Del 3
Spesielle tema

9 Klima- og miljøtiltak innenfor Utenriksdepartementets ansvarsområde

Mål for virksomheten

Regjeringens mål om at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet og bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid, er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid.

Utenriksdepartementets mål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt samarbeid, og ved å integrere klima- og miljøhensyn i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Klimasatsingen i utenrikspolitikken er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi, St.meld. nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital og St.meld. nr. 15 Interesser, ansvar og muligheter.

St. meld. nr 9 (2007 – 2008) Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer er også et sentral politikkdokument i denne sammenhengen. Norsk innsats på miljøområdet er også en innsats for å forebygge humanitære katastrofer, ikke minst gjelder dette støtte til klimatilpasning. Regjeringens målsetning er en helhetlig politikk for forebygging av humanitære katastrofer der miljøforringelse og klimaendringer er en viktig del.

Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Det skal legges særskilt vekt på kvinners rolle som en nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen, og som spesielt utsatt gruppe, særlig ved naturkatastrofer. Bred støtte til klimatiltak er også viktig for og stimulerer utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig klimaregime.

Regjeringen styrker innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og skogprosjekt skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, samt være et bidrag til å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. Midlene skal bidra til en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling som kommer de som lever av og i skogen, til gode. Klima- og skogkonferansen i Oslo i mai 2010 la grunnlaget for et styrket internasjonalt samarbeid om en midlertidig finansiering av programmer for redusert avskoging og skogforringelse fram til en klimaavtale er på plass. Arbeidet vil bli fulgt opp i 2011.

Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene i nord.

Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid bygger på en erkjennelse av at bevaring av naturens tjenester og ressurser er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. Handlingsplanen definerer fire satsingsområder for norsk utviklingssamarbeid: 1) bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold og naturressurser, 2) forvaltning av vannressurser, vann og sanitær, 3) klimaendringer og tilgang til ren energi, og 4) miljøgifter. Norsk innsats skal omfatte både spesifikke tiltak innen miljø- og ressursforvaltning samt sikre at klima- og miljøhensyn er en integrert del av det generelle norske utviklingssamarbeidet. Satsingen på ren energi vil fordobles i forhold til 2010.

Klima- og skogsatsingen

Nesten en femtedel av globale utslipp av klimagasser kommer nå fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Uten en omfattende satsing på å redusere denne avskogingen, vil målet om ikke å øke den globale middeltemperaturen med mer enn to grader i forhold til førindustrielt nivå, bli svært vanskelig å nå.

For regjeringens klima- og skoginitiativ ble målet om å bidra til at utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+) skal omfattes av en ny internasjonal klimaavtale viet særlig oppmerksomhet under klimaforhandlingene. Konkret kom dette til utrykk ved at en fikk til en enighet på en klima- og skogkonferanse i Oslo i 2010 om et rammeverk for tidlig finansiering.

Den multilaterale og bilaterale satsningen knyttet til målene om å bevare naturskog i utviklingsland og bidra til kostnadseffektive, tidlige og målbare reduksjoner i klimagasser fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, økte også kraftig i 2009. Eksempler på dette var FNs UN-REDD Programme og Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility oppstart av nasjonalt REDD+ arbeid i nærmere 40 samarbeidsland. Samarbeidet med den brasilianske utviklingsbanken om støtte til Amazonasfondet kom også på plass i 2009, og i Tanzania ble det bilaterale samarbeidet om redusert avskoging og skogforringelse videreført. Videre ble det avgitt en intensjonserklæring med Guyana om samarbeid samt igangsatt samtaler med Indonesia om et fremtidig utvidet REDD+ samarbeid. Det ble også tildelt midler til det sivile samfunn som bidro til kritiske vurderinger og forslag til etablering av robuste strategier og avtaleverk som i større grad tar hensyn til lokalbefolkningens rettigheter og interesser.

Handel, miljø og klima

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) samt i forhandlinger om andre handelsavtaler. I Doha-forhandlingene har WTO for første gang et mandat på miljø: om forholdet mellom spesifikke handelsforpliktelser i multilaterale miljøavtaler (MEA) og WTO-regelverket, om former for informasjonsutveksling/ samarbeid MEAs-WTO og om nedbygging av tollbarrierer på miljøvarer, herunder varer som bidrag til å redusere klimautslipp.

Arbeidet med å få til tollreduksjoner på miljøvarer har stått sentralt i arbeidet under miljømandatet i WTO. Det er imidlertid ulike syn og motstridende interesser mellom medlemsland, særlig mellom utviklingsland med få eksportinteresser og OECD-land, som har godt innebygde miljøsektorer. Utviklingsland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika har en voksende eksport av miljøvarer. Norge har stått sammen med OECD-land i arbeidet med å få redusert tolltariffer. Vi har samtidig fra norsk side finansiert utredninger for å bidra til at enkelte utviklingsland får bygget kompetanse og utviklet egne posisjoner.

I EFTA har Norge støttet opp om arbeidet med å utvikle bindende bestemmelser om bl.a. miljø i EFTAs handelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid om handel og miljø.

EU

En effektiv og ambisiøs miljøpolitikk fordrer dynamisk internasjonalt samarbeid, herunder et nært samarbeid med EU. EUs miljøpolitikk er viktig for Norge av mange grunner. Som nedstrøms mottaker av forurensning fra EUs medlemsland, påvirker EUs miljøstandarder ofte Norges naturtilstand mer enn nasjonal regulering. EU er også blant de viktigste internasjonale aktørene i utformingen av globale løsninger. Derfor har det helt fra inngåelsen av EØS-avtalen, vært et politisk ønske om en aktiv og bred deltakelse i EUs miljøsamarbeid. I tråd med dette har Norge gjennom EØS integrert størstedelen av EUs miljøregelverk i norsk rett, også der det ikke har direkte eller vesentlig betydning for det indre marked. Denne brede tilnærmingen har både direkte og indirekte bidratt til å heve miljøstandarden i Norge.

EUs vesentligste bidrag på miljøområdet de senere årene er klima- og energipakken som ble vedtatt i desember 2008. Selv om FNs klimatoppmøte i København høsten 2009 ikke resulterte i en ny, omfattende juridisk avtale slik forhåpningen var, står EU fast på sine mål om å redusere klimagassutslippene med 20 pst. fram mot 2020. Det reviderte kvotehandelsdirektivet er viktigste virkemiddel for å oppnå dette. Fra og med 2012 vil luftfarten bli innlemmet i kvotesystemet. EUs målsetting er også at fornybarandelen i energiforbruket skal opp på 20 pst, og at energieffektiviteten skal bedres med 20 pst.

Norge forhandler med Kommisjonen om innlemming av relevante direktiver i EØS. Dette gjelder det reviderte kvotehandelsdirektivet, innlemmelse av luftfart i kvotehandelsdirektivet, direktivet om lagring av CO₂ og fornybardirektivet. Forhandlingene er kommet godt i gang, og målsettingen er mest mulig lik gjennomføring i hele EU/EØS-området.

EU har som målsetting å etablere 10-12 demonstrasjonsanlegg for karbonfangst og –lagring (CCS) innen 2015. Som ledd i EUs økonomiske stimuleringspolitikk har Kommisjonen godkjent støtte til seks prosjekter i seks ulike EU-land. Prosjektene støttes med opp til 180 mill. euro hver. Norge samarbeider nært med EU på dette området, og Veritas er tildelt rollen som koordinator for det europeiske nettverket for CCS-prosjekter.

EØS-midlene

Gjennom EØS-midlene 2004-09 bidrar Norge med om lag 10,2 mrd. kroner til sosial og økonomisk utvikling i EUs 12 nyeste medlemsland, samt Hellas, Portugal og Spania. Miljø er et av de viktigste målområdene for den norske støtten i denne perioden. Rundt en firedel av midlene har gått til miljørelaterte prosjekter. Dette inkluderer Utenriksdepartementets forskningsprosjekter innen miljø og bærekraftig utvikling og støtte til miljøprosjekter som er drevet av frivillige organisasjoner gjennom fondene for disse. 57 av 356 enkeltprosjekter er ferdigstilte.

Støtte til energieffektivisering, fornybar energi og reduksjon av klimagasser utgjør 40 pst. av miljøprosjektene. Prosjektene er sammen forventet å gi en energisparing på 155 500 MWt pr. år og en reduksjon i årlige CO₂ utslipp på 173 000 tonn. En uavhengig gjennomgang fra 2009 konkluderer med at disse prosjektene fyller viktige behov og er godt forvaltet. Støtte til bevaring av biologisk mangfold er et annet viktig innsatsområde. En uavhengig gjennomgang av denne sektoren i 2009 viste at de aller fleste prosjektene vil nå de resultatmålene som er satt innenfor gitte tidsrammer og budsjetter.

Som en del av Norges samlede bidrag til EØS-finansieringsordningene i neste periode har Norge foreslått å øremerke nær en firedel av tildelingen til miljø- og klimatiltak, inkl. Utenriksdepartementets særskilte satsing på karbonfangst- og lagring. Om lag 1,3 mrd. kroner er satt av til demonstrasjonsprosjekter og programmer i utvalget EU-land for de neste fem årene. EUs nyeste medlemsland har store miljø- og klimautfordringer. Det er i Norges interesse å fortsette og bidra til å heve miljøkvaliteten i disse landene. EØS-midlene er et viktig bidrag til dette arbeidet.

Internasjonale avtaler og konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og Regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Støtte vil også bli gitt til konvensjonenes virkeområder og sekretariater.Kapasitetsbygging i utviklingsland er nødvendig for å sikre landene reelle muligheter til å gjennomføre sine internasjonale miljøforpliktelser, og for å gjøre dem bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Klimakonvensjonen er ratifisert av 194 land, inkl. Norge. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. I følge Konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer og rapportering av utslipp og utslippsreduserende tiltak. Til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen ble det i 2009 utbetalt 20 mill. kroner til klimasekretariatet, bl.a. som støtte til ekstra forhandlingsmøter om en ny klimaavtale og for å sikre deltakelse fra utviklingsland.

