Programkategori 00.10 Det kongelige hus

Utgifter under programkategori 00.10 fordelt på kapitler

Allmenn omtale

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for bevilgningene til Kongehuset. Bevilgningene under kap. 1, post 50 Det kongelige hoff og kap. 2, post 50 H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessens stab mv. benyttes i hovedsak til drift og til offisielle oppgaver for Kongehuset. Kap. 1, post 50 benyttes både til kongeparet og kronprinsparets offisielle oppgaver. I tillegg til bevilgningene under kap. 1 H.M. Kongen og H.M. Dronningen og kap. 2 H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessen, blir følgende midler foreslått til kongelige formål i 2014:

Programkategori 01.00 Administrasjon mv.

Utgifter under programkategori 01.00 fordelt på kapitler

Innledning

Programkategorien omfatter driftsbevilgningen til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, tidsavgrensede fornyingsprosjekter og departementets utgifter til forskning. I tillegg omfatter programkategorien tilskudd til kompetanseutvikling og midler til opplæring og utvikling av tillitsvalgte.

Programkategori 01.10 Fylkesmannsembetene

Utgifter under programkategori 01.10 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.10 fordelt på kapitler

Innledning

Regjeringen ønsker en sterk offentlig sektor som fremmer demokrati og rettssikkerhet og står for faglig integritet og effektivitet. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et samordnings- og koordineringsansvar i arbeidet med å forbedre og utvikle offentlig sektor. I dette ligger også et ansvar for å sørge for at innretningen av regional stat og styringssystemet knyttet til denne delen av statlig forvaltning er tilpasset Stortingets behov for gjennomføring av nasjonal politikk. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et særlig ansvar for Fylkesmannen i denne sammenheng.

Fylkesmannsembetene er regionale statlige forvaltningsorganer som skal gjennomføre nasjonal politikk vedtatt av Stortinget. Embetene utgjør et viktig bindeledd mellom den sentrale statsforvaltningen og kommunene. Et særtrekk ved embetene er at de utfører fagoppgaver for flere departementer (12) og direktorater/tilsyn (9), samtidig som de har et ansvar for samordning av statlig aktivitet i fylket.

Hvert departement er faglig overordnet embetene på det aktuelle fagområdet. Ansvaret for Fylkesmannens virksomhet er dermed delt mellom flere statsråder. Finansieringen av fagoppgavene skjer i hovedsak gjennom overføring av midler fra fagkapitler til kap. 1510, i tråd med gjeldende finansieringsordning for Fylkesmannen.

Som administrativt overordnet Fylkesmannen har Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet et særlig ansvar for å legge til rette for god og helhetlig styring og utvikling av embetene. Departementet er spesielt opptatt av at fornyingsperspektivet inngår i alle deler av Fylkesmannens virksomhet, i samsvar med regjeringens politikk for utvikling av en effektiv og brukerrettet offentlig forvaltning.

Samfunnsutviklingen stiller forvaltningen overfor nye krav, forventninger og utfordringer som påvirker måtene forvaltningsenhetene er organisert, styrt og ledet. Dette gjelder også for fylkesmannsembetene. Fylkesmannens organisering og rolleutøvelse skal til enhver tid sikre gode offentlige tjenester, effektiv nasjonal styring der dette er nødvendig og samtidig understøtte prinsippene om lokalt og regionalt folkestyre. Dette stiller særlige krav til Fylkesmennenes omstillingsdyktighet, rollebevissthet og evne til å lede og fornye organisasjonen. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil sammen med berørte sektordepartementer følge opp tilpasningen av fylkesmannsrollen i lys av forvaltningsutviklingen. Rapport om fylkesmannsrollen fra 2012 utgjør et sentralt underlagsdokument i den forbindelse.

Kilde: Fylkesmannsembetene.

Roller og funksjoner for Fylkesmannen

Regjeringen mener det er viktig å holde fast ved Fylkesmannen som et sentralt bindeledd mellom stat og kommune. Dette for å formidle og samordne nasjonal politikk overfor kommunene, og for å bidra til å sikre grunnleggende rettssikkerhetshensyn for innbyggerne og næringslivet. Fylkesmannen har gjennom sin brede sektorkompetanse og kunnskap om regionale og lokale forhold en viktig funksjon knyttet til å formidle hvordan nasjonal politikk virker lokalt og regionalt. Det vises for øvrig til St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap og Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel.

Sektorrollen

Det er det enkelte departement, direktorat eller tilsyn som legger sektorfaglige arbeidsoppgaver til Fylkesmannen, og disse fagmyndighetene har direkte instruksjonsmyndighet overfor embetene på sitt ansvarsområde. Fylkesmannens handlingsgrunnlag kommer til uttrykk i særlovgivning, tildelingsbrev, embetsoppdrag, og gjennom øvrige politiske signaler. Fylkesmannen utøver i dag sektormyndighet innenfor helse- og omsorgstjenester, barnevern, barnehager, utdanning, landbruk, miljøvern, samfunnssikkerhet og beredskap. Som sektormyndighet skal Fylkesmannen gjennom veiledning, dialog og tilsyn med kommunene og fylkeskommunene medvirke til å iverksette nasjonal politikk. Fylkesmannen skal også veilede og formidle kunnskap om gjeldende lover og forskrifter på kommunalrettens område.

Samordning

Fylkesmannen har en sentral rolle som samordningsorgan for staten på regionalt nivå. Fylkesmannsembetet er det eneste regionale organet med en egen fullmakt til og forventning om å ta samordningsinitiativ overfor andre statlige etater på samme nivå. Denne oppgaven er i hovedsak begrunnet ut fra ønsket om en effektiv statsforvaltning og handler om statens evne til å realisere nasjonale mål på tvers av nivå og sektorer og samordning av statens styring av kommunene. Kommuneloven kap. 10 A gir også Fylkesmannen rollen som samordner av statlig tilsynsvirksomhet som retter seg mot kommunene. Fylkesmannen skal se til at den fagbaserte styringen av kommunene ikke blir sterkere enn det er hjemmel for i lovgivningen eller i vedtak og retningslinjer gitt av Storting og regjering.

Rettssikkerhet

Fylkesmannen er klagemyndighet for kommunale enkeltvedtak og tilsynsmyndighet etter særlovgivningen. Dette utgjør hovedelementene i Fylkesmannens rettssikkerhetsfunksjon. Dette gjelder i forholdet mellom kommunene som offentlig utøvende myndighetsorgan, og innbyggerne og næringslivet som mottakere av kommunale tjenester og vedtak. I tillegg er det viktig at tilstrekkelig rettssikkerhetshensyn bygges inn i alle forvaltningsoppgaver Fylkesmannen utfører.

Informasjon, initiativ og forslag

Fylkesmannen skal virke til gagn og beste for fylket og ta de initiativ som finnes påkrevd, og fremme forslag til løsning av oppgaver i den utstrekning fylkesmannen finner det nødvendig eller formålstjenlig. Fylkesmannen skal videre holde regjeringen og sentraladministrasjonen orientert om viktige spørsmål i fylket, og rapportere til sentralt nivå om kommunenes oppfølging av statlige mål og prioriteringer. Den brede kommunekompetansen innebærer at rapporteringen gjennom Fylkesmannen er målrettet, aktuell og helhetlig. Dette er avgjørende for departementene og direktoratene i deres arbeid med å videreutvikle innholdet og virkemidlene i sektorpolitikkene.

Fylkesmannen skal formidle informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige organ om forhold som antas å berøre deres virksomhet. Dette er viktige ledd i oppgaven som formidler og oppfølger av nasjonal politikk overfor kommunene.

Mål, strategier og prioriteringer

Fornying, utvikling og omstilling i offentlig sektor

Regjeringen er opptatt av fornying, utvikling og omstilling i offentlig sektor. Samtidig blir det stadig klarere at innovasjon i offentlig sektor er nødvendig for å møte framtidige utfordringer. Regjeringen ønsker derfor å stimulere kommunene til å jobbe systematisk med innovasjon. Fylkesmennene gir i dag tilskudd fra skjønnsrammen til fornyings- og utviklingsprosjekter i kommunene. Fra 2014 ønsker regjeringen at bevilgningen skal gå både til innovasjons- og fornyingsprosjekter i kommunene, og at innovasjonsprosjekter skal prioriteres. Ved å stimulere til innovasjons-, fornyings- og utviklingsvirksomhet, kan Fylkesmannen bidra til økt kompetanse og bevissthet om effektiv og brukerrettet oppgaveløsning i offentlig forvaltning.

Det er et overordnet nasjonalt mål at kommunene utvikler en bærekraftig og fornuftig økonomiforvaltning. Fylkesmannen skal veilede og formidle kunnskap om regelverk på økonomi, planlegging og rapportering til kommunene. Kommuner i register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) og kommuner med store innsparingskrav skal følges opp spesielt.

Stortinget har vedtatt endring av reindriftsloven som innebærer avvikling av områdestyrene med overføring av styrenes oppgaver, og en administrativ overføring av områdekontorene til Fylkesmannen fra 1. januar 2014, jf. Prop. 89 L (2012–2013) Endringer i reindriftsloven mv. (avvikling av områdestyrene), Innst. 307 L (2012–2013) og Lovvedtak 65 (2012–2013). Hensikten med endringene er å få en mer oversiktlig og effektiv forvaltning som inngår i et bredere faglig miljø som samlet sett gir kompetansemessige gevinster. Overføringen av områdestyrets myndighet til Fylkesmannen forutsettes å skje parallelt med en administrativ overføring av områdekontorene til Fylkesmannen. Fylkesmannen vil dermed bli den statlige regionale fagmyndigheten i den offentlige forvaltningen av reindriften.

Velferd, helse og personlig tjenesteyting

Regjeringens velferdspolitikk skal forebygge sosiale problemer, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet for alle, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Fylkesmannen skal i denne sammenheng bistå kommunene med veiledning og kompetansehevende tiltak rettet mot de sosiale tjenestene ved NAV-kontorene. Ved klager på kommunale enkeltvedtak er Fylkesmannen klageinstans.

Fylkesmannen skal føre systematisk og hendelsesbasert tilsyn med de kommunale sosiale tjenestene ved NAV-kontorene. Tilsyn med tjenestene er et viktig ledd i arbeidet med å styrke brukernes rettssikkerhet og bedre kvaliteten på tjenestene. I 2014 skal Fylkesmannen føre landsomfattende tilsyn med kommunenes tildeling av kvalifiseringsprogram til personer som har behov for tett og individuell oppfølging for å komme i arbeid.

Regjeringens helse- og omsorgspolitikk skal bidra til god helse og forebygge sykdom i befolkningen. Fylkesmannen skal bidra til å gjennomføre nasjonal politikk i helse-, omsorgs- og sosialsektoren regionalt, samt bidra til å iverksette sektorpolitikken gjennom kommunene. Fylkesmannen skal gi råd til sentrale myndigheter, kommunene, fylkeskommunene, frivillige organisasjoner og befolkningen. Fylkesmannen har videre oppgaver knyttet til kompetanse- og kvalitetsutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Ved bruk av tilsyn, klagesaksbehandling og veiledning bidrar Fylkesmannen til at innbyggerne får de tjenestene som de i henhold til lov og forskrifter har krav på.

Samhandlingsreformen skal fremme helse og forebygge sykdom og bidra til at den enkelte pasient og bruker får bedre og mer koordinerte tjenester der de bor. Fylkesmannen har en sentral rolle i å bistå kommuner og spesialisthelsetjeneste gjennom informasjon om nytt lovverk, råd og veiledning, og ved å bidra til erfaringsoverføring og samarbeid mellom kommuner og helseforetak.

Fylkesmannen skal fortsette gjennomføringen av det landsomfattende tilsynet med barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i 2014. Tilsynet startet i 2013.

Fylkesmannen skal i 2014–2015 føre landsomfattende tilsyn med samhandling om utskrivning av pasienter fra sykehus til kommune. Tilsynet vil undersøke hvordan spesialisthelsetjenesten og kommunene ivaretar sine oppgaver. Valg av tema blir besluttet med basis i en risikovurdering. Tilsynet igangsettes høsten 2014.

Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg legger til rette for en langsiktig omstillingsprosess for å sikre nyskaping, utvikling av nye løsninger og nye måter å arbeide på gjennom Omsorgsplan 2020. Samtidig som dagens Omsorgsplan 2015 gjennomføres, starter arbeidet med å utvikle og innarbeide nye og framtidsrettede løsninger. For å ivareta kontinuitet og helhet, legges tiltakene i meldingen inn som nye elementer i dagens omsorgsplan og overlapper denne fram til og med 2015. Fylkesmannen skal bidra til at alle tiltakene og delplanene i Omsorgsplan 2015 og de nye tiltakene i Omsorgsplan 2020 blir fulgt opp som en helhetlig plan, og samarbeide med blant annet KS og Husbanken der dette er nødvendig.

I Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar presenterer regjeringen en samlet strategi for å videreutvikle folkehelsepolitikken og styrke det forebyggende arbeidet i helse- og omsorgstjenesten. Fylkesmannen skal medvirke til å bygge opp systemer som kan gi nødvendig oversikt over helsetilstanden i kommunene, til at det forebyggende helsearbeidet forankres i ordinære plan- og styringssystem og til at innsatsen rettes mot å redusere sosiale forskjeller i helse. Fylkesmannen skal ivareta folkehelsehensyn innenfor alle områder der Fylkesmannen har myndighet, herunder gjennom oppgaven med å samordne de statlige styringssignalene til kommunene.

Fylkesmannen skal føre landsomfattende tilsyn med kommuners folkehelsearbeid i løpet av 2014. Tilsynet skal rettes inn mot kommunenes arbeid med oversikt over helsetilstanden og identifisering av egne folkehelseutfordringer som grunnlag for planstrategi og overordnede mål for eget folkehelsearbeid.

Det arbeides for å styrke den kommunale kontrollen med salgs- og skjenkebevillinger. Fylkesmennene skal i 2014 styrke sin veiledning av kommunene i alkoholloven.

Fylkesmannen skal også i 2014 ha en sentral pådriverrolle overfor regionale aktører innenfor både rusfeltet og psykisk helse. Ved å følge opp intensjoner, tiltak og arbeidsmåter skissert i Meld. St. 30 (2011–2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk alkohol – narkotika – doping og fra tidligere opptrappingsplaner på fagområdene, bidrar embetene til å forbedre kvalitet og kompetanse i kommunenes arbeid mot målgruppene. Det er et mål at Fylkesmannens arbeid innenfor psykisk helse, rus og arbeids- og aktivitetstiltak i NAV ses i sammenheng.

Stortinget vedtok 2. april 2013 en rekke endringer i tobakksskadeloven, herunder innføring av en kommunal bevillingsordning for salg av tobakksvarer. Ordningen vil tre i kraft 1. januar 2015. Fylkesmannen er klageinstans for kommunenes vedtak, og vil i 2014 bistå kommunene med veiledning og forberedelser.

Stortinget vedtok 3. juni 2013 endringer i pasient- og brukerrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Lovendringene trer i kraft fra 1. januar 2014 og innebærer en styrking av pasienters, brukeres og pårørendes stilling i tilsynssaker. Lovendringene innebærer administrative og økonomiske konsekvenser for Fylkesmannen som følge av økt arbeidsmengde. For ytterligere informasjon om endringene vises det til Prop. 100 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (styrking av pasienters, brukeres og pårørendes stilling m.m.). Det foreslås derfor å styrke fylkesmennene med 15,4 mill. kroner over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Det tas sikte på at lovendringene trer i kraft fra 1. januar 2014.

Ny vergemålslov ble satt i kraft 1. juli 2013. Overformynderiene i kommunene er lagt ned, og Fylkesmannen har overtatt oppgaven som ny førsteinstans i vergemålssaker. Hovedsiktemålene med reformen er økt rettssikkerhet, økt rettslikhet og økt kvalitet i saksbehandlingen. Det er videre regjeringens mål at Fylkesmannen skal være en robust førstelinjetjeneste i fylket. En særlig viktig oppgave for Fylkesmannen vil være å rekruttere og følge opp vergene gjennom opplæring, veiledning og bistand. I vergemålsreformen inngår også innføringen av en ny representantordning for enslige, mindreårige asylsøkere.

Oppvekst, barnehager og opplæring

Fylkesmannen skal følge opp nasjonale målsettinger i oppvekst-, samlivs-, integrerings- og likestillingspolitikken og utføre lovpålagte oppgaver innenfor sektoren. Når det gjelder ivaretakelse av utsatte barn og unges rettsikkerhet er rollen som regional tilsynsmyndighet overfor barneverninstitusjonene, samt kommunenes forvaltning og oppfølging av barn og unge i barnevernet, spesielt viktig. I tillegg til generelle veiledningsoppgaver overfor kommunesektoren på departementets fagområder, utfører fylkemannen også støtteaktiviteter i form av kurs og møtevirksomhet.

Fylkesmannen skal gi råd til og motivere kommunene til samarbeid mellom tjenester og ulike institusjoner som arbeider for og med barn og unge og deres familier. Dette gjelder blant annet helsestasjoner, skolehelsetjenesten, barnehager, skoler, barnevern, NAV-kontor og ulike frivillige organisasjoner.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunene utfører de oppgaver de er pålagt etter barnevernloven. Fylkesmannen skal rettlede og følge opp kommunene og bidra til nytenkning, organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling i barnevernet. Det landsomfattende tilsynet med kommunens oppfølging av barn i fosterhjem skal videreføres i 2014.

Fylkesmannen skal føre individ- og systemrettet tilsyn med barn i institusjoner etter barnevernloven. Tilsynet skal gjennomføres på et tidspunkt der det er sannsynlig at barna er til stede på institusjonen.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med sentre for foreldre og barn, familievernkontorer og med at kommunene oppfyller de lovpålagte pliktene om kommunale krisesentertilbud. Oppgaven med å føre tilsyn med omsorgssentrene for enslige mindreårige asylsøkere skal videreføres i de aktuelle fylkesmannsembetene i 2014.

Gjennom kontakt med kommunene skal Fylkesmannen bidra til rask bosetting av flyktninger. Fylkesmannen skal føre tilsyn med ordningene i introduksjonsloven. Fylkesmannen skal også gjennomføre statsborgerseremonier og bidra til at andelen som deltar på seremoniene øker.

Regjeringen satser på utdanning og kunnskap og på å styrke evnen utdanningssystemet har til å motvirke sosiale forskjeller gjennom å legge vekt på tidlig innsats og livslang læring.

Barnehagetilbudet skal være av høy kvalitet og tilgjengelig for alle. Fylkesmannen har ansvar for oppfølging av barnehageloven med rammeplan for barnehagens oppgaver og innhold og igangsetting av tiltak for økt kvalitet i barnehagesektoren, som kompetanseutvikling, rekruttering og likestilling. Arbeidet med revidering av rammeplanen og plan for implementering er igangsatt. Fylkesmannen skal forvalte statlige tilskudd etter gjeldende retningslinjer og gi informasjon og veiledning om aktuelle saker til kommunale og ikke-kommunale barnehageeiere.

Fylkesmannen må i 2014 være særskilt oppmerksom på hvordan kommunene følger opp forskrift om likeverdig behandling, rett til plass og pedagogisk bemanning, og styrke veiledningen rettet mot kommunene på dette feltet. Arbeidet med å utvikle og styrke kvaliteten og metoden i tilsynet skal fortsette.

Grunnopplæringen skal gi elever og lærlinger grunnleggende ferdigheter. Regjeringen har som målsetting at alle elever inkluderes og opplever mestring, og at flest mulig gjennomfører videregående utdanning og får kompetansebevis. På grunnopplæringsområdet har Fylkesmannen en rekke forvaltningsoppgaver, som tilsyn, tilskuddsforvaltning, klagesaksbehandling og gjennomføring av eksamen. I tillegg har Fylkesmannen oppgaver som skal bidra til økt kvalitet i grunnopplæringen.

Tilsyn og veiledning er Fylkesmannens hovedoppgaver på grunnopplæringsområdet. Det er et overordnet mål at Fylkesmannens arbeid med tilsyn, informasjon og veiledning skal øke graden av regelverksetterlevelse i sektoren og bidra til å realisere nasjonale mål for grunnopplæringen.

I perioden 2014–2017 vil det bli gjennomført et nytt felles nasjonalt tilsyn. Temaet for tilsynet er skolenes arbeid med å sikre alle elever et forsvarlig utbytte av opplæringen. Satsingen omfatter alle elevgrupper, også elever med spesielle behov. For at tilsynet skal ha en best mulig læringseffekt hos skoleeierne og skolene, vil satsingen innledes med veiledning fra Fylkesmannen om temaet for tilsyn.

Arealdisponering, byggesaker og universell utforming

Planlegging etter plan- og bygningsloven er et viktig redskap for å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling og areal- og ressursforvaltning. Nasjonale forventninger til den regionale og kommunale planleggingen gir viktige føringer for planleggingen etter plan- og bygningsloven. Forventningene er nå forankret i kommunale og regionale planstrategier og skal følges opp videre i den regionale og kommunale planleggingen.

Fylkesmannen skal bidra til å sikre at nasjonale og regionale mål for arealplanleggingen blir ivaretatt og skal være en pådriver for at planarbeid innenfor prioriterte tema settes i gang. Fylkesmannen skal sørge for at statlige mål formidles tidlig og tydelig på overordnet nivå i planprosessene, at det skapes forståelse for den nasjonale politikken og at alle statlige organer på regionalt nivå gir innspill i regionale planprosesser.

Fylkesmannen skal bidra til å samordne bruken av innsigelser. I embeter som etter søknad er utpekt for forsøk med samordning av statlige innsigelser, skal Fylkesmannen følge opp forsøket i samråd med Miljøverndepartementet. I øvrige embeter bidrar Fylkesmannen til samordning av innsigelser innenfor de ordinære prosesser og fora.

Fylkesmannen skal synliggjøre kommunenes handlingsrom innenfor plan- og miljøområdet. I den løpende dialogen med og veiledningen av kommunene skal Fylkesmannen ha spesiell oppmerksomhet på om kommunene har oppdaterte kommuneplaner med både samfunnsdel og arealdel og vurderer etter behov den juridiske holdbarheten av arealplaner.

Et sentralt bidrag for å nå regjeringens klimamål er Fylkesmannens oppfølging av vedtatte klima- og energiplaner gjennom den ordinære planleggingen etter plan- og bygningsloven. Samordnet areal- og transportplanlegging følges opp med vekt på at offentlige virksomheter, næringsvirksomhet og boligbebyggelse lokaliseres ut i fra et helhetlig bærekraftig perspektiv. Fylkesmannen påser at kommunene avklarer arealreserver og tilrettelegger for tilstrekkelig arealbehov til boliger. Videre vurderer Fylkesmannen om kommunenes arealdisponering ivaretar målene for lokalisering og utnyttelse av områder for boligbygging, og følger opp behandlingen av saker vedrørende senterstruktur og lokalisering av handel slik at den er i henhold til forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre.

