Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Arbeid til alle er et hovedmål for Regjeringen. For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Samtidig vil høy sysselsetting bidra til å sikre velferdsstaten, utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og forebygge fattigdom.

Arbeid trygger velferden, og arbeidslinja er en bærebjelke i Regjeringens politikk. Det vises til perspektivmeldingen 2013 (Meld. St. 12 (2012–2013), som presenterer og drøfter viktige utviklingstrekk i det norske samfunnet, og i norsk og internasjonal økonomi fram mot 2060 med vekt på bærekraften i velferdsordningene.

Rettferdig fordeling og utjamning er grunnleggende verdier for Regjeringen. En sterk og effektiv offentlig sektor har vært og er en forutsetning for utjamning og likeverdige vilkår for alle. Frivillig sektor spiller en viktig rolle i velferdssamfunnet og Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med ideelle organisasjoner.

Økonomisk politikk, næringspolitikk, distriktspolitikk, utdanningspolitikk og arbeids- og velferdspolitikk må bidra sammen for å nå målet. Det skal lønne seg å jobbe. Samtidig må de som trenger det, få bistand til å komme i arbeid og gis økonomisk trygghet.

Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt arbeidsmiljø og et seriøst arbeidsliv uten sosial dumping. Arbeidsmiljøet må bidra til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet, noe som også gjør at flere kan delta lengre i arbeidslivet.

Regjeringen er innstilt på å videreføre og videreutvikle avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv i samarbeid med partene i arbeidslivet. Oppfølging av avtalen og andre tiltak for å forebygge utstøting og fremme inkludering vil være høyt prioritert i årene fremover.

Arbeidsmarked

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Den må utnyttes på en effektiv måte. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk skal stimulere til arbeid og aktivitet, og bidra til å redusere risikoen for langvarig ledighet og varig utstøting fra arbeidslivet.

Arbeidsmarkedspolitikken skal også bidra til å sikre et tilstrekkelig tilbud av kvalifisert arbeidskraft som kan gå inn i ledige stillinger, slik at bedrifter raskt får dekket sine rekrutteringsbehov.

Personer som står utenfor arbeidslivet kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å få eller beholde arbeid. Utsatte grupper som ungdom, innvandrere, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne krever særskilt oppmerksomhet. Det samme gjelder personer med nedsatt funksjonsevne som møter ulike barrierer på vei inn i arbeidslivet.

Rammene for arbeidsmarkedspolitikken påvirkes av andre politikkområder, som helse- og utdanningspolitikken, og den økonomiske politikken. Regjeringen vil, gjennom et nært samarbeid mellom de ulike politikkområdene, bidra til og støtte opp om målet om høy yrkesdeltakelse.

Økonomisk og sosial trygghet

Regjeringen vil føre en politikk for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Regjeringen vil bekjempe fattigdom ved å gi alle mulighet til å delta i arbeidslivet og gjennom de offentlige velferdsordningene. Regjeringen vil bedre livsbetingelsene og mulighetene for den delen av befolkningen som har de laveste inntektene og de dårligste levekårene, og legge særlig vekt på barns behov når det gjelder tiltak mot fattigdom.

Regjeringen vil legge til rette for at alle barn og unge gis muligheter til å utvikle seg og delta i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.

Regjeringen vektlegger et bredt forebyggende perspektiv gjennom å bidra til å endre forhold som skaper og opprettholder fattigdom i oppvekstmiljø, utdanningssystem, innenfor arbeidsmarked og arbeidsliv og innenfor velferdsordningene.

Arbeidstakerrettigheter og et godt arbeidsmiljø

Regjeringen vil sikre og styrke arbeidstakernes rettigheter og føre en ambisiøs politikk for et godt arbeidsmiljø både i privat og offentlig sektor. Gode arbeidsvilkår og et godt arbeidsmiljø er viktige verktøy for å oppnå målet om at så mange som mulig skal delta i arbeidslivet. Hvordan den enkelte har det på jobben, forholdet til kollegaer, ledere og arbeidsgiver, og balansen mellom arbeid og fritid har mye å si for livskvaliteten. Alle skal oppleve sin deltakelse i arbeidslivet som god og meningsfull. Gode arbeidsforhold – og et godt arbeidsmiljø – fremmer god helse, høy produktivitet, læringsvilkår og kompetanse hos arbeidstakerne, og kan ofte være en forutsetning for god verdiutvikling og innovasjonskultur i virksomhetene. Å legge til rette for gode og trygge arbeidsvilkår er et viktig virkemiddel i regjeringens samlede strategi for et inkluderende arbeidsliv.

Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv. Dette er også viktig i arbeidet for at seniorene skal ha lyst og evne til å stå lenger i arbeid, og slik kunne bidra til å løse de store arbeidskraftbehovene i framtiden. Regjeringen ønsker å videreføre arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv i nært samarbeid med partene i arbeidslivet.

Et anstendig og velregulert arbeidsliv uten sosial dumping er avgjørende både for den enkelte arbeidstaker og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Dette er også en viktig premiss for styringen av norsk økonomi. Tiltakene i Regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping skal følges videre opp. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal styrkes i nært samarbeid med bransjene selv.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen skal legge til rette for realisering av et velfungerende arbeidsmarked og bidra til å innfri Regjeringens mål om arbeid til alle.

NAV-reformen la grunnlaget for en helhetlig, effektiv og brukerrettet arbeids- og velferdsforvaltning. For Regjeringen er det et sentralt mål at arbeids- og velferdsforvaltningen gjennom et likeverdig samarbeid mellom kommune og stat videreutvikles for å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal fremme overgang til arbeid og aktivitet. I tillegg skal det enkelte mennesket som er i kontakt med NAV-kontoret møtes med service og respekt, og forvaltningen skal bidra til sosial og økonomisk trygghet.

De ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen skal ha en trygg arbeidsplass. NAV-kontorene er pålagt å ha en plan for håndtering av situasjoner med vold og trusler. I tillegg har Arbeids- og velferdsdirektoratet utarbeidet en veileder om forebygging og oppfølging av vold og trusler mot forvaltningens ansatte. Det er nå igangsatt en gjennomgang for ytterligere å styrke sikkerheten til de ansatte.

Folketrygd og pensjon

Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner slik at den enkelte skal ha sikkerhet for en god pensjon. Folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt. Samtidig skal personer uten eller med liten tilknytning til arbeidsmarkedet få en god grunnsikring i alderdommen.

På bakgrunn av to brede forlik i Stortinget har Regjeringen reformert folketrygdens alderspensjon. Den nye alderspensjonen stimulerer til arbeid, og bidrar til å sikre bærekraften i den norske velferdsstaten. Samtidig sikres de med lav pensjonsopptjening en god minsteytelse.

Regjeringen vil at folketrygdens øvrige ytelser og pensjoner fra andre ordninger skal støtte opp under målet med pensjonsreformen.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeidsdepartementets samlede budsjettforslag for 2014 er på 400,2 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene på om lag 19,4 mrd. kroner, eller 5,1 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2013. Budsjettforslag for 2014 for de G-regulerte ytelsene beregnes med gjeldende regulering fra 1. mai 2013. Det betyr at neste års trygdeoppgjør ikke hensyntas i anslagene. 2014–effekten av inneværende års trygdeoppgjør fra 1. mai 2013 utgjør om lag 9,9 mrd. kroner, og antatt lønns- og prisvekst for 2014 utgjør om lag 2,1 mrd. kroner av økningen fra Saldert budsjett 2013 til budsjettforslaget for 2014. Til sammen utgjør dette om lag 12 mrd. kroner. Dette innebærer en økning i bevilgningene ekslusiv G-regulering, lønns- og prisvekst på om lag 7,4 mrd. kroner eller 1 pst. Økningen skyldes i hovedsak økte utgifter til alderspensjon og økte lånetransaksjoner.

Folketrygdens ytelser

Folketrygdens utgifter under Arbeidsdepartementet utgjør 339,4 mrd. kroner, eller om lag 85 pst. av de samlede utgiftene i 2014. Dette er 13,6 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett 2013.

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeidsdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden – realvekst i 2014– kroner på side 34.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Hovedprioriteringene i budsjettforslaget fra Arbeidsdepartementet for 2014 er:

• En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

• En arbeids- og velferdsforvaltning som skal bygge opp om målene til arbeids- og velferdspolitikken

• Tiltak for et mer inkluderende og anstendig arbeidsliv

• En forsterket innsats mot fattigdom blant barn og barnefamilier

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Arbeid er grunnlag for velferd, både for individer og samfunn. Det gir enkeltmennesker et selvstendig økonomisk livsgrunnlag og muligheter til selvrealisering og sosial inkludering.

I Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid gjennomgås en rekke utfordringer på arbeids- og velferdsområdet. Regjeringen fører en omfattende og aktiv arbeids- og velferdspolitikk for å møte utfordringene. Den aktive arbeidsmarkedspolitikken legger til rette for at flere kommer i arbeid, og motvirker utstøting fra arbeidslivet. I dette ligger også tilrettelegging for dem som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet på ordinære vilkår. Regjeringen arbeider målrettet med sikte på at flere skal komme i arbeid, hindre utstøting av arbeidstakere og legge til rette for at eldre arbeidstakere motiveres til å være lenger i arbeidslivet. De arbeidsrettede virkemidlene skal bidra til at arbeidsledige lettere kan fylle de ledige jobbene. Personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for arbeidsrettet bistand, skal få tilbud om nødvendig individuell veiledning, kvalifisering og tilrettelegging, slik at de raskere kan komme tilbake til arbeidslivet.

For å dekke etterspørselen etter arbeidskraft, er Regjeringens hovedstrategi å mobilisere ubenyttede arbeidskraftsressurser som finnes blant ledige, personer med nedsatt arbeidsevne og personer som står utenfor arbeidsstyrken. Arbeidsinnvandring er et supplement for å dekke behovet for arbeidskraft.

Flere i arbeid

Regjeringen vil legge økt vekt på forebygging og tidlig innsats. Langvarig sykefravær gir en betydelig økning i sannsynligheten for å bli ufør. Tiltak som bidrar til redusert omfang av langvarige sykefravær og økt bruk av graderte sykmeldinger er viktig for å styrke arbeidslinja, og vil bidra til å forhindre uførepensjonering.

Det skal lønne seg å arbeide, og flere nye virkemidler og endringer de senere årene har hatt som mål at flere skal ta del i arbeidslivet ut fra sine forutsetninger. Det gjelder bl.a. IA- avtalen, innføring av arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplan, arbeidsavklaringspenger, forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd og kvalifiseringsprogrammet. De nye beregningsreglene for uføretrygd, som etter planen skal tre i kraft i 2015, vil gi et mer fleksibelt system enn i dag og vil motivere til arbeid for uføre som har mulighet til å forsøke seg i arbeid eller øke stillingsandelen.

Et viktig mål er at en større andel av de som ikke kan yte 100 pst., men som likevel er i stand til å jobbe noe, kan delta i arbeidslivet kombinert med for eksempel en gradert ytelse. Dette er et viktig budskap i Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid. Med denne stortingsmeldingen ønsker Regjeringen å skissere en politikk der målet er å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt arbeidsevne. Meldingen drøfter både tiltak som kan gjøre det lettere for personer med nedsatt arbeidsevne å beholde tilknytningen til arbeidslivet, og tiltak som kan gi bedre jobbmuligheter for denne gruppen.

Meldingen legger opp til videreføring og styrking av en rekke tiltak, herunder:

• Opprette flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne.

• Bruke ordinært arbeidsliv i større grad enn i dag som tiltaksarena. Det er ønskelig å trekke inn flere ideelle organisasjoner som tiltaksarrangører.

