4 Sentrale utfordringer og oppgaver

4.1 Innledning

Reindriften bidrar til et levende landbruk i hele landet gjennom beitebruk i fjellområder og utmark. Reindriften er unik, både fordi den i det vesentligste er en urfolksnæring og fordi reinkjøttet er en arktisk delikatesse og noe av det mest eksklusive og spennende kjøttet Norge har å by på. Disse forholdene innebærer at reindriften har store muligheter for å øke sin verdiskaping.

Reindriften er en av få næringer i Norge med helårs beitedrift. Den nomadiske driftsformen med flytting mellom ulike årstidsbeiter bidrar til en god utnyttelse av beiteressurser i fjell og utmark. Reinens diett, som hovedsakelig består av viltvoksende planter, gjør at reinkjøtt er et smakfullt og eksklusivt bidrag til matmangfoldet i Norge. Det foregår reindrift i nærmere 140 av landets kommuner over et landareal på ca. 140 000 km². Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. Fortsatt er det en betydelig utfordring i forholdet mellom beitetrykk og beitegrunnlaget i deler av Finnmark. For Troms reinbeiteområde er hovedutfordringen et underskudd på vinterbeite og en generelt svak økonomi. For de tre sydligste reinbeiteområdene er hovedutfordringen en sikring av arealene for å opprettholde den tradisjonelle nomadiske driftsformen. I samtlige reinbeiteområder er det en økt utfordring knyttet til store tap grunnet rovvilt. Dette er særlig fremtredende i Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområder. I tillegg er det en utfordring i samtlige områder å få til økt verdiskaping for næringsutøverne.

4.2 Oppfølging av reindriftsloven av 2007- bruksregler og reintall

Den nye reindriftsloven skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i denne forbindelse er bruksreglene. De tre siste årene har myndighetenes arbeid vært preget av bistand og tett oppfølging i forhold til næringens arbeid med å utarbeide bruksregler. I bruksreglene skal det blant annet lages egne bestemmelser som skal regulere beitebruk og reintall i distriktene.

Ved utgangen av 2011 hadde samtlige sommer- og helårsbeitedistrikter fått godkjent sine bruksregler. Dette gjelder både områdestyrenes godkjenning av beitebruksreglene og Reindriftsstyrets stadfesting og fastsetting av den enkelte siidas reintall. Reintallet er i dag på om lag 250.000 rein. Ut fra godkjente bruksregler vil det være behov for å redusere reintallet med i underkant av 40.000 rein. I all hovedsak skal denne reduksjonen skje i Øst- og Vest-Finnmark reinbeiteområder.

Der hvor reintallet i siidaen er for høyt i forhold til det som er fastsatt, skal det skje en reintallsreduksjon i henhold til reindriftsloven § 60 tredje ledd, primært gjennom en reduksjonsplan utarbeidet av siidaen, sekundert gjennom en forholdsmessig reduksjon. Dersom siidaen ikke får utarbeidet reduksjonsplanen innen de frister som er satt av Reindriftsstyret, eller ikke klarer å gjennomføre planen, vil bestemmelsen i § 60 tredje ledd annet punktum om forholdmessig reduksjon komme inn. Det er Reindriftsstyret som har ansvaret for at en slik reduksjon gjennomføres.

Behovet for reintallsreduksjoner innebærer en innskrenkning i tilgangen til ressursen for brukerne. Knyttet til dette kommer spørsmålene om prinsipper for fordeling av beiteressurser mellom brukere og byrdefordeling ved reduksjoner. Dette er problemstillinger som er gjeldende på distriktsnivå innenfor flyttesystemer, internt i distrikter og i siidaer, og til slutt internt på siidaandelsnivå. Gjennom reindriftens bruksregler må næringens tradisjonelle prinsipper om samarbeid og gjensidighet gjenvinnes. For at dette skal skje må det være tillitt mellom aktørene i næringen til at hver enkelt iverksetter sine tiltak om reduksjoner av reintallet. Dersom enkelte ikke reduserer reintallet, vil driftssituasjonen til de som har gjennomført reduksjoner påvirkes negativt. Reindriftsstyret og områdestyrene vil i denne sammenheng ha en rolle ved å følge opp eventuelle brudd på bruksregler og reduksjonsavtaler gjennom reindriftslovens sanksjonsbestemmelser. Dette skal ivareta utøvernes rettssikkerhet samt sikre en positiv utvikling for reindriftens beiteressurser. I tillegg til sanksjonene i reindriftsloven vil man nå gjennom Reindriftsavtalen 2012/2013 foreta en avkortning av tilskuddene til de siidaandelene som ikke gjennomfører reduksjonen av reintallet som forutsatt.

