Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Arbeid til alle er et hovedmål for Regjeringen. For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Samtidig vil høy sysselsetting bidra til å sikre velferdsstaten, redusere sosiale forskjeller og forebygge fattigdom.

Rettferdig fordeling og utjamning er grunnleggende verdier for Regjeringen. En sterk offentlig sektor har vært og er en forutsetning for utjamning og likeverdige vilkår for alle. Frivillig sektor spiller en viktig rolle i velferdssamfunnet og Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med ideelle organisasjoner.

Økonomisk politikk, næringspolitikk, distriktspolitikk, utdanningspolitikk og arbeids- og velferdspolitikk må bidra sammen for å nå målet. Det skal lønne seg å jobbe. Samtidig må de som trenger samfunnets hjelp ha en rimelig levestandard.

Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt arbeidsmiljø uten sosial dumping. Arbeidsmiljøet må bidra til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet, noe som også gjør at flere kan delta lengre i arbeidslivet.

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er videreført og videreutviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Arbeidet med oppfølging av avtalen og andre tiltak for å forebygge utstøting og fremme inkludering vil være høyt prioritert i årene fremover.

Arbeidsmarked

En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er viktig for å håndtere finanskrisens virkninger i Norge og for å nå målsetningen om høy yrkesdeltakelse. Særlig er det viktig å unngå at høyere ledighet fører til langtidsledighet og utstøting. Grupper som ungdom, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne krever særskilt oppmerksomhet. Gjennom en aktiv arbeidslivs-, utdannings-, pensjons-, velferds-, innvandrings- og integreringspolitikk vil Regjeringen sikre god tilgang på arbeidskraft. For innvandrere som kommer til Norge, er arbeidslivet den viktigste arena for integrering.

Det er vesentlig å sikre økt yrkesdeltakelse for grupper som i dag ikke deltar i arbeidslivet. Dette gjelder ikke minst eldre og uføre. Regjeringen vil arbeide videre med å stimulere til økt sysselsetting blant disse gruppene.

Arbeidstakerrettigheter og et godt arbeidsmiljø

Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv. Regjeringen vil sikre og styrke arbeidstakernes rettigheter og føre en ambisiøs politikk for et godt arbeidsmiljø både i privat og offentlig sektor. Dette er også viktig for at seniorene skal ha arbeidslyst og arbeidsevne til å stå lenger i arbeid og slik kunne bidra til å løse de store arbeidskraftbehovene i framtida.

Det er viktig å bekjempe utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme seg inn i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Et ryddig og ordentlig arbeidsliv uten sosial dumping er avgjørende for den enkelte og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse, og er også en forutsetning for styringen av norsk økonomi. Tiltakene i Regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping skal følges opp og evalueres. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal styrkes, i nært samarbeid med bransjene selv.

Utjevne forskjeller

Regjeringen vil føre en politikk for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Regjeringen vil bekjempe fattigdom ved å gi alle mulighet til å delta i arbeidslivet og ved å styrke de offentlige velferdsordningene. Regjeringen vil bedre livsbetingelsene og mulighetene for den delen av befolkningen som har de laveste inntektene og de dårligste levekårene og legge særlig vekt på barns behov når det gjelder tiltak mot fattigdom.

Regjeringen vil legge til rette for at alle barn og unge gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.

Regjeringen vil fortsatt vektlegge et bredt forebyggende perspektiv, gjennom å bidra til å endre forhold som skaper og opprettholder fattigdom i oppvekstmiljø, utdanningssystem, innenfor arbeidsmarked og arbeidsliv, og innenfor velferdsordningene. Det skal være en særlig innsats rettet mot de som er avhengige av rusmidler og deres pårørende.

Folketrygd og pensjon

Stortinget vedtok i 2009 nytt regelverk for alderspensjon i folketrygden med utgangspunkt i de brede pensjonsforlikene i 2005 og 2007. Pensjonsreformen trygger framtidas pensjoner og bidrar til å sikre bærekraften i den norske velferdsstaten. Reformen legger til rette for en individuelt tilpasset overgang mellom arbeid og pensjon. Man kan ta ut hel eller delvis pensjon fra 62 år til 75 år, og arbeid og pensjon kan kombineres uten avkorting.

Opptrappingen av folketrygdens minsteytelser ble gjennomført i 2010. Regjeringen vil ved tilpasningen av reglene for uføres ytelser til pensjonsreformen sikre en fortsatt god uføreordning i Norge.

Stortinget vedtok i 2010 lovendringer for offentlige tjenestepensjoner som skal gjelde fullt ut for årskull til og med 1953. Loven vil bli fulgt opp med et mer langsiktig arbeid om tilpasninger i offentlig tjenestepensjon. Lovverket for de private tjenestepensjonsordningene skal tilpasses pensjonsreformen, bl.a. med utgangspunkt i Banklovkommisjonens rapport fra mai 2010, som inneholder forslag til kortsiktige tilpasninger, og NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

NAV-reformen legger grunnlaget for en helhetlig, effektiv og brukerrettet arbeids- og velferdsforvaltning. For Regjeringen er det en sentral målsetting at arbeids- og velferdsforvaltningen, gjennom et likeverdig samarbeid mellom kommune og stat, bidrar til å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet, møte det enkelte mennesket med respekt og bidra til sosial og økonomisk trygghet.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeidsdepartementet samlede budsjettforslag for 2011 er på nærmerer 331,0 mrd. kroner. Folketrygdens utgifter på om lag 288,2 mrd. kroner utgjør en dominerende andel med om lag 87 pst. av de samlede utgiftene under departementets budsjett. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene på om lag 20,3 mrd. kroner, eller 6,5 pst., sammenlignet med saldert budsjett 2010. 2011-effekten av årets trygdeoppgjør utgjør om lag 8,5 mrd. kroner, og antatt lønns- og prisvekst om lag 3,4 mrd. kroner. Til sammen utgjør dette om lag 11,9 mrd. kroner. Dette innebærer en reell økning i bevilgningene på om lag 8,7 mrd. kroner eller 2,8 pst. Økningen skyldes i hovedsak økte utgifter til alderspensjon.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Hovedprioriteringene i budsjettforslaget fra Arbeidsdepartementet for 2011 er:

• En Arbeids- og velferdsetat som skal bygge opp under de langsiktige målene for NAV-reformen og pensjonsreformen.

• En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

• Tiltak for et mer rettferdig og inkluderende arbeidsliv

• Innsats mot fattigdom

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Arbeids- og velferdsetaten

Arbeids- og velferdsforvaltningen har siden 2006 vært gjennom en krevende reformperiode. Samtidig med gjennomføring av organisatoriske endringer i forvaltningen, pensjonsreformen og utskillelse av helserefusjoner til helseforvaltningen, er det også gjennomført en rekke endringer i forvaltningens virkemidler. Gjennom 2008 og inn i 2009 viste det seg at gjennomføringen av NAV-reformen samtidig med en kraftig vekst i arbeidsledigheten, hadde ført til sviktende måloppnåelse på sentrale områder for Arbeids- og velferdsetaten. Stortinget ble orientert om situasjonen bl.a. i St.prp. nr. 51 (2008-2009), jf. også omtalen under kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten.

God måloppnåelse og effektiv drift av Arbeids- og velferdsetatens virksomhet er avgjørende bidrag for å skape et velfungerende arbeidsmarked, et inkluderende arbeidsliv og et inkluderende samfunn. For å bidra til effektiv og god oppgaveløsning, har Arbeids- og velferdsetaten fått styrket sin driftsbevilgning betydelig i perioden 2009-2010. Styrkingen av etatens driftsbevilgning foreslås i all hovedsak videreført også i 2011. Styrkingen av etatens driftsbevilgning har gitt rom for å iverksette en rekke tiltak som har bidratt til en bedring av etatens resultater samlet sett, men etaten står fortsatt overfor både omfattende og krevende utfordringer. I tiden fremover vil det være viktig å arbeide for en god videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen slik at brukerne får de ytelser, tiltak og tjenester som de har behov for så raskt som mulig. Med et betydelig antall personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet, er det sentralt at Arbeids- og velferdsetaten gir god arbeidsrettet tjenesteyting, individuelt tilpasset oppfølging og direkte bistand til brukerne for å bidra til å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Den arbeidsrettede oppfølgingen skal bidra til økt inkludering i arbeidslivet for brukere som står utenfor arbeidslivet, hindre utstøtning gjennom forebygging for brukere i arbeid, samt økt deltakelse og sosial inkludering for brukere som står varig utenfor arbeidslivet. Det vises til kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten for nærmere omtale av strategier og utfordringer for Arbeids- og velferdsetatens virksomhet.

I perioden frem til 2009 var det behov for å prioritere produksjonsoppgaver. Dette har medført at det ikke samtidig har vært mulig å styrke arbeidet med kvalitetssikring og kontroll internt i etaten i et tempo og i en utstrekning som opprinnelig forutsatt. Mot slutten av 2009 ble det imidlertid iverksatt tiltak som har gitt forbedringer. Departementet legger vekt på at de disposisjoner som gjøres gjennom forvaltningen av folketrygdens ytelser, skal være i samsvar med gjeldende regelverk. Satsing på kvalitetsutvikling og kontroll vil ha høy prioritet også i 2011. Det vil fortsatt legges vekt på å følge opp implementering og etterlevelse av manuelle kontroller av saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten som ledd i en betydelig forsterket internkontroll. Dette er viktig for å kunne gi brukerne trygghet for at de har fått rett ytelse og riktig beløp. Det skal arbeides videre med å utvikle et kvalitetssystem og et bedre kunnskapsgrunnlag om kvaliteten i saksbehandlingen i etaten. I St. prp. nr. 51 (2008-2009) understreket Regjeringen at det i en stor og omfattende virksomhet som Arbeids- og velferdsetaten ikke vil være mulig - og heller ikke ressursmessig forsvarlig - å etablere tilstrekkelig omfattende kontroller til å sikre at det ikke kan skje feil i saksbehandling eller økonomiforvaltning. En grundig analyse av kvaliteten i dagens saksbehandling og antallet vedtak som er feil, vil imidlertid danne grunnlag for å fastsette ytterligere konkrete og realistiske krav til etaten.