• Utvikle en strategi for å bedre arbeidsmulighetene for personer med nedsatt arbeidsevne og økt bruk av gradering i de helserelaterte ytelsene. Siktemålet med en slik strategi er å legge til rette for at flere enn i dag vil kombinere en gradert trygdeytelse med arbeid framfor å motta 100 pst. trygd.

• Øke innsatsen for unge som har falt, eller står i fare for å falle utenfor utdanning og arbeidsliv. Regjeringen vil utvide garantien for unge med nedsatt arbeidsevne fra gruppen 20-24 år til 20-29 år.

• En økende andel av sykefraværet og uførepensjoneringen i befolkningen skyldes psykiske helseproblemer. Regjeringen la derfor fram en oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse for perioden 2013–2016 sammen med stortingsmeldingen.

Arbeidsmarkedstiltak

Innenfor bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak har Arbeids- og velferdsetaten mulighet til å benytte et bredt spekter av tiltak tilpasset den enkeltes behov. De arbeidsrettede tiltakene utgjør en viktig del av innsatsen for å få flere i arbeid. Tiltakene kan benyttes for å avklare arbeidsevne, å øke mulighetene for overgang til arbeid, eller å gi et meningsfullt arbeid til personer som har vanskeligheter med å få arbeid på ordinære lønns- og arbeidsbetingelser.

I 2014 legges det opp til et tiltaksnivå på om lag 14 000 plasser for ledige og om lag 56 700 for personer med nedsatt arbeidsevne. Dette gir et nivå på 70 700 tiltaksplasser. Dette er en videreføring av tiltaksnivået fra saldert budsjett 2013. Regjeringens forslag innebærer å styrke innsatsen for personer med nedsatt arbeidsevne med 2000 plasser sammenlignet med saldert budsjett 2013. Tiltaksnivået for ledige reduseres samtidig med om lag 2 000 plasser. Reduksjonen har sammenheng med forventninger om en stabil arbeidsmarkedssituasjon framover. I tillegg fortsetter forsøket med lønnstilskudd for arbeidsgivere som ansetter personer som har rett til arbeidsavklaringspenger. Antall tiltaksplasser avsatt til forsøket foreslås økt med 250 plasser, til 400 plasser i 2014. Samlet gir dette et tiltaksnivå, inkludert tiltaksplasser knyttet til forsøk med arbeidsavklaringspenger, på 71 100 plasser i 2014.

Ungdom, innvandrere fra land utenfor EØS-området, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne skal prioriteres ved inntak til arbeidsmarkedstiltak.

Styrket innsats for utsatte unge

Innsats for utsatte unge er en viktig del av Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid. Unge med nedsatt arbeidsevne kan være særlig utsatt for å havne varig utenfor utdanning og arbeidsliv. Regjeringen vil derfor styrke innsatsen for unge med nedsatt arbeidsevne, og foreslår å utvide garantiordningen for ungdom med nedsatt arbeidsevne fra 20–24 år til 20–29 år. Samtidig videreføres garantiordningene for ungdom under 20 år og ungdom 20–24 år. Garantien for ungdom under 20 år skal sikre tilbud om arbeidsrettede tiltak for unge som står uten arbeid eller skoleplass. Dette for å sikre at unge raskt kommer i yrkesrettet aktivitet, og ikke blir stående utenfor utdanning og arbeidsliv over tid. I 2013 opprettet Regjeringen stillinger for egne kontaktpersoner for arbeidet med oppfølging av ungdom ved de største NAV-kontorene.

Ungdom under 20 år som henvender seg på NAV-kontoret har ofte ikke fullført videregående opplæring. Denne gruppen følges ofte opp i samarbeid med fylkeskommunen, og inngår i målgruppen for Regjeringens satsing for økt fullføring i videregående opplæring, Ny GIV. Regjeringen vil videreføre tiltak for økt gjennomføring i videregående opplæring i 2014.

Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne

Regjeringen viderefører innsatsen for å øke yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne i 2014. Regjeringen foreslår å gjøre funksjonsassistanseordningen permanent fra 2014 og utvide den med ledsaging av blinde og svaksynte i arbeidssituasjonen. Regjeringen foreslår en videreføring i 2014 av 900 tiltaksplasser som ble avsatt til jobbstrategiens målgruppe i 2012 og 2013. Personer under 30 år med nedsatt arbeidsevne vil også bli prioritert innenfor etatens totale tiltaksinnsats i 2014. Samtidig foreslås antall tiltaksplasser til personer med nedsatt arbeidsevne økt med ytterligere 2 000 plasser i 2014.

Administrativ styrking av Arbeids- og velferdsetaten knyttet til strategien videreføres. Informasjons- og kompetansetiltak rettet mot arbeidsgivere, brukere og NAV-ansatte videreføres. Samtidig vil Regjeringen fortsette det forsterkede samarbeidet med funksjonshemmedes organisasjoner. Virkemidler som er knyttet til strategien, som bl.a. bruk av tilretteleggingsgarantier, oppfølgingsordninger og tilretteleggingstilskudd videreføres. Se Programkategori 09.30 for rapportering om gjennomført aktivitet innenfor jobbstrategien i 2013.

Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse (2013–2016)

Regjeringen vil fortsette innsatsen for å gi et bedre og mer koordinert tjenestetilbud til personer med psykiske helseproblemer som har behov for samordnet bistand for å kunne gjennomføre utdanning og delta i arbeidslivet. Arbeidsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse for perioden 2013–2016. Planen er også omtalt i Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid.

Gjennom planen videreføres og videreutvikles innsatsen i Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse (2007–2012). Oppfølgingsplanen inneholder en rekke tiltak som omhandler tjenestetilbudet til personer med psykiske helseproblemer som har behov for samordnet bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen og helse- og omsorgssektoren.

Innsatsen omfatter også tiltak på Kunnskapsdepartementets område, bl.a. tiltak for å forebygge psykiske helseproblemer og rusproblemer i skolen. Planen inneholder også tiltak som skal legge til rette for at elever med psykiske helseproblemer og rusproblemer skal kunne gjennomføre videregående opplæring. Partnerskapet i Ny GIV danner et godt utgangspunkt for samarbeid om felles målgrupper på tvers av sektorer, og vil være viktig i denne sammenhengen.

Endret skattlegging av overgangsstønad til enslig mor eller far

Overgangsstønaden skattlegges i dag etter skattebegrensningsregelen. Regjeringen foreslår at overgangsstønaden skal skattlegges som lønnsinntekt for nye mottakere fra 1. april 2014. Dette er i tråd med hvordan en rekke andre stønader skattlegges.

Skattlegging av overgangsstønaden som lønn vil gi nye mottakere av overgangsstønad en lavere stønad etter skatt enn dagens mottakere. Regjeringen foreslår derfor å øke den maksimale bruttostønaden fra 2 G til 2,36 G for nye mottakere. Samtidig økes avkortingen av stønaden mot inntekt over et halvt grunnbeløp fra 40 pst. til 47,2 pst. Avkortningsreglene økes slik at stønaden vil være fullt ut avkortet ved samme inntekt som i dag. I 2013 vil stønaden være fult ut avkortet for stønadsmottakere som har en årsinntekt på over 463 122 kr.

Endringene gir noe høyere stønad etter skatt enn med dagens regler for mottakere som ikke har inntekt ved siden av overgangsstønaden. Regjeringen foreslår at endringene trer i kraft for nye tilfeller fra 1. april 2014. Fra 2017 vil de nye reglene gjelde alle mottakere.

2.2.2 Pensjonsreformen

Folketrygdens alderspensjon er reformert for å trygge framtidens pensjoner. Den beste garantien for framtidens pensjoner er at det samlede pensjonssystem er sosialt og økonomisk bærekraftig. Det nye pensjonssystemet er basert på enkle hovedprinsipper, gir god motivasjon til arbeid, og legger til rette for en fleksibel overgang mellom arbeid og pensjon. Samtidig har det en god fordelingsprofil.

Fra 1. januar 2011 ble det åpnet for å kunne ta ut fleksibel alderspensjon fra 62 år i folketrygden. Årlig pensjon øker jo senere den tas ut, som følge av at pensjonen da utbetales over færre år.

Alderspensjon og arbeidsinntekt kan kombineres fritt uten avkorting av pensjonen.

Samtidig ble det innført levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon. Levealdersjustering innebærer at nye pensjonister må arbeide noe lenger for å oppnå samme alderspensjon som andel av inntekten hvis levealderen i befolkningen fortsetter å øke. Med virkning fra 1. mai 2011 er det også innført nye prinsipper for regulering av alderspensjon. Alderspensjon under utbetaling reguleres i samsvar med lønnsveksten, og fratrekkes deretter 0,75 pst. Levealdersjusteringen bidrar sammen med ny regulering til å trygge den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet.

Nye opptjeningsregler fases gradvis inn for personer født i 1954 eller senere, og gjelder fullt ut for personer født i 1963 eller senere. I den nye opptjeningsmodellen er alle år med inntekt opptjent mellom 13 og 75 år pensjonsgivende. Samtidig sikres alle en minsteinntekt i alderdommen gjennom garantipensjonen.

For å sikre at det samlede pensjonssystemet bygger opp under prinsippene i den nye alderspensjonen er reglene i en rekke andre ordninger endret, bl.a. i folketrygdens ytelser til uføre, tjenestepensjonsordningene i offentlig og privat sektor og avtalefestet pensjon. Fra 1. januar 2011 trådte den nye AFP-ordningen i privat sektor i kraft. Ny AFP er utformet etter de samme prinsipper som den nye alderspensjonen og stimulerer til arbeid. Fra 1. januar 2012 er det innført en ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

Stortinget har vedtatt at dagens uførepensjon skal erstattes av en ny uføretrygd. Det tas sikte på at de nye reglene skal tre i kraft fra 2015. Den nye uføretrygden skal utgjøre 66 pst. av inntekten før uførhet, skal skattlegges som lønn og blir enklere å kombinere med arbeid. Uføre skal fortsatt få en god alderspensjon. Regjeringen har høsten 2013 foreslått nye regler for uføreytelsen i de offentlige tjenestepensjonsordningene, tilpasset den nye uføretrygden i folketrygden.

Innføring av fleksible uttaksregler i folketrygdens alderspensjon fra 1. januar 2011 gjorde det nødvendig med enkelte tilpasninger i folketrygdens ytelser til etterlatte, de private tjenestepensjonsordningene og tidligpensjonsordningene for sjømenn og fiskere. Regjeringen vil arbeide med ytterligere tilpasninger i disse ordningene, slik at de fullt ut tilpasses den nye alderspensjonen i folketrygden.

Det er også gjort nødvendige tilpasninger i regelverket for offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor, som følge av innføring fleksible uttaksregler, ny regulering og levealdersjustering fra 2011. Regjeringen vil foreslå ytterligere tilpasninger for personer som helt eller delvis vil motta alderspensjon i folketrygden opptjent etter nye regler. Reglene vil da være fullt tilpasset den nye alderspensjonen, men offentlige ansatte vil ikke ha like sterke insentiver til å fortsette i arbeid etter 62 år som ansatte i privat sektor. Dette skyldes bl.a. at AFP er beholdt som en tidligpensjonsordning i offentlig sektor, og at de offentlige tjenestepensjonsordningene er videreført som bruttoordninger med en tjenestetid på 30 år for full opptjening. Offentlig ansatte kan ikke kombinere arbeid og pensjon fritt uten avkorting. Tidligpensjonister i offentlig sektor har heller ikke reelle muligheter til å motvirke effekten av levealdersjusteringen og får som følge av dette lavere årlig pensjon fra 67 år og livet ut. Regjeringen er åpen for å diskutere offentlig tjenestepensjon videre med partene i arbeidslivet hvis de ønsker det.

