sted, ikke pålegges å veie den fisken som de tar mot fra fiskefartøy. Når det gjelder fiskefartøy er det med hjemmel i saltvannsfiskelovens § 4 bokstav s) adgang til å påby vekt.

Salgslagene er med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 45a pålagt et ansvar for å medvirke i kontrollen med at saltvannsfiskeloven og bestemmelser gitt i medhold av loven overholdes. Dette ansvaret er imidlertid begrenset til opplysninger som naturlig følger av salgslagenes omsetning av fisk, det vil si deres virksomhet etter råfiskloven. For eksempel er det salgslagene som etter saltvannsfiskeloven § 7 fatter vedtak om inndragning av fangst ut over de kvoter som måtte være fastsatt i medhold av saltvannsfiskeloven §§ 5, 5a og 6. Øvrige overtredelser av saltvannsfiskeloven som avdekkes som følge av salgslagenes virksomheten, skal lagene rapportere til Fiskeridirektoratet.

Som hovedregel kan det slås fast at salgslagenes kontrollansvar i forhold til saltvannsfiskeloven ikke aktiveres når fisk landes uten at den omsettes. Hvorvidt slike fangster representerer overtredelse av kvotereguleringer i medhold av saltvannsfiskeloven, vil således normalt ikke bli avdekket som følge av salgslagenes kontroll med saltvannsfiskelovens bestemmelser.

4.2 Høringsforslag

På denne bakgrunn ble det i departementets høringsnotat av 14. desember 2000 lagt frem forslag om endringer i saltvannsfiskeloven § 9 a og § 45 a og råfiskloven § 7, for å gi de nødvendige hjemler for kontroll med landing av fisk når fangsten ikke omsettes. Høringsnotatet bygget på en tidligere utredning fra en arbeidsgruppe i Fiskeridirektoratet.

I høringsnotatet ble det gitt følgende begrunnelse for forslagene:

«Hjemmelsgrunnlaget er i dag ikke tilstrekkelig til å fastsette bestemmelser om veiing av fisk og utfylling av landingssedler for fisk som landes uten at den omsettes. Heller ikke er salgslagenes kontrolloppgaver etter råfiskloven og saltvannsfiskeloven av en slik art at de i dag kan pålegges å kontrollere slike landinger. Dersom en ordning med landingsseddel skal fungere etter sitt formål, må det være en forutsetning at salgslagenes kontrollplikt justeres slik at også dette omfattes.

Det er vist til at flere salgslag på eget initiativ og som et ledd i organiseringen av førstehåndsomsetningen, har utarbeidet regler som pålegger utøverne å opplyse om fangster som landes, men som ikke omsettes. Dette er et utslag av det behov salgslagene har for opplysninger i sitt arbeide med å organisere førstehåndsomsetningen på best mulig måte. Følgelig eksisterer det allerede elementer av et slikt system på dette området som i praksis bør innebære at en formalisering av plikten til å utstede landingsseddel og salgslagenes plikt å kontrollere dette, ikke medfører vesentlige endringer verken for næringsutøverne eller for salgslagene. Ved at myndighetene etablerer et hjemmelsgrunnlag og bringer dette inn i ordinære former, vil salgslagene samtidig som de formelt pålegges kontrolloppgaver, også få bedret sitt informasjonsgrunnlag om landet fangst. Dette vil gjøre salgslagene bedre i stand til å foreta beregninger mot fartøyenes kvoter, samt fatte eventuelle inndragningsvedtak for overfiske av kvote, jf. § 7 i saltvannsfiskeloven. I tillegg vil det være en åpenbar fordel i deres arbeide med å organisere omsetningen at de har mest mulig eksakt kunnskap om hva som er landet og som senere vil bli brakt inn i markedet. Det bør være utvilsomt at en slik hjemmel gir bedre sikkerhet for at opplysningene er riktige, sammenlignet med dagens situasjon. I tillegg sikres at eventuelle overtredelser kan møtes med ordinære strafferettslige sanksjoner.

Dersom etablering av en ordning med plikt til å utstede landingssedler skal fungere etter sitt formål, er det avgjørende at opplysningene på seddelen gir grunnlag for reell kvantumskontroll. Dette fordrer at det kvantumet som fremgår av seddelen er fremkommet som følge av at det er veiet. Et veid kvantum er i forhold til et hvilket som helst annet estimat, det tallet som gir det beste bildet av en mengde fisk. Det er likeledes viktig å kunne kontrollere at fangster ikke blir holdt utenfor det kvantum som er gjenstand for veiing.