Konvensjonen om biologisk mangfold er ratifisert av 192 land, inkl. Norge. Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Norge har støttet flere strategisk viktige tiltak på dette området i 2009. Tiltakene er i liten grad rettet mot sekretariatet for konvensjonen som sådan, men mot områder konvensjonen dekker. I 2010 skal det etter planen vedtas en protokoll om tilgang til og rettferdig fordeling av goder fra bruk av genressurser. Norge har støttet kapasitetsbygging om dette temaet i Afrika. Støtten har gitt resultater ved at afrikanske parter nå forhandler mer på grunnlag av kunnskap enn tidligere, noe som har positiv effekt på forhandlingssituasjonen.

Et UNEP-tilknyttet prosjekt utreder økonomiske verdier av biologisk mangfold og økonomisk tap ved den nåværende tapsraten av biologisk mangfold. Prosjektet anslår at dagens økonomiske tap av det globale tapet er mellom 1 500 og 3 000 mrd. euro årlig. Til sammenlikning er det økonomiske tapet globalt som følge av finanskrisa anslått til 2 000 mrd. euro årlig.

Norge er part til Forørkningskonvensjonen, som trådte i kraft i 1996 og er ratifisert av 193 land. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Konvensjonens finansielle mekanisme har som mandat å katalysere finansiering av tørrlandstiltak ut over vanlig bistandsfinansiering. Den har arbeidet for å mobilisere midler i utviklingslandene selv ved å samle ministeriene for miljø, landbruk og finans. Hensikten har vært å øke forståelsen i sentrale ministerier for hvorfor tørrlandstiltak er viktige, ikke minst for å bekjempe fattigdom. På denne måten blir finansiering av tørrlandstiltak koplet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjemping.

Som part til CITES, Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter, tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. Norge har f.eks. støttet lettelser i handelsrestriksjoner for elefantprodukter som kommer fra påviselig bærekraftig forvaltede bestander. CITES har i senere tid begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Multilateralt samarbeid

FN-organisasjonene er sentrale aktører i det globale arbeid med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner som har miljø som kjerneoppgaver. Norge gir dessuten tilleggsmidler til enkelte FN-organisasjoner for å styrke arbeidet med miljø- og klimaspørsmål og har en løpende dialog med institusjonene om integrering av miljøhensyn i deres virksomhet.

Arbeidet med å fremme en bærekraftig urbanisering er den sentrale utfordringen til FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT), som Norge støtter. Høyere befolkningstetthet gir mulighet til å utvikle mer effektive tjenester innen for eksempel vann og sanitær, energi og transport. Dette er funksjoner som kan bidra vesentlig til å redusere CO₂ utslipp og energiforbruk. Norge støtter UN-HABITATs arbeid med et eget «byer og klima»-initiativ på vann- og sanitærsektoren og om urbane land- og eiendomsspørsmål. Den urbane befolkningen i utviklingslandene er gjennomgående svært ung. Mer enn halvparten er under 25 år. Norge støtter derfor også tiltak gjennom Ungdomsfondet i Bosettingsprogrammet for å fremme sysselsetting, helse og utdanning for denne viktige målgruppen.

En bedre organisering av det internasjonale miljøsamarbeidet er en hovedprioritering for Norge. Vi deltar derfor aktivt i arbeidet med å fremme reformer i det globale miljøstyresettet. Norge arbeider for å styrke FNs miljøprogram og dets rolle som FNs ledende organ på miljøpolitikk bl.a. gjennom å styrke UNEPs normative og kunnskapsgenererende funksjoner. Norge arbeider også for å styrke UNEP sin koordinerende rolle i internasjonalt miljøarbeid innad i FN-systemet, samt for et sterkere samarbeid mellom UNEP og andre FN-organisasjoner innen rammen av FN-reformen «Ett FN» på landnivå. Norge er blant de største bidragsyterne til UNEP.

UNEP har bærekraftig naturressursforvaltning basert på økosystemtenkning som ett av seks hovedsatsingsområder. En fjerdedel av midlene i den norske programavtalen med UNEP for 2008-09 gikk til dette arbeidet (25 mill. kroner per år). Klimatiltak, med vekt på tilpasningsstrategier og lavkarbonutvikling, er et annet satsingsområde for UNEP, med tilsvarende høy prioritet. Styrking av miljøstyresettet, både på globalt, regionalt og landnivå ble støttet årlig med 20 mill, mens forsvarlig håndtering av kjemikalier og miljøgifter er et fjerde satsingsområde for UNEP (15 mill. kroner per år). De resterende 15 mill. kroner i samarbeidsavtalen med UNEP gikk til områdene katastrofeforebygging og bærekraftig produksjon og forbruk.

Norge er største bidragsyter til UNDPs miljø- og energifond. UNICEF mottar betydelig støtte fra Norge, og har med sitt mandat for vann- og sanitær en viktig rolle i oppfølgingen av Tusenårsmål nr 7.

Norge fortsetter sitt arbeid for å styrke FNs Bærekraftskommisjon (CSD), som er den eneste arena der bærekraftig utvikling blir behandlet i full bredde. Norge ønsker å benytte CSD som en møteplass og en arena for å synliggjøre norske synspunkter og erfaringer om saker relatert til bærekraftig utvikling.

Den viktigste internasjonale finansieringsmekanismen er Den globale miljøfasiliteten (GEF), som støtter tiltak som gir globale miljøfordeler. Forhandlinger om kapitalpåfylling for GEF for perioden 2010–2014 ble sluttført tidlig i 2010, og det norske bidraget til GEF ble besluttet økt.

I tillegg til Den globale miljøfasiliteten er Spesialfondet for klimaendring (SCCF) og Klimafondet for minst utviklede land (LDCF) under Klimakonvensjonen sentrale i den norske satsningen på klimatilpasning. Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

De multilaterale finansinstitusjonene er viktige kanaler for ressursoverføringer til de fattigste landene, og fungerer også som kunnskapsbanker. Utviklingsbankene er en betydelig finansieringskilde og har stor påvirkningsmyndighet på tvers av tema og departementer i utviklingsland. Ikke minst gir dialogen med finansmyndighetene bankene en mulighet til å kunne se miljø og klimaspørsmål i en bredere sammenheng. Norge støtter bankenes arbeid med klima- og miljøspørsmål.

Norge og Verdensbanken har også løpende dialog om samarbeid om klima og ren energi, bl.a. satsingen på de nye karbonfondene. Verdensbanken har utviklet et klimainvesteringsfond med vekt på klimavennlig teknologi, ren energi, tilpasning og skog.

Norge støtter også program for klima og ren energi i den Asiatiske utviklingsbanken, og arbeidet med å styrke den Afrikanske utviklingsbanken innenfor ren energi. Regjeringen har i tråd med Stortingets klimaforlik og Regjeringens internasjonale handlingsplan økt innsatsen for fremme av karbonfangst og – lagring (CCS) internasjonalt. Forurensende utslipp fra kullkraft, særlig i utviklingsland, må gjøres renere for å nå globale klimamål. Norge legger vekt på at arbeidet for spredning og bruk av fangst og lagring av CO₂ også må skje i partnerskap med land med fremvoksende økonomi og utviklingsland. Norge bidro derfor med 35 mill. kroner til etableringen av et nytt fond i Verdensbanken for kapasitetsbygging på CCS i utviklingsland.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr å innta en ledende rolle innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette gjøres på en bred front, i bilateralt samarbeid med naboland i nord, i regionale og internasjonale fora og i internasjonalt prosjektsamarbeid.

Det er nødvendig at Norge fortsetter å være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Det er derfor viktig for oss å kunne bidra aktivt til arbeidet under det nye danske formannskapet i Arktisk råd. Flere tunge prosjekter og initiativer videreføres. Dette gjelder særlig den felles arktiske kunnskapsinnhentingen om status, konsekvenser og tiltak rundt arktisk klimaendring, tiltak mot kortlivede klimadrivere, helhetlig ressursforvaltning, miljøovervåking, utvikling av retningslinjer og standarder for skipstrafikk og annen økonomisk aktivitet i Arktis, styrket samarbeid på søk og redning, beredskap mot forurensning m.m. Det er også nødvendig med fortsatt innsats for å sikre en god oppfølging av det omfattende forskningssamarbeidet under Det internasjonale polaråret 2007-2008.

Norge støtter arbeidet i miljøpartnerskapet under Den nordlige dimensjon, både miljø-partnerskapets atomsikkerhetsprogram administrert av Den europeiske utviklingsbanken, og det allmenne miljøprogrammet, med 5 mill. kroner i 2010. Norge vil fortsatt gi høy prioritet til kontinuerlig overvåkning og felles tiltak mot viktige regionale forurensingskilder, spesielt i Russland. Konsentrasjonen av atominstallasjoner og kjernefysisk materiale i Nordvest-Russland representerer fremdeles en potensiell fare for radioaktiv forurensning også i Norge.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland skal bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra disse installasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter, og våre kontakter med disse. Riksrevisjonens rapport om atomsikkerhetssamarbeidet med Russland [Dok. 3:9 2009-2010] viser at samarbeidet har gitt gode resultater og at midlene har blitt brukt i henhold til intensjonene.

Hovedprioriteringer for 2011 vil være fysisk sikring og rehabilitering av lageranlegget for brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall i Andrejevbukta, samt en videreføring av arbeidet med å fjerne strålefarlige kilder fra fyrlykter i de russiske delene av Østersjøen. Et norsk engasjement bør ha et langsiktig perspektiv, siden det fortsatt eksisterer betydelige atomsikkerhetsutfordringer i våre nærområder. Innsatsen vil imidlertid bli redusert etter hvert som viktige oppgaver finner sin løsning. Arbeidet er tett koordinert med andre lands innsats under G8-landenes globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale.

Norge har også et betydelig samarbeid med Russland for å redusere forurensing i grensenære områder, for bedre løsning av felles miljøoppgaver, kompetanseutvikling i miljøforvaltningen, og for å fremme russisk deltakelse i internasjonalt miljøvernsamarbeid. Hovedmål for 2011 er å videreføre miljøvernsamarbeidet med Russland med vekt på økosystembasert forvaltning av Barentshavet, miljøovervåking i grenseområdene, biodiversitet, klima og miljøgifter.