For å følge virkninger av pensjonsreformen har Arbeidsdepartementet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet satt i gang et arbeid med å følge sysselsettingsutviklingen blant eldre, når folk tar ut alderspensjon, eldres inntektsforhold og inntektsutvikling samt folketrygdens utgifter. Dette materialet brukes bl.a. i de årlige budsjettene.

Arbeidsdepartementet har satt i gang en evaluering av pensjonsreformen fra 2011. I tillegg til å vurdere om reformen virker etter hensikten skal evalueringen bidra til å bygge opp forskningsbasert kompetanse på temaer knyttet til pensjon og pensjonsreform. Evalueringen er organisert under Forskningsrådet slik at faglig kvalitet og uavhengighet sikres på en best mulig måte. En viktig del av evalueringen vil være en fortløpende formidling av resultatene, bl.a. gjennom brukerseminarer. Det er så langt gjennomført to utlysninger som del av evalueringen og totalt fem prosjekter har fått tildelt midler.

2.2.3 Boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

Renten på boliglån i Statens pensjonskasse følger normrenten for rimelige lån i arbeidsforhold. Regjeringen har besluttet å øke påslaget i normrenten fra 0,5 til 1,0 prosentenhet, slik at normrenten samsvarer bedre med ordinære renter på boliglån. Økningen av påslaget gjennomføres ved å vedta en endring i Finansdepartementets forskrift til skatteloven og vil påvirke normrenten fra 1. mars 2014. Det vises til nærmere omtale i Finansdepartementets Prop. 1 LS (2013–2014) Skatter, avgifter og toll 2014.

Videre har Regjeringen besluttet at det for søknader om boliglån mottatt fra og med offentliggjøringen av statsbudsjettet for 2014 (14. oktober 2013) ikke lenger gis lån til pensjonister med pensjon basert på oppsatte pensjonsrettigheter.

2.2.4 Arbeids- og velferdsforvaltningen og IKT-modernisering

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er Regjeringens viktigste verktøy i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. NAV-reformen har gitt mulighet for helhetlig bistand og oppfølging uavhengig av om behovet er arbeid, trygd, sosialfaglig oppfølging eller pensjon. Virkemidler og ytelser er blitt endret for å styrke arbeidslinja, og for å tilpasse dem til formålet med arbeids- og velferdsforvaltningen.

Regjeringen viderefører det langsiktige og systematiske forbedringsarbeidet i arbeids- og velferdsforvaltningen for å nå målene i arbeids- og velferdspolitikken. I Prop. 1 S (2012–2013) ble oppfølgingen av brukere, ytelsesforvaltningen og IKT-modernisering satt som de tre viktigste innsatsområdene for Arbeids- og velferdsetaten. Disse videreføres i 2014.

NAV-kontorene forvalter både statlige og kommunale virkemidler. For å bedre yrkesdeltakelsen for personer med særlig behov for bistand for å komme i arbeid, vil samarbeidet mellom stat og kommune i NAV-kontoret og mellom NAV-kontoret og relevante kommunale og statlige tjenester utenfor NAV-kontoret videreutvikles.

Oppfølgingen av brukere for å sikre overgang til arbeid utgjør kjernen i NAV-reformen. For å bedre brukeroppfølgingen kreves en systematisk og helhetlig innsats over tid hvor politikkutforming, virksomhetsutvikling og konkrete tiltak og satsinger ses i sammenheng. Arbeids- og velferdsetaten har de siste årene arbeidet målrettet med å bedre kapasiteten og kvaliteten i ytelsesforvaltningen. Ytelsesforvaltningen er nå mer robust, saksbehandlingstidene er redusert, men det er fortsatt behov for forbedringer. Derfor omorganiseres spesialenhetene for at saksbehandlingen skal bli mer effektiv og pålitelig, og for å frigjøre ressurser i forvaltningen til brukeroppfølgingen.

Endrings- og moderniseringsarbeidet som skjer i forvaltningen må imidlertid hele tiden balanseres mot hensynet til den løpende driften. Ambisjonsnivået for utviklingsarbeid i tiden framover må derfor ses i sammenheng med summen av de drifts- og utviklingsoppgavene som etaten allerede er i gang med, og da spesielt med tanke på det omfattende IKT-moderniseringsarbeidet som er igangsatt.

IKT-moderniseringsprogrammet i Arbeids- og velferdsetaten

IKT-moderniseringen skal gi brukerne bedre service og tilgjengelighet til tjenester bl.a. gjennom større innsyn i egen sak og tilgang til nye selvbetjeningsløsninger. Moderniseringen skal også bidra til en bedre forvaltning gjennom å effektivisere saksbehandlingen og å øke kontrollnivået.

IKT-moderniseringsprogrammet er planlagt som tre prosjekter, hvert på ca. to år med en separat beslutningsprosess for hvert av prosjektene. Prosjekt 1 er vedtatt med en ramme på 1 750 mill. kroner (2012 kroner). Det startet høsten 2012 og er planlagt med fire leveranser.

Et viktig mål med Prosjekt 1 er leveranse av systemstøtte for uførereformen med oppstart 1. januar 2015. Analyser gjennomført av Arbeids- og velferdsdirektoratet har vist at realiseringen av vedtaksmodul for uføre med ny modernisert systemløsning er svært komplisert. Arbeids- og velferdsdirektoratet har orientert departementet om at de legger til grunn økt gjenbruk i Prosjekt 1 gjennom å bruke PESYS som vedtaksmodul for uføre. Direktoratet anbefaler videre at Prosjekt 1 videreføres, men med 6–12 måneders utvidelse av prosjektperioden og med et redusert omfang i forhold til opprinnelig planlagt. Det vil i løpet av høsten 2013 bli utarbeidet detaljerte planer for den videre gjennomføringen av Prosjekt 1, herunder en detaljert gjennomgang av omfang og eventuelle budsjettmessige implikasjoner. Departementet har nå Arbeids- og velferdsdirektoratets anbefalinger til vurdering, og vil orientere Stortinget på egnet måte om det videre arbeidet med Prosjekt 1.

Arbeids- og velferdsetaten

IKT-moderniseringen skal over tid gi grunnlag for å redusere antall årsverk som benyttes i ytelsesforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten. Denne gevinsten vil imidlertid først komme når de nye systemene er tatt i bruk og de eksisterende systemene er faset ut. Når nye systemer tas i bruk parallelt med at en må drifte eksisterende systemer, vil det i en overgangsperiode føre til økte årlige drifts- og forvaltningsutgifter. For 2014 foreslås det på denne bakgrunn å øke driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten med 100 mill. kroner.

Som følge av endringer i tiltakssammensetningen der det blir flere tiltaksplasser til personer med nedsatt arbeidevne, tilføres Arbeids- og velferdsetaten også noe administrative ressurser.

2.2.5 Styrking av tolkeområdet

Retten til tolk for døve, hørselshemmede og døvblinde er hjemlet i folketrygdloven. En person har rett til tolk dersom det er nødvendig og hensiktsmessig for å kunne fungere i dagliglivet, eller for å bli i stand til å utføre arbeid eller ta utdanning. Tolketjenesten i Arbeids- og velferdsetaten formidles av hjelpemiddelsentralene. Det har stadig vært en utfordring for etaten å ha et tilstrekkelig antall tolker til å dekke oppdragene, men dekningsgraden har de senere årene blitt bedret. Fra 2008 har dekningsgraden økt fra ca. 80 til 90 pst. For å kunne tilby døve, hørselshemmede og døvblinde en mer forutsigbar tjeneste er det behov for å ansette flere tolker. Flere tolker vil kunne gi døve, hørselshemmede og døvblinde bedre muligheter for å følge utdanningsopplegg og yrkesdeltakelse, samt bedre livskvaliteten.

Regjeringen foreslår å styrke tolketjenesten med 20 mill. kroner i 2014. Tolketjenesten ble styrket med 8,3 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett 2013. Disse midlene ble, etter samråd med organisasjonene både for brukere og tolker, benyttet til å ansette flere tolker, dekke oppdragsrelaterte kostnader og å utvide åpningstiden for bildetolking. Økt bevilgning til tolketjenesten i 2014 innebærer en videreføring av styrkingen fra revidert nasjonalbudsjett 2013. Videre foreslår regjeringen å heve lønnsnivået for frilanstolkene med tre lønnstrinn.

Departementet vil se nærmere på dagens finansieringssystem for å sikre at tolkeressursene blir utnyttet mest mulig effektivt. På denne bakgrunn vil det gjennomføres et ettårig pilotprosjekt i tolketjenesten i Arbeids- og velferdsetaten. I pilotprosjektet vil oppdragsrelaterte kostnader som reise, overtid m.m. for fast ansatte tolker i tre fylker (tolketjenester) bli belastet stønadsbudsjettet (kap. 2661) istedenfor Arbeids- og velferdsetaten driftsbudsjett (kap. 605). Formålet med pilotprosjektet er å undersøke om dette vil kunne gi en mer hensiktsmessig fordeling av tolkeoppdrag mellom fast ansatte tolker og frilanstolker, og således medføre en mer effektiv utnyttelse av de samlede tolkeressursene. Pilotprosjektet skal evalueres av ekstern evaluator.

2.2.6 Tilbud om aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år

Aktivitetshjelpemidler er hjelpemidler som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i sportsaktiviteter. Mange av disse hjelpemidlene er kostnadskrevende sammenlignet med det befolkningen ellers betaler for denne typen utstyr. Dette gjør at mange personer med funksjonsnedsettelser ikke har mulighet til å skaffe seg slike hjelpemidler.

Personer under 26 år kan i dag få dekket aktivitetshjelpemidler. Regjeringen mener det er viktig å gi personer med funksjonsnedsettelser muligheter til å delta i sportsaktiviteter uavhengig av alder. Det foreslås derfor å innføre en ordning med støtte til aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år. Rammen for ordningen i 2014 er 25 mill. kroner, og ordningen vil gjelde fra 1. juli 2014. Helårseffekten av dette tiltaket vil være 50 mill. kroner. Departementet vil komme nærmere tilbake til den konkrete utformingen av regelverket knyttet til denne ordningen. Kriterier for ordningen vil bli drøftet med organisasjonene før de blir fastsatt. Ved at Regjeringen foreslår å sette av midler til aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år, vil flere med funksjonsnedsettelser få mulighet til å delta i sportsaktiviteter. Dette vil igjen kunne bidra til økt fysisk aktivitet og bedre helse for denne brukergruppen.

2.2.7 Et mer inkluderende arbeidsliv

Trepartssamarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv startet i 2001 ut fra en felles erkjennelse mellom partene og myndighetene om behovet for å redusere de viktigste utstøtingsmekanismene og utvikle og fremme nærværsfaktorer i arbeidslivet. Den første Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), ble inngått mellom Regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet i oktober 2001. Hovedprinsippet bak IA-avtalen er at det er arbeidsplassen som er arena for å tilrettelegge og forebygge utstøting og følge opp utsatte arbeidstakere, med støtte fra myndighetene. Det ble i 2001 fastsatt tre operative delmål: 1: redusert sykefravær, 2: tilsetting av flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne og 3: økning av den reelle pensjoneringssalder. Det var videre enighet om en tiltakspakke rettet mot arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter. IA-virksomheter inngår en samarbeidsavtale med Arbeids- og velferdsetaten og forplikter seg da mht. målene i avtalen, samtidig som det utløser enkelte rettigheter i form av tilskudd og faglig bistand. IA-avtalen er senere reforhandlet to ganger, i 2005 og 2010. Det har vært endringer underveis i virkemiddelbruken og i organiseringen av IA-samarbeidet, men de tre delmålene har ligget fast. Virkemidlene er gradvis blitt forsterket, særlig i 2010–2011. Det er nedlagt et betydelig arbeid fra myndighetene, organisasjonene og virksomhetene i samarbeidet rundt og oppfølgingen av avtalen. Pr. i dag er 26 pst. av virksomhetene i Norge IA-virksomheter. IA-virksomhetene dekker nærmere 60 pst. av alle arbeidstakere i Norge. Det er i hovedsak store virksomheter og virksomheter innen offentlig sektor som har tegnet IA-avtale.

