1 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse

I 2010 er det ti år siden FNs tusenårsforsamling, og det er nå fem år til fristen for tusenårsmålene løper ut i 2015. For hvert av de åtte målene er det definert én eller flere konkrete målsetninger med hver sine indikatorer, der status i 1990 danner grunnlaget for å måle fremgang. Tabell 2.1 under viser de åtte målene, samt utvalgte målsetninger og status for måloppnåelse for disse. For enkelte indikatorer er tilgangen på data ufullstendig. FN arbeider kontinuerlig for å forbedre indikatorene, såvel som datagrunnlaget. Likevel vil det være begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv legges derfor til grunn.

FNs tusenårsmålrapport for 20101 viser en viss fremgang på noen områder, men det er mange områder hvor fristen ikke vil nås. Likevel er det færre mennesker nå (2008) som dør av aids, og det er gjort viktige fremskritt i bekjempelsen av malaria og meslinger. Grunnskoleutdanning kan snart bli et universelt tilbud, og vi er på god vei til å nå målet for trygt drikkevann.

Rapporten slår fast at til tross for den globale økonomiske krisen, ligger utviklingslandene samlet sett an til å nå målsetningen om å halvere andelen av befolkningen som lever på mindre enn 1,25 dollar2 dagen. Fra 1990 til 2005 ble denne andelen redusert fra 46 pst. til 27 pst. Den betydelige reduksjonen på globalt nivå skjuler imidlertid store regionale forskjeller. En svært positiv utvikling har funnet sted i deler av Sør- og Øst-Asia, der andelen fattige er kraftig redusert. Dette henger i stor grad sammen med den sterke økonomiske veksten i Kina og India, hvor andelen ekstremt fattige er anslått til å falle til henholdsvis 5 pst. og 24 pst. i 20153. Latin-Amerika har i denne perioden også opplevd en substansiell nedgang i andel fattige, noe som kan knyttes til et større fokus på omfordelingspolitikk i mange av landene i regionen4. Afrika sør for Sahara ligger stadig høyest på fattigdomsstatistikken. Andelen ekstremt fattige falt fra 58 pst. i 1990 til 51 pst. i 20055, og regionen er dermed langt fra målet om halvering innen 2015. Den økonomiske veksten i flere afrikanske land sør for Sahara har vært relativt høy etter år 2000, og med en riktig fordelingspolitikk gir videre vekst grunnlag for betydelige fattigdomsreduksjoner.

Utviklingen mot en halvering av andelen mennesker som lever under sultegrensen har vært ujevn. Andelen av befolkningen i utviklingsland som sulter sank fra 20 pst. til 16 pst. mellom 1990 og 2007.6 Fremgangen har først og fremst kommet i Kina, Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Karibien. I afrikanske land sør for Sahara og Sør-Asia, inkl. India, har det vært liten fremgang. Internasjonale matpriser sank i 2009, men konsumprisindekser steg likevel. Samtidig førte den globale økonomiske krisen til høyere arbeidsledighet. Disse faktorene bidro til en betydelig reduksjon i kjøpekraften til fattige forbrukere som bruker en stor andel av det de tjener på mat.

Andelen underernærte barn under fem år er redusert noe, selv om utviklingen de siste årene ser ut til å ha stagnert i takt med økende matvarepriser. Fortsatt er ett av fire barn i utviklingsland underernærte. Utviklingen har vært spesielt positiv i Øst-Asia, hvor andelen underernærte barn sank fra 17 pst. i 1990 til 7 pst. i 2008. Latin-Amerika og Nord-Afrika har også opplevd en stor reduksjon av andelen underernærte i perioden. Utviklingen i Vest- og Sør-Asia og Afrika Sør for Sahara er derimot langt dårligere. I Vest-Asia samlet har det ikke vært noen nedgang, mens hele 46 pst. av barn under fem år var underernærte i Sør-Asia i 2008 – en nedgang på kun 5 prosentpoeng siden 1990. I Afrika Sør for Sahara har andelen underernærte barn sunket med kun 4 prosentpoeng, fra 31 pst. i 1990 til 27 pst. i 2008.7 Felles for alle regionene er at en større andel barn på landsbygda er underernærte, enn de som bor i byene.

Til tross for en økning i andelen barn som begynner på skole, er det ikke sannsynlig at målsetningen om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 vil nås. I Afrika sør for Sahara mottok 76 pst. av barna grunnskoleutdanning i 2007 hvilket er en klar forbedring fra 58 pst. i 1999, men likevel langt under snittet for utviklingslandene på 89 pst.8 At så mange barn aldri får noen utdanning, er spesielt problematisk fordi dette vil ha en vedvarende negativ effekt også på en rekke andre målsetninger. Utdannede foreldre har f.eks. sjeldnere underernærte barn.

Likestillingsindikatorene viser en viss fremgang, og spesielt innen utdanning. Det observeres også en positiv utvikling for andelen kvinnelige representanter i nasjonalforsamlinger, med unntak av i Øst-Asia, men dette kommer først og fremst som et resultat av kvotering. I utviklingslandene samlet er andelen kvinner i nasjonalforsamlinger steget fra 11 pst. i år 2000 til 18 pst. i 2010. Latin-Amerika og Karibien ligger i tet med 23 pst.9 Finanskrisen har ført til dårligere arbeidsvilkår og inntekt for de fattigste, og kvinner har vært hardt rammet ettersom de ofte har mindre jobbsikkerhet enn menn. Det er fortsatt langt frem til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet, slik det aktuelle målet foreskriver.