Det arbeides for å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet gjennom å bidra til et konsept for en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Basert på den felles norsk-russiske miljøstatusrapporten for Barentshavet fra 2009, vil det også arbeides med å utvikle et felles miljøovervåkningssystem for hele Barentshavet. Det vil søkes innledet et samarbeid om klimaendringer med vekt på regionale problemstillinger, bl.a. oppbygging av kunnskap om klimaendringenes virkning på havmiljøet og på biodiversitet. I tillegg siktes det mot å identifisere mulige samarbeidstiltak mellom Norge og Russland som kan bidra til å begrense menneskeskapte klimaendringer og tiltak for tilpasning til klimaendringer i Barentsregionen. Samarbeidet om miljøforvaltning i grenseområdet og miljøovervåking med hensyn til de store utslippene fra Nikel skal videreføres og styrkes, og norske myndigheter vil fortsette påvirkningsarbeidet overfor russiske myndigheter til å stille strengere utslippskrav til smelteverket i Nikel.

Myndighetssamarbeid innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore skal styrkes, og arbeidet med forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall skal videreføres. Det bilaterale samarbeidet om klima, biodiversitet og miljøgifter vil bli innrettet slik at det støtter opp under det multilaterale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk råd.

Vest-Balkan

Landene på Vest-Balkan har relativt store miljøutfordringer. Energiforbruket domineres av kullprodusert- og annen ikke-fornybar kraft. Bruken av fornybar energi er lav, og omstilling mot økt bruk av fornybar energi har gått sakte fremover. Alle landene på Vest-Balkan orienterer seg mot EU-medlemskap, men de fleste land har en lang vei å gå for å få utviklet lovverk og bygget opp kompetanse og administrativ kapasitet til å gjennomføre EU-standarder innen miljø- og energisektoren.

I Norges bistand til landene på Vest-Balkan er «utvikling av miljørelaterte energiprosjekter, herunder støtte til energispareprogram, utvikling av ren energi og klimarelaterte prosjekter» ett av fem prioriterte innsatsområder. I 2009 ble ca. 106 mill. kroner av den totale bistands-bevilgningen på 600 mill. kroner til Vest-Balkan kanalisert til prosjekter der energi og miljø er en målsetting.

Innenfor rammen av EUs Energifellesskap med Sørøst-Europa, samarbeidet med Den europeiske utviklingsbanken, IFC og gjennom bilaterale prosjekter bidrar Norge med kompetanseoppbygging for gjennomføring av europeiske standarder på energisektoren, herunder oppfylling av krav til miljømessige og sosiale konsekvensutredninger. Dette er avgjørende for at norske og internasjonale bedrifter skal investere i utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i regionen. Norske kompetansebedrifter er også engasjert i energisparetiltak, bla. gjennom EBRDs energispareprogram, som støttes av Norge.

Vannrelaterte prosjekter er gitt høy prioritet på Vest-Balkan, med bærekraftig utnyttelse av grensevassdrag som et sentralt innsatsområde. Dette gir arbeidet et regionalt perspektiv, og er et praktisk bidrag til forsoning over grensene. Norge har bidratt med kompetanseoverføring til vannmyndighetene i de enkelte land, og utvikling av samarbeidsnettverk landene i mellom i tråd med EUs vanndirektiv og habitatsdirektiv. Som eksempel kan nevnes Norges støtte til et samarbeidsprosjekt mellom Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia om rensing og opprydding av forurensningen av Drina-vassdraget. Prosjektet som ledes av den internasjonale miljøorganisasjonen REC (Regional Environmental Center) har på kort tid omgjort sterkt forurensede innsjøer og elvestrekninger om til yndete rekreasjonsområder med badeliv, fiske, seiling og rafting.

I Bosnia-Hercegovina og Makedonia står Norsk Energi for gjennomføringen av Clean Development Mechanism (CDM)- prosjekter.

Eurasia

Landene i Eurasia (Ukraina, Hviterussland, Moldova, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia) står overfor store klima-og miljøutfordringer grunnet gammel og forurensende industriteknologi, svak forvaltning av vannressurser, ødeleggelse av økosystemer og radioaktiv forurensing. Miljøarbeidet står derfor sentralt i samarbeidet med landene i Eurasia, og Norge støtter tiltak innen alle de fire tematiske prioriteringene i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid. Det legges økt vekt på at samarbeidslandene skal yte substansielle bidrag for å sikre eierskap til tiltakene Norge støtter. Problemer av grenseoverskridende karakter som krever regionalt samarbeid prioriteres høyt i den norske støtten.

Utviklingssamarbeid

Handlingsplanen for miljørettet utviklingsbistand og dens fire satsingsområder ligger til grunn for ambassader med bistandsansvars treårige planer 2011-2013. Ambassadenes planer om tildelinger til miljø, klima og landbruk i perioden er stigende og ligger vesentlig over rammen på 537 mill. kroner i 2010. Særlig er innsatsen for ren energi økende.

Satsningen på bærekraftig naturressursforvaltning følges blant annet opp gjennom støtte til tiltak som bidrar til økt matsikkerhet. Eritrea, Guatemala, Kina, Malawi, Nicaragua og Zambia er eksempler på dette. Alle disse landene har en integrert satsing på miljø og bærekraftig ressursforvaltning. Mange av Norges samarbeidsland har landbruksbaserte økonomi som er svært sårbare for klimaendringer. Norges støtte til klimatilpasset landbruk er et prioritert innsatsområde i bl.a. Zambia og Malawi. I Zambia har norsk støtte bidratt til at rundt 200 000 husholdninger fikk opplæring i klimarobust landbruk i 2009. Det norskstøttede Conservation agriculture programmet har fått regional anerkjennelse. De nye dyrkningsmetodene har vist seg å motstå både tørke og flom langt bedre enn tradisjonelle metoder, og øker dermed matsikkerheten til fattige bønder.

Klima- og skoginitiativet er et hovedspor i miljø- og klimasamarbeidet med flere land, blant annet Indonesia, Tanzania og Vietnam, med fokus på skogforvaltning og bekjempelse av ulovlig hogst. Denne satsingen bidrar til å ivareta skogens biologiske mangfold og lokalbefolkningens rettigheter, noe som betyr en bred tilnærming i samarbeidet. På dette grunnlaget fortsatte styrkingen av miljøsamarbeidet med Indonesia i 2009, men også utviklingen i samarbeidet med Vietnam bør framheves. Norge har samarbeidet med vietnameserne om bl.a. oppbygging av nasjonal kapasitet og kompetanse på miljøområdet.

Forvaltning av naturressurser er også særlig prioritert i regjeringens satsing i Latin-Amerika. Norge inngikk et partnerskap med Brasil om bevaring av regnskogen i 2008. I Nicaragua ble det samme år igangsatt et prosjekt i det sørlige nedfallsområdet til Managua-sjøen for å gjenopprette grunnvannsnivået i området, noe som gagner i overkant av en halv million mennesker. I Mellom-Amerika står samarbeidet med regionale organisasjoner om bærekraftig bruk og forvaltning av naturressurser sentralt.

Kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske har høy prioritet internasjonalt og står sentralt i Regjeringens arbeid for å sikre en bærekraftig forvaltning av verdens fiskeressurser. Et viktig ledd i denne kampen er arbeidet med en bindende, internasjonal avtale for styrket havnestatskontroll, basert på positive erfaringer med et lignende system i Europa. Norge er en pådriver i dette arbeidet. Norge støtter også forvaltning av og kontroll med fiskeriressurser i utviklingsland, både bilateralt og regionalt. I Mosambik har Norge bidratt til å styrke fiskeri-forvaltningen, bedre overvåkingen av marine ressurser og øke lønnsomheten i småskalafisket.

Tilgang til ren energi er område som har stått sterkt i fokus de seneste årene. Vel 2 milliarder mennesker mangler tilgang til moderne energitjenester. Energi er den dominerende sektoren for globale utslipp av klimagasser. Det er viktig å bistå utviklingslandene i å utnytte mulighetene som ligger i deres fornybare energiressurser (vannkraft, sol og vind), i stedet for ytterligere bruk av fossile energikilder. Det norske initiativet «ren energi for utvikling» utgjør en sentral del av den samlede norske politikken på klima- og energiområdet. Initiativet har som hovedmål å øke tilgangen på ren energi som bidrag til utvikling og fattigdomsbekjempelse, og for å redusere klimautslipp. Tilgang til moderne energi til akseptable priser er også viktig for oppnåelse av Tusenårsmålene, særlig helse, utdanning og likestilling.

Det har vært en jevn økning av bistand til ren energi de siste årene. I 2009 var den bilaterale innsatsen samt øremerkede bevilgninger gjennom multilaterale kanaler mer enn 700 mill kroner. I tillegg kommer investeringer foretatt av Norfund, ca 100 mill kroner. I 2009 samarbeidet Norge med mer enn 20 land innen ren energi.

Det ble i 2009 inngått avtale med Etiopia om finansiering av konsekvensutredninger for to store mulige vannkraftverk/flerbruksanlegg i den Blå Nilen. Kraftverkene vil kunne gi Etiopia og regionen hardt tiltreng pålitelig og miljøvennlig energi. Videre ble det inngått avtaler med Liberia for gjenoppbygging av viktige deler av kraftsystemet i Monrovia, samt et program for institusjonelt samarbeid innen energi og vannforvaltning.

I et samarbeid med India støtter Norge elektrifisering av 30 landsbyer basert på solenergi. Kirkens Nødhjelp har et pågående prosjekt for elektrifisering av landsbyer i Afghanistan, som i løpet av 2009 har medført at 118 landsbyer er fullt elektrifisert. I Nepal har Norge bidratt til elektrifisering av omlag 50 000 husstander med sol og mikrovannkraft, og mer effektive vedovner til omlag 60 000. Norge har også gitt støtte til Verdensbankens Lighting Africa-initiativ, som sprer enkle oppladbare lamper til husholdninger.