Sykefraværet er redusert i den siste avtaleperioden. Selv om det gikk noe opp gjennom annet halvår 2012, er det likevel nær det laveste nivået i IA-avtalens levetid. Det sesongkorrigerte sykefraværet er redusert med 9,5 pst. fra andre kvartal 2001 til andre kvartal 2013. Det er ikke grunnlag for å vurdere om dette har sammenheng med tiltak i IA-avtalen. Forventet yrkesaktivitet blant personer over 50 år har også økt i avtaleperioden. Når det gjelder sysselsettingen av personer med redusert funksjonsevne, har denne gått noe ned.

Siden inngåelsen av den nye og forsterkede IA-avtalen i 2010 er det lagt mye arbeid i å følge opp enigheten mellom avtalepartene. Vi vet at måloppnåelsen påvirkes av mange faktorer, også faktorer som ligger utenfor avtalepartenes kontroll. IA-arbeidet er et langsiktig arbeid og resultatene vil vise seg over tid. Regjeringen vil derfor fortsatt prioritere IA-arbeidet og sørge for at alle aktører fortsetter å jobbe systematisk for å nå målene i avtalen.

Regjeringen ønsker at samarbeidet med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv videreføres. Som et viktig grunnlag for forhandlinger om en ny IA-avtale la en partssammensatt arbeidsgruppe under ledelse av Arbeidsdepartementet fram sine vurderinger og anbefalinger i juni 2013. Arbeidsgruppen er enig om at et forpliktende trepartssamarbeid og arbeidsplassen som den viktigste arena for inkluderingsarbeidet fortsatt bør ligge til grunn for samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv. Gruppen anbefaler bl.a. at hensiktsmessige forenklinger av oppfølgings- og sanksjonssystemet, samt innretningen og bruken av virkemidler i IA-arbeidet, bør vurderes nærmere. Det foreslås også at tiltak for å bedre tillitsvalgtes og verneombudets rolle og engasjement og økt vekt på det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet settes på dagsorden.

IA-arbeidet har i den siste avtaleperioden hatt en positiv utvikling, og samarbeidet mellom partene har på mange måter fungert godt. IA-avtalen er en politisk avtale som i tillegg til forskning bygger på partenes og myndighetenes egen dokumentasjon, erfaring og gode eksempler om hva som virker og ikke virker.

Flere av IA-tiltakene har imidlertid vist seg å være omfattende og ressurskrevende å følge opp i praksis for alle parter, og har stilt særlig store krav til arbeidsgiver, sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten. Dette er påpekt fra flere hold, bl.a. i SINTEF Helses evaluering av IA-avtalen. Engasjementet og samarbeidet både sentralt og lokalt har vært avgjørende for å løse disse utfordringene og for å få det nye systemet for oppfølging av sykmeldte på plass, men fortsatt gjenstår det utfordringer.

Oppfølging av tiltakene i ny IA-avtale og protokoll av 24. februar 2010 ble tildelt 153 mill. kroner i 2011. Regjeringen foreslo en viss omfordeling av midler til IA-arbeidet i 2012, og denne ble viderefør i 2013. Regjeringen foreslår en videreføring av denne fordelingen også i 2014.

Det vises for øvrig til nærmere omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd og resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

2.2.8 Styrket oppfølging av sikkerheten og HMS-kompetansen blant nye i arbeidslivet

Det er et sterkt behov for bedre sikkerhet og HMS-kompetanse blant nye i norsk arbeidsliv. Dette omfatter både unge som begynner i arbeid i forbindelse med utdanning eller kommer rett fra utdanning, og utenlandske arbeidstakere uten arbeidserfaring fra Norge. Disse har ofte lite kunnskap om HMS, rettigheter og plikter i arbeidslivet, blir ofte møtt med mye dårlig opplæring og får dårligere arbeidsbetingelser enn andre. Regjeringen mener at det er behov for en særskilt innsats rettet mot nye i arbeidslivet. Satsingen gjelder også nye virksomheter, herunder utenlandske virksomheter i Norge. Innsatsen vil understøtte regjeringens satsinger mot sosial dumping og for et mer inkluderende arbeidsliv.

Regjeringen foreslår at Arbeidstilsynet styrkes med 12 mill. kroner til mer oppfølging av sikkerheten og HMS-kompetansen blant nye i arbeidslivet. Økt bevilgning til sikkerhet og HMS-kompetanse i 2014 innebærer en videreføring av styrkingen i Revidert nasjonalbudsjett 2013 på 6 mill. kroner.

2.2.9 Styrket forebygging av helseskader som følge av kjemisk eksponering

Kjemisk helsefare er fortsatt et betydelig problem i norsk arbeidsliv, og helsekonsekvensene kan være svært alvorlige med død som ytterste konsekvens. Et stort antall nye kjemikalier har kommet/vil komme til, eksempelvis knyttet til nanoteknologi, og det er fortsatt bare en liten andel av alle eksisterende kjemikalier som er risikovurdert på en god nok måte. Regjeringen ønsker å styrke Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og Arbeidstilsynet for forbedret innsats rettet mot forebygging av helseskader som følge av kjemisk eksponering i arbeidet.

Tiltaket skal gjennomføres i samarbeid med relevante bransjer og partene i arbeidslivet, for å sikre at tiltaket skal føre til holdningsskapende arbeid og forebygging med varige resultater på arbeidsplassen.

Regjeringen foreslår at Statens arbeidsmiljøinstitutt og Arbeidstilsynet stykes med hhv. 3 mill. kroner og 1 mill. kroner til styrket forebygging av helseskader som følge av kjemisk eksponering i arbeidslivet.

2.2.10 Innsats for bedre fordeling og mot fattigdom

Regjeringen la som en oppfølging av Fordelingsutvalgets innstilling (NOU 2009: 10) fram Fordelingsmeldingen (Meld. St. 30 (2010–2011)) høsten 2011. Den brede fordelingspolitikken omfatter virkemidler og innsatsområder som også er grunnleggende i en helhetlig og langsiktig innsats for å forebygge lavinntekt og fattigdom. Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom bygger på langsiktige tiltak og en forebyggende innsats. Målet er at strukturelle og samfunnsmessige forhold skal bidra til å hindre lavinntekt og fattigdom. Regjeringen prioriterer samtidig ordninger for å bedre situasjonen og motvirke konsekvensene av lavinntekt her og nå, spesielt overfor barn og unge.

Regjeringens mål er et samfunn med små forskjeller, like muligheter og uten fattigdom. Regjeringen vil utjevne forskjeller og bekjempe fattigdom ved å bringe flere inn i arbeidslivet. Bekjempelse av fattigdomsproblemer krever også gode inntektssikringsordninger i de tilfellene der lønnet arbeid ikke er mulig. Arbeids- og velferdspolitikken står, i samspill med andre politikkområder, sentralt i Regjeringens arbeid for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. For å bedre levekårene for de vanskeligst stilte er det nødvendig med en bred innsats og tiltak på flere sektorer.

Regjeringen la sammen med forslaget til statsbudsjett for 2007 fram en handlingsplan mot fattigdom. Handlingsplanen er fulgt opp med tiltak og styrkinger i de årlige statsbudsjettene, og inneholder tiltak på flere departementers sektorområder. Tiltakene mot fattigdom videreføres i 2014. Tiltak mot fattigdom er nærmere omtalt i del III, punkt 7.

På enkelte områder er det behov for en forsterket innsats og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko for fattigdom og sosial eksklusjon, spesielt overfor barn og unge. Regjeringen vil legge til rette for at alle barn og unge gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Regjeringen foreslår for 2014 en forsterket innsats mot fattigdom blant barn og barnefamilier. Det foreslås å etablere og styrke ordninger for å understøtte barns muligheter til aktivitet og deltakelse. Det foreslås også tiltak rettet mot å bedre økonomien til barnefamilier med lave inntekter.

For å understøtte barns muligheter til aktivitet og deltakelse vil Regjeringen øke tilskuddet for å forebygge og redusere fattigdom blant barn og barnefamilier som er i kontakt med de sosiale tjenestene i NAV-kontoretmed 20 mill. kroner til samlet 45 mill. kroner. Det skal legges vekt på tiltak som bidrar til aktivitet og deltakelse blant utsatte barn og unge, herunder individuelle aktivitetstilskudd og etablering av utstyrsbanker. Dette er nærmere omtalt under kap. 621, post 63.

Regjeringen vil i 2014 etablere en ny nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom. Den nasjonale ordningen mot barnefattigdom skal bidra til å sikre barn og unge berørt av fattigdomsproblematikk deltakelse i fritidsaktiviteter og familiene tilgang til ferieopplevelser. Søknader fra kommuner med store levekårsproblemer, tiltaksutvikling i samarbeid med frivillig sektor og forebyggende tjenester prioriteres. Innsatsen mot barnefattigdom som har vært en del av tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn, vil bli lagt inn i den nye nasjonale ordningen. Det foreslås en samlet bevilgning på 96 mill. kroner til den nye ordningen. Dette er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2013–2014) for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Kulturdepartementet foreslår at det settes av 5 mill. kroner i 2014 til å etablere en tilskuddsordning for å øke kultur- og organisasjonsdeltakelse blant barn og unge fra lavinntektsfamilier. Dette er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2013–2014) for Kulturdepartementet.

Bidragsforskott ytes fra staten til enslige forsørgere når barnebidrag fra den bidragspliktige forelderen ikke betales. Regjeringen foreslår å øke bidragsforskottet til enslige med barn over 11 år og med inntekt under 235 101 kroner. Forslaget vil gi et økonomisk løft for de eldste barna med foreldre som har de laveste inntektene. Forslaget vil gi en netto utgift i 2014 på 14 mill. kroner ved innføring fra 1. juli 2014. Dette er nærmere omtalt under kap. 2620, post 76.

Bostøtten skal bidra til å sikre vanskeligstilte husstander en egnet bolig. For å hjelpe dem som har lave inntekter og høye boutgifter, foreslår Regjeringen å heve boutgiftstakene for alle mottakere i 2014. Regjeringen foreslår at bostøtten styrkes med 50 mill. kroner for at ordningen skal bli bedre for barnefamilier med lave inntekter. Dette er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2013–2014) for Kommunal- og regionaldepartementet.

Staten vil bidra med 25 mill. kroner til en områdesatsing i indre Oslo øst. Som et ledd i områdesatsingen foreslås det satt av 4 mill. kroner over kap. 621, post 63 på Arbeidsdepartementets budsjett til utvikling av sosiale tjenester og tiltak for vanskeligstilte. Det er også satt av 15 mill. kroner på Miljøverndepartementets budsjett til områdesatsing på Fjell i Drammen. Flere departementer, bl.a. Arbeidsdepartementet, deltar i samarbeidet. Dette er nærmere omtalt under områdesatsingen i Prop. 1 S (2013–2014) for Miljøverndepartementet.

Innsatsen mot fattigdom er også omtalt i del II, resultatområde 2, hovedmål 4 Et inkluderende samfunn og bedre levekår for de vanskeligst stilte.