Sikring av jordbruksarealer og landbrukets kulturlandskap er prioritert i den nasjonale miljø- og landbrukspolitikken. Regjeringen vil ta i bruk virkemidlene i plan- og bygningsloven for å sikre dyrket mark for framtidig matproduksjon. Fylkesmannen skal også i 2014 følge opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven overfor fylkeskommunene og kommunene. Dersom veiledningen ikke fører fram, må Fylkesmannen vurdere å bruke sin innsigelsesmyndighet overfor kommunale planer og sin klagerett i dispensasjonssaker.

Fylkesmannen vil gjennom veiledning og kommunikasjon medvirke til at kommunene har en styrket og samlet strategi for å ivareta viktige kulturlandskap og sikre vern av dyrket og dyrkbar jord. I forvaltningen av de 22 utvalgte kulturlandskapene i jordbruket vil Fylkesmannen bidra til å styrke lokal næringsutvikling knyttet til disse områdene.

Fylkesmannen skal informere og veilede kommunene om eiendomslovgivningen i landbruket. Dersom kommunene behandler saker etter jordloven og konsesjonsloven i strid med regelverket, skal Fylkesmannen vurdere å benytte sin hjemmel til å pålegge kommunene fortløpende rapportering av sine vedtak.

Fylkesmannen skal bidra til å legge til rette for verdiskaping, næringsutvikling, gode boliger og bomiljø, og gode oppvekst- og levekår i alle deler av landet. Fylkesmannen skal bidra til å sikre at saksbehandling og vedtak i kommunene er i samsvar med plan- og bygningsloven, forvaltningsloven og god forvaltningsskikk. Fylkesmannen skal ellers arbeide for god kvalitet i det bygde miljø ut fra hensynet til klimautfordringer og nye energikrav.

Planmyndighetene har et særlig ansvar for at hensynet til samfunnssikkerhet ivaretas i planleggingen. Fylkesmannen skal veilede planmyndighetene og medvirke til at kommuner og fylkeskommuner får oversikt og kunnskap for å unngå arealdisponering som skaper ny eller økt risiko og sårbarhet. Fylkesmannen skal fremme innsigelse til arealplaner der samfunnssikkerhet ikke er ivaretatt.

Fylkesmannen skal bidra til at natur- og kulturressursene danner grunnlag for friluftsliv og næringsmessig utvikling uten at miljø- og kulturverdiene påvirkes negativt. Strandsonen er i deler av landet utsatt for sterkt utbyggingspress. Alle skal ha tilgang til sjøen, og allmenne interesser skal gis fortrinn i 100-metersbeltet. Viktig natur, kulturmiljø og landskap skal bevares. Regjeringen har vedtatt statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. Fylkesmannen skal bistå kommunene, slik at de fortsetter med en streng praksis ved behandling av plansaker i strandsonen og i fjellområdene.

Fylkesmannen skal integrere universell utforming som strategi i egen virksomhet og rettlede kommunene om universell utforming på alle relevante politikkområder.

Landbruksbasert forvaltning og næringsutvikling, naturressursforvaltning og miljøvern

For å øke produksjonen av mat fra norsk landbruk må ressursene tas i bruk der de finnes, gjennom et landbruk over hele landet. Innenfor jordbruk, skogbruk, reindrift og bygdenæringer er det et stort antall verdikjeder, som må være konkurransedyktige for å bidra til bosetting, sysselsetting og verdiskaping i hele landet. Gjennom innovasjon og omstilling ligger det store muligheter for økt verdiskaping og utvikling av attraktive og konkurransedyktige virksomheter basert på landbrukets ressurser og ny kunnskap. Økt verdiskaping er en forutsetning for en livskraftig landbruks- og matsektor og et overordnet mål i norsk landbruks- og matpolitikk.

Fylkesmannen skal bidra til å synliggjøre regionale og lokale fortrinn og potensial for å sikre det økonomiske grunnlaget i ulike produksjoner og samtidig bidra til at forbrukerdimensjonen ivaretas. Fylkesmannen skal bidra til å finne synergi mellom verdikjeder i landbruket og andre sektorer.

Fylkesmannen har det regionale ansvaret for forvaltning av inntekts- og velferdspolitiske virkemidler rettet mot primærprodusenter, og for kontrolltiltak knyttet til tilskuddsforvaltning og juridiske virkemidler. Fylkesmannen skal utarbeide risikobasert kontrollplan og følge opp saker der det foreligger mistanke om misligheter eller økonomisk kriminalitet. Fylkesmannen skal videreføre kontrollen med kommunenes forvaltning av økonomiske og juridiske virkemidler i landbruket.

Landbruksavhengige kommuner gis særskilt oppmerksomhet i prioritering av virkemidler og innsats. I de tre nordligste fylkene har Fylkesmannen ansvaret for en satsing på arktisk landbruk. Fra 2014 blir det også satt i gang en satsing rettet mot fjellandbruket. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag koordinerer satsingen for Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark, mens Fylkesmannen i Telemark koordinerer satsingen for Buskerud og Telemark.

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Fra 2014 vil målsettingene i de fylkesvise handlingsplanene innlemmes i de regionale næringsprogrammene. Fylkesmannen skal bidra til satsingen på økologisk landbruk, blant annet ved å styrke produsentnettverk og utvikle og følge opp tiltak i de regionale næringsprogrammene. Satsingen på foregangsfylker skal styrkes i 2014, både i form av økt ramme og forsterking av foregangsfylkenes nasjonale ansvar.

Fylkesmannen har en sentral rolle både som tilsynsmyndighet og som tilrettelegger og veileder for tjenesteutvikling og næringsutvikling innenfor mange av tjenesteområdene for Inn på tunet.

For å nå regjeringens mål om bærekraftig forvaltning, økt verdiskaping og miljø- og energigevinster gjennom bedre utnyttelse av skogressursene, er Fylkesmannen en pådriver for styrket aktivitet i skogbruket. Fylkesmannen skal arbeide for å styrke langsiktige investeringer knyttet til oppbygging og skjøtsel av ny skog. I revidert nasjonalbudsjett for 2013 la regjeringen fram en tiltakspakke for skog- og trenæringen, herunder økte midler til modernisering av eksisterende skogsveier, videre utbygging av tømmerkaier og økt tresatsing. Fylkesmannen skal medvirke til gjennomføring av aktuelle tiltak.

Det er et globalt mål å sørge for «effektiv og umiddelbar handling for å stanse tapet av naturmangfold for å sikre at økosystemene i 2020 er velfungerende og leverer nødvendige økosystemtjenester». En stor del av den statlige miljøforvaltningen er lagt til Fylkesmannen. Embetenes arbeid på miljøområdet er derfor en forutsetning for at Norge skal kunne følge opp det globale målet og gjennomføre de nasjonale målene innenfor klimaområdet, naturforvaltning og forurensning.

Sikring og forvaltning av verneområder vil bli prioritert også i 2014. Etter at de fylkesvise verneplanene og det meste av nasjonalparkplanen nå er gjennomført, vil Fylkesmannens fokus i 2014 dreies mot å ta vare på verneverdiene i de vernede områdene. I tillegg skal Fylkesmannen følge med på at forvaltningen i verneområder som nå forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrer skjer i tråd med forutsetningene.

Mange fylkesmannsembeter har oppgaver knyttet til ordningen med utvalgte naturtyper og prioriterte arter etter naturmangfoldloven. Flere embeter skal i 2014 utføre arbeid med å utvikle faglig grunnlag for forskrifter samt følge opp handlingsplaner for prioriterte arter og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven.

Fylkesmannen skal bidra til gjennomføring av vedtatt rovviltpolitikk. Fylkesmannen samordner landbrukspolitiske og miljøpolitiske virkemidler, og koordinerer samarbeid med berørte etater for å redusere konflikt mellom beiteinteresser og sikring av rovvilt. Fylkesmannen følger opp vedtatt forvaltningsplan for rovvilt i regionen og føringer vedtatt i rovviltnemndene.

Det følger av miljøvernmyndighetenes rolle og ansvar å ha oversikt over miljøsituasjonen og vurdere den samlede miljøtilstanden i en vannforekomst. I arbeidet med de regionale vannforvaltningsplanene bistår derfor Fylkesmannen med sin miljøfaglige kompetanse. Fylkesmannen skal også i 2014 bidra til bedre overvåking av vannressursene. I dette arbeidet samarbeider Fylkesmannen tett med fylkeskommunen, og bidrar til samordning mellom de statlige etatene som deltar i oppfølging av vannregionplanene.

Fylkesmannen skal gjennom tilsyn, sanksjoner og oppfølging av industrivirksomheter og avfallsanlegg bidra til å hindre at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier fører til helseskade eller skader på naturens evne til produksjon. Opprydding i forurensede sedimenter, i grunnforurensning og i nedlagte avfallsdeponi vil bli viktig i 2014.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Målet for alt samfunnssikkerhetsarbeid er at befolkningen skal oppleve stor grad av trygghet for liv, helse og materielle verdier. I tillegg skal samfunnets grunnleggende funksjonsevne videreføres når alvorlige hendelser inntreffer. Det er viktig med et bredt forankret og systematisk samfunnssikkerhetsarbeid der både forebygging og beredskap er sentrale elementer. Fylkesmennene er sentrale i dette arbeidet gjennom rollene som regional samordner og som bindeledd mellom sentralt og lokalt nivå. God rolleutøvelse er av stor betydning for arbeidet med samfunnssikkerheten.

I tråd med Meld. St. 29 (2011–2012) Samfunnssikkerhet vil regjeringen styrke arbeidet med å sikre kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner. Med grunnlag i det nasjonale risikobildet skal Fylkesmannen gjøre selvstendige vurderinger av hvilke hendelser som er aktuelle å følge opp.

Fylkesmannen skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i fylket, samt ha oversikt over og samordne myndighetenes krav og forventninger til kommunenes samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. Fylkenes risiko- og sårbarhetsanalyser skal synliggjøre hvilke hendelser som kan ramme fylket, konsekvenser av hendelsene og bidra til å iverksette forebyggende, sårbarhetsreduserende og beredskapstiltak.

Fylkesmannen skal gjennom tilsyn påse at kommunene har gjennomført helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) og utarbeidet overordnede beredskapsplaner på bakgrunn av analysene. Fylkesmannen skal videre påse at analysene og planene er oppdaterte. Også i 2014 vil det være en viktig oppgave for Fylkesmannen å føre tilsyn med og veilede kommunene.

Ved eventuelle kriser, som involverer hele samfunnet og hvor en rekke aktører må spille sammen, har Fylkesmannen en sentral rolle og skal om nødvendig kunne samordne krisehåndteringen regionalt ved raskt å ta initiativ til kontakt mellom berørte aktører for samarbeid, informasjon og rapportering. Dette forutsetter en kriseorganisasjon som er øvet og som kan driftes uansett påkjenning.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap planlegger øvelser med alle fylkesmannsembetene innen utgangen av 2014.

Rapport 2012

Arbeidsdepartementet

Fylkesmannsembetene har i 2012 vært aktive og vist gjennomføringsvilje på sine sentrale oppgaver innenfor Arbeidsdepartementets områder. Embetene har gjennomført et landsomfattende og systematisk opplæringsprogram for kommunene i forvaltning av lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er nedlagt verdifullt arbeid knyttet til tilsyn, klagebehandling og veiledning. Enkelte embeter må likevel søke å bedre måloppnåelsen for saksbehandlingstid i klagesaker.

Fylkesmannen har i 2012:

• gitt veiledning, informasjon og opplæring til sosialtjenesten i kommunene og NAV-kontorene

• gjennomført 88 tilsyn (systemrevisjoner) med de kommunale tjenestene i NAV-kontorene

• behandlet 3157 klager etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

• bidratt til videreutvikling av Kvalifiseringsprogrammet i kommunene

• gjennomført opplæringsprogram for NAV-kontorene i nytt rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Fylkesmannsembetene har i 2012 nedlagt verdifullt arbeid knyttet til saksbehandling, tilsyn, klagebehandling og veiledning. Fylkesmannen har også bidratt godt til samordning på tvers av sektorer. Enkelte embeter må likevel søke å bedre måloppnåelsen for gjennomføring av tilsyn, saksbehandlingstid i klagesaker, kommunal veiledning og andelen barn det føres samtale med under tilsyn med barneverninstitusjonene.

Fylkesmannen har i 2012:

• ført tilsyn med barnevernstjenesten i kommunene og videreført det landsomfattende tilsynet med kommunenes arbeid med undersøkelser og evaluering av hjelpetiltak til hjemmeboende barn. Det ble gjennomført tilsyn i 56 kommuner i 2012

• fulgt opp enkeltkommuner som følge av fristoversittelser og etter behov utført kompetansehevende tiltak i det kommunale barnevernet

• gjennomført 1090 tilsyn ved 187 barneverninstitusjoner, 64 av disse var systemrevisjoner, og gjennomført 1462 samtaler med barn

• ført tilsyn med tiltak for enslige mindreårige asylsøkere

• behandlet 395 klagesaker rettet mot barneverninstitusjoner. Langt de fleste gjaldt enkeltvedtak

• besvart henvendelser og fattet et mindre antall vedtak i saker etter barneloven

• i ulik grad ført tilsyn med kommunenes oppfølging av pliktene til krisesentertilbud

• innvilget i underkant av 11 500 separasjoner og i underkant av 10 500 skilsmisser

• ført tilsyn med familievernkontor. Fire fylker har ført tilsyn sjeldnere enn kravet som er hvert tredje år

• informert om de økonomiske og juridiske rammevilkårene for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere og om introduksjonsordningen

• behandlet 91 klager på kommunale vedtak etter lov om norskopplæring og introduksjonsordning for nyankomne innvandrere

• gjennomført 26 statsborgerseremonier med i alt 2512 deltagere. 26,9 pst. av de som ble invitert til seremoni deltok, noe som er en økning på 2,2 pst. fra 2011

• i ulik grad fulgt opp aktivitets- og rapporteringspliktene etter likestillings-, tilgjenglighets- og diskrimineringslovgivningen

• i ulik grad integrert universell utforming som strategi i egen virksomhet og veiledet kommunene om universell utforming på alle relevante politikkområder

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

Fylkesmannsembetene har i 2012 gjennomgående arbeidet helhetlig med rolleforståelse og virksomhetsstyring. Embetene har fulgt opp nasjonale krav og forventninger som er stilt til statlige virksomheter ved blant annet å sette inn tiltak som bidrar til likestilling og integrering av ulike prioriterte grupper. Fylkesmannsembetene har gjennomgående levert årsrapporter av høyere kvalitet enn tidligere på det administrative området og på de innledende deler som omhandler utfordringer i fylket og i embetet. Embetene må arbeide bedre med informasjonssikkerheten.

Fylkesmannen har i 2012:

• arbeidet med videreutvikling av egen virksomhetsstyring, herunder integrering av risikostyring i virksomhetsstyringen

• satt i verk flere tiltak knyttet til fornying og intern organisasjons- og kompetanseutvikling

• styrket arbeidet med læring og erfaringsutveksling, blant annet gjennom oppslutning om nye arbeidsformer på fylkesmannsmøter og i andre fora

• fulgt opp felles IKT-strategi med etablering av flere felles tjenester og rutiner for samtlige embeter

• arbeidet med å ferdigstille informasjonssikkerhetsløsninger i tråd med Datatilsynets krav

Helse- og omsorgsdepartementet

Fylkesmannen har i 2012 fulgt opp nasjonal helse- og omsorgspolitikk på en god måte. Fylkesmannen har lagt ned verdifullt arbeid knyttet til tilsyn, klagebehandling og veiledning. Det har vært en økning i oppgaver innenfor Helse- og omsorgsdepartementets område de senere år. Enkelte embeter må fortsatt søke å bedre måloppnåelsen for saksbehandlingstid i klagesaker.

Fylkesmannen har i 2012:

• bistått kommunene i implementeringen av Samhandlingsreformen

• medvirket i arbeidet med Omsorgsplan 2015

• medvirket til styrking av folkehelsearbeidet i fylker og kommuner gjennom bedre samordning mellom flere politikkområder, og bidratt med faglig rådgiving og veiledning på ulike nasjonale tematiske satsingsområder

• drevet rådgivning og veiledning om alkoholloven til kommunene, og behandlet klagesaker etter samme lov

• medvirket med oppgaver knyttet til Opptrappingsplanen for rusfeltet

• medvirket i arbeidet med det psykiske helsefeltet gjennom veiledning til kommunene

• medvirket til god samhandling på individ- og systemnivå

• medvirket i oppfølging av tiltak i Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011 overfor kommunene

• behandlet nær 30 000 førerkortsaker, en nedgang på 7 pst. fra 2011

• gjennomført 258 systemrevisjoner etter helse- og omsorgstjenesteloven

• gjennomført 56 systemrevisjoner med spesialisthelsetjenester. Av disse var 28 del i det landsomfattende tilsynet med håndtering og vurdering av henvisninger og utredning av pasienter med tykk- og endetarmskreft.

• behandlet 2326 tilsynssaker om mulig svikt i tjenestene

• behandlet 2525 klagesaker om manglende oppfyllelse av rettigheter i helse- og omsorgstjenesten

Justis- og beredskapsdepartementet

Innenfor samfunnssikkerhet har fylkesmannsembetene i 2012 hatt spesiell oppmerksomhet på veiledning og tilsynsoppgaver knyttet til kommunal beredskapsplikt og implementering av krisestøtteverktøy. Krisestøtteverktøyet DSB-CIM er tatt i bruk i en rekke kommuner. Embetene har bidratt aktivt inn i opplæringstiltak og andre implementeringsoppgaver.

Det har vært arbeidet godt med implementering av ny vergemålslov, både gjennom forberedelse av egen organisasjon og en utstrakt dialog- og informasjonsvirksomhet overfor kommuner og verger.

Fylkesmannen har i 2012:

• gjennomført fylkesROS. FylkesROSen brukes til ulike formål både internt i embetene og eksternt ut mot kommunene og andre private og offentlige aktører. Det er imidlertid stor variasjon mellom embetene når det gjelder hvordan analysene brukes. FylkesROS brukes i minst grad inn i det forebyggende samfunnssikkerhetsarbeidet

• tatt hensyn til konsekvensene av framtidige klimaendringer og hatt dette på dagsorden når kommunale plansaker vurderes og/eller i sin kontakt med kommunene. Det er opprettet egne tverrfaglige grupper/temagrupper ved embetene og det er avholdt egne seminarer og møter med kommunene hvor klimatilpasning er tema

• gjennomført flere tilsyn i siste fireårsperiode enn det er kommuner i fylket. Det er bare ett embete som ikke har gjennomført flere tilsyn

• flere fylkesmannsembeter har ikke øvet sin kriseledelse og krisestab i 2012 til tross for at dette i følge embetsoppdraget skal gjøres årlig

• har en øvelsesfrekvens de siste fire år som ligger tilnærmet lik antall kommuner i fylket. Seks embeter har bistått i gjennomføring av øvelser mellom kommuner og særskilte industrivirksomheter. De fleste embeter følger opp forbedringspunkter som avdekkes under øvelsene i forbindelse med tilsyn

• hatt møter i Fylkesberedskapsrådet i 2012

• forberedt ikrafttredelsen av ny vergemålslov 2010

• behandlet om lag 285 klagesaker etter vergemålsloven 1927

• behandlet om lag 20 000 søknader om fritt rettsråd og om lag 350 søknader om fri sakførsel etter rettshjelpsloven

• oppnevnt nye forliksråd for perioden 2013–2016

Kommunal- og regionaldepartementet

Fylkesmannen utgjør et viktig bindeledd mellom den sentrale statsforvaltningen og kommunene og er det sentrale samordningsorganet overfor kommunene på regionalt nivå. Fylkesmannen bidrar med å legge til rette for at kommunerettet styring i størst mulig grad er konsistent. Embetene har i 2012 nedlagt viktig arbeid gjennom blant annet samordning og veiledning av kommunene i økonomiforvaltning og regelverk, gjennomført tilsyn og kontroll etter kommuneloven, stimulert kommunene i omstillings- og fornyingsarbeidet og behandlet klagesaker etter plan- og bygningsloven.

Fylkesmannen har i 2012:

• stimulert kommunene i omstillings- og fornyingsarbeidet. Fylkesmannen har i 2012 gitt om lag 151 mill. kroner i skjønnsmidler til 537 utviklingsprosjekter. Prosjektene har vært gjennomført i enkeltkommuner og interkommunale samarbeid, og noen har omfattet utvalgte sektorer, mens andre har omfattet hele kommunen. Over halvparten av prosjektene hadde kvalitets- og tjenesteutvikling som endelig mål for prosjektet

• veiledet kommunene i økonomiforvaltning og regelverk. Fylkesmannen kontrollerte og godkjente 57 budsjett. De fleste tilfellene var kommuner i Register for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK)

• godkjent 164 av 169 kommunale garantier

• veiledet kommunene om rapportering, frister og bruk av KOSTRA-data

• behandlet 4085 klagesaker etter plan- og bygningsloven, en reduksjon fra 2011 da det ble behandlet 4486 klagesaker. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2012 var 3,8 måneder, en liten økning fra 2011 da gjennomsnittlig saksbehandlingstid var 3,7 måneder

Kunnskapsdepartementet

Fylkesmannen har gjennomført oppdragene på barnehage- og grunnopplæringsområdene og har samlet sett tilfredsstillende måloppnåelse i 2012. Embetene arbeider helhetlig og langsiktig med samordning både internt og eksternt på barnehage- og grunnopplæringsområdene. Det er utbredt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Embetene er sentrale i nettverksbyggingen mellom barnehageeiere, skoleeiere, universitet/høgskoler, organisasjoner og fagmiljøer. Embetene har opparbeidet seg god kunnskap om kommunene gjennom en tett dialog.