Miljø og klima er prioriterte områder i samarbeidet med land Asia, særlig India, Nepal og Kina. En sentral målsetting er å ivareta utviklingsperspektivet i Regjeringens klimasatsing, herunder bedret samordning av innsatsen fra myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette følges opp på ulike måter overfor de enkelte landene gjennom dialog på politisk nivå, gjennom samarbeid på embetsnivå mellom berørte fagdepartementer, gjennom næringslivs- og forskningssamarbeid og gjennom konkrete utviklingsprosjekter. Et helhetlig institusjonelt samarbeid tilstrebes.

Miljø- og klimasamarbeidet med Kina ble styrket i 2008 med inngåelse av en rammeavtale om klima samt fornying av MoUen om norsk-kinesisk miljøsamarbeid. Norge har spesielt bidratt til at klima er blitt et gjennomgripende tema i samarbeidet, samt til opprettelsen av en arbeidsgruppe på lav-karbon energi. Sammen med kinesiske myndigheter støtter Norge også et klimaprosjekt i regi av UNDP som etablerer klimahandlingsplaner på provinsnivå. Videre har regjeringen satt av 60 mill. kroner til støtte for et europeisk-kinesisk samarbeid om CCS ved et kullkraftverk i Kina (Near Zero Emission Coal)

Forvaltning av felles vannressurser er en regional utfordring for blant annet de ni Nilen-landene. I dette samarbeidet har Norge en rolle i å fremme regional krafthandel og en avtale om felles forvaltning av vannet i Nilen er en forutsetning for dette. En forhandlingsløsning vil ha stor betydning for samarbeidet mellom Etiopia, Egypt og Utenriksdepartementet om vannressursene i Blå-Nilen.

Norge støtter tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. Sammen med EU og Tyskland har Norge bidratt til opprettelse og utforming av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF) i utviklingsland. Norges bidrag er 80 mill. kroner over fire år. Formålet til GEEREF er å reise kommersiell kapital for investeringer i klima og ren energi gjennom et statlig-privat partnerskap, og de første to investeringene ble foretatt i 2009.

REEEP (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) er en internasjonal frivillig organisasjon som samarbeider med lokale myndigheter, næringsliv og banker om å stimulere det globale markedet for fornybar energi og energieffektivisering gjennom økte investeringer i energitiltak. Ett av hovedmålene er å bedre tilgangen til bærekraftig energi i utviklingsland. Norge har gitt 30 mill. kroner årlig i perioden 2006-09, og vil fortsette støtten i 2010-12. REEEP har til nå støttet over 130 prosjekter for å bidra til lovgivning, reguleringer, kapasitetsbygging, forretningsmodeller og finansieringsinstrumenter i utviklingsland.

Det regionale senteret ICIMOD har bidratt med informasjon og kunnskap om bærekraftig bruk av naturressurser, samt tilpasning til klima- og miljøendringer i Himalaya-regionen. ICIMOD fortsetter samarbeidet med Senter for klimaforskning (CICERO) og GRID-Arendal om et forskningsprosjekt om klimaendring og dens innvirkning på snøsmeltingen og vannressurssene i Himalaya-regionen.

Innkjøp

Utenriksdepartementet ivaretar kravene til miljøhensyn innen handlingsplanens prioriterte produktområder. I øvrig konkurranser vurderes de miljømessige konsekvenser av anskaffelsene og miljøkriterier ivaretas hvor dette er relevant. I løpet av 2010 vil Utenriksdepartementet i samarbeid med Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) utarbeide retningslinjer for Utenrikstjenesten i bruk av miljøkrav i offentlige anskaffelser.

10 Likestilling

Mål og virkemidler

Stortingsmelding nr. 11 (2007-2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken

Stortingsmeldingen om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken som ble lansert våren 2008, fastslår at kvinners innsats og kvinners rettigheter er avgjørende for å nå FNs tusenårserklæring. Kvinners rettigheter er et mål i seg selv og en forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål. Norge opprettholder sin pådriverrolle i multilaterale fora. Under FNs kvinnekommisjon CSW i mars 2010 holdt Barne- likestillings- og inkluderingsministeren en høy profil med særlig vekt på likestilling som strategi for økonomisk vekst og utvikling. Norge fikk gjennomslag for en enstemmig CSW-resolusjon om styrking av FNs likestillingsarbeid gjennom etablering av en ny samlet FN-organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (se egen omtale under kap. 170 post 76).

Norge fører en offensiv politikk med vekt på sju innsatsområder:

1. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

   • Ifølge FNs rapport om tusenårsmålene er andelen kvinner i nasjonale parlamenter rekordhøye 19 pst. i 2010 , men fortsatt langt unna målet om 30 pst. Norge støtter relevante tiltak på flere nivå. Den norskstøttede globale databasen iKnowPolitics i regi av FNs Utviklingsprogram UNDP og FNs kvinnefond Unifem, den internasjonale parlamentarikerunionen IPU med flere fasiliterer erfaringsutveksling, diskusjonsfora og mentorfunksjon for kvinner i politiske funksjoner. Nettverket inkluderer mer enn 7000 kvinnelige politikere i mer enn 150 land og språkene engelsk, fransk, spansk og arabisk. Norge har gjennom en årrekke bidratt til opplæring av Indias kvinnelige folkevalgte, med sikte på at de skal få relevant kompetanse og selvtillit til å være gode representanter og bidra positivt som rollemodeller og endringsagenter for fattige kvinner i Indias mange lokalsamfunn. I Mosambik har frivillige organisasjoner med norsk støtte brakt likestillingsspørsmål inn i valgkampen og fremmet kvinners politiske deltakelse.

2. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske liv.

   • Kvinner har globalt dårligere tilgang til jobber i formell sektor, lavere lønn, inntekt og formue/eiendom enn menn. I følge Verdens matvareorganisasjon FAO står kvinner for 60-80 pst. av matproduksjonen i de fleste utviklingsland og globalt 50 pst. I følge FNs tusenårsrapport er kvinner underrepresentert i lønnet arbeid utenfor landbruket i så og si alle regioner. Selv i land og sektorer hvor kvinner utgjør en stor del av arbeidsstyrken kjennetegnes arbeidssituasjonen av større usikkerhet og lavere lønn enn tilsvarende for mannlige arbeidstakere. Mange kvinner arbeider i uformell sektor der de bidrar i familiebedrifter eller driver egen økonomisk virksomhet, har få eller ingen rettigheter, uforutsigbar arbeidssituasjon og inntekt. I kjølvannet av finanskrisen, har tap av arbeidsplasser i formell sektor ført enda flere kvinner over i uformell sektor. Kvinner har lange arbeidsdager, fordi de også har ansvar for å tilberede og servere mat, forsyne husholdet med vann og ved, i tillegg til omsorg for barn, syke og gamle.

   • I Malawi støtter Norge både myndighetenes arbeid for næringsutvikling og bondeorganisasjonen NASFAM. Kvinner utgjør to av tre deltakere i disse programmene og en bevisst satsing har gitt en kraftig økning av kvinner på ledernivå. Inntektsgenererende tiltak blant selvbergingsbønder, bærekraftig landbruk, irrigasjon og treplanting inngår i programmene. NASFAM mottok Yara-prisen i 2009 og har nylig skaffet malawiske kvinnebønder adgang til Fairtrade-markedet. På landbruksuniversitetet Bunda College er mer enn en tredel av studentene kvinner, og likestillingsspørsmål er integrert i pensum. I Tanzania har Norge støttet utdanningen av 200 kvinnelige ingeniører til energisektoren og i Mosambik arbeider Norge for å fremme kvinners landrettigheter.

   • I Sri Lanka har Norge finansiert mikrokreditt og yrkesutdanning, som har gitt flere tusen fattige kvinner mulighet til å starte eget inntektsgivende arbeid.

   • Norge støtter frivillige organisasjoners arbeid i en rekke land for mikrofinansiering der kvinner er hovedmålgruppe; spare- og låneordninger i lokalsamfunnet som gir nye muligheter til å komme seg ut av fattigdommen. Gjennom små men avgjørende investeringer, etablering av småbedrifter o.l. legges grunnlag for bedre ernæring og helse, skolegang for sønner og døtre, og økt selvtillit og status for kvinnene selv. Strømmestiftelsen og Care er viktige samarbeidspartnere.

   • Norge er en pådriver overfor FN-organisasjonene, Verdensbanken og de regionale bankene, for å vri virksomheten over i mer kvinne- og likestillingsrettete spor. Verdensbanken handlingsplan «Likestilling er smart økonomi» var motivert av norsk påtrykk og har bl.a. bidratt til produktutvikling, markedsføring og inntektsutvikling for kvinner i Kenya, Egypt og Sudan. Norge er samarbeidspartner og premissleverandør for World Development Report 2012 der likestilling er hovedtema. Såkalt myk øremerking av norske midler og tydelige signaler til den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har bidratt til organisasjonens økte innsats mot barnearbeid, tvangsarbeid og menneskehandel med særlig vekt på jenter og kvinners sårbarhet.

   • Etablering av en egen kvinne- og likestillingsbevilgning i bistandsbudsjettet i 2007 har gitt et løft for målrettede tiltak for kvinners rettigheter og likestilling gjennom samarbeid med kvinneorganisasjoner, myndigheter, forskningsinstitusjoner og andre likestillingsaktører på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå. Betydelig økt støtte til Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (Fokus) har bidratt til økt kapasitet for norske kvinneorganisasjoners støtte til og erfaringsformidling til partnerorganisasjoner i sør.

