Del 3
Spesielle tema

11 Nordområdepolitikken – Langsiktig satsing på kunnskap, aktivitet og nærvær

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med en felles avrapportering om status for departementenes samlede tiltak i nordområdesatsingen. Til grunn for rapporteringen i tekst og tall ligger regjeringens handlingsplan Nye byggesteiner i nord fra 2009. Dette er ikke en uttømmende gjennomgang, men den vil gi en oversikt over utviklingen i satsingen over tid.

Regjeringen foreslår for 2012 å bevilge om lag 1,5 mrd. kroner til nordområdetiltak. Det er en økning på omlag 190 mill. kroner fra 2011. Regjeringens forslag for 2012 innebærer en styrking på flere områder.

Nye satsinger for 2012 er blant annet å bygge den første av to nye stasjoner til grensevakten i Sør-Varanger (50 mill. kroner), å gjennomføre en kunnskapsinnhenting om virkninger av økt satsing på verdiskapning i Nordland og Troms (30 mill. kroner), å reise et nytt teknologibygg ved Universitetet i Tromsø (30 mill. kroner) og å styrke kapasiteten ved Storskog grensestasjon (6,9 mill. kroner).

I tillegg vil regjeringen øke nivået på bevilgningene til kartlegging av petroleumsressurser i de nordlige havområdene (164 mill. kroner) og til satelittnavigasjonsprogrammet Galileo (103 mill. kroner). Regjeringen vil videreføre satsinger som kartlegging av havbunnen gjennom Mareano-programmet (88,5 mill. kroner), utvikling av mineralbasert næringsutvikling (40 mill. kroner), oppbygging av Framsenteret (37 mill. kroner), utvikling av overvåkingssystemet BarentsWatch (30 mill. kroner) og oppfølging av nasjonal strategi for marin bioprospektering (25 mill. kroner).

Utvikle kunnskap om klima og miljø i nordområdene

Fiskeri- og kystdepartementet viderefører i 2012 satsingen på forskning på klimaeffekter på fiskebestander, økosystemer og akvakultur og satsingen på kunnskapsoppbygging knyttet til forvaltningen av viltlevende marine ressurser. Fiskeri- og kystdepartementets økte bevilgning til overvåking av fremmedstoffer i fisk fra de nordlige havområdene og oppdrettsnæringen videreføres også.

Miljøverndepartementet vil i 2012 videreføre en rekke miljøtiltak på Svalbard, herunder flyfotografering og nye kart samt miljøovervåking på Svalbard og i Barentshavet. Flyfotograferingen av Svalbard skal danne grunnlag for svært nøyaktige og oppdaterte kart og terrengmodeller. Flyfotograferingen vil også gi klimaforskerne mulighet til en meget nøyaktig beregning av endringene i breenes volum på Svalbard og dermed også et betydelig bidrag til norsk klimaforskning. Infrarøde bilder vil også være nyttige til vegetasjonskartlegging og overvåking. Norsk-russisk miljøovervåkingssystem for Barentshavet skal gi et bedre grunnlag for en forsvarlig forvaltning av Barentshavet gjennom et felles økosystembasert overvåkningsprogram. Tiltaket må ses i sammenheng med den norske forvaltningsplanen, og vil understøtte etableringen av en tilsvarende plan for russisk del av Barentshavet.

Utvikle et senter for klima og miljø i Tromsø (kap. 1.1 i Nye byggesteiner)

Framsenterets organisatoriske struktur ble etablert i 2011 og det ble startet opp faglige aktiviteter. Per i dag deltar 19 institusjoner i Framsenteret i Tromsø. I 2012 vil det være stor forskningsvirksomhet innenfor de fem faglige satsingsområdene. Center for Ice, Climate and Ecosystems (ICE) er etablert som en integrert del av Norsk Polarinstitutt, og det er igangsatt stor faglig aktivitet.

Etablere ny teknisk infrastruktur for forskning (kap. 1.2 Nye byggesteiner)

Planlegging av nytt geodesiobservatorium/radioteleskop i Ny-Ålesund videreføres. Geodesiobservatoriet/radioteleskopet i Ny-Ålesund er et ledd i et globale nettverk av 25 målestasjoner som tar inn signaler fra fjerne stjerner som igjen brukes til å definerer et felles referansesystem for tid og sted verden rundt. Dette er nødvendig for at all posisjonering og stedfesting kan gjøres i et sammenhengende globalt system og gi økt sikkerhet og kostnadseffektivitet både på land, til sjøs og i luften. Nøyaktig posisjonering er et nødvendig grunnlag for å kunne operere de fleste typer av dagens satellittsystemer, bl.a. for navigasjon, jordobservasjon, meteorologi, fjernsynsoverføring, teletrafikk og internett. Slike data muliggjør også vitenskapelig arbeid av stor betydning innen klimaforskning, oseanografi, astrofysikk og geofysikk, og overvåking av havnivå og bevegelser i jordoverflaten.

Etablere et arktisk jord-observasjonssenter på Svalbard (SIOS) (kap. 1.2.1 i Nye byggesteiner)

Et arktisk jordobservasjonssenter på Svalbard (SIOS) har kommet et viktig steg videre mot realisering. Norge var initiativtaker til SIOS, som er et omfattende internasjonalt prosjekt for samarbeid om forskningsinfrastruktur innenfor det europeiske veikartet for forskningsinfrastruktur (ESFRI). SIOS har fått midler fra EUs 7. rammeprogram for forskning til en forberedende fase fra 2010 til 2013 (SIOS-PP). Om lag 280 mill. kroner av avkastningen fra Fondet for forskning og nyskaping er øremerket til forskningsinfrastruktur i 2011. Deler av de øremerkede forskningsinfrastrukturmidlene vil bli brukt til SIOS-PP.

Nytt isgående forskningsfartøy (kap. 1.2.3 i Nye byggesteiner)

Regjeringen varslet i Nye byggesteiner i nord at det tas sikte på å gå til anskaffelse av et nytt isgående forskningsfartøy med hjemmehavn i Tromsø, forutsatt at kvalitetssikringen er tilfredsstillende. Det er etablert samarbeidsavtaler mellom Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, som regulerer drift og forvaltning av et slikt fartøy. Det er etablert en prosjektorganisasjon, og prosjektet har gjennomgått ekstern kvalitetssikring (KS1 og KS2). Kvalitetssikringen har vist at det foreliggende prosjektet er modent. Anbefalingene fra kvalitetssikrer vil bli håndtert i det videre arbeidet.

Kartlegge havbunnens mangfold (kap. 1.3 Kartlegge havbunnens mangfold)

Bevilgningen til MAREANO-programmet foreslås økt med 36 mill. kroner i forhold til saldert budsjett 2011 for å kartlegge det tidligere omstridte området vest for avgrensningslinjen mot Russland. MAREANO-programmet kartlegger systematisk dybde, bunnforhold, biologisk mangfold, naturtyper og forurensning i sedimentene i norske kyst- og havområder. Kartleggingen videreføres i øvrige områder etter omforente faglige kriterier utviklet i samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet.

Styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder

Fiskeri- og kystdepartementets bevilgning til nasjonalt kompetansesenter for sjøsikkerhet, oljevernberedskap og overvåking knyttet til Kystverkets virksomhet i Vardø videreføres for 2012.

Etablere helhetlig overvåknings- og varslingssystem (kap. 2.1 Nye byggesteiner i nord)

BarentsWatch er et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for de nordlige hav- og kystområder. Systemet skal nyttiggjøre seg og samordne allerede eksisterende tjenester, med sikte på å formidle et helhetlig bilde av aktivitet på og tilstand under havoverflaten i våre havområder. BarentsWatch vil ha en åpen del og en lukket del. Den åpne delen vil etter planen bli etablert i 2012. Det foreslås en bevilgning på 30 mill. kroner på Kystverkets budsjett til å dekke kostnader i 2012 til etablering av åpen del og utvikling av lukket del.

I statsbudsjettet for 2011 ble bevilgningen økt med 10 mill. kroner for at Meteorologisk institutt skal kunne bygge en ny værradar ved Gednje på Varangerhalvøya i Finnmark. Samlede investeringskostnader for værradaren er om lag 20 mill. kroner. Det foreslås derfor å videreføre bevilgningsøkningen på 10 mill. kroner i 2012. Arbeidet med værradaren ble startet opp i 2011, og det planlegges å sette radaren i drift i løpet av 2012. Når radaren kommer i drift, vil hele kysten av Finnmark og Troms være dekket av værradarnettet. Værradaren vil bidra til bedre varsling av farlig vær, og derved bidra til å bedre sikkerheten for ferdsel til havs for fiskefartøy og for den økende skipstrafikken langs kysten. Radaren vil også bidra til bedre varsling av flyværet i området, og dermed bedre flysikkerhet.

Styrke beredskapen mot forurensning og ulykker (kap. 2.2 i Nye byggesteiner)

Styrke sjøsikkerheten (kap. 2.2.2 i Nye byggesteiner)

På bakgrunn av en sikkerhets- og risikovurdering utarbeidet av Det Norske Veritas, har Kystverket anbefalt at det innføres losplikt i farvannet ved Svalbard. Lostjeneste på Svalbard vil styrke sjøsikkerheten og redusere miljørisikoen.

De åtte medlemslandene i Arktisk råd undertegnet i mai 2011 en avtale om samarbeid om søk og redning i Arktis, der Norges ansvarsområde for søk og redning ble utvidet. Norge tar nå ansvar både lenger øst og lenger nord enn tidligere. Dette blir tillagt vekt når 16 nye redningshelikoptre skal anskaffes innen 2020, også på Svalbard. Sysselmannen på Svalbards helikoptertjeneste omfatter foruten redningstjenesten også oppgaver innen politi, forvaltning, miljøoppsyn og ulike tilsyn på øygruppa, og foreslås styrket ved at det fra 2014 skal være to store helikoptre på Svalbard.

Styrke oljevernberedskapen (kap. 2.2.3 i Nye byggsteiner)

Kystverket la i juni 2011 fram en oppdatert, helhetlig miljø- og beredskapsanalyse knyttet til akutt forurensning fra skipstrafikk. For å starte oppfølgingen av denne analysen foreslår regjeringen å øke bevilgningene til oljevern med 15 mill. kroner, bl.a. for å styrke den kommunale beredskapen.

Stimulere til bærekraftig utnyttelse av petroleumsressurser og fornybare ressurser til havs

Utvikle marin næringsvirksomhet

Nasjonal satsing på oppdrett av torsk (kap. 3.1.1 Nye byggesteiner)

Fiskeri- og kystdepartementets tilskudd til torskeavlsprogrammet i regi av Nofima videreføres for 2012. Torsk i oppdrett er et prioritert område innenfor maritimt verdiskapingsprogram.

Nasjonal satsing på marin bioprospektering (kap. 3.1.2 i Nye byggesteiner)

Det marine miljø er generelt en uutnyttet ressurs som utvilsomt inneholder uoppdagede biologiske prinsipper og molekyler med verdiskapingspotensiale. Regjeringen har ved den nasjonale strategien for marin bioprospektering lansert en langsiktig satsing for å kunne utnytte dette. Anvendelser kan spenne fra legemidler til næringsmidler samt stoffer med nye egenskaper.

Forskningsrådet ved FUGE-programmet er gitt ansvar for å følge opp satsingen og har utviklet en strategi for dette i samarbeid med Innovasjon Norge og SIVA. Ved FUGEs avslutning i 2011 vil videre aktiviteter følges opp i det nye bioteknologiprogrammet. Satsingen har et nordområdeperspektiv, men skal utøves ved nasjonal samhandling.

Hindre ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske (kap. 3.1.4 i Nye byggesteiner)

Det har vært et vellykket samarbeid med Russland om bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske i Barentshavet. I 2009 og 2010 ble det ikke registrert noe ulovlig fiske av torsk eller hyse. Fiskeri- og kystdepartementets satsing på tiltak mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet videreføres for 2012.

Utvikle maritim næringsvirksomhet

Utvikle kompetanse om maritim aktivitet i arktiske områder (kap. 3.2.2 i Nye byggesteiner)

Det er opprettet et maritimt professorat ved NTNU, Institutt for Marin teknikk, med oppstart høsten 2011. Forskningsområdet vil være bærekraftig skipsfart i nordområdene. En satsing på muligheter i nordområdene er en del av næringens forslag til en forsknings- og innovasjonsstrategi, kalt ”Maritim 21”. Dette gjenspeiles også i prioriteringene for tildeling av midler til maritim forskning og innovasjon under Forskningsrådets MAROFF-program og ordninger i Innovasjon Norge. Det er som et ledd i den maritime strategien gitt betydelige midler i årene 2008-2011 til kompetanseheving og utstyr ved utdanningsinstitusjoner som tilbyr maritim utdanning. Universitetet i Tromsø, og en rekke nordnorske maritime videregående skoler og fagskoler har fått midler, særlig til kompetansehevingstiltak for lærere.

Kunnskapsdepartementet vil i 2012 følge opp Regjeringens maritime strategi «Stø kurs» og samarbeidsprosjektet MARKOM2020, og viderefører bevilgningen på 18,5 mill. kroner til kompetansetiltak innen maritim utdanning.

Utvikle petroleumsbasert næringsvirksomhet (kap. 3.3 i Nye byggsteiner)

Utvikle kunnskapsgrunnlag for petroleumsaktivitet i nord (kap. 3.3.1 i Nye byggesteiner) og utvikle grunnlag for regionale ringvirkninger av petroluemsaktivitet i nord (kap. 3.3.2 i Nye byggesteiner).

Enigheten mellom Norge og Russland om avgrensingslinjen i Barentshavet innebærer at norske myndigheter nå gjennomfører et kartleggingsarbeid for å øke kunnskapsnivået om petroleumspotensialet og komplettere datadekningen i Barentshavet sørøst. Arbeidet startet i 2011 og blir videreført i 2012 samtidig som man setter i gang en konsekvensutredningsprosess med sikte på framtidig petroleumsaktivitet i området.

Regjeringen viderefører åpningsprosessen i havområdene ved Jan Mayen.

Regjeringen gjennomfører i tillegg kunnskapsinnhenting om virkninger av petroleumsvirksomhet i uåpnede deler av Nordland IV, V, VI, VII og Troms II. Kunnskapen som samles inn, skal kunne brukes i en eventuell konsekvensutredning om petroleumsvirksomhet og skal kunne brukes som grunnlag for neste oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten. I tilknytning til dette arbeidet vil det i 2012 bli foretatt geologisk kartlegging i uåpnede deler av Nordland IV og IV.

Utrede alternative petroleumsbaser i Øst-Finnmark (kap. 3.3.3 i Nye byggesteiner)

Kystverket har kartlagt hvilke havner i Øst-Finnmark som er egnet for lokalisering av en eventuell oljebase. Flere havner kan med større eller mindre investeringer i infrastruktur vurderes som mulige service- og basehavner. Av de eksisterende havnene er det bare Kirkenes som oppfyller de krav som stilles til ilandføringsanlegg og petroleumsanlegg.

Fremme landbasert næringsutvikling i nord

Regjeringen vil igangsette en kunnskapsinnhenting om virkninger av økt satsing på verdiskaping bl.a. innenfor reiseliv og fiskeri i Nordland og Troms. Formålet med kunnskapsinnhentingen er å få økt kunnskap om hvordan verdiskapingen til sjøs og på land vil påvirkes ved en eventuell økt satsing på reiseliv, fiskeri og annen næringsvirksomhet i Nordland og Troms. Denne kunnskapen kan sammenholdes med antatte ringvirkninger av petroleumsvirksomhet i området. Samlet sett vil kunnskapsinnhentingen og ringvirkningsanalysene gi et bredere beslutningsgrunnlag for myndighetene ved senere oppdateringer av forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet.

Utvikle reiselivsvirksomhet (kap. 4.1 i Nye byggesteiner)

Reiselivsnæringene har stor betydning for verdiskapingen i mange kommuner i nord. For å styrke reiselivet i nord øremerket regjeringen 15 mill. kroner til markedsføring av Nord-Norge som reisemål gjennom Innovasjon Norge i 2011. Satsingen skal bidra til å øke antall turister til landsdelen. Bruken av midlene fastsettes i samarbeid med NordNorsk Reiseliv AS. Det er lagt opp til en videreføring av denne bevilgningen for 2012. Det er bevilget 2,1 mill. kroner til Svalbard Reiseliv AS i 2011. Midlene skal særlig brukes til å ivareta miljø- og sikkerhetsmessig ferdsel på Svalbard gjennom utdanning av guider, samt bidra til kompetanse- og nettverksbygging i reiselivsnæringen på Svalbard. Støtten til Svalbard Reiseliv AS videreføres i 2012. Over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett ble det i 2010 og 2011 avsatt 10 mill. kroner pr. år til reiselivs– og destinasjonsutvikling i Nord-Norge.

Utvikle mineralbasert næringsvirksomhet (kap. 4.2 i Nye byggesteiner)

Norges geologiske undersøkelse (NGU) gjennomfører geologisk oversiktskartlegging og kartlegging av forekomster av industrimineraler og metaller. NGU anslår at de vil bruke mellom 10 og 15 mill. kroner av sin ordinære bevilgning i 2011 til dette. For 2012 anslår NGU at de vil bruke om lag 15 mill. kroner. Det fireårige programmet som ble startet opp i 2011, med geofysiske målinger fra fly og helikopter i Nordland, Troms og Finnmark, videreføres i 2012 med en bevilgning på 25 mill. kroner som i 2011. Kartleggingsprogrammet har som formål å fremskaffe nye geofysiske data, slik at nasjonale og internasjonale bergverksbedrifter og leteselskaper kan vurdere om det er grunnlag for nærmere undersøkelser og eventuelt utvinning. Programmet skal blant annet bidra til verdiskaping, næringsutvikling og økt sysselsetting i de tre nordligste fylkene. Forventet økt etterspørsel etter mineraler og metaller tilsier økt innsats for å legge til rette for lønnsom utnyttelse av mineralressursene. Nærings- og handelsdepartementet tar sikte på å presentere en strategi for mineralnæringen våren 2012.

Utvikle kompetanse og næringsvirksomhet basert på arktiske forhold (kap. 4.3 i Nye byggesteiner)

Som ledd i oppfølgingen av Forskningsløft i nord i regi av Norges forskningsråd, settes det av 35 mill. kroner til de fem prosjektene «Verdiskaping for turister, reiselivsnæringen og destinasjoner», «Jordobservasjon», «Avfallshåndtering», «Kaldt klima-teknologi» og «Sensorteknologi» over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett for 2012.

Styrke nyskapings- og utviklingsevnen (kap. 4.4 i Nye byggesteiner)

Det settes av 5 mill. kroner over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett for 2012 til videreføring av satsinger rettet mot entreprenørskap og nyskaping blant unge. Temaene reiseliv og arktisk teknologi prioriteres. I tillegg er det avsatt 1 mill. kroner til Ungt Entreprenørskap.

Et innovasjonsløft for næringslivet i nord (kap. 4.4.1 i Nye bygggesteiner)

Som ledd i oppfølgingen av Forskningsløft i nord i regi av Forskningsrådet, settes det av 35 mill. kroner til de fem prosjektene «Verdiskaping for turister, reiselivsnæringen og destinasjoner», «Jordobservasjon», «Avfallshåndtering», «Kaldt klima-teknologi» og «Sensorteknologi» over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett for 2012.

Videreutvikle infrastrukturen i nord

Utvikle kunnskapsinfrastrukturen (kap. 5.1 i Nye byggesteiner)

Fra 1. januar 2011 fikk Nord-Norge sitt andre universitet ved at Høgskolen i Bodø ble gitt universitetsstatus under det nye navnet Universitetet i Nordland.

Kunnskapsdepartementet bevilget midler til 80 og 65 nye studieplasser ved hhv. Universitetet i Tromsø og Universitetet i Nordland fra 2011. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2009 ble Universitet i Tromsø også tildelt 300 studieplasser, mens den daværende Høgskolen i Bodø fikk tildelt 80 studieplasser, hvorav ti studieplasser er knyttet særskilt til Nordområdesatsingen. Disse plassene foreslås videreført med midler til opptak av nye kull i 2012. I revidert nasjonalbudsjett for 2009 ble det også fordelt om lag 100 studieplasser innenfor desentralisert utdanning og etter- og videreutdanning til institusjoner i Finnmark, Troms og Nordland. Plassene foreslås videreført i 2012.

Universitetet i Tromsø etablerte høsten 2008 en bachelorgrad i luftfartsfag, og det ble tatt opp 12 studenter. Det treårige studiet er tverrfaglig, og har som mål å utdanne trafikkflygere. Kunnskapsdepartementet foreslår å øke bevilgningene til totalt om lag 28,3 mill. kroner i 2012, inklusive prisjustering, for å dekke kostnader knyttet til opptak av nye studentkull. Universitet i Tromsø bidrar selv med 3,9 mill. kroner. Kunnskapsdepartementet bevilget også midler til 20 nye studieplasser ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) fra høsten 2011. Disse plassene foreslås videreført med midler til opptak av nye kull i 2012. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2009 ble det også etablert 20 nye studieplasser ved UNIS, som fra 2012 er fullt utbygget med tre kull. Fordelingen av studieplasser er i tråd med signalene i Svalbard-meldingen.

Svalbard Science Forum (SSF) ble opprinnelig etablert som et prosjekt under Norges forskningsråd i 1998. Målet er å styrke koordineringen av forskningsvirksomheten på Svalbard og bidra til økt informasjonsutveksling og samarbeid mellom forskere og institusjoner som driver forskning på Svalbard. SSF ble styrket med 5 mill. kroner fra 2010 og har nå en ramme på 8 mill. kroner som videreføres i 2012.

Barentsinstituttet ble opprettet i 2006 for å styrke forskningen på forholdet mellom øst og vest i den nordlige delen av Europa. Barentsinstituttet er fra 2010 formelt lagt under Universitetet i Tromsø og mottar bevilgning fra Kunnskapsdepartementet. I 2011 bevilget departementet 5 mill. kroner til Barentsinstituttet, og foreslår å videreføre bevilgningen på samme nivå i 2012.

Som ledd i oppfølgingen av nordområdestrategien ble Arktisk universitet i 2011 tildelt 1 mill. kroner i tillegg til den faste bevilgningen på 4,5 mill. kroner. Den ekstra bevilgningen retter seg særlig mot å støtte urfolksnettverket, arbeidet med felles mastergrad i nordlige studier mellom russiske og norske miljø og en styrking av lærerutvekslingen i north2north-programmet. Kunnskapsdepartementet foreslår å videreføre bevilgningen på totalt 5,5 mill. kroner i 2012.

E-Campus er et program for å bygge ut og oppgradere IKT-infrastrukturen i universitets- og høyskolesektoren over fire-fem år. Det innebærer en felles arkitektur, standarder og løsninger for nettstøttet undervisning og deling av digitale læringsressurser. Felles elektronisk infrastruktur øker tilgjengeligheten av utdanningstilbud av høy kvalitet i alle deler av landet og for alle deler av befolkningen. Nord-Norge har store utfordringer m.h.t. rekruttering og spredt bebyggelse, men samtidig institusjoner med mye erfaring i fleksible opplegg, og det legges opp til at institusjonene i nord skal bli prioritert i utrulling av eCampus-programmet.

Teknologi og realfag er helt sentrale fagområder i den videre utviklingen av nordområdene. Regjeringen foreslår 30 mill. kroner i startbevilgning for et nytt teknologibygg ved Universitetet i Tromsø. Bygget skal huse ingeniørfagene, trafikkflygerutdanningen, og samtidig samle alle fagmiljøene innenfor teknologi og realfag i et moderne bygg som legger til rette for fortsatt utdanning og forskning innenfor disse viktige fagområdene. Bruttoareal for det planlagte bygget er på 9 000 kvm., og det har en total kostnadsramme på om lag 420 mill. kroner. Planlagt byggestart er sent i 2012 og forventet ferdigstillelse våren 2014.

Styrke transportnettet (kap. 5.2 i Nye byggesteiner)

Regjeringen vil styrke transportinfrastrukturen i nord slik at Norge står fram som robust og konkurransedyktig i den internasjonale utviklingen av nordområdene. Oppfølging av nordområdestrategien er også en del av St.meld. nr. 16 (2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019. Det vises til Prop. 1 S (2011-2012) fra Samferdselsdepartementet for en nærmere omtale av konkrete tiltak og investeringer på samferdselsområdet i nord.

Vegprosjektet E6 vest for Alta i Finnmark har vært drevet fram gjennom utbygging av mer eller mindre korte delstrekninger. For å få en mest mulig rasjonell framdrift er det satt av midler på en egen post på vegbudsjettet til prosjektet. For 2012 er det foreslått en bevilgning på 320 mill. kroner. I tillegg er det forutsatt om lag 40 mill. kroner i ekstern finansiering. Et viktig prosjekt i regjeringens nordområdestrategi og et prosjekt i Nasjonal transportplan 2010–2019, er E105 Storskog – Hesseng i Finnmark. Utbedringsarbeidet ble startet opp i juni 2011 og første del er ventet åpnet for trafikk i 2013. I tillegg blir det prioritert midler til utbedringer langs E6 i Nordland og til riksvei 94 ved Skjåholmen bru og i Hammerfest sentrum i Finnmark.

Det er behov for økt kapasitet på Ofotbanen i årene fremover. Malmselskapene LKAB og Northland Resources AB har lagt frem planer om å øke malmtransporten på bane frem mot 2015 og videre til 2019. Samferdselsdepartementet legger opp til at Jernbaneverket kan forhandle frem konkrete avtaler mellom staten og de involverte eksterne transportbrukerne om finansieringsløsninger for gjennomføring av infrastrukturtiltak eller pakker av tiltak. Slike avtaler må godkjennes av departementet og evt. også legges frem for Stortinget.

I forbindelse med arbeidet med Nasjonal transportplan 2014-2023, har transportetatene og Avinor AS kartlagt lokale initiativ til endring av lufthavninfrastrukturen. Samferdselsdepartementet har gitt Avinor AS i oppdrag å utrede de ulike lokale initiativene. Avinor AS har foreslått å vurdere tiltak for å bedre tilgjengeligheten for større fly på Kirkenes. Samferdselsdepartementet har åpnet for at mulige infrastrukturtiltak ved Kirkenes lufthavn også kan inkluderes i utredningene frem mot Nasjonal transportplan 2014-2023. Det er lokalt i Hammerfest-regionen satt i gang et arbeid med å utrede lokalisering av en ny lufthavn på Grøtnes, sør for Hammerfest. Samferdselsdepartementet har åpnet for at Avinor AS kan trekke inn dette spørsmålet i det ovennevnte utredningsarbeidet.

Transportetatene fikk i februar 2010 i oppdrag fra Samferdselsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet å ta en særskilt gjennomgang av transportinfrastrukturen i nordområdene. Utredningen peker på utviklingstrekk i viktige næringer som påvirker transportbehovet og vurderer nærmere hvordan transportnettet bør utvikles i et 30-års perspektiv. Aktuelle tiltak og forslag til investeringsprosjekt fra utredningen vil vurderes av transportetatene og Avinor som en del av grunnlagsmaterialet til Nasjonal transportplan 2014-2023.

I forbindelse med arbeidet med Nasjonal transportplan 2014-2023 er det utarbeidet en egen nordområdeutredning. Anbefalingene skal innarbeides i etatene og Avinors planforslag til Nasjonal transportplan 2014-2023.

Styrke den romrelaterte infrastrukturen (kap. 5.4 i Nye byggesteiner)

Den første norske satellitten for mottak av AIS-signaler fra skip (AISSat-1) ble skutt opp i juli 2010. Satellitten ble finansiert over statsbudsjettet, som et bidrag til arbeidet med å sikre gode varslings- og overvåkingssystemer i havområdene i nord. Erfaringene med satellitten har så langt vært svært gode. AISSat-2 er under planlegging og det vurderes konsepter for AISSat-3.

Norge deltar i utbyggingen av det felleseuropeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo gjennom avtale med EU. Norges finansielle forpliktelser i utbyggingsfasen er beregnet til ca. 74 mill. euro (2010-verdi) i perioden 2008–2013. For 2012 foreslås det en bevilgning på 103,5 mill. kroner over Nærings- og handelsdepartementets budsjett til Norges deltakelse i Galileo. Bevilgningsanslaget for 2011 er basert på de årlige kontraktsforpliktelsene beregnet av EFTA-sekretariatet.

Opprettholde en fast suverentitetshevdelse og styrke samarbeidet over grensene i nord

Regjeringens nordområdestrategi slår fast at Norge skal opprettholde en fast suverenitetshevdelse. Myndighetsutøvelse i havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon skal utøves på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte. Med større tilgjengelighet og økt aktivitet i Arktis blir det enda viktigere at alle de berørte statene opptrer konsekvent, forutsigbart og i tråd med havretten.

Regjeringen har gjennom Langtidsplanen for Forsvaret (2009-2012) samt Forsvarets strategiske konsept satt utviklingen i nord i sentrum for det norske forsvarets organisering, planlegging og ressursbruk. Etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø, styrkingen av Kystvakten og konsolideringen av Hærens tyngdepunkt i Troms er tydelige uttrykk for en slik prioritering. Økningen i driftsbudsjettene og innfasingen av nye fartøy i Marinen og Kystvakten understreker den vekten regjeringen legger på økt norsk synlighet i havområdene i nord. Etterretningstjenesten har en sentral rolle i overvåkingen i nord, og har fått tilført økte ressurser.

I juni 2010 gjennomførte Norge og Russland den felles maritime øvelsen Pomor i havområdet fra Bergen til den russiske havnebyen Severomorsk. En ny øvelse ble gjennomført 9.-17. mai 2011. Øvelsen startet i Severomorsk og ble avsluttet i Tromsø. Pomorøvelsene fokuserer på felles utfordringer og løsninger knyttet til samvirke i maritime sikkerhetsoperasjoner. Dette innebærer en rekke øvelsesmomenter som spenner fra seilas og kommunikasjon til skyting, bordingsoperasjoner og samvirke med fly. Flere forsvarsgrener er involvert. Øvelsesserien utgjør et viktig skritt i videreutviklingen av samarbeidet. Øvelse Pomor vil bli gjennomført for tredje gang i 2012. Hensikten med øvelsen er å trene samhandling mellom norske og russiske sjø- og luftstridskrefter. Dette vil gjøre oss bedre i stand til å ivareta felles interesser og møte felles utfordringer i nord.

Det tas i 2012 sikte på å øke aktiviteten i nord for Marinens fartøyer og for Hæren. Videre fortsetter innfasingen av de nye NH 90 helikoptrene. Det vil bli avholdt en stor fellesoperativ øvelse i nord i februar-mars 2012 med betydelig alliert deltagelse.

Regjeringen vil videreutvikle overvåkning av den norsk-russiske grensen som ledd i vårt nasjonale ansvar for kontroll av Schengens ytre grenser. Dette vil skje blant annet gjennom et tjenlig samarbeid mellom politiet og grensevakten ved Garnisonen i Sør-Varanger og etablering av et nasjonalt koordineringssenter som ledd i implementering av Eurosur.

Styrke Kystvaktens aktivitet (kap. 6.1 i Nye byggesteiner)

Kystvakten har i løpet av de senere år gjennomgått en betydelig modernisering som har bidratt til økt effektivitet. Aktiviteten videreføres i 2012 på tilsvarende nivå som i 2011.

Videreutvikle grensevakten (kap. 6.2 i Nye byggesteiner)

Den første av to nye stasjoner til grensevakten i Sør-Varanger påbegynnes i 2012.

Videreutvikle sivil grenseovervåking og kontroll (kap.6.3 i Nye byggesteiner)

Det skal tilrettelegges for ytterligere forenkling av grensepasseringene over Storskog, blant annet gjennom avtaler med Russland om grenseboerbevis og utvidelse av åpningstiden (avtale om grenseovergangsstedet Storskog-Borisglebsk), samtidig som det videreutvikles systemer som effektivt skal hindre kriminelle i ulovlig grensekryssing. Regjeringen vil utplassere utstyr for forenklet kontroll av bona fide reisende, blant annet gjennom utplassering av bokser for automatisert (selvbetjent) kontroll av reisedokumenter.

Storskog grensekontrollstasjon har en sterk økning i trafikken, og det igangsettes derfor strakstiltak: Utvidelse av kontrollkapasiteten med flere inngående og utgående filer, utplassering av utstyr for elektronisk kontroll av pass og økning i personell. I tillegg kommer språkopplæring og bedre merking/veiledning for reisende. Statsbygg har fått i oppdrag å gjennomføre et forprosjekt for ny grensekontrollstasjon på Storskog. På grunnlag av forprosjektet vil regjeringen ta stilling til om det skal settes i gang et byggeprosjekt. Regjeringen foreslår at bemanningen øker med åtte sivile årsverk og fire politiutdannede årsverk i 2012, tilsvarende 6,9 mill. kroner.

