1 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse

Over ti år er gått siden FNs tusenårsforsamling. Med fire år igjen til å nå tusenårsmålene, er debatten om hvordan den internasjonale utviklingsagendaen post-2015 skal se ut begynt. Samtidig preges tusenårsmålssatsingen av at man nå har et betydelig tilfang av kunnskap og erfaringer om hva som bidrar til framgang, og hva de største hindringene er. Mens økonomisk vekst kombinert men økt prioritering av de ulike tusenårsmålssektorene i nasjonale budsjetter har bidradd til en positiv utvikling i veldig mange land, er krig og konflikt den viktigste hindringen til at tusenårsmålene kan nås. Ingen sårbare stater har så langt nådd et eneste tusenårsmål.

Målbarhet og mulighetene til å etterprøve hvorvidt økt innsats faktisk gir resultater er viktig i tusenårsmålssammenheng. For hvert av de åtte tusenårsmålene er det definert én eller flere konkrete målsetninger med hver sine indikatorer, der status i 1990 danner grunnlaget for å måle fremgang. Tabell 2.1 under viser de åtte målene, samt utvalgte målsetninger og status for måloppnåelse for disse. For enkelte indikatorer er tilgangen på data ufullstendig. FN arbeider kontinuerlig for å forbedre indikatorene, så vel som datagrunnlaget. Likevel vil det være begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv legges derfor til grunn.

FNs tusenårsmålrapport for 20111 viser en god framgang på mange områder, samtidig som det er klart at de fleste målene ikke vil nås globalt sett. Færre mennesker som dør av aids, og det er gjort viktige fremskritt i bekjempelsen av malaria, tuberkulose og meslinger. Tilgang til grunnskoleutdanning har økt raskt, og vi er på god vei til å nå målet for trygt drikkevann.

Tusenårsmål 1 om å halvere ekstrem fattigdom regnes for nådd, til tross for den globale økonomiske krisen, høye og ustabile matvarepriser og høye energipriser. Fra 1990 til 2005 ble andelen av befolkningen som lever på mindre enn 1,25 dollar2 redusert fra 46 pst. til 27 pst. Anslag viser at andelen vil reduseres ytterligere, til 15 pst innen 2015 – hele 8 pst lavere enn det som var satt som mål. Den betydelige reduksjonen på globalt nivå skjuler imidlertid store regionale forskjeller. En svært positiv utvikling har funnet sted i deler av Sør- og Øst-Asia, der andelen fattige er kraftig redusert. Dette henger i stor grad sammen med den sterke økonomiske veksten i Kina og India, hvor andelen ekstremt fattige anslås å falle til henholdsvis 5 pst. og 24 pst. i 2015. God økonomisk vekst i en rekke afrikanske land kombinert med økt satsing på blant annet sosiale tjenester, gjør at man også her begynner å se en klar nedgang i ekstrem fattigdom, fra 58 pst i 1990, til anslagsvis 36 pst i 2015.

Mens trenden er at ekstrem fattigdom går ned, har utviklingen mot en halvering av andelen mennesker som lever under sultegrensen stagnert på rundt 16 pst de siste ti årene, ned fra 20 pst i 1990. Andelen underernærte barn under fem år er redusert fra 30 pst i 1990 til 23 pst i 2009. Høye og ustabile globale matpriser siden 2008 har bidradd til at antall mennesker som lider av sult har økt, fra rundt 850 millioner i 2005-07 til over anslagsvis 950 millioner i 2010-2011. FNs tusenårsmålsrapport 2011 peker på behovet for å forstå sammenhengen mellom redusert fattigdom og sult bedre, og varsler om en egen gjennomgang av dette under ledelse av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).

Et lite diskutert delmål under tusenårsmål 1 om å utrydde ekstrem fattigdom, er målet om full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Mens mange utviklingsland har kommet godt ut av den globale økonomiske krisen dersom man ser på økonomisk vekst, har denne veksten foreløpig ikke hatt en merkbar effekt på sysselsetting. Andelen av befolkningen i utviklingsland som er i arbeid har holdt seg stabil på rundt 63 pst de siste ti årene. I følge Den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen (ILO) har en av fem av verdens arbeidere en inntekt som er lavere enn den globale fattigdomsgrensen på 1, 25 dollar om dagen.