3. Kvinner og menn skal ha lik tilgang til utdanning.

   • Forskning viser tydelig at et av de viktigste tiltakene for å fremme utvikling i et land er å utdanne jenter. Hever man antall utdannete jenter i et land, reduserer man fattigdom, samtidig som kvinner og jenters rettigheter styrkes, økonomisk produktivitet øker, barne- og mødre dødelighet minker, bedring i kosthold og helse, og ikke minst øker man sjansen for at neste generasjon også får en utdannelse. Norsk satsning på barn og kvinners rettigheter har særlig fokus på utdanning, og støttes primært gjennom UNICEFs omfattende utdannings- og likestillingsprogram. Flere jenter enn noen gang gjennomfører barneskolen og forskjeller mellom jenter og gutter i grunnskolen minker. Stadig flere jenter i utviklingsland begynner på skolen: 96 jenter per 100 gutter i 2008 (FNs tusenårsrapport 2010), mot 91/100 i 1999. Disse fremskrittene skyldes bl.a. UNICEFs og partneres arbeid for bl.a. avvikling av skolepengeordninger, støtte til mer barnevennlige skoler, spesiell oppfølging av barn rammet av hiv og aids, samt kampanjer for å få barn, spesielt jenter, inn og tilbake på skolen. UNICEF jobber også strategisk opp mot myndighetene i de respektive land for å sikre jenters tilgang på utdanning. Støtte gis også til Verdensbankens “Fast Track Initiative” med særlig vekt på likestilling. Norge støtter også jenters utdanning i bilateralt utviklingssamarbeid, både gunnutdanning, yrkesutdanning og høyere utdanning, utdanning av kvinnelige lærere, bedre læremidler og læringsmiljø, bl.a. i Afghanistan, Sudan, Zimbabwe, Madagaskar, Palestinske områder og Nepal. Se omtale i kapitel 150-153.

4. Kvinner har rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

   • Manglende tilgang på seksualopplysning, prevensjon, kvalifisert fødselshjelp og trygg abort begrenser kvinners rett til selv å bestemme antall barn og avstanden mellom fødsler. Flere hundre tusen kvinner dør årlig eller får varige mèn pga mangelfullt utbygd fødselsomsorg og farlige aborter. Kvinners rolle i reproduksjonen gjør dem også sårbare for undertrykking. I mange samfunn er kontroll over jenter og kvinners seksualitet og fertilitet viktig for familiens/klanens ære og anseelse i lokalsamfunnet. Tildekking av kvinner og begrensninger på deres bevegelsesfrihet bidrar til å opprettholde avstand mellom kvinner og menn som ikke er i nær familie. Sterk preferanse for sønner og moderne teknologi som muliggjør kjønnsseleksjon før fødselen har ledet til kvinneunderskudd i land som India og Kina. Seksuelt overførbare sykdommer som hiv og aids medfører et særlig stigma for jenter og kvinner. I Afrika sør for Sahara utgjør jenter og unge kvinner 3 av 4 nysmittede i alderen 15-24 år. Seksualisert vold, tidlige ekteskap og kvinners manglende kontroll over egen kropp og seksualitet er med på å forklare dette. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) utfordrer rigide, polariserte kjønnsrollemønstre.

   • Norge går i spissen for mødre- og barnehelse internasjonalt, og samarbeider med FNs generalsekretær, Bill & Melinda Gates Foundation, Storbritannia og USA med flere, i utarbeidelsen og lanseringen av en global handlingsplan for de helserelaterte tusenårsmålene.

   • Norge går sammen med Sverige i bresjen for krav om trygg og selvbestemt abort og seksuelle minoriteters rettigheter. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og likestillingsaspektet løftes i den globale helsestrategien og statsministerens tuseårsmål 4&5-initiativ. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er et felt der norsk og nordisk innsats er særlig viktig, også fordi det er kontroversielt.

   • Norge er en aktiv forkjemper for seksuelle minoriteters rettigheter i multilaterale fora og bilateralt. Utenriksstasjonene følger kontinuerlig saker om overgrep og diskriminering, og oppmuntres til å ha kontakt med rettighetsorganisasjoner som arbeider med seksuelle minoriteter. Det er utarbeidet retningslinjer for ambassadenes arbeid på området, LHBT-spørsmål har vært profilert som ledd i det bredere arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og retningslinjene for kvinne- og likestillingsbevilgningen inkluderer støtte til LHBT-aktivister og -organisasjoner i samarbeidsland, blant andre Nepal.

   • Norge er en betydelig bidragsyter til den internasjonale sammenslutningen for planlagt foreldreskap IPPF, som har datterorganisasjoner i 152 land i alle regioner.

   • IPPF fasiliterte et felles norsk-svensk sidearrangement om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter under FNs kvinnekommisjon CSW i 2009. Fokus var på trygg abort, seksuell orientering og kjønnsidentitet, og menns roller.

5. Kvinner har krav på et liv uten vold.

   • Vold mot kvinner er et globalt problem og tar mange former. Det handler om voldtekt og annen seksualisert vold, kvinnemishandling og incest, kvinnelig kjønnslemlestelse og andre skadelige tradisjonelle praksiser, og menneskehandel for seksuell utnytting i prostitusjon eller husholdninsslaveri. FN-studier indikerer at familievold rammer mellom 20 og 50 pst. av kvinner, varierende mellom land, i løpet av livet.

   • FNs generalsekretær Ban Ki-Moon lanserte i 2009 en global FN-kampanje mot kjønnsbasert vold, herunder et nettverk av mannlige ledere, der justisminister Knut Storberget er medlem. Norge samarbeider tett med FNs nettverk mot voldtekt og seksualisert vold i krig, UN Action, og ga i 2009 betydelige midler til FNs tematiske fond mot kjønnsbasert vold, kvinnelig kjønnslemlestelse og underlivsskader/fistula.

   • I Mosambik ble lov mot vold i hjemmet vedtatt av parlamentet i 2009. Norskstøttete kvinneorganisasjoner og FN bidro i formuleringsarbeidet og har gjennom mange år jobbet systematisk med parlamentet for å få loven vedtatt. Også i Uganda kan norskstøttede programmer mot kjønnsbasert vold vise til viktige resultater, inkludert innen politikkutforming. I Malawi, der Norge har benyttet budsjettstøttedialogen til å påvirke myndighetene til økt innsats for å bekjempe vold mot kvinner, ble det i 2009 etablert en database for rapportering av tilfeller av kjønnsrelatert vold. Norsk støtte til tiltak for ofre for kjønnsbasert vold og holdningsskapende arbeid i lokalsamfunn har bidratt til økt oppmerksomhet og offentlig innsats mot problemet i Liberia. I Zambia har Norge støttet samarbeid med tradisjonelle ledere for å bidra til holdningsendring. I Uganda samarbeider Norge med FNs befolkningsfond UNFPA om å forhindre kjønnsbasert vold i Nord- og Øst-Uganda, samt bygge opp et apparat til å hjelpe ofrene. I Nicaragua har norske bidrag, gjennom samarbeid med Verdens helseorganisasjon WHO og lokale frivillige organisasjoner nådd mer enn 9000 kvinner med juridisk og psykologisk støtte, og krisesentertilbud. Det ble også gitt støtte til det nicaraguanske statlige kvinneinstituttet for å styrke forebyggende arbeid.

   • Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel revideres i 2010. I 2009 ble om lag 60 mill. kroner bevilget til forebyggende tiltak og bistand til ofre. Midlene ble kanalisert via norske og internasjonale frivillige organisasjoner, interstatlige organisasjoner som IOM (internasjonal organisasjonen for migrasjon) og FN-organisajoner som UNICEF, UNDP og ILO. Støtten omfattet sikker, frivillig retur fra Norge for ofre for menneskehandel og en viss oppfølging både medisinsk, sosialt, arbeidsmessig og økonomisk etter retur.

6. Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid.

   • Kvinners rolle i det globale arbeidet for fred og sikkerhet kom for alvor på FNs dagsorden i 2000 med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. I 2008 vedtok Sikkerhetsrådet en ny resolusjon som fastslo at bruken av voldtekt og annen seksualisert vold i konflikt kan utgjøre en sikkerhetspolitisk trussel. I 2009 vedtok Sikkerhetsrådet to nye resolusjoner som konkretiserer oppfølgingstiltak, bl.a. oppnevning av en egen spesialrepresentant for FNs generalsekretær. Norge har hele tiden vært en pådriver for denne utviklingen og var blant de første landene som lanserte en nasjonal handlingsplan for arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet. Se mer om dette nedenfor.

   • Norge bevilget i 2009 til sammen 29 millioner kroner til freds- og forsoningsarbeid rettet mot kvinner. Det legges vekt på å støtte opp om og styrke lokale kvinneorganisasjoner og bidra til å fremme deres erfaringer og deltakelse i fredsprosesser. Dette utgjør en sentral del av Norges oppfølging av FNs Sikkerhetsrådsresolusjon (SR) 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

   • Det vil bli utarbeidet en egen plan for å styrke implementeringen av SR 1325 i Norges freds- og forsoningsarbeid.

   • Norge arbeider for å styrke kjønnsperspektivet i den internasjonale observatørstyrken i Filippinene, hvor Norge har en tilretteleggerrolle i fredsprosessen.

   • Norge har forpliktet seg til å stille minst 5 politirådgivere til rådighet for FNs fredsskapende innsatsstyrke på Haiti (MINUSTAH). Arbeidsoppgavene vil omfatte strategisk planlegging av prosjekter for beskyttelse av kvinner og barn og med å forebygge kjønnsbasert vold.

   • Norge støtter utviklingen av nettverk av kvinneorganisasjoner, f.eks. International Women’s Tribune Center, som når ut til kvinner på grasrotnivå gjennom radiohørespill.

   • Institute for Inclusive Security har mottatt støtte for å bygge et nettverk av kvinnelige politikere i Sudan.

   • Norsk støtte bidro til å støtte økt representasjon og deltagelse av kvinner i religiøse nettverk, som en ressurs i post-konflikt situasjoner og i fredsforhandlinger. Den internasjonale interreligiøse organisasjonen Religions for Peace og dens kvinnenettverk Global Women for Peace etablerte bl.a. retningslinjer for å løfte inn kvinners perspektiver i arbeidet for å hindre væpnet vold, spesielt innenfor håndvåpenproblematikken.

7. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser.

   • Innen humanitær bistand øremerket Norge i 2009 110 mill. kroner til tiltak for å fremme kvinners rettigheter og likestilling samt bekjempelse av seksualisert vold i humanitære situasjoner. Støtten har gått til strategisk innsats av global og nasjonal karakter (30 mill. kroner), samt til å fremme kvinners deltakelse og likestilling i humanitære prosjekter på landnivå (80 mill. kroner). Støttede tiltak har bl.a. vært målrettet punktinnsats til humanitære organisasjoner, utarbeidelse og implementering av strategier for kvinners rettigheter og studier som kan danne bakgrunn for politikkutvikling på området. Kjønnsperspektivet er styrket i arbeidet med humanitær nedrustning bl.a. i det internasjonale arbeidet under Minekonvensjonen. Norskstøttede mineryddeorganisasjoner ansetter i økende grad kvinnelige mineryddere, og sørger for å innhente informasjon fra både kvinner og menn når man gjør undersøkelser i forkant av minerydding.