Ser man bort fra det nyutviklede IKT-systemet for pensjon, er Arbeids- og velferdsetatens IKT-systemer i hovedsak videreført fra tidligere trygdeetaten og Aetat. Systemene imøtekommer ikke kravene til god og effektiv systemstøtte for dagens oppgaveløsning i Arbeids- og velferdsetaten. En fornyelse av IKT-systemene i etaten er nødvendig som ledd i en mer langsiktig løsning for å møte etatens utfordringer. Etter oppdrag fra Arbeidsdepartementet har Arbeids- og velferdsdirektoratet startet et forprosjekt om IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten. Planverket for IKT-moderniseringen skal kvalitetssikres i tråd med Finansdepartementets kvalitetssikringsregime (KS1 og KS2). Det gjennomføres nå en ekstern kvalitetssikring (KS1) om planverket som grunnlag for valg av konsept for IKT-modernisering i etaten. Når valget av konsept er foretatt, starter arbeidet med styringsdokumentet for gjennomføring av moderniseringsarbeidet. Styringsdokumentet vil også bli underlagt en ekstern kvalitetssikring (KS2) før gjennomføringen av moderniseringsarbeidet kan starte. IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten vil være et langsiktig prosjekt. For 2011 foreslås det bevilget 10 mill. kroner til videre planleggingsarbeid. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med saken på et senere tidspunkt, senest etter at KS2 er gjennomført.

Departementet nedsatte i februar en ekspertgruppe som skulle se nærmere på arbeidsdelingen og samhandlingen mellom NAV-kontorene og forvaltningsenhetene. Etter ekspertgruppens vurdering er det ikke grunnlag for å gjøre betydelige endringer i den grunnleggende strukturen mellom NAV-kontor og forvaltningsenheter. Gruppen har kommet med forslag til endringer eller presiseringer i arbeidsdelingen for fire ytelser. Dette er forslag som Arbeids- og velferdsdirektoratet dels er i ferd med å gjennomføre, eller som vil bli vurdert nærmere. Ekspertgruppen har pekt på ulike aspekter ved partnerskapet som kan ha betydning for hvor godt NAV-kontorene fungerer. Å videreutvikle partnerskapet mellom kommune og stat må etter departementets vurdering skje i en dialog mellom staten og kommunene, både sentralt og lokalt. Arbeidsdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet vil invitere kommunesektoren og KS til et nærmere samarbeid om utvikling av NAV-kontoret. Det vises til nærmere omtale av ekspertgruppens forslag, høringsuttalelser og departementets vurdering under del III.

2.2.2 Pensjonsreformen

Dagens pensjonssystem står overfor store utfordringer som følge av at levealderen i befolkningen øker og det blir relativt færre yrkesaktive til å finansiere framtidens pensjoner. For å sikre at pensjonssystemet er økonomisk og sosialt bærekraftig også i framtiden, har Regjeringen gjennom mange år arbeidet med en reform av folketrygdens alderspensjon. Stortingets vedtak i 2005 og 2007 har klargjort hovedtrekkene i den nye alderspensjonen. Pensjonssystemet skal være basert på enkle hovedprinsipper, gi god motivasjon til arbeid, og legge til rette for en fleksibel overgang mellom arbeid og pensjon. Samtidig skal det ha en god fordelingsprofil.

Ved lov 5. juni 2009 nr. 32 om endringer i folketrygdloven(ny alderspensjon) er det vedtatt nye regler for opptjening og beregning av alderspensjonen i folketrygden. I den nye opptjeningsmodellen er alle år med inntekt opptjent mellom 13 og 75 år pensjonsgivende. Samtidig sikres alle en minsteinntekt i alderdommen gjennom garantipensjonen.

Viktige endringer trer i kraft fra 2011 ved at det da åpnes for fleksibel alderspensjon fra 62 år i folketrygden. Beregningen av pensjon er basert på nøytrale uttaksregler som innebærer at jo lenger en venter med å ta ut pensjon jo høyere blir den årlige pensjonen, som følge av at en kan forvente å være pensjonist i færre år. Alderspensjon og arbeid kan kombineres fritt uten avkorting av pensjonen.

Samtidig innføres levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon. Levealderjustering innebærer at nye pensjonister må arbeide noe lenger for å oppnå samme alderspensjon hvis levealderen i befolkningen fortsetter å øke. Fra 2011 innføres også ny regulering. Alderspensjon under utbetaling vil reguleres i samsvar med lønnsveksten, og deretter fratrekkes 0,75 pst. Levealdersjusteringen bidrar sammen med ny regulering til å trygge den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet.

Pensjonsreformen innebærer behov for tilpasninger i en rekke andre ordninger, blant annet i folketrygdens ytelser til uføre, tjenestepensjonsordningene i offentlig og privat sektor og avtalefestet pensjon.

Nødvendige tilpasninger fra 2011 i forholdet mellom dagens uførepensjon og ny fleksibel alderspensjon i folketrygden er gjort ved endringslov 4. juni 2010 nr. 17. Reglene skal gjelde fram til ny uførestønad trer i kraft. Arbeidsdepartementet tar i løpet av 2010 sikte på å fremme et lovforslag om ny uføreytelse og alderspensjon til tidligere uførepensjonister.

Gjennom lov 19. februar 2010 nr. 5 (AFP-tilskottsloven) er avtalen om AFP i privat sektor fra lønnsoppgjøret 2008 lovfestet. Loven gjelder for pensjon utbetalt i 2011 og senere. Ny AFP vil utbetales som et livsvarig tillegg til alderspensjon fra folketrygden,

Lovverket for de private tjenestepensjonsordningene skal også tilpasses nye regler om opptjening og fleksibelt uttak fra folketrygden, bl.a. basert på rapporten Banklovkommisjonen avga 5. mai 2010 til Finansdepartementet med forslag til kortsiktige tilpasninger.

I tariffoppgjøret i offentlig sektor i 2009 ble det inngått avtale om AFP i offentlig sektor og offentlig tjenestepensjon. Avtalen innebar at eksisterende regler for offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor videreføres med nødvendige tilpasninger til fleksibel alderspensjon i folketrygden fra 2011. AFP i offentlig sektor videreføres som en tidligpensjonsordning for aldersgruppen 62-67 år, og dagens regler for avkorting av AFP mot arbeidsinntekt vil bli videreført. Reglene for offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor er endret ved lovene 25. juni 2010 nr. 28 og 29. Endringene skal gjelde fra 1. januar 2011 og gjelder fullt ut for årskull til og med 1953.

2.2.3 Arbeidsmarkedspolitikken

Det vil bli en betydelig økning i behovet for arbeidskraft i årene framover, blant annet fordi den demografiske utviklingen medfører at en lavere andel av befolkningen vil være i arbeidsfør alder. Deltakelse i arbeidslivet er viktig for den enkeltes inntekt og for muligheten til å utnytte evner og anlegg. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidsoppgavene i samfunnet blir besatt av personer med nødvendige kvalifikasjoner. Det er behov for en målrettet politikk med sikte på at flere skal komme i arbeid, hindre utstøting av arbeidstakere og legge til rette for at eldre arbeidstakere motiveres til å være lengre i arbeidslivet. De arbeidsrettede virkemidlene skal bidra til at arbeidsledige lettere kan gå over i de ledige jobbene, og at personer med nedsatt arbeidsevne med behov for arbeidsrettet bistand får tilbud om nødvendig arbeidsrettet bistand slik at de raskere kan komme tilbake til arbeidslivet.

Forslaget til bevilgning under arbeidsmarkedstiltakene gir, basert på visse forutsetninger om tiltakenes priser og sammensetning, teknisk sett rom for å be etaten gjennomføre i alt om lag 71 200 plasser i gjennomsnitt i 2011, jf. omtale under kap. 634, post 76. Innenfor bevilgningen til arbeidsmarkedstiltakene har Arbeids- og velferdsetaten mulighet for å benytte et bredt spekter av tiltak tilpasset til den enkeltes behov. Regjeringen vil innenfor det totale tiltaksnivået styrke innsatsen overfor deltakere på statlige arbeidsmarkedstiltak i kvalifiseringsprogrammet.

Regjeringen har videre besluttet å utarbeide en sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Arbeidet bygger bl.a. på delmål 2 i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv om å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne. Målgruppen vil være personer med nedsatt funksjonsevne som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet, men som ønsker å komme i arbeid.

Regjeringen vil videreføre satsingen på utsatte grupper på arbeidsmarkedet jf. nærmere omtale under resultatområde 2, delmål 1.

For å dekke etterspørselen etter arbeidskraft er Regjeringens hovedstrategi å mobilisere ubenyttede arbeidskraftsressurser som finnes blant ledige. Som supplerende strategi for å dekke arbeidskraftsbehovet, legger Regjeringen til rette for arbeidsinnvandring.

Dagpengeordningen

Personer som får tapt arbeidsinntekt som følge av arbeidsledighet skal sikres et rimelig inntektsnivå slik at de kan sørge for sitt livsopphold mens de er arbeidssøkere. Reduksjon i produksjon og usikkerhet om utviklingen framover i forbindelse med finansuro og nedgangskonjunktur har bidratt til at mange bedrifter har sett seg nødt til å permittere ansatte. For å hjelpe bedriftene til å holde på viktig kompetanse i en midlertidig nedgangskonjunktur, har Regjeringen i løpet av 1. halvår 2009 foretatt flere endringer i regelverket for dagpenger under permittering. Antall dager med bedriftens lønnsplikt (arbeidsgiverperiode) under permittering er redusert fra ti til fem dager ved minst 40 pst. permittering med virkning fra 1. april 2009. Siden 1. februar 2009 har maksimal periode med dagpenger under permittering blitt forlenget fra 30 uker til 52 uker. Videre er kravet til arbeidstidsreduksjon for rett til dagpenger under permittering blitt redusert fra 50 pst. til 40 pst. fra 1. juli 2009 for å legge til rette for mer fleksible permitteringsordninger, og for å gjøre det enklere å gjennomføre såkalte rullerende permitteringer. Regjeringen viderefører regelverksendringene inntil videre i 2011.

For å bedre kvinnelige arbeidstakeres rettigheter i forbindelse med graviditet og fødsel foreslås det at foreldrepenger, svangerskapspenger og svangerskapsrelaterte sykepenger regnes med som arbeidsinntekt i kvalifiseringsgrunnlaget til dagpenger med virkning fra 1. januar 2011.

Gjennom den nye alderspensjonen og den seniorpolitiske innsatsen legges det til rette for at flere skal arbeide lenger. Eldre bør ikke gjennom særregler stimuleres til å tilpasse seg passive ytelser før pensjoneringsalder. Regjeringen foreslår at særreglene for dagpengemottakere over 64 år avvikles med virkning fra 1. januar 2011. Særreglene beholdes i en overgangsperiode på ett år for personer som pr. 1. januar 2011 mottar dagpenger, og som har fylt 63 år.