Fremover er det særlig viktig at det etableres bruksordninger om beitebruken og fordelingen av de såkalte ”fellesbeitene” i indre Finnmark. Reinbeiterettsutvalgets utredning om beiterettigheter til vinterbeiteområdene i Vest-Finnmark, som ble avsluttet i 2002, har blant annet medført en rettighetsdebatt og posisjonering mellom parter på vår-, høst- og vinterbeiteområdene. Dette har utviklet seg over flere år, og graden av konflikt har økt med en økning av reintallet. Å etablere bruksregler som i tilstrekkelig grad avklarer og koordinerer beitebruk mellom grupper, vil være en stor utfordring som det er helt nødvendig å finne en løsning på. Fremover må distriktene være kreative og løsningsorienterte for å løse sine felles utfordringer om tilgang til beitene. Prosessen om bruksregler må fokusere på praktiske bruksordninger fremfor en for ensidig vektlegging av den enkeltes rettigheter til beite på særskilt rettsgrunnlag. I denne sammenhengen påpekes det at en eventuell uenighet om rettighetsmessige forhold ikke er til hinder for å utarbeide bruksregler, i og med at disse reglene ikke tar standpunkt til slike spørsmål. Dersom det i ettertid skulle vise seg at rettighetsforholdene var annerledes enn det som legges til grunn for beitebruken, kan bruksreglene endres. I den forbindelse vises det Meld. St. 9 (2011-2012) hvor departementet har foreslått å gi jordskifteretten kompetanse til også å avklare interne forhold i reindriften.

4.3 Endring av den offentlige forvaltningen av reindriften

I regjeringens politiske plattform for 2009 – 2013 er evaluering av den offentlige forvaltningen oppført som et viktig tiltak i reindriftspolitikken. På det tidspunktet forelå en utredning med forslag til endringer i reindriftsforvaltningen gjennom Lovutvalgets arbeid, jf NOU 2001:35. Lovutvalget hadde blant annet støttet seg på en evaluering gjennomført av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i 2000, jf. NIBR prosjektrapport 2000:16 Reindriftsforvaltningen. Evalueringen var et oppdrag fra Reindriftsforvaltningen.

Siden det hadde gått en del år siden forrige evaluering, ble det bestemt at det måtte gjennomføres nye, supplerende evalueringer. I 2010 opprettet LMD en arbeidsgruppe som gjennomførte en internevaluering. Det ble samtidig gjennomført en omdømmeundersøkelse i regi av NIBR. På tross av at Reindriftsforvaltningen iverksatte ulike tiltak i etterkant av forrige evaluering, dokumenterte de nye evalueringene fortsatt store, og til dels overlappende utfordringer. Blant annet at forvaltningen av reindrift oppfattes for isolert fra annen forvaltning, forvaltningsstrukturen er uoversiktlig, det er lang saksbehandlingstid og at det er vanskelig å skille mellom næring og forvaltning. Det vises til rapportene ”Internevaluering av den offentlige forvaltningen av reindrift”, LMD 2010 og NIBR Rapport 2011:4 ”Den offentlege forvaltninga av reindrifta – omdømmeundersøkninga” for en mer grundig beskrivelse.

Departementet vil her særlig påpeke at evalueringene i 2000 og i 2010 tyder på at det er viktig å samordne den offentlige forvaltning av reindrift med forvaltning av andre sektorer. Reindriftslovutvalgets forslag om å legge områdekontorene inn under Fylkesmannen vil etter departementets oppfatning sikre bedre samordning mellom reindrift på den ene siden, og landbruk og miljø på den andre. Fylkesmannen har også en viktig rolle og kompetanse innenfor arealforvaltning. Dette er et meget ressurskrevende arbeidsområde for reindriftsforvaltningen i dag. En overføring av områdekontorene til de fem nordligste fylkesmennene vil på sikt bidra til en kompetanseheving på områdekontorene og økt kompetanse om reindriften hos fylkesmennene.

Utfordringene har vært vedvarende, og evalueringene tyder altså på at de har vært vanskelig å løse. Myndighetene har derfor sett behov for omfattende endringer i den offentlige forvaltningen av reindrift.