For å sikre nødvendig hjemmel for en landingsseddel hvor opplysningene er fremkommet som et resultat av veiing, og at Fiskeridirektoratet og salgslagene har kompetanse til å kontrollere påbudet, foreslås endringer i saltvannsfiskeloven § 9a og § 45a og i råfiskloven § 7.

I saltvannsfiskeloven § 9a første ledd bokstav a foreslås at departementet kan pålegge enhver som oppbevarer eller omsetter fangst, å ha utstyr for kontroll av fangstmengden som ilandføres, dvs. i første rekke vekt. Ved kontroll av landet fangst er det behov for å kunne gi pålegg om at fangsten blir stuet på en bestemt måte. Hjemmel for dette tas inn i § 9a første ledd bokstav b. Videre er det nødvendig å ha full oversikt over oppbevaringsrommenes og bingenes reelle størrelse, samt å vite hvordan fangsten er stuet, slik at det er mulig å beregne den lagrede fangst. Departementet foreslår derfor i § 9a første ledd bokstav c at det kan gis pålegg om å ha tegninger og beskrivelse av oppbevaringsrom og binger, samt dokument med oversikt over hvordan fangsten er stuet.

I råfiskloven § 7 foreslås det å gjøre en tilføying om at kontrollen også skal omfatte fisk som blir landet uten at omsetning finner sted. Med landing siktes ikke bare til ilandføring, men også overføring av fisk fra fiskefartøyet til et annet fartøy. Råfiskloven, som i hovedsak omhandler omsetning, inneholder enkelte bestemmelser om forhold som i tid ligger forut for omsetningstidspunktet. Når den nåværende kontrollbestemmelsen fastsetter at salgslagenes kontroll skal sikre at loven og bestemmelser gitt i medhold av den overholdes, blir konsekvensen således at kontrollen i hovedsak omfatter forhold som er relatert til omsetning. Forslaget innebærer at det etableres en klar hjemmel for salgslagene til å kontrollere landing uavhengig av om omsetning finner sted. Departementets kompetanse til å fastsette nærmere bestemmelser, herunder bruk av vekt, vil samtidig bli tilsvarende utvidet, jf § 7 annet ledd. Dette innebærer at plikten til å utstede sluttseddel eller landingsseddel blir den samme enten fisker leverer til registrert kjøper for ordinært salg eller fangsten landes uten at omsetning finner sted.

Salgslagenes kontrollansvar etter saltvannsfiskeloven er som nevnt under punkt 2, begrenset til det som naturlig følger av deres omsetning av fisk etter råfiskloven, jf. saltvannsfiskeloven § 45a. Som følge av at råfiskloven § 7 foreslås endret slik at den omfatter fangster som landes uten at de omsettes og at salgslagenes kontrolloppgaver utvides til å omfatte slike landinger, bør dette også gjenspeiles i saltvannsfiskeloven § 45a. Salgslagenes kontrollansvar med saltvannsfiskeloven bør således presiseres i § 45a slik at denne samstemmes med endringen i råfiskloven. Dette medfører at forhold om overtredelse av saltvannsfiskeloven som salgslagene får kjennskap til som følge av kontroll med landing av fisk som ikke legges ut for omsetning, underlegges deres kontrollansvar. Til forskjell fra før kan således salgslagene medvirke til at eksempelvis overtredelse av kvoter avdekkes på et tidligere tidspunkt enn omsetningstidspunktet.

I nåværende § 45a siste ledd er salgslagene pålagt en rapporteringsplikt til Fiskeridirektoratet ved avdekking av overtredelser. Denne bestemmelsen foreslås opphevet. Tilsvarende rapporteringsplikt fremgår av § 3 i forskrift av 20. februar 1991 om salgsorganisasjonenes kontrollplikt. Nødvendig hjemmel for denne bestemmelsen vil følge av nytt forslag til andre ledd.»

Om de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget ble det uttalt følgende:

«Det er under punkt 3 uttalt at forslaget ikke bør medføre vesentlige endringer verken for næringsutøverne eller salgslagene. Dette gjelder også med hensyn til økonomiske konsekvenser. Eventuelle merutgifter for det enkelte mottak ved gjennomføring av veiing må bæres av mottaket selv. Forbedret landingskontroll innebærer bedre ressursforvaltning, som igjen kommer næringen til gode. På sikt er næringens lønnsomhet avhengig av et godt forvaltnings- og kontrollregime. Dette hensynet må således veie tyngre enn ulempene.