Avtalen om grenseboerbevis ble signert 2. november 2010, og innebærer at beboerne i grenseområdet som har vært lovlig bosatt der i minst tre forutgående år, kan få utstedt et grenseboerbevis som er gyldig i inntil tre år. Innehavere av grenseboerbevis kan krysse grensen og ved hvert besøk oppholde seg i inntil 15 etterfølgende dager i grenseområdet i den andre staten uten at det stilles krav til visum. Iverksettelse av avtalen krever ratifisering i Russland, mens det på norsk side kreves regelverksendringer. Justisdepartementet har hatt forslag til nødvendige forskriftsendringer på høring. Det arbeides også med tilrettelegging av den praktiske gjennomføringen.

Styrke det tillitsbyggende samarbeide (kap. 6.4 i Nye byggesteiner)

Avtale om samarbeid om høyere utdanning med Russland. I 2010 ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom Kunnskapsdepartementet og Utdannings- og vitenskapsdepartementet i Russland. Avtalen er på overordnet nivå og har som siktemål å styrke og videreutvikle det bilaterale samarbeidet innenfor høyere utdanning.

Kunnskapsdepartementet har gitt Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SiU) ansvar for å følge opp avtalen som et ledd i det bilaterale samarbeidet med India, Kina og Russland.

Sikre urfolks kultur og livsgrunnlag

Dokumentasjon av samisk tradisjonskunnskap (kap. 7.1 i Nye byggesteiner)

Pilotprosjektet Árbediehtu – kartlegging, bevaring og bruk av samisk tradisjonell kunnskap ved Samisk høgskole videreføres med målsetting om et grenseoverskridende kunnskapsprogram for samisk tradisjonskunnskap i de nordiske land og Russland. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet bidrar med midler til prosjektet.

Etablere et program for kulturbasert næringsutvikling (kap. 7.2 i Nye byggesteiner)

Et opplegg for et eventuelt program vil bli vurdert i samarbeid med Barentssekretariatet.

I felleserklæring om styrking av det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland (2010) er styrking av urfolkskontakter, revitalisering og bevaring av urfolkenes tradisjonelle kultur og næringsveier og trygging av urfolks livskvalitet prioritert. Erklæringen følges opp av en gjensidig arbeidsavtale med konkrete grenseoverskridende urfolkstiltak. Næringsutvikling basert på samisk kultur ved Hermetikken næringshage har fått midler fra Kulturdepartementet til forberedelse og gjennomføring av et program for samiske kulturnæringsutøvere i Barentsregionen.

Indigenous Entrepreneurship (IE) – Indigee er et prosjekt drevet av samiske hovedorganisasjoner i Norge, Sverige og Finland og det Internasjonale Barentssekretariatet. Prosjektet samarbeider med Samerådet og urfolksorganiasjoner i Russland (nenets, komi, vepser). Prosjektets målsetning er å gi økt sysselsetting og flere foretak, øke samarbeidet over grensene og bidra til et større nettverk for urfolksungdom i Barentsregionen. Prosjektets målsetning er å utvikle foretak eller forretningsideer nært knyttet til urfolkskultur og urfolkstradisjoner.

Utvikle etiske retningslinjer for økonomisk virksomhet i nord (kap. 7.3 i Nye byggesteiner)

Det arbeides med sikte på oppstart av utviklingsarbeidet.

Utvikle digital intrastruktur for urfolks språk (kap. 7.4 i Nye byggesteiner)

Tromsø universitet har fått tildelt midler fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet til utarbeidelse av tastaturløsning til anvendelse i utviklingen av språkteknologisk infrastruktur for små urfolksspråk. Tastaturløsning er en forutsetning for videreføring av utviklingsarbeidet.

Styrke samiske institusjoners kapasitet og kompetanse (kap. 7.5 i Nye byggesteiner)

Internasjonalt reindriftssenter (ICR) er opprettet for å styrke det internasjonale samarbeidet om reindrift i kontakt og samarbeid med reindriftsfolk og deres organisasjoner i arktiske områder. Senteret mottar årlig driftsbevilgning over statsbudsjettet. Senteret har lagt vekt på dialog og informasjon om reindriftens tradisjonskunnskap og tilpasningsevne til bl.a. klimaendringer.

Det grenseoverskridende Interreg Sápmi prosjektet ”Skoltesamisk kultur over grenser” (2010-2013) har som formål å styrke og utvikle østsamisk/skoltesamisk kultur, språk og identitet i Norge, Finland og Russland. Fornyings,- administrasjons- og kirkedepartementet bidrar med midler til prosjektet. Prosjektansvarlige er Østsamisk museum i Neiden og Enare museum i Finland.

I det treårige samarbeidsprogrammet mellom Norge og Russland er samisk kultur og urfolkskultur trukket frem som et av fem fokusområder i programperioden 2010-2012. Internasjonalt samisk filmsenter i Kautokeino har siden 2009 mottatt statsstøtte over Kulturdepartementets budsjett.

Senteret for nordlige folk i Kåfjord i Nord-Troms ble offisielt åpnet sommeren 2011. Statsbygg overleverte bygget til en kostnadsramme på 22 millioner kroner. Senterets formål er å arbeide for å fremme og synliggjøre urfolks kunst, kultur og kunnskap i nordområdene, i tråd med det mangeårige arbeidet Riddu Riđđu Festivála, den internasjonale urfolksfestivalen og Ája Samisk Senter, nå Senter for nordlige folk. Riddu Riđđu åpnet i år sitt kontor i Moskva som samarbeider med russiske urfolksorganisasjoner. Utenriksdepartementet har bidratt med midler til Samisk høgskole til å forankre planene og forberede etablering av et samisk kompetansesenter på Kola i nordvest Russland.

Samisk vitenskapsbygg i Kautokeino åpnet i 2009, og fungerer godt som en samling av Samisk høyskole, Samisk arkiv, avdelingskontor for Sametinget, Gáldu – Kompetansesenter for urfolks rettigheter, Studentsamskipnaden, og International Centre for Reindeer Husbandry.

Utenriksdepartementets nordområdemidler

Regjeringen foreslår videreføring av tiltak i nordområdene, arktisk samarbeid og prosjektsamarbeid med Russland på 354 mill. kroner. Tiltakene er oppfølging av melding til Stortinget om nordområdepolitikken, som framlegges i høst. Meldingen gir en helhetlig oversikt over regjeringens politikk i nordområdene, herunder Regjeringens nordområdestrategi (2006) og Nye byggesteiner i nord (2009). Grenseoverskridende samarbeid med Russland og partnerskap med forskningsmiljøer og næringsliv er sentrale virkemidler. Gjennom satsingen på tiltak i nordområdene skal Norge også fremme norske prioriteringer i det arktiske samarbeidet, inkludert i Antarktis. Norge tar 12. oktober over formannsskapet i Barentssrådet (BEAC) for to år.

Regjeringens budsjettforslag for 2012 innebærer en videreføring av nivået fra 2011 som vil gjøre det mulig å følge opp de prosjekter og tiltak som alt er satt i gang, samt videreutvikle nye strategiske prosjekter innenfor klima, ressurser, transport/logistikk og policy-relatert forskning. Kunnskaps- og forskningssamarbeid med vekt på russlandskompetanse og asiatiske lands økte interesser i nordområdene vil også stå sentralt.

12 Rapport om samstemt politikk for utvikling

Om samstemt politikk for utvikling.

Norsk utviklingssamarbeid skal primært bistå utviklingsland med å styrke og fremme politikk som er avgjørende for deres økonomiske og sosiale utvikling. Øvrig norsk politikk skal primært fremme interesser av betydning for vår egen utvikling. I dette spenningsfeltet vil det være kryssende interesser; tiltak som tjener norske mål kan ha negativ effekt for utviklingsland og omvendt.

Norges direkte innflytelse i verdensøkonomien er beskjeden. De politiske valgene som gjøres har imidlertid en signaleffekt internasjonalt. I internasjonale fora gjelder dessuten ofte ett land én stemme-prinsippet, som kan bidra til å øke innflytelsen til små land som Norge. Derfor er det viktig at Norge foretar bevisste avveininger, hvor det tas hensyn til utviklingslands økonomiske og sosiale interesser når politiske valg kan påvirke deres situasjon og muligheter.

De fleste politikkområder berører i større eller mindre grad andre lands muligheter og begrensninger. Forvaltning av fiskeressurser, helsepolitiske valg, militær innsats og arbeid for fred, rammebetingelser for investeringer, Norges handelsregime, åpenhet mht deling av vitenskapelig informasjon, forvaltning av radiofrekvenser og internettadresser, landbrukspolitikken, petroleumsutvinning og klimautslipp – alle har både nasjonale og internasjonale, tildels globale, virkninger som en bør være oppmerksom på og justere når det trengs. Å gjøre norsk politikk mer samstemt for utvikling betyr for det første å erkjenne problemstillingen og skaffe kunnskap om interessekonflikter. Dernest vil målet være at norsk og internasjonal politikk også utenom utviklingssamarbeidet bidrar til å fremme utvikling i fattige land, så lenge det ikke i uforholdsmessig grad går på tvers av de interessene norsk politikk primært skal ivareta.

Hensikten med denne rapporten er å belyse hvordan norske politikkområder påvirker utviklingslandenes muligheter. Nasjonale politikkområder har imidlertid sine egne arenaer for politikkutforming, og rapporten skal ikke overta eller duplisere disse. Rapporten er utarbeidet i et samarbeid mellom departementene.

Bakgrunn

Stortinget ba i Innst.S.nr. 269 (2008-2009) Utenriksdepartementet å utarbeide en årlig rapport som viser hvor samstemt norsk politikk er med målet om å fremme utvikling i fattige land. Stortinget fastslo at rapporten skal redegjøre for hvordan norsk politikk innvirker på noen sentrale utfordringer av internasjonal eller global karakter som er særlig viktige for utviklingslandenes utviklingsmuligheter. Utfordringene rapporten tar for seg er: Tilgang til kunnskap og teknologi; Økonomisk vekst og sosial utvikling; Klimaendringer og bærekraftig utvikling; Fred og sikkerhet; Global helse samt Menneskerettigheter og likestilling mellom kvinner og menn. Valget av utfordringer og ikke ulike departementers ansvarsområder som utgangspunkt, er begrunnet i ønsket om å belyse resultatene (effektene på utfordringene som utviklingslandene står over for) mer enn virkemidlene (vår politikk). Denne type rapporter lages også i Sverige, Storbritannia og EU.

Innhold og utforming av rapporten

Internasjonale forhold påvirkes av et stort antall faktorer. Rapporten begrenser seg til å fokusere på noen særlig sentrale områder under hver av de utfordringene som beskrives. En antagelse om at den norske påvirkningen er betydelig eller prinsipielt viktig ligger til grunn for valg av disse fokusområdene.

Rapporten er inndelt i kapitler, ett for hver av de seks internasjonale utfordringene. Innledningsvis gir hvert kapittel et helhetsbilde hvor sentrale aspekter blir beskrevet. Deretter følger ett hovedavsnitt for hvert av de valgte fokusområdene.

Tilgang til kunnskap og teknologi gis i årets rapport en litt mer inngående omtale enn de øvrige. Det planlegges et hovedtema også i kommende års rapporter.

Politikkinitiativene/tiltakene som beskrives under hvert fokusområde utgjør kjernen i rapporten. Dette er indikatorer på framgang mht norsk samstemthet. I denne første fulle rapporten trekkes tidslinjen flere år tilbake. I den grad de samme tiltakene omtales i påfølgende rapporter kan det bli aktuelt å anlegge et kortere tidsperspektiv.

Det som skjer i utviklingsland kan sjelden tilbakeføres direkte til utøvelsen av norsk politikk da de fleste endringer og hendelser oftest skyldes en rekke samvirkende faktorer. Det en kan gjøre og som gjøres i denne rapporten, er å støtte seg på forskning og erfaring om hvilke tiltak og initiativer som gir positive eller negative virkninger i utviklingsland, og ta dette i betraktning ved utvikling eller iverksettelse av norsk politikk.

I flere av oppsummeringsavsnittene vises det til Norges rangering på CD-Indeksen (CDI) og dens delindekser. Dette er en indeks som publiseres årlig av Center for Global Development i Washington D.C. og som rangerer OECD/DAC-landenes politikk på en rekke områder med hensyn til fordeler og ulemper for utviklingsland, i tillegg til det som det direkte utviklingssamarbeidet bidrar med. Indeksen er så vidt en vet den eneste som gjør dette. Sammenligningene er interessante fordi samme metode er brukt for alle OECD/DAC-landene og danner en tidsrekke. (OECD/DAC er utviklingskomiteen i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.) Norge tar ikke stilling til hvor presist indeksen måler, men ser tilnærmingen som interessant og bidrar sammen med en rekke andre land til finansiering av videreutvikling av indeksen.

12.1 Tilgang til kunnskap og teknologi

Mulighetene befolkningen i et land har til å utvikle og nyttiggjøre seg sin kapital og andre ressurser avhenger blant annet av organiseringen av samfunnet, utdannings- og kunnskapsnivået samt tilgangen til teknologi og innsikt i hvordan den brukes. Verdensbanken formulerer det slik:

«Investering i utdanning tjener individet, samfunnet og verden. God allmenn utdanning er et av de sterkeste virkemidler vi har for å redusere fattigdom og ulikhet. Den har klar positiv effekt på enkeltmenneskers helse, og styrker dermed også landenes økonomiske helse og legger grunnlaget for bærekraftig økonomisk vekst. For enkeltmennesker og land er den en forutsetning for å skape, bruke og spre kunnskap – og dermed for å utvikle dynamiske, globalt konkurransedyktige økonomier. Og den er fundamental for å skape demokratiske samfunn.»

Tanzania hadde ved frigjøringen i 1961 bare 70 innbyggere med høyere utdanning. 20 av dem var lærere. Dette er betegnende for de betydelige utviklingsproblemene landet har hatt og fortsatt har. Mangelen på utdannet arbeidskraft skapte utfordringer for femti år siden. Siden har verden utviklet seg slik at det i dag er umulig å tenke seg et velfungerende samfunn med så begrenset tilgang til kunnskap.

Globalt utpeker kunnskap seg som en faktor i særstilling med hensyn til å fremme produksjon og konkurranseevne. For 2-300 år siden skapte blant annet Europas teknologi og militærmakt et grunnlag for en rask produktivitetsvekst. Denne økte produksjonskapasiteten og rikdommen la dessuten grunnlag for at flere av de fremste europeiske statene skaffet seg kolonier i andre verdensdeler. Denne nye tilgangen til billige ressurser fra koloniene forsterket den økonomiske veksten i Europa, mens de koloniserte landene mistet kontroll med eget territorium og fikk relativt liten del i den økonomiske framgangen. Land som i dagens informasjonssamfunn ikke makter å følge med i kunnskapsutviklingen, står likedan i fare for å få en svakere økonomisk utvikling enn resten av verden.

I kunnskapsproduksjon er det nære sammenhenger mellom de ulike ledd. Gode barnehager gjør grunnskolen bedre, grunnskolen motiverer og forbereder for fagopplæring og videregående opplæring, og avgangselever fra videregående skoler bemanner produktive samfunnssektorer i tillegg til å rekrutteres til høyere utdanning. Universiteter og høyskoler utdanner forskere og fagfolk og utvikler nytt fagstoff og lærebøker. Kunnskaper på høyt nivå kreves dessuten for å kunne skape nye produkter og tjenester i et variert næringsliv, utvikle landbruket og heve det generelle kunnskapsnivået. Utdanning for jenter og kvinner frigjør talent og dermed ekstra ressurser som mange utviklingsland har stort behov for.

I fattige utviklingsland er det ofte mer tydelig enn i rike land hvordan tilgang til kunnskap, eller mangel på kunnskap, har direkte betydning for folks grunnleggende levekår. Det handler om å kunne eller ikke kunne ta i bruk nye dyrkingsmetoder, effektive medisiner og behandlingsmetoder mot sykdom, om å få et mer mangfoldig produksjonsliv, å sikre en bedre og renere energiproduksjon og å kunne utvikle og delta i demokratiske prosesser. Mange land har i utgangspunktet beskjeden økonomisk evne til å satse på et utdanningstilbud som favner hele kunnskapskjeden fra grunnskole til høyere utdanning og forskning. I mange land har heller ikke jenter og kvinner samme tilgang til kunnskap og utdanning som gutter og menn. Til tross for et sterkt internasjonalt fokus på retten til utdanning for alle i multilaterale fora, prioriteres forskning og høyere utdanning stadig lavt på offentlige budsjetter i mange land. Dette innebærer i mange tilfeller dårlige vilkår for kvalifisert utdannings- og forskningspersonale. Hjerneflukt blir et problem og kunnskapsmangelen forsterkes.

12.1.1 Forskning og høyere utdanning

Alle land trenger et solid utdanningssystem og gode forskningsmiljøer både for selv å kunne finne løsninger på sine utfordringer og for å kunne ta i bruk relevante forskningsresultater, behandlingsmetoder og avansert teknologi utviklet av andre. Utviklingsland med svak økonomi har ofte problemer med å etablere gode nok systemer og miljøer. Norge er involvert i ulike prosesser som kan bidra til å bedre denne situasjonen.

I slike internasjonale prosesser og i relevante organisasjoner både samarbeider og konkurrerer Norge med andre land om kunnskapsforvaltning. I noen tilfeller prioriteres norske ambisjoner bevisst høyere enn hensynet til en eventuell negativ effekt på svakere kunnskapssystemer. I andre sammenhenger kan uintenderte konsekvenser av en politikk som har helt andre mål, føre med seg dilemmaer og vanskelige valg.

Flere departementer spiller viktige roller i internasjonal kunnskapsforvaltning. Det er nært samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet om politikkutforming og gjennomføring i relevante spørsmål i for eksempel OECD og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Samtidig har Kunnskapsdepartementet et selvstendig ansvar for internasjonale organisasjoner som UNESCO (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur) og den europeiske Bologna-prosessen.

Bologna-prosessen er en alleuropeisk prosess bestående av 47 europeiske land. Prosessen har hatt som mål å etablere et europeisk samarbeidsområde for høyere utdanning og The European Higher Education Area (EHEA) ble etablert i 2010. Hovedmålene i prosessen omfatter blant annet sammenlignbart gradssystem, økt studentmobilitet, samarbeid om kvalitetssikring og om livslang læring, forholdet mellom høyere utdanning og forskning, den sosiale og den globale dimensjon innenfor høyere utdanning. De europeiske ministrene for høyere utdanning har vedtatt å fortsette samarbeidet innenfor prosessen frem til 2020. For å motvirke faren for at en sperrer utviklingslandene ute fra viktige kunnskapsressurser, og for å understreke betydningen av det globale aspektet også ved høyere utdanning, har Norge arbeidet aktivt for å fremme den globale dimensjonen av Bologna-prosessen og utdannings- og forskningssamarbeidet en deltar i gjennom EØS-avtalen.

EUs utdannings- og forskningsprogram er verdens største på sine områder og gir bl.a. norske utdannings- og forskningsinstitusjoner unike samarbeidsmuligheter med partnerinstitusjoner i andre land. EU-samarbeidet på utdannings- og forskningsområdet har bidratt til å profesjonalisere det internasjonale samarbeidet ved norske utdannings- og forskningsinstitusjoner generelt. Mange utlysninger i forskningsprogrammet er også åpne for andre land enn de 40 som er offisielle deltakere, slik at EU-forskningssamarbeidet i praksis når hele verden – også utviklingsland.

Samarbeid som ikke inkluderer utviklingsland.

Norge er engasjert i et aktivt og vellykket trilateralt samarbeid med USA og Canada om forskning og høyere utdanning. Samarbeidet innebærer tilrettelegging for transatlantisk partnerskap og utveksling mellom universiteter og høyskoler. Prioriteringen står tilsynelatende i en viss motsetning til det utviklingspolitiske målet om å legge til rette for kunnskapsflyt til utviklingsland. Samtidig som samarbeidet tjener de medvirkende landene og institusjonene, bidrar det imidlertid til å styrke den internasjonale kunnskapsbasen og kunnskapsflyt generelt, noe som også er til fordel for utviklingslandene.

Tilsvarende kan tiltak for å få norske utenlandsstudenter til å velge studiesteder med høy kvalitet slik St.meld.nr.14 (2008-2009) Internasjonalisering av utdanning legger opp til, øke konsentrasjonen om etablerte universiteter i rike kunnskapsøkonomier. Imidlertid er prioritering av høy faglig standard samtidig et bidrag til å heve nivået på den globale kunnskapsbasen, noe også utviklingslandene nyter godt av. En rekke framvoksende økonomier/utviklingsland har for øvrig universiteter som er svært gode og interessante samarbeidspartnere. Kunnskapsdepartementet har inngått samarbeidsavtaler (MoU-er) med Argentina, Brasil, Chile, India, Kina og Russland. Sør-Afrika er også prioritert mht. universitets- og høyskolesamarbeid.

Hjerneflukt.

Bistandsbaserte bidrag til kompetansebygging legger vekt på å bidra til utvikling av faglig gode og bærekraftige institusjoner i partnerland, som gir muligheter for karriere innen det akademiske liv så vel som i landets nøkkelsektorer. Kompetansehevingen for den enkelte betyr imidlertid samtidig økte muligheter til å utnytte kunnskapene til å søke et bedre liv gjennom arbeid i utlandet. Med de enorme forskjellene i levestandard som eksisterer er det vanskelig å påvirke denne prosessen, men ved å knytte utdanningstilbudet til nasjonale utdanningsinstitusjoner, slik Norge gjør, styrkes muligheten for å sikre en utdanning som er relevant og tilpasset nasjonale behov og det nasjonale arbeidsmarkedet.

Utenlandske studenter i Norge.

Det er lovfestet i Norge at det ikke skal tas betaling for høyere utdanning ved statlige institusjoner. Det gjelder også utenlandske studenter. Med stigende gebyrer i andre land gir et gebyrfritt norsk alternativ studenter fra u-land muligheter som ellers ikke finnes. Både for utviklingsland og for Norge er den muligheten studentene får til å opparbeide faglige kontaktnett viktig.

Norske universiteter og høyskoler forventes å arbeide for å kommersialisere resultater av forskning. Dette kan imidlertid føre til at enkelte resultater av den frie forskningen ikke umiddelbart blir tilgjengelig for forskere i utviklingsland eller ikke fritt kan utnyttes kommersielt. På den annen side kan muligheten for produktutvikling og kommersialisering motivere forskere til å utvikle ny kunnskap som kan komme alle land til gode. Muligheten for å sikre seg rettigheter til kommersielt verdifulle forskningsresultater kan være et incentiv til å gjøre forskningsresultater kjent.

12.1.2 Tilgang til og utnytting av kunnskaper

Som nevnt i NOU 2008: 14, Samstemt for utvikling, kan tilgang til kunnskap sees på som et globalt fellesgode. Skjevfordelingen av ressurser, herunder ressurser til kunnskapsproduksjon og forvaltning, gjør imidlertid at enkeltpersoner og samfunn i fattige land ofte ikke har mulighet til å nyttiggjøre seg det globale kunnskapsnettet til å fremme personlig og nasjonal utvikling.

At prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter ofte er kostbare å få tilgang til og at ikke alle forskningsresultater er offentlig tilgjengelige, er en av mange hindringer for at slik kunnskap kan bidra fullt ut til fattige lands utvikling. Prinsippene for åpen tilgang til vitenskapelig publisering, innført i 2009 og representert ved det internasjonale «Open Access» initiativet som norske myndigheter og norske og internasjonale læresteder støtter opp om, søker å overkomme denne barrieren på frivillig basis. Initiativet bidrar til spredning av kunnskap om forskningsresultater og åpner dermed for at slike resultater kan bli kommersialisert. Flere land har innført tilsvarende prinsipper. Selv om resultatene er tilgjengelige gjenstår det imidlertid ofte barrierer i form av rettigheter og kostnader. Det finnes dermed et potensiale for eventuelt å kjøpe fri forskningsresultater som kan være av vital betydning for fattige mennesker.

Immaterialretten (patent, planteforedlerrett, designrett, varemerkerett, opphavsrett m.m.) gir innehaveren av rettigheten en monopolstilling når det gjelder å utnytte en oppfinnelse, bruke et varemerke m.m., for en bestemt periode. Patentsystemet og systemene for beskyttelse av plantesorter, design og åndsverk har som formål å oppmuntre til innovasjon og kreativitet. Hva slags oppfinnelser som kan patenteres og hvilke virkemidler som står til rådighet for å håndheve rettighetene varierer fra land til land. Beskyttelsesnivået er jevnt over høyere i industriland enn i utviklingsland. WTO-regelverket (Handelsrelaterte aspekter ved intellektuell eiendomsrett, TRIPS) fastsetter minimumsnivåer for beskyttelse av immaterielle rettigheter. De minst utviklede landene (MUL) trenger ikke å gjennomføre TRIPS-forpliktelsene før i 2013 (2016 for patent på legemidler). Flere av de fattigste landene mangler helt systemer for patentbeskyttelse eller annen immaterialrettsbeskyttelse.

Den prekære helsesituasjonen i mange utviklingsland har nær sammenheng med mangelen på tilgang til kunnskaper og teknologi. Utvikling av legemidler er kostbart og krever mye kunnskap og teknologi. I rike land har en god forsyning av legemidler mot utbredte sykdommer blant annet fordi patentsystemet bidrar til å sikre en inntjening som kan finansiere forskning og utvikling av nye legemidler. Manglende betalingsevne hos folk i fattige land fører til at patentsystemet ikke gir noe incentiv til å utvikle legemidler mot sykdommer som kun eller i hovedsak rammer befolkningen i slike land. Utvikling av slike legemidler baseres derfor i stor grad på andre virkemidler, for eksempel bistandsfinansiering og frivillige fond.

For å sikre utviklingsland som ikke selv har produksjonskapasitet, tilgang til allerede eksisterende legemidler på rimelige vilkår, gir WTO-regelverket mulighet for at land med produksjonskapasitet, uten hinder av patentrettigheter, kan produsere legemidler for eksport til slike land. Norge var en av pådriverne i WTO for å få på plass dette systemet.

Den internasjonale innkjøpsordningen for legemidler (UNITAID) fra 2006, som Norge bidro til, har i sitt mandat at den skal støtte utviklingslands utnyttelse av fleksibiliteten innenfor TRIPS-avtalen mht innkjøp av billige legemidler. Sentrale legemiddelprodusentland som Storbritannia, Brasil og Frankrike har sluttet seg til dette prinsippet som partnerland. Innenfor rammen av patentsystemet blir det viktig å videreføre arbeidet med nye samarbeidsformer og styrket tilgang, som for eksempel UNITAIDs «Medicines Patent Pool» fra 2010. Teknologien bak legemidlene stilles her til disposisjon av innehaverne og legges i en «pott» som produsenter i utviklingsland, uten hinder av patentrettighetene, kan benytte seg av til legemiddelproduksjon, mot å betale en avgift og en andel av inntektene fra produktet.

Utvikling av nye plantesorter er viktig blant annet for at bønder i fattige land skal kunne produsere mer mat og tilpasse produksjonen et endret klima. Konvensjonen om plantesortbeskyttelse (UPOV) fra 1991 gir utviklere av nye plantesorter en sterkere stilling enn de hadde etter avtalen fra 1978, idet konvensjonen fra 1991 blant annet begrenser bønders adgang til fritt å dyrke egenavlet såfrø av beskyttede plantesorter. Dette øker kostnadene ved såkorn og reduserer muligheten fattige bønder i utviklingsland har til å bruke moderne plantesorter med høy avkastning. De to UPOV-konvensjonene gjelder side om side, men nye land kan kun tilslutte seg den siste fra 1991. Norge er tilsluttet 1978-konvensjonen og har fremhevet at nye medlemsland til UPOV bør ha valget mellom å tiltre 1978- eller 1991-konvensjonen.

Åndsverk som litteratur, musikk og film er generelt en sentral del av ethvert lands kultur og kulturutveksling vurderes som verdifullt mht. å fremme internasjonal forståelse og fredelig samkvem. Mange land driver aktiv markedsføring av egen kultur internasjonalt. I likhet med produkter beskyttet gjennom patenter, er også åndsverk utsatt for ulovlig kopiering som reduserer utøvernes muligheter til å leve av sitt arbeid. Med dagens muligheter for elektronisk spredning ser skapere av åndsverk generelt reduserte fortjenestemarginer ved å utvikle, produsere og publisere sine arbeider. Dette rammer alle som lever av å selge sine åndsverk. Opphavsrett til åndsverk er beskyttet gjennom konvensjoner og lover. Norge har i likhet med andre industriland lenge arbeidet systematisk for å komme ulovlig kopiering til livs. I enkelte utviklingsland har imidlertid dette arbeidet vært mindre intensivt, og noen land har til og med gode eksportinntekter av piratkopiering av både utenlandske og egne musikere, filmskapere og forfattere.

I samsvar med Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) må uttak av genressurser skje på grunnlag av gjensidig avtalte vilkår i de stater som krever det. Det er imidlertid vanskelig å sørge for at slike vilkår etterleves utenfor egen nasjonal jurisdiksjon. Nagoyaprotokollen til CBD ble undertegnet av Norge i 2011 og så langt har 41 land undertegnet den. Protokollen trer i kraft etter at den er ratifisert av minst 50 parter. Norges mål er å ratifisere protokollen før neste partsmøte i konvensjonen om biologisk mangfold i oktober 2012. Det vil blant annet bli tatt høyde for innholdet i protokollen ved utarbeidelse av forskrifter om tilgang til genetisk materiale etter naturmangfoldloven og havressursloven. Nagoyaprotokollen, som utfyller og operasjonaliserer CBDs bestemmelser om genressurser, bedrer muligheten for å få informasjon om hvordan genetiske ressurser brukes så vel som muligheten til å håndheve rettigheter i utlandet. Protokollen legger også føringer for utarbeidelse av regelverk om tilgang til genressurser. Norge spilte en sentral rolle ved fremforhandlingen av Nagoyaprotokollen og støttet på mange punkter utviklingslandenes krav. Dette var i samsvar med Norges interesse når det gjelder å sikre at verdiskapning basert på norske genressurser også kommer Norge til gode, også når genressursene benyttes i utlandet. Protokollen inneholder også bestemmelser om samtykke til tilgang og bruk av urfolks- og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap om genetiske ressurser. Dette vil bidra til at urfolk og lokalsamfunn kan sikre seg en del av utbyttet ved utnyttelse av deres kunnskap.

Norge var sammen med flere utviklingsland pådriver i Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO) for å få opprettet en mellomstatlig komité som arbeider med spørsmål om genetiske ressurser, tradisjonell kunnskap, tradisjonelle kulturuttrykk (folklore) og immaterialrett. Norge har i denne komitéen gått inn for å innføre obligatorisk plikt til å opplyse i alle patentsøknader om opprinnelsen for genetiske ressurser og tradisjonell kunnskap som en oppfinnelse gjelder eller bruker. Å få innført en slik opplysningsplikt er et viktig krav fra utviklingslandenes side. Også flere andre industrialiserte land går inn for at det skal innføres en slik plikt. Det er imidlertid stor uenighet om den nærmere utformingen av en slik opplysningsplikt. Norge går videre inn for at det skal innføres et rettslig bindende internasjonalt regelverk om beskyttelse av urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap, genetiske ressurser og kulturuttrykk. Dette er et viktig krav fra utviklingslandene og fra representantene for urfolk. Når det gjelder det nærmere innholdet i regelverket er det fortsatt stor avstand mellom statene. Norge har lagt til grunn en balansert tilnærming der en rekke interesser søkes ivaretatt, og har i samsvar med dette på en rekke punkter inntatt posisjoner som ligger mellom posisjonene til industri- og utviklingslandene.

Norge arbeider også i WTO for ordninger som kan støtte opp under Konvensjonen om biologisk mangfold. Norge fremmet i 2006 et forslag om å endre TRIPS-avtalen slik at det innføres en obligatorisk plikt til å opplyse i patentsøknader om opprinnelsen for genetiske ressurser og tradisjonell kunnskap som oppfinnelsen gjelder eller bruker. Norge arbeider altså både i WIPO og WTO for å få gjennomslag for en slik opplysningsplikt.

Teknologioverføring og kunnskapsoverføring gjennom utenlandske investeringer har vært et sentralt virkemiddel i norsk olje- og industripolitikk. Norge hadde frem til 90-tallet en ordning der oljeselskaper måtte gi kontrakter til norske tjenestetilbydere dersom disse var konkurransedyktige på pris, kvalitet og leveringstid. Ordningen hadde kriterier som var kjent og som det var full åpenhet omkring anvendelsen av. Regelverkets åpenhet og forutsigbarhet bidro til å tiltrekke seriøse og langsiktige utenlandske aktører, samtidig som ordningen bidro til fremvekst av en høyteknologisk petroleumsnæring med tilhørende leverandørindustri i Norge. For utviklingsland er muligheten til å stille lignende krav til utenlandske selskap viktig for å kunne bygge opp egen kompetanse og et variert næringsliv, framfor å være rene råvareeksportører. Dette ligger til grunn for norsk WTO-politikk.