2.2.4 Et inkluderende arbeidsliv

Regjeringen og partene i arbeidslivet ble 24. februar 2010 enige om å videreføre og videreutvikle samarbeidet om å øke inkluderingen og forebygge utstøting og frafall fra arbeidslivet. I tillegg til ny IA-avtale ble det undertegnet en egen protokoll med en rekke tiltak for raskere og tettere oppfølging av sykmeldte som skal gjelde for hele arbeidslivet og bidra til å redusere sykefraværet. De tre delmålene på nasjonalt nivå fra tidligere IA-avtaler er videreført.

Sykefraværsmålet i IA-avtalen er fortsatt å redusere sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i 2. kvartal 2001. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 pst. Mål om økt sysselsetting av personer med redusert funksjonsevne og mål om økt yrkesaktivitet for arbeidstakere over 50 år er også videreført.

Den nye IA-avtalen er blitt mer målrettet og stiller tydeligere krav til aktivitet og rapportering. Avtalen bygger på det man vet virker; tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging for nærvær. I tillegg understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og systematisk HMS-arbeid i virksomhetene.

Regjeringen satser på bedre oppfølging av avtalen på sentralt hold. Partene og myndighetene skal rapportere om innsats og resultater i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Det er nedsatt en egen oppfølgingsgruppe og utarbeidet en handlingsplan for oppfølging av IA-avtalen i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Utviklingen i sykefraværet etter 1. halvår 2010 viser en markant nedgang i forhold til i fjor. Dette er meget positivt, ikke minst for den enkelte og fordi arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Regjeringen satser på et budsjett hvor arbeid står i fokus og hvor vi skal bidra til at enda flere settes i stand til å komme i jobb.

Gjennom delmål 2 i IA-avtalen er det satt fokus på å få sysselsatt flere med redusert funksjonsevne. Innsatsen har imidlertid i liten grad bidratt til å øke inkluderingen av personer med redusert funksjonsevne i arbeidslivet.

Regjeringen har derfor besluttet å utarbeide en sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategiplanen vil bli utarbeidet i et nært samarbeid med både partene i arbeidslivet og funksjonshemmedes organisasjoner.

Forslag til endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven ble sendt på høring 1. juli 2010, med høringsfrist 1. oktober 2010.

I protokollen tilknyttet den nye IA-avtalen fra februar 2010 sies det at partene vil komme tilbake til spørsmålet om endringer i arbeidsgivers finansiering av sykefraværet i løpet av inneværende år. Partene var videre enige om at en endring i medfinansieringen i tråd med ekspertgruppas prinsipper vil kunne bidra til en styrking av arbeidsgivers oppfølging av og tilrettelegging for langtidssykmeldte samt medvirke til at hovedregelen blir gradert sykmelding.

I etterkant av at IA-avtalen ble inngått, er det gjennomført en nærmere vurdering av konsekvensene for Arbeids- og velferdsetaten av å gjennomføre en slik endring i arbeidsgivers finansiering av sykefraværet. I denne vurderingen er det lagt vekt på at en slik omlegging vil kunne bidra til å redusere sykefraværet, blant annet gjennom å understøtte økt bruk av gradering. Samtidig er det viktig å vurdere de administrative konsekvensene av å endre arbeidsgivers finansiering av sykefraværet. Innenfor dagens IKT-løsning for håndtering av sykepenger vil det være svært utfordrende for Arbeids- og velferdsetaten å gjennomføre en slik omlegging. Regjeringen har derfor etter en samlet vurdering kommet til at det på det nåværende tidspunkt ikke bør gjennomføres omfattende endringer som vil kunne vanskeliggjøre en nødvendig modernisering av IKT-støttesystemene i etaten.

Det er Regjeringens syn at det er gode grunner for at arbeidsgiver bør finansiere en større andel av langtidssykefraværet. Regjeringen vil i tråd med IA-avtalen ta opp spørsmålet om arbeidsgivers finansiering av sykepenger med hovedorganisasjonene i arbeidslivet når det vurderes aktuelt.

Oppfølging av tiltakene i ny IA-avtale og protokoll av 24. februar 2010 medfører behov for å sette av midler i 2011. Regjeringen foreslår å bevilge 153 mill. kroner til nye tiltak innenfor IA-arbeidet. Dette omfatter bl.a. administrative konsekvenser av forslag til lovendringer, gjennom økt deltakelse fra sykmelder i dialogmøter, etablering av nytt dialogmøte 3 og styrking av arbeidslivssentrene. Videre er det behov for midler til utvikling av sykmelders rolle (systematisk tilbakemelding til sykmelder, obligatorisk opplæring av sykmelder og utvikling av faglige veiledere for sykmelder). Det er som følge av forslag til lovendringer også behov for å sette av midler til oppfølging av sykmelders rolle. Dette omfatter administrative midler til rådgivende legetjeneste og Arbeids- og velferdsetatens oppfølging overfor sykmelder. Endelig er det behov for å sette et sterkt løpende fokus på IA-arbeidet. Det skal bl.a. avholdes en årlig nasjonal IA-konferanse samt gjennomføres informasjonstiltak. I forbindelse med arbeidet med avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv og målet om å inkludere flere personer med nedsatt funksjonsevne, vises det også til omtale av sysselsettingsstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne under punkt 2.1.3 Arbeidsmarkedspolitikken.

2.2.5 En offensiv mot ufrivillig deltid og for mer heltid

Ufrivillig deltid er en form for arbeidsledighet. Problemene har videre en viktig kjønnsdimensjon – det er flest kvinner som jobber deltid og dette er delvis ufrivillig. Mest alvorlig er problemet for dem som over lengre tid blir værende i en deltidsstilling, men ønsker lengre arbeidstid. Disse finner vi særlig i helse- og omsorgssektoren, og blant arbeidstakere med kortere eller ingen utdannelse og lav formell kompetanse, for eksempel blant hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, butikkmedarbeidere og renholdere. Deltidsansatte som arbeider skift, turnus eller har annet regelmessig arbeid på kveld, natt og helg, oppgir langt oftere enn andre deltidsansatte at de har kortere arbeidstid enn ønsket.

Det er samtidig slik at deltid for de fleste er noe arbeidstaker selv ønsker, for eksempel for å kunne tilpasse arbeidsmengden i forhold til andre forpliktelser og ønsker i hverdagen eller i forhold til egen arbeidsevne etter sykdom. Dette kan gjelde om lag 80-90 pst. av de deltidsansatte. Mange deltidsansatte ønsker imidlertid å jobbe mer uten at de får anledning til det.

Regjeringen vil derfor trappe opp innsatsen for å redusere antallet arbeidstakere i ufrivillig deltid, herunder bidra til at så mange som mulig av dem som ønsker heltid skal få det. Foreliggende kunnskap tyder på at ufrivillig deltid er et særlig fremtredende problem i visse bransjer og i forhold til visse yrkesgrupper. Samtidig finnes det flere eksempler på at arbeidsgivere i samarbeid med arbeidstakerne har funnet fram til arbeidstidsordninger og bemanningsløsninger som reduserer uønsket og unødvendig deltid. Regjeringen mener det er et potensial for reduksjon av ufrivillig deltid i at partene finner fram til og bidrar til spredning av slike løsninger.

Regjeringen ønsker å støtte dette arbeidet ved å bidra til å finansiere ulike tiltak langs to hovedspor. For det første gjennom å gi støtte til prosjekter som tar for seg organisering av arbeidet i enkeltvirksomheter og forhold på den enkelte arbeidsplass gjennom for eksempel nye lokale pilotprosjekter og forsøksprosjekter, spredning av kunnskap og gode eksempler og utvikling av lokal kompetanse. For det andre vil Regjeringen bidra til forsøk og piloter rettet mot etter- og videreutdanning av enkeltarbeidstakere for å styrke deres mulighet til å komme seg over fra deltid til heltid. Det tas sikte på at satsingen skal strekke seg over tre år. Regjeringen foreslår å bevilge 25 mill. kroner til satsingen.

2.2.6 Treparts bransjeprogrammer

Det følger av Soria Moria II at Regjeringen vil rette særlige tiltak mot bransjer som er spesielt utsatt for useriøsitet, sosial dumping og utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer, gjennom treparts bransjeprogrammer.

Under lønnsoppgjøret våren 2010 sendte Fellesforbundet og Norsk Industri sammen et brev til Regjeringen hvor det ble vist til regjeringserklæringen. På denne bakgrunn ba partene Regjeringen om å ta initiativ overfor partene i arbeidslivet for å utforme treparts bransjeprogrammer for å fremme et seriøst og velfungerende arbeidsliv i utsatte bransjer. Tilsvarende henvendelse kom senere fra Norsk Arbeidsmandsforbund og NHO Service.

På vegne av Regjeringen svarte arbeidsministeren positivt på henvendelsen. Det er gjennomført et særskilt møte med LO og NHO, og deretter med alle hovedorganisasjonene, om forholdene i renholdsbransjen.

På denne bakgrunn er det enighet om at renholdsbransjen skal være et pilotprosjekt for utviklingen av treparts bransjeprogrammer.

Regjeringen har de siste årene hatt en omfattende særskilt satsing mot sosial dumping i tilknytning til den omfattende arbeidsinnvandringen vi har hatt etter utvidelsen av EU/EØS-samarbeidsområdet i 2004, jf. handlingsplan 1 og 2. Hovedfokus for satsingene har vært bygg- og anleggssektoren og i noen grad landbruket og verftsindustrien. Handlingsplanene og den målrettede satsingen må samlet sett betraktes som effektiv og vellykket. Arbeidet er likevel ikke avsluttet og vil fortsette med uforminsket styrke.

Treparts bransjeprogrammer kommer inn som et nytt element for å forsterke arbeidsmiljøarbeidet og arbeidet for anstendige og seriøse arbeidsforhold. For å oppnå disse felles målsettingene må også virksomhetene følge opp sine plikter og arbeidstakerne må ha en sterk nok posisjon og være trygge og informerte nok til å følge opp sine rettigheter og plikter. Myndighetenes tilsyn og kontroll vil aldri fullt ut kunne demme opp for manglende oppfølging og lovbrudd.

Etableringen av bransjeprogram vil være en langsiktig og langvarig satsing. Rammen for bransjeprogrammene vil være arbeidsforhold, medbestemmelse og arbeidsmiljø og sikkerhet i bred forstand.