Antall barn som fikk tilgang til grunnutdanning økte med 40 millioner i perioden 1999-2009. Nær 90 pst av alle barn i utviklingsland går på skole. Afrika Sør for Sahara er det området det skjer mest når det gjelder skoletilgang, med en økning fra 58 pst i 1999 til 76 pst i 2009. Til tross for en positiv utvikling, er målsetningen om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 ikke oppnålig. Årsaken til dette er blant annet at krig og konflikt hindrer skolegang for nær halvparten av de 67 millioner barna som stor uten et skoletilbud. Diskriminering av sårbare grupper er også utbredt. Man regner med at opp til 90 pst av funksjonshemmede barn i utviklingsland ikke går på skole. Likeledes ser man at barn som er ekstremt fattige, bor på landsbygda, er jenter, eller tilhører en språklig eller etnisk minoritet i de fleste land har dårligere tilgang til utdanning enn gjennomsnittet. Det er også store utfordringer knyttet til læring og kvalitet på det skoletilbudet som gis, og det trengs nesten 2 million nye lærere innen 2015 dersom man skal kunne nå målet om grunnskoleutdanning for alle.

Likestillingsindikatorene viser en viss fremgang, og spesielt innen utdanning. I utviklingsland er det nå 96 jenter per 100 gutter som går på grunnskolen, opp fra 91 per 100 i 1999. Det observeres også en positiv utvikling for andelen kvinnelige representanter i nasjonalforsamlinger. I utviklingslandene samlet er andelen kvinner i nasjonalforsamlinger steget fra 12 pst. i år 2000 til 18 pst. i 2011. Latin-Amerika og Karibia ligger i tet med 23 pst, etterfulgt av Afrika Sør for Sahara med 20 pst. Finanskrisen har ført til dårligere arbeidsvilkår og inntekt for de fattigste, og kvinner har vært hardt rammet ettersom de ofte har mindre jobbsikkerhet enn menn. Det er fortsatt langt frem til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet, slik det aktuelle målet foreskriver.

Det er en positiv utvikling når det gjelder tusenårsmål 4 om å redusere barnedødelighet, og målsetningen om en 2/3-dels reduksjon kan nås forutsatt en opptrappet innsats. I utviklingslandene samlet er raten redusert fra 99 til 66 per 1000 levendefødte fra 1990 til 2009. Dette betyr at i gjennomsnitt 12 000 færre barn døde hver dag i 2009 enn i 1990. Den største fremgangen har kommet i noen av verdens fattigste land: Bangladesh, Eritrea, Laos, Malawi, Mosambik og Nepal, hvor den årlige nedgangen har vært 4,5 pst. eller høyere. Situasjonen forblir spesielt alvorlig i Afrika sør for Sahara, der tallet ennå ligger på hele 129 per 1 000. Med unntak av Afghanistan ligger alle de 31 landene der barnedødeligheten for barn under fem år er over 100 per 1 000 i Afrika sør for Sahara. Fire sykdommer – luftveisinfeksjoner, diaré, malaria og aids – utgjorde 43 pst. av alle dødsfall blant barn under fem år i 2008. Mange av disse kunne vært berget gjennom lavkosttiltak som antibiotika, rehydrering, vaksinering, myggnett og medisiner mot malaria. Omfattende vaksinekampanjer mot meslinger har gitt svært gode resultater. Mens kun 70 pst. av ettåringer fikk vaksine mot meslinger i år 2000, fikk 81 pst. det i 2008.