Høsten 2011 sendte departementet et lovforslag som innebærer en avvikling av områdestyrene på høring. Høringen ble avsluttet i januar 2012, Sametinget behandlet lovforslaget i plenum i februar 2012. Landbruks- og matdepartementet har startet opp konsultasjoner med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund om saken. I løpet av våren vil det bli holdt nye konsultasjonsmøter.

I tillegg til lovendringene arbeides det med en administrativ overføring av områdekontorene til de fem nordligste fylkesmennene. Den sentrale forvaltningen med lokalisering i Alta forutsettes opprettholdet som før, men skifter navn til Statens reindriftsforvaltning. De vedtak som områdestyrene i dag fatter, forutsettes etter en virksomhetsoverføring og avvikling av områdestyrene, å bli foretatt av fylkesmennene. Samisk medvirkning i forvaltningen sikres ved at Reindriftsstyret med dagens system for oppnevning samt oppgaver gitt i lov, forutsettes videreført. Dette innebærer at Reindriftsstyret vil være klageorgan for vedtak fattet av Fylkesmannen. Landbruks- og matdepartementet vil fortsatt ha det overordnede faglige ansvaret for den offentlige forvaltningen av reindriften.

Det er gjennomført egne prosesser for å sikre de ansattes medbestemmelse. Videre skal det gjennomføres fylkesvise prosesser med sikte på samordning og effektivisering. I de fylkesvise prosessene skal dialog med, og medvirkning for Sametinget og NRL ivaretas på en hensiktsmessig måte. Departementet har i forbindelse med konsultasjonene bedt om Sametinget og NRL’s syn på hvordan denne dialogen kan utvikles på en god og formålstjenlig måte.

4.4 Markedsforhold

4.4.1 Innledning

Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden fra vidde til bord. Et velfungerende marked vil også være viktig for reineiernes oppfølging av bruksreglenes krav til reduksjon av reintallet.

Etter ønske fra næringen ble avtalepartene i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.

Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som er høstet har det imidlertid vist seg at det kan være behov for et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.

4.4.2 Oppfølging av reguleringslageret

Ved inngangen til slaktesesongen 2010/2011 var markedssituasjonen for reinkjøtt vanskelig, og da særlig for reineiere og slakteri- og videreforedlingsbedrifter i Finnmark. Med bakgrunn i den vanskelige situasjonen, ble det høsten 2010 gjennomført ekstraordinære forhandlinger mellom NRL og Staten. Forhandlingene resulterte i enighet om kortsiktige tiltak for å sikre økt slakting og omsetning av rein fra Finnmark. Ett sentralt tiltak var etablering av en midlertidig reguleringsordning fram til 31. mars 2011. Partene var også enige om å bruke Nortura SA som operatør for tiltaket, jf for øvrig Norturas rolle og erfaring som markedsregulator innenfor kjøttsektoren for øvrig. Bakgrunnen for enigheten om å etablere en reguleringsordning var å legge til rette for at reineierne fikk slaktet, og derigjennom forhindre at flere reindriftsfamilier kom i en vanskelig økonomisk situasjon. Tiltaket fungerte etter hensikten, og ved utgangen av reguleringsperioden lå det totalt 513 tonn på lager.

Partene var enige om at kostnadene til reguleringsordningen ble finansiert innenfor reindriftsavtalens rammer, jf kap. 1151 post 51 ”Reindriftens utviklingsfond”. I 2010 ble det satt av 2,8 mill. kroner til ordningen. I forbindelse med Stortingets behandling av proposisjonen om Reindriftsoppgjøret 2011/2012, ble det bevilget en økning på Reindriftsavtalen 2010/2011 med 7,0 mill. kroner. Det var forutsatt at bevilgningen skulle dekke utgiftene til oppfølging av reguleringslageret.

NRL valgte å bryte forhandlingene med Staten om Reindriftsavtalen 2011/2012. Bakgrunnen for bruddet var knyttet til uenighet om markedsregulerende tiltak, herunder først og fremst oppfølging og avvikling av reguleringslageret. NRLs hovedbekymring var knyttet til hvilken prisvirkning avviklingen av lageret ville få. Med bakgrunn i bruddet ble ansvaret for oppfølgingen av det omforente tiltaket overført til departementet alene.

I Prop. 84 S (2010-2011) Reindriftsoppgjøret 2011/2012, og endringer i statsbudsjettet for 2011 m.m. redegjorde departementet for hva som var årsaken til etableringen av reguleringslageret, samt forslag om hvordan reguleringslageret burde avvikles. I den forbindelse vises det til proposisjonens kapittel 4.4, samt forslag til romertallsvedtak nummer tre.