Utformingen av de konkrete bransjeprogrammene vil måtte tilpasses utfordringene innenfor hver enkelt bransje. Samarbeidet må derfor også organiseres på litt ulike måter. I enkelte bransjer, som renholdsbransjen, vil det være naturlig at myndighetene tar en ledende rolle. Renholdsbransjen vil være den første bransjen som omfattes av satsingen. Det kan også være aktuelt å gjennomføre en kartlegging i noen få andre bransjer for å undersøke hva som er de mest sentrale utfordringene i tilknytning til arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet, hva som er bransjenes rammebetingelser, ressurser, kompetanse, mv. Disse vil i neste omgang gi et godt grunnlag for å sette konkrete mål og utarbeide strategier og tiltak for bransjeprogrammene i nye bransjer. Bransjeprogrammer bør imidlertid ikke være til hinder for at det kan settes i gang tiltak i andre utsatte bransjer eller sektorer i norsk arbeidsliv.

Et av de viktigste tiltakene innenfor bransjeprogrammet for å bedre forholdene i renholdsbransjen vil være en offentlig godkjenningsordning for renholdsvirksomheter, se nærmere omtale under del II, resultatområde 4 – delmål 3. Regjeringen foreslår å bevilge 10 mill. kroner til bransjesatsingen, som særlig skal benyttes til å utrede, etablere og håndheve en slik godkjenningsordning.

2.2.7 Innsats mot fattigdom

Arbeids- og velferdspolitikken står, i samspill med andre politikkområder, sentralt i Regjeringens arbeid for å bekjempe fattigdom og utjevne økonomiske og sosiale forskjeller. Regjeringen kombinerer et bredt forebyggende perspektiv med en innsats for å redusere fattigdom og bedre situasjonen for de som er rammet. Sentrale innsatsområder er å gi alle mulighet for å delta i arbeidslivet, videreutvikling av velferdsordninger som omfatter alle og særlige tiltak mot fattigdom.

Det offentlig oppnevnte Fordelingsutvalget overleverte sin innstilling (NOU 2009: 10) til Finansdepartementet i mai 2009. Utvalget ble nedsatt for å utrede årsaker til økonomiske forskjeller og komme med forslag til tiltak for en jevnere fordeling. Utvalget ble spesielt bedt om å legge vekt på tiltak som kan bidra til å forhindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid, herunder at fattigdom går i arv. Regjeringen vil som en oppfølging av Fordelingsutvalgets innstilling legge fram en stortingsmelding om fordelingspolitikken våren 2011. Regjeringens strategi for å forebygge og bekjempe fattigdom vil inngå. Problemstillinger knyttet til barn og unge vil bli spesielt vektlagt.

Regjeringen la sammen med forslaget til statsbudsjett for 2007 fram en handlingsplan mot fattigdom. Handlingsplanen inngår i en samlet politikk for sosial utjevning, inkludering og fattigdomsbekjempelse. Handlingsplan mot fattigdom er rettet inn mot tre delmål: at alle skal gis muligheter til å komme i arbeid, at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg og å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Handlingsplan mot fattigdom inneholder tiltak innenfor flere departementers ansvarsområder. Handlingsplanen er fulgt opp med tiltak og styrkinger i de årlige statsbudsjettene i perioden 2007-2010. Innsatsen videreføres i hovedsak i 2011. Kvalifiseringsprogrammet er et av mange tiltak som er iverksatt for å bedre mulighetene og levekårene for utsatte grupper. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2011 en satsing på tiltak for rusmiddelavhengige, tiltak for økt fullføring i videregående opplæring, en styrking av program for basiskompetanse i arbeidslivet og bedre ordning for studenter med nedsatt funksjonsevne. Se en nærmere omtale i del II, resultatområde 2, delmål 6 og del III, punkt 8.

Endringer i reglene om bidragsforskott og gebyr ved fastsettelse og endring av bidrag

Fra 2011 foreslås endringer i reglene om bidragsforskott og gebyr ved fastsettelse og endring av bidrag, slik at reglene i økt grad blir innrettet mot de mest vanskeligstilte. Inntektsgrensen for å motta maksimalt forskott og grensen for gebyrfritak økes betydelig og harmoniseres med grensen for når bidragspliktig etter barneloven er fritatt for å betale bidrag. Samtidig gjøres inntektsprøvingen av forskottet fullt ut gjeldende også i saker med barn uten oppgitt far. Se nærmere omtale i del II, resultatområde 2, delmål 6.

2.2.8 Ny alderspensjon og rettigheter til andre trygdeytelser

Pensjonsreformen gjennomføres fra 1. januar 2011. Arbeidet med reformen har pågått siden 2001 da Regjeringen Stoltenberg I nedsatte Pensjonskommisjonen. Stortinget har allerede vedtatt endringer i folketrygdloven som blant annet innebærer at det innføres nye opptjeningsregler, levealdersjustering og fleksibelt uttak av pensjon i alderen 62 – 75 år. Det vil også være mulig å ta ut gradert pensjon og å kombinere arbeid og pensjon fritt uten avkorting av pensjonen.

Rammene for ny alderspensjon er fastlagt gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 37 (2008-2008), jf. Innst O. nr. 67 (2008-2009). Ny AFP for privat sektor ble avtalt i forbindelse med lønnsoppgjøret for 2008 og fulgt opp gjennom Prop. L nr. 17 (2009-2010) og Innst. L 129 (2009-2010). Ny AFP i privat sektor bygger på de samme prinsippene som ny folketrygd, og vil tillate fleksibelt uttak uten at pensjonen avkortes mot inntekt. Videre er nødvendige tilpasninger av offentlig tjenestepensjon lovfestet gjennom lov av 25. juni 2010 nr. 28. Finansdepartementet vil i oktober fremme en lovproposisjon med forslag til tilpasninger i regelverket for skattebegunstigede private pensjonsordninger til ny alderspensjon i folketrygden. Arbeidsdepartementet tar sikte på å legge fram en proposisjon om ny uførestønad mot slutten av året.

I St.meld. nr. 5 (2006-2007) «Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden» sies det: «I arbeidet med å reformere folketrygdens alderspensjon legger regjeringen vekt på at personer med svekket helse og personer som blir arbeidsledige fortsatt skal ha tilgang til andre gode trygdeordninger. Den fleksible alderspensjonen i folketrygden er utformet for at arbeidsføre kan velge mellom arbeid og pensjon etter 62 år.» Hvor omfattende trygdeordningene skal være og hvor lenge de skal ytes er imidlertid ikke vurdert.

Det er nødvendig å vurdere hvordan regelverket for korttidsytelser som dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger skal tilpasses ny folketrygd. I det følgende gis en vurdering av dette. Med innføring av fleksibel alderspensjon vil det være behov for visse tilpasninger i de rettigheter som personer over 62 år skal ha til folketrygdens korttidsytelser (sykepenger, arbeidsavklaringsenger og dagpenger). Dagens samordningsbestemmelser kan ikke videreføres. Det foreslås derfor visse justeringer i regelverket fra 1. januar 2011. Dagens aldersgrenser mv. foreslås foreløpig videreført. Videre drøftes behovet for mer grunnleggende endringer i regelverket.

Nødvendige endringer i dagens regelverk fra 1. januar 2011

Muligheten for fleksibelt uttak av alderspensjon i alderen fra 62 til 75 år bygger på at den enkelte har tjent opp pensjonsrettigheter (en «pensjonsformue») som kan fordeles over gjenværende levetid. Samlet pensjonsutbetaling vil være den samme uavhengig av når man tar ut pensjon. Det er derfor ikke nødvendig å avkorte pensjonen mot inntekt. Etter dagens regelverk kan det gis dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon fram til fylte 67 år. Sykepenger kan i tillegg gis for en begrenset periode mellom 67 og 70 år. Det er et gjennomgående prinsipp i folketrygden at det ikke gis to fulle livsoppholdsytelser samtidig. Den som samtidig fyller vilkårene for to trygdeytelser, har i dag rett til å velge den høyeste av ytelsene. Muligheten for å motta alderspensjon og en korttidsytelse samtidig har i liten grad blitt aktualisert fordi ytelsene i hovedsak har blitt gitt til personer i ulike aldersgrupper. Korttidsytelsene blir i hovedsak gitt fram til 67 år. Deretter gis alderspensjon.

Ny fleksibel alderspensjon reiser spørsmålet om hvordan forholdet mellom alderspensjonen og andre inntektssikringsordninger skal utformes når tidsrommet for når ytelsene gis kan sammenfalle. Hvis dagens aldersgrenser for de ulike korttidsytelsene (sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger) videreføres, vil det være et mulig sammenfall i mottak av alderspensjon og korttidsytelser i perioden 62 år til 67 år (for sykepenger delvis også fram til 70 år). I det nye pensjonssystemet, der alderspensjon fra folketrygden kan tas ut fleksibelt i alderen 62-75 år forsvinner begrepet fast pensjonsalder, noe som uansett nødvendiggjør en ny vurdering av hvor lenge en skal ha rett til korttidsytelser.

En videreføring av gjeldende regler for samordning for å hindre doble ytelser, vil slå urimelig ut. Det vil for eksempel føre til at personer som har tatt ut alderspensjon ikke vil kunne få dagpenger, mens personer som ikke har tatt ut alderspensjon, vil kunne få dagpenger.

Det er derfor nødvendig å endre dagens samordningsregler. Regjeringen legger opp til at dagens samordningsregelverk mellom alderspensjon og folketrygdens korttidsytelser oppheves fra neste år. Ny AFP i privat sektor er nært knyttet til fleksibel alderspensjon. Fra 2011 må man motta alderspensjon i folketrygden for å starte uttak av AFP i privat sektor. Det legges opp til tilsvarende oppheving av samordningsregelverket mellom folketrygdens korttidsytelser og AFP i privat sektor. Dette betyr at man kan motta korttidsytelser og AFP samtidig. Samordningsreglene opprettholdes imidlertid for personer som har tatt ut AFP etter dagens regler.

I tillegg innskjerpes krav til inntektsbortfall som grunnlag for ytelser. Fra 1. januar 2011 foreslås dermed følgende endringer i regelverket:

• Dagens samordningsregler mellom folketrygdens alderspensjon og korttidsytelsene oppheves.

• Dagens samordningsregler mellom AFP i privat sektor og folketrygdens korttidsytelser oppheves med virkning for ny AFP. For personer med rett til dagens AFP i offentlig eller privat sektor vil fortsatt dagens samordningsbestemmelser gjelde.