Fylkesmannen har i 2012:

• medvirket i oppfølgingen av «Vennskap og deltakelse», kompetansesatsingen i sektoren 2012–2013, gjennom å forvalte statlige midler til lokale kompetansetiltak

• vært pådriver for igangsetting av ulike tiltak og etablering av samarbeidsfora med lokale og regionale aktører med fokus på rekruttering til førskolelærerutdanningen

• informert og veiledet kommunen som barnehagemyndighet og kommunale og ikke-kommunale barnehageeiere i forståelsen av barnehageloven, forskriftene og rundskrivene, inkludert informasjon om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager

• ført tilsyn med regelverket på barnehageområdet med 26 pst. av landets kommuner. Dette tilsvarer 111 tilsyn. Det er særskilt fokusert på kommunenes tilsyn med barnehagene, kommunene som godkjenningsmyndighet og kommunenes håndtering av regelverket om pedagogisk bemanning

• utført faste oppgaver knyttet til klagebehandling og tilskuddsforvaltning på barnehageområdet. Det ble i 2012 behandlet 282 klager etter barnehageloven med forskrifter. Dette er en økning fra 2011 på 172. I 2012 var 255 av klagesakene etter forskrift om likeverdig behandling

• ført tilsyn med om lag 50 pst. av landets kommuner /fylkeskommuner på grunnopplæringsområdet. Dette tilsvarer tilsyn med 230 kommuner/fylkeskommuner. Det er gjennomført felles nasjonalt tilsyn med elevenes psykososiale miljø, tilsyn med prioriterte områder, egeninitierte og hendelsesbaserte tilsyn

• informert og veiledet skoleeiere og andre aktuelle målgrupper om lov, regelverk og om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale utdanningspolitikken

• medvirket i oppfølgingen av statlige kompetanseutviklingstiltak, blant annet fordelt midler til etter- og videreutdanning

• utført faste oppgaver tilknyttet nasjonale prøver, eksamen, klagebehandling og tilskuddsforvaltning. Det ble behandlet 3603 klager knyttet til opplæringsloven og privatskoleloven, noe som er en nedgang på 120 saker fra 2011. Disse tallene inkluderer ikke 10 312 klager på sentralt gitt eksamen i videregående opplæring

Landbruks- og matdepartementet

Fylkesmannen har i 2012 fulgt opp nasjonal landbruks- og matpolitikk regionalt og lokalt. Embetene har blant annet ivaretatt utviklings- og forvaltningsoppgaver, bidratt til arbeidet med næringsutvikling og verdiskaping i landbrukets verdikjeder og bistått kommunene som kompetansesenter innenfor landbruksforvaltningen.

Fylkesmannen har i 2012:

• gitt råd og veiledning på landbruks- og matområdet generelt, og særlig overfor kommunene gjennom kompetansetiltak og møtevirksomhet

• gjennomført dialog med rådmenn og ordførere, slik at landbrukspolitikken blir satt på dagsorden i kommunene

• påsett at kommunene følger opp nasjonale mål og retningslinjer fastsatt av Stortinget og regjeringen ved behandling av saker etter jordloven og konsesjonsloven

• gjennomført forvaltningskontroll i 93 kommuner og 156 kontroller knyttet til jordbruksforetak. Fylkesmannsembetenes kontrollaktiviteter har ligget på samme nivå som tidligere år

• fastsatt de regionale strategiene for regionale bygdeutviklingsprogram. De regionale partnerskapene har deltatt i arbeidet

• i Nordland, Troms og Finnmark etablert en felles programsatsing for arktisk landbruk, i samarbeid med fylkeskommunene, Sametinget og næringsorganisasjonene i landsdelen

• stimulert til samarbeid, innovasjon og verdiskaping gjennom de fire programmene for lokalmatproduksjon, grønt reiseliv, trebasert innovasjon og bioenergi

• fulgt opp regjeringens satsing på bærekraftig skogbruk og økt bruk av bioenergi ved å utarbeide regionale strategier for økt avvirkning og økt verdiskaping i samarbeid med næringen, kommunene og de regionale partnerskapene, og bidratt i kommunenes arbeid med klima- og energiplaner

• medvirket i oppfølging av tiltakspakken fra revidert nasjonalbudsjett 2012 når det gjelder vedlikehold og modernisering av eksisterende skogsbilveier, taubanedrift og etablering av tømmerkaier, samt andre virkemidler på skogområdet

• iverksatt regjeringens satsning på økologisk landbruk gjennom revidering av fylkesvise handlingsplaner og videreføring av foregangsfylker innenfor ulike produksjoner

• rullert og fulgt opp regionale miljøprogram i jordbruket

• fulgt opp forvaltningsplaner m.m. for reduksjon av forurensning fra jordbruket innenfor rammen av vannforskriften

• fulgt opp virkemidler og planprosesser som sikrer natur- og kulturlandskapsverdier i jordbruket og hindrer nedbygging av dyrket jord

• fulgt opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven overfor fylkeskommunen og kommunene

• samarbeidet med fylkeskommunene om deres rolle og oppgaver som regional utviklingsaktør på landbruks- og matområdet

• innvilget bygdeutviklingsmidler til 574 utviklings- og tilretteleggingstiltak, som næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter, reiseliv og opplevelsesproduksjon, rekrutteringstiltak, tiltak for økt matproduksjon, Inn på tunet, kunnskapsbasert næringsutvikling, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi, praktikantordningen mv.

Miljøverndepartementet

Fylkesmannens arbeid på miljøområdet har vært et viktig bidrag til å gjennomføre nasjonal miljøpolitikk, særlig knyttet til ivaretakelse av naturens mangfold, i arbeidet med miljøgifter og i klimaarbeid. Fylkesmannen har gitt viktige innspill til kunnskapsgrunnlaget for miljøvernpolitikken, og sørget for å formidle miljødata på en god måte, blant annet bidratt til at kommunene har brukt miljødata og miljøstatistikk som grunnlag for beslutninger og i sin kommunikasjon med befolkningen.

Fylkesmannen har i 2012:

• arbeidet med gjennomføring av verneplaner i tilknytning til utvidet skogvern og hatt en viktig rolle i forvaltning av verneområder og oppfølging av ny forvaltningsordning for verneområder

• bidratt i arbeidet med opplæring og veiledning av kommunene knyttet til naturmangfoldloven

• bidratt i arbeidet med å gjennomføre statlig rovviltpolitikk og -forvaltning. Arbeidet er utført i tråd med føringer fra rovviltnemnda i den enkelte region og i tråd med føringer fra rovviltforliket fra 2011

• bidratt i arbeidet med innlandsfisk og anadrom laksefisk, herunder å utrydde lakseparasitten Gyrodactylus salaris med tilhørende bevarings- og reetableringstiltak i aktuelle fylker

• utarbeidet faggrunnlag for og bidratt til å gjennomføre handlingsplaner for truede arter og utvalgte naturtyper

• bidratt i arbeidet med å utføre tiltak mot skadelige fremmede organismer, blant annet gjennom informasjonstiltak, utryddingstiltak, veiledning av kommunene og bidrag til regional samhandling med ulike sektormyndigheter

• tilrettelagt kunnskapsgrunnlaget for naturmangfold, blant annet ved å bidra i arbeidet med kartlegging av naturmangfold i kommunene og fordelt tilskudd og gitt faglig veiledning med fokus på kvalitetssikring og nasjonale standarder. Fylkesmannen har videre oppdatert og kvalitetssikret databaser som Naturbase, Rovbase, INON, Vanninfo og Hjorteviltregisteret

• formidlet nasjonal miljøpolitikk til sektormyndigheter og kommuner, og bidratt til samordning av statlige interesser i behandling av kommunale og fylkeskommunale planer

• i tråd med regjeringens politikk ført en streng praksis ved behandling av plansaker i strandsonen og fjellområder

• arbeidet med universell utforming i tilknytning til planlegging

• ivaretatt rollen som forurensningsmyndighet, både mot næringsliv og kommunale virksomheter

• under vannforskriften koordinert det miljøfaglige arbeidet med karakterisering og vurdering av påvirkninger, tilstand og risiko, samt deltatt i det tverrsektorielle arbeidet i vannregion- og vannområdeutvalgene. Videreført oppfølging av vannområder fra første fase på områdene overvåking og tiltak

• fulgt opp eget sektoransvar i forbindelse med naturforvaltingsvilkår i vannkraftkonsesjoner, samt bistått Miljødirektoratet i arbeidet med oppfølging av naturforvaltningsvilkår i vassdrag med anadrom laksefisk.

• fortsatt arbeidet med å gjennomføre tiltaksplaner for forurensede sedimenter i de prioriterte fjordområdene og gjennomført opprydding ved hundre utvalgte skipsverftlokaliteter

• hentet inn og kvalitetssikret miljødata, og formidlet miljøtilstand og utvikling på blant annet nettstedet miljøstatus.no i eget fylke og nettstedet norskeutslipp.no

• styrket arbeidet med klimaspørsmål i eget fylke og formidlet statlige forventninger til kommunene, formidlet klimainformasjon på eget nettsted og samordnet de regionale aktørenes arbeid på området

• gjennomført nasjonale og regionale tilsynsaksjoner for blant annet biloppsamlingsplasser, asfaltverk, næringsmiddelindustri og avfall i havner og risikobasert tilsyn hos andre virksomheter

• deltatt i utarbeidelsen av regionale planer for forvaltning av fjellområder som er spesielt viktig for villreinens framtid

Programkategori 01.20 Fellestjenester for departementene og Statsministerens kontor

Utgifter under programkategori 01.20 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.20 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for fellestjenestene for departementene og Statsministerens kontor. Hensikten er funksjonelle, kostnadseffektive og sikre tjenester som støtter departementene i deres daglige virke. Fellestjenestene er viktige forutsetninger for effektiv samhandling mellom departementene og Statsministerens kontor.

Departementenes servicesenter er leverandør av tjenestene, enten ved eget personell eller ved bruk av eksterne leverandører.

Utfordringer og utviklingstrekk

Departementenes servicesenter leverer tjenester i et utvidet geografisk område og til flere bygninger utenfor regjeringskvartalet. Selv om situasjonen nå er mer ressurskrevende, skal Departementenes servicesenter fortsatt levere standardiserte løsninger og tjenester med avtalt kvalitet. Vakttjenesten er styrket, og midlertidig supplert med innleide vektere inntil ansettelser er gjennomført. Departementenes servicesenter skal levere IKT-løsninger som bidrar til effektivt arbeid i og mellom departementene og sikrer stabile IKT-leveranser.

I forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 1 S (2012–2013) Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ble det bevilget 20 mill. kroner til planlegging og prosjektering av ny felles IKT-løsning for departementene og Statsministerens kontor. Løsningen vil gi økt sikkerhet, bedre driftsstabilitet og mer moderne og funksjonelle løsninger for brukerne. Kvalitetssikring av prosjektet (KS2) er nå i gang og vil være gjennomført i løpet av høsten 2013.

Mål og strategier

Hovedmålene er:

• effektive fellestjenester med avtalt kvalitet for departementene og Statsministerens kontor

• standardiserte løsninger med stordriftsfordeler for departementene og Statsministerens kontor

• vakt- og sikringstjenester i tråd med overordnede sikkerhetskrav

• IKT-løsninger som bidrar til effektivt arbeid i departementene og ved Statsministerens kontor

Strategiene for å nå målene er:

• kontinuerlig videreutvikling og forbedring av tjenesteleveransene

• god dialog mellom Departementenes servicesenter, departementene og Statsministerens kontor om tjenesteleveranser og tjenesteutvikling

• videreutvikling av det operative sikkerhetsarbeidet

• systematisk drift og vedlikehold av eksisterende IKT-løsninger

Programkategori 01.30 Partistøtte

Programkategori 01.33 Samiske formål

Utgifter under programkategori 01.33 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.33 fordelt på kapitler

Innledning

Regjeringens mål er å legge til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Staten Norge er opprinnelig etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og begge folk har den samme retten til å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.

Grunnloven § 110a og sameloven er de nasjonale rettsgrunnlagene for samepolitikken. Det politiske grunnlaget for samepolitikken framgår av St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken. Det følger av ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater at regjeringen har en plikt til å konsultere samene i saker som kan få direkte betydning for dem. Det er statens ansvar å sikre at samiske hensyn blir ivaretatt, og Sametinget må ha reell innflytelse på områder som er viktige for det samiske samfunnet.

Sameloven fastsetter at Sametinget skal arbeide for vern og videreutvikling av samiske språk i Norge. Staten har også, gjennom Grunnloven § 110a, et overordnet ansvar for å verne og styrke de samiske språkene. Samtidig legger staten til grunn at kommuner og fylkeskommuner på eget initiativ også følger opp de aktuelle nasjonale rettsreglene og de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene som Norge har overfor samene som urfolk. Alle offentlige virksomheter har blant annet et ansvar for å ta hensyn til samiske språkbrukere innenfor sitt arbeidsområde.

Utfordringer og utviklingstrekk

Rettighetsutvikling, institusjonsbygging og formalisering av dialogen mellom myndighetene og samene har lenge stått sentralt i samepolitikken. Det er etablert lover, regelverk og ordninger for å styrke samisk språk, kultur og nærings- og samfunnsliv. Samepolitikken vil nå bygge videre på de institusjonelle og rettslige rammene som er lagt. I den videre politikkutformingen vil det likevel fortsatt bli rettet mer oppmerksomhet mot «hverdagspolitikken», altså hvordan samepolitiske målsettinger og etablerte rettigheter kommer til praktisk uttrykk i velferdsstaten. Det er fortsatt en utfordring å få til et likeverdig tjenestetilbud til samiske brukere innenfor flere ordninger.

Samisk identitet og diskriminering

Trygghet, mangfold og likeverd er noen av bærebjelkene i samfunnet vårt. Samepolitikken må ha som mål at de som vokser opp med samisk tilhørighet gis en reell mulighet til å uttrykke sin kulturelle identitet og sitt språk, uten frykt for å bli diskriminert. Forskning viser at mange samer har opplevd mobbing og diskriminering, og at det for noen har ført til negative helseeffekter. Flere internasjonale overvåkningsorganer, som Rasediskrimineringskomiteen og FNs menneskerettighetskomité, har også uttrykt bekymring over fiendtlige ytringer mot samer i norske medier.

Samtidig ser vi at flere og flere barn vokser opp med en selvfølgelig samisk identitet, og at det samiske har blitt en mer synlig del av det offisielle Norge. En målrettet samepolitikk over flere stortingsperioder, og med skiftende regjeringer, har hatt stor betydning for enkeltindividers opplevelse av egen samisk identitet. Styrking av samiske språk og samiske institusjoner er viktig for å bekrefte og støtte samisk identitet og tilstedeværelse. Samiske kulturhus og språksentre kan være betydningsfulle både for samiske områder og enkeltindivider.

Myndighetene ser tiltak mot diskriminering og rasisme rettet mot både samer, nasjonale minoriteter og innvandrergrupper i sammenheng. Diskrimineringsloven og diskrimineringsombudsloven er viktige instrumenter for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering av samer. Diskriminering av samer omfattes av Likestillings- og diskrimineringsombudets ansvarsområde.

Samiske språk

Situasjonen for samiske språk er kritisk i mange områder. På UNESCOs røde liste over truede språk er nordsamisk klassifisert som et truet språk, mens sør- og lulesamisk er klassifisert som alvorlig truede språk. Stadig flere offentlige virksomheter har nå tilpasset sitt tilbud til samiskspråklige brukere og den samiske befolkningen generelt. Undersøkelser viser imidlertid at samisk språk- og kulturkompetanse i offentlige organer er mangelfull. Dette må fortsatt vies oppmerksomhet.

Faglig analysegruppe for samisk statistikk legger hvert år fram rapporten Samiske tall forteller. Samiske tall forteller 5 – Kommentert samisk statistikk 2012 orienterer blant annet om utviklingen på skole-, barnehage- og språkområdet. Det vises til at antallet elever med nordsamisk som andrespråk har gått ned, også i skoleåret 2011–2012. Det har imidlertid vært en økning i antall elever som tar samisk i den videregående skolen. Fra skoleåret 2008–2009 til skoleåret 2011–2012 har antall elever i videregående skole med samisk i fagkretsen økt med om lag 39 pst. (fra 341 til 473 elever). En språkundersøkelse foretatt av Nordlandsforskning i 2012 viser også en positiv utvikling i bruken av lule- og sørsamisk blant yngre språkbrukere.

Flyttemønstre

De siste årene har vi sett en utvikling med fraflytting og befolkningsnedgang i en rekke samiske områder. Forskning viser blant annet at fire av ti personer har forlatt samiske distrikter og blitt byborgere. Flest kvinner flytter og flyttingen til by er størst fra kommunene i Vest-Finnmark. Endringer i flyttemønsteret blant samer byr på nye utfordringer – for den enkelte som flytter til en stor by og også for bykommunene, som får et større ansvar for å imøtekomme den samiske befolkningen.

Det er samtidig tendenser til at enkeltpersoner flytter tilbake til hjemplassen sin etter endt utdanning og bygger opp arbeidsplasser, ofte i nye næringer. Dette er en utvikling det er verdt å støtte opp om. Det kan være behov for tiltak både for å unngå fraflytting og for å møte eventuelle behov blant samer i byene. I forbindelse med departementets gjennomgang av samelovens språkregler blir det blant annet vurdert om språkreglene bør gjøres mer fleksible, slik at de passer for kommuner med ulik befolkningssammensetning. I tradisjonelle samiske områder er det blant annet satt i gang tiltak for næringsutvikling, som verdiskapningsprogrammet for næringskombinasjoner i samiske strøk og Sametingets næringspolitiske virkemidler.

Mål og strategier

En helhetlig samepolitikk – nasjonalt og internasjonalt

Gjennom Sametinget – og samiske institusjoner og organisasjoner – er samene selv viktige premissleverandører for og medspillere i regjeringens samepolitikk. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har det overordnede samordningsansvaret for den statlige samepolitikken. Fagdepartementene har ansvar for å ta initiativ til og gjennomføre samepolitikken innenfor sine områder (sektoransvarsprinsippet).

I utviklingen av en helhetlig samepolitikk er det viktig å se samiske spørsmål i et felles nordisk perspektiv, med utvikling og etablering av fellestiltak og samarbeid på tvers av landegrensene. Ministrene med ansvar for samiske saker i Norge, Finland og Sverige, og sametingspresidentene i de respektive land, har etablert et fast samarbeid for regelmessig drøfting og behandling av samiske spørsmål. Samarbeidet har uformell, men nær tilknytning til Nordisk ministerråd.

Urfolksdimensjonen er ett av syv satsingsområder i Regjeringens nordområdestrategi (2006). Nordområdepolitikken skal trygge urfolkenes livsgrunnlag, kultur og næringer i nordområdene. Det skal legges til rette for urfolks deltakelse i beslutningsprosesser, så de skal kunne nyttiggjøre seg de muligheter framtidig utvikling i nord kan gi. Felleserklæring av 2010, om styrking av det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland, prioriterer styrking av urfolkskontakter, revitalisering og bevaring av urfolkenes tradisjonelle kultur og næringsveier, og trygging av urfolks livskvalitet. I 2011 fremmet regjeringen Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene.Visjon og virkemidler. Stortingsmeldingen omhandler sentrale utviklingstrekk i nordområdene og meisler ut 15 overordnede strategiske prioriteringer framover. Nordområdepolitikken skal fortsatt bidra til å trygge urfolks kultur og livsgrunnlag. I 2013 ble 20-årsjubileumet for Barentssamarbeidet markert med et statsministermøte i Kirkenes. I statsministermøtet ble det vedtatt en ny erklæring for framtidig samarbeid i Barentsregionen.

Samisk deltakelse i beslutningsprosesser

Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, fastsatt i mai 2005, forplikter regjeringen, departementer, direktorater og andre statlige virksomheter til å konsultere Sametinget, og eventuelt øvrige samiske interesser, så tidlig som mulig når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte. Formålet med konsultasjonsprosedyrene er å søke å oppnå enighet mellom statlige myndigheter og Sametinget i slike saker.

Erfaringene har de siste årene vist at prosedyrene har virket relasjonsbyggende mellom Sametinget og de ulike statlige myndighetene som konsulterer Sametinget. De fleste konsultasjonene resulterer i enighet mellom partene. Prosedyrene har også lagt et grunnlag for mer jevnlig kontakt mellom statlige myndigheter og Sametinget og bidratt til mer kunnskap og forståelse for samiske forhold i statsforvaltningen. Det vises til den nylig framlagte stortingsmeldingen om Sametingets virksomhet i 2012 for mer utfyllende informasjon om gjennomførte konsultasjonsprosesser, blant annet om hvilke saker det er oppnådd enighet om eller ikke.

Erfaringene fra sametingsvalget 2013, hvor det var utfordringer knyttet både til opptelling og kunngjøring av resultater, synliggjør behovet for forskning om sametingsvalget, jf. kap. 1500, post 22.

Økt kunnskap om samer og grunnlaget for samepolitikken

Økt kunnskap om samer og samiske forhold er av stor betydning for å motvirke diskriminering, fiendtlige ytringer og negative holdninger overfor samer. Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter arbeider for å øke kunnskapen om urfolks menneskerettigheter. Internasjonalt reindriftssenter og «Samiske veivisere» driver også informasjonsarbeid om samiske forhold.

Samisk forskning og høyere utdanning er vesentlig for utviklingen av det samiske samfunnet. Ansvaret for samisk forskning er sektorovergripende, og forskning blir finansiert av ulike departementer. Forskning om samiskrelaterte temaer støttes dels gjennom tildelinger til universiteter og høyskoler og dels gjennom tildelinger til Norges forskningsråd.

Norges forskningsråd har en viktig rolle i å støtte samisk forskning og høyere utdanning. Forskningsrådets program Samisk forskning II (SAMISK) har som mål å fremme langsiktig forskning av høy kvalitet om samiske forhold, og bidra til rekruttering og kompetanseutvikling, samt videreutvikling av samisk språk som vitenskapsspråk. Programmet legger vekt på den kulturelle og språklige variasjonen i det samiske samfunnet og arbeider for å bidra til oppbygging av forskerkompetanse i sør- og lulesamisk språk. I tillegg vektlegges internasjonalt forskningssamarbeid, nettverksbygging og forskningsformidling på samisk og andre språk.

Fondsstyrene for fondsregion Nord-Norge, fondsregion Midt-Norge og fondsregion Innlandet skal ivareta samiske forskningsinteresser og behov. Disse tre fondsregionene har blant annet fulgt opp samisk forskning gjennom en felles prosjektutlysning om samisk identitet, kultur og næringsutvikling i et digitalisert kompetansesamfunn.

Som oppfølging av St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning og etter konsultasjoner med Sametinget om mandat og utvalgssammensetning, nedsatte Kunnskapsdepartementet 30. august 2010 et utvalg for å utrede samisk forskning og høyere utdanning. Utvalget ble ledet av professor Nils A. Butenschøn. Utvalget avga sin innstilling Langs lange spor i juni 2012. Innstillingen er omfattende, og den tar for seg viktige, komplekse og sammensatte problemstillinger. Vurderinger av utvalgets forslag vil bli gjort i dialog med relevante departementer, Sametinget og andre aktuelle institusjoner.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ser behov for å øke kunnskapen om urfolk og nasjonale minoriteter på alle nivåer i statsforvaltningen. Departementet har derfor laget et digitalt opplæringsprogram som går gjennom gruppenes historie og samfunnsforhold og gir opplæring i aktuelle lover og regler.