Den 7. juni 2011 behandlet Stortinget Reindriftsoppgjøret 2011/2012. Stortingets flertall bifalt forslaget til reindriftsoppgjør, herunder forslaget til opplegg for avvikling av reguleringslageret.

I samsvar med forslaget ble det lagt opp til en trinnvis avvikling av reguleringslageret. Nortura SA fikk føringer om at gitte retningslinjer for markedsregulering av kjøtt av storfe, fastsatt av Omsetningsrådet 23. juni 2009 med hjemmel i omsetningsloven, skulle benyttes så langt de passet. Videre at salget fra reguleringslageret skulle gjennomføres på åpne og konkurransenøytrale vilkår. Det ble åpnet for salg fra lageret den 20. juni 2011. Dette salget hadde som hovedformål å gi et tydelig signal om et mulig prisbilde for kommende slaktesesong, og dermed gi aktørene muligheter til å tilpasse sine planer. Totalt ble det åpnet for salg av 120 tonn fra lageret. Prisen for hel voksen rein og kalv av beste klasse, ble satt til henholdsvis 61,- og 60,- kroner per kilo.

I løpet av august måned meddelte departementet til Nortura SA at det ikke ville bli gjort endringer verken i de priser eller kvantum som ble frigjort for salg fra reguleringslageret i juni. Bakgrunnen for dette var at man registrerte en betydelig økning i salget av reinkjøtt gjennom sommermånedene, samt at man ikke ønsket å forstyrre markedet ved inngangen til ny slaktesesong ved å frigjøre ytterligere kvantum for salg fra reguleringslageret.

Per 1. mars 2012 var lageret på 417 tonn, fordelt med 118 tonn voksen rein, 173 tonn kalv, 37 tonn småkjøtt og 89 tonn finnbiff. For å stimulere til en rask avvikling av lageret og legge til rette for at reinkjøttbedriftene kunne arbeide for økt salg gjennom våren, valgte departementet i slutten av slaktesesongen 2011/2012 å sette et frysefradrag på 5 kroner per kilo for hel rein. Dette frysefradraget har medført at det nå gjenstår om lag 45 tonn hel rein, i tillegg til 38 tonn småkjøtt og 88 tonn finnbiff som ikke er solgt. Departementet vil holde tett kontakt med Nortura SA med sikte på å avvikle reguleringslageret før ny slaktesesong starter høsten 2012.

Det legges opp til at påløpte og fremtidige kostnader med reguleringslageret dekkes av tidligere avsetninger, samt en omdisponering av et mindreforbruk på kapittel 1151 post 75 i 2011 på 8,8 mill. kroner.

4.4.3 Slakting og omsetning av reinsdyrkjøtt

Produksjonen av reinsdyrkjøtt utgjør under 1 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. I den siste tiårsperioden er det årlig slaktet mellom 900 og 1.900 tonn norsk rein ved registrerte slakterier. Variasjonen kan skyldes både endringer i de naturgitte premissene for produksjon, og endringer i reineiernes egne slaktestrategier. Sistnevnte påvirkes også av markedssituasjonen og pris. All innenlandsk slakting av rein, med unntak av slakt til privat forbruk og omsetning, skjer ved registrerte slakterier. I de siste årene har det vært 20-25 registrerte slakterier som innrapporterer slakting av norsk rein. Fem slakterier, tre i Finnmark og to i Trøndelag har stått for over 80 pst. av slaktingen.

Enkelte år har tilgangen til innenlandsk produsert reinkjøtt vært mindre enn etterspørselen i det norske markedet. Dette har til tider medført import av reinkjøtt. Siden vinteren 2003 er det ikke omsatt importkvoter for reinkjøtt med redusert tollsats. Dette tiltaket har bidratt til økt uttak av norskprodusert rein, og har kompensert for den importen som ble gjennomført tidligere. Det økte uttaket skjer i hovedsak i Finnmark. Statens landbruksforvaltnings avgjørelse om at det ikke skal omsettes importkvoter for reinkjøtt med redusert tollsats har således vært et sentralt tiltak for å øke uttak av slaktedyr i dette området.

I utgangspunktet er slaktekapasiteten for rein i Finnmark tilstrekkelig til å ta unna slaktekvantumet i fylket. I perioder av året har det likevel vært problemer med å få levert rein til slakting i Finnmark. Dette har bl.a. sammenheng med at bedriftene har ulike forutsetninger for å utnytte sin slaktekapasitet pga forhold knyttet til drift, kapital og etterspørsel etter reinkjøtt i markedet.