• Det stilles krav om at det foreligger et inntektsbortfall for å få arbeidsavklaringspenger og uførepensjon etter fylte 62 år. Det betyr at en må komme fra arbeid for å få tilgang til disse ytelsene. Personer som har sluttet å arbeide og har tatt ut alderspensjon vil ikke senere kunne gjøre krav på disse ytelsene.

En presisering av disse forslagene vil bli foretatt i proposisjonen med forslag til endringer i folketrygden mv. som fremmes kort tid etter budsjettfremleggelsen.

Nærmere om utfordringene og behovet for en bredere gjennomgang av regelverket

Ny alderspensjon med valgfri pensjonsalder fra 62 til 75 år gir adgang til kombinasjon av pensjon og arbeid uten avkorting. Det kan gi den enkelte en velferdsgevinst ved at den enkelte kan tilpasse uttak av alderspensjonen bedre til individuelle behov. Tidlig uttak gir lavere årlig ytelse, mens senere uttak gir høyere årlig ytelse. Forutsetningen for at dette systemet skal være bærekraftig er at den enkelte betaler for tidliguttak i form av en lavere årlig ytelse. Mottak av midlertidige ytelser, både helserelaterte ytelser (sykepenger og arbeidsavklaringspenger) og dagpenger, vil kunne ha som effekt at den enkelte unngår dette.

Med videreføring av dagens aldersgrenser og dagens ytelser vil en i tidsrommet fra 62 til 67 år kunne motta både korttidsytelser og alderspensjon (gitt tilstrekkelig opptjening). Dette vil kunne resultere i utilsiktede effekter og bidra til å undergrave legitimiteten til alderspensjonssystemet. For eksempel vil man kunne motta full sykelønn og samtidig ta ut alderspensjon, og dermed i en del tilfeller motta opp mot 150 pst. av tidligere inntekt fra folketrygden. Mottak av korttidsytelsen vil i tillegg føre til ytterligere opptjening av pensjonsrettigheter (opptjeningseffekt).

Den enkelte vil også ha mulighet til å stoppe allerede påbegynt alderspensjonsuttak og kun motta sykepenger, hvis vedkommende fortsatt er i jobb. Da spares alderspensjonen til senere, noe som vil gi høyere årlig alderspensjon fra en velger å ta ut alderspensjon. Dette vil være en uttaksaldereffekt ved utsatt mottak av alderspensjon.

Et viktig prinsipp ved utformingen av offentlige ytelser er likebehandling av like tilfeller. Personer med om lag samme inntektshistorie, samme medisinske tilstand og arbeidsevne bør ha om lag samme pensjonsytelser dersom de slutter å arbeide samtidig.

Årlig pensjon i folketrygden vil øke med om lag 5 pst. hvis en utsetter uttaket i ett år og årlig pensjon er knapt 30 pst. høyere ved 67 år enn om den tas ut ved 62 år. Det vil altså si at en person som mottar sykepenger i ett år og sparer uttak av alderspensjon vil få fem prosent høyere livsvarig pensjon. I tillegg kommer effekten av økt opptjening som særlig vil ha betydning i den nye opptjeningsmodellen som fases inn fra og med 1954-kullet.

Dette er en betydelig endring i forhold til i dag for store grupper. Personer med rett til AFP (om lag 70 pst. av personer i privat sektor i den aktuelle aldersgruppen) vil i dag enten kunne få utbetalt AFP eller motta korttidsytelser. Ved uttak av sykepenger i nytt system vil hele AFP- ytelsen kunne bli spart til senere. I tillegg kommer gevinsten av opptjening av pensjonsrettigheter ved mottak av sykepenger. Tilpasningsmulighetene vil i liten grad øke, sammenliknet med i dag, for personer med rett til AFP i offentlig sektor.

Det er ut fra dette behov for å vurdere begrensninger i midlertidige trygdeytelser for personer over 62 år. Spesielt bør det vurderes for grupper og ordninger der tilpasningsmulighetene øker ved overgangen til nytt pensjonssystem. Siktemålet vil være å unngå urimelige «doble» ytelser. Regelverket må samtidig innrettes slik at en beholder en tilstrekkelig inntektssikring for personer over 62 år ved bortfall av arbeidsinntekt ved helseproblemer og arbeidsledighet. Mulige begrensninger må også avveies mot konsekvensene for personer som hadde planlagt å stå i jobb og som blir syke eller mister arbeid. Regjeringen vil på denne bakgrunn sende ut et høringsnotat våren 2011 med en bred gjennomgang av regelverket for korttidsytelser for personer over 62 år og hvordan forholdet mellom korttidsytelser og alderspensjon for denne aldersgruppen bør være.

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for sentrale utviklingstrekk på områder som er viktige for å forstå utfordringene man står overfor på Arbeidsdepartementets ansvarsområde. Utfordringene, og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens del II.

Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingstrekk knyttet til fattigdom, arbeidsmiljø- og sikkerhet samt for sentrale ytelser og stønader på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Det er lagt særlig vekt på å beskrive utviklingen på arbeidsmarkedet. Høy arbeidsinnsats i samfunnet som helhet er det viktigste grunnlaget for verdiskapningen i Norge og er en forutsetning for å nå Regjeringens mål om å styrke sentrale velferdstjenester som helse, omsorg og utdanning.

Skal vi sikre høy yrkesdeltakelse og lav ledighet, må det føres en aktiv arbeidslivspolitikk som både legger til rette for at arbeidssøkere kommer i arbeid og motvirker utstøting fra arbeidslivet. I dette inngår tilrettelegging for de som av ulike grunner ikke kan delta i det ordinære arbeidsliv.

En aktiv arbeidslivspolitikk er et viktig virkemiddel for å hindre lavinntekt og fattigdom, og oppnå en mer rettferdig fordeling av inntekter i samfunnet.

Inntektssikringsordningene sikrer økonomisk trygghet i alderdommen, under sykdom, arbeidsledighet, uførhet, aleneomsorg for barn og midlertidig svikt i arbeids- og inntektsevnen av andre årsaker, og legger til rette for at alle som har mulighet for det skal komme i eller tilbake til arbeid.

Samarbeid med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene er en viktig del av en aktiv arbeidslivspolitikk. Gjennom avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er arbeidsgivernes ansvar for å forebygge utstøting og tilrettelegge for utsatte arbeidstakere, tydeliggjort.

Et sikkert og inkluderende arbeidsliv med trygge tilsettingsforhold og meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte, er et generelt mål.

3.2 Arbeidsmarkedet

Fra 2. kvartal 2008 til 2. kvartal 2010 har andelen av befolkningen i alderen 15-74 år som er sysselsatt blitt redusert fra 72,4 til 69,7 pst. og antall arbeidsledige er økt med om lag 30 000 personer til et nivå på om lag 3,6 pst., jf. Arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (AKU). Til tross for økende arbeidsledighet og avgang fra arbeidsstyrken under finanskrisen i 2008 og 2009, har Norge fortsatt stor andel av befolkningen sysselsatt. Noe av nedgangen i sysselsettingsraten må også sees i sammenheng med at det er blitt en større andel eldre blant personer i arbeidsdyktig alder.

Nedgangskonjunkturen har gitt lavere sysselsetting

Økonomiske konjunkturer bidrar til fluktuasjoner i sysselsetting og arbeidsledighet. Det er nå noe over to år siden nedgangskonjunktur og internasjonal finanskrise begynte å påvirke det norske arbeidsmarkedet. Lavere økonomisk aktivitet har medført lavere etterspørsel etter arbeidskraft, redusert sysselsetting og økende arbeidsledighet. Svekkelsen på arbeidsmarkedet var sterkest i perioden fra høsten 2008 til våren 2009.

Reduksjonen i sysselsettingen i 2009 har vært mindre enn reduksjonen i utførte timeverk. Det innebærer at den gjennomsnittelige ukentlige arbeidstiden er blitt redusert.

Etterspørselen etter arbeidskraft viser ennå ikke klare tegn til oppgang, men det er likevel noen positive tegn: For det første har antall utlyste, ledige stillinger sluttet å falle. For det andre er nedgangen i sysselsettingen bremset opp, samtidig som gjennomsnittlig arbeidstid har vært om lag uendret. I det kommende året forventer Regjeringen at sysselsettingsveksten vil tilta.

I 2009 arbeidet 674 000 personer deltid, dvs. 27 pst. av alle sysselsatte. 9 pst. av disse ønsket høyere stillingsbrøk (undersysselsatte). Både deltidsandelen og undersysselsettingen er høyere blant kvinner enn blant menn. Sysselsettingsnedgangen fra 2008 til 2009 (0,6 pst.) fant sted blant heltidssysselsatte.

Deltakelsen i arbeidslivet varierer med alder

I 2009 var 72,8 pst. av befolkningen 15-74 år i arbeidsstyrken. Både svakere konjunkturer og endret alderssammensetning i befolkningen i arbeidsfør alder har bidratt til å redusere deltakelsen i arbeidslivet etter 2008. Fra 2008 til 2009 ble deltakelsen i arbeidslivet redusert med 1,1 prosentpoeng. Det meste av reduksjonen skyldes svakere konjunkturer, men noe skyldes også endret alderssammensetning.

Deltakelsen i arbeidslivet er høyest blant personer i 30-årene. I denne aldergruppen deltar 90 pst. i arbeidslivet. Blant personer under 20 år er deltakelsen lav som følge av skolegang. Deltakelsen faller noe og jevnt fra 40-årsalderen til 60-årsalderen og mye og markert ved 62 år og 67 år. De markerte fallene i deltakelsen ved 62 og 67 år må ses i sammenheng med overgang til AFP og alderspensjon. Deltakelsen i arbeidslivet blant kvinner er 6 prosentpoeng lavere enn blant menn. Kjønnsdifferansen er redusert over tid og den er liten sett i et internasjonalt perspektiv. Under finanskrisen er det i størst grad ungdom som har opplevd redusert deltakelse i arbeidslivet. Men ifølge tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet har også gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet blitt noe redusert fra 2008 til 2009 etter en øking på 2000-tallet fram til 2008.

De som ikke deltar i arbeidsstyrken, 27,2 pst. av befolkningen i alderen 15-74 år, eller 969 000 personer, oppga følgende hovedsakelig virksomhet: 36 pst. var førtidspensjonister eller uførepensjonister, 28 pst. var under utdanning, 24 pst. var alderspensjonister, 5 pst. var hjemmearbeidende og 7 pst. annet (kilde: AKU, 2009).