For Fiskeridirektoratet og salgslagene vil forslaget innebære noe nytt sammenlignet med nåværende situasjon. I hovedsak medfører forslaget utvidet kompetanse og således bedre muligheter for å skjøtte allerede eksisterende oppgaver. Kontroll av føring av landingsseddel vil for eksempel inngå som en del av den alminnelige landingskontroll som foretas av Fiskeridirektoratets ytre etat. Hvilke kontrollressurser som skal stilles til disposisjon er til vurdering i en større sammenheng.»

4.3 Høringsinstanser og høringsuttalelser

Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:

• Departementene

• Fylkeskommunene

• Sametinget

• Fiskeridirektoratet

• Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening

• Fiskerinæringens Landsforening

• Sildemelfabrikkenes Forening

• Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd

• Norges Råfisklag

• Norges Sildesalgslag

• Rogaland Fiskesalgslag

• Skagerakfisk S/L

• Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag

• Vest-Norges Fiskesalslag

• Norges Fiskarlag

• Norges Fiskarkvinnelag

• Norges Fritidsfiskarlag

• Norges Fritids- og småfiskerforbund

• Norges Kystfiskarlag

• Sør-Norges Trålerlag

• Norsk Sjømannsforbund

• Norsk Sjøoffisersforbund

• Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund

• Norges Naturvernforbunds Barentshavskontor

Det er mottatt 27 høringsuttalelser, hvorav 15 høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader til forslagene. Blant de høringsinstanser som har uttalt seg om forslagene, er det ingen som går mot forslagene i sin helhet.

Fra høringsuttalelsene refereres følgende:

Miljøverndepartementet anser «en effektiv og løpende oppdatert kontroll med ressursuttaket som et nødvendig element i en bærekraftig forvaltning», og støtter forslagene.

Nordland fylkeskommune sier seg enig i de foreslåtte endringene i saltvannsfiskeloven og råfiskloven, og støtter forslaget om å innføre en lovhjemlet ordning med landingsseddel. Fylkeskommunen foreslår imidlertid også at «det foretas en gjennomgang av dagens systemer for landing av fisk, med sikte på en forenkling og forbedring samtidig som en sikrer en tilstrekkelig kontroll».

Troms fylkeskommune uttaler at den «slutter seg til de forslag til lovendringer som høringsforslaget legger opp til og er tilfreds med at Fiskeridepartementet setter i verk tiltak som kan bidra til reduksjon av ulovligheter ved omsetning av fisk».

Fiskeridirektoratet støtter forslagene, men har noen merknader til utformingen av lovteksten.

Direktoratet er videre enig i at salgslagenes kontrollansvar etter saltvannsfiskeloven bør være begrenset til det som naturlig følger av lagenes omsetning av fisk etter råfiskloven, men påpeker at «sammen med ansvaret for ressurskontroll mv følger imidlertid et behov for (uhindret) adgang og opplysninger». Det stilles derfor spørsmål om det er tilstrekkelig at loven gir hjemmel for å gi forskrifter om den kontroll som skal utøves, eller om det i tillegg burde tas inn en henvisning til § 45 i § 45 a.

Direktoratet uttaler videre at «en ideell regel for landingsseddel ville være en regel der begrepet «blir landet» omfatter alle tilfeller hvor fisken forlater fiskefartøyet uten at det skrives sluttseddel». Direktoratet er likevel enig i at det ikke er behov for å skrive seddel når fisk blir satt i lås for kortere tid, mens det etter direktoratets oppfatning burde gis en lovhjemmel «som omfatter overføring eller utsetting i sjø for langtidslagring, selv om det pr. i dag ikke er aktuelt med seddelføring av fisk som lagres lenge i sjøen».

Når det derimot «gjelder fiske for levering til oppdrettsformål» uttaler direktoratet som sin prinsipielle oppfatning «at landing av fisk til merd i oppdrettsanlegg bør omfattes av råfisklovens § 7 på samme måte som landing til annet fartøy. Tilsvarende må gjelde for fiske eller fangst for havbeiteformål.»

Fiskerinæringens Landsforening sier seg enig i forslagene i høringsnotatet, men foreslår i tillegg at «kontrollhjemlene til salgslagene blir utvidet til også å omfatte fisk som er brakt til lands, dvs. en hjemmel til å kontrollere fisk om bord i fartøy».