Markedssituasjonen for reinkjøtt får både direkte innvirkning på slakterienes etterspørsel etter slaktedyr, og det økonomiske grunnlaget for driften. Over en lengre periode har markedssituasjonen vært vanskelig, noe som har medført at flere av slakteriene har redusert sin utnyttelsesgrad. Samtidig innebærer oppfølgingen av reindriftens bruksregler og behovet for tilpasning av reintallet til beiteressursene i deler av Finnmark, behov for økt slakteuttak av rein.

I næringen legges det opp til fordeling av slakteuttaket i perioder: før brunst, før jul og vinterslakt. Redusert utnyttelsesgrad medfører at det til tider bygger seg opp et overskudd av innmeldte slakterein. I enkelte områder skaper dette store utfordringer for reineierne, idet flere siidaer/distrikter bruker de samme skillegjerdene for å skille ut slakterein før reinen flytter inn på vinterbeitene. Flokker samlet i et begrenset område sliter på beiteressursene, særlig etter at snøen har lagt seg. Lengre opphold ved skillegjerdene vil kunne føre til nedtramping, noe som igjen kan medføre ising og låste beiter. Dersom reinen ikke blir slaktet, blir den sluppet inn på vinterbeitene. Dette vil medføre en ytterligere belastning av disse beitene, og gjøre det vanskeligere å redusere bestandene til bærekraftige nivåer.

På bakgrunn av de nevnte forhold, valgte LMD høsten 2011 å imøtekomme anmodning fra NRL og enkelte videreforedlingsbedrifter om å åpne for en kvote for utenlands bearbeiding av reinsdyrkjøtt. Kvoten kunne brukes til slakting av rein utenlands for senere gjeninnføring av kjøttet til Norge for videreforedling. Kvoten ble satt til 200 tonn.

Gjennom slaktesesongen 2010/2011 ble det gjennomført et historisk høyt slakteuttak. Uttaket var på om lag 88.000 rein ved registrerte slakterier. Samtidig hadde man et historisk lavt salg. Opp mot 50 pst av slakteuttaket i Finnmark gikk til regulering. Denne ubalansen kunne knyttes til et for høyt prisnivå på reinsdyrkjøtt gjennom flere år. Reinkjøttbransjen reagerte ikke tilstrekkelig offensivt etter at finanskrisen ga et kraftig skifte i matmarkedet. I en situasjon hvor forbrukerne ble mer opptatt av billigere varer og mer prisbevisst, klarte ikke bransjen å gjøre de nødvendige markedstilpasningene og redusere prisen på reinsdyrkjøttet. Dette medførte en alvorlig situasjon for hele næringen våren 2011.

Med dette som utgangspunkt, valgte departementet å benytte reguleringslageret til å få et riktigere prisnivå på reinsdyrkjøttet. Prisfastsettingen av reguleringslageret har bidratt til at reinsdyrkjøttet har fått en betydelig tilpasning i markedet, og prisene til forbruker har gått kraftig ned. Markedssituasjonen for reinsdyrkjøtt er nå langt lysere, og man ser en positiv utvikling. Departementet påpeker at et aktivt arbeid mot markedet fra reinkjøttbransjen, rettede markedskampanjer, samt et riktig prisnivå, vil bidra til at reinsdyrkjøtt igjen finner sin rette plass i markedet.

4.5 Reinprogrammet

Under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2001/2002 ble partene enige om å etablere et eget verdiskapingsprogram for reindriften (VSP-rein). Hovedformålet med programmet har siden oppstarten vært å øke verdiskapingen i næringen slik at det kommer reineieren til gode. I motsetning til Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP-mat), valgte man ikke å begrense VSP-rein til kun matprodukter.

Programmet har vært organisert med en styringsgruppe på 5 medlemmer. Gruppen har vært oppnevnt av LMD for 2 år, der 2 medlemmer foreslås av NRL og ett medlem av Sametinget. Lederen av styringsgruppen har siden opprettelsen vært formannen i NRL. Styrene i VSP-reins funksjonstid har fungert som et rådgivende organ uten beslutningskompetanse. Dette har blitt endret for det sittende styret.