12.1.3 Global kunnskapsinfrastruktur

En global kunnskapsinfrastruktur av høy kvalitet er avhengig av at flest mulig land har godt utbygde utdannings- og forskningssystemer på alle nivå og fagområder. I tillegg er kommunikasjon og tilgang til informasjon gjennom massemedia og ikt-tjenester nøkkelfaktorer i utviklingen av dagens samfunn både økonomisk og sosialt. Bruken av slike medier er betydelig mer utbredt i rike land enn i utviklingsland. Samtidig øker utbredelsen av for eksempel mobiltelefoni og mobiltelefon- og Internettbaserte tjenesteytelser raskt i utviklingsland over hele kloden, bortsett fra under regimer som aktivt begrenser informasjonstilgang. Frekvenser i de mest ettertraktede frekvensområdene er i ferd med å bli et knapphetsgode i mange land og utviklede land har lagt beslag på de fleste IP-adressene (tallkodene som unikt identifiserer alle datamaskiner og annet utstyr som er tilkoblet Internett) som er tilgjengelige i dagens IPv4-system. Disse adressene er avgjørende for å få tilgang til internett og i denne situasjonen bør en sikre at også utviklingslandenes interesser blir ivaretatt, inntil den nyeste versjonen, IPv6, som har betydelig større kapasitet er på plass.

TV, mobiltelefoner og Internet har brakt rike og fattige land nærmere hverandre og har bidratt til en dramatisk bedring av den globale kunnskapstilgangen de siste ti-årene. Aktive entreprenører oppsøker informasjon på Internett, ser nye muligheter for produksjon, banktjenester, handel og kultur- og kunnskapsspredning og blir inspiratorer, innovatører og diffusjonskanaler for spredning av kunnskap i egne land. Informasjons- og kommunikasjonstjenester er en forutsetning for utvikling av et levedyktig næringsliv så vel som for utveksling av livsviktig og levekårsfremmende informasjon, og de er et sentralt element i en demokratisk samfunnsutvikling. Slike tjenester er betydelig mer utbygget i rike land enn i utviklingsland. For at disse mulighetene skal kunne spille seg ut best mulig søker en også fra norsk side å påse at det ikke inntas posisjoner eller iverksettes tiltak som gjør at fattige land må stille bakerst i køen for å bruke infrastrukturen. Blant annet bidrar Norge til å sikre at mangel på IP-adresser eller tilgang til bruk av kommunikasjonssatellitter og lignende utstyr ikke hindrer folk i utviklingsland i å utvikle sine virksomheter, sende radio eller tv-programmer eller i å kommunisere via mobiltelefon. Fastlegging av rammebetingelser for privat sektor skal også ivareta dette.

Norske politiske initiativer og posisjoner søker å bidra til at utviklingslandenes interesser ivaretas i fora som Den internasjonale teleunion (ITU), Selskapet for tildeling av internettadresser (ICANN) og Den internasjonale telekommunikasjonssatelitt-organisasjonen (ITSO). Dette er organer som blant annet tar avgjørelser om frekvensallokeringer, IP-adresser og satellitter, men hvor utviklingslandene selv ikke alltid er godt representert.

Kompetanseoverføring.

Gjennom deltagelse i og finansiering av internasjonale organisasjoner bidrar norske myndigheter til å etablere og opprettholde en rettferdig ressursdisponering som tar hensyn til utviklingslandenes behov. Dette kommer utviklingsland til nytte på en rekke områder. Innen ekomsektoren (elektronisk kommunikasjon) bidrar norske standpunkter og økonomisk støtte til at ITU gjennomfører prosjekter for overføring av kompetanse til utviklingsland og til etablering og styrking av nasjonale forvaltningsmyndigheter. ITU utarbeider også håndbøker, retningslinjer, planleggingsmateriell og programvare som utviklingsland anvender i sitt daglige arbeid med ikt-utfordringer.

Forvaltning av Internett og radiofrekvenser.

Norge er opptatt av en effektiv forvaltning av Internett (Internet Governance) som imøtekommer utviklingslandenes behov og setter fokus på rettferdig ressursfordeling. Dette arbeidet gjøres i hovedsak gjennom norsk engasjement i ICANN og oppfølging av WSIS-prosessen (World Summit on the Information Society). Videre er norske myndigheter engasjert i at verdenssamfunnet vedtar ressursdisponeringsplaner for radiofrekvenser som gir grunnlag for reduserte investeringskostnader og etablering av hensiktsmessig infrastruktur i utviklingsland.

12.1.4 Samlet vurdering

På CD-Indeksen for 2010 ble Norge rangert på en 9. plass mht å bidra til kunnskaps- og teknologioverføring til utviklingsland. Indeksen vektlegger at Norge har fordelaktige rammebetingelser for industriell forskning og begrenser muligheten for å patentere dataprogrammer. På den negative siden anføres at Norge tilbyr «patentaktig eiendomsrett» på innsamlede data, inklusive fritt tilgjengelige data innsamlet i det offentlige rom.

Ut over de forholdene som CD-Indeksen trekker fram, er det grunn til å vektlegge at Norge støtter internasjonale initiativer for åpen tilgang til forskningsresultater og selv praktiserer dette prinsippet for offentlig finansiert forskning. Norge bidro ved framforhandling av Nagoyaprotokollen og er i sammenhenger som WIPO, TRIPS og Doha-runden (den pågående forhandlingsrunden i WTO som sikter mot å integrere utviklingslandene bedre i det multilaterale handelssystemet), pådriver for beskyttelse av urfolks og lokalbefolkningers rettigheter til utnyttelse av tradisjonelle kunnskaper. Norge arbeider for et balansert opphavsrettslig vern. Norge søker videre å ivareta utviklingslands interesser i fora som fremmer global infrastruktur for massekommunikasjon og tilgangen til denne. Fra offentlig hold i Norge drives det ikke aktiv rekruttering som kan svekke tilgangen på helsefagpersoner i utviklingsland. Studenter fra utviklingsland avkreves samme lave studieavgift som norske studenter betaler.

Politikken norske departementer utvikler og forvalter på sine områder understøttes i store trekk av norsk utviklingspolitikk. Olje for utvikling-programmet vektlegger kompetansebygging for en helhetlig forvaltning av petroleumsressurser. Investeringer i regi av Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund) bringer kunnskaper og teknologi til fattige land og Telenor har hatt samarbeid med norske myndigheter som har bidratt til å styrke mobiltelefonitjenester i utviklingsland – et samarbeid som også har bidratt til økte skatteinntekter i land som for eksempel Bangladesh. Norge gjør også en betydelig innsats for å bedre det generelle kunnskapsnivået i utviklingsland, blant annet gjennom Nasjonalt program for utviklingsrelatert forskning og utdanning (NUFU), der norske universiteter og høyskoler deltar i samarbeidsprosjekter for å fremme kompetansebygging innen høyere utdanning og forskning.

I mange land og regioner skal norske ambassader både fremme norske varer og tjenester og forvalte bistand i tråd med utviklingslandenes interesser. Utenriksdepartementet er seg bevisst at dette kan være et dilemma og søker å unngå sammenkobling mellom markedsføring og bistand. På norsk side er en seg også bevisst at utviklingsland ikke alltid har samme interesser som Norge i internasjonale forhandlinger om beskyttelse av åndsverk.

12.2 Økonomisk vekst og sosial utvikling

Norske erfaringer viser at økonomisk vekst, sosial utvikling og likestilling mellom kjønnene, avhenger av og forsterker hverandre. En politikk for høy sysselsetting, god utdanning for alle, utjevning og velferd legger til rette for høyere produktivitet og en økonomisk utvikling som kommer mange til gode og legger grunnlag for et samfunn hvor alle kan delta. Vekst og fordeling er sentrale mål både for det norske samfunnet og for norsk utviklingspolitikk.

Økonomisk vekst er viktig for fattigdomsreduksjon. Samtidig krever befolkningsvekst og økt forbruk at det produseres mer energi. Kapitlet om klimaendringer og bærekraftig miljø drøfter hvordan norsk politikk kan bidra til å møte noen av de vesentligste globale utfordringene dette kan innebære.

Norsk politikk som ikke har utvikling som uttalt formål påvirker likevel økonomiske og sosiale prosesser i utviklingslandene. Blant de viktigste politikkområdene som har slike virkninger finner en handelspolitikken som berører varer og tjenester fra utviklingsland som kan konkurrere med norske varer og tjenester på det norske eller på andre markeder. En finner også politikk som er innrettet mot å stimulere næringslivet til utviklingsfremmende investeringer, herunder politikk for bekjempelse av internasjonal økonomisk kriminalitet og skatteunndragelser og tiltak for å sikre at skatteparadiser ikke utnyttes til å unndra utviklingsland inntekter de har stort behov for eller til å utføre hvitvasking og ulovlige internasjonale pengetransaksjoner. En finner også politikk som mer direkte understøtter beskyttelse og finansiering av ulike internasjonale fellesgoder som alle land er avhengige av, men som ofte er særlig kritiske for utviklingsland.

Et utall andre faktorer har betydning for vekst og fordeling i utviklingsland. Norsk og skandinavisk likestillingspolitikk har for eksempel hatt positive effekter. Handel, investeringer og tilgang til andre globale fellesgoder, er likevel oftest blant de forhold utenom utviklingssamarbeidet som trekkes fram som faktorer som påvirker utviklingen i slike land. I det følgende vil en derfor under hvert av disse tre fokusområdene, se nærmere på norske tiltak og politiske initiativer som påvirker utviklingslandenes muligheter til å nå sine økonomiske og sosiale mål.

12.2.1 Handel

For mange utviklingsland er salg av råvarer en hovedkilde for valuta til import av kapital- og forbruksvarer, innsatsvarer og tjenester. I følge WTOs handelsstatistikk for 2010 var de minst utviklede landenes andel av eksporten av varer i verden i 2009 på beskjedne 1 pst. mens eksporten av tjenester var på 0,5 pst. Det er en utfordring for disse landene å øke både andelen og volumet. Det er også nødvendig ikke å bli for ensidig avhengig av råvareeksport og myndighetene må ha nødvendig kapasitet til å unngå uheldige kontraktsforhold som gir utenlandske og nasjonale selskaper så fordelaktige betingelser at vertslandene og befolkningen får lite økonomisk, teknologisk og læremessig utbytte. Både landene selv og det internasjonale samfunnet må legge forholdene til rette for at inntektene fra handel kan bidra til å skape grunnlag for mer variert produksjon som både kan selges lokalt og eksporteres, samtidig som det skapes flere arbeidsplasser og kjøpekraften og skatteinntektene øker. For å oppnå reelle langsiktige gevinster er det viktig at det finnes politisk vilje i landene selv til å drive en aktiv nærings- og fordelingspolitikk, få bukt med korrupsjon og endre skjevfordeling av makt og ressurser. For verdenssamfunnet er det også en utfordring at nødvendig utvikling i fattige land skaper økte klimagassutslipp, økt press på verdens vannressurser og mer forurensing. (Mer om dette i avsnittet om investeringer og kapitlet om klimautfordringen.)

Importvern av hensyn til egen landbruksproduksjon, er et sentralt debattema mht samstemt politikk i flere utviklede land. Høye barrierer mot import av landbruksprodukter begrenser utviklingslandenes eksportmuligheter. Disse landene taper dermed i mange tilfeller inntekter fra handel som kunne bidratt til utvikling.

Norsk landbrukspolitikk er ett av flere politikkområder som bidrar til en variert nærings- og bosettingsstruktur i hele landet. Importvern er ett av flere virkemidler for å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk i Norge. Dette er mål det er bred politisk enighet om. Samtidig prøver en å finne en god balanse mellom på den ene siden behovet for å beskytte de landbruksprodukter Norge ønsker å produsere, og på den andre siden ønsket om å stimulere til økt import fra særlig de fattigste utviklingslandene. Den såkalte GSP-ordningen er et svar på dette. I 2010 ble det importert varer fra utviklingsland for omlag 77 mrd. kroner, hvilket utgjorde omkring 17 pst. av all vareimport til Norge. Importen av landbruksvarer fra utviklingsland beløp seg til 7,6 mrd. kroner, hvilket utgjorde omkring 22 pst. av all import av landbruksvarer til Norge. Det har vært en økning i importen av landbruksvarer fra utviklingsland de senere årene.

Gjennom GSP-ordningen

(Generalized System of Preferences, System for tollpreferanser for utviklingsland) blir varer fra utviklingslandene ilagt lavere tollsatser enn varer fra andre land. Ordningen skiller mellom de fattigste og de mindre fattige utviklingslandene. Dette innebærer blant annet at alle varer fra i alt 64 land som omfatter de minst utviklede landene og lavinntektsland med mindre enn 75 millioner innbyggere, nyter full toll- og kvotefrihet ved import til Norge. Til tross for dette er importen av varer fra de fattigste landene fortsatt svært begrenset. Det er derfor igangsatt en større utredning av utviklingslandenes muligheter og begrensninger når det gjelder eksport til det norske markedet. Utredningen, som skal ferdigstilles før utgangen av 2011, skal inneholde konkrete forslag til tiltak som kan bidra til å øke importen fra utviklingsland.

Doha-runden.

Det er en sentral målsetting for den pågående forhandlingsrunden i Verdens handelsorganisasjon å integrere utviklingslandene bedre i det multilaterale handelssystemet og i den globale økonomien. I internasjonale handelsforhandlinger vil det fra norsk side være en målsetting å redusere handelsbarrierer, særlig på områder og i markeder der norsk næringsliv har interesser. Adgang til andre lands markeder har vært og er avgjørende for økonomisk vekst, sysselsetting og velferd i Norge. Samtidig må det vises forståelse for at andre land kan ha beskyttelsesbehov på områder der Norge har offensive interesser, for eksempel på fiskeriområdet, på samme måte som en forventer forståelse for Norges beskyttelsesbehov på landbruksområdet.

I Doha-runden er Norge en sterk støttespiller for prinsippet om særbehandling av utviklingslandene og at forpliktelsene i henhold til det multilaterale handelsregelverket tilpasses landenes forutsetninger. Norge arbeider konsekvent for særlig å ivareta de aller fattigste landenes interesser, blant annet ved at de pålegges mildere krav til for eksempel kutt i tollsatser – både i forhandlingene om landbruksvarer og fisk/industrivarer (NAMA) – og ved at de gis mulighet til å beskytte sensitive sektorer mot internasjonal konkurranse, herunder at de minst utviklede landene ikke forventes å redusere sine tollsatser overhodet. I tillegg bidrar Norge med handelsrettet bistand for å bedre fattige lands evne til å eksportere. Norge er en pådriver for inkluderende prosesser og åpenhet i forhandlingene, slik at sivilsamfunnet og landenes innbyggere kan følge og påvirke dem.

Anstendig arbeid.

Sosial utvikling kjennetegnes blant annet av bedre arbeidsforhold. Samtidig er forskjeller i produksjons- og arbeidsprosesser viktige faktorer i den internasjonale arbeidsdelingen. Mange utviklingsland er bekymret for at arbeidet for å fremme anstendige arbeidsvilkår skal frata dem et konkurransefortrinn og bli misbrukt for å fremme beskyttelse av arbeidsplasser i rike land. Dette hensynet er søkt ivaretatt i regjeringens strategi for et anstendig arbeidsliv globalt, hvor det er slått fast at Norge skal være en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår (Decent Work) også i handelspolitikken. EFTA-landene ble i juni 2010 enige om et modellkapittel for frihandelsavtaler om bærekraftig utvikling med forpliktende bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter. Kapitlet inneholder blant annet bestemmelser som viser til Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILOs) åtte kjernekonvensjoner og bestemmelser om at partene ikke skal senke sine standarder på miljø- eller arbeidsstandarder for å tiltrekke seg handel. Denne teksten presenteres nå som et utgangspunkt for alle parter i pågående og framtidige avtaleforhandlinger, og i Norges forhandlinger med andre land om frihandelsavtaler. Resultatet er økt bevisstgjøring og aksept for at handel skal foregå på en måte som bidrar til bærekraftig utvikling.

Som ledd i strategien for et anstendig arbeidsliv globalt, skal det gjøres en særlig innsats for kapasitets- og institusjonsbygging innen kontroll med og håndheving av lover og regler for arbeidslivsstandarder. Både utviklingspolitikken, innsatsen gjennom ILO og samarbeid mellom Arbeidstilsynet og arbeidstilsyn i andre land er relevante kanaler. Arbeidsministeren undertegnet i 2010 en avtale med kinesiske myndigheter om samarbeid mellom norsk og kinesisk arbeidstilsyn for å styrke tilsyn og håndheving av regelverket for helse, arbeidsmiljø og sikkerhet i kinesisk arbeidsliv. Arbeid med å konkretisere samarbeidet er nå i gang.

Strategien har også som mål å utnytte norske erfaringer for å forbedre arbeidsmiljøovervåkingen i andre land. Kompetansen i Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) tas i bruk i dette arbeidet. Arbeidsdepartementet holdt i 2011 sammen med STAMI og ILO et internasjonalt seminar om overvåking av arbeidsmiljø i tilknytning til ILOs 100. internasjonale arbeidskonferanse i Genève. Seminaret tok bl.a. for seg hvordan resultater fra norsk forskning fra land med lavere arbeidsmiljøstandarder enn Norge kan bidra til overføring av kunnskap om arbeidsmiljøovervåkning til land med stort forbedringspotensiale.

12.2.2 Investeringer

Kun en liten del av verdens investeringer går til utviklingsland. Per 2010 var i følge UNCTADs (FNs konferanse om handel og utvikling) statistikkportal for 2011 bare 3,4 pst. av verdens totale direkte utenlandsinvesteringer plassert i lavinntektslandene. Kun 1,9 pst. av totalen kom Afrika sør for Sahara (utenom Sør Afrika) til gode. Samtidig bidrar kapitalflukt til å tappe mange utviklingsland for midler som ellers kunne gått til investeringer, skapt arbeidsplasser og fått positive utviklingsmessige ringvirkninger i landenes økonomi.

Internasjonale avtaler om investeringer tar generelt sikte på likebehandling av innenlandske og utenlandske investorer og blant annet å redusere utenlandske investorers risiko for urimelige myndighetsinngrep. Organisasjoner som Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken har som integrert del av sin politikk overfor alle land søkt å redusere barrierer mot handel og investeringer og bidra til fleksible valutakurser og friere kapitalbevegelser. Utviklingsland med høy råvareproduksjon og lite variert industri har imidlertid spesielle utfordringer og behov for særbehandling. De har også behov for tid til å tilpasse seg og til å bygge kapasitet til å mestre de utfordringene som slike omstillinger kan innebære.

Utviklingssamarbeidet er sentralt i å bygge slik kapasitet og sette næringslivet i utviklingsland bedre i stand til å møte utfordringene som åpnere investerings- og handelsregimer innebærer. Utviklingssamarbeid er også et middel til å sikre ringvirkninger i form av lokal sysselsetting, teknologioverføring og skatteinntekter. For Norge er det i disse sammenhengene generelt viktig at ILOs retningslinjer for anstendig arbeid gjøres kjent og innføres.

Politisk risiko, korrupsjon og ulovlig utførsel av midler samt manglende politisk vilje og uforutsigbare rammevilkår er blant årsakene til at det ikke i større grad investeres i mange utviklingsland. Tross dette har Kina, India og andre framvoksende økonomier de senere årene økt sine investeringer i Afrika, spesielt i råvaresektoren. Dette har gitt økonomiske ringvirkninger for mange utviklingsland og anses generelt som en fordel for disse. Samtidig innvendes at prosjektene ofte gjennomføres med utenlandsk arbeidskraft og at importvarer ofte fortrenger egen produksjon. Virkningene for disse landene på lengre sikt ved at avtalene også kan innebære båndlegging av ressurser, er mindre klare.

Mange norske selskaper og fonds er aktive investorer internasjonalt. Flere av disse har lang erfaring med lønnsomme investeringer i utviklingsland. Den norske staten bidrar til at norske selskaper investerer også i utviklingsland, blant annet gjennom regelverk mot dobbeltbeskatning av inntekter og investeringsgarantier fra Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK). Det at norsk lov forbyr korrupsjon også i utlandet og blant annet Norges oppslutning om Kimberley-prosessen (fellesinitiativ med regjeringer, industri og sivilsamfunnet for å stanse omsetningen av konfliktdiamanter) bidrar til å redusere korrupsjonsproblemet og problemet med unndragelse av midler i fattige land hvor utenlandske selskaper investerer.

Norge er også aktiv støttespiller og vertskap for det internasjonale initiativet for åpenhet i utvinningsindustrien (Extractive Industries Transparency Initiative, EITI) og i 2007 innførte Norge selv EITIs åpenhetskriterier, i regi av Olje- og energidepartementet. Vår første EITI-rapport var klar i 2009 og implementeringen ble godkjent av EITIs internasjonale styre i mars 2011. Norges sterke engasjement, både hjemme og ute, for gjennomføring av EITI, har bidratt til bevegelse i arbeidet internasjonalt og har gitt en betydelig gevinst for demokrati og utvikling. Hittil har over 20 land produsert nær 50 rapporter over inntektsstrømmene i utvinningsindustrien. Et resultat av dette er at over 400 millioner mennesker har kunnet se hvilke inntekter myndighetene i landene deres har på dette feltet, noe som også gjør det vanskeligere å skjule korrupsjon.

Arbeid mot kapitalflukt.

Norge går foran i det internasjonale arbeidet mot ulovlig kapitalflyt og den underminerende effekten dette har på utvikling i fattige land. Kapitalfluktutvalget NOU 19:2009 «Skatteparadis og utvikling» fra 2009, har påvirket diskusjonen internasjonalt. Forslagene fra rapporten er fulgt opp gjennom etablering av et forskningsprogram om skatt og skatteparadisers innvirkning på utviklingsland som vil belyse virkninger av blant annet skatteunndragelse, skatteomgåelse, hvitvaskning, lukkede jurisdiksjoner, ulovlig og ikke-registrerte finansstrømmer og internasjonale selskapers bruk av skatteparadiser. Som det framgår av regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, vil den vurdere om det kan være grunnlag for å innføre land for land rapportering for flernasjonale selskapers aktivitet i de jurisdiksjoner de opererer i, enten som ledd i prosessen med innføring av eventuelle nye EU-regler på området eller på selvstendig grunnlag. Merverdien av en ny konvensjon for å hindre lukkede strukturer egnet til å påføre tap og skader i andre jurisdiksjoner er under utredning.

Financial Action Task Force (FATF).

FATF er formelt sett ikke en permanent organisasjon, men en «task force» med 34 medlemsland, i tillegg til at Europakommisjonen og GCC er selvstendige medlemmer. FATF utvikler internasjonalt anerkjente standarder for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Hemmelighold om reelle selskapsforhold i skatteparadiser muliggjør korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelser samt finansiering av terrorisme. Vekstmulighetene i utviklingsland hvor den uformelle sektoren er stor rammes sterkt. FATF sikter mot å styrke åpenhet om reelle selskapsforhold, eierskap og truster. Norge innehar for tiden visepresidentvervet i FATF og vil overta presidentskapet i perioden juli 2012-juni 2013. I FATF støtter Norge også en utvidelse av den harmoniserte listen over forbrytelser som etter FATFs anbefalinger skal kunne utgjøre primærforbrytelser for hvitvasking. En slik utvidelse vil innebære at også skattekriminalitet skal kunne danne grunnlag for tiltale for hvitvasking. Dette er allerede gjeldende rett i Norge, men er ikke anerkjent som internasjonal standard. FATFs anbefalinger ventes ferdigstilt i første halvdel av 2012.

Statens pensjonsfond utland.

Framvoksende markeder ble inkludert i referanseindeksen for aksjer i Statens pensjonsfond utland (SPU) i 2000. Over tid har SPUs investeringer i slike markeder vokst kraftig, og utgjør nå om lag 10 prosent av alle fondets aksjer, tilsvarende rundt 200 mrd. kroner. Ved utgangen av 2010 omfattet dette Brasil, Ungarn, Mexico, Polen, Sør-Afrika, Taiwan, Argentina, Chile, Kina, Colombia, Tsjekkia, Egypt, India, Indonesia, Malaysia, Marokko, Pakistan, Peru, Filippinene, Russland, Thailand og Tyrkia.

Aksjeinvesteringene i SPU er begrenset til aksjer som er notert på børs. Mange av de fattigste landene har ikke markeder for noterte aksjer overhodet. For å investere der er en nødt til å gå inn i unoterte investeringer, som unoterte aksjer eller infrastrukturprosjekter. Slike investeringsformer er svært krevende, men vil etter hvert kunne være aktuelle å tillate også i SPU. Hvis og når det åpnes for unoterte investeringer i fondet på generell basis, vil det være naturlig å vurdere en samtidig eller gradvis utvidelse til mindre utviklede markeder.

12.2.3 Finansiering av globale fellesgoder

Regjeringen pekte i St.meld.nr. 13 (2008-2009) på at globale fellesgoder av stor betydning for utviklingen i fattige land er mangelfullt finansiert. Gjennomgående har alle utfordringene som omtales i denne rapporten sitt utspring i slike globalt underprioriterte fellesgoder samtidig som en søker å vise hvordan Norge og andre enkeltland kan bidra til å bedre tilgangen til dem, særlig for utviklingsland.

Det arbeides aktivt både i Norge og internasjonalt med å utvikle og forbedre mekanismer for finansiering av slike fellesgoder. Skatt på internasjonale finanstransaksjoner, flyseteavgifter og markeder for klimakvoter er eksempler på finansieringsordninger som dels er blitt realisert. Forvaltning av inntekter fra slike ordninger er også gjenstand for drøftinger – for eksempel hvorvidt landenes statsbudsjetter, fond under FNs oppsyn eller markedsmekanismer er de beste mekanismene for å ta i mot og distribuere slike midler. «Free rider»- problematikken – at noen betaler mens andre med betalingsevne ikke gjør det – er et dilemma som også må håndteres og som drøftes. Norge deltar i den internasjonale «Leading Group on Innovative Financing», hvor mange av disse spørsmålene tas opp. Norge stiller seg positiv til å arbeide videre internasjonalt med en avgift på finansielle transaksjoner til inntekt for globale fellesgoder. En forutsetning for innføring av en slik avgift er bred internasjonal støtte og at toneangivende land slutter seg til.

Norge søker å bidra til realisering av globale fellesgoder på flere måter. I de fleste initiativene er foreløpig bistand en avgjørende komponent og katalysator for å mobilisere private og andre midler. For å beskytte fellesgodene er det allikevel landenes egne regelverk, håndhevningen av dem samt deres skatte- og avgiftsordninger som teller mest. Diskusjonene av gavemidler kommer lett i veien for klare budskap om at alle land må gjennomføre tiltak hjemme.

For tiden er det klimautfordringen som har den største oppmerksomheten sammen med de internasjonale problemene i finansmarkedene, men manglende finansiering for å håndtere også de øvrige utfordringene som behandles i denne rapporten er åpenbare.

Et stabilt klima er avgjørende for vår evne til å produsere nok mat og dermed for økonomisk og sosial utvikling i verden. Mye av diskusjonen omkring finansiering av globale fellesgoder har derfor dreiet seg om klimautfordringen og dimensjonen på problemene tilsier at behovet er enormt. Direkte statlige tilskudd til tiltak slik som det norske Klima- og skogprosjektet (KoS) er av en betydelig størrelsesorden. Blant forslagene til nye finansieringsmekanismer finner en auksjonering av utslippskvoter, skatt på CO₂ overføring av subsidier fra fossilt drivstoff, og prissetting på utslipp fra internasjonal transport. På verdensbasis vil dette kunne mobilisere et titalls milliarder dollar årlig som kan pløyes tilbake i tiltak for å redusere utslipp av klimagasser og øke økosystemers og samfunnets evne til å håndtere og tilpasse seg disse. Midlene kan også tenkes brukt til tiltak for forebygging av naturkatastrofer.

Ulike initiativer for å takle klimautfordringen er nærmere omtalt under kapitlet Klimaendringer og bærekraftig utvikling.

Hovedvirkemidlene i Norges klimapolitikk er avgifter og systemet for handel med omsettelige utslippskvoter, som er en integrert del av EUs kvotesystem. FNs klimapanel anslår at begrensning av global oppvarming til to grader krever at de globale utslippene reduseres med 50–85 pst. fra 1990-nivå innen 2050, og at utslippsveksten stanser innen 2015. Det er beregnet at utslippene må reduseres med hele 80-95 pst. i forhold til 1990-nivåeet i utviklede land. Fram til 2020 skal Norge kutte de globale utslippene med 30 pst. i forhold til Norges utslipp i 1990. I klimaforhandlingene har Norge åpnet for å øke dette til en reduksjon på 40 pst. innenfor en global klimaavtale der også store utslippsland påtar seg forpliktelser om utslippsreduksjoner. I henhold til klimaforliket i Stortinget skal Norge redusere de nasjonale utslippene med 15-17 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2020. Det tilsvarer at om lag to tredjedeler av 30 pst.-kuttet tas nasjonalt. Dette målet er i tråd med resultatene til FNs klimapanel, som viser at de utviklede landene må redusere sine utslipp på 25-40 pst. i 2020 i forhold til 1990 dersom togradersmålet skal nås, mens veksten i utslipp i u-landene skal begrenses til å ligge 15-30 pst. lavere enn prognosene for utvikling uten nye tiltak tilsier. Stabilitet i finansmarkedene er ofte omtalt som et globalt eller internasjonalt fellesgode med stor betydning for økonomisk vekst og sosial utvikling. Den langvarige internasjonale finanskrisen har demonstrert sårbarheten i det internasjonale finanssystemet så vel som hvilke skadevirkninger slike kriser kan ha for realøkonomien i mange land. Den tett integrerte verdensøkonomien som i gode tider bidrar til overføring av impulser for global vekst og velstand har også vist sitt potensiale til å ramme økonomisk vekst og sosial utvikling i industriland så vel som utviklingsland negativt. Den har dermed også demonstrert behovet for mekanismer som effektivt kan sikre stabilitet i finansmarkedene. Norge medvirker aktivt i en rekke fora for å styrke kapasitet og mandat for institusjoner som bidrar til slik forebygging og stabilisering.

12.2.4 Samlet vurdering

CD-Indeksen rangerer Norge som nr. 1 med hensyn til betingelser som gjør investeringer i utviklingsland interessante, men på nest sisteplass, 21 av 22, når det gjelder å stimulere økonomisk vekst og sosial utvikling i disse landene gjennom handel. Den svake rangeringen for Norge på handelsdelen av indeksen skyldes måten importvern og subsidier som gjelder OECD-landenes landbruk er beregnet på. Det synes også som om ordninger for tollpreferanser og nulltoll for MUL, som i Norge også gjelder landbruksimport, ikke er tatt eksplisitt hensyn til. I investeringsdelen nevnes en rekke faktorer som kan bidra til investeringer i utviklingsland.

Norge har vært en sterk pådriver for de minst utviklede landenes interesser i Doha-runden. Den norske GSP-ordningen og norsk nulltollpolitikk overfor et stort antall utviklingsland er potensielt til fordel for et stort antall utviklingsland. Selskaper som vil investere i utviklingsland møter velvilje fra norske myndigheter og skattesystemet er innrettet mot å unngå dobbeltbeskatning. Bistandsfinansierte Norfund er en aktiv investor i utviklingsland, både på egen hånd og i samarbeid med kommersielle og andre partnere.

Norge deltar i det internasjonale arbeidet – anført av blant annet OECD – for å sikre mer åpenhet rundt plasseringer i skatteparadiser. Gjennom et nordisk skatteparadisprosjekt har Norge signert innsynsavtaler med over 30 skatteparadiser. Det er dessuten opprettet et Global Forum som skal overvåke at OECDs standarder for innsyn og informasjonsutveksling i skattesaker blir effektivt håndhevet av alle land som har tiltrådt. Nær 100 stater har nå sluttet seg til Global Forum. Norge arbeider også for internasjonale standarder for bedre rapportering fra flernasjonale selskaper samt for økt åpenhet om reelle selskapsforhold og eierskap for å motvirke hvitvasking av penger. Innsatsen for EITI er en del av dette.

Norge bidrar til å fremme internasjonale fellesgoder av betydning for økonomisk vekst og sosial utvikling blant annet gjennom tiltak for å redusere klimautfordringen. I tillegg vurderes å medvirke til globale skatter og avgifter som kan finansiere økt tilgang til internasjonale fellesgoder for de fattigste landene.