2.2.11 Forskningsprosjekt PraksisVel.

Som en oppfølging av Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, ble programmet Praksisrettet forskning og utvikling for helse- og velferdstjenestene etablert i 2012. Målet med programmet er å styrke forskning for helse- og velferdstjenestene, i tillegg til å utvikle utdanningen innenfor disse områdene. PraksisVel skal bidra til samarbeid mellom forskning, utdanning, yrkesutøvere og brukere og styrke praksisrettet forskning og kunnskapsbasert praksis. Tjenestene og ytelsene fra arbeids- og velferdsforvaltningen er en del av praksisfeltet i denne satsingen. Regjeringen foreslår å styrke dette programmet med 4 mill. kroner i 2014.

2.2.12 Stans i ytelser ved barnebortføring

Regjeringen har lagt fram en proposisjon med forslag til en ny lov om stans i utbetalingen av offentlige ytelser og barnebidrag når et barn blir bortført fra Norge til utlandet. Lovforslaget tar sikte på at ytelser som ikke kan utbetales under utenlandsopphold, skal bli stanset så snart som mulig etter bortføringen. Forslaget åpner også for å holde tilbake ytelser og bidrag for å fremme tilbakeføring av barnet i slike saker. Ytelser og bidrag skal da settes på sperret konto og utbetales når saken er løst. Lovforslaget er en tilpasning av et forslag som ble sendt på høring i 2009, og er utarbeidet i samråd med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og andre berørte departementer. Tilpasningene gjelder blant annet forholdet til menneskerettskonvensjonene som Norge er bundet av.

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for utviklingstrekk som er viktige for å forstå utfordringene innenfor Arbeidsdepartementets ansvarsområde. Utfordringene og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens del II.

Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingen i økonomiske ytelser som skal sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet samt utviklingen på pensjonsområdet. Arbeidsmiljø- og sikkerhet omtales deretter.

3.2 Arbeidsmarkedet

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge i 2013 er god

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er god, sysselsettingen er høy og arbeidsledigheten er lav sammenlignet med de fleste andre land. Med samme sysselsettingsandel som i Europa ville 340 000 færre deltatt i det norske arbeidslivet. Gjennom 2012 og inn i 2013 har imidlertid veksten i sysselsettingen bremset noe opp, og andelen av befolkningen som er sysselsatt har blitt noe redusert. Regjeringen har nylig lagt fram en melding til Stortinget om arbeidsmarkedspolitikken (Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid). I denne meldingen gis en mer langsiktig beskrivelse av utviklingstrekk på arbeidsmarkedet.

Flere sysselsatte, men uendret sysselsettingsandel

Siden 2005 har det blitt 350 000 flere sysselsatte personer og 365 000 flere normalårsverk.1 Det betyr at antall sysselsatte har økt med 1,7 pst. i gjennomsnitt pr. år. En slik vekst er betydelig høyere enn den veksten som fant sted i tiårsperioden 1995–2005.2 Veksten er også langt sterkere enn gjennomsnittet for de siste tiårene.3 Det er faste stillinger som har økt mest etter 2005.4

Parallelt med at antall sysselsatte har økt mye etter 2005, har det vært høy befolkningsvekst. Andelen av befolkningen som er sysselsatt har dermed utviklet seg svakere enn antall sysselsatte personer. Sysselsettingsandelen er nå på om lag samme nivå som høsten 2005, jf. figur 3.1.

Sysselsettingen har væt mer positiv for eldre grupper i den yrkesaktive befolkningen enn for de yngre. Det er særlig aldersgruppen 62–66 år som har hatt høy vekst i sysselsettingsraten de siste årene. Gradvis høyere utdanningsnivå og bedre helse bidrar til at flere eldre står lenger i arbeidslivet. Det er også nærliggende å knytte økningen i sysselsettingen for denne gruppen til pensjonsreformen, hvor de viktigste delene trådde i kraft 1. januar 2011. Arbeids- og velferdsdirektoratet peker på at pensjonsreformen har hatt positiv effekt på sysselsettingen blant eldre.

Utviklingen vist på to måter: Som sysselsatte personer og som andel av befolkningen 15–74 år. Sesongkorrigerte kvartalstall, 1. kv. 2005 - 2. kv. 2013. Justert for statistisk brudd i 2006

Kilde: AD basert på AKU

Flere utenfor arbeidslivet – mange med nedsatt arbeidsevne

En parallell til at sysselsettingsandelen har blitt redusert, er at andelen som er arbeidsledig eller utenfor arbeidslivet har økt tilsvarende. Reduksjonen i sysselsettingsandelen det siste året gjenspeiles i en større andel av befolkningen i følgende hovedaktiviteter:

• utdanning (tilsvarer om lag halvparten av den reduserte sysselsettingsandelen)

• førtids- og uførepensjonister (tilsvarer om lag én fjededel av den reduserte sysselsettingsandelen)

• arbeidsledige (tilsvarer om lag én fjerdedel av den reduserte sysselsettingsandelen)

Utviklingen det siste året samsvarer godt med trekk vi har sett tidligere: Varierende etterspørsel etter arbeidskraft slår ut i endret utdanningstilbøyelighet blant unge og endret overgang til pensjoner, mens bare en mindre del av den reduserte sysselsettingen (20–30 pst.) slår ut i økt arbeidsledighet.

NAVs tall over personer med nedsatt arbeidsevne er redusert etter toppen i begynnelsen av 2011, se figur 3.2. I august 2013 var det 208 000 personer med nedsatt arbeidsevne, eller 6,4 pst. av befolkningen.

Løpende månedstall, mars 2012 - august 2013.

Kilde: NAV

Om lag 17 pst. av befolkningen 15-66 år oppgir å ha en funksjonshemming og om lag 43 pst. av de funksjonshemmede (15–66 år) er sysselsatt. Til sammenligning er sysselsettingsandelen i hele befolkningen 74 pst. Tall fra 2. kvartal 2013 viser at sysselsettingsandelen har økt med 1,7 prosentpoeng det siste året, mens den har gått noe ned for befolkningen samlet. For menn, og særlig menn under 40 år, har økningen i sysselsettingen det siste året vært signifikant positiv når en tar hensyn til usikkerheten i tallene. Andelen funksjonshemmede som jobber deltid er 45 pst. 57 pst. av de sysselsatte funksjonshemmede oppgir at arbeidsplassen har blitt tilpasset deres funksjonshemming.5

Lav arbeidsledighet

Arbeidsledigheten i Norge er lav. Dette gjelder både om vi sammenligner med nivået i EU, med det langsiktige gjennomsnitt i Norge og med nivået høsten 2005.6 Det siste året har imidlertid nivået på arbeidsledigheten økt noe. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) viser en økning fra 3,1 pst. (83 000 personer) i juli 2012 til 3,6 pst. (97 000 personer) i juli 2013. NAVs statistikk over helt ledige viser en økning, fra 63 000 i september 2012 til 70 000 i september 2013. Selv med internasjonal finanskrise og noe økt arbeidsledighet det siste året, er nivået fortsatt under det historiske gjennomsnittet. Utviklingen i AKU-ledigheten vises i figur 6.3.

Gjennomsnittlig ledighetsperiode har økt moderat fra 23,8 til 24,4 uker fra 1. halvår 2012 til 1. halvår 2013.7

Arbeidsledige i prosent av arbeidsstyrken 15 - 74 år. Sesongkorrigerte kvartalstall og langsiktig gjennomsnitt. 1. kv. 2005 - 2. kv. 2013.

Kilde: AD basert på AKU

Unge – en utsatt gruppe på arbeidsmarkedet

Tider med lav etterspørsel etter arbeidskraft berører ungdom i større grad enn eldre aldersgrupper. Ungdom er dermed en utsatt gruppe på arbeidsmarkedet. Det er sysselsettingen blant ungdom som er særlig følsom for konjunkturene, ikke arbeidsledigheten. For mange unge vil utdanning være et alternativ til arbeid. Andelen ungdom i alderen 15-24 år som er sysselsatt er redusert med 5 prosentpoeng etter 2008, og med 0,6 prosentpoeng de siste fire kvartalene. Sammenlignet med andre aldersgrupper har sysselsettingen blant ungdom falt mye etter 2008, men ikke spesielt mye det siste året. Ungdomsledigheten i Norge er lav sammenlignet med Europa. Men også i Norge er ledigheten blant ungdom nær tre ganger høyere enn den samlede ledigheten.

Flere eldre i befolkningen

Flere eldre i befolkningen innebærer isolert sett lavere andel sysselsatte. Effekten av «eldrebølgen» i arbeidsmarkedet og på arbeidstilbudet er imidlertid klart avtagende. Grunnen er at de store etterkrigskullene nå er i en alder hvor mange allerede har forlatt arbeidslivet. I det tiåret vi har bak oss (2000–2010) økte antallet 60–66-åringer med nær 50 pst. Det ga opphav til stor økning i avgangen fra arbeidslivet. For de kommende ti år viser framskrivinger at antall 60–66-åringer vil øke med under 10 pst. I tillegg gir pensjonsreformen flertallet av de sysselsatte motivasjon til å stå lenger i jobb. Selv om den økte avgangen fra arbeidslivet på grunn av store kull eldre ligger bak oss, vil økt gjennomsnittsalder i befolkningen også i årene framover gi et negativt bidrag til sysselsettingsandelen. Pensjonsreformen vil imidlertid bidra til å dempe denne effekten.

Høy innvandring og høy befolkningsvekst – muligheter og utfordringer

I 2012 var nettoinnvandringen til Norge på 47 000 personer. Etter 2006 har arbeidsinnvandrere vært den største innvandringsgruppen, men det er også mange som kommer på grunn av familiegjenforening eller beskyttelsesbehov. Et lite mindretall kommer for å studere. Av europeiske land er det bare Kypros og Luxemburg som de siste årene har opplevd større relativ befolkningsvekst enn Norge. Nettoinnvandringen forklarer om lag ¾ av veksten i den samlede befolkningen i alderen 15–74 år.

Det kan være flere årsaker til at arbeidsinnvandringen til Norge er høy. I forskningen brukes ofte forskjeller i inntektsnivå, sannsynlighet for å komme i jobb, kostnader ved flytting og innvandringsregelverket for å forklare arbeidsinnvandringsstrømmene mellom land.8 Alle fire forholdene kan bidra til å forklare at Norge har høy nettoinnvandring.

Arbeidsinnvandringen har vært positiv for den samlede sysselsettingen og verdiskapingen i Norge. Samtidig betyr høy innvandring også større befolkning, som øker behovet for arbeidskraft og gir økt press på ressurser og infrastruktur.

I 2012 utgjorde arbeidsinnvandrere 45 pst. av alle innvandrere. Sysselsettingen blant arbeidsinnvandrere er gjennomgående høy, ofte høyere enn blant norskfødte. En stor del av veksten i antall sysselsatte personer de siste årene skriver seg derfor fra innvandring.9 Det er flere grunner til at den høye innvandringen ikke nødvendigvis bidrar til tilsvarende økning i sysselsettingsandelen. For det ene er en betydelig andel av innvandringen er knyttet til familiegjenforening, flukt eller utdanning. I disse innvandringsgruppene er sysselsettingen langt lavere enn blant arbeidsinnvandrere og befolkningen ellers. For det andre er det observert at sysselsettingen blant innvandrere reduseres etter lang botid i Norge. For det tredje kan økt sysselsetting blant nyankomne innvandrere føre til redusert sysselsetting blant grupper av innenlandsk arbeidskraft og tidligere ankomne innvandrere (fortrengning).10

3.3 Sentrale ytelser

Dagpenger

Utviklingen i antall mottakere av dagpenger er nært knyttet til utviklingen i antall arbeidsledige. I gjennomsnitt mottok om lag 53 100 personer dagpenger i 2012, noe som er en nedgang på 11 pst. sammenlignet med 2011. I 1. halvår 2013 var det gjennomsnittlig om lag 54 800 dagpengemottakere. Sammenlignet med 1. halvår 2012 er dette en nedgang i antall mottakere av dagpenger på om lag 4 pst. Se Programkategori 33.30 Arbeidsliv for ytterligere omtale av dagpenger.