Norges Råfisklag støtter forslagene, herunder at «enhver som mottar slik fangst skal gi forhåndsvarsling om fiskefartøys anløp og pålegges å gi oppgaver og opplysninger om fangstuttak, til fiskeriadministrasjonen og vedkommende salgslag». Det påpekes at laget har praktisert en slik ordning, med godt resultat.

Råfisklaget fremholder videre at bruken av landingsseddel må begrenses til såkalt nøytrale fryselager, og således kun «benyttes for fangster som landes utenom godkjent kjøpers anlegg» når fisker «ønsker lagets medvirkning til auksjon av fangst fra lager», når fisker «overtar egen fangst basert på salg til kjøper som ikke er innført i Fiskeridirektoratets kjøperregister» eller når «godkjent kjøper og fartøy/rederi enes om at fangst skal landes utenom kjøpers anlegg».

Det påpekes at slik begrenset bruk av landingsseddel «gir salgslaget påkrevet oversikt og kontroll med ilandførte fangster av denne kategori» og at den «ansvarsavklaring som ligger i at godkjente landingspunkter må velge enten å opptre som kjøper eller nøytralt mottak, er svært viktig».

Norges Sildesalgslag uttaler at slik forslagene er formulert i høringsnotatet, så har Sildelaget ikke merknader til lovendringsforslagene.

Skagerakfisk S/L tar til etterretning forslagene, men uttrykker en viss usikkerhet med hensyn til hvor omfattende salgslagenes kontrollansvar vil bli. Det påpekes at dersom salgslagene skal kontrollere «at fangstuttaket stemmer med relevante bestemmelser i saltvannsfiskeloven må i det minste salgslagene ha tilgang til fangstdagbok og i sin ytterste konsekvens ha kontrollør ombord».

Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag har påpekt at landingsseddel allerede er innført i deres distrikt, og at fangstene «veies og påføres alle relevante opplysninger unntatt pris, dersom fangsten ikke er solgt». Laget går mot forslaget om at ordlyden i saltvannsfiskeloven § 45 a skal endres fra at salgslagene skal «medvirke i kontrollen» til at lagene skal «utføre kontroll» med at saltvannsfiskelovens bestemmelser blir overholdt.

Vest-Norges Fiskesalslag uttaler at også dette laget «har i praksis allerede innført tilsvarende ordning som forslagene til lovendringene medfører». Laget ser positivt på at dette nå forankres i lovbestemmelser.

Norges Fiskarlag støtter forslagene til lovendringer.

Norges Kystfiskarlag støtter «etablering av en landingsseddel» og de foreslåtte endringene i saltvannsfiskeloven og råfiskloven. Det påpekes at «innføring av en landingsseddel vil medføre at man får en bedre kontroll med hvor mye fisk som er landet til enhver tid», og at dette må sees i «sammenheng med den pågående debatten om regelverket i fisket og fiskejuks».

4.4 Departementets vurdering

Omsetning av fisk representerer en viktig registrering av uttaket fra havet.

Fiskesalgslagenes enerett til førstehåndsomsetning etter råfiskloven av 14. desember 1951 samt sluttseddelforskriften av 5. september 1990, sikrer at i hovedsak all råfisk som er gjenstand for kommersielt fiske, omsettes via et salgslag. Samtidig veies og registreres fisken på en sluttseddel som overføres elektronisk til Fiskeridirektoratets database. På grunnlag av disse sedlene utarbeides det fangststatistikk, som igjen er avgjørende for overvåkingen av utviklingen i de enkelte fiskerier, særlig hvor mye som gjenstår av de ulike kvoter.

Som omtalt ovenfor, har det vært et stadig økende antall tilfeller der fiskefartøyer lander fisk uten at fisken samtidig omsettes. Fisken settes f.eks. på fryseri der det ikke er krav om utstedelse av sluttseddel.

En årsak til at fisk settes i land på denne måten kan være at fisken ved tilvirking er gjort holdbar og ikke må omsettes umiddelbart, men kan oppbevares i påvente av bedre pris. En annen årsak kan være at fisken settes på land for tilvirkning på egen basis (selvtilvirkning). Enda en annen årsak kan være at fartøy overtar («kjøper») sin egen fangst slik at fisken ikke vil bli levert for ordinær omsetning før på et senere tidspunkt. I slike tilfeller praktiserer mange salgslag det slik at sluttseddel ikke må utstedes før ordinær omsetning finner sted og en konkret pris foreligger.