Blant Norges utfordringer når det gjelder økonomisk vekst og sosial utvikling i fattige land kan det i tillegg til de forhold som CD-Indeksen peker på med hensyn til handel, nevnes at Norges CO₂-utslipp er med på å bidra til verdens klimamessige utfordringer, med mulige konsekvenser for økonomisk vekst og sosial utvikling i fattige land.

12.3 Klimaendringer og bærekraftig utvikling

Global oppvarming er en felles og langsiktig trussel mot bærekraftig utvikling. De største globale klimagassutslippene kommer fra bruk av fossile energibærere. Økt velstand henger sammen med økt produksjon av varer, mer transport og økt energibruk. Verdensøkonomien er seksdoblet siden 1960 og konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren ligger nå rundt 50 pst. over førindustrielt nivå. Økningen kan i hovedsak tilskrives økonomisk aktivitet i industrilandene, men sterk økonomisk vekst i framvoksende økonomier og utviklingsland gjør at utslippende av klimagasser fra disse landene nå står for mer enn 60 prosent av de samlede globale utslippene. Praktisk talt hele veksten i klimagassutslippene framover ventes å komme fra framvoksende økonomier og utviklingsland. Det er samtidig store forskjeller i utslipp per innbygger mellom rike og fattige land.

De fattigste landene rammes hardest av klimaendringene. Klimaendringene som følger av global oppvarming kan svekke matsikkerhet og livsgrunnlag for store befolkningsgrupper og dermed også bidra til betydelig migrasjon. Kvinner og barn rammes annerledes og ofte hardere enn menn når klimaendringer og naturkatastrofer inntreffer. Tilpasning til klimaendringer og forebygging av naturkatastrofer er derfor viktig. Matsikkerhet vil kunne bli en enda større utfordring enn i dag. Klimaendringene vil gi mer uforutsigbart vær og mer ekstremvær mange steder, samt mer tørke i sårbare områder. Dette vil gi store utfordringer mht forutsigbarheten i matproduksjonen.

Fortsatt økonomisk vekst i fattige land er en forutsetning for å lykkes med å bekjempe fattigdom. Hovedutfordringen vil være å sikre de fattige landene velferdsutvikling og bærekraftig økonomisk vekst, med effektiv ressursutnyttelse og lavest mulig klimagassutslipp. De utviklede landene er under FNs Klimakonvensjon forpliktet til å bidra finansielt til reduksjon i klimagassutslipp.

FNs framskrivninger tyder på at verdens innbyggertall når 9 milliarder mennesker rundt 2050. Å dekke behovene og sikre velferd for en langt større befolkning, på en måte som unngår økning i klimagassutslippene og på sikt reduserer utslippene, vil kreve økonomisk vekst og velferdsutvikling uten økte klimagassutslipp. I de internasjonale klimaforhandlingene forhandles det både om en ny forpliktelsesperiode for de utviklede landene med kraftigere kutt enn for første periode, og det forhandles om en bredere avtale som dekker alle land. Det er viktig at rike land går foran i å redusere sine utslipp slik de har forpliktet seg til gjennom å ratifisere Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, og at det blir enighet om en avtale som også vil gi incentiver for utslippsreduksjoner i utviklingsland.

Cancun-avtalen inneholder et løfte fra industrilandene om å mobilisere 100 mrd. US dollar årlig innen 2020 til klimatilpasning og utslippsreduksjoner i utviklingsland. Energiproduksjon basert på fornybare kilder er en kjernefaktor i dette scenarioet. Kyotoprotokollen åpner for at partene, som et supplement til nasjonale tiltak, kan oppfylle utslippsforpliktelsene gjennom Kyoto-mekanismer. En av disse, Den grønne utviklingsmekanismen (CDM), er rettet mot utviklingsland, og har som krav at prosjektene skal bidra til bærekraftig utvikling i vertslandet. Bruk av mekanismen bidrar til overføring av teknologi og finansielle ressurser til utviklingsland. Norge satser på utvikling av ren fornybar energi og vil bidra til at utviklingsland får tilgang til slik energi for å fremme en lavutslippsutvikling.

12.3.1 Utslipp av klimagasser

Å begrense global oppvarming til maksimum to grader krever omfattende utslippsreduksjoner, redusert forbruk av fossile brensler i alle land bortsett fra de fattigste utviklingslandene og omstilling av økonomien i klimavennlig retning. I FNs Klimapanels beregninger relatert til togradersmålet er det lagt til grunn at utslipp pr innbygger i verden vil gå mot et gjennomsnitt på omlag 2 tonn CO₂ per år på lang sikt. Utslippene i Norge er på ca 11 tonn per person per år. De fattigste utviklingslandene ligger under dette nivået og i forhandlingene under Klimakonvensjonen er det derfor en erkjennelse av at de fattigste landene skal kunne øke sine utslipp av klimagasser i begrenset utstrekning. Oppnåelse av begrensede utslipp fra utviklingsland krever bidrag fra utviklede land.

Norge arbeider for å begrense klimaproblemet gjennom ulike initiativer hjemme og internasjonalt for å fremme bruk av fornybar energi og reduserte utslipp fra fossile brensler blant annet gjennom karbonfangst og -lagring. Det bistandsfinansierte norske klima og skoginitiativet (KoS) sikter mot å redusere klimagassutslipp gjennom å hindre avskogning i utviklingsland, og norsk støtte til klimatilpasning sikter mot å sette utviklingsland i stand til å møte klimaendringene. Det er imidlertid begrenset hva som kan oppnås gjennom internasjonal bistand. Det er derfor viktig å kunne mobilisere privat finansiering.

Deler av norsk politikk har betydning for utslipp av klimagasser. Den globale oppvarmingen har konsekvenser for livsvilkårene i utviklingsland. Det arbeides særlig med forbedringer innen følgende områder:

Nasjonale klimagassutslipp.

FNs Klimakonvensjon fra 1992 krever at utviklede land vedtar nasjonale klimaplaner for å redusere klimagassutslipp. Konvensjonen inkluderer et mål om at utslipp i disse landene i år 2000, samlet eller hver for seg, skal være redusert til under nivået i 1990. Norges samlede klimagassutslipp lå i 2010 8 pst. over utslippene i 1990. I følge Finansdepartementets framskrivninger vil utslippene ligge om lag 15 pst. over 1990-nivå i 2020 uten innføring av nye tiltak og virkemidler.

Fram til 2020 skal Norge ta ansvar for å redusere utslippene tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990. Det ble i klimaforliket, jf. Innst. S nr 145 (2007-2008), lagt til grunn at det er realistisk å ha et mål om at innenlandske utslipp skal reduseres med 15-17 mill. tonn CO₂-ekvivalenter (tilsvarende om lag 2/3 av den samlede målsettingen) sammenliknet med anslåtte utslipp i 2020 i Nasjonalbudsjettet 2007, når opptak av CO₂ i norsk skog er medregnet. I sin politiske plattform og i innspill til København-avtalen har regjeringen sagt at Norges klimamål kan skjerpes tilsvarende kutt i utslippene på 40 pst. innenfor en ambisiøs avtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser i tråd med togradersmålet.

Regjeringen har erklært at Norge skal være karbonnøytralt innen 2050. Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal dette skje senest i 2030. Det innebærer at Norge skal finansiere utslippsreduksjoner utenlands tilsvarende resterende innenlandske utslipp av klimagasser.

FNs klimapanel anslår at begrensning av global oppvarming til to grader krever at de globale utslippene reduseres med 50–85 pst. fra 2000-nivå innen 2050, og at utslippsveksten stanser innen 2015. Beregningen sier at utslippene i utviklede land må reduseres med hele 80-95 pst. i forhold til 2000-nivået. Etatsgruppen Klimakur 2020 leverte i 2010 sin rapport med analyse og gjennomgang av mulige utslippsreduserende tiltak og anbefalinger om utslippreduksjoner i ulike sektorer. Hovedvirkemidlene i Norges klimapolitikk er avgifter og systemet for handel med omsettelige utslippskvoter, som er en integrert del av EUs kvotesystem. Den kommende Stortingsmeldingen om klimapolitikken vil omhandle både klimaforhandlingene og andre viktige internasjonale klimaspørsmål, i tillegg til arbeidet her hjemme.

Forbedret måling, rapportering og verifisering av utslipp og tiltak er avgjørende for å vite hvor store de menneskeskapte utslippene er og om landene gjennomfører sine forpliktelser. Til nå har bare industrilandene regelmessig rapportert sine utslipp og innsats. Cancun-avtalen ga enighet om at også utviklingslandene skal rapportere sine utslipp og sine tiltak jevnlig. Regjeringen har lagt vekt på kapasitetsbygging fra industriland til utviklingsland på dette området.

Forskning for bedre klimapolitikk.

Klimaforskning er et prioritert område i nasjonale så vel som internasjonale FoU-satsinger. Norge har bygget opp internasjonalt sterke fagmiljøer på sine spesialfelt innen energiforskning og klimaforskning. Disse har utstrakt internasjonalt samarbeid og bidrar mye til arbeidet i FNs klimapanel. Norges Forskningsråd har de senere årene etablert flere satsinger på globale klima-, utviklings- og miljøspørsmål. Norske forskningsinstitutter samarbeider med utviklingsland, eksempelvis ved etableringen av Nansen-Zhu-senteret i Kina. Egne programmer er rettet mot India og Kina, og ett program om globale spørsmål har energi og klima som viktig tema.

Økt innsats i knutepunktet klima/energi.

Åtte nye forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) og tre nye sentre for samfunnsvitenskapelig forskning på energi- og klimaspørsmål er etablert under Norges Forskningsråd. Teknologisenteret på Mongstad med internasjonale partnere fra utviklingsland (Sør-Afrika), bidrar til uttesting av kostnadseffektive teknologiløsninger for CO₂-rensing. Nasjonale strategier er etablert for forskning på flere områder – Energi21 på energifeltet, Klima21 for klimaforskning forøvrig. Utviklingsland har ikke vært involvert i dette arbeidet, men internasjonale spørsmål og utvikling berøres.

Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) med omsettelige klimakvoter for klimaprosjekter bidrar til at industrialiserte land finansierer utslippskutt i utviklingsland mot at de industrialiserte landene får godskrevet utslippsreduksjonene i sine klimagassregnskap. I tillegg innebærer mekanismen at det overføres penger og teknologi til mange utviklingsland. Det kreves at prosjektene bidrar til bærekraftig utvikling i vertslandet, og flere av prosjektene involverer fornybar energi. Regjeringen bidrar i arbeidet med å videreutvikle mekanismen for at den etter 2012 blant annet skal kunne inkludere prosjekter for CO₂-fangst og lagring, og at Den grønne utviklingsmekanismen skal videreføres etter utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. I tillegg arbeider Regjeringen for å opprette nye mekanismer som vil utløse enda større utslippsreduksjoner, og dermed flere klimakvoter i utviklingsland. Kvotene dette genererer vil kunne godskrives industrilandenes klimagassregnskap.

Klimafinansiering.

De fattigste og mest sårbare landene trenger faglig og finansiell støtte til å møte klimaendringene både i form av tilpasning til klimaendringer og utslippsreduserende klimatiltak. Norge har jobbet tett på ulike klimafinansieringsspørsmål de siste årene. I København i 2009 ble industrilandene enige om å mobilisere 100 mrd. US dollar per år innen 2020 til klimatiltak i utviklingsland. Etter København ga FNs generalsekretær den rådgivende høynivågruppen om klimafinansiering (AGF – High Level Advisory Group on Finance) i oppdrag å identifisere mulige kilder. Gruppen ble ledet av Norges statsminister Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles Zenawi. Rapporten fra arbeidet som konkluderte med at det er mulig å nå finansieringsmålet fra København, ble overlevert FNs generalsekretær i november 2010. Gjennom Cancun-avtalen fra desember 2010, som bekreftet målet om 100 mrd US dollar per år, ble det så opprettet et nytt grønt klimafond, samt en overgangskomité for denne som fikk som mandat å utarbeide nærmere detaljer for operasjonalisering av fondet. Norge leder arbeidet i overgangskomitéen sammen med Sør-Afrika og Mexico. Strategisk kobling mellom samarbeidslandenes egne utviklingsplaner og internasjonal klimafinansiering er viktig for regjeringen. En sikter også mot økt vektlegging av lavinntektsland.

Regjeringen vil påse at utviklingsbankene fyller sin viktige rolle i å bidra til overgang fra gamle utslippsintensive energiformer til nye, rene og fornybare energikilder.

Tiltak mot avskoging.

Regjeringen har i samband med sitt initiativ for å redusere klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (KoS), arbeidet med finansieringsmekanismer. Kombinasjonen av finansiell støtte og politikkutvikling, gjør at tiltakene, i tillegg til klimagevinsten, også kan bidra til bærekraftig utvikling som gagner befolkningen i de aktuelle områdene, samt til å bevare biologisk mangfold. Under klimaforhandlingene i Cancún ble det oppnådd enighet om å opprette en finansieringsmekanisme for REDD+ under klimakonvensjonen (REDD er FNs program mot skogforringelse og REDD+ inkluderer i tillegg flere mål for bærekraftig utvikling).

Norge samarbeider med Brasil, Indonesia, Guyana og Tanzania om ulike finansieringsmekanismer for REDD+. Gjennom samarbeidet med Verdensbanken, FN og Afrikabanken er det nå mulig for flere nye land å gjennomføre REDD+ aktiviteter. Norge har vært en pådriver for at institusjonene utnytter sin særlige kompetanse og kapasitet og samarbeider om en best mulig bruk av ressursene. Regjeringen arbeider for å bidra til å utvikle en global REDD+ mekanisme hvor resultatbasert støtte gir forutsigbarhet for betaling for leverte utslippsreduksjoner. Skoglandene må på sin side etablere mekanismer for rettferdig fordeling av inntektene fra REDD+ slik at de også kommer lokalbefolkningen til gode.

Det globale miljøfondet (GEF).

Forut for det globale toppmøtet om bærekraftig utvikling i Rio i 1992 ble verdenssamfunnet enig om å opprette et fond for å dekke tilleggskostnader som fattige land ville få ved å beskytte de globale fellesgodene. Resultatet, GEF, ble en finansieringsmekanisme for de nye miljøavtalene om klima og naturmangfold, men skulle også bidra til beskyttelse av internasjonalt ferskvann og havområder og til finansiering av utfasing av ozonødeleggende stoffer i Øst-Europa som «Ozonfondet» ikke kunne dekke. Etter hvert er mandatet utvidet til å omfatte miljøgifter, jordforringelse og avskoging. GEF, som er verdens største miljøfond, søker å se globale miljøproblemer i sammenheng i stedet for å angripe dem enkeltvis. GEF finansieres med bistand.

Bidrag til rammeverk for globale klimatjenester.

Større grad av samarbeid om forskning og utvikling av løsninger, samt spredning av klimakunnskap, følges opp blant annet i arbeidet med å utvikle et rammeverk for global klimavarsling under Verdens meteorologiorganisasjon. Dette rammeverket har som mål å bedre grunnlaget for forebygging mot og varsling av ekstremvær og på den måten bidra til klimatilpasning. Det vil spesielt styrke utviklingslandenes klimaarbeid.

12.3.2 Fornybar energi

Vel 86 pst. av verdens energiproduksjon i 2007 var i følge US Energy Information Administration basert på fossile brennstoffer, mens energisektoren står for omtrent 60 pst. av de globale klimagassutslippene. Om lag 1,4 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet og 2,7 milliarder mennesker bruker biomasse til koking og oppvarming. For mennesker i utviklingsland vil økt tilgang til elektrisitet og andre moderne energitjenester gi positive virkninger i form av bedre helse, økte muligheter for skolearbeid, økte muligheter for næringsvirksomhet og styrket likestilling. Potensialet for reduksjon av energirelaterte utslipp i utviklingsland utgjør omtrent omlag 9 pst. av det globale potensialet.

Internasjonalisering av norske erfaringer med fornybar energi.

Norge har betydelig ekspertise innenfor vannkraft og kraftsystemer og energiforvaltning og har også kompetanse på små solkraftverk. Norge har gjennom mange tiår også arbeidet internasjonalt innen vannkraftsektoren, både kommersielt og gjennom utviklingssamarbeidet og er internasjonalt anerkjent som en ledende vannkraftnasjon. Kunnskap på dette området deles med personell fra utviklingsland blant annet gjennom kursvirksomheten til International Centre for Hydropower (ICH) i Trondheim som har medlemmer fra norsk forvaltning, konsulentselskaper, leverandørbedrifter og kraftselskaper.

INTPOW – Norwegian Renewable Energy Partners – ble opprettet i 2009 etter initiativ fra OED og sentrale aktører i norsk fornybarnæring. INTPOW er et samarbeid mellom myndighetene (OED, UD og NHD) og energinæringen. Satsingen skal bidra til økt internasjonalisering av norskbasert fornybarindustri. De norske erfaringene, særlig innenfor vannkraft og kraftsystemer, er svært etterspurt i mange utviklingsland. Næringens deltakelse er et viktig bidrag til kompetanseøkning i slike land.

Regjeringens internasjonale energi-initiativ.

Norge arbeider for å etablere et internasjonalt energi-initiativ med sikte på å øke tilgangen på energitjenester og samtidig begrense klimagassutslippene fra energisektoren i utviklingsland. Bistandsmidler skal benyttes til å utløse kommersielle investeringer i energieffektivisering og fornybar energi i utviklingsland. De totale investeringene i energisektoren vil dermed bli langt større enn med bistandsmidler alene. Finansieringen vil bli basert på resultatene som oppnås for energisektoren som helhet, både økt tilgang til energitjenester og reduserte klimagassutslipp i forhold til en utvikling uten satsing på energieffektivisering og fornybar energi. Det internasjonale energi-initiativet vil være en oppfølging av FNs satsing på «Sustainable energy for all» og bli et positivt bidrag til arbeidet for å redusere de globale klimagassutslippene.

12.3.3 Bærekraftig ressursforvaltning og biologisk mangfold

Biologiske ressurser gir oss mat, klær, husly og legemidler og finnes i naturlige økosystemer, men også i dyrket mark, i hager og parker, i genbanker og i botaniske og zoologiske hager. Framskritt innen bioteknologien viser at genetisk materiale i planter, dyr og mikroorganismer har potensiale for landbruket, for menneskenes helse og velferd og for miljøet.

FNs tusenårsmål nr 7 skal bidra til redusert tap av biologisk mangfold. Dette skjer imidlertid i høyt tempo blant annet fordi levesteder og livsgrunnlag for organismer forsvinner, gjennom forurensning og ved uheldig innføring av fremmede planter og dyr. Mange gener, arter og økosystemer er i dag truet og tiltak er nødvendig for å bevare naturens tilpasningsevne til et endret klima. Stor variasjon i genmateriale er en viktig ressurs.

Innsats mot illegalt, urapportert og uregulert fiske.

Illegalt, urapportert og uregulert fiske (IUU-fiske) har stort omfang verden over. Bærekraftig fiskeriforvaltning og marin biodiversitet så vel som folks levekår er utsatt. Utviklingsland uten ressurser til å kontrollere nasjonale farvann rammes særskilt. Norge er en pådriver mot IUU-fiske og bidro aktivt til FAOs aksjonsplan i 2001. Norge har siden, i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner og gjennom utviklingssamarbeidet, vært pådriver for blant annet nasjonal og regional implementering av satellittovervåking av fiskefartøy, skjerpete rapporteringsregler og begrenset adgang til omlasting til havs for å motvirke IUU-fisket.

Norge har bidratt til å gjøre svartelisting til et viktig virkemiddel mot IUU-fiske for de regionale fiskeriorganisasjonene med forvaltningsansvar i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Fartøy som er svartelistet av en regional fiskeriforvaltningsorganisasjon skal dermed ikke gis tillatelse til å anløpe havn. Dette betyr en de facto global svarteliste, avhengig av beslutninger i de ulike organisasjonene. Langvarig arbeid og finansiering fra norsk side bidro sterkt til at en global, bindende avtale om kontroll av fiskefartøy i havner ble vedtatt av FAO i 2009. Mange utviklingsland har utfordringer med implementeringen og FAO har derfor siden 2005 hatt regionale opplæringsprogram som støttes av Norge.

Innsats for global matsikkerhet.

Bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for bedret global matsikkerhet og behovet for å sikre tilstrekkelig matproduksjon har høy prioritet i Norge så vel som i andre land. Bedret matsikkerhet vil kreve tilpasning av matproduksjon til et endret klima, særlig i de fattige land som rammes hardest og står dårligst rustet til å tilpasse seg nye vekstforhold. Samtidig har bedret ressursforvaltning et stort potensial for reduserte klimagassutslipp. Norge er pådriver for å fremme klimasmart/-robust landbruk globalt, blant annet i klimaforhandlingene og gjennom forskningssamarbeidet Global Research Alliance. I klimaforhandlingene vil Norge arbeide for et helhetlig opplegg for vurdering av arealbruk og arealbruksendringer i Kyotoprotokollens neste forpliktelsesperiode, og for en helhetlig tilnærming til avskoging og skogforringelse som på sikt også inkluderer jordbruk. Klimasmart landbruk har også en sentral plass i norsk utviklingspolitikk.

Styrking av FNs mat og landbruksorganisasjons (FAOs) arbeid med matsikkerhet.

Matpriskrisen i 2008 økte bevisstheten om utfordringene knyttet til matsikkerhet globalt og mobiliserte til styrket innsats. En egen høynivå-arbeidsgruppe i FN for den globale matsikkerhetskrisen, ble opprettet i 2008 for å styrke FNs samlede innsats for matsikkerhet. Norge skal øke støtten til matsikkerhet og utvikling av landbruk i utviklingsland og vil spesielt satse på klimarobust landbruk i Afrika.

Norge er pådriver for å styrke FAOs arbeid for økt matsikkerhet også gjennom økt bruk av akvakultur. Den globale fangst i verdens fiskerier – om lag 80 millioner tonn årlig – er nær det maksimale høstingsnivået og økt tilgang på mat fra hav og vann må komme fra akvakultur. Norges betydelige innsats på disse områder kanaliseres også gjennom FNs ulike komitéer under Havrettstraktaten.

Nagoyaprotokollen og nye norske forskrifter.

Genetisk materiale fra naturen er en felles ressurs som i Norge tilhører fellesskapet og forvaltes av staten. Dette følger av naturmangfoldloven. Det følger også av loven at utnyttingen av genetisk materiale skal være til mest mulig gagn for miljø og mennesker både nasjonalt og internasjonalt, der det også legges vekt på en hensiktsmessig fordeling av fordelene ved utnytting av genetisk materiale og at urfolks og lokalbefolkningers interesser ivaretas. Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet samarbeider om utarbeidelsen av forskrift om tilgang og bruk av norske genressurser. Nagoyaprotokollen vil danne en ramme for å regulere dette i medhold av naturmangfoldloven og havressursloven.

Svalbard globale frøhvelv ble etablert i 2008. Gjennom dette har Norge tilført verden et ekstra sikkerhetsnivå for frøsamlingene som inngår i det globale systemet for bevaring av plantegenetiske ressurser. Det sendes jevnlig duplikater av frø fra frøsamlinger fra hele verden til Svalbard. Pr. juni 2011 inneholder frøhvelvet mer enn 650.000 ulike frøprøver. Samtidig har det bidratt til å gjøre behovet for å sikre verdens plantemangfold og viktigheten av globalt samarbeid om dette, bedre kjent.

Multilateralt system for tilgang til og godedeling av plantegenetiske ressurser.

Land og regioner er gjensidig avhengig av hverandre når det gjelder å sikre tilgang til genetisk variasjon innen matplantene og deres ville slektninger. Opprettholdelse av og tilgang til genetisk variasjon er avgjørende for å kunne tilføre jordbruket nye plantesorter som blant annet er tilpasset lokale dyrkingsforhold, endret klima og sykdomspress. Den internasjonale plantetraktaten (ITPGRFA) etablerer et multilateralt system for tilgang og godedeling av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Dette sikrer at alle land har lik tilgang til matplantenes genetiske mangfold.

Frivillige bidrag.

Norge bidrar til det multilaterale systemet med et årlig frivillig bidrag på 0,1 pst. av norsk såvareomsetning. Norge deltar også aktivt i arbeidet med å øke oppslutningen om systemet ved å oppfordre land og kommersielle aktører til å bidra til mekanismen både med økonomiske midler og ved å gjøre frøsamlinger tilgjengelige gjennom denne.

12.3.4 Samlet vurdering

Norge fører en ambisiøs klimapolitikk på flere områder. Vi har siden 1991 hatt avgifter på utslipp av CO₂, og i dag er over 70 pst. av norske utslipp av klimagasser omfattet av økonomiske virkemidler som avgifter og kvoteplikt. En, i internasjonal sammenheng, sterk virkemiddelbruk har bidratt til å begrense veksten i våre klimagassutslipp og til at utslippsintensiteten (utslipp av klimagasser relativt til BNP) har falt mer og ligger lavere enn i de fleste andre industriland. Det satses betydelig for å utvikle teknologi for fangst og lagring av CO_2. Norsk klimapolitikk vil bli gjennomgått i den kommende klimameldingen.

Norges utvinning av petroleum på kontinentalsokkelen er medvirkende årsak til at Norge får en 17. plass blant OECD/DAC-landene på CD-Indeksens miljødel for 2010 (subsidier til norsk fiske er en annen grunn). Regjeringens Klima- og skogprosjekt, bidragene til den grønne utviklingsmekanismen og til REDD+ programmet er eksempler på hvordan norsk utviklingssamarbeid bidrar til å redusere klimautslipp globalt og til at utviklingsland kan møte sine forpliktelser. Mange av tiltakene spiller en sentral rolle i FNs klimaforhandlinger.

Norge medvirker aktivt til å møte klimautfordringen gjennom forsknings- og utviklingsinnsats både på klimasiden og på energisiden. Norske foretak og energimyndigheter har betydelig ekspertise innen fornybar energi som deles med utviklingsland gjennom internasjonalt samarbeid, både kommersielt og på bistandsbasis. Energisamarbeidet INTPOW er eksempel på dette.

Norsk fiskeriforvaltning søker å sikre et optimalt langsiktig nivå på bestandene i norske farvann og på alle hav gjennom deltakelse i internasjonale fora, der Norge også er pådriver for bekjempelse av ulovlig uregulert fiske. Norsk rådgivning til utviklingsland bidrar til bedre forvaltning av fiskeriressurser så vel som andre ressurser på kontinentalsokkelen.

Norge arbeider i multilaterale fora for avtaler for å sikre verdens matforsyning. Utvikling av utviklingslands landbruk, forskning for å frambringe klimatilpassede matvekster og dyrkingsmetoder samt deling av norsk ekspertise innen akvakultur, er sentrale områder hvor Norge bidrar til å fremme matsikkerhet. Det samme gjelder norsk innsats for å sikre at frøreserver bevares og at lokalsamfunns og urbefolkningers rettigheter ivaretas.

Norsk politikk innen klima- og ressursforvaltning bør i stor grad kunne betegnes som samstemt med anerkjente mål for utvikling i fattige land, mens veksten i norske CO₂-utslipp er Norges fremste klimamessige utfordring.

12.4 Fred og sikkerhet

Fred og sikkerhet er avgjørende forutsetninger for utvikling. I land med svakt styresett har utvikling dårlige kår og eksempelvis er få sårbare stater i nærheten av å nå FNs tusenårsmål. Fred og sikkerhet er nært knyttet både til hvordan folks levekår er og deres muligheter til å påvirke dem. Land hvor disse faktorene mangler har dessuten et potensiale til å utvikle seg til baser for terror og kriminell virksomhet noe som representerer en utfordring for det globale samfunnet.

Afghanistan er eksempel på et land som scorer lavt på disse faktorene, og hvor blant annet sikkerhetssituasjonen og den krevende politiske situasjonen gjør det vanskeligere enn i mange andre land å nå resultater på utviklingssiden. Somalia er eksempel på et land hvor mangelen på sentrale styringsstrukturer gir grobunn for lovløshet og internasjonal kriminalitet så vel som matmangel. Historien og situasjonen til slike sårbare stater viser ulike aspekter ved utfordringene med å etablere et grunnlag for å bedre befolkningens levekår.

Norge har en lang historie i å bidra både sivilt og militært til å skape og bevare sikkerhet og fred og legge et grunnlag for utvikling i ulike land og regioner. Norske bidrag har favnet fra personellinnsats i fredsopprettende og fredsbevarende operasjoner til mekling for å finne et felles grunnlag for løsning og forsoning. Oppfølging av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet som både omhandler beskyttelse og bemyndigelse av kvinner, er en sentral del av grunnlaget for den norske fredsinnsatsen.

Bistand til minerydding, gjenoppbygging av infrastruktur og gjenreisning av institusjoner som kan konsolidere fred og sikkerhet og fremme demokrati og utvikling er ofte integrerte deler av norsk innsats i konfliktområder. Norge har også fremmet hensynet til ofrene i konflikter og vektlegger at dette ikke bare handler om omsorg og medisinsk rehabilitering, men også sosial, økonomisk og politisk inkludering. Denne innsatsen har gitt positive bidrag til fred og sikkerhet; fra Libanon til Balkan, i Kambodsja, i konflikten mellom Israel og det Palestinske området så vel som i Sri Lanka.

12.4.1 Norges bidrag til fred og konfliktløsning

Norsk freds- og forsoningsinnsats kjennetegnes av et bredt engasjement – både geografisk og tematisk. Virkemidlene er mange og innbefatter blant annet tilrettelegging av forhandlinger og dialogprosesser, humanitær bistand, menneskerettigheter og demokratitiltak, utviklingssamarbeid, forskning og bidrag til fredsoperasjoner ledet av FN, NATO og EU.

Norge samarbeider for konfliktløsning.

Norge engasjerer seg som hovedregel i nært samspill med andre aktører – spesielt FN. For Norge er FN det viktigste forum for spørsmål om internasjonal sikkerhet. I tillegg har en lagt vekt på å utvikle strategiske partnerskap med andre internasjonale og norske organisasjoner og forskningsinstitusjoner, samt å mobilisere internasjonal oppmerksomhet omkring vedvarende konflikter. Norge opptrer svært sjelden alene og norske gjennomslag har i stor grad vært avhengig av vår evne til å påvirke andre og å ta ansvar sammen med andre.

Norge tilrettelegger.

Av historiske, geografiske og økonomiske grunner har Norge ofte ikke hatt uttalte egeninteresser i de områdene voldelig konflikt har oppstått. Norge har gjennom lang tid bygget opp nettverk og samarbeidsrelasjoner med en rekke sentrale aktører i ulike regioner, og har gjennom årene ervervet en erfaring og anerkjennelse som tilrettelegger i konfliktløsning som har bidratt til vellykkede initiativer.

Norge skiller klart mellom militær innsats og bistand.

Norsk politikk tilstreber et klart skille mellom militær innsats og sivil utviklingsinnsats. Dette for å unngå at sivilbefolkningen oppfatter bistand som del av militær virksomhet – noe som uansett er vanskelig i en konfliktsituasjon – og å sikre faglig kvalitet og bærekraft i den bistanden som ytes. Det er regjeringens vurdering at Norge har lykkes bedre med dette enn mange andre land.

Fredsoperasjoner defineres som organisert innsats for å gjenopprette og/eller bevare fred etter konflikt i og mellom stater og for å legge til rette for stabilitet og utvikling. Mandatets omfang varier fra operasjon til operasjon. NATO har tradisjonelt et relativt smalt militært fokus. FN har normalt en bredere og mer helhetlig tilnærming i sine innsatser, som omfatter støtte til fredsprosesser, humanitær innsats og tilrettelegging for utvikling.

Norske innsatser skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. Når det gjelder bidrag til internasjonale operasjoner vil regjeringen prioritere deltakelse i FN-ledende fredsoperasjoner. FN er den eneste internasjonale instans som kan legitimere bruk av makt.

I 2011 deltar Norge med militært personell og/eller politi og/eller annet sivilt personell i operasjoner i regi av FN/NATO i Afghanistan, NATO i Bosnia-Hercegovina, Libya og Aden-bukta (fra september til desember 2011), i FN-regi i Midtøsten, Haiti, DR Kongo, Liberia og Sudan, under EU-ledelse i Afghanistan, i Egypt i den multilaterale operasjonen MFO og på Vestbredden i den uavhengige norskledede operatørstyrken TIPH. I Kosovo deltar Norge i operasjoner i regi av både NATO, FN og EU.

Afghanistan representerer en ny utvikling i bruken av militært personell i internasjonale operasjoner, ved at personellet i økende grad har fått en opplærings- og rådgivningsfunksjon. Dette er et hovedelement i NATOs strategi for overføring av ansvar til vertslandets myndigheter og følgelig også for avvikling av operasjonen. I FN- og EU-sammenheng er tilsvarende bruk av politipersonellet standard.