Høy fødselsrate, flere eldre og høy innvandring

Høy fødselsrate, høy innvandring og flere eldre er tre sentrale stikkord knyttet til befolkningsutviklingen de seneste årene. Veksten i befolkningende seneste fem årene har vært om lag det dobbelte av de foregående tiår. I 2009 økte befolkningen med 59 000 personer. Om lag 1/3 av befolkningsveksten skyldes fødselsoverskudd, mens om lag 2/3 skyldes netto innvandring.

Innvandringen til Norge de siste tretti årene har variert over tid, men økt trendmessig. Variasjonen over tid skyldes innvilgede asylsøknader og innenlandske konjunkturer. Den trendmessige økningen må ses i sammenheng med økt globalisering og ikke minst det felles arbeidsmarkedet i EØS. Nettoinnvandringen har vært særlig høy i perioden 2007-2009. Høy innvandring må ses i sammenheng med gode jobbmuligheter i Norge. Fortsatt høy innvandring i 2009 kan delvis forklares med høy familieinnvandring. Etter 2005 har arbeidsinnvandring vært den største innvandrerkategorien. Polakker fulgt av svensker har stått for de største strømmene. I 2009 ble nettoinnvandringen redusert med 10 pst. til 38 000 personer. Sysselsatte innvandrere bosatt i Norge utgjorde 12 pst. av de sysselsatte i 2009. I tillegg utgjorde sysselsatte på korttidsopphold 4 pst. av samlet sysselsetting.

I om lag ti år har økningen i antallet eldre i arbeidsdyktig alder bidratt til økt avgang fra sysselsetting. I 2010 er det nær 60 pst. flere 60-66-åringer enn hva det var i 2000. 60-66 år er den alderen hvor det er mest vanlig å forlate arbeidslivet. Veksten i antall personer i denne aldersgruppen flater ut de nærmeste årene, men antallet eldre i arbeidsstyrken vil holde seg høyt. Økt andel eldre i befolkningen i arbeidsdyktig alder bidrar til å redusere deltakelsen i arbeidslivet. Neste år vil pensjonsreformen tre i kraft. Et viktig mål med reformen er å gi insentiver til lengre yrkeskarriere.

Utvikling i arbeidsledigheten

Selv om veksten i arbeidsledigheten har vært stor etter at nedgangskonjunktur og finanskrise inntraff i norsk økonomi i 2008, er nivået nå lavere enn gjennomsnittet i de siste to tiår. Godt og vel to år ut i nedgangskonjunkturen ser vi klare tegn til at veksten i arbeidsledigheten er i ferd med å stoppe opp.

Den registrerte arbeidsledigheten tok til å øke markert i april 2008. De første tolv månedene økte antall helt ledige svært kraftig sett i et norsk perspektiv (over 30 000 personer). De neste tolv månedene var økningen langt mer moderat (5 000 personer) og fra april til august 2010 har antall helt ledige gått noe tilbake. Det var ved utgangen av august 2010 registrert 76 000 helt ledige. Inkluderes også de helt ledige som deltok på arbeidsmarkedstiltak, framstår nedgangen i den registrerte ledigheten etter april med ennå større tydelighet, se figur. Nedgangen i den registrerte arbeidsledigheten er ikke reflektert i arbeidsledigheten slik den måles i arbeidskraftundersøkelsen (AKU). I juni 2010 utgjorde AKU-ledigheten 3,5 pst. av arbeidsstyrken (sesongkorrigert). Nivået er 0,5 prosentpoeng opp fra samme tid i fjor.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utviklingen på arbeidsmarkedet for utvalgte grupper

Svekkelsen på arbeidsmarket fra sommeren 2008 har rammet ulike grupper i ulik grad. Noen grupper er særlig sårbare for arbeidsledighet. Unge og innvandrere har ofte liten arbeidserfaring, og mange skal inn i arbeidsmarkedet. I tillegg er det krevende for en del personer å komme tilbake til arbeid etter en periode som arbeidsledig. Det er derfor viktig å motvirke at langvarig ledighet fører til at personer varig faller ut av arbeidslivet. Mange personer faller ut av arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller skade. Mange av disse mottar arbeidsavklaringspenger. Størstedelen av tiltaksinnsatsen er rettet mot å hjelpe denne gruppen tilbake til arbeidslivet. I 2009 mottok 23 200 enslige forsørgere, først og fremst kvinner, overgangsstønad. Også denne gruppens overgang til jobb avhenger av tilstanden på arbeidsmarkedet.

Store ungdomskull skal inn på arbeidsmarkedet

De siste tre år har ungdomskullen økt markert. Antall 20-24-åringer har økt med 17 pst. i perioden 2005-2010. Økt antall skole- og studieplasser vil på kort sikt kunne redusere antallet som blir arbeidsledig samtidig som det gir flere mulighet til å øke sin kompetanse som vil være verdifull for deres senere yrkeskarriere. Det er likevel mange i denne aldersgruppen som ønsker å etablere seg i arbeidslivet. Økt ungdomskull i en periode med lavkonjunktur kan medføre en ekstra utfordring for de som skal etablere seg i arbeidslivet.

I 2009 og 2010 har mange unge mistet jobben. AKU-ledigheten blant 15-24-åringer økte med 3,1 prosentpoeng fra 2. kvartal 2008 til 2. kvartal 2010. Til sammenligning økte ledigheten blant alle aldersgrupper med 1,1 prosentpoeng i samme periode. Mange unge har imidlertid utdanning på fulltid som et godt alternativ. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen er nivået på ledigheten blant 15-24-åringer om lag tre ganger høyere enn det generelle ledighetsnivået. Den relative ledigheten blant unge i forhold til eldre er ikke lavere i Norge enn i andre land.

Betydelig økning i antallet langtidsledige

Etter vel to år med nedgangkonjunktur og økt ledighet har langtidsledigheten både absolutt og som andel av samlet ledighet økt betydelig.For å beskrive langtidsledigheten brukes ulike begrep. Andelen personer som har vært helt ledig i minst ett halvt år ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU) var i 2. kvartal 2010 30 pst., opp fra 22 pst. på samme tid i fjor. Arbeids- og velferdsdirektoratets tilsvarende tall viste 26 pst. Arbeids- og velferdsdirektoratet offentliggjør også tall over personer som har vært registrert ledige i et halvt år eller mer i etaten, uavhengig om de har vært på arbeidsmarkedstiltak eller ikke. Andelen langtidssøkere var 48 pst. i 2. kvartal 2010.

Utviklingen for innvandrere

Den siste perioden med lavkonjunktur har medført redusert sysselsettingsandel og økt arbeidsledighet blant personer med innvandrerbakgrunn.

Ledigheten har økt klart mest blant personer fra EU-land i Øst-Europa siden våren 2008. En viktig grunn til dette er at mange av disse arbeidet i konjunkturfølsomme bransjer som bygg- og anlegg og industri. Sysselsettingen blant innvandrere økte med 10 000 personer fra utgangen av 2008 til utgangen av 2009. Antallet innvandrere har imidlertid økt sterkere slik at andelen sysselsatte har falt mer for innvandrere enn for hele befolkningen i yrkesaktiv alder. Det er personer med bakgrunn fra Afrika som har opplevd den største nedgangen i andel sysselsatte fra 2008 til 2009, men også blant personer fra Asia og EU-land i Øst-Europa var nedgangen i sysselsettingen stor. Redusert sysselsettingsandel og økt arbeidsledighet tyder på at finanskrisen har gjort det vanskeligere for mange innvandrere å komme inn på arbeidsmarkedet.

Utviklingen for personer med nedsatt arbeidsevne

Personer med nedsatt arbeidsevne er en betegnelse Arbeids- og velferdsetaten benytter overfor brukere som på grunn av fysiske, psykiske eller sosiale årsaker mottar eller skal motta spesiell oppfølging. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i 2010 publisert ny statistikk over personer med nedsatt arbeidsevne.Denne statistikken bygger på at fra 1. mars ble personer på rehabiliteringspenger, tidsbegrenset uførestønad og under attføring maskinelt overført til gruppen av personer med nedsatt arbeidsevne som følge av innføring av ordningen med arbeidsavklaringspenger. Etter innføringen av det nye inntektssikringssystemet er det knyttet stor usikkerhet til størrelsen på gruppen personer med nedsatt arbeidsevne samt hvor mange av disse som har behov for arbeidsrettet bistand. I perioden januar til august 2010 ble det i gjennomsnitt registrert 206 000 personer med nedsatt arbeidsevne og 58 000 av disse var i arbeidsrettede tiltak. Tallene er ikke sammenlignbare med tidligere statistikk over yrkeshemmede. Det er usikkert hvor mange som er registrert med nedsatt arbeidsevne som vil ha behov for arbeidsrettet bistand. Mange vil ha behov for medisinsk oppfølging. Gjennom en fortløpende kartlegging av brukernes bistandsbehov vil framtidig statistikk på dette området gi et bedre grunnlag for å identifisere hvem som har behov for arbeidsrettet bistand og hvem som har behov for andre former for bistand.

Utviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne1

Personer med nedsatt funksjonsevne er en betegnelse som benyttes av Statistisk sentralbyrå om personer som oppgir å ha fysiske eller psykiske helseproblemer av varig karakter. Om lag 17 pst. av befolkingen i alderen 15-66 år, eller 574 000 personer, oppga å ha en funksjonshemning i 2010. 62 pst. av dem mottar én eller flere stønader som følge av funksjonshemningen, i følge AKUs tilleggsundersøkelse om funksjonshemmede for 2. kvartal 2010.

Yrkesdeltakelsen i denne gruppen har vært relativt uavhengig av vekslende konjunkturer. Sysselsettingsandelen er betydelig lavere enn for befolkingen totalt og andelen har ikke økt siden 2002 da Statistisk sentralbyrå begynte å måle dette årlig. Ved siste måling i 2. kvartal 2010 var om lag 250 000 personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid, eller om lag 44 pst., mens sysselsettingsandelen var 75 pst. i befolkningen totalt. Dette er på linje med nivået i 2009, men en nedgang sammenliknet med nivået i 2007 og 2008. Det er registrert flere arbeidsledige med funksjonshemning i 2010 enn i 2009 slik som i befolkning for øvrig.

Av yrkesaktive med funksjonshemning sier 64 pst. at funksjonshemningen begrenser hva slags type arbeidsoppgaver de kan utføre og 54 pst. sier at funksjonshemningen begrenser hvor mye de kan arbeide på tross av de hjelpemidler de har til rådighet. 55 pst. oppgir at de har fått arbeidssituasjonen tilpasset funksjonshemningen.