Styrking av samiske språk og samisk kultur

Regjeringens overordnede mål for arbeidet med samiske språk er at de samiske språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk skal utvikles og være levende språk også i framtiden. Regjeringen har, gjennom St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken og gjennom Handlingsplan for samiske språk, påtatt seg ansvar for å sikre utviklingen av de samiske språkene. Innsatsen for de samiske språkene styrkes på ulike samfunnsområder, særlig innenfor opplæring og utdanning, offentlig tjeneste- og omsorgsyting og bruk og synliggjøring av samiske språk i offentlig sammenheng. For østsamisk og pitesamisk språk vil innsatsen dreie seg om grenseoverskridende prosjekter, som tar utgangspunkt i språkenes faktiske situasjon.

I Handlingsplan for samiske språk legges grunnlaget for en bred og langsiktig innsats, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Handlingsplanen ble presentert i 2009, og den har en virketid på 5 år. Sametinget og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet koordinerer oppfølgingen av handlingsplanen. Den første rapporten om gjennomføring av tiltakene i handlingsplanen ble lagt fram våren 2011. Den andre rapporten ble lagt fram i september 2013.

På bakgrunn av evalueringen av samelovens språkregler fra 2007, og at forvaltningsområdet for samelovens språkregler er utvidet til å omfatte lulesamisk og sørsamisk språkområde, har departementet foretatt en gjennomgang av samelovens språkregler. Departementet har gått gjennom nasjonale og internasjonale forpliktelser for samiske språk.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har oversendt en rapport fra gjennomgangen til Sametinget, som utgangspunkt for drøftinger og konsultasjoner om problemstillinger knyttet til språkreglene.

Departementet arbeider med å legge til rette for samisk i IKT-sammenheng. Målet er at alle offentlige registre skal kunne registrere samiske bokstaver korrekt og at utvekslingen av data mellom registrene skal fungere. Som ledd i dette arbeidet er det vedtatt en rekke nye obligatoriske IKT-standarder for offentlig sektor.

Arbeidet med å styrke de samiske språkene vil kreve langsiktig innsats. Kombinasjonen av regelverk, som gir den enkelte rett til bruk av samisk overfor offentlige myndigheter, økt status for de samiske språkene og målrettede tiltak har bidratt til at vi nå ser en mer positiv utvikling av de samiske språkene på mange samfunnsområder. Interessen for samiskkurs for voksne, og for å ta høyere utdanning i de samiske språkene, har også økt betraktelig. I Nordlandsforsknings språkundersøkelse fra 2012 svarer 32 pst. av nordsamene, 50 pst. av lulesamene og 49 pst. av sørsamene at de ønsker å begynne å lære seg samisk eller lære mer samisk.

Erfaring har vist at ett av de viktigste virkemidlene for å få til systematisk språkarbeid i en kommune er innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. «Tospråklighetsmidlene» er det mest sentrale økonomiske virkemidlet for at kommunene og fylkeskommunene i forvaltningsområdet for samisk språk skal kunne sikre et tospråklig tjenestetilbud. Siden 2006 har Tysfjord, Snåsa, Lavangen og Røyrvik kommune blitt innlemmet i forvaltningsområdet.

Regjeringen har, som en del av Kulturløftet, en særskilt satsing på samiske kultur- og språktiltak i perioden 2013 til 2017. Det er satt av en total ramme på 50 mill. kroner til formålet over fem år.

Et godt møte med offentlige tjenester for samiske brukere

I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken er det signalisert at oppmerksomheten skal rettes mot den nevnte «hverdagspolitikken».

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil arbeide for å bedre samiske brukeres møte med offentlig forvaltning og tjenesteyting. Hensynet til samiske og samisktalende brukere skal som hovedregel integreres i det ordinære offentlige tjenestetilbudet. Dette betyr at ordninger, som berører både samer og befolkningen for øvrig, bør ivaretas av ordinære velferdsordninger og forvaltningsorganer.

Fylkesmannen i Nordland har over flere år opparbeidet seg erfaringer knyttet til sin veiledningsrolle overfor kommuner med samiske brukere. Fylkesmannen i Nordland gjennomfører et pilotprosjekt hvor målet blant annet er å få mer kunnskap om samiske saker i kommuner med samisk befolkning, kartlegge kommunenes veiledningsbehov og gjennomføre kompetansetiltak overfor kommuneadministrasjonen. Prosjektet finansieres over Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets budsjett og forventes ferdigstilt i 2014.

KS, Sametinget, Kommunal- og regionaldepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har etablert et samarbeid hvor målsettingen blant annet er å kartlegge kommunesektorens utfordringer med å gi likeverdige tjenester til den samiske befolkningen. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet tar sikte på å innhente en ekstern rapport hvor kommunenes faktiske kostnader knyttet til tospråklighet vurderes.

De siste årene har det vært et mål å styrke samiske språk ved å legge til rette for økt bruk av samisk i det offentlige rom og å øke mengden av offentlig informasjon på samisk. Utviklingen går i riktig retning, men det trengs fortsatt innsats på dette området. Det er ikke bare viktig for de enkelte brukerne, mer synliggjøring bidrar også til økt status for språkene. Bruken bidrar også til utvikling av samisk terminologi for ulike samfunnsområder.

Et næringsliv og ressursgrunnlag som ivaretar hensynet til samisk kultur og levemåte i samiske områder

Det rettslige vernet av samisk kultur omfatter både ideelle kulturuttrykk, som språk, religion og kunst, og de materielle forutsetningene for den totale samiske kulturutøvelsen (naturgrunnlaget for samisk kultur). Primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske er sentrale elementer i dette materielle grunnlaget. Sentralt står også kombinasjoner av primærnæringene og andre tradisjonelle samiske næringer, som duodji (samisk husflid) og utmarksnæringer. Nye næringer er dessuten en viktig faktor for sysselsetting og bosetting i samiske områder.

Samerettsutvalget II har utredet spørsmål omkring retten til, og disponeringen og bruken av land og vann i tradisjonelle samiske områder fra Troms i nord til Hedmark i sør (NOU 2007: 13). Enkelte av utvalgets forslag berører også Finnmark. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets arbeid med forslagene fra Samerettsutvalget II er i gang, og det er innledet konsultasjoner med Sametinget om oppfølgingen av utvalgets forslag til saksbehandlings- og konsultasjonslov. Det legges opp til en bred informasjons- og høringsprosess. Kontakt med KS, berørte fylkeskommuner og kommuner, Sametinget og nærings- og interesseorganisasjoner står sentralt.

Forhandlinger om en nordisk samekonvensjon startet opp i mars 2011, og det skal gjennomføres tre møter i året. Forhandlingene foregår mellom delegasjoner fra Finland, Norge og Sverige.

Tildelinger over andre departementers budsjetter

Det bevilges midler til samiske formål over flere departementers budsjetter. Publikasjonen Bevilgninger til samiske formål i statsbudsjettet 2014 gir en samlet framstilling av samiske formål i budsjettforslaget for 2014. Publikasjonen er blant annet tilgjengelig på Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets internettsider, www.regjeringen.no.

Prográmmakategoriija 01.33 Sámi ulbmilat

Golut prográmmakategoriijas 01.33 juhkkojuvvon kapihttaliidda

Boađut prográmmakategoriijas 01.33 juhkkojuvvon kapihttaliidda

Álgosánit

Ráđđehusa ulbmil lea láhčit nu, ahte sámit sáhttet sihkkarastit ja ovddidit gielaset, kultuvrraset ja servodateallimeaset. Norgga riika lea vuođđuduvvon guovtti álbmoga eatnamiidda, namalassii sámiid ja dážaid, ja goappašiid álbmogiin lea vuoigatvuohta ovddidit kultuvrraset ja gielaset.

Vuođđolága § 110A ja sámeláhka leat sámepolitihka riikkalaš riektevuođut. Sámepolitihka politihkalaš vuođđu boahtá ovdan St.dieđ. nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka. ILO-konvenšuvnnas nr. 169 Álgoálbmogiid ja čeardaálbmogiid birra iehčanas stáhtain čuovvu ahte ráđđehusas lea geatnegasvuohta ráđđádallat sámiiguin áššiin mat njuolga gusket sámiide. Stáhta ovddasvástádus lea sihkkarastit ahte sámiid beroštumit váldojuvvojit vuhtii, ja Sámedikkis ferte leat duohta vejolašvuohta váikkuhit surggiide mat leat dehálaččat sámi servodahkii.

Sámeláhka mearrida ahte Sámediggi galgá bargat dan badjelii, ahte sámegielat gáhttejuvvojit ja ovddiduvvojit Norggas. Stáhtas lea maid, Vuođđolága § 110A vuođul, bajimuš ovddasvástádussan gáhttet ja nannet sámegielaid. Seammás stáhta bidjá vuođđunis ahte gielddat ja fylkkagielddat iežaset álggan čuovvolit daid riikkalaš riektenjuolggadusaid ja riikkaidgaskasaš olmmošvuoigatvuođageatnegasvuođaid mat Norggas leat sámiid ektui sin álgoálbmotdilis. Buot almmolaš doaimmahusain lea ee. ovddasvástádussan váldit vuhtii sámegielaid geavaheaddjiid iežaset doaibmasurggiin.

Hástalusat ja ovdánanmearkkat

Vuoigatvuođaovddideapmi, ásahushuksen ja sámiid ja eiseválddiid gulahallama formaliseren leat guhká leamaš sámepolitihka guovdilis áššit. Lágat, njuolggadusčoahkit ja ortnegat leat ásahuvvon nannen dihtii sámegielaid, sámi kultuvrra ja sámi ealáhus- ja servodateallima. Sámepolitihkka galgá dás maŋás huksejuvvot dan ásahuslaš ja lágalaš vuđđui mii lea mearriduvvon. Joatkevaš politihka hábmemis dattetge eambbo čalmmustahttojuvvo «beaivválaš politihkka», namalassii mo sámepolitihkalaš ulbmilat ja ásahuvvon vuoigatvuođat geavatlaččat bohtet oidnosii buorredillestáhtas. Hástalus lea ain oaččuhit áigái ovttadássásaš bálvalusfálaldagaid sámi geavaheaddjiide máŋgga ortnega siskkobealde.

Sámi identitehta ja vealaheapmi

Oadjebasvuohta, šláddjiivuohta ja dásseárvu leat min servodaga muhtun cakkit. Sámepolitihka ulbmil ferte leat dat, ahte sii guđet bajásšaddet sámi gullevašvuođain, galget oažžut duohta vejolašvuođa dovddahit iežaset kultuvrralaš identitehta ja giela, almmá balakeahttá vealahuvvomis. Dutkan duođašta ahte ollu sámit leat vásihan givssideami ja vealaheami, ja ahte muhtumiid dearvvasvuhtii dat lea bahás čuohcán. Máŋga riikkaidgaskasaš gozihanorgána, nugo Nállevealahuslávdegoddi ja ONa olmmošvuoigatvuođalávdegoddi, leat maid dovddahan vuorjašuvvama go dakkár vaššivuođa dovddaheamit leat leamaš sámiide Norgga mediain.

Seammás mii oaidnit ahte eanet ja eanet mánát bajásšaddet lunddolaš sámi identitehtain, ja ahte sápmelašvuohta lea boahtán eambbo oidnosii Norgga almmolašvuođas. Dihtomielalaš sámepolitihkka mii lea leamaš máŋga stuorradiggeáigodaga ja molsašuddi ráđđehusaiguin, lea ollu mearkkašan dasa mo ovttaskas olbmot vásihit iežaset sámi identitehta. Sámi giela ja sámi ásahusaid nannen lea dehálaš go áigumuš lea duođaštit ja doarjut sámi identitehta ja leahkámuša. Sámi kulturvisttit ja giellaguovddážat sáhttet leat mávssolaččat sihke sámi guovlluide ja bođu olbmuide.

Eiseválddiid mielas dakkár doaibmabijut gullet oktii mat vuosttildit vealáheami ja rasismma sámiid, riikkalaš unnitloguid ja sisafárrejeaddjiid vuostá. Vealahusláhka ja vealahusáittardeaddjiláhka leat dehálaš neavut mat galget ovddidit ovttadássásašvuođa ja eastadit ahte sámit vealahuvvojit čeardan. Sámi vealaheapmi gullá Dásseárvo- ja vealahusáittardeaddji ovddasvástádussuorgái.

Sámi gielat

Sámegiella lea bahás dilis máŋgga guovllus. UNESCO rukses listu mas leat áitojuvvon gielat, luohkkáda davvisámegiela áitojuvvon giellan, ja oarjilsámegiella ja julevsámegiella leat luohkkáduvvon erenoamáš áitojuvvon giellan. Dađistaga eanet almmolaš doaimmahusat leat heivehan iežaset fálaldagaid sámegielagiidda ja sámi álbmogii oppalohkái. Iskkadeamit čájehit dattetge ahte almmolaš orgánain lea váilevaš máhttu sámegiealaid ja sámi kultuvrra birra. Danne lea dárbu ain bargat vai dilli buorrána.

Sámi statistihka guorahallanjoavku almmuha juohke jagi raportta Sámi logut muitalit. Sámi logut muitalit 5 – Čielggaduvvon sámi statistihkka 2012 čuvge ee. mo ovdáneapmi lea skuvla-, mánáidgárde- ja giellasuorggis. Das čájehuvvo ahte daid oahppiid lohku geain davvisámegiella lei nubbegiella, lea njiedjan, vel skuvlajagi 2011–2012ge. Daid oahppiid lohku lea dattetge sturron, geat válljejit sámegiela joatkkaskuvllas. Skuvllajagis 2008–2009 skuvllajahkái 2011–2012 joatkkaskuvllas lea daid oahppiid lohku geain lea sámegiella fágan sturron sullii 39 proseantta (341 oahppis 473 oahppái). Giellaiskkadeapmige maid Nordlándadutkan (Nordlandsforskning) čađahii jagi 2012 čájeha positiiva ovdáneami julevsámegielas ja oarjelsámegielas nuorat giellageavaheaddjiid gaskkas.

Fárrenminstarat

Maŋimuš jagiid mii leat oaidnán dakkár nuppástuvvama, ahte arvat sámi guovlluin olbmot leat fárren eret ja olmmošlohku lea njiedjan. Dutkan čájeha ahte measta njealjis lohkásis leat guođđán sámi guovlluid ja ásaiduvvan gávpogiidda. Eanemusat fárrejit nissonolbmot, ja eatnašat sis guđet fárrejit gávpogiidda, fárrejit Oarje-Finnmárkku suohkaniin. Sámiid nuppástuvvan fárrenminsttar dagaha ođđa hástalusaid – sihke sutnje gii fárre stuorra gávpogii ja gávpotgildiige, mas ovddasvástádus stuorru dannego galgá nagadit bálvalit sámi ássiid.

Seammás orru leamen nu, ahte bođu olbmot fárrejit ruovttoluotta iežaset ruovttubáikái oahpu váldima maŋŋá ja álggahit bargosajiid, dávjá ođđa ealáhusain. Dán ovdáneami gánnáha doarjut. Doaibmabijut dárbbašuvvošedje sihke eretfárrema garvima dihtii ja ollašuhttin dihtii daid sámiid vejolaš dárbbuid guđet ásset gávpogiin. Go departemeanta ođđasis geahčada sámelága giellanjuolggadusaid, de áigu maiddái árvvoštallat berrejitgo giellanjuolggadusat dahkkojuvvot njuovžileabbon nu ahte heivejit gávpogiid ja čoahkkebáikkiid sámegielagiidda. Árbevirolaš sámi guovlluin leat ee. álggahuvvon doaibmabijut mat galget ovddidit ealáhusaid, nugo omd. sámi guovlluid lotnolasealáhusaid árvoháhkanprográmma ja Sámedikki ealáhuspolitihkalaš váikkuhangaskaoamit.

Ulbmilat ja strategiijat

Ollislaš sámepolitihkka – riikkalaš ja riikkaidgaskasaš

Sámedikkiin – ja sámi ásahusaiguin ja organisašuvnnaiguin – sámit ieža leat dehálaš eaktudeaddjit ráđđehusa sámepolitihkkii ja mieldedoaibmit. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanttas lea bajimuš ovddasvástádus oktiiheivehit stáhta sámepolitihka. Fágadepartemeanttaid ovddasvástádus lea dahkat álgagiid ja čađahit sámepolitihka iežaset surggiin (suorgeovddasvástádusprinsihppa).

Go ollislaš sámepolitihkka ovddiduvvo, de lea dehálaš geahčadit sámi áššiid oktasaš davviriikkalaš perspektiivvas, masa gullet oktasaš doaibmabijuid álggaheapmi ja čađaheapmi ja ovttasbargu riikkarájáid rastá. Ministarat geain lea ovddasvástádus sámi áššiin Norggas, Suomas ja Ruoŧas, ja dáid riikkaid sámediggepresideanttat, leat vuođđudan bissovaš ovttasbarggu, mas sii jeavddalaččat divaštallet ja gieđahallet sámi áššiid. Ovttasbargu lea eahpeformála, muhto lahkalagaid Davviriikkaid ministtarráđiin.

Álgoálbmotviidodat lea okta čieža áŋgiruššansuorggis Ráđđehusa davviguovlostrategiijas (2006). Davviguovlopolitihkka galgá seailluhit álgoálbmogiid eallinvuođu, kultuvrra ja ealáhusaid davviguovlluin. Álgoálbmogiidda galgá dilli láhččojuvvot nu, ahte sii besset searvat mearridanproseassaide, vai sáhttet alcceseaset ávkin geavahit daid vejolašvuođaid maid boahttevaš ovdáneamit davvin sáhttet buktit. Jagi 2010 oktasaš julggaštus, ahte Norgga ja Ruošša gaskasaš rádjaguovlluid ovttasbargu galgá buoriduvvot, vuoruha álgoálbmogiid oktavuođaid nanusmuvvama, álgoálbmogiid árbevirolaš kultuvrra ja ealáhusaid ealáskahttima ja seailluheami, ja álgoálbmogiid buori eallima sihkkarastima. Jagi 2011 ráđđehus ovddidii Dieđ.St. 7 (2011–2012) Davviguovllut. Višuvdna ja váikkuhangaskaoamit. Stuorradiggedieđáhusas gieđahallet davviguovlluid guovdilis ovdánanmearkkaid ja ráhkadit 15 bajimuš strategalaš vuoruhusa boahtteáigái. Davviguovlopolitihkka galgá ain veahkkin sihkkarastit álgoálbmogiid kultuvrra ja eallinvuođu. Jagi 2013 lei Barents-ovttasbarggu 20-jahkásaš ávvudeapmi, ja dalle lágiduvvui stáhtaministtarčoahkkin Girkonjárgii. Dan stáhtaministtarčoahkkimis mearriduvvui ođđa cealkámuš Barents-guovllu boahttevaš ovttasbarggu birra.

Sámiid searvan mearridanproseassaide

Stáhtalaš eiseválddiid ja Sámedikki gaskasaš ráđđádallamiid vuogit, mat mearriduvvojedje miessemánus 2005, geatnegahttet ráđđehusa, departemeanttaid, direktoráhtaid ja eará stáhtalaš doaimmahusaid gulaskuddat Sámedikkiin, ja vejolaččat earáge sámi beroštusaiguin, nu árrat go vejolaš go lea sáhka ráhkadit ođđa lágaid dahje álggahit doaibmabijuid mat sáhttet njuolga váikkuhit sámi beroštumiide. Ráđđádallanvugiid ulbmil lea ahte stáhtalaš eiseválddit ja Sámediggi galget soahpat gulaskuddanáššiin.

Maŋimuš jagiid vásáhusat duođaštit ahte ráđđádallanvuogit leat ovddidan Sámedikki ja sierranas ráđđádalli stáhtalaš eiseválddiid gaskavuođaid. Eanaš gulaskuddamat loahpahuvvojit ovttamielalašvuođain. Ráđđádallanvuogit leat maid dakkár vuođu dahkan, ahte stáhtalaš eiseválddiid ja Sámedikki jeavddalaš oktavuohta lea lassánan, ja váikkuhan dasa ahte stáhtahálddahusas lea buorránan sámi dilálašvuođain máhttu ja áddejupmi. Dás čujuhuvvo stuorradiggedieđáhussii mii ovddiduvvui gieskat Sámedikki doaimma birra jagi 2012, go das leat eanet dieđut čađahuvvon ráđđádallanproseassaid birra, ee. das makkár áššiin lea leamaš ovttamielalašvuohta ja makkár áššiin lea leamaš sierramielalašvuohta.

Vásáhusat Sámediggeválggas 2013, mas ledje hástalusat sihke lohkamiid ja bohtosiid dieđiheami dáfus, buktet oidnosii dárbbu dutkat sámediggeválgga, gč. kapihttala 1500 poastta 22.

Buoret máhttu sámiid birra ja sámepolitihka vuođđu

Buoret máhttu sámiid birra ja sámi dilálašvuođaid birra lea dehálaš go áigumuš lea vuostálastit vealaheami, vaššás dovddahemiid ja heajos guottuid sámiid vuostá. Gáldu – Álgoálbmotvuoigatvuođaid gelbbolašvuođaguovddáš viggá bargguinis buoridit olbmuid máhtuid álgoálbmogiid olmmošvuoigatvuođaid birra. Riikkaidgaskasaš boazodoalloguovddáš ja Sámi ofelaččat čađahit maid diehtojuohkinbarggu sámi dilálašvuođaid birra.

Sámi dutkan ja alit oahpahus lea dehálaš sámi servodaga ovdáneapmái. Ovddasvástádus mii lea sámi dutkamis rasttida suorgerájáid, ja dutkama ruhtadit sierranas departemeanttat. Dutkan sápmelašvuhtii guoski fáttáid birra dorjojuvvo muhtumassii juolludemiiguin mat mannet universitehtaide ja allaskuvllaide, ja muhtumassii juolludemiiguin mat mannet Norgga dutkanráđđái.

Norgga dutkanráđis lea dehálaš doaibman doarjut sámi dutkama ja alit oahpahusa. Dutkanráđi prográmmain Samisk forskning II (SAMISK) ulbmil lea ovddidit alladásat guhkesáigásaš dutkamiid sámi dilálašvuođaid birra, ja leat mielde rekruhttemin ja buorideamen máhttodási, ja ovddidit sámegiela dieđagiellan. Prográmma deattuha sámi servodaga kultuvrralaš ja gielalaš iešvuođalágiid ja lea mielde huksemin dutkiid máhtu oarjelsámegielas ja julevsámegielas. Lassin dat deattuha riikkaidgaskasaš dutkanovttasbarggu, fierpmádathuksema ja dutkangaskkusteami sámegillii ja earáge gielaide.

Foandaguovllu Davvi-Norga, foandaguovllu Gaska-Norga ja foandaguovllu Sisguovllut foandastivrrat galget gozihit sámi dutkanberoštumiid ja -dárbbuid. Dát golbma foandaguovllu leat ee. čuovvolan sámi dutkama oktasaš prošeaktaalmmuhemiin mii lea sámi identitehta, kultuvrra ja ealáhusovddideami birra digitálejuvvon máhttoservodagas.