Helserelaterte ytelser

Figur 3.4 viser utviklingen i både antall og andel personer som mottok helserelaterte ytelser ved utgangen av året. Utviklingen i antallet mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer ikke nødvendigvis utviklingen i antall personer som står utenfor arbeidslivet. En del av personene har tilknytning til arbeidslivet. De fleste mottakere av sykepenger har et arbeidsforhold. En del har graderte ytelser og jobber samtidig deltid. Også personer som har fulle ytelser, for eksempel full uførepensjon og jobber opp til ett grunnbeløp i folketrygden (1 G), kan ha delvis tilknytning til arbeidslivet. I figuren er det korrigert for at flere kan motta mer enn én ytelse samtidig, i motsetning til tallseriene som tradisjonelt har vært brukt.

Fra 2011 til 2012 har antallet vært om lag uendret, men antall mottakere som andel av befolkningen 18–66 år er redusert med 0,3 prosentpoeng det siste året. Fra 2011 til 2012 har det vært en økning i antall mottakere av uførepensjon og en liten økning i antall mottakere av sykepenger, mens det har vært en nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra i underkant av 500 000 i 2001 til 590 000 i 2012. Antallet har økt i hele perioden, med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004 og fra 2010 til 2011. Det er særlig blant mottakere av arbeidsavklaringspenger11 at økningen har vært stor i perioden.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, har økt fra 17,4 pst. i 2001 til 18,1 pst. i 2012. Siden 2004 har andelen vært relativt stabil. Dette til tross for at alderssammensetningen i befolkningen isolert sett trekker i retning av en økning i andelen. Helsen svekkes med alderen, noe som isolert sett tilsier at andelen mottakere av helserelaterte ytelser øker når en større andel av befolkningen er eldre. Det er imidlertid også faktorer som isolert sett trekker i motsatt retning, eksempelvis økt utdanningsnivå.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Sykefravær

I 2. kvartal 2013 var det sesongkorrigerte sykefraværet på 6,5 pst. Det er 1,0 pst. lavere enn i 1. kvartal 2013 og 2,4 pst. høyere enn på samme tid i 2012. Sykefraværet økte noe de siste to kvartalene i 2012, men har holdt seg på om lag samme nivå de første to kvartaler i 2013. Det sesongjusterte fraværet i 2. kvartal 2013 er blant de laveste siden 2001.

Fra 2001 til 2003 økte det totale sykefraværet, men fra 2003 til 2005 fant det sted en brå og markant nedgang i sykefraværet. Endret regelverk knyttet til bedre oppfølging av de sykemeldte og strengere krav for å bli langstidssykemeldt i mer enn åtte uker, samt økt bruk av gradert sykemelding, kan være blant de viktigste årsakene til nedgangen i sykefraværet i perioden. Siden 2005 har sykefraværet vært noenlunde stabilt dersom man ser bort fra 2009, da sykefraværet økte mye.

Målet i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er en reduksjon i sykefraværet med 20 pst. fra 2001–nivået. Det sesongjusterte sykefraværet er redusert med 9,5 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2013.

Arbeidsavklaringspenger

Ved utgangen av 2. kvartal 2013 var det i underkant av 167 000 personer med rett til arbeidsavklaringspenger. Dette er 1,8 pst. lavere enn ved utgangen av 2. kvartal 2012. Antall personer med rett til arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen i alderen 18 – 66 år var ved utgangen av 2. kvartal 2013 5,1 pst. Andelen er redusert med 0,1 prosentpoeng siden tilsvarende periode i 2012. Fra arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010 økte antallet med rett til ytelsen fram til utgangen av mai 2011, men avtok i 2. halvdel av 2011 og videre utover i 2012. Siden august 2012 har antall personer med rett til arbeidsavklaringspenger vært relativt stabilt på om lag 167–168 000.

Arbeidsavklaringspenger kan normalt gis i inntil fire år. Ved utgangen av februar 2014 vil de som fikk innvilget arbeidsavklaringspenger 1. mars 2010 og som fortsatt mottar arbeidsavklaringspenger nå sin maksimale stønadsperiode. Det er betydelig usikkerhet knyttet til antallet som vil nå maksimal stønadsperiode, og hvor mange av disse som vil ha rett til uførepensjon. Arbeids- og velferdsetaten har stor oppmerksom rettet mot denne gruppen, og vil vektlegge god individuell oppfølging og avklaring for disse mottakerne, jf omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd.

Uførepensjon

Ved utgangen av 2. kvartal 2013 mottok om lag 307 100 personer uførepensjon. Dette er 1,1 pst. lavere enn ved utgangen av 2. kvartal 2012. Antall mottakere av uførepensjon som andel av befolkningen i alderen 18-66 år var ved utgangen av 2. kvartal 2013 9,4 pst. Andelen er 0,2 prosentpoeng lavere enn på samme tidspunkt i 2012.

Om lag 285 000 personer mottok uførepensjon ved utgangen av 2001. Dette tilsvarte 10,0 pst. av befolkningen 18-66 år. Antallet økte til om lag 302 000 mottakere ved utgangen av 2004, tilsvarende 10,4 pst. av befolkningen. Siden 2004 har andelen uførepensjonister avtatt. Dette må ses i sammenheng med innføringen av tidsbegrenset uførestønad samme år, samt stor arbeidsinnvandring som har bidratt til høy befolkningsvekst.

Tapte årsverk

Mange som mottar helserelaterte ytelser har tilknytning til arbeidslivet. Figur3.5 tar hensyn til at mange mottakere av helserelaterte ytelser også er sysselsatt. I 2012 gikk 533 000 årsverk tapt som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Dette tilsvarer 16,5 pst. av befolkningen i alderen 18-66 år12.

Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og må ikke tolkes som et mål om at alle skal i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet13.

Det er mange personer som bidrar til de tapte årsverkene presentert i figur 3.5. Til sammen har nær 1,3 mill. unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 533 000 personer stod permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2012. I gjennomsnitt stod 2,4 personer bak hvert tapte årsverk i 2012. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert årsverk i de ulike ordningene. Om lag 837 000 personer bidro til 104 000 tapte årsverk i kategorien sykefravær. De fleste som har sykefravær har kort fravær, og derfor står det 8,1 personer bak hvert tapte årsverk i kategorien sykefravær. I kategorien uførepensjon står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk, mens det for personer som mottar arbeidsavklaringspenger står 1,5 personer bak hvert tapte årsverk.

Fra 2011 til 2012 er det en nedgang på om lag 2000 tapte årsverk (0,3 pst.) knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser økt med om lag 81 000 årsverk, eller 18 pst.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Fra 2001 til 2012 har det vært store demografiske endringer i aldersgruppene som er mest utsatt for helseproblemer, særlig har det blitt flere personer over 60 år. Arbeids- og velferdsdirektoratet har beregnet aldersjusterte tall for tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser i 2012. Disse viser hvor mange årsverk som ville gått tapt i 2012 dersom befolkningens alderssammensetning i 2012 var lik den i 2001.

De aldersjusterte tallene viser en nedgang på 1,8 pst. i tapte årsverk fra 2001 til 2012, fra 452 000 tapte årsverk i 2001 til aldersjustert 444 000 tapte årsverk i 2012. Korrigert for demografiske endringer, har altså uttaket av helserelaterte ytelser gått ned fra 2001 til 2012. Den faktiske økningen fra 452 000 til 533 000 tapte årsverk må dermed ses i sammenheng med befolkningsvekst og at befolkningen i yrkesaktiv alder har blitt eldre. Reduksjonen har særlig funnet sted blant befolkningen over 50 år. Det har også vært en mindre reduksjon blant personer i alderen 30 til 39 år, mens vi har sett en svak økning i aldersgruppen 18-29 og 40-49 år.

Alderspensjon i folketrygden

Figur 3.6 viser den historiske utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden i perioden 1980–2012, samt framskrivinger til 2050.

Ved utgangen av 2012 var det om lag 760 000 alderspensjonister i folketrygden. Antallet alderspensjonister har økt de senere årene, og det forventes en sterk økning i antall alderspensjonister i årene framover, som følge av at de store årskullene født etter 2. verdenskrig vil gå over på alderspensjon. Antall alderspensjonister økte i tillegg kraftig fra 2010 til 2012 som følge av at alderspensjonen fra 2011 kan tas ut fra 62 år og fritt kombineres med arbeidsinntekt. Fem nye årskull kunne dermed ta ut alderspensjon i 2011. Endringer i mønsteret for når man velger å ta ut alderspensjon vil også framover påvirke årlig vekst i antall alderspensjonister, men over tid vil utviklingen i antall alderspensjonister i hovedsak følge den demografiske utviklingen.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2012 hadde den økt til 18 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 22 år i 2050.

Fra 1973 til 2010 var pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon 67 år, men med mulighet til å utsette uttaket av alderspensjon til 70 år. I denne perioden var det en sterk sammenheng mellom utviklingen i antall personer over 67 år og antall alderspensjonister, da de aller fleste har tatt ut alderspensjon ved 67 år.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, og det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere den tas ut. Det er også mulig å kombinere alderspensjon fra folketrygden og arbeid uten avkorting i pensjonen. En kan fortsatt motta uførepensjon i folketrygden fram til 67 år, og uførepensjonister går over på alderspensjon fra 67 år.

Den økte fleksibiliteten har isolert sett bidratt til en økning i antall alderspensjonister i folketrygden ved at om lag 57 000 personer har tatt ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år ved utgangen av 2012. Insentivene i det nye pensjonssystemet vil på den annen side over tid bidra til at mange vil ønske å utsette pensjoneringen, også til etter 67 år.

Yrkesaktiviteten for personer over 60 år har økt i de senere årene, og andelen arbeidstakere har særlig økt i aldersgruppen 62–66 år. Mange velger å kombinere arbeid og pensjon, og nær 2 av 3 av de som har tatt ut alderspensjon før 67 år er registrert i arbeid jf. nærmere omtale under Programkategori 29.70 Alderdom.

Avtalefestet pensjon

Fra 2011 beregnes AFP i privat sektor som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden og kan tas ut samtidig med denne. Personer som tok ut AFP i privat sektor før 2011 vil motta AFP etter gammel ordning fram til de fyller 67 år. Fra og med 2011 er AFP-pensjonistene fordelt på grupper som mottar AFP etter gammel og ny ordning i privat sektor, og grupper som mottar AFP i offentlig sektor. AFP i offentlig sektor er i store trekk beholdt som tidligere.

AFP-pensjonister som andel av befolkningen mellom 62 og 67 år lå stabilt på 18–19 pst. i perioden 2001–2008. Ved utgangen av 2008 mottok i alt 48 000 pensjonister AFP, hvorav 25 000 i offentlig sektor og 23 000 i privat sektor. Statistikken over AFP-pensjonister i offentlig sektor etter 2008 er mangelfull, og det finnes av den grunn ikke eksakte tall på totalt antall pensjonister som mottok AFP i 2009 eller senere. Ved utgangen av 2012 var det 36 000 AFP-mottagere i privat sektor, hvorav 16 000 med gammel AFP og 20 000 med ny AFP. Foreløpige tall viser at antall mottakere av offentlig AFP var om lag 25 000. Totalt sett innebærer dette at knapt 21 pst. av befolkningen mellom 62 og 67 år mottok AFP ved utgangen av 2012.