Forvaltningen av programmet ble ved etableringen lagt til SND. I kontakt med SND ble det avtalt at SND la programmet til sitt kontor i Tromsø. Bakgrunnen for at administrasjonen av programmet ble lagt til SND Troms, var flere. Her vises det til at NRLs kontor ligger i Tromsø, og at avtalepartene ved etableringen av programmet forutsatte at det var tett kontakt mellom NRLs leder og programlederen. Videre vurderte man det slik at kontoret i Tromsø hadde kjennskap til reindrift gjennom sin forvaltning av ordningen med konfliktforebyggende tiltak. I tillegg var det et ønske å legge forvaltningen utenfor Finnmark for å legge til rette for en interesse for programmet i samtlige reinbeiteområder.

I motsetning til VSP-mat har det ikke vært fastsatt noen tidshorisont for VSP-rein. Avtalepartene har løpende blitt enige om videreføring av programmet gjennom de årlige reindriftsavtaleforhandlingene.

Siden oppstarten er det bevilget om lag 80 mill. kroner over reindriftsavtalen til VSP-rein, med en årlig bevilgning på 7,7 mill. kroner. Administrasjonsutgiftene har vært 1,2 mill. kroner årlig.

Bevilgningene har resultert i 236 tilsagn. Av disse tilsagnene har til sammen 125 prosjekter bidratt til 43 bedriftsetableringer. Av disse 43 etableringene har tre bedrifter avviklet, mens to bedrifter har stillstand. Fem av bedriftene er ennå under oppstart. I tillegg til de 43 bedriftsetableringene har programmet gitt støtte til seks bedrifter som allerede var i virksomhet før programmet ble etablert. Av disse er to avviklet. I 2010 hadde 10 av bedriftene en omsetning på over 500.000 kroner.

Etter departementets vurderinger har ikke måloppnåelsen med programmet vært god nok. Videre har det vært utfordringer knyttet til forvaltningen av programmet.

Med bakgrunn i de siste års utvikling i reinkjøttmarkedet samt statusen hos VSP-rein sine kunder, har departementet sett det som avgjørende viktig at disse bedriftene i det videre gis en særskilt og individuell oppfølging. Dette gjelder særlig i forhold til kompetanseheving og veiledning knyttet til forretningsdrift, markedskompetanse, nettverksbygging og produktutvikling. Samtlige av disse områdene er av avgjørende betydning for å sikre videre drift og en videreutvikling av bedriftene. I tillegg ser departementet det som viktig at det stimuleres til samarbeid med andre småskalaprodusenter om distribusjon og salg i butikk og horeca markedet. I den forbindelse vil det være viktig å få utarbeidet gode markedsplaner for produsentene for å finne ut hvilke varer som kan selges i butikk, horeca markedet eller gjennom andre arenaer for salg av lokalproduserte varer. Det sentrale er å få utviklet produkter som forbrukeren vil ha, og kanalisere disse til riktige markeder.

Departementet ser også mulighet for å utvide reindriftens inntektsgrunnlag gjennom reiselivsbasert næringsvirksomhet i reindriften, og ønsker å styrke satsingen innenfor dette området. Dagens program utelukker i utgangspunktet de bedriftene som i dag ikke er eid av reineiere. Statens forhandlingsutvalg ser også behov for at det legges til rette for å styrke samarbeidet mellom disse bedriftene og reineierne.

På bakgrunn av de nevnte forhold foreslo Staten forhandlingsutvalg i forhandlingene om Reindriftsavtalen 2012/2013 å avvikle VSP-rein, og etablere et nytt program tilsvarende Lokalmatprogrammet. Forslaget kan også sees i sammenheng med NRLs forslag om vesentlige endringer i forvaltningen av programmet i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2010/2011, samt Sametingets påpekning av behov for vesentlige endringer av VSP-rein som ble formidlet departementet i møte den 9. januar 2012.

NRL sluttet seg til statens forslag om å avvikle VSP-rein og etablere et nytt program tilsvarende Lokalmatprogrammet som er finansiert over jordbruksavtalen og driftet av Innovasjon Norge. Et tilpasset program for reinbedriftene må sikre ivaretakelse av disse bedriftene sine utfordringer. Samtidig skal reiselivsbasert næringsutvikling i reindriften, samt samarbeidstiltak mellom reindriften og foredlingsbedrifter inngå i programmet.

Det legges til grunn at programmet forankres sentralt i Innovasjon Norge.

Det nye programmet skal ledes av en styringsgruppe oppnevnt av LMD og bestående av 5 medlemmer:

• 2 representanter fra LMD

• 2 representanter fra NRL

• 1 representant fra Sametinget

I forkant av forskriftsmøtet i juni skal departementet i samarbeid med NRL og Sametinget utarbeide et strategidokument for det nye programmet. Det tas sikte på at nytt program er operativt fra høsten 2012.