Čuovvoleapmin St.dieđ. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning ja maŋŋá ráđđádallamiid Sámedikkiin mandáhta ja lávdegoddečoahkádusa birra Máhttodepartemeanta nammadii borgemánu 30. b. 2010 lávdegotti vai čielggada sámi dutkama ja alit oahpahusa. Lávdegottii jođihii professor Nils A. Butenschøn. Lávdegoddi geigii iežas čielggadeami geassemánus 2012, ja dan namma lei Langs lange spor. Čielggadeapmi lea viiddis, ja dat gieđahallá dehálaš, mohkkás ja oktiimanni čuolbmačohkiid. Lávdegotti árvalusat šaddet árvvoštallojuvvot gulaskuddamiiguin eará áššáigullevaš departemeanttaiguin, Sámedikkiin ja earáge áigeguovdilis ásahusaiguin.

Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta atná dárbbašlažžan buoridit máhtu álgoálbmogiid ja riikkalaš unnitjoavkkuid birra stáhtalaš hálddahusa buot dásiin. Departemeanta lea danne ráhkadan digitála oahppoprográmma mainna lea vejolaš geahčadit joavkkuid historjjá ja servodatdilálašvuođaid ja oahppat daidda gullevaš lágaid ja njuolggadusaid.

Sámegielaid ja sámi kultuvrra nanusmahttin

Ráđđehusa bajimuš ulbmil dainna bargguin mii dahkkojuvvo, lea ahte sámegielat, namalassii davvisámegiella, julevsámegiella ja oarjilsámegiella, galget ovddiduvvot ja leat ealli gielat boahtteáiggisge. Ráđđehus lea, St.dieđ. nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka ja Sámegielaid doaibmaplánain, váldán badjelasas ovddasvástádussan sihkkarastit ahte sámegielat ovdánit. Sámegielaid ovddidanbargu nannejuvvo sierranas servodatsurggiin, erenoamážit oahpahusas, almmolaš bálvalus- ja fuollafálaldagain ja sámegielaid geavaheamis ja oinnosmahttimis almmolaš oktavuođain. Nuortalašgiela ja bihtánsámegiela dáfus ovddidanbargu mearkkaša rádjarasttideaddji prošeavttaid, maid vuođđu lea gielaid duohta dilli.

Sámegielaid doaibmaplánas lea vuođđun biddjojuvvon viiddis ja guhkesáigásaš áŋgiruššan, mii rasttida sihke surggiid ja hálddahusdásiid. Doaibmaplána almmuhuvvui jagi 2009, ja dat galgá doaibmat 5 jagi. Sámediggi ja Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta oktii heivehit doaibmaplána čuovvoleami. Vuosttamuš raporta doaibmaplána doaibmabijuid čađaheami birra geigejuvvui giđđat 2011. Nubbi raporta biddjojuvvui ovdan čakčamánus 2013.

Dannego sámelága jagi 2007 giellanjuolggadusat árvvoštallojuvvojit, ja go sámelága giellanjuolggadusaid hálddašanguovlu lea viiddiduvvon fátmmastit julevsámi ja oarjilsámi giellaguovlluidge, de departemeanta lea geahčadan sámelága giellanjuolggadusaid ođđasis. Departemeanta lea geahčadan riikkalaš ja riikkaidgaskasaš geatnegasvuođaid mat gusket sámegillii.

Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta lea sádden raportta dan geahčadeamis Sámediggái, ja dat galgá leat vuolggasadjin divaštallamiidda ja ráđđádallamiidda mat leat giellanjuolggadusaide guoski čuolbmačohkiid birra.

Departemeanttas lea bargu jođus, mas galget heivehit sámegiela IKT-geavaheapmái. Ulbmil lea ahte buot almmolaš registarat galget sáhttit registreret sámegielaid čállinmearkkaid riekta, ja ahte galgá leat vejolaš lonohallat dieđuid registariid gaskka. Oassin dán barggus leat mearriduvvon arvat ođđa bákkolaš IKT-standárddat almmolaš suorggi várás.

Bargu mii galgá nanusmahttit sámegielaid, gáibida guhkesáigásaš rahčama. Njuolggadusčoahkit mat addet bođu olbmuide vuoigatvuođa geavahit sámegiela go lea dahkamuš almmolaš eiseválddiiguin, sámegielaid buorránan árvu ja ulbmálaš doaibmabijut leat ovttas váikkuhan dasa, ahte sámegielaid dilli máŋgga servodatsuorggis orru leamen buorránan. Rávesolbmuid beroštupmi vázzit sámegiel kurssaid ja olbmuid beroštupmi váldit alit oahpu sámegielain lea buorránan mearkkašahtti ollu. Nordlándadutkama giellaiskkadeamis, mii lei jagi 2012, vástidedje 32 pst. davvisámiin, 50 pst. julevsámiin ja 49 pst. oarjelsámiin ahte sii háliidit oahppagoahtit sámegiela dahje oahppat eambbo sámegiela.

Vásihuvvon lea ahte okta deháleamos váikkuhanneavvuin lihkostuvvamii systemáhtalaš giellabargguin, lea searvat sámegiela hálddašanguvlui. «Guovttegielalašvuođaruđat » leat deháleamos ekonomalaš váikkuhanneavvu go sámegiela hálddašanguovllu gielddat ja fylkkagielddat galget sihkkarastit guovttegielalaš bálvalusfálaldagaid. Jagi 2006 rájis leat Divttasvuona suohkan, Snoasa suohkan, Loabága suohkan ja Røyrviikka suohkan searvan hálddašanguvlui.

Ráđđehusas leat, Kulturloktema oassin, erenoamáš áŋgiruššan sámi kultur- ja gielladoaibmabijuiguin áigodaga 2013–2017. Várrejuvvon lea oktiibuot 50 milj. ruvdnosaš rápma dán ulbmilii viđa jahkái.

Sámi geavaheaddjiid buorre deaivvadeapmi almmolaš bálvalusaiguin

St.dieđ. nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka geažiduvvo ahte áigot eambbo fuomášumi bidjat namahuvvon «árgabeaipolitihkkii».

Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta áigu bargat buoridan dihtii sámi geavaheaddjiid deaivvadeami almmolaš hálddahusain ja bálvalusdoaimmaiguin. Sámi ja sámegielalaš geavaheaddjiid vuhtiiváldin galgá eanaš heivehuvvot oassin dábálaš almmolaš bálvalusfálaldagaide. Dát mearkkaša ahte ortnegiid mat gusket sihke sámiide ja álbmogii muđuid, galget dábálaš čálgoortnegat ja hálddašanorgánat fuolahit.

Nordlándda fylkkamánne lea máŋggaid jagiid háhkan alccesis hárjáneami iežas rollas mas galgá rávvet suohkaniid main leat sámi geavaheaddjit. Nordlándda fylkkamánne čađaha ovddasmanni prošeavtta mas ulbmil lea ee. oažžut eanet dieđuid sámi áššiid birra dain suohkaniin main leat sámit, kártet suohkaniid rávvendárbbu ja čađahit máhttobuorideaddji doaibmabijuid suohkaniid hálddahusa várás. Prošeavtta ruhtada Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta iežas bušeahtas, ja prošeakta vurdojuvvo leat gárvvis jagi 2014.

KS, Sámediggi, Gieldda- ja guovlodepartemeanta ja Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta leat álggahan ovttasbarggu mas ulbmil ee. lea kártet gielddasuorggi hástalusaid go galget addit ovttadássásaš bálvalusaid sámi álbmogii. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta áigu háhkat olgguldas raportta mas árvvoštallojuvvojit dat golut mat suohkaniin duođaid leat guovttegielalašvuođa geažil.

Maŋimuš jagiid ulbmil lea leamaš nannet sámegielaid dainna lágiin, ahte dilálašvuođat láhččojuvvojit olbmuide beassat eambbo geavahit sámegiela almmolaččat ja lasihit almmolaš diehtojuohkima sámegillii. Dilli orru ovdáneamen riekta, muhto ain lea dárbu dán suorggis bidjat searaid doaibmat. Dehálaš dat ii leat duššefal bođu geavaheaddjiide, go gielat bohtet buorebut oidnosii, de gielaid árvodássige buorrána. Go gielat geavahuvvojit, de dalle sámi terminologiijatge ovdánit sierranas servodatsurggiin.

Dakkár ealáhusat ja resursavuođđu mat vuhtii váldet sámi kultuvrra ja eallinvuogi sámi guovlluin

Sámi kultuvrra láhkasuodjalus siskkilda sihke jurddalaš kulturdovddahemiid, nugo gielaid, oskku ja dáidaga, ja ávnnaslaš eavttuid mat leat vuođđun sámiid ollislaš kulturdoaibmamuššii (sámi kultuvrra luondduvuođđu). Dán ávnnaslaš vuođus leat váldoealáhusat boazodoallu, eanadoallu ja guolásteapmi guovdilis oasit. Dehálaččat leat maiddái váldoealáhusaid lotnolasvuođat eará árbevirolaš sámi ealáhusaiguin, nugo dujiin ja meahcceealáhusaiguin. Ođđa ealáhusat leat dasto vel dehálaččat bargosajiid ja ássamiid dáfus sámi guovlluin.

Sámi vuoigatvuođalávdegoddi II lea čielggadan ášši mii guoská vuoigatvuhtii eatnamiidda ja čáziide, ja daid hálddašeapmái ja geavaheapmái, dain guovlluin mat leat sámiid árbevirolaš guovllut Romssa rájis gitta máttás Hedmárkui (NOU 2007: 13). Lávdegotti árvalusain muhtumat gusket maiddái Finnmárkui. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeantta bargu árvalusaiguin maid Sámi vuoigatvuođalávdegoddi II lea buktán, lea jođus, ja dál leat ráđđádallamat Sámedikkiin das mo galget čuovvoluvvot lávdegotti árvalusat áššegieđahallan- ja ráđđádallanlága hárrái. Vuođđu biddjojuvvo viiddis diehtojuohkin- ja gulaskuddanprosessii. Departementii lea dehálaš doallat oktavuođaid Gielddaid guovddášlihtuin, áššáigullevaš fylkkasuohkaniiguin ja suohkaniiguin, Sámedikkiin ja ealáhusorganisašuvnnaiguin ja berošteaddjiid organisašuvnnaiguin.

Njukčamánus 2011 álggahuvvojedje šiehtadallamat davviriikkalaš sámi konvenšuvnna birra, ja jagis galget leat golbma čoahkkima. Dat geat šiehtadallet, leat Suoma, Norgga ja Ruoŧa sáttatgottit.

Juolludeamit eará departemeanttaid bušeahtain

Sámi ulbmiliidda juolluduvvojit ruđat máŋgga departemeantta bušeahtain. Juolludeamit sámi ulbmiliidda jagi 2014 stáhtabušeahtas nammasaš preanttus govvida ollislaččat sámi ulbmiliid jagi 2014 stáhtabušeahttaárvalusas. Preanttus lea ee. gávdnamis Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeantta interneahttasiidduin www.regjeringen.no.

Programkategori 01.40 Nasjonale minoriteter

Utgifter under programkategori 01.40 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.40 fordelt på kapitler

Innledning

Regjeringens mål er å legge til rette for at personer som tilhører nasjonale minoriteter skal kunne uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin identitet, sitt språk og sin kultur.

Etniske minoriteter med langvarig tilknytning til Norge defineres som nasjonale minoriteter. Både jøder, kvener/norskfinner, rom (sigøynere), romanifolk/tatere og skogfinner har en historie i Norge som går langt tilbake i tid, og disse gruppene er derfor anerkjent som nasjonale minoriteter. Når det gjelder spørsmålet om hvem som tilhører en minoritet, legger departementet avgjørende vekt på den enkeltes selvidentifisering.

Norsk politikk overfor nasjonale minoriteter er forankret i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, som blant annet Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Det er statens ansvar å sikre at hensynet til nasjonale minoriteter blir ivaretatt. Samtidig legger staten til grunn at kommuner og fylkeskommuner på eget initiativ også følger opp aktuelle nasjonale rettsregler og de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene som Norge har overfor de nasjonale minoritetene.

Utfordringer og utviklingstrekk

Minoritetsgrupper kan være sårbare i et demokrati der avgjørelser fattes ved flertallsvedtak. For å fremme reell likestilling er det i noen tilfeller nødvendig å gjennomføre særskilte tiltak for å styrke en eller flere minoritetsgruppers stilling på ulike samfunnsområder.

Politikken som omhandler nasjonale minoriteter bygger på prinsippet om likeverd og ikke-diskriminering. Likevel er det slik at personer som tilhører en nasjonal minoritet kan oppleve å bli diskriminert både i kontakt med offentlige myndigheter og i privatsfæren. Flere internasjonale overvåkningsorganer, som FNs rasediskrimineringskomité, FNs menneskerettighetskomité og Europarådets overvåkningsorganer, uttrykker også bekymring over fiendtlige ytringer mot minoriteter i norske medier. Europarådets rådgivende komité har blant annet uttalt at det er nødvendig med tiltak for at media skal overholde gjeldende etiske retningslinjer i Norge.

Norske jøder opplever økt antisemittisme, og jødiske barn opplever både mobbing og fysisk trakassering i skolen. Det har blitt rettet trusler mot norske jøder, og synagogen i Oslo har tidligere også blitt beskutt. Det Mosaiske Trossamfund (DMT) har derfor behov for særlige sikkerhetstiltak.

Myndighetene ser tiltak mot diskriminering og rasisme rettet mot både samer, nasjonale minoriteter og innvandrergrupper i sammenheng. Diskrimineringsloven og diskrimineringsombudsloven er viktige instrumenter for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering av de nasjonale minoritetene.

Det er et stort spenn i de nasjonale minoritetenes språk og kulturuttrykk. Hvilke saker som engasjerer de ulike nasjonale minoritetene er ikke alltid sammenfallende. Det kan også være store individuelle forskjeller innad i de nasjonale minoritetene, blant annet knyttet til hvilke symboler og kulturuttrykk man identifiserer seg med. Statlige myndigheter må ta høyde for disse variasjonene når tiltak overfor nasjonale minoriteter skal utformes.

Mål og strategier

En helhetlig politikk i dialog med de nasjonale minoritetene

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ønsker å fortsette dialogen med de nasjonale minoritetene om prioriteringer og utforming av tiltak. Tilskuddsordningen for nasjonale minoriteter er et viktig virkemiddel for å legge til rette for dialogen mellom minoritetene og myndighetene. Hovedformålet med ordningen er å støtte frivillige organisasjoner, som har basis i en nasjonal minoritet, slik at organisasjonene i økende grad skal formulere og fremme egne interesser.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for samordning av statlig politikk som berører nasjonale minoriteter i Norge og skal arbeide for helhet og sammenheng i politikken som berører nasjonale minoriteter, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Fagdepartementene har et selvstendig ansvar for å følge opp gjennomføringen av den statlige politikken overfor de nasjonale minoritetene innenfor sine sektorer. Dialogen mellom ulike sektorer og mellom ulike nivåer i forvaltningen har vist seg å være viktig for å få en helhetlig utvikling av politikken overfor nasjonale minoriteter. Et eksempel på dette er dialogen om situasjonen for rom mellom departementet, Oslo kommune og representanter for rom selv.

Mange europeiske land har en større andel nasjonale minoriteter enn Norge og også lengre erfaring med utvikling av politikk overfor gruppene. Deltakelse i internasjonale fora er derfor et viktig grunnlag for arbeidet med å utvikle politikken overfor de nasjonale minoritetene, spesielt på nordisk, men også på europeisk nivå. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet representerer Norge i Europarådets ekspertkomité for romspørsmål (CAHROM).

Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter er en arena hvor de nasjonale minoritetene og myndighetene får anledning til å møtes for å diskutere saker av felles interesse. Forumet fungerer også som en møteplass hvor de nasjonale minoritetene gis mulighet til å diskutere saker av felles interesse seg imellom. På kontaktforum i 2012 var hovedtemaet skole og utdanning.

Økt kunnskap om nasjonale minoriteter

Det er viktig for all politikkutvikling at relevant kunnskap er tilgjengelig. Dette gjelder også for politikkområdet nasjonale minoriteter. De forskningsetiske utfordringene er imidlertid store på dette området. Tidligere tiders forskning på enkelte av de nasjonale minoritetene gjør det forståelig at mange innenfor minoritetene uttrykker stor skepsis mot ytterligere forskning.

Informasjon og økt kunnskap om nasjonale minoriteter og deres kulturuttrykk vil imidlertid kunne motvirke diskriminering, fiendtlige ytringer og negative holdninger overfor nasjonale minoriteter. Det er derfor viktig at det støttes opp om prosjekter som bidrar til å gi allmennheten en større innsikt i de nasjonale minoritetenes situasjon.

Et forskningsprosjekt skal se nærmere på historien knyttet til norske rom (sigøynere) og andre verdenskrig. I 1934 ble en gruppe på 68 norske rom stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter avviste alle rom som prøvde å komme til Norge, og deres norske pass ble ikke godkjent. En stor del av den norske romgruppen ble senere internert i oppsamlingsleirer, og mange ble sendt videre til konsentrasjonsleirer. Bare et fåtall av medlemmene i de norske romfamiliene overlevde.

Utdanningsdirektoratet er i gang med å utvikle en brosjyre om nasjonale minoriteter. Brosjyren er tenkt som et verktøy for skoleledere, lærere og førskolelærere i planleggingen av undervisning om de nasjonale minoritetene. Prosjektet Romanikultur, språk og historie i regi av Norges forskningsråd videreføres med et dr.gradsprosjekt om taterspråk.

Det regjeringsoppnevnte utvalget som skal kartlegge de faktiske forholdene når det gjelder politikk og tiltak overfor romanifolket/taterne fra norske myndigheter, organisasjoner og virksomheter siden midten av 1800-tallet og fram til i dag, har fått forlenget frist til 31. mai 2015, jf. omtale under kap. 1500, post 21.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ser behov for å øke kunnskapen om urfolk og nasjonale minoriteter på alle nivåer i statsforvaltningen. Departementet har derfor laget et digitalt opplæringsprogram som går gjennom gruppenes historie og samfunnsforhold og gir opplæring i aktuelle lover og regler.

Styrking av de nasjonale minoritetenes språk

Kvensk, romanes (roms språk) og romani (romanifolkets/taternes språk) er alle anerkjent som minoritetsspråk i Norge. Ansvaret for samordning av arbeidet med Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) er lagt til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. I St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining er det samtidig slått fast at Kulturdepartementet har det overordnede språkpolitiske ansvaret, også for nasjonale minoriteters språk. Å verne og styrke disse språkene inngår som en del av den helhetlige språkpolitikken som er skissert i meldingen. Departementet ser behov for å videreføre arbeidet med revitalisering av kvensk og vil derfor fortsatt støtte lokale og regionale språktiltak.

Norge rapporterer hvert tredje år til Europarådet om gjennomføringen av Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk. Dokumentene fra rapporteringsdialogen med Europarådets organer legges ut på departementets internettsider.

Et godt møte med offentlige tjenester for nasjonale minoriteter

Med utgangspunkt i sosial- og velferdspolitikken skal alle inkluderes i det norske fellesskapet. Hensynet til de nasjonale minoritetene skal som hovedregel integreres i det ordinære offentlige tjenestetilbudet.

Tiltakene i Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo er utformet for å bidra til å gjøre allerede etablerte offentlige ordninger, for eksempel innenfor utdanning, sysselsetting, helse og bolig, mer tilgjengelige for rom. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil sette i gang en evaluering av tiltakene i handlingsplanen i løpet av 2013. Målsetningen er å få informasjon om tiltakene er effektive ut fra blant annet ressursbruk og organisering. I tråd med handlingsplanen har Oslo kommune etablert en veiledningstjeneste for rom og arrangert seminarer om rom for ansatte i kommunale og statlige etater. Tiltakene finansieres med tilskudd fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, se omtale under kap. 1540, post 60.

Tildelinger over ulike departementers budsjett

Kunnskapsdepartementet

Det gis tilskudd til opplæring i finsk som andrespråk i grunnskolen og videregående opplæring, jf. kap. 225, post 67. Målet med tilskuddet til grunnskolen er å bidra med finansiering til kommuner og private skoler i Troms og Finnmark, slik at det blir gitt opplæring i finsk som andrespråk i samsvar med rettighetene som framgår av § 2–7 i opplæringsloven, og å medvirke til å styrke lærernes kompetanse i finsk. Det er videre et mål å gi opplæring i finsk som andrespråk til elever i videregående opplæring med kvensk-finsk bakgrunn. Det gis tilskudd til fylkeskommuner og private videregående skoler som gir slik opplæring. Læreplan i finsk som andrespråk omtaler både finsk og kvensk språk og kultur. Det bevilges også midler over Kunnskapsdepartementets budsjett til utvikling av andre tiltak som gjelder nasjonale minoriteter, jf. kap. 226, post 21.

Kulturdepartementet

Kulturdepartementet gir årlige tilskudd til Kainun institutti – Kvensk institutt og den kvenske avisa Ruijan Kaiku. For 2014 foreslås et tilskudd på 5,3 mill. kroner til Kainun institutti – Kvensk institutt. Tilskuddet går blant annet til arbeid med normering og standardisering av kvensk språk. Kulturdepartement foreslår et tilskudd på 1,1 mill. kroner til avisa Ruijan Kaiku for 2014.

Flere museer, som får årlig tilskudd fra Kulturdepartementet, arbeider kontinuerlig med dokumentasjon, formidling og forskning knyttet til nasjonale minoriteter, jf. tabell 1.1. Videre har Varanger Museum IKS og Hedmark fylkesmuseum avdelinger som arbeider med henholdsvis kvensk/norskfinsk og romanifolkets/taternes kultur og historie. Begge museene mottar årlig tilskudd fra Kulturdepartementet.

Norsk kulturråd ligger under Kulturdepartementet og forvalter og fordeler midler fra Norsk kulturfond. Fra Norsk kulturfond kan det søkes om midler til prosjekter som omhandler minoriteters språk og kultur. Kulturrådet forvalter også prosjektmidler til museum og arkiv.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Det vil bli utarbeidet en ny handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering med virkning fra 2014. Tiltakene i handlingsplanen skal fremme likestilling og hindre diskriminering av innvandrere og deres barn, samer og nasjonale minoriteter. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil koordinere arbeidet med planen.

Programkategori 01.50 Konkurransepolitikk

Utgifter under programkategori 01.50 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.50 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har det overordnede ansvaret for gjennomføringen av virkemidlene i konkurransepolitikken. Dette innebærer blant annet å:

• utforme, forvalte og håndheve de norske konkurransereglene, lov om offentlige anskaffelser og lov om offentlig støtte med forskrifter m.m.