Også fremveksten av såkalte «nøytrale fryselagre» hvor fisk lagres i påvente av en kjøper, er eksempel på at fisk ilandføres uten at omsetning samtidig finner sted. I tillegg foregår det til en viss grad «landing» av fisk på fartøyer uten at den samtidig omsettes, dvs. at fisk overføres fra et fartøy til et annet. Formålet med slik aktivitet kan for eksempel være å transportere fisken. Konsekvensen av dette er at en større andel av landinger nå skjer uten at sluttseddel fylles ut i henhold til sluttseddelforskriften, fordi omsetningen skjer på et annet tidspunkt enn landingstidspunktet.

Kunnskap om den mengde fisk som faktisk er tatt, er viktig. Den tidslommen som i dag oppstår med hensyn til informasjon, gjør at fiskerimyndighetene er dårligere oppdatert enn nødvendig, og svekker den generelle kontrollen med uttak fra havet.

Både fiskerimyndighetene og salgslagene har i lang tid vært opptatt av å bedre kontrollen med landing av fangst som ikke omsettes. Som påvist i pkt. 4.1 om gjeldende rett, så har myndighetene i dag ikke et juridisk bindende dokument til å kontrollere om disse landingene er i samsvar med regelverket og innenfor fastsatte kvoter.

Ved at fisk som er landet ikke registreres i sluttseddelsystemet, blir oppdateringen av fangststatistikken ufullstendig. Både salgslagene og fiskerimyndighetene har behov for best mulig oppdatert statistikk. Dette er særlig viktig for Fiskeridirektoratets oversikt over utviklingen i de enkelte fiskerier, blant annet for å kunne stoppe fisket når fastsatte kvoter er oppfisket. Landing av fisk uten umiddelbar registrering, bidrar også til å svekke mulighetene for å føre en tilfredsstillende kontroll med iverksatte kvotereguleringer.

På denne bakgrunn har departementet sett det som formålstjenlig å etablere en lovhjemlet ordning der en pålegger fisker og mottaker på land/fartøy, å utstede og underskrive et dokument med relevante opplysninger - en såkalt landingsseddel - når fisk landes uten at det er krav om utstedelse av sluttseddel i henhold til dagens regler. En slik landingsseddel bør inneholde alle opplysninger som fremgår av en sluttseddel, unntatt pris og øvrige opplysninger som gjelder selve omsetningen.

Med «landet» siktes tradisjonelt i første rekke til at fisken bringes i land, men også at den overføres fra fiskefartøyet til et annet fartøy. Låssatt fisk anses ikke som landet.

Fiskeridirektoratet har i sin høringsuttalelse påpekt noen problemstillinger i tilknytning til «landing» av fisk til merd i oppdrettsanlegg, eller til havbeiteformål. Departementet ser det slik at dette må anses som noe prinsipielt annet enn låssetting, og at dette etter sin natur er en anvendelse av fangsten som bør anses omfattet av plikten til å utstede en landings- eller sluttseddel.

Dersom det trekkes et prinsipielt skille mellom låssetting og oppdrett/havbeite, innebærer det også at det ikke blir noen forskjell med hensyn til plikten til å skrive den ene eller den andre type seddel ut fra hvor lenge låssettingen varer. Direktoratet er i sin høringsuttalelse inne på at det burde være et slikt skille, ved at «langtidslagring» i lås burde omfattes av en slik plikt. Departementet for sin del ser det som praktisk vanskelig å sette noen slik grense mellom korttidslagring og langtidslagring, selv om dette i og for seg kunne vært ønskelig. Det kan for eksempel være uklart på tidspunktet for låssetting hvor lenge denne vil måtte vare.

Det rettslige skillet mellom låssetting som ikke krever seddelføring og en videre behandling av fangsten som krever seddelføring, bør således være om fangsten anvendes til virksomhet som etter sin art krever oppdretts- eller havbeitekonsesjon.

Dette innebærer at departementet foreslår en mindre justering av ordlyden i saltvannsfiskeloven § 9 a og råfiskloven § 7 i forhold til høringsforslaget.