I tråd med mål 4 har verdenssamfunnet i noen grad lykkes med å redusere dødsraten for barn under 5 år, men nedgangen har ikke vært stor nok til at målsetningen om en 2/3-dels reduksjon vil nås med dagens tempo. I utviklingslandene samlet er raten redusert fra 100 til 72 per 1000 levendefødte fra 1990 til 2008. Dette utgjør en reduksjon fra 12,5 millioner til 8,8 millioner barn. Det er dermed 10 000 færre barn som dør hver dag enn det var i 1990. Den gjennomsnittelige årlige reduksjonen har økt til 2,3 pst. i perioden 2000 til 2008, sammenlignet med 1,4 pst. på 1990-tallet. Den største fremgangen har kommet i noen av verdens fattigste land: Bangladesh, Bolivia, Eritrea, Laos, Malawi, Mosambik og Nepal, hvor den årlige nedgangen har vært 4,5 pst. eller høyere. Situasjonen forblir spesielt alvorlig i Afrika sør for Sahara, der tallet ennå ligger på hele 144 per 1 000, ned fra 184.10 Sør-Asia har også veldig høy barnedødelighet. Fire sykdommer – luftveisinfeksjoner, diaré, malaria og aids – utgjorde 43 pst. av alle dødsfall blant barn under fem år i 2008. Mange av disse kunne vært berget gjennom lavkosttiltak som antibiotika, rehydrering, vaksinering, innsektsnett og medisiner mot malaria. Omfattende vaksinekampanjer mot meslinger har gitt svært gode resultater. Mens kun 70 pst. av ettåringer fikk vaksine mot meslinger i år 2000, fikk 81 pst. det i 2008.

Målsetningen om å redusere mødredødeligheten med ¾ vil med dagens utvikling ikke nås, men det er fremgang å vise til. En tredjedel av dødsfall i forbindelse med fødsel skyldes blødninger, og de fleste av disse kunne vært unngått eller behandlet med helsepersonell til stede. Andelen kvinner som hadde kvalifisert helsepersonell til stede ved fødsel, steg fra 53 pst. til 63 pst. i perioden fra 1990 til 2008, med størst fremgang i Nord-Afrika og Sørøst-Asia. I Øst-Asia har nesten alle (98 pst.) tilgang til dette, mens under halvparten av kvinner i Sør-Asia og i Afrika sør for Sahara har slik tilgang. Det har vært en viss økning i andelen kvinner som bruker prevensjonsmidler, men det er store regionale forskjeller med kun 22 pst. i Afrika sør for Sahara, sammenlignet med 86 pst. i Øst-Asia. Det var en viss fremgang i reduksjonen i tenåringssvangerskap fra 1990 til 2000, men på 2000-tallet har denne trenden blitt svakere, og i Afrika sør for Sahara er det nå flere slike svangerskap enn det var i 2000.11

Det ligger heller ikke an til at målet om å sikre en bærekraftig utvikling vil nås. Avskoging ser ut til å avta noe, men er fortsatt et stort problem. Over det siste tiåret gikk omtrent 13 millioner hektar skog tapt årlig, sammenlignet med 16 millioner hektar årlig på 1990-tallet. Det er i Sør-Amerika og Afrika at skogdekket forsvinner raskest, mens det takket være storskala treplanting i Kina, India og Vietnam har vært en økning i skogdekket på nesten 4 millioner hektar årlig i disse landene. CO2-utslippene har samtidig økt dramatisk i alle verdens regioner, med unntak av tidligere Sovjetunionen. I industrialiserte land er pro capita forbruket på 12 tonn CO2 i året, mens det i Afrika sør for Sahara bare ligger på 0,9 tonn. Biodiversitet går tapt med alarmerende hastighet, og 17 000 arter trues av utryddelse. Overutnytting av fiskerier er fortsatt et alvorlig problem, men den globale fangsten har sunket fra 88,4 millioner tonn i 1997, da den var høyest, til 83,5 millioner tonn i 2006. Andelen overbeskattede fiskeslag har de siste 10 årene ligget på rundt 28 pst.12

Verden er godt på vei til å nå målsetningen om å halvere andelen mennesker uten tilgang til trygt drikkevann, og det er også registrert en betydelig reduksjon i andelen av utviklingslandenes urbane befolkning som bor i slum, ned fra 46 pst. i 1990 til 33 pst. i 2010. Det absolutte tallet har likevel steget fra 657 millioner til 828 millioner mennesker.13

Det åttende tusenårsmålet innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. Her er det gjort en viss fremgang, med betydelige reduksjoner i toll- og avgifter for eksportvarer til industrialiserte land. De minst utviklede landene kommer likevel dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland. For utviklingsland som helhet var det en liten økning i bistandsmidler fra 2008 til 2009, men følgene av finanskrisen gjør at mange vil oppleve kutt i årene som kommer. Bistand konsentreres imidlertid i økende grad i de minst utviklede landene. Utviklingslandenes gjeldsbyrde har falt betydelig: mens 13 pst. av eksportinntektene gikk med til å betjene utenlandsgjeld i år 2000, var dette tallet 3 pst. i 2008.