• delta i arbeidet med å utvikle nytt EØS-relevant konkurranseregelverk i EU og innlemme nytt EØS-regelverk i norsk rett, samt å delta i overvåkningsorganenes håndheving av EØS-avtalens konkurranseregler i enkeltsaker

• etatsstyre Konkurransetilsynet og sekretariatet til Klagenemnda for offentlige anskaffelser

• bidra til at det blir lagt tilstrekkelig vekt på konkurransehensyn innenfor andre politikkområder

Det er i hovedsak Konkurransetilsynet som håndhever konkurransereglene for foretak. Konkurransetilsynets arbeid er omtalt under kap. 1550 Konkurransetilsynet.

Direktoratet for forvaltning og IKT har en viktig rolle i arbeidet med å heve kompetansen på anskaffelsesområdet. Virksomheten til direktoratet er omtalt under kap. 1560 Direktoratet for forvaltning og IKT.

Hovedlinjer i konkurransepolitikken

Virksom konkurranse fremmer effektiv ressursbruk og bidrar til å gi kundene et bedre tilbud av varer og tjenester med bedre kvalitet og lavere priser. Konkurranse bidrar i de fleste tilfeller til å gjøre foretak mer konkurransedyktige i internasjonale markeder. Innenfor viktige områder som helse, omsorg og utdanning vil imidlertid regjeringen bygge på fellesskapsløsninger.

Sunne markeder blir best sikret gjennom en streng konkurranselov og et effektivt tilsyn fra konkurransemyndighetene. Den norske konkurranseloven og EØS-konkurranseloven skal motvirke handlinger som hindrer velfungerende markedsmekanismer. Det gjelder blant annet misbruk av markedsmakt, konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og foretakssammenslutninger som fører til eller forsterker vesentlige begrensninger av konkurransen. Sammen med regelverket for offentlig støtte til næringslivet og regelverket for offentlige anskaffelser skaper dette en helhetlig konkurransepolitikk.

Konkurranseregelverket

Formålet med konkurransereglene for foretak er å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser, med særlig vekt på forbrukernes interesser. Den norske konkurranseloven håndheves av Konkurransetilsynet, og bygger på EØS-avtalens konkurranseregler. Loven forbyr konkurranseskadelig samarbeid og utnyttelse av et foretaks dominerende stilling, samt pålegger Konkurransetilsynet å gripe inn mot konkurranseskadelige foretakssammenslutninger.

EØS-avtalens konkurranseregler håndheves av EU-kommisjonen, EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og Konkurransetilsynet.

Offentlige anskaffelser spiller en stor rolle for ressursbruken i offentlig sektor, og er et viktig marked for næringslivet. I 2011 utgjorde samlet innkjøp av varer og tjenester i offentlig sektor om lag 324 mrd. kroner (ekskl. oljesektoren). Reglene om offentlige anskaffelser skal bidra til at offentlige midler utnyttes best mulig gjennom kostnadseffektive anskaffelser, samtidig som allmennheten skal ha tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Gjennom å være en krevende innkjøper, kan det offentlige gjennom sine innkjøp også bidra til å sikre andre samfunnshensyn, som sosiale og miljømessige hensyn.

EØS-avtalens regler om offentlig støtte innebærer at det er et harmonisert rammeverk for tildeling av offentlig støtte innenfor hele EØS for å unngå konkurransevridning. Større støttetildelinger må som hovedregel godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan før midlene kan utbetales. For mindre støttetildelinger gjelder enklere meldingsordninger.

Det er støttegiver (departement, fylkeskommune eller kommune) som har ansvar for at støtte er gitt i samsvar med regelverket, og for å melde støtten til ESA i etterkant når det er påkrevd. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for å koordinere informasjon om ny støtte til ESA og kan gi råd og veiledning om regelverket og om hvordan melding om bruk av gruppeunntak bør utformes.

Forsommeren 2013 hadde ESA 14 norske notifikasjoner, 13 norske klagesaker samt én tilbakebetalingssak til behandling.

I 2012 ble det totalt tildelt om lag 21,8 mrd. kroner i statsstøtte omfattet av EØS-avtalen. Støtte til fiskeri- og landbrukssektoren omfattes ikke av regelverket for offentlig støtte.

Det alminnelige prisreguleringsfond

Ansvaret for tildeling av midler fra det alminnelige prisreguleringsfond er tillagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Midlene i fondet skal blant annet benyttes til forskning og utredning på det konkurransepolitiske området. Per 31. desember 2012 var saldoen på fondet 25,7 mill. kroner.

Utfordringer og utviklingstrekk

Videreutvikling av lover og forskrifter

Konkurranseloven

Konkurranseloven trådte i kraft i 2004. Loven er nå revidert med vedtatte endringer i juni 2013. Lovproposisjonen om endringene, jf. Prop. 75 L (2012–2013) Endringer i konkurranseloven, bygger på konkurranselovutvalgets innstilling NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov. Endringene trer i kraft fra 1. januar 2014 sammen med forskrifter til loven som er på høring denne høsten.

Det er gjort endringer i forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid, regelverket om foretakssammenslutninger, saksbehandlingsreglene og sanksjonsbestemmelsene ved brudd på loven. Gjennom endringene er det innført ordninger som er ressursbesparende og forenklende for både foretakene og konkurransemyndighetene.

Reglene om offentlige anskaffelser

Reglene om offentlige anskaffelser må være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Samtidig er det muligheter for tilpasninger i den konkrete utformingen av de norske reglene. Myndighetene skal sørge for riktig og hensiktsmessig utforming og tolkning av regelverket, og følge opp det internasjonale samarbeidet om offentlige anskaffelser i EØS og WTO.

EUs organer har sommeren 2013 kommet til enighet om innholdet i nytt direktiv om offentlige anskaffelser og nytt direktiv om innkjøpsregler for forsyningssektorene (vann- og energiforsyning, transport og posttjenester), som skal erstatte reglene i eksisterende direktiver. Formålet med de nye reglene er blant annet å forenkle regelverket og gjøre det mer fleksibelt, fremme bruk av elektronisk handel og å legge bedre til rette for at oppdragsgivere skal kunne vektlegge hensyn til miljø, innovasjon, etc. gjennom sine anskaffelser.

I tillegg har de kommet til enighet om et helt nytt direktiv om tjenestekonsesjonskontrakter. En tjenestekonsesjonskontrakt er det samme som en tjenestekontrakt, men vederlaget for tjenesten som skal utføres består enten utelukkende av retten til å utnytte tjenesten, eller en slik rett sammen med betaling. Det har tidligere ikke vært særskilt lovgivning om tjenestekonsesjonskontrakter, men EU-domstolen har fastslått at EU-traktatens, og følgelig EØS-avtalens, grunnleggende regler gjelder også ved tildeling av tjenestekonsesjonskontrakter som kan påvirke samhandelen innenfor EØS-området. Formålet med de nye reglene er å klargjøre gjeldende rettspraksis og hindre konkurransevridning.

Direktivene ventes formelt vedtatt i løpet av høsten 2013. Etter at de nye direktivene er innlemmet i EØS-avtalen skal de gjennomføres i Norge.

Departementet vil særlig følge utviklingen i EU når det gjelder anskaffelser av sosiale tjenester.

Regjeringen oppnevnte i desember 2012 et offentlig utvalg som skal vurdere behovet for forenkling av den særnorske delen av regelverket om offentlige anskaffelser. Utvalget skal vurdere behovet for grunnleggende bestemmelser som skal gjelde for alle anskaffelser, som krav til konkurranse, gjennomsiktighet og likebehandling. Videre skal utvalget vurdere behovet for, eventuelt omfang av og innhold i, særnorske prosedyreregler, og eventuelt hva som vil være en passende nasjonal terskelverdi. Utvalget skal også vurdere hvilke regler som skal gjelde for visse tjenester, som helse- og sosialtjenester, utdanningstjenester mv. og i hvilket omfang det er behov for helt å unnta visse anskaffelser fra regelverket. Utvalget skal levere utredningen sommeren 2014.

Departementet gjennomgikk i 2012 Klagenemnda for offentlige anskaffelsers innretning og rammevilkår for å se om det var behov for endringer. Som følge av gjennomgangen er det gjennomført endringer i forskriften om Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Det er blant annet nedfelt habilitetsregler som synliggjør sekretariatets interne rutiner og medlemmenes uavhengighet, medlemmenes funksjonstid er blitt begrenset til åtte år og det er fastsatt at nemnda skal kunne sette med fem medlemmer (mot normalt tre) i prinsipielle saker.

Reglene om offentlig støtte

Departementet har ansvar for å sikre at norske interesser blir ivaretatt ved utforming av nye regler om offentlig støtte i EU/EØS.

I mai 2012 tok Kommisjonen initiativ til en reform for å modernisere regelverket for offentlig støtte. Kommisjonen ønsker at støttereglene skal brukes som et verktøy for å skape vekst gjennom et dynamisk og konkurransedyktig indre marked samt sikre mer effektiv håndheving av regelverket.

Moderniseringsreformen innebærer en revisjon av flere retningslinjer for støtte. Retningslinjene for støtte til bredbåndsutbygging er allerede endret, mens Kommisjonen i løpet av 2013 og 2014 vil vedta nye retningslinjer blant annet for støtte til forskning, utvikling og innovasjon, energi- og miljøstøtte samt risikokapital

En viktig del av reformen er revisjonen av retningslinjene for regionalstøtte. Regelverket er grunnlaget blant annet for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og for virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte til bedrifter lokalisert i det distriktspolitiske virkeområdet. Det nye regelverket åpner for at Norge fortsatt skal kunne gi driftsstøtte i form av redusert arbeidsgiveravgift i de tynnest befolkede områdene, samt at befolkningstetthet også etter det nye regelverket skal være et kriterium for å kunne gi regionalpolitisk begrunnet investeringsstøtte. Det nye regelverket skal etter planen gjelde fra juli 2014.

Internasjonalt arbeid

Departementet er ansvarlig for å sikre at nye konkurranseregler i EU blir innlemmet i EØS-avtalen gjennom vedtak i EØS-komiteen og gjennomføres i norsk rett. Departementet utformer norske posisjoner både ved håndheving av regelverket i enkeltsaker og ved utviklingen av nytt regelverk. Konkurransemyndighetene deltar i den forbindelse både i EØS- og EFTA-fora.

EU Kommisjonen la i juni 2013 fram et forslag til direktiv om erstatningsansvar ved brudd på konkurransereglene, samt forslag til endringer i Fusjonskontrollforordningen. Disse regelverksprosessene vil følges nøye i 2013.

Videre har departementet en viktig oppgave i å sikre norske interesser i notifikasjons- og klagesaker om offentlig støtte og klagesaker om offentlige anskaffelser.

Departementet har deltatt i forhandlingene om en revidert WTO-avtale om offentlige anskaffelser (GPA-avtalen), som ble vedtatt 30. mars 2012. Den 24. mai 2013 la regjeringen fram Prop. 157 S (2012–2013) Samtykke til godkjennelse av protokoll av 30. mars 2012 om endring av WTO-avtalen om offentlige innkjøp av 15. april 1994. Hovedfokuset i WTO vil i den kommende tiden være forhandlinger med nye land som ønsker å tiltre GPA-avtalen, som for eksempel Kina og Ukraina.

Departementet deltar i EFTAs arbeid med å forhandle fram handelsavtaler med andre land.

Konkurransemyndighetene deltar i konkurransepolitiske og konkurransefaglige diskusjoner i OECD. Virksomheten i OECD fører ikke til bindende normer eller vedtak, men det gis anbefalinger og retningslinjer for utforming av konkurransepolitikken. Konkurransen i bensinmarkedet, markedet for transport på jernbanen, tilbud av lokale og regionale transporttjenester, ulike metoder for tildeling av kontrakter, vertikale restriksjoner i online salg og evaluering av konkurransepolitikkens virkninger har vært på dagsordenen i 2013.

De nordiske konkurransemyndighetene møtes årlig og drøfter saker av felles interesse. Møtene gir muligheter til erfaringsutveksling og uformelle diskusjoner om utviklingen på områdene for konkurranse, offentlige anskaffelser og offentlig støtte.

Mål og strategier

Konkurransemyndighetene skal føre en aktiv konkurransepolitikk for å sikre forbrukerne gode og rimelige varer og tjenester og fremme effektiv ressursbruk. Konkurranselovgivningen, regelverket for offentlige anskaffelser og regelverket for offentlig støtte skal utvikles og håndheves i samsvar med internasjonale regler og plikter slik at de blir effektive virkemidler for å fremme konkurranse, kostnadseffektive anskaffelser og hindre tildeling av ulovlig støtte.

Prioriterte områder 2014

Konkurransekriminalitet og håndheving av konkurranseloven

En sentral oppgave for konkurransemyndighetene i 2014 blir å legge om praksis i tråd med endringene som ble vedtatt i konkurranseloven i juni 2013, samt de forskrifter som planlegges vedtatt i løpet av høsten 2013. Alle endringene skal etter planen tre i kraft 1. januar 2014.

Forebygging og avdekking av konkurransekriminalitet vil i 2014 fortsatt være en av konkurransemyndighetenes kjerneoppgaver, og avdekking av ulovlig prissamarbeid, anbudssamarbeid og markedsdeling vil være en høyt prioritert oppgave for Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet har de seneste årene styrket arbeidet med å avdekke og forebygge ulovlig samarbeid.

Oppfølging av forslaget om ny lov om god handelsskikk

Matkjedeutvalget avla sin rapport, NOU 2011: 4 Mat, makt og avmakt, i april 2011. Som oppfølgning av denne rapporten nedsatte regjeringen høsten 2012 et utvalg for å utrede hvordan prinsippet om god handelsskikk og hensynet til forbrukerne best kan ivaretas i dagligvaresektoren. Den 30. april 2012 avga dette utvalget sin innstilling NOU 2013: 6 God handelsskikk i dagligvarekjeden til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Utvalget foreslo en lov om god handelsskikk og opprettelse av et Handelstilsyn for å forestå tilsyn med og håndhevelse av loven. Innstillingen ble sendt på høring 22. mai 2013, med svarfrist 31. august 2013.

Bonusprogram i innenriks luftfart

Departementet opphevet 16. mai 2013 forskriften som forbød bonuspoengopptjening på flyreiser innenlands. I 2013 og 2014 vil det være en viktig oppgave for konkurransemyndighetene å følge opp dette vedtaket for å sikre fortsatt god konkurranse i markedet for innenlandske flyreiser. Departementet har bedt Konkurransetilsynet om å følge markedet nøye for å sikre at bonusprogrammene ikke brukes på en måte som skader konkurransen. Departementet har videre bedt Konkurransetilsynet om å vurdere om det er behov for å pålegge aktørene en særskilt opplysningsplikt for å sikre tilstrekkelig informasjonstilfang. Dersom markedsutviklingen tilsier det, vil virkemiddelbruken bli vurdert på nytt.

Overvåking av bokmarkedet

Konkurransetilsynet skal i 2014 prioritere å overvåke bokmarkedet. En ny boklov er vedtatt, og ved ikrafttredelse av denne vil dagens forskrift om unntak fra konkurranseloven § 10 for samarbeid ved omsetning av bøker oppheves. Endringen medfører at samordnet praksis og informasjonsutveksling hos leverandører, konkurrerende foretak i bokbransjen, samt organisasjonene som foretakene er medlemmer i, ikke lenger vil være lovlig. Departementet vil be Konkurransetilsynet om å følge med i dette markedet for å hindre brudd på loven som kan være til skade for forbrukerne.

Utredning av konkurransesituasjonen i bankmarkedet

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil sammen med Finansdepartementet vurdere å gjennomføre en større utredning av konkurransesituasjonen i det norske bankmarkedet. Det er fornuftig å gjennomføre et slikt arbeid med jevne mellomrom og på et bredt faglig grunnlag, der relevante myndigheter og fagmiljø inviteres til å delta. Departementene vil vurdere nærmere hvordan utredningen bør organiseres og gjennomføres.

Reform av EUs regelverk om offentlig støtte

EU-kommisjonen har igangsatt en reform av EUs regelverk om offentlig støtte. På den ene siden gir endringene et større handlingsrom for medlemsstatene til å gjennomføre støtte uten å måtte notifisere tiltaket til Kommisjonen / EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Økt bruk av gruppeunntak som grunnlag for støtte innebærer på den annen side et større ansvar for landene til å sikre at alle vilkår er oppfylt sammenlignet med en situasjon hvor ESA uttrykkelig godkjenner en ordning. Kommisjonen får hjemmel til å innhente informasjon fra markedsaktørene i saker om offentlig støtte. Kommisjonen legger videre opp til at det skal etableres sentrale registre over alle støttetildelinger i landene, stiller strengere krav til dokumentasjon av effekten av tiltak mv. Dette kan innebære økte administrative byrder for norske myndigheter. Deler av reformen vil gjennomføres i lov. Det tas sikte på at forslag til gjennomføring av de nye reglene vil bli sendt på høring i 2014.

Reform av EUs regelverk om offentlige anskaffelser

EUs organer har sommeren 2013 blitt enige om innholdet i tre nye direktiver om offentlige anskaffelser. Det forventes at direktivene blir formelt vedtatt i løpet av høsten 2013.

To av direktivene erstatter eksisterende regler. Formålet med de nye reglene er blant annet å forenkle regelverket og gjøre det mer fleksibelt, fremme bruk av elektronisk handel og å legge bedre til rette for at oppdragsgivere skal kunne vektlegge hensyn til miljø, innovasjon, etc. gjennom sine anskaffelser. Det tredje direktivet omhandler tjenestekonsesjonskontrakter. Slike kontrakter er i dag i all hovedsak unntatt fra anskaffelsesregelverket. Etter at reglene er innlemmet i EØS-avtalen skal de gjennomføres i Norge. Departementet har startet arbeidet med gjennomføring av de nye reglene i norsk rett. Det tas sikte på at forslag til nye regler vil bli sendt på høring i løpet av 2014.

Forenkling av det særnorske anskaffelsesregelverket

Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg som skal vurdere behovet for forenkling av den særnorske delen av regelverket om offentlige anskaffelser. Utvalget skal levere utredningen sommeren 2014

En offensiv innkjøpspolitikk

Effektive offentlige anskaffelser kan frigjøre ressurser som kan brukes til mer velferd og økt verdiskapning til det beste for fellesskapet. Innkjøpsfaglig kompetanse, økt lederforankring og bedre styring og organisering er vesentlig for å hindre regelbrudd og få til vellykkede effektive anskaffelser.

Utredninger gjennomført av Direktoratet for forvaltning og IKT og Menon har vist at det er betydelige effektiviseringsgevinster å hente ved bedre gjennomføring av offentlige anskaffelser. Funnene understøttes av internasjonale erfaringer. Undersøkelsene viser også at anskaffelser fortsatt ikke i tilstrekkelig grad sees som et strategisk verktøy for offentlige virksomheter, og at lederforankringen av dette området er for svak. Gjennom sitt arbeid på anskaffelsesområdet skal Direktoratet for forvaltning og IKT arbeide for at offentlige oppdragsgivere gjennomfører kostnadseffektive, miljøvennlige og kvalitetsrettede anskaffelser i overensstemmelse med anskaffelsesregelverket.

Samordning av statlige innkjøp

Departementet har sendt forslag om å opprette en felles statlig rammeavtaleforvalter på alminnelig høring. I høringen er departementet særlig opptatt av å få klarlagt statlige virksomheters behov for og nytte av en felles statlig rammeavtaleforvalter. Disse spørsmålene er løftet fram sammen med spørsmål om organisering og lokalisering. Samordning av statlige innkjøp kan gi besparelser, både hos oppdragsgivere og tilbydere gjennom mer effektive anskaffelsesprosesser, bedre betingelser og lavere priser.

Samarbeidsavtale med ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester

Regjeringen inngikk den 3. oktober 2012 en samarbeidsavtale med ideell sektor, representert ved Hovedorganisasjonen Virke, Frivillighet Norge, Ideelt Nettverk og KS Bedrift, om leveranser av helse- og sosialtjenester. Avtalen anerkjenner at ideell sektor er en viktig samarbeidspartner for offentlig sektor i produksjonen av helse- og sosialtjenester til befolkningen, og skal bidra til et bedre samarbeid mellom staten og ideell sektor. Et viktig tiltak i samarbeidsavtalen er etableringen av et dialogforum der regjeringen og ideell sektor kan møtes for å drøfte sentrale spørsmål og rammebetingelser knyttet til leveranser av helse- og sosialtjenester. Regjeringens målsetting med avtalen er et best mulig samlet tjenestetilbud til befolkningen, og denne målsettingen vil være førende for regjeringens videre arbeid med samarbeidsavtalen. Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle og forbedre samhandlingen med ideell sektor for å synliggjøre hvordan de ideelle organisasjonenes særtrekk og kvaliteter kan mobiliseres for å nå dette målet. Regjeringen vil nedsette en arbeidsgruppe som skal vurdere pensjonsutfordringene til de ideelle organisasjonene som leverer tjenester på helse- og sosialfeltet. Deltakerne i samarbeidsavtalen skal involveres i arbeidet.

Programkategori 01.60 Forvaltningsutvikling og IKT-politikk

Utgifter under programkategori 01.60 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.60 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et overordnet ansvar for regjeringens forvaltnings- og fornyingspolitikk. Den enkelte fagstatsråd har ansvaret for forvaltningsutvikling og fornying i egen sektor. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har videre ansvar for samordningen av IKT-politikken. Digitalisering av offentlig sektor er en del av både forvaltningspolitikken og av den generelle IKT-politikken, jf. blant annet oppfølging av Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda for Norge og Digitaliseringsprogrammet for offentlig sektor. Departementet har også ansvaret for samordning av IKT-sikkerheten i statsforvaltningen.

Samfunnet er i sterk endring. Omfattende digitalisering av stadig flere områder gir gjennomgripende sosiale og økonomiske forandringer i det norske samfunnet. Digitaliseringen legger grunnlaget for økt verdiskapning og innovasjon. For å utnytte mulighetene som ligger i IKT og internett, er det nødvendig med en samordnet og helhetlig IKT-politikk som gir grunnlag for utvikling. Dette krever blant annet en satsing på digital infrastruktur, digital kompetanse i befolkningen, forskning på IKT og avansert IKT-kompetanse.

En aldrende befolkning, økt globalisering, nye teknologiske muligheter og høyere forventninger hos innbyggerne gjør at det stilles stadig høyere krav til offentlig forvaltning. Fornying og digitalisering i statlige virksomheter er nødvendig for å oppnå økt brukerretting og mer effektive arbeidsprosesser og for å sette virksomhetene bedre i stand til å møte sine samfunnsoppdrag. Selv om forvaltningen står overfor utviklings- og tilpasningsbehov, skal endringer forankres i sentrale forvaltningsverdier, som blant annet demokrati, rettssikkerhet, faglig integritet og effektivitet.

Direktoratet for forvaltning og IKT er departementets fagorgan for forvaltnings- og IKT-politikken i offentlig sektor. Direktoratets sentrale virksomhetsområder er organisering, ledelse og kompetanse i forvaltningen, digitale tjenester og offentlige anskaffelser. Direktoratet har dessuten enkelte oppgaver på IKT-området som favner videre enn offentlig sektor.