Ny AFP i privat sektor innebærer bl.a. at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon. Som følge av at AFP-påslaget er livsvarig og at man har rett til påslaget uavhengig av når pensjonene tas ut, vil det over tid bli en sterk økning i antall mottakere av AFP. Siden ytelsen er utformet som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden, blir på den annen side gjennomsnittlig årlig ytelse langt lavere enn ved den gamle ordningen.

Pensjoner fra Statens pensjonskasse

Som figur 3.7 viser har antallet pensjonister i Statens pensjonskasse økt kraftig fra 1992 og fram til i dag. Antallet alderspensjonister økte fra 59 000 i 1992 til om lag 136 000 i 2012. Særalderspensjonister (pensjonister som går av med særaldersgrense før de fyller 67 år) økte fra 5 000 i 1999 til 9 500 i 2012. Tilsvarende har antallet AFP-pensjonister økt fra 1 000 i 1992 til 12 300 i 2012, mens antallet uførepensjonister økte fra 29 000 i 1992 til 60 000 i 2012.

I perioden 2010–2035 forventes en høy vekst i antall alderspensjonister. Deretter vil veksten flate ut. Dette er basert på en forutsetning om at antall aktive medlemmer er stabilt rundt 300 000 i hele framskrivningsperioden, hvilket har vært situasjonen fra tusenårsskiftet og fram til i dag. Antall alderspensjonister med særaldersgrense forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 9 000 og 10 000, mens antall AFP-pensjonister nådde et toppnivå med 13 000 i 2010 og forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 12 000 og 13 000 resten av perioden. Svingningene skyldes variasjoner i aldersammensetning til den aktive bestanden. Antall uførepensjonister vil i perioden øke jevnt til et nivå på 75 000 i slutten av perioden. I framskrivningen er det forutsatt at uttaksgraden (andel som pensjonerer seg i forhold til potensialet) er stabil, hvilket også samsvarer med situasjonen fra tusenårsskiftet og fram til i dag.

Fremskrivningen er basert på dagens adferdsmønster og dagens regelverk. Det er ikke lagt inn noen antagelser om at nytt regelverk vil endre uttaksmønsteret. Den store økningen av pensjonister frem til 2013 skyldes primært at det har blitt flere medlemmer som har nådd pensjonsalderen, samt at levetiden har økt for alderspensjonistene. Flere medlemmer er blitt 62 år og har fått mulighet til å ta ut AFP.

Andre ytelser i folketrygden

Grunnstønad og hjelpestønad

Grunn- og hjelpestønad skal gi økonomisk kompensasjon til personer som på grunn av varig sykdom eller skade har visse ekstrautgifter eller som har behov for særskilt tilsyn og pleie.

Ved utgangen av 2012 mottok 125 100 personer grunnstønad. Det siste året har antall stønadsmottakere blitt redusert med 2 200 personer, som tilsvarer en nedgang på 1,7 pst. Det var 133 000 mottakere av grunnstønad ved utgangen av 2005. Antall mottakere er redusert med 5,9 pst. fra 2005 til 2013.

Ved utgangen av 2012 mottok om lag 81 100 personer hjelpestønad. Det er 2 500 færre stønadsmottakere enn ved utgangen av 2011, som utgjør en reduksjon på 3 pst. Det var 86 700 mottakere av hjelpestønad ved utgangen av 2005. Antall mottakere er redusert med 6,5 pst. fra 2005 til 2011.

Ytelser til enslige forsørgere

Om lag 60 pst. av mottakerne av overgangsstønad har en arbeidsinntekt som overstiger et halvt grunnbeløp, og mottar dermed redusert overgangsstønad. Antall mottakere av overgangsstønad ble redusert med om lag 1 100 personer fra 2011 til 2012, til om lag 21 300 personer i 2012.

Ved utgangen av 2012 var det om lag 7 400 enslige forsørgere som kun mottok stønad til barnetilsyn. Dette er om lag uendret sammenlignet med 2011.

Samlet utgjør dette en reduksjon i antall mottakere av ytelser til enslige forsørgere på om lag 1 100 personer. Utviklingen i antall mottakere og andelen mottakere med redusert overgangsstønad har sammenheng med endringene i regelverket for overgangsstønaden som er gjennomført de siste årene, samt utviklingen på arbeidsmarkedet.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten bistand fra det offentlige. Utgiftene forventes fortsatt å gå nedover de kommende årene. Se programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

Oversikt over utviklingen i de sentrale stønadene

Nedenfor følger en oversikt over utviklingen i antall mottakere for de sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Mottakere¹ av sentrale ytelser ved utgangen av årene 2010–2012 (utvalgte stønadsgrupper):

Nedenfor følger en oversikt over realveksten i folketrygdens utgifter for de fire mest sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden – realvekst i 2014-kroner (mill. kroner)^{1, 2}

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger Gjennom 2007 var det trygdefinansierte sykefraværet relativt stabilt, før det igjen økte i 2008 og spesielt i 2009. I 2010 var det en betydelig nedgang i sykefraværet sammenlignet med året før. Nedgangen fortsatte i 2011 og 2012. For 2013 legges det til grunn 1 pst. vekst i det trygdefinansierte fraværet per sysselsatt. For 2014 legges det til grunn nullvekst. Realveksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Den underliggende sysselsettingsveksten har vært positiv i hele perioden utenom en svak nedgang i 2009 og 2010. I 2013 og 2014 anslås realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter til hhv. 2,2 pst. og 1,1 pst.

Arbeidsavklaringspenger Fra 1. mars 2010 er rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slått sammen under betegnelsen arbeidsavklaringspenger. Disse ytelsene er derfor gruppert sammen under arbeidsavklaringspenger for hele tidsperioden tabellen dekker. I 2009 økte utgiftene til rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad samlet sett med 3,4 mrd. 2014-kroner, tilsvarende 10,6 pst. Utgiftene til alle tre ordninger økte. Det må ses i sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet og veksten i sykefraværet i 2008 og 2009. I 2010 økte utgiftene med 7,1 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. Dette understøttes av lavere vekst i 2011, og en nedgang på 4,2 pst. i 2012. Utgiftene anslås nå ytterligere redusert med 3,9 pst. reelt i 2013 og 6,8 pst. i 2014.

Uførepensjon Utgiftene til varig uførepensjon følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. Antallet uførepensjonister var relativt stabilt i perioden 2007-2009. Veksten på uføreområdet i denne perioden var hovedsakelig innenfor tidsbegrenset uførestønad, som er inkludert i tallene for arbeidsavklaringspenger. Realveksten i 2010 og 2011 er i tråd med den demografiske utviklingen i befolkningen. I 2012 var det høy overgang til uførepensjon fra arbeidsavklaringspenger. Det har sammenheng med at vedtakene til mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad opphørte i desember 2011, og at mange av disse fikk innvilget varig uførepensjon i 2012. Tilgangen til uførepensjon i første halvår 2013 tilsier en nedgang i antall mottakere. Mot slutten av 2013 og i 2014 forventes veksten igjen å ta seg opp gjennom hovedsakelig økt tilgang fra arbeidsavklaringspenger

Alderspensjon Fram til og med 2009 økte gjennomsnittlig antall alderspensjonister relativt svakt, med om lag 5 000 personer i året. Utgiftsveksten i denne perioden skyldtes hovedsakelig økte tilleggspensjoner og opptrapping av minstepensjonen i perioden 2008-2010. Fra 2010 har veksten i antall alderspensjonister over 67 år vært økende. Fra 2013 til 2014 anslås antallet å øke med nærmere 28 000 personer. Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Høy vekst i antall alderspensjonister under 67 år bidro til at utgiftene til alderspensjon fra 2010 til 2011 økte med 9,9 mrd. 2014-kroner, tilsvarende 7,2 pst. Også i 2012 økte utgiftene mye, med 6,8 pst. reelt. I årene framover vil utgiftene til alderspensjoner fortsette å øke kraftig. Dette skyldes både at antallet alderspensjonister øker og at de nye pensjonistene har høyere opptjent pensjon enn gjennomsnittet for de eksisterende alderspensjonistene.

Enslige forsørgere og etterlatte Utgiftene til enslige forsørgere og etterlatte har vært reelt avtakende i hele perioden. Fram til og med 2008 var det en nedgang i antall mottakere av overgangsstønad. Nedgangen kan knyttes både til den positive utviklingen på arbeidsmarkedet og til den økte barnehagedekningen i denne perioden. Etter noe vekst i 2009 og 2010, falt antall mottakere igjen i 2011 og 2012. Andelen mottakere med redusert overgangsstønad som følge av høy arbeidsinntekt, har økt gjennom hele perioden. Innstramminger i regelverket for overgangsstønad bidrar også til å redusere realveksten i 2012 og 2013. Utgiftene til etterlattepensjoner har falt, bl.a. som følge av økt yrkesdeltakelse blant kvinner. For 2013 og 2014 anslås en samlet nedgang i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere og etterlatte på hhv. 3,4 pst. og 6,4 pst.

3.4 Økonomisk og sosial trygghet

Norge er blant de land i verden med minst forskjeller i levekår. Flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste har hatt en markert oppgang i realinntekten. Den generelle langsiktige trenden fra midten av 1980–tallet fram til 2006 er at inntektsforskjellene viste en svak, men jevn økning. Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte. Økt lønnsspredning har også trukket i retning av økende forskjeller. Fra 2006 har det vært relativt små endringer i inntektsfordelingen, men inntektsforskjellene er blitt noe redusert.

Selv om inntektsforskjellene er små, er det noen som har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for fullverdig deltakelse i samfunnet. En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen med inntekt under et gitt nivå (vanligvis 60 pst. eller 50 pst. av medianinntekten, dvs. den inntekten som deler inntektsfordelingen i to). Forekomsten av lavinntekt er relativt liten i Norge sammenlignet med andre land. Et godt utbygd tjenestetilbud bidrar til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Offentlige tjenester, som utdanning, helse- og omsorgstjenester, barnehage mv., har stor betydning for fordelingen av inntekt og levekår i befolkningen. Verdien av offentlige tjenester er ikke medregnet i lavinntektstallene som presenteres her.

Andelen med lavinntekt har vært relativt stabil de senere årene, men har i et lengre tidsperspektiv økt noe. Dette må sees i sammenheng med at inntektsforskjellene økte noe fram til 2006. Andelen med lavinntekt har holdt seg noenlunde stabil de senere årene, til tross for økonomisk vekst. En av forklaringene på dette er at det har vært en betydelig økning i medianinntekten, som har veid opp for det positive bidraget av at flere har kommet i arbeid. Også i en oppgangskonjunktur vil det imidlertid være grupper som har problemer med å komme i arbeid. Det er fortsatt mange i lavinntektsgruppen som står utenfor eller har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og mottar offentlige stønader. Selv om realinntektsveksten i gjennomsnitt har vært betydelig også for disse, har den vært svakere enn veksten i medianinntekten. En økning i antall nyankomne innvandrere kan også være med på å forklare utviklingen. For mange innvandrere tar det relativt lang tid å få fotfeste i arbeidslivet. I tillegg kan også endrede familie- og livsmønstre med flere enslige forsørgere og enslige som bor alene, isolert sett ha bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom eninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter.

Lavinntekt over tid øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. I treårsperioden 2009–2011 hadde 3,3 pst. av befolkningen, eller om lag 149 000 personer (studenter holdt utenfor), en inntekt under 50 pst. av medianinntekten (OECD-ekvivalensskala). Dette er samme andel som i forutgående treårsperiode (2008–2010). I treårsperioden 2009–2011 hadde 7,7 pst. av befolkningen, eller om lag 351 000 personer, en inntekt under 60 pst. av medianinntekten (EU-skala). Dette er en nedgang på 0,2 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Selv om andelen er gått noe ned, har det vært en vekst i antall personer i lavinntektsgruppen som følge av at befolkningen øker totalt sett. Det er imidlertid stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen, dvs. at de fleste i lavinntektsgruppen er der i en relativt kort periode.