Av de ikke-sysselsatte funksjonshemmede oppga 24 pst. eller i underkant av 80 000 personer at de ønsker og kan arbeide med noe tilrettelegging, ev. på deltid. Dette er på nivå med tallet for 2009. En av fire av dem som ønsket arbeid i undersøkelsen i 2010 var arbeidsledige ut fra kriteriene om aktiv jobbsøking og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet.

Enslige forsørgere

Aleneforsørgere som mottar overgangsstønad har en varierende grad av tilknytning til arbeidslivet. Om lag halvparten har en arbeidsinntekt som overstiger et halvt grunnbeløp. Overgangsstønaden er ment å gi en midlertidig økonomisk støtte til livsopphold og samtidig kvalifisere mottakeren for arbeidsmarkedet. Antall mottakere av overgangsstønad ble redusert fra 26 000 personer 2001 til 22 000 i 2008. De siste to årene har antall mottakere økt moderat, og var 23 200 ved utgangen av 2009. Også blant denne gruppen påvirkes overgangen til jobb av konjunktursituasjonen.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten det offentliges hjelp. Reduksjonen ventes å fortsette i 2011.

3.3 Fattigdom

Flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Alle deler av befolkningen har nytt godt av inntekts- og velstandsutviklingen, men et mindretall har blitt hengende etter. Norge har, som de andre nordiske landene og enkelte andre land, en relativt lav andel med lavinntekt og jevn inntektsfordeling. Inntektsforskjellene mellom husholdningene i Norge har økt over de siste 20 årene, men er fortsatt små i internasjonal sammenheng. I likhet med flere andre land har det i de siste årene vært en tendens til at inntektsveksten har vært sterkere blant grupper med særlig høye inntekter.

Fattigdom i Norge i dag rammer ikke hele, lett identifiserbare sosiale grupper, men enkeltpersoner innenfor et bredt spekter av grupper. Lavinntekt2 er en sentral indikator på fattigdom selv om også andre forhold er av vesentlig betydning for levekår. I enkelte grupper er det en overrepresentasjon av personer med lavinntekt i forhold til den andelen disse utgjør av befolkningen som helhet. Dette gjelder bl.a. unge enslige, enslige forsørgere, par med små barn og familier med tre eller flere barn, innvandrere, langtidsledige, langtidssyke og langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp. Enkelte har sammensatte og langvarige levekårsproblemer. Dette gjelder bl.a. bostedsløse, tungt belastede rusmiddelavhengige, innsatte i fengsler, prostituerte, langtidsmottakere av sosialhjelp og enkelte andre.

Andelen personer med lavinntekt har vært relativt stabil, men har økt noe de siste årene. Årsakene til dette er sammensatte. Den sterke inntektsveksten de siste årene har trukket medianinntekten opp mer enn inntektene for personene med de laveste inntektene, men også disse har hatt en inntektsvekst.

Innvandrerbefolkningen, og særlig innvandrere med landbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa er betydelig overrepresentert blant personer med langvarig lavinntekt sammenlignet med befolkningen som helhet. Siden første periode med måling av vedvarende lavinntekt (1997-1999) har andelen med vedvarende lavinntekt økt blant innvandrerbefolkningen, enslige forsørgere og barnerike familier. Antall barn i lavinntektshusholdninger har økt. Andelen av innvandrerbefolkningen med lavinntekt har imidlertid vært relativt stabil i de siste årene, men holder seg på et høyt nivå. Siden personer med innvandrerbakgrunn utgjør en økende andel av befolkningen totalt, blir det et stadig høyere antall innvandrere med lavinntekt.

Lavinntektshusholdninger har gjennomgående svakere arbeidsmarkedstilknytning og mottar i større grad offentlige stønader enn andre.

I treårsperioden 2006-2008 hadde 3,2 pst. av befolkningen, eller nesten 141 000 personer (studenter holdt utenfor), en inntekt under 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala3). Dette var 8 800 flere enn i foregående treårsperiode (2005-2007). Personer med innvandrerbakgrunn stod for mer enn halvparten av økningen i lavinntektsgruppen etter denne målemetoden.

I treårsperioden 2006-2008 hadde 8,2 pst. av befolkningen en inntekt under 60 pst. av medianinntekten (EU-skala4). Dette utgjør om lag 350 000 personer. Økningen fra perioden 2005-2007 var 0,1 prosentpoeng, tilsvarende om lag 9 400 personer. Av disse hadde nesten syv av ti innvandrerbakgrunn.

Andelen barn som lever i lavinntektshusholdninger har økt over tid, også i siste treårsperiode. I perioden 2006-2008 var det 5,0 pst. av alle barn som levde i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ved 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala). Tilsvarende andel målt ved 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 7,6 pst. Barn med innvandrerbakgrunn er spesielt utsatt. Økningen i innvandrerbefolkningen forklarer hele økningen i antall barn som lever i lavinntektshusholdninger.

3.4 Arbeidsmiljø- og sikkerhet

Arbeidsmiljø- og sikkerhetstilstanden i Norge er i hovedtrekk god. Et flertall av arbeidstakerne arbeider under forsvarlige forhold og det drives et godt forebyggende arbeidsmiljø- og sikkerhetsarbeid i stadig flere virksomheter.

Enkelte deler av vårt arbeidsliv har likevel store utfordringer både med dårlige arbeidsforhold og arbeidsmiljø og i noen sammenhenger også med klare innslag av sosial dumping og useriøsitet.

I 2009 omkom 42 personer som følge av ulykker i arbeidslivet. Særlig utsatte næringer er landbruk, skogbruk, bygg og anlegg, transport og industri. Ingen av dødsfallene skjedde i petroleumsvirksomheten. Antall arbeidsskader som er meldt til Arbeidstilsynet (via NAV) er redusert fra om lag 32 000 i 2000 til om lag 21 000 i 2008. På produksjonsinnretninger i petroleumsvirksomheten har frekvensen av alvorlige personskader fortsatt å avta også i 2009.

Vi har fortsatt et betydelig omfang av sykdom og skader som skyldes kjemisk, fysisk og ergonomisk eksponering i arbeidsmiljøet. Det er også utfordringer knyttet til at arbeidstakere blir påført sykdom og skade som følge av organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøbelastninger. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser har gjennom flere år vært de klart største diagnosegruppene bak langtidsfravær og uførepensjonering. Muskel- og skjelettlidelser bidrar til ca 40 pst. av det legemeldte sykefraværet, mens psykiske lidelser bidrar til ca 20 pst.

Den årlige rapporten «Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet» (RNNP) er sentral i vurderingen av risiko for storulykke i petroleumsvirksomheten. En overordnet vurdering av storulykkesrisikoen viser en signifikant positiv utvikling for siste 3-årsperiode. Se for øvrig omtale vedrørende Mexicoulykken i boks under Resultatområde 4 under Utfordringer i arbeidsmiljø- og sikkerhetspolitikken.

Det kreves en fortsatt aktiv innsats for å unngå sosial dumping i Norge, uten at dette samtidig legger unødige hindringer i veien for arbeidsinnvandringen. Det er enighet mellom myndighetene og arbeidslivets parter om en særlig innsats i utsatte bransjer gjennom treparts bransjeprogrammer.

3.5 Sentrale ytelser

Dagpenger

I gjennomsnitt mottok om lag 61 200 personer dagpenger i 2009, noe som er mer enn en fordobling fra 2008. Blant årsakene til den sterke veksten i antall dagpengemottakere er redusert aktivitet i økonomien og et svekket arbeidsmarked i forbindelse med finansuroen. Antall dagpengemottakere økte mot slutten av 2008, og veksten var sterk i 1. halvår 2009. 2. halvår 2009 var utviklingen mer stabil. I 1. halvår 2010 var det gjennomsnittlig om lag 73 700 dagpengemottakere. Dette er en vekst på 15 100 personer, eller 26 pst., sammenliknet med samme periode i fjor.

Permitteringer finner først og fremst sted i industri og i bygg og anlegg og forekommer særlig i vintermånedene. Under finansuroen økte antall permitterte kraftig. Parallelt med at industrien og bygg og anlegg har opplevd noe bedring i aktiviteten, har antall permitterte gått tilbake. Ved utgangen av august var i underkant av 7 pst. av de helt ledige permittert.

Helserelaterte ytelser

Figuren nedenfor viser utviklingen i antall personer på helserelaterte ytelser fra 1998 til 20105. Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra 427 000 i 1998 til 594 000 i 2009. Antallet har økt i hele perioden, med unntak av en liten nedgang fra 2003 til 2004 og utflating mellom 2005 og 2006. Nedgangen skyldtes i all hovedsak at antall personer som mottok sykepenger ble redusert. Ved utgangen av 2010 anslås det at om lag 609 000 personer vil motta helserelaterte ytelser. Dette tilsvarer en økning på om lag 2,4 pst. sammenliknet med samme periode i 2009.

Ser vi på andelen mottakere av helserelaterte ytelser som andel av befolkningen mellom 18 og 67 år, har andelen økt fra 15,2 pst. i 1998 til 19,1 pst. i 2009. Siden 2004 har denne andelen vært om lag uendret.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Sykefravær

Sykefraværet økte sterkt i andre halvdel av 2009, men har hittil i 2010 hatt en markant nedgang. I 2. kvartal 2010 var sykefraværet 6,3 pst. mot 7,1 pst. i 2. kvartal 2009. Sykefraværet er høyere for kvinner enn for menn, og var i 2. kvartal 2010 8,0 pst. for kvinner og 5,0 pst. for menn. Målet i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er en reduksjon i sykefraværet med 20 pst. fra 2001-nivået. Sykefraværet er redusert med 9,4 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2010, og det er fortsatt et langt stykke igjen til IA-avtalens målsetning.

Arbeidsavklaringspenger

Fra 1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av arbeidsavklaringspenger (kap. 2651). Ved utgangen av august 2010 var det 170 500 mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette er en økning på 5,6 pst. i forhold til beholdningen ved innføringstidspunktet. Gjennomsnittlig antall mottakere i 2009 for de tre ordningene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad var henholdsvis 49 776, 57 138 og 46 960 personer, dvs. til sammen 153 874 personer. Ved overgangen til arbeidsavklaringspenger blir det imidlertid et brudd i statistikken fordi tallene ikke er helt sammenliknbare.