   • Norge prioriterte tiltak i DR Kongo i 2009, gitt omfanget av seksualisert vold rapportert fra landet. Bl.a. støttet man FN med utarbeidelse av en overordnet plan mot seksualisert vold, med særlig fokus på Øst-Kongo. Planen er nå innarbeidet i myndighetenes strategi for Øst-Kongo og iverksettes med hjelp av lokale og internasjonale organisasjoner. I Sudan støttet Norge i 2009 humanitære programmer som har målrettede tiltak for å nå sårbare kvinner, som internt fordrevne, tilbakevendte, aleneforsørgere og kvinner i konfliktområder.

   • Regjeringen ønsker å styrke koblingene mellom klima, miljø og likestilling. Kvinners deltakelse og tilgang til ressurser skal vektlegges i større grad, særlig i arbeidet med klimatilpasning og redusert avskoging REDD+.

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2000) ble lansert 8. mars 2006. I juni samme år ble det opprettet et samarbeidsorgan bestående av departementer, direktorater frivillige organisasjoner og forskere, som møtes årlig for å utveksle erfaringer og informasjon. Den første fremdriftsrapporten for gjennomføring av handlingsplanen for SR 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble lagt frem i 2007. Et prosjekt for kvinner, fred og sikkerhet ble opprettet i Utenriksdepartementet høsten 2009 for å styrke Norges implementeringen av Sikkerhetsrådsresolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet (1325, 1820, 1888, 1889). Handlingsplanen har bidratt til betydelig økt aktivitet og bevissthet i alle involverte departement og direktorater. Hovedinnsatsen har vært rettet mot å styrke kvinners deltakelse og fremme et kjønnsperspektiv i all innsats knyttet til fred og sikkerhet, samt å bedre beskyttelsen av kvinner i konfliktsituasjoner. De siste årene har særlig arbeidet mot seksualisert vold i konflikt blitt styrket. Innsatsen har vært rettet mot økt beskyttelse av sivile, bedre respons til ofrene, bekjemping av straffefrihet og forebygging av seksualisert vold. Norge har bidratt til å sikre økt internasjonal innsats og en sikkerhetspolitisk tilnærming til seksualisert vold i konflikt og har bidratt til videreutviklingen av det internasjonale rammeverket. I forbindelse med tiårsmarkeringen av SR 1325, vil det bli utarbeidet en ny strategi for Norges arbeid innen kvinner, fred og sikkerhet. Strategien vil være et supplement til handlingsplanen, og vil innholde utvalgte prioriteringer for de neste årene, inkludert et sett av indikatorer for måloppnåelse. Som en del av strategien vil det bli utarbeidet en egen plan for å sikre et sterkere kjønnsperspektiv i det norske freds- og forsoningsarbeidet.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009. Videreføres 2010-2013

En midtveisvurdering av Handlingsplanen ble lagt fram våren 2009. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) fant at kvinner og likestilling er høyt på den politiske dagsorden, og at dette engasjementet tydeligst reflekteres i det multilaterale samarbeidet. Det påpekes at det er behov for bedre dokumentasjon av kvinneretting i det bilaterale arbeidet for å oppnå og synliggjøre resultater på landnivå. Departementet har besluttet å videreføre Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2010-2013, med spisset innsats geografisk og tematisk for integrering av kjønnsperspektivet i strategiske samarbeidssektorer som energi og klima samt for økt politisk profilering. Sju land, hvorav fem i Afrika, vil få en tettere oppfølging og styrkes med ekstra ressurser. Det tas sikte på sterkere integrering av kjønnsperspektiv i disse ambassadenes sentrale porteføljer, som klima/miljø, olje og energi, næringsutvikling, fred og forsoning, mødre- og barnehelse. Oppfølgingen forankres i fagavdelingene og geografiseksjonene med støtte fra Norad og fagrådgiverne i departementet. Satsingen underbygges med følgeforskning og det utarbeides et resultatrammeverk for å dokumentere god praksis underveis og resultater.

Handlingsplanen fastslår at det er et mål å bidra til omfordeling av makt, ressurser og omsorgsoppgaver mellom menn og kvinner. Målrettete tiltak og øremerking av ressurser skal bidra til bedre resultater i arbeidet med å fremme jenters og kvinners rettigheter og innflytelse, holdnings- og atferdsendring hos menn og gutter og i arbeidet med å bekjempe diskriminering og stigmatisering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

De siste årene har departementet tatt gjentatte initiativ til samarbeid med likesinnede land og frivillige organisasjoner om å sette menn og mannsroller på dagsordenen, bl.a. på sidearrangementer til FNs kvinnekommisjons årlige møter, og på et internasjonalt ekspertmøte om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i Oslo høsten 2009. Over kvinne- og likestillingsbevilgningen har man bla. støttet det globale nettverket “MenEngage” i gjennomføringen av en holdningsundersøkelse i seks land om likestilling og mannsroller og en internasjonal konferanse om temaet i Brasil våren 2009.

Rettighetsperspektivet er sentralt i likestillingssatsingen. Norge ble medlem av FNs menneskerettighetsråd i 2009 og prioriterer der kvinners rettigheter og diskriminerende lovgivning, mødredødelighet som et menneskerettighetsbrudd og vold mot kvinner i dette arbeidet. FNs kvinnekonvensjon CEDAW er et viktig redskap i det bilaterale samarbeidet med partnerland. Over kvinne- og likestillingsbevilgningen har man støttet kvinneorganisasjoner i Midt-Østen med å utarbeide såkalte skyggerapporter til konvensjonen og delta i høringer av konvensjonsparten. Våren 2010 arrangerte den norske ambassaden i Slovenia en internasjonal konferanse om CEDAW i Ljubljana, der bl.a. landets president deltok.

Organisatoriske tiltak for å fremme integrering av kjønnsperspektivet i utviklingssamarbeidet

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling legger tydelige føringer for organisering og forankring av ansvar for kvinners rettigheter og likestilling som et selvstendig mål og integrering i alt utviklingssamarbeid. Det er i tråd med dette blitt innarbeidet klare retningslinjer og forventninger i tildelingsbrev, maler for ambassadenes planer og rapporter og i etatsstyringen av Norad.

I forbindelse med en omfattende omlegging av ordningsregelverk, skjema og maler for søknadsskjema, tilsagnsbrev, beslutningsdokument og saksbehandlerveiledning, er det lagt inn krav til vurdering og rapportering om tre sentrale tverrgående tema: kvinner og likestilling, antikorrupsjon og klima/miljø. For enkelte tilskuddsordninger var det allerede tidligere innarbeidet standardformuleringer om kvinner og likestilling, bl.a. ordningen for humanitær bistand. Denne omleggingen forventes å få positive konsekvenser for integrering av likestilling i utviklingsprosjekter på alle områder.

I midtveisvurderingen av Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet, ble det blant annet påpekt mangelfull ledelse og systematikk i arbeidet med iverksetting av handlingsplanen. Det arbeides nå med å etablere en fastere styringsstruktur og mål- og resultatrapportering for handlingsplanen, bl.a. utvikling av relevante indikatorer og utgangspunkt for resultatmåling (baseline).

Ambassadenes rapportering, deres årlige virksomhetsplaner og oppdateringer av rullerende tre-årsplaner, er viktige informasjonskilder for hvordan Handlingsplanen gjennomføres gjennom den bilaterale bistanden. Generelt reflekterer flere av ambassadenes planer en økende synliggjøring av kvinners rettigheter og likestilling. Dette er ikke et entydig bilde og det finnes unntak, men den generelle trenden vurderes som positiv. Ambassadenes planer spenner mellom å definere kvinner og likestilling som et av regjeringens hovedinnsatsområder som den ønsker å fokusere på, eller som et viktig tverrgående hensyn.

Regjeringen har økt kapasiteten betraktelig når det gjelder faglig støtte til gjennomføring av de to handlingsplanene for kvinners rettigheter og likestilling, og kvinner, fred og sikkerhet.

Opplæringen i regi av Utenrikstjenestens kompetansesenter er styrket med utvidete moduler om kvinner og utvikling, og kvinner, fred og sikkerhet i flere av grunnkursene for utreisende, og samlinger for lokalansatte. Likestilling har vært satt på dagsordenen under de årlige samlingene for ledere og nestledere ved utenriksstasjonene. Som oppfølging av en «likestillingslunsj», under lederkonferansen høsten 2009, ble det etablert et likestillingsnettverk for utveksling av informasjon og erfaringer. De siste årene har det vært gjennomført hel- og halvdagskurs årlig om kvinner og utvikling, SR 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og seksuell orientering og kjønnsidentitet. I tillegg har det vært gjennomført årlige regionale likestillingsseminarer for ambassadene (tre i Afrika og ett i Asia) for erfaringsutveksling og kompetanseheving. I 2010 gjennomføres ytterligere ett seminar i Afrika og ett i Asia.

Norad spiller en sentral rolle i departementets arbeid for å styrke ambassadenes kompetanse for å kunne systematisk integrere likestillingsperspektivet i den bilaterale bistanden. I tilegg til løpende etterspørselsbasert rådgivning, har Norad også utviklet en tilnærming for porteføljegjennomganger («likestillingsvask») med veiledning av ambassadene og ambassadenes partnere om hva som kan gjøres for å øke fokus på kvinners rettigheter og likestilling. Ambassadebesøkene inkluderer også kursing for de ansatte om Handlingsplanen, politiske føringer, internasjonale rammeverk og tilgjengelighet av faglige ressurser og nettverk som kan være en støtte for ambassaden i deres arbeid. Norad har gjennomført fire likestillingsgjennomganger av ambassadeporteføljer, hvor opplæring inngår som en viktig komponent. I løpet av 2010 vil tilsvarende gjennomganger gjennomføres i fem nye land.