4.6 Sikring av reindriftens arealer

Fremover vil utfordringen med å sikre nødvendige arealer for å opprettholde en bærekraftig reindrift øke. Tilgang til arealer er en forutsetning for at næringen skal kunne fortsette med den nomadiske driftsformen. Denne driftsformen danner basisen for en økologisk bærekraftig beiteutnyttelse, og departementet vil derfor fortsatt prioritere innsatsen på dette området. I flere lover er det nå etablert en rekke nye verktøy som legger til rette for å følge opp nasjonale mål om å sikre det materielle grunnlaget for den samiske reindriften. Fremover vil det være sentralt at disse verktøyene blir aktivt tatt i bruk. Ved bruk av virkemidlene er det helt avgjørende at de ulike aktørene får en felles virkelighetsforståelse, som gir grunnlag for god samhandling og gode løsninger. Dette krever et høyt kunnskapsnivå hos politikere og myndigheter når det gjelder reindriftens bruk av, og rett til arealer. Departementet vil videreføre arbeidet med å informere om reindriftens arealbruk og rettigheter.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at loven blir brukt for å sikre en tilfresstillende arealforvaltning innenfor hele distriktets areal. Dette for å skape den nødvendige forutsigbarheten for distriktet, samt muliggjøre en samlet vurdering av ulike tiltak innenfor distriktets grenser. Helhetlige planer vil også være mindre arbeidsbelastende for distriktet ved at de slipper å forholde seg til delplaner.

Plan- og bygningsloven gjør det også mulig å få utarbeidet planretningslinjer/planbestemmelser for de arealene som er av særlig viktighet for en bærekraftig reindrift. I forkant av en utarbeidelse av planretningslinjer/planbestemmelser vil behovet for å gjennomføre en verdiklassifisering bli vurdert.

LMD tar sikte på at man i samarbeid med Miljøverndepartementet legger opp en prosess for utarbeidelse av planretningslinjer/planbestemmelser i løpet av 2012. LMD legger til grunn at NRL vil være en aktiv samarbeidspartner i dette arbeidet.

Utover nevnte tiltak vil departementet arbeide for å sikre at NRL blir konsultert i arealsaker på lik linje med Sametinget. Videre vil departementet ta initiativ til at det foretas en gjennomgang av mulige utfordringer for reindriftens arealtilgang og drift som følge av de verneplanene som er gjennomført de siste årene. I tillegg vil det også framover være sentralt at forskningsprosjekter som gir mer kunnskap om ulike tiltaks innvirkning på reindriften blir prioritert.

4.7 Skatter og avgifter

4.7.1 Økt trygdeavgift for reindriften

Reindriftsnæringen har i likhet med jordbruksnæringen hatt en trygdeavgift på 7,8 pst. Årlig har det vært bevilget et beløp over reindriftsavtalen til folketrygden for å dekke differansen mellom 7,8 pst. og 11. pst. Reindriften har videre et reindriftsfradrag på linje med jordbruksfradraget. Fra og med 2012 ble trygdeavgiften økt for næringsinntekt fra reindriften fra 7,8 pst. til 11 pst., slik at denne nå er på linje med ordinær trygdeavgift for næringsinntekt. Samtidig ble reindriftsfradraget økt tilsvarende som jordbruksfradraget. Dette medførte at nedre grense ble økt fra 54.200 kroner til 63.500 kroner. Videre at det prosentvise fradraget økte fra 32 pst. til 38 pst., og at øvre grense ble økt fra 142.000 kroner til 166.400 kroner. Økt trygdeavgift, økt reindriftsfradrag og omdisponering av tidligere overføringer til folketrygden bidrar samlet sett til en utligning for de reineiere som er tilskuddsmottakere over reindriftsavtalen.