Uførepensjon

Ved utgangen av juni 2010 var det om lag 299 600 mottakere av uførepensjon. Dette er om lag 4 700 flere eller 1,6 pst. høyere enn ved utgangen av juni 2009. Økningen var størst for menn som økte med 1,9 pst., mens økningen for kvinner var 1,4 pst. Det er anslått at det ikke vil bli endringer av betydning i beholdningen ved utgangen av 2010.

Andel uførepensjonister i forhold til befolkningen er om lag 10 pst. Det er flere kvinner enn menn som mottar uførepensjon. For kvinner er andelen av befolkningen som mottar uførepensjon 11 pst., mens den er ca. 8 pst. for menn. I aldersgruppen under 34 år er det flest menn som er uførepensjonister, mens det derimot er langt flere kvinner enn menn som blir uførepensjonister i aldersgruppen 50-67 år.

Antall uførepensjonister har økt fra 258 000 i 1998 til 296 000 i 2009. Dette tilsvarer en økning på om lag 15 pst. Økningen må sees i sammenheng med endringer i befolkningssammensetningen. I denne perioden har befolkningen mellom 18 og 67 år økt med 11 pst. og de eldste aldersgruppene utgjør en større andel av befolkningen i dag enn i 1998.

Siden 2001 har antall uføre under 30 år økt med om lag 3 600 personer. Økningen har vært størst i aldersgruppen 20-24 år der antall mottakere har økt fra 2 429 personer ved utgangen av 2001 til 4 066 personer ved utgangen av 2008. Andelen uføre under 30 år som andel av befolkningen i samme aldersgruppe har økt fra 3 til 4 pst. i perioden 2001 til 2009.

Antall uførepensjonister har avtatt eller vært om lag uendret fra og med 2006. Dette må imidlertid ses i sammenheng med innføringen av tidsbegrenset uførestønad fra 2004, og at denne ordningen har hatt en vekst i perioden.

Alderspensjon i folketrygden

Figuren nedenfor viser den historiske utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden i perioden 1980-2009, samt framskrivinger til 2050.

Ved utgangen av 2009 var det 651 000 alderspensjonister i folketrygden. Antallet alderspensjonister har økt over tid, men har de senere årene vært relativt stabilt. Fra 2010 og framover forventes det en meget sterk økning i antall alderspensjonister, som følge av at de store årskullene født etter 2. verdenskrig vil gå over på alderspensjon.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2009 hadde den økt til 18 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 22 år i 2050.

Fra 1973 til 2010 har pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon vært 67 år, men med mulighet til å utsette uttaket av alderspensjon til 70 år. I denne perioden har det vært en sterk sammenheng mellom utviklingen i antall personer over 67 år og antall alderspensjonister, da de aller fleste har tatt ut alderspensjon ved 67 år.

Fra 2011 vil det bli mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år. Det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere i perioden 62-75 år den tas ut. Det vil også bli mulig å kombinere alderspensjon fra folketrygden og arbeid uten avkorting i pensjonen. En kan fortsatt motta uførepensjon i folketrygden fram til 67 år, og uførepensjonister vil gå over på alderspensjon fra 67 år.

Den økte fleksibiliteten vil isolert sett bidra til en økning i antall alderspensjonister i folketrygden ved at en del vil ta ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år, og at flere vil kombinere arbeidsinntekt og alderspensjon. Insentivene i det nye systemet vil på den annen side bidra til at mange vil ønske å utsette pensjoneringen, og at en del også vil ønske å utsette pensjoneringen til etter 67 år. I framskrivingene av antall pensjonister, se figur 3.3, er det anslått at det ved utgangen av 2011 vil være om lag 19 000 alderspensjonister under 67 år. Over tid er det lagt til grunn at pensjoneringsalderen vil øke som følge av levealdersjusteringen av pensjon fra 2011 for nye pensjonister.

Avtalefestet pensjon

Antall AFP-pensjonister har økt sterkt over tid siden innføringen av AFP i 1989. Ved utgangen av 2008 mottok i alt 48 000 pensjonister AFP, hvorav 25 000 i offentlig sektor og 23 000 i privat sektor (inkludert Spekter-området).

Økningen i antall AFP-pensjonister på 1990-tallet hadde bl.a. sammenheng med at pensjonsalderen i AFP ble redusert i flere omganger til dagens nivå på 62 år, og at nye grupper fikk tilgang til AFP. Økningen de siste årene skyldes kraftig vekst i befolkningen i den aktuelle alderen. AFP-pensjonister som andel av befolkningen mellom 62 og 67 år har imidlertid ligget relativt stabilt på 18-19 pst. de siste årene.

Fra 2011 vil AFP i privat sektor bli beregnet som et påslag til alderspensjon fra folketrygden og tas ut samtidig med denne. Det innebærer blant annet at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon uavhengig av når pensjonen tas ut. AFP i offentlig sektor vil beholdes i store trekk som i dag. Den demografiske utviklingen, med et økende antall personer i alderen 62-67 år, tilsier isolert sett at det er grunn til å forvente en økning i antall AFP-mottakere også i årene framover.

Statens pensjonskasse

Som figuren6 viser har antallet pensjonister i Statens pensjonskasse økt kraftig fra 1992 og frem til i dag. Antallet alderspensjoner økte fra 59 000 i 1992 til ca. 114 000 i 2009. Tilsvarende har antallet AFP-pensjonister økte fra 1 000 i 1992 til 12 000 i 2009, mens antallet uførepensjonister økte fra 29 000 i 1992 til 57 000 i 2009.

I perioden 2010-2035 forventes en høy vekst i antall alderspensjonister (vekstrate 104 pst.). Deretter vil veksten flate ut og falle frem mot år 2050. Antallet AFP-pensjonister og uførepensjonister forventes å falle (negativ vekstrate på hhv. –20 pst. for AFP og –12 pst. for uføre) for deretter å flate ut frem mot år 2050.

Kilde: Statens pensjonskasse

Andre ytelser i folketrygden

Grunnstønad

Ved utgangen av 2009 mottok 74 800 kvinner og 55 600 menn grunnstønad. Det siste året har antallet stønadsmottakere vært stabilt. Kvinneandelen blant stønadsmottakerne er uendret på rundt 57 pst. I alt 38 pst. av grunnstønadsmottakerne mottar uførepensjon og om lag 24 pst. mottar alderspensjon.

Hjelpestønad

Ved utgangen av 2009 mottok til sammen 86 000 personer hjelpestønad, hvorav 44 900 kvinner og 41 100 menn. Fra 2008 til 2009 har antall stønadsmottakere økt blant menn og gått ned blant kvinner. Det har vært en liten økning i antall mottakere fra 2008 til 2009. Både kvinneandelen og andelen med uførepensjon blant mottakerne er noe lavere enn tidligere år. Ved utgangen av 2009 tilhørte 52 pst. av hjelpestønadsmottakerne aldersgruppen under 30 år.

Ytelser til enslige forsørgere

Ved utgangen av 2009 var det om lag 32 600 mottakere av overgangstønad og/eller stønad til barnetilsyn. Dette var en økning med tilnærmet 1 200 fra 2008 til 2009, noe som tilsvarer en økning på 3,8 pst.

Ved utgangen av 2009 var det om lag 9 300 mottakere som kun mottok stønad til barnetilsyn. Det tilsvarer en nedgang på drøyt 300 personer. På samme tidspunkt var om lag 12 800 mottakere med redusert overgangsstønad og 10 500 mottakere med full overgangsstønad. Dette utgjør en samlet økning i antall mottakere av overgangsstønad på noe over 1 500 personer.

Veksten i antall mottakere av overgangsstønad kan sees i sammenheng med et svekket arbeidsmarked fra 2008 til 2009, samt økt maksimalytelse og økt inntektstak fra 1. mai 2008.

Økonomisk sosialhjelp

I løpet av 2009 mottok 117 700 personer, eller 2,4 pst. av befolkningen, økonomisk sosialhjelp. Antallet stønadsmottakere økte med drøyt 8 000 fra 2008 til 2009. Dette tilsvarer en økning på 7,5 pst. Tar man hensyn til at en del stønadsmottakere forsørger barn og ektefeller er det om lag 5 pst. av befolkningen som lever i husholdninger som mottar sosialhjelp i løpet av et år.

Totalt ble det utbetalt drøyt 4,64 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2009. Dette utgjør en økning i faste priser fra 2008 til 2009 på 4,4 pst. Økningen i antall stønadsmottakere og utgifter til økonomisk sosialhjelp i 2009 skjer fra et lavt nivå i årene 2007 og 2008. Økningen må ses i sammenheng med svekkelsen i arbeidsmarkedet og at økonomisk sosialhjelp er et nedre økonomisk sikkerhetsnett i velferdsordningene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering), 2009.

Gjennomsnittlig stønad pr. stønadstilfelle var 37 052 kroner i 2009, hvilket er en liten nedgang fra 2008.

Om lag 43 pst. av sosialhjelpsmottakerne hadde sosialhjelp som hovedinntektskilde i 2009. En stor andel av mottakerne mottar ytelser fra folketrygden. Om lag 33 pst. hadde trygd som hovedinntektskilde. En del personer mottar sosialhjelp i påvente av behandling av søknad om trygd.

Gjennomsnittlig stønadstid har gått ned i de senere år, men økte svakt fra året før til 5,3 måneder i 2009. Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Nesten halvparten mottok stønad i inntil tre måneder i 2009, 21 pst. i kun en måned. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. 40 pst. mottok sosialhjelp i seks måneder eller mer i 2009, mens 12 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp gjennom hele året. Av de som mottok sosialhjelp i 2009, mottok 61 pst. også stønad året før, mens om lag 40 pst. var nye mottakere.

Som et ledd i å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid ble kvalifiseringsprogrammet innført fra 1. november 2007. Ved utgangen av mai 2010 deltok i underkant av 9 000 personer i kvalifiseringsprogram og mottok en tilhørende kvalifiseringsstønad.

Sentrale ytelser – oversikt

Nedenfor vises en oversikt over utviklingen i antall mottakere for de sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Mottakere¹ av sentrale ytelser ved utgangen av årene 2007-2009 (utvalgte stønadsgrupper)

4 Anmodningsvedtak

Det foreligger ingen anmodningsvedtak som omtales i denne proposisjonen.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2011 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Årsverksoversikt

Tallmaterialet i tabellen er basert på ansatte som er regulativt lønnet.

5.3 Bruk av stikkordet «kan overføres»

Under Arbeidsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49