I henhold til forslaget til formulering av saltvannsfiskeloven § 9 a skulle oppgave- og opplysningsplikten påligge «enhver som oppbevarer eller omsetter landet fangst fra norsk eller utenlandsk fartøy», mens salgslagenes kontrollplikt etter råfiskloven § 7 skulle omfatte «også råfisk som blir landet, herunder overført fra fiskefartøyet til annet fartøy, uten at omsetning finner sted». I det lovforslaget som fremmes her, foreslår departementet at plikten nedfelt i saltvannsfiskeloven § 9 a skal omfatte «enhver som mottar, oppbevarer eller omsetter fangst fra norsk eller utenlandsk fartøy», som da vil inkludere å motta eller oppbevare fisk til oppdretts- eller havbeiteformål, mens salgslagenes kontrollplikt etter råfiskloven § 7 foreslås å omfatte «også råfisk som blir landet, herunder overført fra fiskefartøy til annet fartøy eller overført til oppdrett eller havbeite, uten at omsetning finner sted».

Når det særlig gjelder fangst fra utenlandske fartøy, er det et eget spørsmål når omsetning av slik fangst skal anses omfattet av råfiskloven. Det vil være den omsetning som anses å falle inn under råfiskloven, som også utløser de plikter som er nedfelt i saltvannsfiskeloven § 9 a.

Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag har i sin uttalelse gått mot at salgslagenes oppgave etter saltvannsfiskeloven § 45 a endres fra å «medvirke i kontrollen» til å «utføre kontroll» med at saltvannsfiskeloven og forskrifter fastsatt med hjemmel i denne, blir overholdt. Departementet anser det imidlertid nødvendig å endre ordlyden i denne bestemmelsen, for å unngå tvil om at salgslagene har en selvstendig plikt til å føre kontroll.

Det medgis at det er et prinsipielt spørsmål hvor langt salgslagene, som er eid av fiskerne selv, skal ha et selvstendig kontrollansvar. Departementet anser det nå imidlertid for riktig at dette blir fastslått i loven, ikke bare ut fra den rent praktisk nødvendige sammenhengen med de bestemmelsene som er foreslått her, men også idet det prinsipielle synspunktet må være at hensynet til en forsvarlig ressurskontroll må gå foran andre innvendinger som måtte kunne reises mot et slikt kontrollsystem. Hensynet til en forsvarlig ressurskontroll er en overordnet samfunnsinteresse, og det må være åpenbart at det apparat salgslagene har bygget opp og de muligheter som salgslagene har til å utføre kontroll, må nyttes til å støtte opp under denne samfunnsinteressen.

Salgslagenes kontrollarbeid finansieres ved at verdien av inndratte fangster tilfaller vedkommende salgslag. Dersom det viser seg at dette slår skjevt ut, ved at det for noens salgslags vedkommende blir nødvendig å utføre en kontrollvirksomhet som koster mer enn den inndragningsverdi som tilfaller dette salgslaget, mens andre salgslag kommer i motsatt situasjon, vil departementet se nærmere på muligheten for å etablere en form for fellespott av inndratte midler.

Departementet kan for øvrig heller ikke se at det prinsipielt skulle være noe i veien for at salgslagenes øvrige inntekter nyttes til kontrollvirksomhet. Det må sies at det i stor grad er fiskerne selv som nyter godt av kontrollvirksomheten, ved at denne er med på å sikre at alt fiske foregår innenfor rammen av gjeldende lover og regler. Dette bidrar for det første til å forhindre at noen næringsutøvere skaffer seg fordeler i forhold til det store flertall av lovlydige fiskere, og for det andre til å opprettholde norske fiskeprodukters rennome i markedene ute og hjemme.

Fiskeridirektoratet har i sin høringsuttalelse også stilt spørsmål om ikke det bør tas inn i saltvannsfiskeloven § 45 a en henvisning til § 45, for å definere salgslagenes rettigheter ved utøvelsen av kontroll.

Departementet finner dette vanskelig, i og med at fastsetting av slike rammer for salgslagenes virksomhet ikke var en del av høringsforslaget, ut over et forslag om hjemmel i § 45 a annet ledd til å fastsette forskrifter om salgslagenes kontroll og om rapporterings- og kontrollrutiner. Selv om departementet ser det slik at salgslagene skal ha et selvstendig ansvar for å utføre kontroll, i motsetning til den tidligere plikten til å medvirke i kontrollen, innebærer ikke det at rammene for kontrollvirksomheten nødvendigvis må være sammenfallende med de tilsvarende rammene for Fiskeridirektoratet. Disse rammene må vurderes nærmere, ut fra hva som er en naturlig rollefordeling mellom direktoratet og salgslaget.

Departementet vil derfor opprettholde forslagene fra høringsnotatet, med de endringer som er omtalt ovenfor.