Innsats for å øke regionalt engasjement i fredsoperasjoner.

Norge støtter også regionale og sub-regionale organisasjoners innsats for å kunne yte effektive bidrag til og gjennomføre fredsoperasjoner i egne nærområder. Lokalt eierskap antas å styrke utsiktene til varig fred. Norsk støtte til Den afrikanske unions etablering av en afrikansk beredskapsstyrke er det mest sentrale i denne sammenheng. I tillegg til støtte til Den afrikanske sentralt, bidrar Norge også til utvikling av politi- og maritim kapasitet i den østafrikanske beredskapsstyrken. Noe av støtten kanaliseres gjennom kapasitetsbyggingsprogrammet «Training for Peace».

Helhetlig tilnærming til konfliktløsning/-håndtering.

Som ledd i Norges helhetlige tilnærming til konflikthåndtering bidrar en også gjennom en rekke andre tiltak i mer eller mindre direkte tilknytning til fredsoperasjoner. Justisdepartementet bistår land med utvikling av lover og rettssystemer, samt i rettsoppgjør etter konflikter. Forsvarsdepartementet har etablert en egen ordning for å bidra til at lands militære styrker bringes under kontroll av legitime sivile myndigheter. I tillegg kommer diverse beredskapsordninger som drives av blant annet Flyktningehjelpen og Senter for menneskerettigheter, som stiller relevant sivilt personell til rådighet for innsats knyttet til fredsbevaring og fredsbygging.

Seksualisert vold.

Norge har sammen med likesinnede land vært en pådriver for særlig å begrense og bekjempe seksualisert vold i konfliktområder, med særlig fokus på å beskytte kvinner og barn, som kan være svært vanskelig når fungerende rettsbeskyttelse er fraværende. Utenriksdepartementet har opprettet et delprosjekt for å styrke innsatsen mot seksualisert vold i DR Kongo og området rundt De store sjøer, hvor seksualisert vold er særlig utbredt. Den norske overgangsstøtten går til medisinsk, psykososial og praktisk oppfølging av overlevende, styrking av rettsapparatet til å håndtere overgrepssaker samt forebyggende og holdningsendrende arbeid. Norge støtter aktivt opp om gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1882 om barn og væpnet konflikt, og Norge var pådriver for en resolusjon i FNs Generalforsamling om barns rett til utdanning i krisesituasjoner.

Fra norsk side arbeides det løpende for å styrke virkningen av tiltakene innen alle de nevnte områdene og regjeringen fokuserer særlig på tiltak for å styrke lands og organisasjoners egen evne til fredsbevaring. Siktemålet er å styrke lokal ansvarsfølelse og eierskap og dermed bedre utsiktene til varige fredsløsninger.

Fredsoperasjoner representerer en massiv internasjonal tilstedeværelse i land som ofte er preget av svake strukturer og en særlig sårbar sivilbefolkning. Mulige negative effekter av en slik tilstedeværelse er blant annet faren for at det skapes en kunstig økonomi knyttet til operasjonen, negative miljøeffekter blant annet som følge av begrensede vannressurser, korrupsjon, forrykking eller sementering av lokale maktforhold, beslag på høyt utdannede fra vertslandet, seksuell utnyttelse, overgrep og prostitusjon. Det er også fare for overstyring av lokale myndigheter, for eksempel på grunn av mye personell, særlige utfordringer eller mandatets omfang, slik at disse ikke tar det ansvar som er en nødvendig forutsetning for varig fredsbygging. Økende bevissthet om disse utfordringene, både i de ulike organisasjonene som leder fredsoperasjoner og i de landene som deltar, gir håp om at de etter hvert vil kunne håndteres bedre. Det er i den forbindelse nødvendig å understreke at de negative effektene neppe er av et slikt omfang at de tilsier at en ikke bør opprette fredsoperasjoner.

Militærmakt i fredsoperasjoner innebærer moralske og politiske dilemmaer. Også i fredsoperasjoner som er hjemlet i mandater fra FN med målsetting om å bidra til beskyttelse av sivile, vil militær maktbruk gjerne oppfattes som ikke-legitim hos noen parter og befolkningsgrupper i konfliktområdet. Tap av styrker på begge sider og sivile tap i konfliktområdet vil aldri kunne utelukkes. Samtidig vil internasjonalt militært engasjement også innebære fare for at en bidrar til økte strømmer av flyktninger og internt fordrevne, noe som og kan bære i seg kimen til fremtidige konflikter.

Norsk eksport av forsvarsmateriell.

Væpnet vold og konflikt utgjør en betydelig humanitær og sikkerhetsmessig risiko. Norge arbeider internasjonalt blant annet gjennom FN, for å regulere internasjonal våpenhandel med sikte på åpenhet, redusert væpnet vold og å hindre at flere sivile rammes. Norge har en betydelig produksjon og eksport av forsvarsmateriell. For 90 % vedkommende går eksporten til andre NATO-land. Våpen og ammunisjon selges ikke til områder hvor det er krig eller hvor krig truer, hvor det er borgerkrig, risiko for bruk av materiellet til intern undertrykking, MR-brudd eller væpnet vold mot egen eller andres befolkning. Utenriksdepartementet vurderer demokratiske rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter i mottakerlandet før eksportlisens gis. Norges årlige stortingsmeldinger om omfanget av vår eksport, er et signal internasjonalt om økt åpenhet og ansvarlighet når det gjelder praksis for eksport av forsvarsmateriell. Det er regjeringens politikk å opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk for norsk våpeneksport. Regjeringen har også som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO. Det arbeides for at merking og sporingsmekanismer for norske våpen og ammunisjon utbedres, og for tilsvarende systemer internasjonalt.

12.4.2 Norske bidrag til global sikkerhet

Siviles sikkerhet er utsatt i situasjoner med eller etter militær konflikt så vel som i samfunn hvor institusjoner og sikkerhet har forverret seg av andre grunner. I begge tilfeller er liv og menneskerettigheter utsatt, foruten at det kan skapes grobunn for organisert gjengkriminalitet og terrororganisasjoner som utfordrer stabiliteten i land, hele regioner og til og med globalt. En rekke typer tiltak er innrettet mot å motvirke en slik utvikling og å styrke sivil sikkerhet.

Politiinnsats.

Norsk sivilt politi har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner siden UNTAG i Namibia i 1989. I dag deltar politiet i 8 ulike operasjoner med mer enn 60 politirådgivere.

Styrkebrønnen.

Justisdepartementet opprettet i 2004 en beredskapsgruppe, kalt Styrkebrønnen, bestående av dommere, forsvarsadvokater, statsadvokater, politiadvokater, krigsadvokater og personell fra kriminalomsorgen, til sammen ca 100 medlemmer. Deltakere vil vanligvis bli sendt ut i team som ledd i et samarbeidsprosjekt, eller som del av en større internasjonal operasjon ledet av FN, EU eller Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa for å bistå med demokrati- og rettsstatsutvikling i land som har hatt krig eller interne konflikter, i land som er i en overgangsfase fra totalitært regime eller i land med svake demokratier. Et vesentlig ledd i utvikling av rettstat og demokrati er bistand til utvikling av uavhengige domstoler og påtalemyndighet samt opplæring og bistand i bruk av internasjonale menneskerettsinstrumenter på alle nivåer i rettskjeden.

Organisert kriminalitet synes å være i vekst og har høy mobilitet og grenseoverskridende karakter. Anslag er ofte godt planlagte og utøves av lukkede, kriminelle grupper og nettverk som ofte har store ressurser og raskt tilpasser seg endrede samfunnsforhold, lovgivning og mottiltak.

I mange land er organisert kriminalitet en sikkerhetsutfordring som finansierer ytterligere kriminalitet, opprørsgrupper og terror. FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) anslår verdien av det europeiske heroin- og kokainmarkedet (utenom Tyrkia og Russland) til 350 mrd. kroner.

Brorparten av heroin som beslaglegges i Norge er produsert i Afghanistan. Det er nær sammenheng mellom opiumsproduksjonen i Afghanistan og landets stabilitet. Tiltak for å fremme stabilitet i Afghanistan innvirker derfor på arbeidet mot narkotika i Norge, men samtidig bidrar norsk etterspørsel etter afghansk opium til å svekke statsbyggingen i Afghanistan. Tiltak norske myndigheter iverksetter mot narkotikamarkedet her hjemme vil dermed være til fordel for Afghanistan.

Organisert kriminalitet i andre deler av verden har også virkninger for Norge. Vest-Afrika er i økende grad transittregion for kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Flertallet av ofrene for menneskehandel som kommer til i Norge kommer fra Nigeria og sjørøvere fra Afrikas Horn angriper norske skip. Organiserte kriminelle synes å flytte sin virksomhet til utviklingsland hvor fattigdom, svak justissektor og svak styring gjør det enklere å operere. Vest-Afrika synes å være en region hvor slik virksomhet er tiltagende. Bistand til tiltak i justissektoren vil derfor styrke utviklingslandenes evne til å håndtere disse utfordringene, noe som kommer alle parter til nytte.

De senere årene har Norge bidratt med mer enn 40 mill. kroner årlig gjennom UNODC for å styrke utviklingslandenes muligheter til å håndtere slike utfordringer. Bistandsmidler til styrking av godt styresett og finanssektoren kommer i tillegg. Til sammen gir dette et grunnlag for dialog med myndigheter i land hvor norske myndigheter ser et potensiale for forbedringer i bekjempelse av internasjonal kriminalitet. På FN-nivå er konvensjonen om grenseoverskridende organisert kriminalitet som ble vedtatt i 2000 et sentralt redskap i arbeidet mot organisert internasjonal kriminalitet med baser i utviklingsland.

Menneskehandel oppstår hvor det er mulighet for økonomisk vinning gjennom utnytting av mennesker til arbeid eller tjenester og er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, herunder forbudet i artikkel 4 i den europeiske menneskerettskonvensjonen mot slaveri og tvangsarbeid. Kampen mot menneskehandel er et felles, globalt ansvar. Det viktigste globale instrumentet mot menneskehandel er Palermo-protokollen – et tillegg til FNs konvensjon fra 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Norges syn er at kampen mot menneskehandel vil styrkes dersom det innføres en global overvåkingsmekanisme for å bistå landene med implementeringen av Palermo-protokollen, siden det da vil bli mer forpliktende å være tilsluttet den.

I regional sammenheng er Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel fra 2005 et sentralt instrument. Ekspertgruppen GRETA skal overvåke partenes gjennomføring av konvensjonen. Norge bidro til at gruppen fikk en uavhengig sammensetning. Støtten til GRETA, ikke minst arbeidet med å sikre tilstrekkelige ressurser, vil fortsette.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har lenge vært en pådriver i kampen mot menneskehandel og tvangsarbeid. FN og andre organisasjoner ser et tydelig behov for å bekjempe menneskehandel og annen organisert kriminalitet blant annet gjennom fokus på finansiell etterforskning som følger de internasjonale kapitalstrømmene. Norge støtter dette arbeidet.

Norge gjennomfører regelmessig dialogmøter med ulike land for å fremme respekt for menneskerettighetene. I behandlingen av både ofre og gjerningsmenn for menneskehandel utfordres statene på sentrale menneskerettighetsspørsmål, og derfor har også temaet menneskehandel vært på dagsorden i disse møtene.

12.4.3 Samlet vurdering

Norges politikk for innsats for fred og sikkerhet, med vekt på finansiering og personellmessige bidrag til internasjonalt sanksjonerte fredsbevarende og humanitære innsatser, gir en 4. plass på CD-Indeksen i forhold til andre OECD/DAC-land.

De norske militære innsatsene som ofte har vært lokalisert til utviklingsland, synes å ha hatt stor regional betydning gjennom stabilisering av situasjoner hvor det har vært fare for spredning av konfliktene til naboland og videre.

Norsk politi- og jus-ekspertise er etterspurt av internasjonale organisasjoner i forbindelse med bygging og konsolidering av rettsstaten i mange land. Denne ekspertisen bidrar også til bekjempelse av internasjonal kriminalitet, inkludert menneskehandel, ofte basert i utviklingsland med svakt styresett. Norge er aktiv i FN og regionale organer i utviklingen av normer for bekjempelse av internasjonal kriminalitet og yter bistand til implementering av disse normene.

I noen tilfeller har Norges innsats som kontaktledd i konfliktløsning bidratt til varige løsninger. I andre tilfeller har konflikter blusset opp igjen, tross midlertidig framgang.

I Norge som i mange andre land er det politisk uenighet om hvorvidt militære innsatser i enkelte land og regioner faktisk har bidratt og bidrar til økt nasjonal, regional og global sikkerhet. Det er imidlertid regjeringens vurdering at den samlede norske innsatsen har en positiv effekt på sikkerhet og fred i verden.

12.5 Global helse

Smittsomme sykdommer og underernæring er de to største helseutfordringene i utviklingsland. Rike land har særlig utfordringer med ikke-smittsomme sykdommer, som også er et økende problem i fattige land. Økt smitte og pandemier som følge av globalisering og migrasjon er blant årsakene til økt bevissthet og oppmerksomhet om helse som globalt fellesgode.

Retten til helse er utgangspunktet for norsk politikk både nasjonalt og internasjonalt. God helse forutsetter tilgang til ernæringsriktig mat, tilgang til rent drikkevann, tilfredsstillende sanitære forhold, effektive og rimelige medisiner samt behandling fra kompetent helsepersonell. Det forutsetter dessuten en geografisk og administrativ tilnærming som tar hensyn til kvinners og barns rettigheter og sikrer deres medvirkning, samt at global og nasjonal politikk aktivt tar hensyn til marginaliserte og utsatte gruppers behov.

Dette er en stor agenda som verdenssamfunnet har tatt ansvar for i fellesskap, blant annet gjennom å enes om FNs tusenårsmål der tre av åtte mål omhandler helse og hvor Norge er sterkt engasjert. Ansvaret er ytterligere forsterket og utvidet til å inkludere også privat sektor og sivilt samfunn ved den brede oppslutningen om Den globale strategi for kvinners og barns helse, lansert av FNs generalsekretær i september 2010.

Innsats for global helse inkluderer ikke bare utviklingssamarbeid, men også helsefaglig internasjonalt samarbeid, politisk mobilisering og inkludering av helsespørsmål i utenrikspolitikken generelt. Nasjonalstatene kan ikke på egen hånd sikre god folkehelse og løse alle helseutfordringer. Samordnet innsats er nødvendig, for eksempel for å sikre beredskapsordninger og tilgang på virksomme medisiner når farlige sykdommer bryter ut og for at bruken av virkemidler koordineres mest mulig effektivt.

Verdens helseorganisasjon står for denne koordineringen globalt og går i bresjen for å sette internasjonale normer og standarder for helse. Arbeidet i WHO er Helse- og omsorgsdepartementets konstitusjonelle mandat, og ivaretas i nært samarbeid med utenriksforvaltningen, noe som også reflekteres gjennom en felles WHO-strategi for Norges periode i WHOs globale styre for perioden 2010-2013.

Erfaringene fra de siste tiårenes globale helsearbeid viser at gode resultater krever evne og vilje til å prøve nye samarbeidsformer. Global helse er ett av de områdene som har vært mest preget av innovasjon det siste tiåret. Blant annet har involvering og ansvarliggjøring av ikke-statlige aktører kommet langt, og ressursmobilisering utover bistand er utbredt.

Arbeidet med global helse rommer et betydelig antall prioriteringer, ikke minst i skjæringsfeltet nasjonal og internasjonal politikk. De følgende avsnittene inneholder eksempler på hvordan samordningsutfordringene løses på enkelte av disse prioriterte områdene.

12.5.1 Helsesystemer. Den internasjonale helsepersonellkrisen

Helsesystemer hvor nasjonale myndigheter tar helhetsansvar ved å satse på folkehelsearbeid og primærhelsetjenesten er grunnleggende for en bærekraftig utvikling.

Verden står overfor en betydelig mangel på helsepersonell hvor flere land har problemer med å dekke nåværende og anslått behov for helsepersonell. Utfordringene er desidert størst i utviklingsland. Ifølge Verdens helserapport (WHR) fra 2006 mangler det nesten 4.3 millioner helsearbeidere på global basis og i mange land er ikke tilgangen til grunnleggende helsetjenester tilstrekkelig i forhold til behovene. Utfordringene varierer med lokalisering og utviklingsnivå. Situasjonen er kriseartet i mange land og årsakene til dette er mange og kompliserte. Økt kunnskap om årsakssammenhengene skaper i økende grad en basis for internasjonalt samarbeid for å finne nasjonale og globale løsninger.

Mange lands utdanningskapasitet av kvalifisert helsepersonell samsvarer ikke med deres nåværende eller anslåtte behov. I tillegg evner mange, særlig utviklingsland, heller ikke å utnytte effektivt det personellet som finnes eller blir utdannet. Dette skyldes blant annet utilstrekkelig personellplanlegging, manglende finansiering, uhensiktsmessig personell- og kompetansesammensetning, svak infrastruktur og mangel på nødvendig utstyr. Resultatet er ineffektive og lavproduktive helsetjenester.

Samtidig fører befolkningsaldring og teknologiske framskritt i utviklede land til økt etterspørsel etter helsetjenester og økt behov for helsepersonell. Dette er én av årsakene til økt migrasjon av helsepersonell, både innad i land og mellom land. Aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland til utviklede land svekker helsesystemene i disse landene ytterligere. Samtidig må retten til å søke arbeid i andre land respekteres.

Nasjonal politikk for rekruttering av helsepersonell.

Regjeringen ønsker ikke at rekruttering av kompetent helsepersonell til Norge skal gå på bekostning av behovene i fattige land. I Norge er det imidlertid ikke en helsepersonellkrise. Framskrivinger av tilbud og etterspørsel i helsesektoren viser at med dagens utdanningskapasitet vil det samlet sett kunne bli et visst overskudd på helsepersonell med høyere utdanning i 2020, mens det kan bli knapphet på personell med lavere utdanning.

Norge som pådriver for internasjonale retningslinjer.

Gjennom styrevervet i WHO og i tråd med den norske WHO-strategien 2010-2013, har Norge bidratt til å fremme internasjonalt samarbeid om å løse den internasjonale helsepersonellkrisen og har i flere år vært pådriver for å få på plass internasjonale retningslinjer for etisk rekruttering av helsepersonell. «The WHO Global Code of Practice on the international recruitment of health personnel» (koden) ble vedtatt i Verdens helseforsamling i 2010 og har som mål å etablere frivillige standarder og fremme koordinering av nasjonal politikk for etisk rekruttering av helsepersonell. Disse retningslinjene utgjør et internasjonalt omforent grunnlag for å skape balanse mellom rettighetene og forpliktelsene til land som henholdsvis mister og mottar personell, samt å ivareta hensynet til helsepersonell som ønsker å flytte på seg. De har veiledende status og det er derfor opp til hvert enkelt medlemsland hvordan de implementeres.

Norge skal innføre retningslinjene for internasjonal rekruttering av helsepersonell i helse- og omsorgstjenesten. Globalt vil det imidlertid ta noe tid før det blir klart i hvilken grad retningslinjene blir implementert og brukt, eller om de primært får en normativ effekt. Det er likevel tydelig at det omfattende arbeidet med å få dem på plass har virket retningsgivende allerede gjennom å skape økt forståelse av den internasjonale helsepersonellkrisens omfang og av at løsninger krever internasjonalt samarbeid og konkret oppfølging nasjonalt.

Norge vil rapportere til WHO om gjennomføringen.

Flere andre land har også startet prosesser med sikte på implementering. Når det gjelder utviklingslands vilje og mulighet til implementering er usikkerheten stor. I tillegg til nasjonalt lederskap og ansvar, vil WHOs oppfølging og innsats og eventuell støtte fra samarbeidspartnere vil være viktig. Arbeidet med rapportering i henhold til retningslinjene starter i 2012 og Norge vil delta i dette.

Norges arbeid med den internasjonale helsepersonellkrisen i og ut over WHO.

Norge har gjennomført flere tiltak for å styrke både WHOs og andre organers arbeid for bedre helsepersonelldekning. I 2011 fremmet Norge en resolusjon i Verdens helseforsamling med dette siktemålet. Fram til 2011 satt Norge i styret i Den globale helsearbeideralliansen, GHWA, som er et internasjonalt partnerskap for å fremme løsninger på utfordringen og en bidrar økonomisk til partnerskapets sekretariat. Norge deltar også i EUs samarbeid om løsning av utfordringene Europa står over for mht rekruttering av helsepersonell.

Utdanningspolitiske tiltak.

Arbeidet med å finne løsninger på den internasjonale helsepersonellkrisen innebærer også utdanningspolitiske vurderinger. Blant annet utdanner Norge studenter fra utviklingsland innen enkelte helsefag. Noen av disse får i dag arbeid innen den norske helsesektoren. Omfanget er ikke stort, men dersom det øker kan det bli nødvendig å vurdere justeringer for å sikre at utdanningen også kommer studentenes hjemland til gode.

12.5.2 Smittsomme sykdommer.

Pandemi og implementering av Det internasjonale helsereglementet (IHR).

Det internasjonale helsereglementet ble revidert av WHO i 2005 på bakgrunn av erfaringer med internasjonale trusler mot folkehelsen med utspring i hittil ukjente sykdommer. Virkeområdet ble også utvidet, slik at reglementet nå omfatter alle alvorlige hendelser av betydning for folkehelsen.

Beredskap mot alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse.

Norge har implementert det internasjonale helsereglementet i en ny forskrift om varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften). Formålet er blant annet å forebygge og motvirke spredning av sykdom over landegrensene samt sikre en internasjonalt koordinert bekjemping. Forskriften har så langt omfattet biologiske hendelser, men hjemler for å omfatte også kjemiske og strålingsrelaterte hendelser som er inntatt i den nye norske folkehelseloven. Tiltak av denne art som Norge innfører i sin lovgivning er viktige for folkehelsen i alle land – også for utviklingsland.

Utenriksdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider om å fremme norske posisjoner internasjonalt når det gjelder smittsomme sykdommer. For mange fattige land vil ressursmangel både økonomisk og på personellsiden skape utfordringer mht å implementere innholdet i Det internasjonale helsereglementet 2005 nasjonalt. Ettersom et best mulig varslingssystem er i alles interesse, arbeider Norge gjennom WHO for å sette alle land i stand til å implementere Det internasjonale helsereglementet.

Brobygger for global pandemisk influensaberedskap og -respons.

Etter fire års mellomstatlige forhandlinger hvor Norge hadde en brobyggerrolle, fattet Verdens helseforsamling i 2011 et historisk vedtak om et globalt rammeverk for pandemisk influensaberedskap og -respons. Utviklingslandene har understreket at rammeverket dekker mange av deres behov og har særlig pekt på behovet for styrking av laboratorie- og overvåkingskapasitet og tilgang på vaksiner, antiviralia og annet materiell. WHOs program for å bygge produksjonskapasitet i utviklingsland og overføring av teknologi og kunnskap er særlig viktig for disse landene.

Norge var nylig med i en ekspertgruppe som evaluerte WHOs innsats under den såkalte svineinfluensaen i 2009-10. Gruppen fant at Det internasjonale helsereglementet (IHR) bidro til å gjøre verden bedre forberedt på å møte kriser av betydning for folkehelsen, mens kapasiteten til å oppfylle IHRs krav er mangelfull i mange land. Norge fortsetter arbeidet gjennom WHO for å bidra til styrket global beredskap og evne til å håndtere pandemier.

Hiv og aids

Norsk tverrdepartemental HIV-strategi.

Norsk politikk på hivfeltet er nedfelt i den nasjonale strategien «Aksept og mestring» – nasjonal hivstrategi fra 2009 som seks norske departementer står bak, samt i «Notat om norsk aidspolitikk 2010 – status og veien videre». Prioriteringen er basistjenester for testing, forebygging og behandling samt rettighetsperspektivet, både når det gjelder likestillingsaspekter og for å sikre tilgang til informasjon og tjenester som kan bidra til forebygging og økt livskvalitet og overlevelse for de som er smittet.

Det norske posisjonsnotatet om norsk narkotikapolitikk i internasjonale forafra 2009 er relevant også for politikken på hivfeltet. Dette bygger på at det er et internasjonalt mål at narkotikalovgivningen skal bidra til å redusere menneskers risiko for å bli hivpositive, og at hivpositives rettigheter skal sikres, blant annet gjennom tilgang til omsorg og behandling. Dette er dermed lagt til grunn også i norsk narkotikapolitikk i internasjonale fora som FNs organisasjon for narkotika og kriminalitet.

Den nasjonale hivstrategien Aksept og mestring er den felles plattformen for samordning av politikken på hiv- og aids-området. En tverrdepartemental styringsgruppe og en koordineringsgruppe på direktoratsnivå skal sikre oppfølging av strategien. Videreføring av internasjonalt samarbeid og innsats og oppfølging av internasjonale forpliktelser i arbeidet med hiv og aids, er ett av åtte delmål i strategien.

Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal se på reguleringen av allmennfarlige smittsomme sykdommer i straffeloven. Utvalget skal avgi sin innstilling i 2012, og skal bl.a. vurdere om det er hensiktsmessig å bruke straffeloven til å rettsforfølge smittefarlig adferd.

Nasjonalt aidsråd.

Det er etablert et bredt sammensatt Nasjonalt hiv og aidsråd som ledes på politisk nivå, er en plattform for å drøfte sentrale temaer og utfordringer knyttet til epidemien i Norge og internasjonalt.

Rapportering om status for norsk oppfølging av FNs hiv/aids deklarasjon.

Våren 2010 oversendte Norge en rapport om norsk oppfølging av FNs deklarasjon om hiv og aids som følges opp gjennom FNs aidsprogram (UNAIDS). Rapporten inneholder en beskrivelse av hiv-situasjonen, hiv-forebyggende strategier og tiltak i Norge i perioden 2007 til 2009. Alle medlemsland har forpliktet seg til å sende inn tilsvarende nasjonale rapporter som grunnlag for å følge opp og måle landenes gjennomføring av deklarasjonen. FN vedtok som ledd i 30-års-markeringen av innsatsen mot hiv og aids i 2011 en ny deklarasjon der én av målsettingene er å sikre behandling til 15 millioner som har hiv innen 2015.

FNs tusenårsmål om helse.

Det gjøres en betydelig innsats for å nå tusenårsmålene om helse med fokus på kvinner og barn i fattige land. Statsministeren har et særlig engasjement for dette. Det ytes primært støtte gjennom globale fond som GAVI og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria samt gjennom ulike partnerskap. Fokus er på resultater og innovasjon. Norge støtter som nevnt i også UNITAIDs innkjøp av legemidler mot hiv/aids, malaria og tuberkulose.

12.5.3 Ikke-smittsomme sykdommer

Historisk har de største helseutfordringene globalt vært knyttet til spredning av infeksjonssykdommer. I dag har kroniske sykdommer overtatt denne rollen. Det har sammenheng med økt levealder og flere eldre. Tobakksbruk, skadelig bruk av alkohol, usunt kosthold, manglende fysisk aktivitet, overvekt og fedme er også viktige faktorer for å utvikle kroniske sykdommer.

Norsk nasjonal politikk når det gjelder forebygging av ikke-smittsomme sykdommer reguleres av folkehelsepolitikken, hvor Norge har – og vil fortsette å ha – en bred tilnærming med en kombinasjon av en rekke strukturelle, befolkningsrettede og individrettede tiltak. I internasjonal sammenheng gjør dette at Norge kan vise til gode erfaringer innen forebygging.

Tobakk.

Den internasjonale rammekonvensjonen for tobakkskontroll (WHO Framework Convention on Tobacco Control) forplikter Norge til å arbeide for redusert tobakksbruk. Norge er dessuten gjennom EØS-avtalen bundet av to EU-direktiv om tobakk. I tillegg har EUs Ministerråd gitt to anbefalinger hvor de oppfordrer medlemslandene til å gå lenger enn minstekravene i direktivene. EU som organisasjon er selvstendig part til WHOs tobakkskonvensjon. Endelig fastsetter FNs Barnekonvensjon artikkel 24 barns rett til «å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard» noe som spesielt er av betydning i forhold til barn og passiv røyking.

Tverrdepartemental håndtering av dilemmaet helse og hensyn til tobakksproduserende land.

I handelssammenheng, særlig gjennom WTO, har det de senere årene dukket opp problemstillinger som berører tobakk i forhold til utviklingslands interesser. Dette har sin bakgrunn i at en del utviklingsland får store deler av sine eksportinntekter fra produksjon av råtobakk eller tobakksprodukter, og at tiltak for å begrense tobakkskonsumet på sikt vil kunne påvirke deres inntektsgrunnlag. Tobakksindustrien er en sentral aktør bak mange utspill fra utviklingsland i handelssammenheng og denne industrien har en åpenbar interesse av å vektlegge den utviklingspolitiske dimensjonen framfor den helsemessige. Utviklingslandenes interesser er imidlertid delte siden befolkningen i mange land er storforbrukere av tobakk med tilhørende negative helseeffekter. Disse landenes interesser søkes ivaretatt blant annet gjennom det løpende arbeidet med å videreutvikle WHOs tobakkskonvensjon hvor de aller fleste av verdens land (173) nå er parter.

Tobakksproduserende lands økonomiske interesser og befolkningens levekår, holdt opp mot de globale kostnadene ved tobakkens skadevirkninger og arbeidet med å redusere disse, representerer et dilemma. Regjeringen mener at tofrontsstrategien med på den ene siden å arbeide aktivt gjennom WHO og i andre sammenhenger for å begrense tobakksbruk og på den andre siden å bruke bistand aktivt til å fremme bønders omstilling til andre produkter i land som for eksempel Malawi, er en riktig tilnærming. Spørsmålet om alternativ produksjon i de fattigste landene er et sentralt tema og kan potensielt bidra til å demme opp for motforestillingene som reises. Det er løpende dialog mellom fagdepartementene og Utenriksdepartementet når slike problemstillinger dukker opp.

Ernæring og trygt drikkevann

Smittsomme sykdommer og underernæring utgjør den tyngste sykdomsbyrde i de fattigste landene, men overvekt, fedme og kroniske sykdommer blir stadig mer utbredt. Ernæring er viktig i Norges innsats for fattigdomsbekjempelse og tusenårsmålene, og er blant annet en viktig komponent innen prioriterte felter som bedre barnehelse og infeksjonssykdommer som hiv/aids og tuberkulose.

FNs faste komité for ernæring.

Norge engasjerer seg i internasjonalt ernæringsarbeid både i WHO og i FNs faste komité for ernæring. Komitéen arbeider for en verden uten sult og feilernæring hvor ernæring ikke hindrer menneskelig utvikling og hvor all form for feilernæring er utryddet. Komitéen arbeider for at ernæringsarbeidet skal styrkes og øke i omfang.

Høy norsk prioritet til helsefremmende matvarestandarder internasjonalt. WHO og FAOs felles organisasjon Codex Alimentarius Commission utvikler internasjonale standarder for matvarer for å fremme helse og rettferdig handelspraksis. Organisasjonen har også en rolle i forhold til ernæring, spesielt gjennom arbeidet med merking av mat og standarder for spesielle næringsmidler som morsmelkerstatninger. Mattilsynet er norsk kontaktpunkt for Codex Alimentarius Commission.

Norsk pådriverrolle i FN og tverrdepartementalt samarbeid for bedre vannforvaltning.

Sikker tilgang på trygt drikkevann er en menneskerett og svært viktig i menneskers dagligliv. Det er også et delmål for FNs tusenårsmål nr 7. Norge er i perioden 2010-2013 leder av byrået for WHO/UNECEs (FNs økonomiske kommisjon for Europa) Protokoll om vann og helse som har til hovedformål å fremme helse gjennom forbedret vannforvaltning, inkludert beskyttelse av økosystemer og reduksjon av vannrelaterte sykdommer. Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Samferdselsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet samarbeider om å øke oppslutningen om protokollen.

12.5.4 Samlet vurdering

Norge bidrar positivt til verdens folkehelse gjennom vår innsats både i globale fora som FN-systemet med WHO som den mest sentrale arena, gjennom regionale fora som EU og i Nordområdesamarbeidet, samt gjennom det bilaterale utviklingssamarbeidet.

Norsk helsepolitikk samstemmer godt med globale utviklingsmål slik de blant annet kommer til uttrykk i FNs tusenårsmål på helseområdet.

Norge arbeider aktivt for løsninger på helsepersonellkrisen i fattige land, er en pådriver for WHOs veiledende retningslinjer for etisk rekruttering av helsepersonell og vil selv implementere WHOs retningslinjer og dermed ikke aktivt rekruttere helsepersonell fra utviklingsland. Det skal imidlertid ikke legges ekstra hindringer i veien for kvalifisert personell som etter eget ønske søker arbeid i Norge.

