3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Ved EØS-avtalen, som er gjort til norsk lov ved lov 27. november 1992 nr. 109, blir EFTA-statene i EØS en del av EUs indre marked. Det indre marked er basert på følgende hovedprinsipper: Fri bevegelighet av varer, tjenester, personer og kapital, fri konkurranse og ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Av dette følger også at vilkår som oppstilles må være objektive og transparente.

Norge har også gjennomført enkelte EU-direktiver som får anvendelse for petroleumsvirksomhet underlagt norsk jurisdiksjon. Et av disse er det såkalte konsesjonsdirektivet (direktiv 94/22/EF om betingelser for tildeling og bruk av tillatelser til å drive leting etter og utvinning av hydrokarboner). Direktivet er gjennomført i norsk rett ved bestemmelser i petroleumsloven og –forskriften. Direktivets artikkel 6 krever som hovedregel at vilkår som oppstilles for petroleumsvirksomheten utelukkende skal begrunnes i behovet for å sikre at virksomheten gjennomføres på en god måte. Staten kan likevel oppstille særskilte vilkår som er begrunnet i hensynet til

”nasjonal sikkerhet, offentlig orden, folkehelse, transportsikkerhet, miljøvern, vern av biologiske ressurser og nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi, anleggenes og arbeidstakernes sikkerhet, planmessig ressursforvaltning (for eksempel utvinningstempo eller optimalisering av utvinningsvirksomheten) eller behovet for å sikre skatte- og avgiftsinntekter”.

Slike særskilte vilkår må imidlertid være innenfor rammen av Norges øvrige forpliktelser under EØS-avtalen. Det vil si at vilkårene må være egnet til å oppnå formålet, være proporsjonale og komme tilstrekkelig klart til uttrykk i lovgivningen. Slik sett er retten til å oppstille særskilte vilkår i medhold av konsesjonsdirektivets artikkel 6 nokså snever.

Etter departementets vurdering ligger petroleumslovens bestemmelser, slik de praktiseres, innenfor EØS-avtalen og konsesjonsdirektivets rammer.

3.2 Petroleumsloven § 10-2 første ledd

Petroleumsloven § 10-2 første ledd er i dag utformet som følger:

Rettighetshaver skal, med mindre departementet bestemmer noe annet, ha en organisasjon som er i stand til selvstendig å lede petroleumsvirksomheten fra Norge. Departementet kan for å oppnå dette stille bestemte krav til organisasjonen og selskapskapitalen.

Bestemmelsen krever at det stilles krav om at rettighetshaver skal være representert i Norge. Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er meget kompleks og betinger aktiv involvering fra rettighetshavers side. Dette gjelder både ut fra ressursforvaltningshensyn som er Olje-og energidepartementet og Oljedirektoratets ansvar, og for etterlevelsen av gjeldende krav til helse, miljø og sikkerhet som er Arbeidsdepartementet og Petroleumstilsynets ansvar. Det følger av bestemmelsen at departementet kan gjøre unntak fra kravet om at rettighetshaveren skal ha organisasjon i Norge.

Bestemmelsen praktiseres slik at den åpner for at rettighetshaver kan velge den driftsform som anses mest formålstjenlig for å etterleve gjeldende lov- og forskriftsregler. Kravet til organisasjon i Norge vil således variere, blant annet ut fra den enkelte rettighetshavers virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Det nærmere innholdet i kravet (for eksempel krav til bestemt kompetanse hos de ansatte i organisasjonen i Norge) vil i utgangspunktet måtte basere seg på skjønnsmessige vurderinger av virksomhetens art, omfang og kompleksitet. Et selskap som bare har tillatelse til å eie rørledninger, vil således oftest ikke måtte ha en like bredt anlagt organisasjon som en rettighetshaver etter en utvinningstillatelse.

I praksis aksepteres det at rettighetshaver av hensyn til effektiv ressursutnyttelse kan benytte kompetanse og ekspertise på tvers av landegrensene. I praksis kreves det således ikke at rettighetshaver etablerer parallelle organisasjoner i Norge og et annet land. På den annen side praktiseres kravet slik at en enkelt representant eller agent for rettighetshaver i Norge ikke vil være tilstrekkelig til å ivareta det ansvar og de oppgaver rettighetshaver har for sin petroleumsvirksomhet på sokkelen. I praksis gis det heller ikke unntak fra kravet slik at rettighetshaver kan utøve sin petroleumsaktivitet uten noen tilstedeværelse i Norge.