Forvaltningspolitikk

Utfordringer og utviklingstrekk

Selv om vi vet at norsk forvaltning er god sammenliknet med andre land, står den også overfor noen utfordringer. De er dels knyttet til å utvikle en forvaltning som i større grad skaper resultater internt i hver sektor og dels knyttet til at forvaltningen arbeider bedre på tvers både mellom virksomheter og mellom sektorer. Samordningsbehovene mellom tradisjonelle sektorgrenser er tiltakende – blant annet på områder som IKT, miljø og kriminalitet. Dette skaper økte utfordringer for sektorstyringen. Samtidig skaper teknologi muligheter for samhandling på nye måter og mellom fagområder og offentlige virksomheter hvor samordning tidligere ikke har vært mulig.

Innbyggerundersøkelsen fra 2013 viser at innbyggerne gjennomgående er tilfredse med det offentlige tjenestetilbudet. Innbyggerne er fornøyde med å leve og bo i Norge. Jevnt over har de et litt bedre inntrykk av de fleste forhold i Norge i 2013 sammenlignet med 2010. Forskjellene mellom fylker og landsdeler er relativt sett små. Mellom tjenesteområdene er det imidlertid betydelige variasjoner. På ett viktig område er innbyggernes forventninger til det offentlige lavere sammenliknet med forrige innbyggerundersøkelse. Dette gjelder innbyggernes tillit til det offentliges evne til å forebygge og håndtere store ulykker og katastrofer.

Undersøkelsen viser at innbyggerne mener det er mye «plunder og heft» i møte med det offentlige. For eksempel gjelder dette at samme informasjon må registreres flere ganger, at søknadsskjemaer er for vanskelige å fylle ut og at de opplever for lang saksbehandlingstid. Videre gir innbyggerne uttrykk for at det offentlige kan utnytte ressursene mer effektivt og at offentlige virksomheter må bli bedre til å lytte. Vanskelig språk og komplisert regelverk utfordrer kommunikasjonen mellom forvaltningen og innbyggerne.

Mål og strategier

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil ta initiativ til arbeid med å styrke forvaltningens gjennomføringsevne. Forvaltningen skal være tilpasningsdyktig og opptatt av å skape resultater, og den skal arbeide bedre på tvers mellom sektorer og virksomheter. Arbeidet vil omfatte tiltak for å bedre styringspraksisen, utvikle fagligheten i forvaltningen, styrke ledelses- og kompetanseutviklingen, styrke mekanismene for samhandling og samordning mellom forvaltningsnivåene og bidra til at IKT får en mer sentral plass som innsatsfaktor i virksomhetsutviklingen.

Hensikten med dette initiativet er å tydeliggjøre mål og prioriteringer, tydeliggjøre roller og ansvar, redusere unødvendig rapportering, bidra til bedre ledelse og mer effektive statlige virksomheter. Dette kan skje gjennom å utnytte IKT bedre og samhandle og samordne bedre på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Beslutninger om forvaltningens utvikling skal være basert på kunnskap om organisering, styring og ledelse. Gode konsekvensutredninger skal alltid ligge til grunn for beslutninger. Utredningsinstruksen skal være et viktig virkemiddel i den sammenheng. Departementet vil revidere utredningsinstruksen for å sørge for bedre beslutningsgrunnlag, mer effektive utredningsprosesser og bedre gjennomføring og realisering av gevinstene som følger av tiltakene som besluttes gjennomført.

Regjeringen vil styrke kunnskapen om grunnlaget for, og effektene av, hvordan direktoratenes oppgaveløsning påvirker den kommunale oppgaveløsningen. Dette er begrunnet både i hensynet til kommunenes handlefrihet og i statens styringsbehov.

Brukernes behov skal tillegges stor vekt, og brukerne skal kunne innvirke på hvordan offentlige tjenester utformes. Brukerundersøkelser, innbyggerundersøkelser, medarbeiderundersøkelser, StatRes og effektivitetsundersøkelser skal danne grunnlag for effektivisering av staten. Departementet vil i samarbeid med Direktoratet for forvaltning og IKT følge opp der hvor innbyggerundersøkelsen avdekker svakheter i forvaltningens arbeid og organisering.

Kommunikasjonen mellom forvaltningen og innbyggerne skal bli klarere og bedre. Et klart og godt språk gjør det enklere for innbyggerne å ivareta sine demokratiske rettigheter. Regjeringen vil i 2014 spesielt arbeide med klart og godt lovspråk.

Regjeringen vil utrede prinsipper og retningslinjer som grunnlag for å vurdere når myndighetsutøvelse skal legges til uavhengige organer, herunder hvordan slike organer bør organiseres og styres og hvordan uavhengigheten og prosessuelle forhold bør reguleres.

Norge utarbeider høsten 2013 sin andre handlingsplan i «Open Government Partnership». Handlingsplanen oppsummerer Regjeringens planlagte arbeid for åpenhet og samarbeid med det sivile samfunn. Planen bygger på Open Government Partnership sine prinsipper og gjelder for 2013–2015.

IKT-politikk

Utfordringer og utviklingstrekk

Det er særlig utbredelsen av internett, framveksten av nettbaserte tjenester, utviklingen innenfor digitale sensorer og robotikk som driver den digitale revolusjonen og de påfølgende samfunnsmessige endringene. I stadig større grad er alt koblet opp til internett, og informasjon utveksles i et omfang som aldri før. Denne utviklingen fører blant annet til reversering av trender vi har sett tidligere. Der industriell produksjon ble satt bort til lavkostland, kan den nå hentes tilbake til industrialiserte land takket være høy grad av automatisering og digitalisert styring av prosesser. Dette krever imidlertid en høyt utdannet og høyproduktiv arbeidsstyrke.

Samtidig legger den digitale utviklingen også grunnlaget for en stadig mer omfattende tjenestesektor, der IKT-kompetanse og IKT-FoU er noen av de viktigste innsatsfaktorene.

Den omfattende digitaliseringen på nesten alle samfunnsområder er blitt mulig blant annet på grunn av en godt utbygd digital infrastruktur. Den siste dekningsundersøkelsen (2013) viser at over 99 pst. av husholdningene har tilbud om bredbånd med minimum 12 Mbit/s.

Det er nødvendig at Norge og norsk næringsliv er godt posisjonert for å møte den digitale utviklingen. Vi har en høyproduktiv og høyt utdannet arbeidsstyrke og er flinke til å ta i bruk nye IKT-løsninger og ny teknologi. Vår voksende og avanserte tjenestesektor bidrar i stadig sterkere grad til verdiskapingen i landet. Norge har også en innovativ og i stor grad digitalisert offentlig sektor. Dette er et konkurransefortrinn for næringslivet, som i stor grad kan benytte seg av digitale løsninger for kontakt med det offentlige.

Kilde: SSB – Bruk av IKT i næringslivet, 2011

Utfordringene for verdiskapingen er tilgang på avansert IKT-kompetanse, tilstrekkelig satsing på IKT-FoU og fortsatt digitalisering av offentlig sektor. Norsk næringsstruktur, med en stor andel småbedrifter og enkeltmannsforetak, byr dessuten på særlige utfordringer når det gjelder fullstendig digitalisering av forretningsprosesser. Små virksomheter har ofte begrenset kompetanse til å gå i gang med digitaliseringstiltak. Utviklingen av såkalte skytjenester vil kunne gjøre det enklere for småbedrifter å etablere nye digitale løsninger uten å måtte gjøre store investeringer.

Mål og strategier

IKT-politikken tar utgangspunkt i at IKT og internett kan styrke næringslivets konkurransedyktighet og samfunnets totale produktivitet gjennom IKT-drevne produktivitetsforbedringer og innovasjon. Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda for Norge inneholder 103 tiltak som skal bidra til å realisere det potensialet som ligger i digitalisering. Gjennomføring av IKT-politikken vil legge vekt på oppfølging av tiltak innenfor sentrale områder i Digital agenda for Norge, slik som

• utbredelse og bruk av bredbånd

• digital deltagelse og digital kompetanse

• digitalt innhold og viderebruk av offentlige data

• digitale forretningsprosesser og e-handel, herunder tilrettelegging for bruk av skytjenester

• avansert IKT-kompetanse og IKT-FoU

• IKT-bruk for energieffektivisering, herunder grønne datasentre

• digital fornying av offentlig sektor

IKT-politikken skal legge til rette for at alle kan delta i det digitale samfunnet. Departementet vil videreføre arbeidet med universell utforming av IKT-løsninger og ivareta klagefunksjonen for forskrift om universell utforming av IKT-løsninger, som skal føres tilsyn med av Direktoratet for forvaltning og IKT.

Trygghet og tillit til IKT og elektronisk kommunikasjon er avgjørende for at digitale løsninger og produkter blir tatt i bruk. Departementet vil legge vekt på dette i oppfølgingen av Digital agenda. Arbeidet vil bli koordinert med Justis- og beredskapsdepartementet som nå har det nasjonale ansvaret for samordning av forebyggende IKT-sikkerhet i sivil sektor.

Det vises til nærmere omtale av mål og prioriteringer under kap. 1561 IKT-politikk.

IKT-politikken er et viktig område for internasjonalt samarbeid og koordinering. Norges innsats er særlig rettet mot arbeidet som skjer i EU og OECD. IKT er et av de mest omfattende samarbeidsområdene i EU/EØS. Norge deltar i flere programmer. Det vises til nærmere omtale under kap. 1562 Internasjonalt IKT- samarbeid og utviklingsprogram.

Digitalisering av offentlig sektor

Utfordringer og utviklingstrekk

Regjeringen har ambisjoner om at Norge skal ligge i fremste rekke internasjonalt når det gjelder å levere og ta i bruk digitale tjenester. Ifølge statistikk fra EUs Digital Agenda Scoreboard1 er Norge ledende når det gjelder internettbruk, netthandel, banktjenester på nett og offentlige tjenester på nett. 82 pst. av innbyggerne kontaktet det offentlige på nett siste tolv måneder.

Norges ledende posisjon innenfor bruk av digitale offentlige tjenester er resultatet av systematisk arbeid i mange virksomheter gjennom mange år. Listen over gode offentlige tjenester på nett omfatter både selvangivelse, samordnet opptak til høyere utdanning, tolldeklarasjoner, fastlegeordning, automatisk oversikt over og beregning av pensjoner og elektroniske resepter. Siden høsten 2012 har det vært mulig å logge seg inn til offentlige tjenester med BankID. Dette har lagt til rette for enda større bruk av digitale tjenester med høye krav til sikkerhet.

Erfaringer fra digitaliseringstiltak de siste årene viser at gevinstene kan være betydelige. Forhåndsutfylt selvangivelse innebærer stor forenkling for innbyggerne, samtidig som det har frigjort ressurser for skattemyndighetene. Altinn har gitt næringslivet betydelige besparelser. Ordningen med automatisk helsefrikort har vært en forenkling for brukerne og betyr at flere får oppfylt sine rettigheter.

Digitaliseringen av offentlig sektor går ikke tilstrekkelig raskt på alle tjenesteområder. I 2010 gjennomgikk Direktoratet for forvaltning og IKT 98 utvalgte tjenester. Av disse var 35 digitale, resten var skjema på nett for utskrift eller lignende. Da direktoratet gjennomgikk de samme tjenestene våren 2013, var fortsatt bare 35 av tjenestene digitalisert.

I en ny kartlegging i 2013 har Direktoratet for forvaltning og IKT sett på digitaliseringen i alle statlige virksomheter. Kartleggingen viser at det er 177 tjenester rettet mot innbyggerne som er tilgjengelige som digitale tjenester. Fortsatt er det 631 tjenester som kun er tilgjengelig som skjemaer på nett, noe som tilsvarer 78 pst. av totalen. Det er lite trolig at det vil være mulig eller lønnsomt å digitalisere alle disse tjenestene, men det er uansett en tregere utvikling enn man kunne ønske. Fortsatt er det 22 pst. av virksomhetene som ikke har noen digitaliserte tjenester, og det er en håndfull virksomheter som står for det store volumet av digitale tjenester.

Figuren viser en status for digitalisering av de 15 statlige tjenestene med høyest bruksvolum. Tjenestene sykemelding og sykepenger er planlagt digitalisert som del av prosjekt 2 i NAVs moderniseringsprogram. Prosjektet skal gjennom en kvalitetssikring (KS2) før bevilgningsbeslutning.

Innbyggere og næringsliv etterspør i økende grad tjenester og løsninger som forutsetter at informasjon utveksles mellom virksomheter i offentlig sektor. Utviklingen utfordrer etablerte sektor- og ansvarsgrenser. Det er derfor behov for sterkere samordning av IKT-utviklingen og løsninger som i større grad enn før utvikles og tas i bruk på tvers av virksomhets- og ansvarsgrenser.

Utfordringene ved samordning av IKT er betydelige både i staten, i kommunesektoren og mellom staten og kommunene. Det er etablert et samordningsforum på området, Skate (Styring og koordinering av tjenester i e-forvaltning), som består av toppledere i de mest sentrale virksomhetene på IKT-området. Skate ledes av Direktoratet for forvaltning og IKT.

Undersøkelser gjort av KS viser økende forskjeller i IKT-modenhet mellom kommunene. Også mellom forvaltningsnivåene er det behov for sterkere samarbeid for å legge til rette for effektiv elektronisk samhandling. KS etablerte i 2012 KommIT, en instans for IKT-samordning i kommunesektoren. KS/KommIT er fra 2012 medlem i Skate.

Mål og strategier

Digitalisering vil bidra til merkbare forbedringer på tvers av offentlig sektor i de kommende årene. Videre vil digitalisering føre til både et bedre og raskere møte med offentlig sektor for innbyggere og næringsliv, og bedre ressursbruk og måloppnåelse i offentlig sektor. I digitaliseringsprogrammet «På nett med innbyggerne», som ble lagt fram i april 2012, varslet regjeringen en ambisjon om at Norge skal ligge i front internasjonalt i å utvikle en digital forvaltning. Målet er at den statlige forvaltningen, så langt det er mulig, skal være tilgjengelig på nett, og at nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv. Digital forvaltning skal gi bedre tjenester samtidig som det frigjøres ressurser til områder hvor behovet er stort.

I tråd med digitaliseringsprogrammet prioriterer regjeringen arbeidet med felles IKT-løsninger i forvaltningen, etablering av bedre styringsmekanismer og tilrettelegging av relevant regelverk slik at det understøtter digitalisering. For å sørge for digital toveiskommunikasjon mellom forvaltning og brukere vil innbyggerne tilbys en sikker digital postkasse for mottak av digital post fra forvaltningen. Det stilles krav til statlige virksomheter om at alle papirskjema skal være på nett og kunne sendes digitalt innen 2015. Stortinget vedtok i 2013 endringer i forvaltningsloven, som innebærer at det ikke lenger er et krav om samtykke når forvaltningen skal kommunisere digitalt med mottakere. Innbyggere vil få en rett til å reservere seg mot digital kommunikasjon fra forvaltningen i visse tilfeller. Enheter registrert i Enhetsregisteret vil ikke få en reservasjonsrett. Endringene vil delvis tre i kraft 1. januar 2014. I flere av fagsektorene i staten pågår store digitaliseringsprosjekter, ikke minst i NAV, i helsesektoren og i justissektoren. Regjeringen legger stor vekt på at IKT-prosjekter planlegges og gjennomføres med henblikk på at gevinster realiseres som forutsatt.

I de kommende årene må offentlige virksomheter utnytte teknologiske muligheter i større grad for å yte gode tjenester og for å understøtte formåls- og kostnadseffektiv drift. For å få fullt utbytte av teknologien må forvaltningen samarbeide mer om IKT-løsninger på tvers av sektorer og etatsgrenser. I takt med utviklingen av digitale løsninger øker også kravet om at slike løsninger er robuste og ivaretar den enkeltes personvern.

Det vises til nærmere omtale under kap. 1561 IKT-politikk.

Programkategori 01.70 Personvern

Utgifter under programkategori 01.70 fordelt på kapitler

Innledning

Personvern er et sektorovergripende politikkområde. På alle områder der det behandles personopplysninger vil personvernregelverket og personvernhensyn gjøre seg gjeldende. Personvern er en sentral verdi i et demokratisk samfunn, og omfatter både personopplysningsvern og vern om den personlige integriteten og privatlivet. Internasjonalt regelverk gir grunnleggende vern om denne retten og setter grenser for inngrep i den enkeltes personvern. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og EUs personverndirektiv gir rammer for vårt nasjonale personvernregelverk. Av EMK artikkel 8 følger det at inngrep i personvernet må være nødvendige og forholdsmessige i et demokratisk samfunn. Alternative og mindre inngripende tiltak som kan gi måloppnåelse, skal alltid vurderes, og vurderingene må dokumenteres. Gode og tidsriktige avveininger av ulike hensyn gir de beste resultatene, og hindrer at det gjøres unødige inngrep i innbyggernes personvern.

Som samfunn har vi behov for et godt personvern. Samfunnet er avhengig av innbyggernes tillit for å fungere godt. Innbyggerne må stole på at opplysninger som samles inn behandles i samsvar med lover og regler som bygger på anerkjente personvernprinsipper. Innbyggerne må oppleve trygghet for at opplysninger ikke brukes til andre formål enn innsamlingsformålet uten lovlig behandlingsgrunnlag, og de må ha trygghet for at det ikke samles inn og behandles flere opplysninger enn det faktisk er bruk for. Det er et kjennetegn ved et demokratisk samfunn at det har et moderat overvåkingsnivå. Innbyggerne må dessuten oppleve en robust forvaltning. I en tid da innbyggernes kommunikasjon med forvaltningen i økende grad foregår elektronisk, og stadig flere avgjørelser fattes av elektroniske systemer, må innbyggerne ha tillit til at disse systemene er stabile og pålitelige. Uten tillit vil innbyggerne kunne vegre seg mot elektronisk samhandling med forvaltningen og næringslivet.

Inngrep i enkeltindividets personlige integritet skal som hovedregel enten være hjemlet i lov eller være basert på samtykke fra den registrerte. Inngrep overfor den enkelte må kunne forsvares ut fra behovet for opplysningene relatert til det konkrete bruksformålet. I valget mellom ulike alternativer skal det minst personverninngripende tiltaket som kan oppfylle formålet, velges. Noen prinsipper står sentralt i oppbyggingen og etterlevelsen av personvernlovgivningen:

• det skal være saklige grunner for innsamling og bruk av personopplysninger. Opplysningene skal samles inn til klart definerte formål og kan ikke brukes utover dette

• registrering av personopplysninger skal i størst mulig grad være basert på frivillig, uttrykkelig og informert samtykke. Opplysninger i offentlige registre, der registrering er pliktig, skal ha hjemmel i lov

• ved innhenting av personopplysninger har alle rett til å få opplyst om det er frivillig eller obligatorisk å gi fra seg personopplysningene, hvilket formål opplysningene skal brukes til, og om de vil bli utlevert til andre

• den som er ansvarlig for å forvalte de registrerte personopplysningene (den behandlingsansvarlige), skal informere og bistå de registrerte i å få innsyn i opplysningene som er lagret, hva de skal brukes til, og hvor de er hentet fra

• registrerte personopplysninger skal være korrekte. Uriktige opplysninger skal rettes, slettes eller sperres. Overskuddsinformasjon og opplysninger som ikke lenger er nødvendige for formålet med registreringen, skal slettes

• informasjonssikkerhet skal ivaretas. Systemer og rutiner for ivaretakelse av personvernregelverket skal dokumenteres (internkontroll)

• innebygd personvern er et mål i alt personvernrelatert arbeid. Når nye teknologiske løsninger utvikles og tas i bruk, skal det legges vekt på personvernvennlige alternativer

Utfordringer og utviklingstrekk

Avveining av ulike interesser

Ønsket om å gjenbruke allerede innsamlede data til nye formål øker. Gjenbruk av personopplysninger stiller særlig krav til vurdering av nødvendighet, forholdsmessighet og formålsmessighet. Det opprettes stadig flere og større registre som inneholder personopplysninger. I slike sammenhenger må personvernhensyn ofte veies opp mot andre viktige samfunnshensyn. Likevel mangler utredning av personvernkonsekvenser og avveining av ulike samfunnshensyn i mange store saker med betydning for personvernet.

Store registre, ofte basert på gjenbruk av opplysninger, kan i mange sammenhenger være hensiktsmessige, for eksempel ved å bidra til større effektivitet og til å sikre ønsket datakvalitet. Ivaretakelse av rettssikkerhetshensyn, som for eksempel personvern, er sentralt ved etablering av slike store registre. Relevante tiltak for å ivareta disse hensynene kan være innebygd personvern, begrensninger i mengden personidentifiserbare opplysninger, god tilgangsstyring og innsynslogging. Det må arbeides bevisst og kontinuerlig med slike tiltak.

Big data er begrepet som brukes om enorme mengder data som finnes om hver enkelt av oss. Dataene brukes til ulike analyseformål. Big data representerer store muligheter for næringslivet. Samtidig utgjør bruken av denne enorme datamengden en utfordring for den enkeltes mulighet til å ivareta eget personvern. Det er umulig for den enkelte å ha oversikt over all behandling av opplysninger om seg selv. Prinsippet om at opplysninger bare skal brukes til det formålet de opprinnelig ble innsamlet for (finalitetsprinsippet) er under sterkt press. Før innsamling og bruk av slike enorme informasjonsmengder til ulike analyseformål må det iverksettes tiltak for å minimere uheldige personvernkonsekvenser.

Teknologi og personvern

Den teknologiske utviklingen går raskt, og teknologi er et virkemiddel i mange av våre private og arbeidsrelatere gjøremål. Økt bruk av teknologi kan utfordre personvernet. Men teknologien gir også muligheter for å ivareta personvernet på nye måter. I Meld. St. 11 (2012–2013) Personvern – utsikter og utfordringar tar regjeringen til orde for at aktiv bruk av innebygd personvern og personvernfremmende teknologi kan legge til rette for bedre ivaretakelse av personvernet. Innebygd personvern er en måte å sikre at systemene, reglene, rutinene og holdningene våre bidrar til bedre personvern. Personvernfremmende teknologi kan håndtere enkelte av de utfordringene som registrering og behandling av personopplysninger byr på.

Personvernutfordringenes internasjonale karakter

Den internasjonale samhandlingen og informasjonsutvekslingen er i kraftig vekst. Mange av de tjenestene innbyggerne bruker daglig tilbys fra utlandet, og er ikke underlagt norsk rett.

Internasjonaliseringen av personvernet gjør samarbeid mellom landene viktigere enn noen gang. Særlig framveksten av internett og den enorme betydningen denne teknologien har fått, har medført behov for oppdatering av internasjonalt personvernregelverk. Det arbeides med personvernspørsmål i flere internasjonale organisasjoner der Norge deltar. I januar 2012 la EU-kommisjonen fram forslag til en generell forordning om personvern som skal erstatte det gjeldende EU-direktivet om personvern, direktiv 95/46/EF.