Innen utviklingssamarbeidet legges det ned en betydelig innsats fra flere departementer og fra statsministerens kontor til støtte for FNs tusenårsmål for helse og de utviklingsrettede globale helsefondene.

Norge har en tofrontsstrategi mot tobakkskader globalt som omfatter aktivt internasjonalt arbeid for å begrense tobakksbruk og å bruke bistand til å fremme omstilling til annen produksjon i tobakksproduserende land.

Det synes for tiden ikke å være spesifikke utfordringer knyttet til norsk helsepolitikk i internasjonal sammenheng. De globale helseutfordringene er imidlertid store og Norge vil ha en beredskap for å håndtere pandemier og andre problemområder som dukker opp.

12.6 Menneskerettigheter og likestilling

FNs konvensjoner om menneskerettighetene, ILOs åtte kjernekonvensjoner og den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen forplikter stater som har ratifisert disse. Norge betrakter sivile og politiske så vel som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som ukrenkelige. Samtidig er de fellesgoder som i kraft av å bidra til samfunnsmessig pluralisme og mangfoldig økonomisk aktivitet, representerer viktige drivkrefter for utvikling. Likedan anses likestilling for kvinner generelt og kvinners rolle som aktører og bidragsytere både i arbeidslivet, politikken og i det sosiale liv som en sentral driver for utvikling. Likestilling har vært en nøkkelfaktor i Norges velstandsøkning siden 70-tallet og den norske likestillingsmodellen vekker stor interesse også i utviklingsland. Dette er en positiv sideeffekt som også vektlegges i utviklingssammenheng internasjonalt.

For Norge står menneskerettighetsdialogene med Kina, Indonesia og Vietnam i en særstilling. Særlige innsatsområder omfatter bekjempelse av dødsstraff, tortur, diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet eller seksuell orientering, samt arbeid for ytringsfrihet, religions- og livssynsfrihet, rettsstatsprinsipper og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Et viktig tema er arbeidstakerrettigheter og arbeidsstandarder og dialogen med Kina om dette skjer blant annet i en arbeidsgruppe med deltakere fra myndigheter og arbeidslivets parter på begge sider.

Prioriterte grupper i norsk menneskerettighetspolitikk er menneskerettighetsforkjempere, barn, kvinner, seksuelle minoriteter, urfolk og andre minoriteter. Norge er en pådriver for menneskerettighetene i FNs mange organer, blant annet FNs menneskerettighetsråd som Norge er medlem av og i ILO. Norge bidrar aktivt i eksaminasjoner av hvordan FNs medlemsland oppfyller FNs menneskeretts-konvensjoner.

Bildet av Norge som et lite land, men med et stort humanitært engasjement utfordres fra tid til annen. Det har blant annet vært hevdet i forbindelse med innstramming av asylpolitikken de senere årene at denne ikke i tilstrekkelig grad ivaretar menneskerettighetene til en del asylsøkere som får avslag på sine søknader. Regjeringen mener imidlertid at asylpolitikken er utformet og praktiseres slik at den beskytter og styrker asylinstituttet med sikte på at de som trenger beskyttelsen får den.

Kritikere av norsk menneskerettighetspolitikk har også hevdet at kritikken av brudd på menneskerettighetene er mer forsiktig i dialogen med land Norge er i allianse med eller har sterke økonomiske interesser i enn overfor utviklingsland hvor hovedforbindelsen er norsk utviklingssamarbeid. Regjeringens syn er at norsk engasjement for menneskerettigheter er prinsipielt, og ikke er knyttet opp mot øvrige interesser. Hvordan menneskerettighetsarbeidet utføres, varierer selvsagt fra land til land, alt ettersom hva som best fremmer menneskerettighetssituasjonen i det enkelte land.

Regjeringen har også løpende dialog med det private næringslivet om selskapers ansvar for å ivareta menneskerettigheter i egen og tilknyttede virksomheter. Selskapene oppfordres til å melde fra til norske myndigheter om MR-brudd som måtte forekomme i deres vertsland.

12.6.1 Menneskerettigheter

Innsatsen i FNs menneskerettighetsråd.

Gjennom medlemskapet i FNs menneskerettighetsråd har Norge arbeidet for å styrke samspillet mellom utviklings- og menneskerettighetspolitikken. Aktiv fremme av menneskerettigheter som strategi i samarbeidet med utviklingsland, bidrar til å styrke deres evne til å gjennomføre sine forpliktelser overfor egen befolkning og det internasjonale samfunn.

I FNs menneskerettighetsråd har Norge i sin periode som rådsmedlem siden 2009 fremmet en rekke spørsmål av betydning for menneskers rettigheter i fattige land. Dette gjelder saker knyttet til landsituasjoner hvor Norge i forbindelse med rådets regelmessige landgjennomganger aktivt har fremmet anbefalinger i dialogen med en rekke land, og på ulik måte bidratt til å støtte oppfølgingen. Det gjelder også arbeidet med økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I 2010 lyktes det blant annet å få bred enighet om resolusjonen om retten til vann, som er en kontroversiell sak. I 2010 støttet Norge også, politisk og økonomisk, arbeidet til den uavhengige eksperten for menneskerettigheter og ekstrem fattigdom. Norges støtte til realisering av retten til mat skal også nevnes som et bidrag til realisering av tusenårsmål nr 1, om reduksjon av ekstrem fattigdom og sult. Norge har spilt og spiller en ledende rolle i forsvaret av urfolks rettigheter internasjonalt. Regjeringen har også vært en pådriver for rettighetene til LHTB gruppen (Lesbiske, homofile, transepersoner og bifile).

Erkjennelsen av at også næringslivet spiller en viktig rolle på menneskerettighetsområdet er økende. Regjeringen har blant annet med basis i St. meld. nr. 10 (2008-2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, en aktiv dialog med næringslivet om styrking av dets samfunnsansvar. I FNs MR-råd hadde Norge i 2010 ansvar for og fulgte aktivt opp mandatet for FNs spesialrepresentant for næringsliv og menneskerettigheter.

12.6.2 Likestilling mellom kvinner og menn

Manglende likestilling mellom kvinner og menn, og mellom jenter og gutter er globalt sett en stor utfordring. Kvinner og barn og i særlig grad jenter og personer med nedsatt funksjonsevne er de mest marginaliserte på verdensbasis, i henhold til FNs siste rapport om status for tusenårsmålene. Mangelen på likestilling, like rettigheter og like muligheter for begge kjønn, påvirker alle de utfordringene vi står overfor når det gjelder å redusere fattigdommen og heve levestandarden blant verdens befolkning.

Svært mange av verdens kvinner og jentebarn utsettes daglig for diskriminerende og undertrykkende praksis. Resultatet er en kraftig skjevfordeling mellom kjønnene når det gjelder tilgang til verdens økonomiske og sosiale goder, synliggjort gjennom ulike internasjonale rapporter fra FN, Verdensbanken, IMF, Europarådet, EU og andre internasjonale aktører.

En nøkkel til redusert fattigdom ligger i å mobilisere den halvparten av verdens befolkning som utgjøres av kvinner og jenter til å delta i samfunnet på lik linje med menn og gutter. Det kreves også endring i eksisterende makt- og samfunnsstrukturer som opprettholder ulikebehandlingen mellom kvinner og menn, jenter og gutter. Endring er dessuten avhengig av bevissthet rundt reproduksjon av holdninger og handlinger som produserer kvinneundertrykkende og kvinnediskriminerende praksis. Menn og gutter må involveres i arbeidet med likestilling dersom vi skal endre gamle og utdaterte måter å organisere samfunnet på.

Norge fremmer kvinners rettigheter, herunder likestilling mellom kvinner og menn og mellom jenter og gutter og ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, både i det direkte samarbeidet med andre land og gjennom internasjonale organisasjoner. Kvinners økonomiske deltakelse i samfunnet prioriteres i Norges arbeid i for eksempel ILO og FNs Kvinneorganisasjon, UN Women. Likestilling mellom kvinner og menn fremmes i et samspill mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, og som en integrert dimensjon av menneskerettighetspolitikken. Et uttalt likestillingsperspektiv i dialogen med samarbeidspartnere i utviklingssamarbeidet og på sentrale arenaer for dialog og samarbeid, bidrar til å holde likestilling mellom kvinner og menn på den politiske dagsordenen og støtte endringsaktører i sivilt samfunn. Det legges vekt på god dialog med likestillingsmekanismer på myndighetsnivå samt kvinneorganisasjoner og andre organisasjoner som representerer det sivile samfunn og relevante aktører i sivilt samfunn, slik at norsk påvirkning ikke underminerer lokale aktørers endringsarbeid fra innsiden.

Norge er en betydelig støttespiller for FNs likestillingssamarbeid, blant annet som pådriver for oppfølging av «Stoltenbergpanelets» anbefalinger om FN-reform (2006) og etablering av en ny og samlet likestillingsenhet. Dette pådriverarbeidet ble kronet med suksess da FNs generalforsamling sommeren 2010 vedtok resolusjonen om opprettelse av UN Women. Norge ble også, i egenskap av stor giver, valgt inn i eksekutivstyret for den nye organisasjonen og vil bruke denne posisjonen til å følge den nye organisasjonen tett. Norge arbeider for eksplisitt å inkludere jenter og kvinner med funksjonsnedsettelser i UN Womens arbeid.

Norge leder an mot kjønnsbasert vold og kjønnslemlestelse.

Norge har i mange år vært en ledende støttespiller for FNs kvinnefond UNIFEM, nå del av UN Women, og for de tematiske FN-fondene mot kjønnsbasert vold og mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Justisminister Storberget er med i FNs generalsekretærs nettverk av mannlige ledere mot vold mot kvinner. Norge er en pådriver for kvinners rettigheter i FNs MR-råd, og lyktes sommeren 2010 å få gjennomslag for etablering av en ny mekanisme under FNs Høykommissær for menneskerettigheter for ikke-diskriminerende lovgivning på landnivå.

Norge har internasjonalt frontet rettighetene til sårbare grupper som LHBT, funksjonshemmede og urfolk, har tatt til orde for mobilisering av gutter og menn som partnere for likestilling og mot kjønnsbasert vold, har fremmet krav om trygg og legal abort og for anerkjennelse av begrepet seksuelle rettigheter. Også i disse sensitive spørsmålene er det nødvendig å ha et uttalt kjønnsperspektiv. De må også fremmes med forstand og sensitivitet slik at en ikke motarbeider hensikten. Et internasjonalt ekspertmøte om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og likestilling, SRHR, ble arrangert i Oslo høsten 2009, i samarbeid med de øvrige nordiske land, og resulterte i et sett med gode anbefalinger. Disse ble tatt med inn i de norske forberedelsene til toppmøtet samme år om FNs tusenårsmål, der kvinners og barns helse er sentrale mål.

Norge har vært pådriver i kampanjen for tusenårsmål nr 3 om kvinners deltakelse og likestilling innen utdanning, politikk og økonomi. Den norske utviklingsministeren har bidratt til oppmerksomhet om en global (dansk-initiert) kampanje for FNs tusenårsmål nr 3 (for eliminering av kjønnsforskjeller i grunnskole og videregående skole) og mobilisering av globale ledere som ILO-leder Somavia, WTO-leder Lamy og tidligere FNs generalsekretær Annan, gjennom overrekkelse av MDG3-fakler.

12.6.3 Samlet vurdering

Norsk politikk er generelt forankret i humanitære prinsipper og menneskerettighetene. Norge har i alle år, både bilateralt og i multilateral sammenheng – siden 2009 som medlem av FNs Menneskerettighetsråd – bidratt positivt til å fremme menneskerettighetene globalt. Det samme gjelder norske myndigheters dialog med andre land om menneskerettighetsspørsmål, dialogen med næringslivet om samfunnsansvar og Norges omfattende arbeid nasjonalt og internasjonalt for å fremme kvinners stilling i samfunnet.

I debatten om norsk asyl- og innvandringspolitikk, har det vært hevdet at denne er mer restriktiv enn bildet av Norge som et land med stort humanitært engasjement skulle tilsi. Dette kan diskuteres. Regjeringens politikk er å sikre at internasjonale regler for asyl følges slik at asylinstituttet styrkes og de som trenger mest til beskyttelse får det.

13 Likestilling

Mål og virkemidler

St. meld. nr. 11 (2007-2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken

Stortingsmeldingen om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken som ble behandlet Stortinget våren 2008, fastslår at kvinners innsats og kvinners rettigheter er avgjørende for å nå FNs tusenårserklæring. Kvinners rettigheter er et mål i seg selv og en forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål. Norge opprettholder sin pådriverrolle i multilaterale fora. Sentrale norske budskap er likestilling og kvinners økonomiske og politiske deltakelse som strategi for økonomisk vekst og utvikling, rett til likebehandling og ikkediskriminering av seksuelle minoriteter, eliminering av kjønnsbasert vold og styrking av jenters og kvinners kontroll over egen kropp og seksualitet som avgjørende for å få ned barne- og mødredeødeligheten, samt at gutter og menn må med for at likestillingsarbeidet skal bære frukter. Det var en viktig begivenhet for Norge da den nye FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling UN Women ble opprettet ved resolusjon i FNs generalforsamling sommeren 2010. Norge ble valgt inn i styret for UN Women. Styret hadde sitt første regulære møte i januar 2011 (se egen omtale av UN Women under kap. 170 post 76).

Norge fører en offensiv politikk med vekt på sju innsatsområder:

1. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

   • Ifølge FNs rapport om tusenårsmålene er andelen kvinner i nasjonale parlamenter rekordhøye 19 pst. i 2010 , men fortsatt langt unna målet om 30 pst. Kvinners deltakelse i det folkelige opprøret og byggingen av et nytt demokratisk Egypt var tema for et godt besøkt arrangement med Ingrid Fiskaa og aktivister direkte fra Tahrirplassen i Kairo, avholdt i Utviklingshuset 8.mars 2011. UN Women’s Kairokontor har vært aktive støttespillere for kvinners politiske deltakelse og engasjement i den pågående omveltningen. Dette inkluderer arbeid med å dokumentere kvinners roller i den egyptiske revolusjonen og samarbeid med kvinner og ungdom engasjert i demokratibyggingen, samt med andre FN-organisasjoner i koordinering av FNs innsats.

   • I samarbeid med Sverige og det internasjonale demokrati- og valginstituttet IDEA bidrar Norge til kapasitetsbygging av kvinnelige politikere, integrering av likestillingsperspektiv i politiske partier og prosesser, og til å fremme kvinners deltakelse og kjønnsperspektiv i demokratibygging. Innsatsen er så langt konsentrert om Sudan, Vest-Afrika, sørlige Afrika og Latin-Amerika. Viktige samarbeidspartnere er den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for Vest-Afrika ECOWAS, Organisasjonen for utvikling i sørlige Afrika SADC. Blant de konkrete innsatsene i 2010 var opplæring av 244 kvinnelige kandidater fra de seks største partiene i Sudan, samt strategiarbeid for å styrke iverksettingen av likestillingslovgivning i Senegal. Arbeidet involverer berørte departementer, parlamentarikere og kvinne- og andre sivilt samfunnsorganisasjoner. Sentrale lærdommer fra det pågående prosjektet viser bla:

   • En inkluderende forståelse av demokratisk styresett må ligge til grunn med bred deltakelse på tvers av kjønn, klasse, etnisk eller religiøs bakgrunn

   • Både menn og kvinner må involveres, samtidig som man legger vekt på å styrke kvinners muligheter, deltakelse og innflytelse

   • Arbeidet må være systematisk og langsiktig for å bidra til dyptgående forandringer i kjønnsrelasjoner og samfunnsmessige strukturer

   • Positive særtiltak som kvoteringsbestemmelser kan gi avgjørende bidrag til endring, forutsatt at de inngår i bredere strategier og tiltak for å fremme kvinners rettigheter og likestilling i samfunn og familie.

2. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske liv.

   • Kvinner har globalt dårligere tilgang til jobber i formell sektor, lavere lønn, inntekt og formue/eiendom enn menn. I følge Verdens matvareorganisasjon FAO står kvinner for 60-80 pst. av matproduksjonen i de fleste utviklingsland og globalt 50 pst. I følge FNs tusenårsrapport er kvinner underrepresentert i lønnet arbeid utenfor landbruket i så og si alle regioner. Kvinners arbeidssituasjonen kjennetegnes gjennomgående av større usikkerhet og lavere lønn enn tilsvarende for mannlige arbeidstakere.

   • I det sørlige Afrika støtter Norad ulike flerårige programmer som har som målsetting å bedre rammeverket for kvinnelig entreprenører, fremme kvinners deltagelse i økonomisk virksomhet og styrke deres rolle som økonomiske aktører. Rapportering fra eksempelvis ILO WEDGE og Hand in Hand viser at programmene langt på vei har lyktes med dette. Prosjektene Hand in Hand og ILO WEDGE, begge i det Sørlige Afrika, jobber med å bygge de kvinnelige entreprenørenes kapasitet direkte gjennom opplæring og kursing, samtidig som de jobber på makronivå for å tilrettelegge for kvinnelige entreprenører i samfunnet. Ved hjelp av Norges støtte arbeider BRAC i Sør Sudan for å styrke kvinnelige entreprenørers situasjon slik at de skal bli i stand til å forsørge seg selv og sine familier. Med mikrofinans som plattform gir BRAC sine kunder i tillegg tilgang på opplæring innenfor blant annet helse, husdyrhold og jordbruk og generell kompetanseutbygging innenfor andre utviklingsområder. BRAC har som mål at deres samlede programmer i løpet av 2012 skal rekke ut til 500 000 sørsudanere.

   • Norge er en pådriver overfor FN-organisasjonene, Verdensbanken og de regionale bankene, for å vri virksomheten over i mer kvinne- og likestillingsrettete spor. Verdensbanken handlingsplan «Likestilling er smart økonomi» var motivert av norsk påtrykk og har bl.a. bidratt til produktutvikling, markedsføring og inntektsutvikling for kvinner i Kenya, Egypt og Sudan. Norge er samarbeidspartner og premissleverandør for World Development Report 2012 der likestilling er hovedtema. Norge jobber også for å styrke hensynet til kvinner når Verdensbanken utarbeider nye strategier, som for eksempel den nye handelsstrategien som skal lanseres i 2011. Såkalt myk øremerking av norske midler og tydelige signaler til den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har bidratt til organisasjonens økte innsats mot barnearbeid, tvangsarbeid og menneskehandel med særlig vekt på jenter og kvinners sårbarhet. Styrking av kvinners vilkår i det økonomiske liv forutsetter på mange områder mer kunnskap og bedre datagrunnlag. Gjennom UNCTAD støtter Norge analyser av utviklingslands handelspolitikk i likestillingsperspektiv, i første omgang for Lesotho og Angola. UNCTAD opprettet også en ny likestillingsenhet i 2010, etter påtrykk fra bl.a. Norge.

3. Kvinner og menn skal ha lik tilgang til utdanning.

   • Forskning viser tydelig at et av de viktigste tiltakene for å fremme utvikling i et land er å utdanne jenter. Hever man antall utdannete jenter i et land, reduserer man fattigdom, samtidig som kvinner og jenters rettigheter styrkes, økonomisk produktivitet øker, barne- og mødre dødelighet minker, bedring i kosthold og helse, og ikke minst øker man sjansen for at neste generasjon også får en utdannelse. Norge har i mange år, i tett samspill med Unicef, jobbet langsiktig og strategisk for å sikre jenter tilgang til skole. Målet om utdanning for alle er det tusenårsmålet som har kommet lengst. På verdensbasis er det nå 97 jenter per 100 gutter som går på skole, men det er fortsatt store utfordringer knyttet til jenters tilgang på utdanning. Dette gjelder særlig i Afrika sør for Sahara, i sør- og vest-Asia og i krig og konflikt situasjoner. Unicef har et særlig fokus på disse landene og har etablert et langsiktig og målrettet engasjement. Gjennom samarbeidet med Unicef, bidrar Norge til å påvirke utviklingen av både nasjonale og lokale utdanningsbudsjetter, policy og planer for å styrke utdanningssektoren. I 2010 har 80 mottagerland inkorporert og implementert Unicefs kvalitetsstandarder for grunnutdanning basert på organisasjonens barnevennlige skolemodell, opp fra 43 land i 2005. Sentralt i dette er en helhetlig tilnærming som inkluderer aspekter som beskyttelse, vann og sanitære forhold og helse for å sikre at alle barn, men særlig jenter, kan fullføre skolegangen. Unicef har også en unik rolle i å dokumentere og formidle resultater, mobilisere støtte og lede politikkutviklingen på dette feltet, sammen med sentrale partnere som FN-initiativet for jenters utdanning (UNGEI), Utdanning for alle – «Fast Track Initiative», FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur UNESCO og Redd Barna. Norge er en sentral partner for UNGEI. Gjennom deltakelse i den globale rådgivende komiteen er Norge med på å utvikle strategier for bedring av jenters tilgang til god utdanning.

   • Norad forvalter midler over kvinne- og likestillingsbevilgningen til støtte for kvalifisering av kvinner gjennom høyere utdanning og forskning og til kvinne- og kjønnsforskning på landnivå, regionalt og internasjonalt. Midlene kanaliseres som delfinansiering av Norges Forskningsråds forskningsprogrammer om kvinner og likestilling i sosial og økonomisk utvikling, fattigdomsreduksjon, reproduktiv helse og befolkningsdynamikk, og øremerkes kvinnelige forskere fra sør. I løpet av 2009 og 2010 er det startet opp ti prosjekter, som involverer forskere fra 22 land i sør og deres norske samarbeidspartnere. Norge støtter også et nettverkssamarbeid mellom kvinneuniversitetet Ahfad University for Women i Sudan, Makerere University i Uganda og Addis Ababa University for støtte til høyere utdanning innen fred, demokrati og likestilling. Tiltaket har som mål å utdanne 30-40 kvinner på mastergradsnivå, tre kvinnelige doktorgrader og flere korte kurs. Nettverket startet opp i 2010, og har brukt oppstartsåret til etablering av avtaler mellom de tre partnerne, utvikling av pensum for mastergradskurs, utlysning av midler til forskning og forskerutdanning, og gjennomføring av kortere opplæringskurs.

   • Av særlig interesse er norsk støtte til opplæring av forskere og forskningsforvaltere i østlige og sørlige Afrika med sikte på integrering av likestillingsdimensjonen i planlegging og gjennomføring av forskning. I tillegg støttes kvinnelige forskere og forskning på kvinnerelaterte problemstillinger i regi av den regionale organisasjonen for samfunnsforskning OSSREA.

4. Kvinner har rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

   • Norge arbeider for aksept av begrepet seksuelle rettigheter1, herunder kvinners rett til kontroll over egen kropp og seksualitet, dvs. retten til konsensuell sex, om og når hun ønsker barn samt antall barn, retten til seksualundervisning og moderne prevensjon, også for unge kvinner og menn, trygg fødsel og tilgang til trygg abort. Samt retten til ikke-diskriminering på grunnlag av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Norge har en egen handlingsplan mot FGM (både nasjonalt og i internasjonalt samarbeid) og er en sentral støttespiller for UNFPA/UNICEFs kampanje mot FGM.

   • Norge har hatt en sentral rolle i utarbeidelsen av FNs generalssekretærs Global Strategy for Maternal and Child Health, og bidratt til at forebygging av farlige aborter og tilgang på familieplanlegging er sentrale momenter i denne.

   • Norge støtter den internasjonale organisasjonen IPAS som arbeider med kapasitetsbygging lokalt og distribusjon av utstyr og medikamenter relatert til abortinngrep. I tillegg støttes den internasjonale sammenslutningen for planlagt foreldreskap IPPF som har abort som ett av sine satsingsområder. Norge støtter også forskning på, utvikling og distribusjon av ny teknologi for bedre tilgang til trygg abort og prevensjon. Norge har gått i bresjen for seksuelle minoriteters rettigheter i multilaterale fora og bilateralt. Et viktig resultat av arbeidet var da 85 land 22.mars 2011 støttet et tverregionalt fellesinnlegg om seksuelle minoriteter i Menneskerettighetsrådet i Genève. Norge deltok aktivt i arbeidet med å utforme og mobilisere støtte for innlegget, som oppfordrer til å få slutt på vold og menneskerettighetsbrudd på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Norge har også bidratt til at temaet har fått høyere prioritet i det globale fondet GFATM og FNs organisasjon mot hiv og aids UNAIDS. Utenriksstasjonene følger kontinuerlig saker om overgrep og diskriminering, og oppmuntres til å ha kontakt med rettighetsorganisasjoner som arbeider med seksuelle minoriteter. Det er utarbeidet retningslinjer for ambassadenes arbeid på området, LHBT-spørsmål har vært profilert som ledd i det bredere arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og Norge støtter LHBT-aktivister og -organisasjoner i samarbeidsland, blant andre Nepal.

   • Det norsk-indiske partnerskapsprogrammet (NIPI) tar sikte på å redusere mor/barnedødeligheten i India, i tråd med tusenårsmålene 4 og 5. Fokus er på samarbeid med lokale helseprogrammer med fokus på den fødende og kontinuerlig oppfølging i barnets første leveår. Mer enn halvparten av dødsfall blant barn under 5 år skjer i de første levedagene og det første året. Innføring av betaling som insentiv har medført enorm økning i andelen kvinner som føder på sykehus. Særlige «barfotassistenter» veileder den nybakte moren om amming, holde babyen varm, vaksinering osv. Folketellingen 2011 rapporterer om forverring i kjønnsfordelingen blant nyfødte med færre jenter i hele India. Den uheldige utviklingen sprer seg fra de rikere statene til de fattigere. Dette aktualiserer behovet for NIPIs innsats for økt overlevelse for jentefostre og jenter. I et velstående distrikt i delstaten Maharastra har NIPI sett en bedring i jenteandelen fra 839 (2001) til 876 per 1000 gutter i år. Dette er oppnådd bl.a. gjennom kontroll av bruk av ultralyd for å hindre kjønnsselektive aborter. NIPI støtter også familieplanlegging bl.a. med insentiver til helsearbeiderne i felt og rådgivning/evt. tiltak umiddelbart etter fødsel på klinikken.

   • Norge støtter diverse helsetiltak for kvinner og unge jenter i DR Kongo, med særlig fokus på oppfølging etter seksualiserte overgrep. Blant annet støtter Norge utbyggingen av et distriktssykehus i Øst Kongo som har spesialkompetanse på området, og opplæring og utveksling av helsepersonell mellom sykehus og rurale helsestasjoner.

   • I tillegg støtter Norge ulike sentere for overlevende etter seksualisert vold i DR Kongo. Sentrene tilbyr medisinsk, psykososial og juridisk oppfølging.

   • Norge bidrar også til et «Joint Program» i Liberia, mot seksualisert vold, der Liberias regjering, FN og en del givere samarbeider.

5. Kvinner har krav på et liv uten vold.

   • Vold mot kvinner er et globalt problem og tar mange former. Det handler om voldtekt og annen seksualisert vold, kvinnemishandling og incest, kvinnelig kjønnslemlestelse og andre skadelige tradisjonelle praksiser, og menneskehandel for seksuell utnytting i prostitusjon eller husholdsslaveri. FN-studier indikerer at mellom 20 og 50 pst. av kvinner, varierende mellom land, utsettes for vold i hjemmet i løpet av livet.

   • FNs generalsekretær Ban Ki-Moon lanserte i 2009 en global FN-kampanje mot kjønnsbasert vold, herunder et nettverk av mannlige ledere, der justisminister Knut Storberget er medlem. Norge samarbeider tett med FNs nettverk mot voldtekt og seksualisert vold i krig, UN Action, og ga i 2009 betydelige midler til FNs tematiske fond mot kjønnsbasert vold, kvinnelig kjønnslemlestelse og underlivsskader/fistula.

   • Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel revideres i 2010. I 2009 ble om lag 60 mill. kroner bevilget til forebyggende tiltak og bistand til ofre. Midlene ble kanalisert via norske og internasjonale frivillige organisasjoner, interstatlige organisasjoner som IOM (internasjonal organisasjonen for migrasjon) og FN-organisajoner som UNICEF, UNDP og ILO. Støtten omfattet sikker, frivillig retur fra Norge for ofre for menneskehandel og en viss oppfølging både medisinsk, sosialt, arbeidsmessig og økonomisk etter retur. Norge har en bred innsats mot seksualisert vold i DR Kongo, og det er opprettet et eget prosjekt i UD for en styrket og strategisk innsats i DR Kongo og området rundt De store sjøer. Støtten kanaliseres gjennom lokale, norske og internasjonale organisasjoner og FN. Kongolesiske myndigheter og FN har utarbeidet en handlingsplan mot seksualisert vold som får norsk støtte. All annen norsk innsats – oppfølging av overlevende, bekjempelse av straffefrihet og forebyggende arbeid – er i samsvar med strategiens målsettinger. Norge støtter blant annet flere helsesentre og transittsentre for overlevende, advokatkontor og mobile domstoler som spesialiserer seg på overgrepssaker samt holdingsendringsprogrammer som retter seg særlig mot menn og potensielle overgripere. Kirkenettverk og hæren er viktige arenaer for sistnevnte.

   • UNFPA arbeider med kapasitetsutvikling og rådgivning for land i arbeidet mot seksualisert vold. Gjennom dette arbeidet har UNFPA bidratt til at andelen land som har fått på plass mekanismer for å overvåke og redusere seksualisert vold har økt til 92,1% Norge har i 2010 støttet UNFPA/UNICEFs felles fond for arbeidet mot kjønnslemlestelse med 20 mill. kroner. Fondet har bidratt til å finansiere lokale aktører i 17 land i Afrika der kvinnelig kjønnslemlestelse er et omfattende helse- og rettighetsproblem for jenter og kvinner. Dette har ført til at over 6000 lokalsamfunn har erklært at de ikke lenger praktiserer kjønnslemlestelse. Fondet har videre bidratt til at over 40,000 kvinner har fått medisinsk behandling for skader relatert til kjønnslemlestelse.

6. Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid.

   • Kvinners rolle i det globale arbeidet for fred og sikkerhet kom for alvor på FNs dagsorden i 2000 med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. I 2008 vedtok Sikkerhetsrådet en ny resolusjon som fastslo at bruken av voldtekt og annen seksualisert vold i konflikt kan utgjøre en sikkerhetspolitisk trussel. Tre nye sikkerhetsrådsresolusjoner er kommet til: 1888 og 1889 i 2009 og sikkerhetsrådsresolusjon 1960 i 2010. Resolusjonene understreker viktigheten av kvinners aktive deltakelse i fredsprosesser og i fredsbygging og gir konkrete mekanismer for å bekjempe straffefrihet og forebygge seksualisert vold i konflikt. Norge har vært en pådriver for denne utviklingen og var blant de første landene som lanserte en nasjonal handlingsplan for arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet. (Se mer om dette nedenfor).

   • Det legges vekt på å støtte opp om og styrke lokale kvinneorganisasjoner og bidra til å fremme deres erfaringer og deltakelse i fredsprosesser. Dette utgjør en sentral del av Norges oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Gjennom sin rolle som tilrettelegger i fredsprosessen på Filippinene, støtter Norge opp om gjennomføringen av sikkerhetsresolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet. Kjønnsperspektivet er en integrert del av prosessen som partene prioriterer. Norge støtter også det lokale sivilsamfunnets innsats for å fremme denne agendaen.

   • Norge støtter opp om en rekke tiltak for å fremme sikkerhetssektor reform i Vest-Afrika og Den demokratiske republikken Kongo. Dette skjer både i samarbeid med FN og lokale partnere. I Liberia har Norge blant annet finansiert en avdeling på politihovedkvarteret for beskyttelse av ofre for seksuell kjønnsbasert vold som ble bygget i samarbeid med UNDP.

   • Som en del av dette arbeidet har Norge også stilt politirådgivere til rådighet for FNs fredsskapende innsatsstyrke på Haiti (MINUSTAH) og i Liberia (UNMIL). Disse politirådgiverne har spesialkompetanse på hvordan seksuelle overgrepssaker skal etterforskes og følges opp i rettssystemet og har som oppgave å bidra til FNs og lokale myndigheters arbeid for kompetansebygging i justissektoren.

   • Norge var en aktiv støttespiller i Nepals arbeid med å utvikle en nasjonal handlingsplan for resolusjon 1325. Utviklingen av handlingsplanen skjedde gjennom en bred og inkluderende samarbeidsprosess med lokale kvinneorganisasjoner og andre sivilsamfunnsaktører.

   • Norge støtter arbeidet for å fremme kvinner, fred og sikkerhetsagendaen i fredsprosessen i Sudan i samarbeid med The Coalition of Sudanese Women, en sammenslutning av kvinnelige ledere fra hele Sudan. I Den demokratiske republikken Kongo støtter Norge lokale myndigheter og FNs samarbeid for å koordinere innsatsen for å forhindre og bekjempe seksualisert vold.

7. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser.

   • Kvinnerettet støtte sto sentralt i Norges humanitære innsats i forbindelse med de to dominerende humanitære krisene i 2010, jordskjelvet i Haiti og flommen i Pakistan. I gjenoppbyggingen etter jordskjelvet på Haiti lyktes det Norge å få kjønnsdimensjonen inn som et prioritert tema i interimkommisjonens arbeid. Det ble aktivt jobbet for å fremme kvinners deltakelse i leirdrift og kvinner utgjorde 40% av FNs utviklingsfond UNDPs program «Kontanter for arbeid». I Pakistan kanaliserte regjeringen bevisst mye av den humanitære bistanden til organisasjoner med innsats rettet mot kvinner og barn. Bl.a. ble det gjennom UNFPA (FNs befolkningsprogram) delt ut hygiene materiell til gravide kvinner og nyfødte barn. UNFPA ledet også koordineringsarbeidet for å forhindre kjønnsbasert vold i Pakistan. Gjennom UNICEF ble målrettede tiltak innen utdanning støttet. Barn ble gitt tryggere omgivelser til å bearbeide traumer etter flommen.

   • Regjeringen styrker koblingene mellom klima, miljø og likestilling, med vekt på den norske skogsatsningen og arbeidet med klimatilpasning. Kvinners deltakelse i skogbevarende tiltak for reduksjon av klimautslipp ble satt på dagsordenen med et offisielt norsk sidearrangement under Klimakonferansen i Cancun i desember 2010: The missing link to success: Women in REDD+. WOCAN (Women Organizing for Change in Agriculture and Natural Resources Management) sto som arrangør. Kvinners rolle i implementering av REDD-initiativer ble diskutert, og det ble lagt vekt på at kjønnsaspekter bør være sentrale både i forbindelse med forhandlingene av en REDD-mekanisme under Klimakonvensjonen og i planlegging og gjennomføring av prosjekter. Arrangementet var svært vellykket med ca 160 deltakere, og var viktig som en oppstart av diskusjoner om kjønnsaspekter i REDD-agendaen, noe som tidligere ikke har vært berørt i særlig grad.

   • Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim var vertskap og hovedinnleder på seminar om kjønn og klimatilpasning på den internasjonale kvinnedagen 8.mars 2011. Arrangementet var et samarbeid mellom forskningssenteret CICERO og Utenriksdepartementet med sikte på å stimulere til bredere engasjement og forståelsene av sammenhenger mellom kjønn og klima. Innledningene og debatten understreket kvinners nøkkelrolle innen spesielt jordbruk og skogbevaring, samt forebygging av naturkatastrofer. Kvinner er garantistene for matsikkerhet i Afrika og andre regioner i sør, kvinner og jenter sørger for husholdningenes forsyning av vann og brensel. Tilgang på eierskap, kreditt og ressurser for kvinner i landbruket ble framhevet som sentrale innsatsområder. Norge samarbeidet også med den internasjonale frivillige organisasjonen Huairou-kommisjonen om et sidearrangement til FNs kvinnekommisjon i februar 2011, som tematiserte kvinners roller i arbeidet klimatilpasning i sårbare lokalsamfunn. Norges deltakelse ble frontet av statssekretær Ingrid Fiskaa. Norge har gjennom flere år støttet Huairou-kommisjonen og dens forbyggende katastrofearbeid i Asia og Latin Amerika. Organisering og kapasitetsbygging for lokale kvinnegrupper er en vesentlig tilnærming og tiltakene omfatter kartlegging av sårbarhet og risiko og planlegging av tilpasningtiltak lokalt. Bare i 2010 ble 30 slike grupper etablert i land som bl.a. India, Honduras, Jamaica, Peru og Tyrkia. Erfaringene fra disse gruppene inngår i en kampanje Huairou—kommisjonen har lansert «Resilience Campaign», i dialog med sentrale multilaterale aktører som Verdensbanken, FNs bosettingsorganisasjon Habitat, FN-strategien for katastrofeforebygging UNISDR og FNs utviklingsfond UNDP. Huairou-kommisjonen har også etablert et fond for katastrofeforebygging som kanaliserer midler til utprøving av lokale initiativ, erfaringsutveksling og påvirkningsarbeid overfor nasjonale og internasjonale aktører. For 2011 er det avsatt inntil 100 millioner kroner over likestillingsbevilgningen til å styrke kvinners deltakelse og innflytelse innen klimatilpasning.

   • Kvinner og likestilling i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet

   • Under FNs Menneskerettighetsråds regelmessige gjennomganger av menneskerettighetssituasjonen i enkeltland (UPR) har Norge benyttet anledningen til å ta opp forholdene for kvinner i en rekke land og har gitt konkrete anbefalinger. I den bilaterale kontakten følges anbefalingene opp med konkrete tiltak.

   • Norge spilte en pådriverrolle under framforhandlingen i FN av en ny mekanisme for ikke-diskriminerende lovgivning på landnivå. Mekanismen ble vedtatt sommeren 2010 og vil innebære at nasjonale myndigheter kan få råd og veiledning i arbeidet med å utarbeide og iverksette lovgivning som er i tråd med internasjonale normer for kvinners rettigheter og likestilling. Samtidig vil mekanismen åpne for økt konsultasjon og deltakelse fra sivilt samfunns organisasjoner.

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2000) ble lansert 8. mars 2006. I juni samme år ble det opprettet et samarbeidsorgan bestående av departementer, direktorater frivillige organisasjoner og forskere, som møtes to ganger årlig for å utveksle erfaringer og informasjon. Den første fremdriftsrapporten for gjennomføring av handlingsplanen for SR 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble lagt frem i 2007. Prosjekt for kvinner, fred og sikkerhet, som ble opprettet i Utenriksdepartementet høsten 2009, koordinerer gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet (1325, 1820, 1888, 1889 og 1960). I forbindelse med tiårsmarkeringen av SR 1325, ble det i 2010 utarbeidet en ny strategisk plan som oppdaterer og styrker handlingsplanen fra 2007. «Kvinner, fred og sikkerhet: Strategisk plan 2011-2013» legger vekt på å styrke kvinners deltakelse og inneholder fire prioriterte områder: 1) fredsprosesser og fredsforhandlinger, 2) internasjonale operasjoner, 3) postkonflikt og fredsbygging, 4) seksualisert vold i konflikt, og 5) rapportering og ansvarliggjøring. Hvert prioriteringsområde inkluderer informasjon om ansvarlig departement, samt et sett av indikatorer og tidsramme for måloppnåelse.

I 2010 bevilget Norge 1,2 mrd. kroner til tiltak som hadde kvinner, fred og sikkerhet som hovedmål eller en sentral del av målsettingen. Dette er en nedgang på 40 mill. kroner fra 2010. Nedgangen skyldes delvis at støtten til kvinner, fred og sikkerhet i mindre grad er blitt øremerket og heller er inkludert i kjernestøtte og støtte til humanitære fond. Norge er en aktiv pådriver i det pågående arbeidet med å innføre likestillingsmarkører, som vil gjøre det mulig å følge pengene som kanaliseres gjennom landfond og nødhjelpsappeller.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009. Videreføres 2010-2013

I tråd med anbefalinger fra ekstern midtveisvurdering (2008/2009) videreføres Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2010-2013, med økt oppmerksomhet om det bilaterale samarbeidet og tematisk for integrering av kjønnsperspektivet i strategiske samarbeidssektorer som energi og klima. Seks land, hvorav fem i Afrika, er utpekt som pilotambassader og får en tettere oppfølging. Det arbeides med å styrke integreringen av kjønnsperspektiv og likestilling i disse ambassadenes sentrale porteføljer, som klima/miljø, olje og energi, næringsutvikling, fred og forsoning, mødre- og barnehelse. Sekretariatsansvaret for oppfølging av pilotambassadene er lagt til Norad og erfaringer med satsningen skal dokumenteres systematisk underveis for å sikre erfaringsoverføring og læring. Det er utarbeidet et resultatrammeverk for ambassadenes rapportering på Handlingsplanen som de utvalgte ambassadene skal rapportere på årlig. Flere av de utvalgte ambassadene har også laget egne strategier og handlingsplaner for sitt arbeid med kvinners rettigheter og likestilling i utviklingsporteføljene. Det er også opprettet et internt nettbasert arbeidsrom som skal bidra til kunnskapsdeling og erfaringsutveksling mellom ambassadene. I 2010 ble det gjennomført seminarer i Malawi og Nepal. I 2011 planlegges ytterligere to regionale seminarer i Afrika og Asia. Som ledd i kompetanseutviklingsarbeidet arrangerer Norad også månedlige frokostseminarer med tema knyttet til kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet for interne så vel som eksterne deltakere. Norad hadde ved utgangen av 2010 gjennomført totalt åtte likestillingsgjennomganger av ambassadeporteføljer hvorav tre i 2010. I løpet av 2011 vil tilsvarende gjennomganger gjennomføres i fem nye land. Flere av de aktuelle ambassadene har i etterkant utarbeidet egne handlingsplaner og strategier for å følge opp anbefalingene fra gjennomgangen. Rapportene publiseres for å bidra til læring bredt i utenrikstjenesten.

I 2010 ble det i tråd med anbefalingene fra midtveisvurderingen og beslutningen om å videreføre Handlingsplanen ut 2013 utarbeidet en statusrapport og plan for systematisk framdrift. Med dette er grunnen lagt for en systematisk årlig rapportering ut handlingsplanperioden.

Finansiering av kvinner og likestilling

St.meld.nr 11 (2007-2008) På like vilkår og Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken 2007-2009. Handlingsplanen som videreføres i 2010-2013 legger føringer om å overvåke utviklingen av kvinne- og likestillingsrettet bistand, med mål om en jevn økning. Siden 2006 har omfanget av bilateral bistand som registreres med kvinner og likestilling som hovedmål eller delmål økt med nær 2,4 mrd kroner. I budsjettene for 2006-2007 og 2007-2008 og 2008-2009 ble det tilført friske midler øremerket kvinner og likestilling i størrelsesorden 600 mill. kroner årlig. Dette inkluderer kvinne- og likestillingsbevilgningen (300 mill. kroner), kvinne- og likestillingstiltak innen humanitær assistanse, fred og forsoning, sivilt samfunn og via de multilaterale organisasjonene og institusjonene. Omfanget av øremerking har vært uendret siden 2009.

• Omfanget av likestillingsrettet bistand flatet ut i 2010. En nærmere gjennomgang av statistikken viser en positiv utvikling i kvinne- og likestillingsrettet bistand på sektorer som tradisjonelt har vært oppfattet som kjønnsnøytrale, slik som skogbruk, jordbruk og landsbygdutvikling, energi, industri, fiskeri og konfliktløsning. Reduksjon i kvinne- og likestillingsrettet bistand over regionbevilgningen og på sektorer som sivilt samfunn og styresett kan gjenspeile vridninger av støtte til andre bevilgninger og sektorer hvor likestillingsrelevansen er mindre åpenbar og etablert.

• En betydelig del av norsk bistand gis i form av kjernetilskudd til multilaterale organisasjoner og institusjoner, globale fond og programmer, som ikke omfattes av policymarkører. Norge er en pådriver overfor de multilaterale organisasjonene og institusjonene i å fremme likestillingsperspektiver, samt oppmuntre dem til å følge pengene og overvåke omfang av kvinne- og likestillingsrettet bistand. Flere av de store organisasjonene, som FNs utviklingsprogram UNDP, FNs befolkningsprogram UNFPA, FNs barnefond UNICEF og FNs kontor for samordning av humanitær innsats OCHA tar nå i bruk systemer som ligner OECD DACs policymarkør for likestilling. Norge vil følge opp vis a vis våre globale og multilaterale samarbeidspartnere.

Likestilling og ikke-diskriminering internt i utenrikstjenesten

Utenrikstjenestens personalpolitiske målsettinger skal bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Menn og kvinner skal sidestilles mht. ansettelse, lønnsutvikling, opprykk og kompetansegivende oppgaver.

Overordnede mål

Utenriksdepartementet har i perioden 2010-2013 fokus på likestilling på alle nivå og forsterker arbeidet med inkludering og mangfold. Utenriksdepartementet skal prioritere kompetanseutvikling og kvalifiserende arbeidsoppgaver.

Departementet har gjennom en egen Strategi for personalpolitisk likestilling (2007 – 2011) angitt de overordnede mål og retninger for likestilling internt i tjenesten. Det er utarbeidet periodemål innen utvalgte områder:

• Kompetanseutvikling og bevissthet om likestilling

• Bedre kjønnsbalanse i lederstillinger (måltall utarbeidet)

• Sikre at det ikke oppstår lønnsforskjeller på bakgrunn av kjønn

Det vil i løpet av 2011 foretas en revisjon av utenrikstjenestens personalpolitiske dokument. Temaet likestilling og mangfold inngår som en naturlig del av dette arbeidet.

13.1 Lønns- og stillingsnivåer

13.1.1 Overordnet kjønnsfordeling

Mål:

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport:

Den overordnete kjønnsfordelingen viser fortsatt en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet. Antall kvinner i tjenesten samlet har imidlertid sunket noe fra 2009 til 2010.

På utenriksstasjonene er det fortsatt en overvekt av menn (53 prosent). Det er omtrent som foregående år. Disse tallene vil ventelig variere fra år til år.

Prosentvis andel kvinnelige ledere i tjenesten totalt var i 2010 38,4 pst. mot 40 pst. året før.

Det er arbeidet målrettet med kjønnsbalansen mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten, noe som har ført til resultater. I lederstillinger er det kun i stasjonssjefsstillinger at kvinner fortsatt er underrepresentert. Det er omtrent 30 pst. kvinner blant våre stasjonssjefer. Det er imidlertid fremdeles betydelig færre kvinner enn menn som søker slike stillinger. På årets Flytteplan ut var kun 25 pst. av søkerne kvinner. I lavere stillingskategorier er menn betydelig underrepresentert.

UD har i 2011 fått sin første kvinnelige utenriksråd. I annet halvår 2011 er kvinner for første gang i flertall blant departementets toppledelse (ekspedisjonssjefer, assisterende utenriksråd og utenriksråd). Av ekspedisjonssjefene er det høsten 2011 5 kvinner og 3 menn.

Tiltak:

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, innholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte. I en del tilfeller oppfordrer man også enkeltkandidater fra det underrepresenterte kjønn til å søke stillinger. UD vil fremover særlig se på tiltak som kan øke antallet kvinnelige søkere til ledige stillinger som stasjonssjefer ved våre utenriksstasjoner. Blant annet vil UD vurdere om rammene for tjenestegjøring kan gjøres mer fleksible og hvordan man kan motivere kvalifiserte kvinner til å søke flere stasjonssjefsstillinger.

Øvrige rekrutteringstiltak

UD har jobbet spesielt med å øke antallet ansatte med ikke-vestlig bakgrunn og ansatte med redusert funksjonsevne. Sammensetningen av ansatte bør i størst mulig grad være representativ i forhold til befolkningen. Det er imidlertid vanskelig å fremskaffe informasjon om disse gruppene, bl.a. fordi svært få oppgir dette i søknadene.

Det arbeides likevel med tiltak i form av at eksterne utlysninger, som aspirantopptaket, profileres i medier rettet mot innvandrermiljøer. Likeledes legges det vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn eller redusert funksjonsevne til intervju. I forbindelse med årets aspirantopptak, ble det lagt ekstra vekt på å få med flest mulig søkere med innvandrerbakgrunn til tester og intervju.

Som IA-bedrift har UD bl.a. disse målsettinger:

• Rekruttere nye ansatte og/eller vikarer med redusert funksjonsevne (1 – 2 ansatte årlig)

• Tilrettelegging av arbeidsplassen

• Aktiviteter:

• fortsatt understreke ønsket om mangfold i utlysningstekstene

• åpne IA-plasser for søkere som har en ytelse fra NAV og som har behov for å prøve ut sin arbeidsevne

• gi muligheter til ungdom som trenger jobberfaring

• ta inn vikarer med ytelser fra NAV

Lønn

Mål:

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i personalpolitisk dokument og lønnspolitisk dokument. I personalpolitisk dokument heter det «Departementets lønnspolitikk skal sikre likeverdig lønnsutvikling for kvinner og menn.» Departementet reviderte lokal lønnspolitikk i en partssammensatt arbeidsgruppe våren 2009. Her ble målformuleringene om likelønn og kjønn hevet til overordnede mål: «Det skal iht Likestillingsloven §5 tas hensyn til likestilling/likelønn i alle sammenhenger der lønn fastsettes. Kjønnsbetingede lønnsforskjeller som avdekkes forutsettes utlignet.» Målet gjelder da underliggende punkter som nyansettelse, stillingsskifte, HTA2.3.8-lønnsreguleringer, og HTA2.3.3 og 2.3.4 forhandlinger.

Kjønnsfordeling lønn og stilling

Kommentarer:

Kjønnsforskjellene i lønn er små innad i de fleste stillingskategoriene. Det er imidlertid fortsatt kjønnsforskjeller innen enkelte stillingskategorier. Èn forklaring på den betydelige differansen mellom menn og kvinner blant seniorrådgivere, er at menn i disse stillingskategoriene oftere har tidligere ledererfaring, bl.a. som stasjonssjefer.

I spesialrådkoden ligger kvinner fortsatt markert lavere enn menn. Spesialrådstillingene er primært spesialiststillinger ved utestasjonene og rekrutteres i stor grad fra andre deler av sentralforvaltningen. Historisk sett har det vært langt flere mannlige søkere til disse stillingene.

Departementet har gjennom flere år sett en økende andel kvinner i stillingskategorier som på sikt vil være et naturlig rekrutteringsgrunnlag til lederstillinger. I løpet av en fem til tiårsperiode er det derfor ventelig at balansen vil snu.

Eksisterende og fremtidige tiltak:

• Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger. Fordelingen av midlene i lokale lønnsforhandlinger kontrolleres underveis i forhandlingene ift de sentralt fastsatte prioriteringene, og diskuteres med forhandlingspartene. Overordnet statistikk presenteres også for ledergruppen etter at de lokale lønnsforhandlingene er avsluttet og resultatet kjent.

• Likelønnsvurdering gjøres i lokale lønnsforhandlinger både av arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene. Dette gjøres med bakgrunn i HTA og lokal lønnspolitikk.

• Arbeidsgiver presiserer overfor lederne at ansatte i foreldrepermisjon er inkludert i lokale lønnsforhandlinger.

• Arbeidsgiver minner om nevnte hensyn på lederkurs og andre kurs/presentasjoner der dette er naturlig. Dette gjøres med bakgrunn i HTA og lokal lønnspolitikk.

13.1.2 Bruk av overtid

Ifølge personalpolitisk dokument skal overtid i utenrikstjenesten avdekkes nærmere og følges opp. Det er de siste årene arbeidet målrettet med å redusere departementets samlede overtidsbruk. Dette har resultert i en nedgang de siste tre årene.

Det er ikke utformet egen målsetting mht. kjønn og overtid da det ikke er spesielle utfordringer eller skjevheter på dette området.

Tilstandsrapport/kommentar:

Overtiden i Utenriksdepartementet fordelte seg kjønnsmessig slik i 2010 (HTA-overtid):

Andel kvinner som arbeidet overtid i 2010 (av antall medarbeidere som har jobbet overtid) = 53,6 pst.

I departementet i Oslo utgjorde kvinner 51,6 % av arbeidsstyrken i 2010.

Tiltak: Fortsatt overvåke overtidsbruk, også mht kjønn.

13.2 Permisjoner/Fravær

13.2.1 Kjønnsfordeling fravær pga sykt barn/foreldrepermisjon

Kommentarer:

Verd å merke seg er at graderte foreldrepenger har hatt en markant reduksjon for kvinner og en tilsvarende økning for menn siden 2009. Dette er en gledelig utvikling. Når det gjelder ordinær fødselspermisjon er det fortsatt en svært lav andel menn som tar slik permisjon i utenrikstjenesten. Dette kan bl.a. ha sammenheng med at fars adgang til fødselspermisjon er avledet av mors opptjening. For mange utestasjonerte UD-par vil også kriteriene for fars adgang til permisjon ikke kunne oppfylles da mor (som medfølgende ektefelle/samboer) ofte ikke har selvstendig opptjening på tjenestestedet.

Det er fortsatt klart flere kvinner som har fravær på grunn av sykt barn. Tendensen er svakt økende fra i fjor.

Tiltak

Det er fortsatt nødvendig med økt bevisstgjøring av ledere når det gjelder fars rett til å ta ut foreldrepermisjon. Dette vil bli sterkere fokusert i den generelle lederopplæring i departementet.

13.3 Ansettelsesforhold

13.3.1 Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Deltidsstillinger er svært lite utbredt i utenrikstjenesten. Av disse er de fleste (nesten tre av fire) besatt av kvinner. Tendensen er likevel synkende fra 2009. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

13.3.2 Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Mål: Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport:

17,1 prosent av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Det gjelder i stor grad spesialutsendinger ved utenriksstasjonene der de ansatte rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid. Hovedtyngden av øvrige midlertidig tilsatte har fast arbeid i andre statlige virksomheter.

Tiltak:

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger. Da det ikke synes å være systematiske kjønnsforskjeller i bruken av midlertidighet, er særskilte tiltak ikke ansett påkrevet.

13.4 Kompetanseutvikling/lederutvikling etc.

Leders ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret er sentralt i departementets helhetlige og systematiske lederutvikling. Styringssignalene fra politisk og administrativ ledelse står sentralt i arbeidet. Tilsvarende sentralt er føringene i Utenriksdepartementets personalpolitiske dokument og de personalpolitiske strategier og ambisjoner som følger av dette. Ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret står sentralt i stillings- og resultatkravene til departementets toppledere og samtlige stasjonssjefer.

Lederutviklingen skal omfatte utvikling og forståelse av verdier, holdninger og ferdigheter knyttet til ledelse av organisasjon, team og individ. Lederutvikling skal også gi nåværende og fremtidige ledere nødvendig innsikt og forståelse i forhold til kunnskapsledelse slik at administrasjon, kultur og relasjoner påvirkes i ønsket retning.

På alle lederutviklingskurs tilrettelagt av utenrikstjenestens kompetansesenter inngår likestillingsstrategien i kursdokumentasjonen. Ivaretakelse av arbeidsgiverrollen, herunder arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, er ett av tre hovedfokusområder i dette omfattende lederutviklingstilbudet tilrettelagt av arbeidsgiver.

Topplederne vurderes, utvikles og belønnes basert på evne og vilje til å ivareta arbeidsgiveransvaret. De sentrale føringene, og uttalte hovedutfordringer fra likestillingsstrategien er inntatt i UD360 – UDs egenutviklede utviklingsverktøy for støtte til individuell utvikling av ledere. Omlag 300 ledere gjennomfører UD360 årlig.

I 2010 deltok 1649 individer på interne kurs i departementet, hvorav 60 pst. kvinner og 40 pst. menn. Dette forholdstallet har vært nærmest stabilt de siste fem år til tross for at det i hele perioden har vært ansatt omtrent like mange kvinner som menn i tjenesten. Flere kvinner enn menn deltok også i departementets coaching- og mentorprogrammer. I 2010 deltok 39 medarbeidere i mentorprogrammet – 23 adepter (17 kvinner og 6 menn) og 16 mentorer (10 menn og 6 kvinner).

I tillegg til de driftsintegrerte kompetanse- og lederutviklingstiltakene, deltok 130 ledere (62 kvinner og 68 menn) på ulike lederutviklingsprogram i regi av utenrikstjenestens kompetansesenter i 2010.

13.5 UDs stipendordning for videreutdanning

UD har etablert en stipendordning for videreutdanning. I 2010 ble det bevilget støtte til 9 personer, herav 6 kvinner og 3 menn, for til sammen 278 000 kroner. Tiltakene som støttes skal være studiepoenggivende ved høyskole eller universitet og ha relevans for arbeidet i utenrikstjenesten.

13.6 Seniorpolitikk i utenrikstjenesten

Utenriksdepartementet har gjennom inngått IA-avtale laget en handlingsplan for 2010 – 2013. Med referanse til delmål på nasjonalt nivå, har departementet utarbeidet egne mål mht. å øke ansattes gjennomsnittlige avgangsalder:

• Øke eller opprettholde det høye gjennomsnittet på UDs pensjoneringsalder for perioden 2010 – 2013.

• Gjøre ledere bevisst på holdning og praksis til seniorer for å unngå stigmatisering. En viktig faktor for å stå lenger i arbeid er det å bli sett og verdsatt av nærmeste leder, og det å få klare signaler fra virksomheten om at man er ønsket.

Gjennomsnittlig pensjoneringsalder :

2009: 65,4 år (26 personer)

2010: 65,5 år (23 personer)

2011: pr. mai 2011 ligger gjennomsnittet på 66,8 år (29 personer). Det kan se ut som om snittet generelt fortsetter å øke, men det ser ut som om 2011-kullet utmerker seg ved at årets pensjonister består av spesielt mange ledere som i snitt står lengre i stilling enn andre ansatte.

Innenfor rammen av utenrikstjenestens personalpolitikk er det utformet konkrete seniorpolitiske tiltak. Seniorpolitikken i UD er ikke avgrenset til å gjelde en bestemt aldersgruppe, men fokuserer på det som generelt kjennetegner seniorene, f.eks. omfattende erfaring, kompetanse og nettverk. Tiltakene er viet ordninger som gjelder hele utenrikstjenesten – og ikke utelukkende for seniorer som egen gruppe. I arbeidet med seniorpolitikken har det blitt tydelig at departementet i større grad må benytte stillingsbetegnelser som formidler særskilt ansvar. Dette vil være stillinger som åpner for en ekstra mulighet for de med spesielle kvalifikasjoner og omfattende erfaring som mange seniorer har (men altså ikke særtilbud for seniorer).

Utviklingstiltak innen områder som rekruttering, kompetanseoverføring/mentorordninger, seniorperspektiv i ledelse og profesjonalisering av arbeidsgiverrollen er eksempler på tiltak som er iverksatt/under arbeid.

Andre tiltak:

• Fleksibilitet og muligheter for tilpasninger i arbeidssted, arbeidstid og arbeidsoppgaver

• forbedret og oppdatert informasjon på intranettet om ulike ordninger innen statlig regelverk

• gjennomføring av avslutningssamtaler

• større bruk av seniorer som foredragsholdere

13.7 Motvirke trakassering

Ett av utenrikstjenestens strategiske mål er å ha et godt og sikkert arbeidsmiljø, preget av arbeidsglede. Ett av de tilhørende operative tiltak er at leder skal tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Dette følges bla. opp ved fortløpende kontroll av arbeidsmiljøet ved bruk av jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser. Undersøkelser er gjennomført i hele tjenesten i 2006, 2008 og 2010.

Tiltak:

• Utarbeidet rutiner for varsling kritikkverdige forhold som bla. inkluderer brudd på etiske normer, som mobbing, seksuell trakassering, og diskriminering.

• Utarbeidet rutiner for håndtering av utilbørlig adferd

• Økt fokus på HMS i lederopplæringen for nye ledere og i utreiseforberedende kurs for ledere

• Kunnskap om HMS og arbeidsmiljø inngår i alle lederutviklingskurs, samt i coach- og mentor-programmer

13.8 Norad og Fredskorpset

Det vises til Norads årsrapport 2010 når det gjelder alders- og kjønnssammensetning blant ansatte, samt fordeling av menn og kvinner på ulike stillingsnivåer. Krav til rapportering etter aktivitets- og redegjørelsesplikten er forankret i tildelingsbrev nr. 1/2011 fra UD til henholdsvis FK og Norad. UD vil i løpet av 2011 avholde egne etatsstyringsmøter med underliggende etater hvor betydningen av rapporteringskravene vil bli understreket.

14 Klima- og miljøtiltak innenfor Utenriksdepartementets ansvarsområde

Mål for virksomheten

Regjeringens mål om at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet og bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid, er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid. Utenriksdepartementets mål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt samarbeid, og ved å integrere klima- og miljøhensyn i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Klimasatsingen i utenrikspolitikken er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi, Meld. St. 14 Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken (2010-2011), St.meld. nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital og St.meld. nr. 15 Interesser, ansvar og muligheter (2008-2009). Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene i nord.

Med fremleggelsen av Meld. St. 14 Mot en grønnere utvikling signaliserer Regjeringen en fortsatt stor og strategisk bruk av bistandsmidler for å bekjempe fattigdom på en måte som samtidig møter de globale miljøutfordringene. I tillegg til at Norge ønsker å innta en pådriverrolle for en grønnere utvikling meisler meldingen ut tre hovedsatsingsområder; fornybar energi, klima- og skogsatsingen og klimatilpasning. Gjennom vår energibistand har Norge som mål å bidra betydelig til energiutbygging i utviklingsland. Økt tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Gjennom en klar vektlegging av fornybar energi og energieffektivisering skal den norske energibistanden bidra til økt energiproduksjon og reduserte utslipp av klimagasser. Norge forsøker å innrette satsingen på en måte som øker omfanget av private investeringer i ren energi i utviklingsland.

Regjeringen styrker innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og skogprosjekt skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, samt være et bidrag til å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. Midlene skal bidra til en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling som kommer de som lever av og i skogen, til gode.

Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Det skal legges særskilt vekt på kvinners rolle som en nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen, og som spesielt utsatt gruppe, særlig ved naturkatastrofer. Bred støtte til klimatiltak er også viktig for og stimulerer utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig klimaregime.

Klima- og skogsatsingen

Klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland utgjør omkring en sjettedel av verdens samlede klimagassutslipp. Tiltak for å redusere disse utslippene (REDD+), har i tillegg til en klimagevinst et potensial for å bidra til bærekraftig utvikling, samt å bevare biologisk mangfold. Den grunnleggende utfordring er at det fremdeles er mer innbringende å hogge skogen enn å la den stå. Korrupsjon og dårlig styresett er også viktige årsaker til den ulovlige avskogningen, og vil i tillegg gjøre gjennomføring av mottiltak utfordrende. Skogtiltak må ses i sammenheng med overordnede strategier for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse. En global avtale er avgjørende for å sikre nedgangen i avskogingen og at den opprettholdes over tid. Regjeringen arbeider for å bidra til å utvikle en global REDD+ mekanisme hvor resultatbasert støtte gir forutsigbarhet for betaling for leverte utslippsreduksjoner. Skoglandene må sette opp mekanismer for rettferdig fordeling av inntektene fra REDD+ og sørge for at de også kommer lokalbefolkningen til gode. Det vil også bli viktig å legge til rette for at privat sektor kan bidra til å finansiere REDD+ og grønn utvikling.

Det ble gitt en støtte på omlag 2,7 mrd. kroner under Regjeringens klima- og skogsatsing i 2010. Av disse midlene ble 1,26 mrd. kroner avsatt som gjeldsbrev til Den brasilianske utviklingsbanken. Norge bidro betydelig i 2010 til framgangen innenfor REDD+ gjennom kombinasjonen av politisk, finansiell og institusjonell innsats. Det ble fra norsk side blant annet tatt initiativ til et globalt REDD+ partnerskapet som ble etablert på Klima- og skogkonferansen i Oslo i mai 2010. Under klimaforhandlingene i Cancún i desember 2010 fikk Norge gjennomslag for en rekke av sine posisjoner og det ble oppnådd enighet om å opprette en mekanisme for REDD+ som også inneholder en rekke sikkerhetsmekanismer for gjennomføringen. Samarbeidet med Brasil, Guyana og Tanzania har fortsatt, i 2010 ble det også startet opp et samarbeid med Indonesia. Gjennom det multilaterale samarbeidet med Verdensbanken, FN og Afrikabanken er flere nye land blitt gjort i stand til å gjennomføre REDD+ aktiviteter. Det har også vært arbeidet med sikringsmekanismer for urfolks og lokalsamfunns rettigheter i de ulike tiltakene. Dette er nødvendig for å bidra til en bærekraftig utvikling og forvaltning av skogressursene lokalt og nasjonalt. Norge har vært en pådriver for at de enkelte samarbeidsinstitusjonene utnytter sin komparative kompetanse og kapasitet og samarbeider om en best mulig bruk av ressursene. I alle initiativene er det blitt tatt hensyn til å bevare naturskog for å sikre disse skogenes store evne til å lagre karbon, samt deres unike biologiske mangfold.

Handel, miljø og klima

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) samt i forhandlinger om andre handelsavtaler. I Doha-forhandlingene har WTO for første gang et mandat på miljø: om forholdet mellom spesifikke handelsforpliktelser i multilaterale miljøavtaler (MEA) og WTO-regelverket, om former for informasjonsutveksling/ samarbeid MEAs-WTO og om nedbygging av tollbarrierer på miljøvarer, herunder varer som bidrag til å redusere klimautslipp.