Andelen av innvandrerbefolkningen med lavinntekt har gått ned i de senere årene14. Denne utviklingen har funnet sted samtidig som andelen av totalbefolkningen med vedvarende lavinntekt har holdt seg noenlunde stabil. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrerbefolkningen ligger likevel fortsatt på et høyt nivå. Målt ut fra 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala), hadde 15 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2009–2011. Tilsvarende andel målt ved 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 25 pst. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Eksempelvis er andelen naturlig nok høyere blant nyankomne innvandrere enn blant innvandrere med lang botid.

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Andelen barn og barnefamilier med lavinntekt har økt. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant pensjonister, falt. Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, blant enslige forsørgere, i barnerike familier, innvandrerbefolkningen og i noen grad blant aleneboende eldre, enn i befolkningen for øvrig.

Fra en begynte å måle vedvarende lavinntekt på slutten av 1990-tallet og fram til midten av 2000–tallet fant det sted en krafting økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Veksten har imidlertid flatet ut og andelen har holdt seg stabil de senere årene. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning. Innvandrerfamilier er overrepresentert i disse gruppene. I perioden 2009–2011 levde 4,9 pst. (47 100 barn) av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ved 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala). Dette er samme andel som i 2008–2010. Andelen målt med 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 7,6 pst. (73 900 barn) i perioden 2009–2011, en liten nedgang fra perioden 2008–2010 (7,7 pst.). Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt, fordi befolkningen øker. Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette har sammenheng med en kombinasjon av svak arbeidsmarkedstilknytning hos foreldrene og barnerike familier. Om lag fem av ti barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. I treårsperioden 2009–2011 levde 24 pst. av alle barn under 18 år med innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ut fra 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala). Andelen var 33 pst. målt ut fra 60 pst. av medianinntekten (EU-skala). Det er spesielt høy forekomst av barn i lavinntektshusholdninger med landbakgrunn fra Somalia, Afghanistan, Irak og Pakistan.

Andelen unge med lavinntekt har økt de senere år. Nesten en tredel av personene i lavinntektsgruppen i treårsperioden 2009–2011 var i alderen 18-34 år.

Økonomisk sosialhjelp

Antall mottakere av økonomisk sosialhjelp gikk ned fra 2010 til 2011, og nedgangen fortsatte i 2012. Nedgangen skjedde samtidig med en sterk befolkningsvekst. Nedgangen fra 2011 til 2012 var på 3 200 personer. Totalt mottok 114 800 personer, eller 2,9 pst. av befolkningen over 18 år, økonomisk sosialhjelp i løpet av 2012. Dette tallet omfatter både personer som mottar sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad, og personer som har sosialhjelp som hovedkilde til forsørgelse. I 2008 var antall mottakere av økonomisk sosialhjelp på det laveste nivået på tjue år, men antallet økte i 2009 og 2010. Økningen i antall stønadsmottakere i 2009 og 2010 skjedde fra et lavt nivå i årene 2007 og 2008. Økningen må sees i sammenheng med svekkelsen på arbeidsmarkedet, og at økonomisk sosialhjelp er et nedre økonomisk sikkerhetsnett i velferdsordningene. Tar man hensyn til at en del stønadsmottakere forsørger barn og ektefelle, er det om lag 5 pst. av befolkningen som lever i husholdninger som mottar sosialhjelp i løpet av et år. Det er til dels store ulikheter i utviklingen i sosialhjelp mellom kommuner.

Unges stønadsmottak er mer avhengig av utviklingen i arbeidsmarkedet enn for befolkningen ellers. En stor del av veksten i antall stønadsmottakere fra 2008 til 2010 kom i aldersgruppen 18-24 år. Av sosialhjelpsmottakerne i 2012 var 37 pst. under 30 år. Dette var samme andel som for årene før. Som andel av befolkningen i aldersgruppen 16-30 år utgjorde unge med sosialhjelp 4,7 pst. i 2012. Denne andelen har gått noe ned det siste tiåret (5,8 pst. i 2002).

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av sosialhjelpsmottakerne. Denne andelen var 35 pst. i 2012, mot 31 pst. i 2010. Økningen må bl.a. ses i sammenheng med at antall personer med innvandrerbakgrunn i totalbefolkningen har økt15. Det ble utbetalt totalt i overkant av 4,5 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2012. Dette var på nivå med året før.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering).

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Nesten halvparten (48 pst.) mottok stønad i inntil tre måneder i 2012, mens 22 pst. mottok stønad i kun én måned. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. 37 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp i seks måneder eller mer i 2012, mens 11 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp gjennom hele året.

I 2012 hadde 40 pst. av stønadsmottakerne sosialhjelp som hovedinntektskilde. Etter innføringen av kvalifiseringsprogrammet har det vært en reduksjon i andelen sosialhjelpsmottakere som har sosialhjelp som hovedinntekt. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. I 2012 var denne andelen 35 pst. 32 pst. hadde trygd eller pensjon som hovedinntektskilde. En del personer mottar også sosialhjelp i påvente av behandling av søknad om trygd.

Kun 10 pst. av sosialhjelpsmottakerne hadde arbeidsinntekt som viktigste inntekt i 2012. I underkant av 13 pst. var registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus i 2012. Dette er samme andel som året før. 37 pst. var registrert arbeidsledige, mens 30 pst. ikke var aktive arbeidssøkere.

Økonomisk stønad er i utgangspunktet en midlertidig ytelse. NAV-kontorene kan stille vilkår for tildeling av økonomisk stønad. Vilkårssetting har nær sammenheng med lovens formål om hjelp til selvhjelp. Regjeringen er opptatt av spørsmålet om økonomisk sosialhjelp kan og bør kombineres med krav til aktivitet, og har sett nærmere på kommunenes praksis med hensyn til å stille vilkår for stønad. Se omtale under del II, resultatområde 2, hovedmål 4 Et inkluderende samfunn og bedre levekår for de vanskeligst stilte.

Kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner. Ved utgangen av april 2013 var det om lag 18 250 personer som var eller hadde vært deltakere i programmet siden 2008. Av de nærmere 13 900 personene som hadde gjennomført eller planmessig avviklet programmet, gikk 47 pst. til arbeid, utdanning eller andre arbeidsrettede tiltak. Antall deltakere i programmet pr. 30. april 2013 var 6 117.

3.5 Arbeidsmiljø og sikkerhet

Norsk arbeidsliv er i all hovedsak bra. De fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, de er tilfredse med jobben og er motiverte og engasjerte i arbeidet. Trender i norsk arbeidsliv tilsier også i store trekk en positiv utvikling. Det er imidlertid store ulikheter i arbeidsmiljøforhold mellom ulike yrkes- og næringsgrupper, og det er behov for målrettet innsats for å bedre forholdene til særlig utsatte grupper.

Det kreves en fortsatt aktiv innsats for et anstendig og seriøst arbeidsliv og for å unngå sosial dumping i Norge. Erfaringer fra tilsyn avdekker bl.a. at deler av arbeidslivet er todelt, hvor utenlandske arbeidstakere har vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Dårlige arbeidsforhold gjelder imidlertid ikke bare arbeidsinnvandrere.

Unge arbeidstakere er også en utsatt gruppe. Arbeidstakere under 25 år står for 13 pst. av alle meldte yrkesskader i årene 2003–2007. Unge i bransjene overnatting og servering, varehandel, industri og bygg og anlegg er mest utsatt for ulykker. Det er en direkte sammenheng mellom ulykker og arbeidserfaring. Når det gjelder dødsulykker viser Arbeidstilsynets register at 25 pst. av de omkomne i første halvår 2013 var under 27 år.

Enkelte bransjer preges av mange useriøse virksomheter hvor det ikke er forsvarlige arbeidsforhold og hvor arbeidstakerne opplever en vesentlig høyere arbeidsmiljøbelastning enn den yrkesaktive befolkningen for øvrig. I denne sammenheng kan særlig nevnes renholdsbransjen, overnattings- og servingsvirksomhet og deler av transportnæringen.

Stadig flere virksomheter tar i bruk nye måter å organisere arbeidsforhold på. Selv om fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv benyttes i økende grad midlertidig ansettelse, innleie, konkurranseutsetting og underentreprise som måter å organisere arbeidsforhold på. Dette har ulike årsaker, og kan være et viktig bidrag til omstillingsevne og fleksibilitet, men kan samtidig bidra til at arbeidsmiljølovens formål om trygge ansettelsesforhold utfordres.

Vi har fortsatt et betydelig omfang av sykdom og skader som skyldes kjemisk, fysisk og ergonomisk eksponering i arbeidsmiljøet. Sykepleiere, servicepersonell samt tradisjonelle, tunge mannsdominerte yrker ligger på toppen når det gjelder totalbelastning av disse faktorene. De organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøbelastningene er jevnere fordelt mellom yrkesgruppene, men blant dem som ser ut til å være mest belastet er kvinnedominerte yrker innenfor helsetjenesten og andre tjenesteytende yrker.

Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser har gjennom flere år vært de klart største diagnosegruppene bak langtidsfravær og uførepensjonering. Undersøkelser tyder på at det arbeidsrelaterte sykefraværet utgjør mellom 15 og 40 pst. av sykefraværet. Tallene blir svært usikre fordi dette er svært komplekse og sammensatte årsaksforhold. Ca. 10 pst. av arbeidstokken har til enhver tid et arbeidsmiljø som oppleves som belastende, fordelt på flere forskjellige påvirkninger og helseutfall. I bransjer hvor det er kjent at arbeidsmiljøbelastninger kan være store, er også sykefraværet og utstøting/frafall fra arbeidslivet betydelig.

I 2012 har Arbeidstilsynet registrert 37 omkomne personer som følge av ulykker i det landbaserte arbeidslivet. De tre mest utsatte næringene er bygge- og anleggsvirksomhet, jord-, skog- og havbruk og offentlig administrasjon og forsvar. Ingen av dødsfallene skjedde i petroleumsvirksomheten. Når det gjelder tallfesting av arbeidsskader er det viktig å være oppmerksom på at dagens statistikk ikke er tilfredsstillende, og at Arbeidstilsynet av den grunn har besluttet ikke å offentliggjøre den. Det pågår et arbeid med å forbedre både innmeldingssystemet og systemet for behandling og statistikkløsning under ledelse av Statistisk Sentralbyrå i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsmiljømyndighetene. Arbeidet er også ledd i gjennomføringen av en EU-forordning om statistikk for helse og sikkerhet på arbeidsplassen.

På produksjonsinnretninger i petroleumsvirksomheten har frekvensen av alvorlige personskader økt noe i 2012, men er likevel på et lavt nivå dersom man ser på utviklingen siden 2006.

Det har gjennomgående vært en jevn forbedring i sikkerhetsnivået i norsk petroleumsvirksomhet. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) 2012 viser god utvikling på mange områder, men det er også indikasjoner på at den vedvarende forbedringen ikke er like stabil på alle områder. Dette gjelder bl.a. indikator for storulykker. Det inntraff ingen storulykke i norsk petroleumsvirksomhet i 2012, men flere alvorlige hendelser og nesten-ulykker viser det store risikopotensialet som er knyttet til petroleumsvirksomheten.

4 Anmodningsvedtak

4.1 Anmodningsvedtak nr. 418 av 19. mars 2013:

«Regjeringen bes sikre at kun de opplysninger som er eksplisitt nevnt i lovverk eller forskrift kan hentes inn gjennom masseinnhenting.

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeidsdepartementet vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 418 av 19. mars 2013 er omtalt under kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten, post 01.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2014 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Årsverksoversikt

5.3 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeidsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49