Rapportene publiseres for å bidra til læring bredt i utenrikstjenesten.

Likestilling som ett av fem hovedspor i budsjettet

Fortsatt økning i kvinne- og likestillingsrettet bistand

Omfanget av bilateral bistand som kan spores til kvinners rettigheter og likestilling er økt fra 2,4 mrd. kroner (20 pst.) i 2005 til 5,3 mrd. kroner (29 pst.) i 2009, jf. tabell 10.1. Mens økningen var markert i Regjeringens første tre år 2007-2009, viser tallene for 2009 en liten nedgang i andelen av likestillingsrettet bistand. Omfanget i kroner økte imidlertid. Det er et mål at omfanget av likestillingsrettet bistand skal være jevnt økende, både absolutt og som andel av total bistand. Vi vil følge utviklingen nøye framover, med særlig oppmerksomhet om likestilling som delmål.

Kvinner og likestilling i den multilaterale bistanden

I samarbeid med nordiske og andre likesinnede land benytter Norge sin innflytelse som en betydelig giver til å etterspørre resultater og sette kvinner og likestilling på dagsordenen i styremøter og andre fora for dialog med de multilaterale institusjonene som UNICEF og UNFPA. Norge bidro med 332 mill. kroner i kjernebidrag til FNs befolkningsfond UNFPA, som har kvinner og likestilling som eget målområde og for øvrig har likestilling som tilnærming i virksomheten generelt. Kvinners helse utgjorde vel 48 pst. av UNFPAs budsjett.

Øremerking av midler

Etableringen av Kvinne- og likestillingsbevilgningen, kap. 168 post 70, lansert i St.prp.nr.1 (2006-2007) har vært sentral for den intensiverte innsatsen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet. Bevilgningen skal støtte målrettede tiltak for kvinner og likestilling som ikke naturlig faller inn under andre budsjettposter. I 2007 ble det avsatt 200 mill. kroner over bevilgningen. Beløpet økte til 235 mill. kroner i 2008 og de to siste årene har det vært avsatt 300 mill. kroner årlig over denne budsjettposten.

I tillegg øremerkes årlig 140 mill. kroner til oppfølging av Handlingsplanen for iverksetting av SR 1325 om kvinner, fred og sikkerhet over kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter (110 mill. kroner) og 164 Fred, forsoning og demokratitiltak (30 mill. kroner). Øremerking av ytterligere 100 mill. kroner har muliggjort opptrappingen i støtten til FNs kvinnefond Unifem, likestillingsarbeid i regi av Verdensbanken, i land i Sør-Kaukasus og Sentralasia samt økt støtte til likestillingsrettet arbeid i regi av sivilt samfunns organisasjoner. I 2009 ble det gitt en tilleggsbevilgning på 60 mill. kroner i økte tilskudd til UNICEFs arbeid for jenters utdanning over kap. 176 Tilleggsmidler via FN-systemet. Økningen bringer støtten til UNICEFs arbeid for jenters utdanning opp i 500 mill. kroner årlig, («jentemilliarden» fordelt over to år 2009-2010). Siden 2007 er omfanget av øremerkede midler bragt opp i 600 mill. kroner årlig, jf. tabell 10.2.

Siden 2007 har det skjedd en kraftig opptrapping av bistanden til kvinner, fred og sikkerhet. I tillegg til uttalt politisk prioritering og øremerking av nye midler for kvinnerettede tiltak, kan økningen tilskrives nye rutiner ved tildeling av midler med krav til rapportering om effekten av tiltak for kvinner og menn.

Likestilling internt i utenrikstjenesten

Likestilling og ikke-diskriminering internt i utenrikstjenesten

Utenrikstjenestens personalpolitiske målsettinger skal bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Menn og kvinner skal sidestilles mht. ansettelse, lønnsutvikling, opprykk og kompetansegivende oppgaver.

Overordnede mål

Utenriksdepartementet vil for perioden 2010-2013 gjennom «Strategi 2013» ha fokus på likestilling på alle nivå og forsterke arbeidet med inkludering og mangfold. Departementet skal prioritere kompetanseutvikling og kvalifiserende arbeidsoppgaver.

Departementet har gjennom en egen Strategi for personalpolitisk likestilling (2007 – 2011) angitt de overordnede mål og retninger for likestilling internt i tjenesten. Det er utarbeidet periodemål innen utvalgte områder:

• Kompetanseutvikling og bevissthet om likestilling.

• Bedre kjønnsbalanse i lederstillinger (måltall utarbeidet).

• Sikre at det ikke oppstår lønnsforskjeller på bakgrunn av kjønn.

Lønns- og stillingsnivåer

Overordnet kjønnsfordeling

Mål:

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport:

Den overordnete kjønnsfordelingen viser en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet. På utenriksstasjonene er det en overvekt av menn (53 pst.). Disse tallene vil variere fra år til år.

Kjønnsbalansen mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten har blitt bedre de siste år. I lederstillinger er det nå kun i toppledelsen (ekspedisjonssjef, assisterende utenriksråd, og utenriksråd) samt i stasjonssjefsstillinger at kvinner fremdeles er underrepresentert. Det er nå mer enn 30 pst. kvinner blant våre stasjonssjefer. Det er imidlertid fremdeles betydelig færre kvinner enn menn som søker slike stillinger. I lavere stillingskategorier er menn betydelig underrepresentert.

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, innholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte.

Utenriksdepartementet har jobbet spesielt med å øke antallet ansatte med ikke-vestlig bakgrunn. Eksterne utlysninger, som aspirantopptaket, profileres i medier rettet mot innvandrermiljøer. Likeledes legges vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn til intervju.

Lønn

Mål.

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i personalpolitisk dokument og lønnspolitisk dokument. I personalpolitisk dokument heter det «Departementets lønnspolitikk skal sikre likeverdig lønnsutvikling for kvinner og menn,..» Departementet reviderte lokal lønnspolitikk i en partssammensatt arbeidsgruppe våren 2009. Her ble målformuleringene om likelønn og kjønn hevet til overordnede mål: «Det skal iht Likestillingsloven §5 tas hensyn til likestilling/likelønn i alle sammenhenger der lønn fastsettes. Kjønnsbetingede lønnsforskjeller som avdekkes forutsettes utlignet.» Målet gjelder da underliggende punkter som nyansettelse, stillingsskifte, HTA 2.3.8-lønnsreguleringer, og HTA 2.3.3 og 2.3.4 forhandlinger.

Lønn og stilling

Kjønnsforskjellene i lønn er svært små innad i de fleste stillingskategoriene. Det er imidlertid tydelige kjønnsforskjeller innen enkelte stillingskategorier.

Kvinner ligger markert lavere i stillingskodene avdelingsdirektør og seniorrådgiver. Én forklaring er at menn i disse stillingskategoriene oftere har tidligere ledererfaring, bl.a. som stasjonssjefer. Også i spesialrådgiverkoden ligger kvinner markert lavere enn menn.

Eksisterende og fremtidige tiltak.

• Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger. Fordelingen av midlene i lokale lønnsforhandlinger kontrolleres underveis i forhandlingene ift de sentralt fastsatte prioriteringene, og diskuteres med forhandlingspartene. Overordnet statistikk presenteres også for ledergruppen og utenriksråden etter at de lokale lønnsforhandlingene er avsluttet og resultatet kjent.

• Likelønnsvurdering gjøres i lokale lønnsforhandlinger både av arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene. Dette gjøres med bakgrunn i HTA og lokal lønnspolitikk.

• Arbeidsgiver presiserer overfor lederne at ansatte i foreldrepermisjon er inkludert i lokale lønnsforhandlinger.

• Arbeidsgiver minner om nevnte hensyn på lederkurs og andre kurs/presentasjoner der dette er naturlig. Dette gjøres med bakgrunn i HTA og lokal lønnspolitikk.

Bruk av overtid

Ifølge personalpolitisk dokument skal overtid i utenrikstjenesten avdekkes nærmere og følges opp. Det er ikke utformet egen målsetting mht. kjønn og overtid. Dette har sammenheng med at det ikke ses å være spesielle utfordringer eller skjevheter på dette området.

Tilstandsrapport:

Overtiden i Utenriksdepartementet fordelte seg kjønnsmessig slik i 2009 (HTA-overtid):

• Menn: 51,3 pst. av timene

• Kvinner: 48,7 pst. av timene

Andel kvinner som arbeidet overtid i 2009 (av antall medarbeidere som har jobbet overtid) var 55,6 pst.

I departementet i Oslo utgjorde kvinner 56 pst. av arbeidsstyrken i 2009. Det betyr at det er et helt proporsjonalt forhold mellom antall menn og kvinner som jobber overtid. Ut fra timetallet ser en da at mannlige ansatte som jobber overtid arbeider noe mer overtid enn de kvinnelige ansatte som arbeider overtid.

Tiltak:

Fortsatt overvåke overtidsbruk, også mht kjønn.

Permisjoner/Fravær

Tallene hentet fra eget personalsystem/SAP, dvs. at utetjeneste og hjemmeapparat er slått sammen.

Tilstandsrapport:

Sammenliknet med kvinner er det en svært lav andel menn som tar fødselspermisjon i utenrikstjenesten. Den lave andel fedre som tar ut fødselspermisjon kan bl.a. ha sammenheng med at fars adgang til fødselspermisjon er avledet av mors opptjening. For mange utestasjonerte par vil kriteriene for fars adgang til permisjon ikke kunne oppfylles da mor (som medfølgende ektefelle/samboer) ofte ikke har selvstendig opptjening på tjenestestedet.

Det er fortsatt en forskjell i andel menn og kvinner som har fravær på grunn av sykt barn.

Tiltak

Økt bevisstgjøring av ledere når det gjelder fars rett til å ta ut foreldrepermisjon. Dette vil bli sterkere fokusert i den generelle lederopplæring i departementet.

Ansettelsesforhold

Deltidsstillinger er svært lite utbredt i utenrikstjenesten, under 3 pst. av stillingene er deltid. Av disse er de fleste (31 av 40) besatt av kvinner. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Mål:

Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport:

17,3 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Det gjelder i stor grad spesialutsendinger ved utenriksstasjonene der de ansatte rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid. Kjønnsfordelingen viser en viss overvekt av menn i midlertidige stillinger.