Regeletterlevelse

Personopplysningsloven ble vedtatt av Stortinget i 2000. Loven har etter dette kun gjennomgått mindre endringer. En enorm teknologisk utvikling har funnet sted siden personopplysningsloven ble vedtatt. Dette byr på ufordringer når regelverket skal anvendes. Personopplysningsloven er likevel fremdeles et godt verktøy for å ivareta grunnleggende personvernrettigheter. Samtidig forekommer det betydelige avvik fra reglene. Dette skyldes trolig dels manglende kjennskap til reglene, og dels manglende kunnskap om hvordan man kan etterleve de reglene man kjenner.

Mål og strategier

Hovedmålet på personvernområdet er at alle skal ha personvernbeskyttelse i tråd med gjeldende personopplysningsregelverk. Et godt regelverk skal bidra til å sikre en forsvarlig ivaretakelse av personvernet. Alle behandlingsansvarlige har ansvar for at deres virksomhet er i samsvar med gjeldende lovgivning på personvernområdet. Det er derfor viktig at disse har god kjennskap til gjeldende regelverk. Datatilsynet og Personvernnemnda har et særskilt ansvar for å følge opp og sikre et helhetlig personvernarbeid.

Prinsippet om innebygd personvern bør gjelde i alle sektorer. Det må gjøres et bevisst arbeid for å sikre at personvern vektlegges og innarbeides tidlig i utviklingsprosesser, både i systemer og regelverk. Det bør også være et mål at forhåndsdefinerte brukerinnstillinger i tekniske løsninger settes til det mest personvernvennlige nivået. Regjeringen vil dessuten arbeide for å fremme bruken av den eksisterende veilederen om utredning av personvernkonsekvenser.

En annen måte å bruke teknologi til å ivareta personvernet er å logge oppslag og bruk av personregistre eller IKT-systemer. God innsynslogging er en effektiv måte å unngå at uvedkommende får innsyn i eller «snoker» i opplysninger de ikke har tjenstlig behov for å se. Plikten til å logge bruk av registre og retten til å få innsyn i disse loggene, skal være et bærende prinsipp for alle større offentlige og private registre. Dette følger av Stortingets vedtak nr. 473 fattet 11. april 2011. Regjeringen utreder muligheter og alternativer for hvordan slik logging og innsyn i loggene kan praktiseres. Siktemålet er å utarbeide retningslinjer som kan anvendes på tvers av sektorer.

EU-kommisjonen har foreslått at nye generelle personvernregler skal vedtas som forordning. Dersom en forordning vedtas som EØS-relevant, vil den bli bindende for Norge. Regjeringen følger arbeidet i EU gjennom deltakelse i de fora som er åpne for Norge, og er opptatt av å bidra til et godt og robust personvernregelverk. Blant annet er det en prioritert sak å sørge for at det norske Datatilsynet sikres så god deltakelse som mulig i et framtidig formalisert europeisk personvernsamarbeid.

I påvente av en revisjon av personopplysningsloven mener regjeringen det er avgjørende å utnytte det mulighetsrommet som ligger i gjeldende regelverk for å oppnå best mulig personvern for borgerne. Som ledd i regjeringens oppfølging av stortingsmeldingen om personvern arbeides det med veiledere for å legge bedre til rette for etterlevelse av plikter etter personopplysningsloven. Sentralt i arbeidet står en veileder for offentlig virksomhet om etablering og vedlikehold av internkontrollen på personvernområdet, slik dette er regulert i personopplysningsloven § 14.

Programkategori 01.80 bygge- og eiendomspolitikk

Utgifter under programkategori 01.80 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.80 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et overordnet ansvar for statens bygge- og eiendomspolitikk.

Departementet koordinerer arbeidet med statens byggeprosjekter og har ansvar for en samlet budsjettmessig oppfølging av disse. Departementet har også det overordnede ansvaret for den eiendomsforvaltning som skjer i regi av Statsbygg.

Departementet har dessuten ansvar for utforming og oppfølging av retningslinjer for håndtering av bygge- og eiendomssaker internt i statsforvaltningen. Departementet leder arbeidet med gjenoppbygging og rehabilitering av regjeringskvartalet etter angrepet 22. juli 2011.

Statsbygg er en stor og viktig aktør i det norske bygge- og eiendomsmarkedet. I tillegg til å håndtere egne prosjekter og eiendomsportefølje, skal Statsbygg bidra med råd og fagkunnskap til andre statlige virksomheter i saker som omhandler bygg og eiendom.

Utfordringer og utviklingstrekk

En stor del av statens tjenesteproduksjon skjer i lokaler og bygninger som er spesielt tilpasset formålet. Spesialtilpassede lokaler skal bidra til at staten løser sine samfunnsoppgaver på en god og økonomisk effektiv måte. Statsbygg skal ivareta ulike statlige behov og særskilte sikkerhetsmessige krav både som eiendomsforvalter, byggherre og eiendomsutvikler.

Statens bygge- og eiendomspolitikk må møte de utfordringer som klimaendringene stiller oss overfor. I tråd med Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn skal Statsbygg kunne tilby statlige oppdragsgivere å gjennomføre nybyggprosjekter og totalrehabiliteringer med energibruk tilsvarende passivhusnivå eller lavere. Passivhus er lavenergibygninger slik de er definert i egen standard for yrkesbygg, jf. NS 3701.

Unntak fra dette kan forekomme i fredet bygningsmasse, dersom antikvariske hensyn må gis prioritet foran nye tekniske løsninger. For å møte klimautfordringene er det viktig med arealeffektive løsninger. Bruken av fossilt brensel i bygningsmassen skal fases ut. Olje til oppvarming utgjorde i 2012 kun 1,3 pst.2 av energibruken i de eiendommene som Statsbygg forvalter, eksklusive fengselseiendommene. Det er stort behov for rehabilitering av fengslene, og det vil være naturlig å vurdere nye energiløsninger i disse eiendommene som del av framtidige rehabiliteringsprosjekter. Det må jobbes kontinuerlig med å holde energibruken på et så lavt nivå som mulig i statens eiendomsmasse. For å lykkes i dette arbeidet må Statsbygg samarbeide tett med de statlige brukerne av bygningene.

Byggebransjen er opptatt av å profesjonalisere gjennomføringen av byggeprosjekter. Dette er et arbeid staten støtter opp under. Statsbygg skal som statens byggherre bidra med profesjonalitet og erfaring fra komplekse byggeprosjekter i dette arbeidet. Gjennom de mange innkjøp som gjøres i et statlig byggeprosjekt skal Statsbygg legge til rette for at anskaffelsene stimulerer til innovasjon i bransjen, slik det er beskrevet i regjeringens Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser.

Staten er en viktig aktør i mange planer for arealutvikling over hele landet. Statsbygg skal gi råd til statlige virksomheter i slike sammenhenger, og tilby tjenester i form av mulighetsstudier, konseptvalgutredninger og arbeid med ulike typer arealplaner.

Regjeringen har ved kgl.res. av 20. januar 2012 vedtatt instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor. Instruksen regulerer departementenes arbeid med slike saker. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er ansvarlig for instruksen, mens det enkelte departement skal påse at denne følges på deres område.

Staten er en stor leietaker i det private markedet. Statsbygg skal kunne bistå statlige virksomheter slik at innleie skjer profesjonelt og i henhold til statens egne retningslinjer på området.

Mål og strategier

Statsbygg skal innenfor rammen av sitt samfunnsansvar drive kostnadseffektivt og målrettet. Som byggherre og eiendomsforvalter skal Statsbygg ligge i forkant blant annet når det gjelder miljø- og energi, universell utforming, arkitektur, stedsutvikling, kulturminnevern og arbeidet for økt seriøsitet i bransjen. Gjennom de krav Statsbygg stiller i sine anbud, skal virksomheten bidra til en positiv utvikling i byggenæringen og motvirke sosial dumping.

Statsbygg forvalter store eiendomsverdier. Den statlige husleieordningen danner grunnlaget for at Statsbygg kan gjennomføre et verdibevarende vedlikehold av bygningsmassen.

Under kap. 2445 Statsbygg omtales flere mål. Nedenfor omtales hovedmål for prosjektgjennomføringen, eiendomsforvaltningen og statens lokalanskaffelser. Målformuleringene skal ligge fast over tid, slik at utviklingen kan følges over noen år.

Hovedmål for byggherrevirksomheten

Byggeprosjektene blir gjennomført i tråd med godkjente økonomiske rammer til avtalt tid.

For å nå hovedmålet for byggherrevirksomheten er det viktig med solid kompetanse om prosjektprosessen, gode prosjektstyringssystemer og dyktige prosjektledere. Markedet må utnyttes godt. Bestillerkompetansen skal være høy. Gjennomført forprosjekt ligger til grunn for beregning av kostnadsrammene som kvalitetssikres av eksterne. Dette skal sikre at prosjektene er godt gjennomarbeidet når en gjør vedtak om oppstart, slik at risikoen for avvik blir redusert.

Hovedmål for eiendomsforvaltningen

Eiendomsforvaltningen er kostnadseffektiv.

For å nå hovedmålet for Statsbyggs eiendomsforvaltning må bygningene sikres et verdibevarende vedlikehold. Dette krever gode rutiner for forvaltning, drift og vedlikehold. Hoveddelen av eiendommene som Statsbygg forvalter inngår i den statlige husleieordningen. Husleieinntektene danner det økonomiske grunnlaget for et regelmessig vedlikehold. Riktige vedlikeholdstiltak til rett tid krever god oversikt over tilstanden i den samlede eiendomsporteføljen, slik at tiltak gjøres i prioritert rekkefølge og de ulike arbeidene samordnes på en mest mulig optimal måte. Effektivitet og kvalitet i eiendomsforvaltningen skal sikres gjennom en kombinasjon av innkjøpte vedlikeholdstjenester og eget driftspersonell med inngående kjennskap til bygningene.

Hovedmål for statens lokalanskaffelser

Utvikling av statlig eiendom og lokalanskaffelser i statlig sivil sektor gjennomføres med tydelig styring og god saksforberedelse, og med særskilt oppmerksomhet omkring miljøspørsmål.

For å nå hovedmålet for statens lokalanskaffelser må Instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor, gitt ved kgl.res. av 20. januar 2012, følges. Statsbygg er statens rådgiver i eiendoms-, bygge- og leiesaker. Ifølge instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor skal det blant annet utarbeides en funksjonsbeskrivelse for lokalanskaffelsen, der det tas hensyn til det lov- og regelverk og de politiske føringer som til enhver tid foreligger, for eksempel innenfor miljø, energi og universell utforming. Dette krever god kjennskap til markedet og ulike markedsmekanismer, samt oversikt over statens leieforhold i privat sektor.

Programkategori 01.90 Den norske kirke

Utgifter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

Innledning

Forholdet mellom staten og Den norske kirke ble endret i forrige stortingsperiode, da Grunnlovens bestemmelser fra 1814 om kirkeordningen ble opphevet. Flere kjennetegn ved kirkeordningen er fortsatt i behold, blant annet den offentlige finansieringen av kirken og den økonomiske ansvarsdelingen mellom staten og kommunene.

Staten finansierer prestetjenesten og kirkens regionale og sentrale organer (biskopene/bispedømmerådene og Kirkemøtet/Kirkerådet). Staten gir også tilskudd til visse kirkelige formål, blant annet til kirkens trosopplæring og diakoni og til Sjømannskirken. Staten dekker dessuten utgiftene til det bygningsmessige vedlikeholdet av Nidaros domkirke og Erkebispegården. Statens utgifter på kirkens område er budsjettert under kategori 01.90.

Også Opplysningsvesenets fond, som er en formuesmasse med opprinnelse i kirkelige eiendommer fra langt tilbake i tid, hører inn under kategorien. Fondet gir et vesentlig bidrag til driften av Den norske kirke.

Det økonomiske ansvaret for bygging, drift og vedlikehold av kirkebyggene, anlegg og drift av gravplassene og for visse kirkelige stillinger ligger til kommunene i samsvar med kirkeloven.

Andre tros- og livssynssamfunn har rett på tilskudd som om lag svarer til det staten og kommunene bevilger til Den norske kirke, målt per medlem. Statens andel av de offentlige tilskuddene bevilges over Kulturdepartementets budsjett, jf. kap. 310, post 70.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets hovedoppgaver på det kirkelige området er

• forvaltningen av det kirkelige lovverket, særlig kirkeloven og gravferdsloven

• etatsansvaret for de regionale og sentralkirkelige organene

• etatsansvaret for prestetjenesten

• etatsansvaret for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider

• etatsansvaret for Opplysningsvesenets fond

Utfordringer og utviklingstrekk

Kirkeforliket 2008–2013

I tråd med kirkeforliket fra 2008 gjorde Stortinget 21. mai 2012 vedtak om å oppheve de bestemmelsene i Grunnloven som siden 1814 har regulert kirkeordningen. Kongen er ikke lenger en del av kirkestyret. Biskoper og proster tilsettes nå av kirkelig valgte organer, henholdsvis Kirkerådet og bispedømmerådene. Bestemmelsene om kirkelig statsråd er falt bort, og det er ikke lenger noe krav om at statsråden med ansvar for kirkesaker må være medlem av Den norske kirke. Grunnlovsendringene er behandlet i Innst. 233 S (2011–2012), jf. Dokument nr. 12:10 (2007–2008).

Grunnlovsendringene innebar tilpasninger i lov 7. juni 1996 nr. 1 om Den norske kirke (kirkeloven), jf. Prop. 71 L (2011–2012) Endringer i kirkeloven m.m. Kirkeforliket medførte at det i forrige stortingsperiode også ble gjort endringer i gravferdslovgivningen, som nå bedre ivaretar minoritetene, jf. Prop. 81 L (2010–2011) Endringer i gravferdsloven og enkelte andre lover.

Bestemmelser som bedre ivaretar demokratiske prinsipper ved kirkelige valg, ble innarbeidet i kirkeloven våren 2013, jf. Prop. 78 L (2012–2013) Endringer i kirkeloven.

Den norske kirke som folkekirke

De seneste reformene i kirkeordningen følger av en mangeårig prosess der stadig flere oppgaver og mer ansvar er overført fra statlige og kommunale organer til kirkelige organer. Med grunnlovsendringene er det åpnet for videre selvstendiggjøring av Den norske kirke. Utviklingen av kirkeordningen er en av de viktigste og mest krevende oppgavene Den norske kirke står overfor de nærmeste årene.

Med sine 3,8 millioner medlemmer er Den norske kirke det største kirkesamfunnet i Norge. Historisk og kulturelt står Den norske kirke i en særstilling. I Grunnloven § 16 heter det nå:

«Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten.»

Folkekirkeperspektivet som Grunnloven § 16 trekker opp, vil være statens referanse i kirkepolitikken framover. Virkemidlene i politikken er kirkens rettslige, økonomiske og organisatoriske rammer. Disse har staten fortsatt et overordnet ansvar for.

Mål og strategier

Kirkeordningen

Kirkeforliket fra 2008 gjaldt ut forrige stortingsperiode. På grunnlag av forliket er det gjennomført en rekke viktige reformer i kirkeordningen. Relasjonen mellom staten og Den norske kirke er blitt grunnleggende annerledes. Den videre utviklingen av kirkeordningen bør etter departementets syn skje skrittvis, med bred kirkelig og politisk tilslutning. Hensynet til kontinuitet må veie tungt. Det kirkelige reformarbeidet framover har som mål å styrke kirkens selvstendighet ytterligere.

Kirkemøtet og Kirkerådet har lenge arbeidet med reformer av kirkeordningen, senest i lys av de nylige grunnlovsendringene. Et viktig mål for Kirkemøtet er at nasjonale og regionale kirkelige organer blir fristilt fra staten og får en selvstendig stilling slik menighetene (soknene) i kirken har. Også prestene, som er statstjenestemenn, må etter kirkens syn organiseres utenfor staten. I tråd med dette anmodet Kirkemøtet 2013 om at Kirkerådet, bispedømmerådene og prestene, som alle er en del av statsforvaltningen, blir rettslig skilt fra staten. Departementet vil gjennomgå konsekvensene av en slik forvaltningsreform i samarbeid med kirkens organer og tjenestemannsorganisasjoner.

Den norske kirke består av om lag 1260 menigheter (sokn). Soknet er representert ved menighetsrådet og det kirkelige fellesrådet i en kommune. Reformer i den lokale kirkes ordning ble utredet på 1980-tallet, noe som førte fram til kirkeloven og gravferdsloven i 1996, der nye bestemmelser om soknet og soknets organer var sentrale elementer. Departementet har nylig tatt initiativet til en evaluering av kirkens lokale ordning og forvaltning. Det er naturlig å systematisere og evaluere erfaringene etter at kirkeloven har virket i mer enn 15 år. Slik evaluering aktualiseres også når Kirkemøtet nå har gått inn for ytterligere forvaltningsreformer.

Hovedmål for Den norske kirke

Det følger av kirkens egenart som trossamfunn at kirkens virksomhet må bygge på de mål og strategier som kirkens styringsorganer gjør vedtak om. Kirkemøtet, som er kirkens øverste representative organ, har formulert følgende hovedmål for Den norske kirke:

«Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.»

Fra statens side er hovedmålet å støtte opp under Den norske kirke som folkekirke i samsvar med Grunnloven § 16. Både bevilgningene til kirken og de rettslige rammene må innrettes i lys av hovedmålet. I dette perspektivet følger det naturlig at Den norske kirke skal være til stede og tilgjengelig over alt i landet og at kirkens oppslutning bekrefter dens folkekirkekarakter. Videre skal kirkens valgte organer være representative for medlemmene, samtidig som kirken skal være lojal mot sin identitet som en evangelisk-luthersk kirke.

En landsdekkende kirke

Dagens geografiske soknestruktur, med over 1260 menigheter og flere enn 1600 kirkebygg, har sin bakgrunn i den historiske utviklingen av landets bosettingsmønster gjennom mange hundre år. Det er i sitt lokalsamfunn at kirkens medlemmer skal ha tilgang på et gudstjenesteliv og et trosopplæringstilbud, ha muligheten til å få døpt sine barn, bli kirkelig konfirmert, viet og gravlagt. Det er departementets mål at kirken skal ha slike rammer for sin virksomhet at den kan opprettholde sin tilstedeværelse, sin tilgjengelighet og sitt tjenestetilbud over hele landet.

En inkluderende og kulturbærende kirke

Den norske kirke betegnes ikke bare som folkekirke ut fra sin kulturbyggende rolle gjennom historien, eller fordi kristendommen er en sentral del av det norske samfunnets verdi- og kulturgrunnlag. Den norske kirke er også folkekirke i kraft av sin oppslutning. Bredden i medlemsgrunnlaget tilsier at kirken gir rom for ulike teologiske syn og variasjoner i kirkens religiøse og kulturelle uttrykksformer.

For at den kristne arven i tråd med Grunnloven § 2 skal kunne føres videre som verdigrunnlag i samfunnet, på linje med vår humanistiske arv, må kommende generasjoner få kunnskap om og opplæring i kirkens trosgrunnlag. Trosopplæringsreformen er i denne sammenhengen en vidtrekkende og konsekvensrik reform, ikke bare i et folkekirkeperspektiv, men også i et kulturperspektiv. I utviklingen av de økonomiske rammene for kirkens virksomhet ser departementet det som særlig viktig å sikre det økonomiske grunnlaget for kirkens trosopplæring.

Demokratiet i kirken

Med de seneste endringene i kirkeloven, jf. Prop. 78 L (2012–2013) Endringer i kirkeloven, er de kirkelige valgordningene mer demokratisk innrettet enn før. Målet er at kirkens valgte organer er representative og har demokratisk legitimitet. Demokratireformen, som har sin bakgrunn i kirkeforliket fra 2008, er ikke sikret gjennom lovbestemmelser alene. Skal demokratiske prinsipper, verdier og praksis styrkes, må kirkens organer, kirkens ansatte og medlemmene selv, aktivt støtte opp under en demokratisk kultur.

Kirkebyggene og gravplassene

Av landets 1620 kirkebygg er nær 1000 fredet eller utpekt som kulturhistorisk verdifulle. Ivaretakelsen av kirkebyggene, kirkekunsten og gravplassene er en forpliktelse som påhviler det norske samfunnet.

Kirkebyggene er symbolbærere av lokal identitet og tilhørighet. De er i bruk som menighetskirker og er samtidig blant landets viktigste kulturhistoriske bygninger. Å sikre kirkebyggene mot forfall er viktig av kulturminnehensyn, men også i lys av den folkekirkelige betydningen kirkebyggene har som kultur- og landemerker. Etter departementets syn er det viktig å fastholde det lokale ansvaret for kirkebyggene. Oppgaven fra statens side er gjennom ulike virkemidler å støtte opp under det lokale ansvaret.

Gravplassene er uttrykk for vårt samfunns gravskikker fra gammelt av. Kristen gravskikk har vært enerådende i Norge i tusen år og er fortsatt dominerende. Med et økende tros- og livssynsmangfold er det flere som velger andre gravferder og gravskikker enn den kristne. De rettslige og økonomiske rammene på området skal legge til rette for at gravferd og gravlegging kan skje i tråd med avdødes og pårørendes ønsker.

Opplysningsvesenets fond

Opplysningsvesenets fond ble dannet ved lov i 1821, med grunnlag i eiendommer som fra gammelt av tilhørte kirkens presteembeter. Bestemmelser om dette benefiserede godset er gitt i Grunnloven § 106. Fondets lovgrunnlag ellers er lov 7. juni 1996 nr. 3 om Opplysningsvesenets fond. Fondet skal komme Den norske kirke til gode og er en del av kirkens finansieringsgrunnlag.

Fondet består av en formue på vel 7 mrd. kroner, fordelt på eiendommer og finanskapital. Fondets grunnkapital kan ikke brukes opp eller gis bort. Fondet er selvfinansierende. Avkastningen av fondet skal brukes til å dekke fondets egne utgifter, blant annet til presteboligene, og ellers til andre kirkelige formål.

Fondets avkastning er lav sett i lys av fondets samlede verdier. Også bidraget til Den norske kirke er lavt, sett i lys av verdiene. For å oppnå en større og mer stabil avkastning har formuesforvaltningen de siste årene endret karakter. Det legges nå større vekt på aktiv verdiutvikling av eiendommene. Departementet ser den aktive formuesforvaltningen som avgjørende for å styrke fondets økonomiske bæreevne og bedre ivareta fondets formål.

Hovedprioriteringer 2014

• fullfinansiering av trosopplæringsreformen med en samlet bevilgning på 302,5 mill. kroner

• økning med 3 mill. kroner til rundt 10 nye diakonstillinger

• utvidelse av investeringsrammen for istandsetting av kirkebygg med 500 mill. kroner