Arbeidet med å få til tollreduksjoner på miljøvarer har stått sentralt i arbeidet under miljømandatet i WTO. Det er imidlertid ulike syn og motstridende interesser mellom medlemsland, særlig mellom utviklingsland med få eksportinteresser og OECD-land, som har godt innebygde miljøsektorer. Utviklingsland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika har en voksende eksport av miljøvarer. Norge har stått sammen med OECD-land i arbeidet med å få redusert tolltariffer. Samtidig har Norge finansiert utredninger for å bidra til at enkelte utviklingsland får bygget kompetanse og utviklet egne posisjoner.

I EFTA har Norge støttet opp om arbeidet med å utvikle bindende bestemmelser om bl.a. miljø i EFTAs handelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid om handel og miljø.

EU

EUs klima- og miljøpolitikk ligger tett opp til Norges, og det er et nært samarbeid mellom EU og Norge, både innenfor rammen av EØS-avtalen og i det internasjonale klimaarbeidet.

EU har i 2010 fortsatt å videreutvikle sin klimapolitikk. Selv om FNs klimatoppmøte i København høsten 2009 ikke resulterte i en ny, omfattende juridisk avtale slik forhåpningen var, står EU fast på sine mål om å redusere klimagassutslippene med 20 pst. fram mot 2020. Direktivene i klima- og energipakken er under oppfølging i henhold til planen. EU ligger an til å nå sine 20-20-20-målsetninger. Norge har implementert og forhandler med Kommisjonen om innlemming av relevante direktiver i EØS. Dette gjelder det reviderte kvotehandelsdirektivet, innlemmelse av luftfart i kvotehandelsdirektivet, direktivet om lagring av CO₂ og fornybardirektivet.

I kjølvannet av finanskrisen utarbeidet EU et program for å støtte energiinfrastrukturutbygging i medlemsstatene. Mange av disse prosjektene har betydning for klimapolitikken. I 2010 er bl.a. midler fordelt til seks prosjekter for fangst og lagring av CO₂ og til en rekke offshore vind-prosjekter. Avsetninger til slike klimaprosjekter beløper seg til omlag 1,5 mrd. euro (om lag 12 mrd. kroner), og er av stor interesse også for Norge.

Miljø har en sentral plass i EUs strategi for smart og bærekraftig vekst, Europe 2020. EU har begynt et langsiktig arbeid med tilpasning til en ressurseffektiv økonomi. Målet er å skape en mer konkurransedyktig økonomi og øke sysselsettingen. I 2011 er det lagt frem flere meldinger og initiativ. Et veikart for ressurseffektivitet legges frem i løpet av høsten 2011. EU vil følge opp med sektorplaner og andre virkemidler.

EØS-midlene

EUs nyeste medlemsland har store miljø- og klimautfordringer. Det er i Norges interesse å fortsette og bidra til å heve miljøkvaliteten i disse landene. EØS-midlene er et viktig bidrag til dette arbeidet. Under EØS-finansieringsordningene i perioden 2009-2014, vil Norge bidra med rundt 14,3 mrd. kroner til sosial og økonomisk utvikling i EUs 12 nyeste medlemsland, samt Hellas, Portugal og Spania. Om lag en firedel av disse midlene er øremerket miljøvern, grønn næringsutvikling og tiltak mot klimaendringer, inkludert en særskilt satsing på karbonfangst og lagring. I 2011 forhandles det rammeavtaler med mottakerlandene om innretning og innsatsområder. Programmene skal godkjennes av giverlandene.

Gjennom EØS-midlene 2004-09 bidrar Norge med om lag 10,2 mrd. kroner. Miljø er et av de viktigste målområdene for støtten i denne perioden. Rundt en firedel av midlene er gått til miljørelaterte prosjekter, inkludert forskningsprosjekter innen miljø og bærekraftig utvikling og støtte til miljøprosjekter som er drevet av frivillige organisasjoner. Støtte til energieffektivisering, fornybar energi og reduksjon av klimagasser har utgjort 40 pst. av miljøprosjektene under EØS-midlene. I Polen har energieffektiviseringstiltak i 350 offentlige bygninger redusert CO₂ utslipp med 173 000 tonn pr. år, og bedret luftkvaliteten i nærmiljøene. Støtte til bevaring av biodiversitet har vært svært relevante for nasjonale og internasjonale målsettinger, og har vært viktige for at mottakerlandene skulle kunne oppfylle sine internasjonale forpliktelser.

Internasjonale avtaler og konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Støtte vil også bli gitt til konvensjonenes virkeområder og sekretariater.Kapasitetsbygging i utviklingsland er nødvendig for å sikre landene reelle muligheter til å gjennomføre sine internasjonale miljøforpliktelser, og for å gjøre dem bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er ratifisert av 194 land samt EU. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet med en hastighet som ikke er raskere enn at økosystemer kan tilpasse seg naturlig, matsikkerheten ikke trues, og som tillater bærekraftig økonomisk utvikling. I følge Konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer og rapportering av utslipp og utslippsreduserende tiltak. Til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen ble det i 2010 utbetalt 33 mill. kroner til klimasekretariatet, bl.a. som støtte til ekstra forhandlingsmøter om en ny klimaavtale og for å sikre deltakelse fra utviklingsland. Norge har i en årrekke vært blant de største frivillige bidragsyterne til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonen om biologisk mangfold er ratifisert av 192 land, inkl. EU. Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Selv om bevaring av biologisk mangfold er høyt prioritert, har en ennå ikke klart å stoppe reduksjonen i artsmangfoldet. Arbeidet med bevaring av det biologiske mangfoldet, hører også sammen med bevaring av skog, som tidligere omtalt. 2010 var det internasjonale biomangfoldåret.

Det ble oppnådd fremgang under Partsmøtet for konvensjonen for biologisk mangfold i Japan i oktober 2010. Et viktig resultat var vedtagelsen av Nagoya-protokollen, som vil styrke arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet. Protokollen bekrefter at genressurser er underlagt statens suverenitet. Den øker rettssikkerheten for både brukere og tilbydere av genressurser, og den inneholder bestemmelser om bruk av tradisjonell kunnskap. Norge støttet kapasitetsbygging i afrikanske land i forhold til forhandlingssituasjonen i konvensjonen for biologisk mangfold, noe som bidro til at flere av disse kunne ivareta sine interesser bedre i forhandlingene.

Det er foretatt en større gjennomgang av de økonomiske verdier av økosystemtjenestene, også kalt The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB), en utredning som Norge støttet.

Forørkningskonvensjonen

Norge er part til Forørkningskonvensjonen, som trådte i kraft 1996 og er ratifisert av 194 land. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Mandatet er relevant i forhold til arbeidet med klimatilpasning. Norge har støttet finansieringsmekanismens arbeid med å mobilisere forståelse og ressurser i berørte land, og koble arbeidet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjempning.

Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES)

CITES regulerer internasjonal handel med arter som er eller kan bli truet hvis ikke handelen overvåkes nøye. Som part til CITES tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. Norge har f.eks. støttet lettelser i handelsrestriksjoner for elefantprodukter som kommer fra påviselig bærekraftig forvaltede bestander. CITES har i senere tid begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen. I perioden 2010 -2013 leder Norge arbeidet i Standing Committee.

Multilateralt samarbeid

FN-organisasjonene er sentrale aktører i det globale arbeid med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner som har miljø som kjerneoppgaver. Norge gir dessuten tilleggsmidler til enkelte FN-organisasjoner for å styrke arbeidet med miljø- og klimaspørsmål og har en løpende dialog med institusjonene om integrering av miljøhensyn i deres virksomhet.

Arbeidet med å fremme en bærekraftig urbanisering er den sentrale utfordringen til FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT). Høyere befolkningstetthet gir mulighet til å utvikle mer effektive tjenester innen for eksempel vann og sanitær, energi og transport. Dette er funksjoner som kan bidra vesentlig til å redusere CO₂ utslipp og energiforbruk. Norge støtter UN-HABITATs arbeid med et eget «byer og klima»-initiativ på vann- og sanitærsektoren og om urbane land- og eiendomsspørsmål. Den urbane befolkningen i utviklingslandene er gjennomgående svært ung. Mer enn halvparten er under 25 år. Norge støtter derfor også tiltak gjennom Ungdomsfondet i Bosettingsprogrammet for å fremme sysselsetting, helse og utdanning for denne viktige målgruppen.

En bedre organisering av det internasjonale miljøsamarbeidet er en hovedprioritering for Norge. Vi deltar derfor aktivt i arbeidet med å fremme reformer i det globale miljøstyresettet. Norge arbeider for å styrke FNs miljøprogram (UNEP) og dets rolle som FNs ledende organ på miljøpolitikk bl.a. gjennom å styrke UNEPs normative og kunnskapsgenererende funksjoner. Norge arbeider også for å styrke UNEP sin koordinerende rolle i internasjonalt miljøarbeid innad i FN-systemet, samt for et sterkere samarbeid mellom UNEP og andre FN-organisasjoner innen rammen av FN-reformen «Ett FN» på landnivå. Norge er blant de største bidragsyterne til UNEP. En ny programavtale ble inngått mellom Norge og UNEP i 2010 for perioden 2010-2011, hvor Norge forpliktet seg til 100 mill. kr i årlig støtte i toårsperioden.

UNEP har styrking av miljøstyresettet, både på globalt, regionalt og landnivå, som ett av seks hovedsatsingsområder. I underkant av en fjerdedel av midlene i den norske programavtalen med UNEP for 2010-2011 gikk til dette arbeidet (23 mill. kroner per år). Klimatiltak, med vekt på tilpasningsstrategier og lavkarbonutvikling, er et annet satsingsområde for UNEP, med tilsvarende høy prioritet. Bærekraftig naturressursforvaltning basert på økosystemtenkning ble støttet med 18 mill. kroner per år, mens forsvarlig håndtering av kjemikalier og miljøgifter er et fjerde satsingsområde for UNEP (13 mill. kroner per år). De resterende 14 mill. kroner i samarbeidsavtalen med UNEP gikk til områdene katastrofeforebygging og bærekraftig produksjon og forbruk.

Norge er største bidragsyter til UNDPs miljø- og energifond. UNICEF mottar betydelig støtte fra Norge, og har med sitt mandat for vann- og sanitær en viktig rolle i oppfølgingen av Tusenårsmål nr 7.

FNs Bærekraftskommisjon (CSD), som er den eneste arena der bærekraftig utvikling blir behandlet i full bredde, har støtt på utfordringer i gjennomføringen av sitt arbeid. Norge ser et behov for reform av CSD, og forventer av CSDs fremtidige rolle vil bli diskutert under FNs konferanse for bærekraftig utvikling i 2012.

Den viktigste internasjonale finansieringsmekanismen er Den globale miljøfasiliteten (GEF), som støtter tiltak som gir globale miljøfordeler. Forhandlinger om kapitalpåfylling for GEF for perioden 2010–2014 ble sluttført i 2010, med en bidragsøkning på godt over 50 pst. (til drøyt USD 4,3 mrd.), noe som brakte fondets realverdi tilbake til nivået i 1994. Det norske bidraget til GEF ble i denne sammenheng besluttet økt med 65 pst. til 376 mill. kroner for fireårsperioden. Hver ny kapitalpåfylling ledsages av politikkanbefalinger til ny politikkutforming og/eller – justering. Norge har bl.a. deltatt i en underkomité under styret som gjorde grovarbeidet med nye regler for miljømessige og sosiale sikkerhetshensyn og en ny «Policy for Gender mainstreaming». Sammen med øvrige nordiske land har vi også vært pådrivere for en bredere tilnærming til avskoging og på kjemikalieområdet.

I tillegg til Den globale miljøfasiliteten er Spesialfondet for klimaendring (SCCF) og Klimafondet for minst utviklede land (LDCF) under Klimakonvensjonen sentrale i den norske satsningen på klimatilpasning. Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland. 2010 representerte en viktig milepæl, da alle utviklingsland da hadde faset ut bruk av KFK, haloner og karbintetraklorid.

Globale trender som befolkningsvekst, endrede forbruksmønstre og bruksområder og klimaendringer truer verdens matproduksjon. I arbeidet med å sikre verden tilstrekkelig mat er forskning en vesentlig komponent. For landbruksutvikling i utviklingsland er Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR – The Consultative Group on International Agricultural Research) en vesentlig aktør. Områdene det forskes innen strekker seg fra matvekster (f.eks. mais, ris, hvete) husdyr og fisk og vann- og skogforvaltning til rettigheter og eiendomsforhold til jord og andre naturressurser, landbruks- og matpolitikk og kvinners rolle i landbruk. Med støtten på 98 mill. kroner i 2010 var Norge 9. største giver.

En uavhengig rapport som så på hvordan verden ville sett ut uten resultatene fra forskningen gjennom CGIAR fra 1971 og frem til i dag kom frem til følgende: verdens matvareproduksjon ville være 4-5 pst. lavere og at utviklingslandene ville produsert 7-8 pst. mindre, at verdens kornpriser ville vært 18-21 pst. høyere, og at 13-15 millioner flere barn ville vært underernært.

Blant de mer konkrete resultatene av organisasjonens arbeid kan nevnes at organisasjonen har utviklet over 50 nye varianter av matplanter som tåler tørke bedre. Disse dyrkes i dag i på over 1 million hektar landbruksjord i det sørlige og østlige Afrika, med det resultat at gjennomsnittsavlingene har økt med 20 – 50 pst. Videre har en ny tilnærming til frødistribusjon gitt 100 000 indiske bønder tilgang til en ny type risvariant. I den videre oppfølgingen av organisasjonen vil Norge legge vekt på å sikre størst mulig effekt av forskingen.

De multilaterale finansinstitusjonene er viktige kanaler for ressursoverføringer til de fattigste landene, og fungerer også som kunnskapsbanker. Utviklingsbankene er en betydelig finansieringskilde og har stor påvirkningsmyndighet på tvers av tema og departementer i utviklingsland. Ikke minst gir dialogen med finansmyndighetene bankene en mulighet til å kunne se miljø og klimaspørsmål i en bredere sammenheng. Norge støtter bankenes arbeid med klima- og miljøspørsmål.

Norge og Verdensbanken har også løpende dialog om samarbeid om klima og ren energi, bl.a. satsingen på de nye karbonfondene. Verdensbanken har utviklet et klimainvesteringsfond med vekt på klimavennlig teknologi, ren energi, tilpasning og skog. For eksempel bidrar Norge gjennom Den afrikanske utviklingsbanken til et fond for å bevare regnskogen i ti land i Kongodeltaet, og i 2010 ble det overført NOK 160 millioner til dette fondet. Norge bisto også i 2010 banken i å utvikle prosjekter som kan godkjennes for CDM (karbonkreditter).

Regjeringen har i tråd med Stortingets klimaforlik og Regjeringens internasjonale handlingsplan økt innsatsen for fremme av karbonfangst og lagring (CCS) internasjonalt. Forurensende utslipp fra kullkraft, særlig i utviklingsland, må gjøres renere for å nå globale klimamål. Norge legger vekt på at arbeidet for spredning og bruk av fangst og lagring av CO₂ også må skje i partnerskap med land med fremvoksende økonomi og utviklingsland. Norge har derfor bidratt med totalt 53 mill. kroner og er største giver til Verdensbankens fond for kapasitetsbygging på karbonfangst og -lagring i utviklingsland.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr å innta en ledende rolle innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette gjøres på en bred front, i bilateralt samarbeid med naboland i nord, i regionale og internasjonale fora som Arktisk råd og i internasjonalt prosjektsamarbeid.

Det er nødvendig at Norge fortsetter å være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Det er derfor viktig for oss å kunne bidra aktivt til arbeidet under det nye svenske formannskapet i Arktisk råd. Flere tunge prosjekter og initiativer videreføres. Dette gjelder særlig den felles arktiske kunnskapsinnhentingen om status, konsekvenser og tiltak rundt arktisk klimaendring, tiltak mot kortlivede klimadrivere, helhetlig ressursforvaltning, miljøovervåking, utvikling av retningslinjer og standarder for skipstrafikk og annen økonomisk aktivitet i Arktis, implementering av Arktisk råd-avtalen om samarbeid på søk og redning, fremforhandling av en ny avtale i Arktisk råd om beredskap mot forurensning og fortsatt styrking av Arktisk råd inkludert etablering av det permanente sekretariatet i Tromsø.

Norge støtter arbeidet i miljøpartnerskapet under Den nordlige dimensjon, både miljø-partnerskapets atomsikkerhetsprogram administrert av Den europeiske utviklingsbanken, og det allmenne miljøprogrammet, med 5 mill. kroner i 2011. Norge vil fortsatt gi høy prioritet til kontinuerlig overvåkning og felles tiltak mot viktige regionale forurensingskilder, spesielt i Russland. Konsentrasjonen av atominstallasjoner og kjernefysisk materiale i Nordvest-Russland representerer fremdeles en potensiell fare for radioaktiv forurensning også i Norge.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland skal bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra disse installasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter, og våre kontakter med disse. Riksrevisjonens rapport om atomsikkerhetssamarbeidet med Russland (Dok. 3:9 2009-2010) viser at samarbeidet har gitt gode resultater og at midlene er blitt brukt i henhold til intensjonene.

Hovedprioriteringer for 2012 vil være fysisk sikring og rehabilitering av lageranlegget for brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall i Andrejevbukta, ferdigstilling av arbeidet med å fjerne strålefarlige kilder fra fyrlykter i de russiske delene av Østersjøen, samt myndighetssamarbeid innenfor tilsyn, beredskap og miljøovervåking med felles tokt til Karahavet. Et norsk engasjement bør ha et langsiktig perspektiv, siden det fortsatt eksisterer betydelige atomsikkerhetsutfordringer i våre nærområder. Innsatsen vil imidlertid bli redusert etter hvert som viktige oppgaver finner sin løsning. Arbeidet er tett koordinert med andre lands innsats under G8-landenes globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale.

Norge har også et betydelig samarbeid med Russland for å møte felles miljøutfordringer, for kompetanseutvikling i miljøforvaltningen, og for å fremme russisk deltakelse i internasjonalt miljøvernsamarbeid. Arbeidet vil bli videreført i 2012 med særskilt vekt på beskyttelse av havmiljøet, grensenært samarbeid, biodiversitet, klima og miljøgifter.

Det arbeides for å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet gjennom å bidra til et konsept for en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Basert på den felles norsk-russiske miljøstatusrapporten for Barentshavet fra 2009, vil det også arbeides med å utvikle et felles miljøovervåkningssystem for hele Barentshavet. Innen klimaområdet vil det legges vekt på regionale problemstillinger, bl.a. oppbygging av kunnskap om klimaendringenes virkning på havmiljøet og på biodiversitet. Samarbeidet om miljøforvaltning i grenseområdet og miljøovervåking med hensyn til de store utslippene fra Nikel skal videreføres og styrkes, og norske myndigheter vil fortsette påvirkningsarbeidet overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet.

Myndighetssamarbeid innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore skal styrkes, og arbeidet med forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall skal videreføres. Det bilaterale samarbeidet om klima, biodiversitet og miljøgifter vil bli innrettet slik at det støtter opp under det multilaterale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk råd.

Vest-Balkan

Energi, miljø, klima og ressursforvaltning representerer noen av de største utfordringene for landene på Vest-Balkan (Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Serbia). Gammelt regelverk fra tidligere Jugoslavia (Vest-Balkan unntatt Albania) må oppdateres og erstattes av nasjonale regelverk. Tidligere felles forvaltning må erstattes av nasjonal forvaltning og samarbeid mellom landene. Gammel infrastruktur for produksjon og transport av energi må fornyes og erstattes.

Alle landene har som mål å tilpasse seg lover, regler og retningslinjer fra EU når det gjelder energi, miljø, klima og ressursforvaltning. Alle landene deltar i et forpliktende samarbeid i «Energy Community» – Energitraktaten – for å bli inkludert i EUs energimarked.

Det er stor forskjell mellom landene når det gjelder graden av utfordringer. Dette gjelder særlig forskjellene landene i mellom når det gjelder innføring og anvendelse av nye lover og regler basert på EUs felles regelverk. Videre er de økonomiske forskjellene store og dermed både energiproduksjon og energikonsum svært ulik.

Kullkraft produsert på gammel teknologi spiller en stor rolle i enkelte av landene, spesielt i Kosovo, men også i Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Serbia. Vannkraft er dominerende i Albania og nesten helt uten betydning i Kosovo. Det ligger et betydelig potensial i oppgradering og videre utbygging av vannkraft i flere av landene. Andre energikilder har liten betydning i regionen som helhet. Kjernekraft finnes ikke, bortsett fra et kraftverk i Slovenia. Importavhengigheten når det gjelder energi ligger på mellom 30 og 50 pst.

Den norske innsatsen blir forsøkt tilpasset situasjonen i de enkelte landene. I 2010 ble det gjennomgående lagt vekt på energiøkonomisering, regelverkutvikling, ressursforvaltning og kompetansebygging. Blant de konkrete tiltakene var konsekvensutredninger i forhold til vannkraftutbygging, forvaltning av vannressurser, utvikling av petroleumslovgivning, introduksjon av mekanismer for «clean development», energiøkonomisering og sikring av biodiversitet et gjennomgående mål har vært støtte til landenes ønske om å tilpasse seg til lover, regler og standarder i EU, herunder på miljø og energi. Det ble utbetalt om lag 50 mill. kroner over bevilgningen til Vest-Balkan til disse formålene i 2010.

Eurasia

Landene i Eurasia (Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan) står overfor store klima- og miljøutfordringer grunnet gammel og forurensende industriteknologi, ineffektiv bruk av energi, svak forvaltning av vannressurser, ødeleggelse av økosystemer og radioaktiv forurensing. Miljøarbeidet er derfor viktig i samarbeidet med landene i Eurasia. Norge støttet tiltak innen alle de fire tematiske prioriteringene i regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid, med særlig fokus på forvaltning av vannressurser, vann og sanitær og klimaendringer og tilgang til ren energi. Det legges vekt på at samarbeidslandene i økende grad skal yte substansielle bidrag for å sikre eierskap til tiltakene Norge støtter. Problemer av grenseoverskridende karakter som krever regionalt samarbeid prioriteres høyt i den norske støtten.

Utviklingssamarbeid

Handlingsplanen for miljørettet utviklingsbistand og dens fire satsingsområder ble lagt til grunn for ambassader med bistandsansvars arbeid innefor miljøområdet i 2010.

Satsningen på bærekraftig naturressursforvaltning følges blant annet opp gjennom støtte til tiltak som bidrar til økt matsikkerhet. Eritrea, Guatemala, Kina, Malawi, Nicaragua og Zambia er eksempler på dette. Alle disse landene har en integrert satsing på miljø og bærekraftig ressursforvaltning. Mange av Norges samarbeidsland har landbruksbaserte økonomi som er svært sårbare for klimaendringer. Norges støtte til klimarobust landbruk er et prioritert innsatsområde i bl.a. Zambia og Malawi. I Malawi har norsk støtte bidratt til økt vektlegging av bærekraftige jordbruksmetoder, som kan gi doblede og i noen tilfeller firedoblede avlinger. Inntektene til bøndene i prosjektområdene har økt med mellom 20 og 400 pst. I Zambia har samarbeidet bidratt til at rundt 250 000 bønder (20 pst. av landets bønder) har lagt om til mer klimarobuste dyrkningsformer og ført til økt matvaresikkerhet. Også her er det dokumentert at man kan oppnå en betydelig økning av avlingen allerede første året etter omleggingen.»

Kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske har høy prioritet internasjonalt og står sentralt i regjeringens arbeid for å sikre en bærekraftig forvaltning av verdens fiskeressurser. Norge støtter forvaltning av og kontroll med fiskeriressurser i utviklingsland, både bilateralt og regionalt. I Mosambik har Norge bidratt til å styrke fiskeriforvaltningen, bedre overvåkingen av marine ressurser og øke lønnsomheten i småskalafisket.

Tilgang til ren energi er område som har stått sterkt i fokus de seneste årene. 1,4 mrd. mennesker er uten tilgang til energi og mer enn 2,5 mrd. mennesker benytter tradisjonell biomasse som ved og kull til matlaging. Energi er den dominerende sektoren for globale utslipp av klimagasser. Det er viktig å bistå utviklingslandene i å utnytte mulighetene som ligger i deres fornybare energiressurser (vannkraft, sol og vind), i stedet for ytterligere bruk av fossile energikilder. Det norske initiativet «ren energi for utvikling» utgjør en sentral del av den samlede norske politikken på klima- og energiområdet. Initiativet har som hovedmål å øke tilgangen på ren energi som bidrag til utvikling og fattigdomsbekjempelse, og for å redusere klimautslipp. Regjeringen arbeider i tillegg for å etablere et internasjonalt energi- og klimainitiativ og partnerskap med interesserte land med sikte på å øke tilgangen på energitjenester og samtidig begrense klimagassutspillene fra energisektoren i utviklingsland. Regjeringens nye internasjonale energi- og klimainitiativ er basert på en helhetlig tilnærming til energisektoren og vil gjennom resultatbasert utbetaling bidra til blant annet styrket gjennomføring av utviklingslands lavutslippsstrategier. Det legges også opp til at regjeringens nye internasjonale energi- og klimainitiativ vil etablere et særlig samarbeid for å videreutvikle konseptet med 2-3 utvalgte pilotland.

Det har vært en jevn økning av bistand til ren energi de siste årene. De viktigste bilaterale samarbeidslandene er Etiopia, Liberia, Uganda, Tanzania, Mosambik, Nepal og Øst-Timor. I 2010 var den bilaterale innsatsen samt øremerkede bevilgninger gjennom multilaterale kanaler mer enn 700 mill kroner. I tillegg kommer investeringer foretatt av Norfund, ca 285 mill. kroner. I et samarbeid med India støtter Norge elektrifisering av 30 landsbyer basert på solenergi. I Nepal har Norges støtte til Alternative Energy Promotion Centre har bidratt til elektrifisering av 17.000 husholdninger (minigrid/mikro-hydro), installasjon av 80.000 solecellesystemer for husholdninger og 90.000 forbedrede kokeovner.

Miljø og klima er prioriterte områder i samarbeidet med land Asia, særlig India, Nepal og Kina. En sentral målsetting er å ivareta utviklingsperspektivet i regjeringens klimasatsing, herunder bedret samordning av innsatsen fra myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette følges opp på ulike måter overfor de enkelte landene gjennom dialog på politisk nivå, gjennom samarbeid på embetsnivå mellom berørte fagdepartementer, gjennom næringslivs- og forskningssamarbeid og gjennom konkrete utviklingsprosjekter. Et helhetlig institusjonelt samarbeid tilstrebes.

Miljø- og klima er et høyt prioritert område i samarbeidet med Kina. Til grunn for samarbeidet foreligger en MoU om norsk-kinesisk miljøsamarbeid og en bilateral rammeavtale om klima. Klima er et økende satsningsområde og det legges opp til utvidet prosjektsamarbeid med National Development and Reform Commission som har ansvaret for utformingen av Kinas klimapolitikk og klimaforhandlingene. Samtidig videreføres det langvarige samarbeidet med Kinas Miljøverndepartement. Aktuelle nye prosjekter omhandler sammenhengen mellom biodiversitet og klima, samt klimatilpasning, luftforurensning og organiske miljøgifter. Norge fortsetter sin kjernestøtte til tenketanken China Council for International Coopertaion on Environment and Development, som gir policyråd direkte til det kinesiske lederskapet. Videre har regjeringen satt av opptil 60 mill. kroner til støtte for et europeisk-kinesisk samarbeid om CCS ved et kullkraftverk i Kina (Near Zero Emission Coal).

Biologisk mangfold er også et viktig tema i prosjektsamarbeidet med India. I november 2010 underskrev de norske og indiske miljøvernministrene en intensjonsavtale om samarbeid om etableringen av et nasjonalt senter for biologisk mangfold i Chennai (Centre for Biodiversity Policy and Law). Senterets mandat er å utarbeide lovverk som skal bidra til å sikre at Indias rike artsmangfold opprettholdes.

Verdensbanken tok i 2007 initiativet til økt samarbeid om vannressursene i Sør-Asia. Dette involverer Afghanistan, Bhutan, Bangladesh, India, Kina, Nepal og Pakistan, og resulterte i opprettelsen av flergiverfondet South Asia Water Initiative (SAWI). Knapphet på vannressursene i regionen utgjør en vesentlig interessekonflikt mellom landene, en utfordring som er ventet å tilta med økt befolkning og antatt større uforutsigbarhet i vannføringen fra Himalaya. Norge inngikk i 2009 en treårig avtale med Verdensbanken om finansiering av SAWI med inntil 18 mill. kroner. Programmet skal bidra til samordnet forvaltning av vannressurser og utarbeidelse av utviklingsprogrammer for vassdragene.

I 2010 ferdigstilte prosjektteamet en analyse av grunnvannssituasjonen i India og foretok en strategisk gjennomgang av Gangesbassenget. Det er også satt i gang et arbeid med å få utarbeidet en kunnskapsdatabase om vannressurser i Nepal. I 2010 fikk den løpende dialogen med partene for å bygge gjensidig tillitt og større politisk vilje til samarbeid om vannressursforvaltning i regionen høy prioritet.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling inkludert forvaltning av naturressurser og ren energi er ett av tre hovedsatsningsområder for samarbeidet med Latin-Amerika. Sentralt i Brasil strategien, ferdigstilt i 2011, står samarbeidet for bevaring av regnskogen i Amazonas. I 2011 fornyet også Norge støtten til Regnskogsfondet om en bærekraftig utvikling av Amazonas der urfolks rettigheter ivaretas. I Mellom-Amerika støtter Norge et regionalt landbruks- og miljøprogram gjennom forsknings- og utdanningsinstitusjonen CATIE. En midtveisevaluering fra 2011 viser til at bønder har tatt i bruk effektive og bærekraftige forvaltningsordninger, og at programmet er premissleverandør for nasjonal og regional politikkutforming. Gjennom stipender ved jordbruksuniversitetet EARTH til studenter fra fattige familier i Honduras, Nicaragua, Guatemala, Andes-regionen og Paraguay, har Norge bidratt til regional kapasitets- og kunnskapsutvikling innen bærekraftig bruk av naturressurser. Det norske samarbeidet med Haiti omfatter forebygging av naturkatastrofer, bærekraftig naturressursforvaltning og tilgang til fornybar energi. Norge støtter også et bilateralt prosjekt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Gjennom treplanting på grenseområdet mellom de to land, bidrar prosjektet også til å bedre forholdene mellom befolkningsgruppene i grenseområdet.

Norge støtter tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. Sammen med EU og Tyskland har Norge bidratt til opprettelse og utforming av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF) i utviklingsland. Norges bidrag er 80 mill. kroner over fire år, i 2010 ble det utbetalt 20 mill. kroner til GEEREF.

REEEP (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) er en internasjonal frivillig organisasjon som samarbeider med lokale myndigheter, næringsliv og banker om å stimulere markeder for fornybar energi og energieffektivisering gjennom økte investeringer i energitiltak. Ett av hovedmålene er å bedre tilgangen til bærekraftig energi i utviklingsland. Norge ga 30 mill. kroner i perioden 2006-09, og gir støtte på samme nivå for perioden 2010-12. REEEP har til nå støttet over 130 prosjekter for å bidra til lovgivning, reguleringer, kapasitetsbygging, forretningsmodeller og finansieringsinstrumenter i utviklingsland.

Klimatilpasning er et annet satsingsområde for Norge, og det gis støtte til flere tilpasnings- og forebyggingsprosjekter i Afrika og Asia. For eksempel har ICIMOD et regionalt forskningssenter i Nepal fått støtte til sitt arbeid med oppbygging av kunnskap og spredning av informasjon om bærekraftig bruk av naturressurser, samt konsekvenser av og tilpasning til klima- og miljøendringer i Himalaya-regionen. ICIMOD fortsetter samarbeidet med Senter for klimaforskning (CICERO) og GRID-Arendal om et program om klimaendringer og tilpasning i Himalaya-regionen – Himalayan Climate Change Adaptation Programme (IHCAP), med fokus på konsekvenser av snøsmelting for vannressurser og matsikkerhet, og gjennomføring av konkrete tilpasningsprosjekter. Et viktig aspekt ved programmet er involvering av kvinner i planlegging og implementering av prosjektene. Norge vil bidra med totalt 75 mill. kroner til programmet over fem år.

Innkjøp

Utenriksdepartementet ivaretar kravene til miljøhensyn innen handlingsplanens prioriterte produktområder. I øvrig konkurranser vurderes de miljømessige konsekvenser av anskaffelsene og miljøkriterier og krav ivaretas hvor dette er relevant. Utenrikstjenesten anvender retningslinjer utarbeidet av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) ved utforming av miljøkrav og kriterier i offentlige anskaffelser.