I utgangspunktet vil rettighetshaver derfor måtte sørge for å organisere seg slik at han til enhver tid er representert i Norge på en måte som gjør ham istand til å følge opp sin egen petroleumsaktivitet på kontinentalsokkelen. Rettighetshaver må også påse at han er istand til å følge alle gjeldende lover og regler for petroleumsvirksomheten – inklusive gjeldende helse-, miljø og sikkerhetslovgivning. Det norske petroleumsregimet er basert på en forutsetning om at alle rettighetshavere i en utvinningstillatelse skal kunne bidra aktivt til virksomheten. Alle rettighetshavere har en plikt til å bidra aktivt slik at gode beslutninger blir fattet i de ulike interessentskapene.

Dersom en rettighetshaver også er operatør, vil dette kreve mer av ham enn om han kun er rettighetshaver. Også en operatør vil imidlertid kunne bruke eventuelle ressurser som måtte finnes i et mor-, søster- eller datterselskap et annet sted – dette må være gjenstand for selskapets konkrete vurdering.

Helse-, miljø- og sikkerhetslovgivning for petroleumsvirksomhet er bygget opp med såkalte funksjonskrav. Det vil si at kravene sier hvilket sikkerhetsnivå som skal oppnås, men oppstiller i liten grad konkrete krav til hvordan dette skal oppnås. Det vil derved være opp til rettighetshaver hva han vil gjøre for å oppfylle dette regelverket. Men for å sikre oppfyllelse av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen vil det ofte være nødvendig med relativt tett og løpende kontakt mellom rettighetshaver/operatør og myndighetene.

Etterlevelsen av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivning for petroleumsvirksomhet er også basert på en forutsetning om et godt og løpende samarbeid mellom myndigheter, operatøren og arbeidstakerorganisasjonene. For å kunne delta fullt ut i dette trepartssamarbeidet, vil operatøren måtte ha en tilstedeværelse i Norge.

Erfaringsmessig vil derfor oljeselskaper med petroleumsaktivitet i Norge av noe omfang også etablere seg med en organisasjon her.

Det er likevel også mulig for rettighetshaver å anvende kompetanse og kapasitet han måtte ha i andre land for å oppfylle sine forpliktelser i petroleumsvirksomheten i Norge. Det finnes samtidig eksempler på at petroleumsmyndighetene har oppstilt visse krav til hvilken kompetanse rettighetshaver/operatør må ha i sin organisasjon i Norge. Dette kan særlig være aktuelt for å etterleve sikkerhetskrav. Kompleksiteten ved petroleumsvirksomheten i Norge og de høye kravene til sikkerhet og miljø innebærer at det vanligvis ikke vil være tilstrekkelig med tilstedeværelse gjennom en eller to personer.

3.3 Petroleumsloven 10-2 tredje ledd

Petroleumsloven § 10-2 tredje ledd er i dag utformet som følger:

Petroleumsvirksomheten skal drives fra base i Norge. Rettighetshaver kan pålegges å bruke baser utpekt av departementet.

Bestemmelsen innebærer etter sin ordlyd et krav om at basebruk i petroleumsvirksomheten skal skje ved hjelp av base i Norge. Erfaringsmessig vil interessentskapet bruke den basen som er mest lønnsom for interessentskapet. I praksis har det vært ansett både mest effektivt og mest lønnsomt å bruke baser i Norge til leveranser av varer og tjenester. Det samme vil oftest gjelde helikoptertjenester. Men eksempelvis skip med forskjellige typer støttefunksjoner, slik som kranfartøyer, rørleggingsfartøyer, hjelpefartøyer mv vil i praksis komme fra flere steder innenfor EØS-området.

Selv om det må anses forenlig med Norges forpliktelser under EØS-avtalen å akseptere at rettighetshaver bruker den basen som er mest lønnsom for interessentkapet, legger ESA til grunn at ordlyden ikke gir rettighetshaver den nødvendige klarhet for hvilke krav som i praksis stilles.