Tiltak:

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av midlertidige stillinger til det mest nødvendige og der stillingens art tilsier midlertidighet. Da det ikke synes å være systematiske kjønnsforskjeller i bruken av midlertidighet, er særskilte tiltak ikke ansett påkrevet.

Kompetanseutvikling og lederutvikling

Leders ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret er sentralt i departementets helhetlige og systematiske lederutvikling. Styringssignalene fra politisk og administrativ ledelse står sentralt i arbeidet. Tilsvarende sentralt er føringene i Utenriksdepartementets personalpolitiske dokument og de personalpolitiske strategier og ambisjoner som følger av dette.

Lederutviklingen skal omfatte utvikling og forståelse av verdier, holdninger og ferdigheter knyttet til ledelse av organisasjon, team og individ. Lederutvikling skal også gi nåværende og fremtidige ledere nødvendig innsikt og forståelse i forhold til kunnskapsledelse slik at administrasjon, kultur og relasjoner påvirkes i ønsket retning.

På alle lederutviklingskurs tilrettelagt av utenrikstjenestens kompetansesenter inngår likestillingsstrategien i kursdokumentasjonen. Ivaretakelse av arbeidsgiverrollen, herunder arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, er ett av tre hovedfokusområder i dette omfattende lederutviklingstilbudet tilrettelagt av arbeidsgiver.

Ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret står sentralt i stillings- og resultatkravene til departementets toppledere og samtlige stasjonssjefer. Topplederne vurderes, utvikles og belønnes basert på evne og vilje til å ivareta arbeidsgiveransvaret. De sentrale føringene, og uttalte hovedutfordringer fra likestillingsstrategien er inntatt i UD360 – Utenriksdepartementets egenutviklede utviklingsverktøy for støtte til individuell utvikling av ledere. Om lag 300 ledere gjennomfører UD360 årlig.

Status august 2010:

Personalpolitisk likestilling har vært innarbeidet som tema i kursene «personalforvaltning for ledere», «ledelsesmål og lederferdigheter» og «lederkurs for utreisende», samt i orienteringer fra personalseksjonens om personalpolitiske og personaladministrative saker ved kurs for lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner.

I 2009 deltok 1778 individer på interne kurs i departementet, hvorav 62 pst. kvinner og 38 pst. menn.

148 ledere (84 kvinner og 64 menn) fulgte lederutviklingsprogram i Utenriksdepartementet i 2009.

UDs stipendordning for videreutdanning.

Utenriksdepartementet har etablert en stipendordning for videreutdanning. I 2009 ble det bevilget støtte til 17 personer, herav 9 kvinner og 8 menn, for til sammen 529 000 kroner. Tiltakene som støttes skal være studiepoenggivende ved høyskole eller universitet og ha relevans for arbeidet i utenrikstjenesten.

Seniorpolitikk i utenrikstjenesten

En partssammensatt gruppe utarbeidet i 2009 forslag til en konkretisering av seniorpolitiske tiltak innenfor rammen av utenrikstjenestens personalpolitikk. Arbeidsgruppen avgrenset i sitt arbeid ikke seniorpolitikken til å gjelde en bestemt aldersgruppe, men fokuserte på det som generelt kjennetegner seniorene, f.eks. omfattende erfaring, kompetanse og nettverk (med referanse til St. meld. nr. 6 (2006-2007) Om seniorpolitikk)

Som en del av en høringsrunde og en metode for å få frem innspill til arbeidet med Utenriksdepartementets seniorpolitikk – med vekt på konkrete tiltak, ble det våren 2009 gjennomført møter i fokusgrupper med ansatte fra ulike deler av organisasjonen. Seniorpolitikken er en del av en helhetlig personalpolitikk. Omforente tiltak er gitt prioritet og følges opp av arbeidsgiver i linjen. Utviklingstiltak innen områder som ulike faglige karriereveier med aktiv bruk av stillingsbetegnelser som formidler særskilt ansvar, rekruttering, kompetanseoverføring/mentorordninger, seniorperspektiv i ledelse/profesjonalisering av arbeidsgiverrollen, samt aktiv tilrettelegging for ulike ordninger (på individnivå) innen statlig regelverk, vil fortsatt være under arbeid i kommende år.

Fredskorpset

Mål

I virksomhetsplan for 2009 er det formulert følgende mål for Fredskorpsets personalpolitikk:

Fredskorpset skal bidra til et inkluderende arbeidsliv gjennom å være en god og attraktiv arbeidsgiver for en stabil stab bestående av ansatte med variasjon i alder, kjønn, funksjonsevne og etnisk bakgrunn, og som har høy kompetanse og høy motivasjon.

Tilstandsrapport med statistikk og kommentarer/analyse (gjelder kjønn)

Per 31. desember 2009 hadde Fredskorpset i alt 33 ansatte, 18 kvinner og 15 menn.

Fordelingen mellom kjønn er god for alle stillingskategorier og øvrige variabler.

Iverksatte og planlagte tiltak, dvs. aktiviteter (gjelder kjønn, etnisitet og nedsatt funksjonsevne)

Fredskorpsets sekretariat har god kjønnsfordeling. Det samme gjelder andel ansatte med flerkulturell bakgunn. Dette skyldes først og fremst målrettet rekruttering over flere år. Alle stillingsutlysninger presiserer Fredskorpsets mangfoldspolicy («Fredskorpset er opptatt av mangfold og vi oppfordrer kvalifiserte kandidater til å søke uansett alder, kjønn, funksjonshemming, nasjonal eller etnisk bakgrunn«), og det påses ved innkalling til intervjuer på alle nivåer at kvalifiserte kandidater av begge kjønn og personer med flerkulturell bakgrunn innkalles.

For kommende år er det derfor være viktig å bevare dette mangfoldet, samt å sørge for tilpassede kompetansefremmende tiltak som ivaretar den nødvendige utvikling. I ny strategi for 2010-2014, som er under ferdigstillelse, vil dette bli nærmere beskrevet.

For ansatte med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne tilrettelegges både arbeidsoppgaver og fysisk arbeidsplass. I tillegg tar Fredskorpset jevnlig i mot arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne eller med behov for innføring i norsk arbeidsliv for arbeidstrening/funksjonskartlegging via NAV.

Norad

Norad søker å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet og nedsatt funksjonsevne.

Overordnet kjønnsfordeling og etnisitet

Mål

• Utjevne ulikheter mht. kjønn og etnisitet gjennom bevissthet rundt dette i nytilsettinger.

• Sørge for balanse mht andel kvinner og menn i Norads ledelse.

Norads mål er hentet fra Personalpolitiske retningslinjer og Tilsettingsreglementet.

Kvinneandelen i Norad utgjorde i 2009 59,1 pst., mens kvinneandelen blant nytilsettinger i 2009 representerte 56,5 pst. Den overordnede kjønnsfordeling må sies å være tilfredsstillende. Brutt ned på stillingskategorier er imidlertid fordelingen på kjønn noe mer nyansert. I ledergruppen (dir, ass.dir, avdelingsdirektører, fagdirektør og prosjektleder) var det 37,5 pst. kvinner. Norad har også en utfordring ift at det i de laveste stillingskategoriene er flest kvinner.

Tiltak og aktiviteter:

Norad er bevisst utfordringene, og har øremerket lederkurs for kvinner. Ved rekruttering til de laveste stillingskategoriene oppfordrer Norad menn til å søke, men opplever at flest kvinner søker og er kvalifiserte til denne type stillinger. Videre tilstreber Norad å kalle inn minst en kvalifisert person med minoritetsbakgrunn til intervju ved utlysninger. Norad har også deltatt i Direktoratenes trainee-program (2008), og gjennom dette ansatt en person med nedsatt funksjonsevne.

Lønn:

Mål:

Utjevne ulikheter i lønn mellom kvinner, menn og ansatte med etnisk/norsk bakgrunn gjennom lønnsforhandlinger (nedfelt i Norads lokale lønnspolitikk).

Statistikken viser at Norads kvinner i snitt ligger noe under menn i lønn. I rene tall er gjennomsnittslønn for menn 41 902 kroner, og tilsvarende for kvinner er 36 947 kroner.

Tiltak og aktiviteter:

Ved lønnsforhandlingene i 2009 ble kvinnene i Norad tildelt en større del av potten enn mennene ved at det ble gitt større tillegg til de lønnssegment med en overvekt av kvinner. Oppgjøret dette året ga to lønnstrinn til de som hadde under lønnstrinn 50, og ett lønnstrinn til de som hadde mer enn lønnstrinn 50.

Fravær:

Mål:

Skape holdninger som gjør at det er like aktuelt for menn å ta permisjoner ift ansvar for barn, som det er for kvinner.

Ut fra tallmaterialet fra SST var det totalt 7 personer som hadde fødselspermisjon, hvorav 1 mann. Kvinnene i Norad tar lengre permisjoner enn menn knyttet til omsorg etter fødsel noe statistikken fra SST viser, men tendensen i Norad de senere år er at menn tar stadig lengre permisjoner knyttet til barnefødsler.

Heltid/deltid:

Det er en god balanse mellom kvinner og menn ift. deltidsarbeide, sett i forhold til at det er flere kvinner i Norad enn menn er det prosentvis en større andel menn som jobber deltid enn kvinner.

Fast/midlertidig:

Det er liten forskjell på andelen menn og kvinner som er midlertidig ansatt. 14 pst. av kvinnene og 16 pst. av mennene jobber på midlertidig basis i Norad.

Nedsatt funksjonsevne:

Mål:

Tilfredsstille krav til fysisk tilrettelegging på arbeidsplassen.

Tiltak og aktiviteter:

Norad har utarbeidet «Handlingsplan for universell utforming og tilgjengelighet i Norad», denne fokuserer på ulike satsningsområder og mål (bygg, uteområder, transport, arbeidsplass og IKT- verktøy). Planen skisserer i tillegg til dette mål, hvor ansvaret ligger, samt tidsperspektiv på implementering av de ulike tiltak.