Målsetningen om å redusere mødredødeligheten med ¾ vil med dagens utvikling ikke nås, men nye beregninger viser at det skjer en betydelig framgang. Mødredødeligheten i utviklingsland har falt med 34 pst i perioden 1990 til 2008, fra 440 til 290 dødsfall per 100 000 levendefødte. En tredjedel av dødsfall i forbindelse med fødsel skyldes blødninger, og de fleste av disse kunne vært unngått eller behandlet med helsepersonell til stede. Andelen kvinner som hadde kvalifisert helsepersonell til stede ved fødsel, steg fra 53 pst. til 65 pst. i perioden fra 1990 til 2009, med størst fremgang i Nord-Afrika og Sørøst-Asia. I Øst-Asia har nesten alle (99 pst.) tilgang til dette, mens under halvparten av kvinner i Afrika sør for Sahara har slik tilgang. Det har vært en viss økning i andelen kvinner som bruker prevensjonsmidler, men det er store regionale forskjeller med kun 22 pst. i Afrika sør for Sahara, sammenlignet med 84 pst. i Øst-Asia. Etter en viss reduksjonen i tenåringssvangerskap i perioden 1990 til 2000, har denne trenden blitt svakere på 2000-tallet. Afrika sør for Sahara har de høyeste fødselsratene blant kvinner mellom 15 og 19 år, og det er liten endring å spore de siste 20 årene.

Det er nære koblinger mellom innsatsen for redusert barne- og mødredødelighet og innsatsen for å stoppe spredningen av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer slik tusenårsmål seks handler om. Mens antall mennesker som lever med hiv har økt fra åtte til 33 millioner i perioden 1990 til 2009, har det siden 2001 vært en klar nedgang i antall mennesker som blir smittet. Tilgang til behandling har økt raskt siden 2004, og ved utgangen av 2009 hadde over fem millioner mennesker tilgang til antiretroviral behandling, som innebærer en økning på 1,8 millioner i forhold til utgangen av 2008. Det er også gjort store framskritt i kampen mot malaria. Globalt ble antallet som dør av malaria redusert med 20 pst i perioden 2000 til 2009. En av de mest effektive metodene for å unngå smitte er å sove under myggnett, og mellom 2008 og 2010 ble det delt ut eller solgt hele 290 millioner myggnett i Afrika Sør for Sahara. Tilfeller av død som følge av tuberkulose er også på vei ned i alle regioner, som et resultat av bedre behandlingsmuligheter.

Det ligger ikke an til at målet om å sikre en bærekraftig utvikling vil nås. Avskoging ser ut til å avta noe, men er fortsatt et stort problem. Over det siste tiåret gikk omtrent 13 millioner hektar skog tapt årlig, sammenlignet med 16 millioner hektar årlig på 1990-tallet. Det er i Sør-Amerika og Afrika at skogdekket forsvinner raskest, mens det takket være storskala treplanting i Kina, India og Vietnam har vært en økning i skogdekket på nesten 4 millioner hektar årlig i disse landene. Biodiversitet går tapt med alarmerende hastighet, og 17 000 arter trues av utryddelse. CO2-utslipp fra utviklingsland har økt fra sju til 16 milliarder metriske tonn i perioden 1990-2008, mens utslipp fra utviklede land har gått noe ned fra 15 til 14 milliarder metriske tonn. Overutnytting av fiskerier er fortsatt et alvorlig problem, men den globale fangsten har sunket fra 86,3 millioner tonn i 1996, da den var høyest, til 79,5 millioner tonn i 2008. Andelen overbeskattede fiskeslag har de siste 10 årene ligget på rundt 28 pst.

Målsetningen om å halvere andelen mennesker uten tilgang til trygt drikkevann vil sannsynelig mer enn oppnås innen 2015, og det er også registrert en betydelig reduksjon i andelen av utviklingslandenes urbane befolkning som bor i slum, ned fra 46 pst. i 1990 til 33 pst. i 2010. Det absolutte tallet har likevel steget fra 657 millioner til 828 millioner mennesker.

Det åttende tusenårsmålet innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. Her er det gjort en viss fremgang, med betydelige reduksjoner i toll- og avgifter for eksportvarer til industrialiserte land. De minst utviklede landene kommer likevel dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland. For utviklingsland som helhet var det en fortsatt økning i bistandsmidler fra 2009 til 2010. Rundt en tredjedel av bistanden går til de minst utviklede landene. Kun fem land, deriblant Norge, ga mer enn 0,7 pst. av BNI i bistand, slik FN anbefaler. Utviklingslandenes gjeldsbyrde målt i andel av eksportinntekt falt betydelig i perioden 2000 til 2008, men har de siste årene økt fra 3 pst. i 2008 til nær 6 pst. i 2009.