4.7.2 Merverdiavgift for reinbeitedistriktene

I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2010/2011 ble det bestemt at det skulle gjennomføres et prosjekt for å kartlegge merverdiavgiftsproblematikk angående anlegg, drift og vedlikehold av reindriftsgjerder som bygges i regi av reinbeitedistriktene. Bakgrunnen for dette prosjektet var at det ikke har vært mulig å få refundert inngående merverdiavgift for anlegg, drift og vedlikehold vedrørende reingjerder etc. som utføres i regi av reinbeitedistriktene. Dette skyldes at reinbeitedistriktene ikke har avgiftspliktig omsetning, og følgelig ikke har anledning til å registrere seg i merverdiavgiftsregisteret. Reindriftsfondene har avgiftspliktig omsetning i form av salg av umerket og feilmerket rein, og er registrerte i merverdiavgiftsregisteret dersom avgiftspliktig omsetning overstiger minimumsgrensen for å bli registrert. Inntektene fra dette salget, samt andre midler blir overført fra reindriftsfondene til reinbeitedistriktene for bl.a. hel eller delvis dekning av fellesanlegg utført i regi av reinbeitedistriktene. Prosjektet skulle belyse eventuelle muligheter for at inngående avgift vedrørende disse fellesanleggene kan bli refundert.

I etterkant av dette prosjektet har LMD gjennomført en prosess mot Skattedirektoratet og Finansdepartementet. På bakgrunn av denne prosessen har man funnet grunnlag for å gi reindriftsutøverne rett til fradrag for inngående merverdiavgift som faktureres reinbeitedistriktene for fellesanskaffelser. Dette innebærer at den enkelte reineier, i den grad det dreier seg om varer og tjenester som er til bruk i den registrerte virksomheten, kan fradragsføre sin respektive andel av merverdiavgiften i sitt merverdiavgiftsregnskap etter merverdiavgiftsloven § 8-1. Det påpekes at merverdiavgiftslovens regler kommer til anvendelse på vanlig måte også for disse anskaffelsene.

4.8 Tap av rein grunnet rovvilt

Reindriften i hele landet har hatt økende tap det siste tiåret og en vesentlig årsak til dette er økte rovviltbestander. I 2010 meldte reindriften i alt 77 000 dyr tapt, av disse ble 19 500 (ca. 30 pst.) godkjent som tap til rovvilt. Rovvilt utgjør således en stor del av tapet, men også andre årsaker medfører tap. Andre årsaker til tap av rein er påkjørsler, sykdom, ulykker og sult. Av det totale tapet reindriften oppgir gjennom melding om reindrift, utgjør om lag 80 - 90 pst. tap til rovvilt.

Reinen er særlig sårbar for tap til rovdyr på senvinteren og i kalvingsperioden om våren, det er derfor et forvaltningsmål å beskytte reinens kalvingsområder mot yngling av rovvilt. Rein i dårlig kondisjon er særlig tapsutsatt, og dårlig beitetilgang på grunn av ugunstig værforhold eller for høyt reintall kan øke tapene betraktelig. Stor tapsrisiko forklares av driftsformen med helårs beiting i ofte utilgjengelig og uoversiktlig terreng, noe som også gjør det svært vanskelig å finne rein som er tatt av rovvilt. Det har over tid vært en økning i erstatningsutbetalinger for rein tapt til rovvilt. Dokumentasjonsgraden er som sagt svært lav i reindriften ved at om lag 5 pst. av erstattet tap er dokumentert. Erstatningsutbetalingene blir skjønnsmessig beregnet ut i fra dokumentert tap vurdert opp mot tapsrisiko. Dette medfører at utbetalingene varierer mellom de ulike reinbeiteområdene, og kan bidra til et økt konfliktnivå mellom næring og myndigheter. Det ble etablert en arbeidsgruppe i 2010 til å utrede om dagens erstatningsordning for tap av tamrein til rovvilt burde legges om, og eventuelt hvordan det skulle gjøres. Gruppen har avlevert en rapport våren 2011 der de anbefaler en trinnvis omlegging til en risikobasert erstatningsordning. Det er blant annet behov for mer kunnskap om rovvilt i de ulike områdene og andre tapsårsaker i reindriften. Miljøverndepartementet har nå sendt arbeidsgruppens rapport på høring med frist 1. juli 2012.

Jerv, gaupe og kongeørn er de største skadevolderne i reindriften. Rovviltforliket av juni 2011 sier rovviltforvaltningen skal skje på en slik måte at antallet ynglinger holdes så nær bestandsmålet som mulig, og at forvaltningen iverksetter de tiltak som er nødvendige i tråd med forliket. Hovedvirkemidlene i bestandsreguleringen av disse artene er lisensfelling og kvotejakt. Ved ekstraordinært uttak og skadefelling brukes egne fellingslag og Statens naturoppsyn.

Utviklingen det siste tiåret med økende og til dels svært høye tap i deler av de sørsamiske områdene er særlig bekymringsfull. Studier av produksjon og tap i reindriften i Nord-Trøndelag viser at kalvetap forekommer på tross av at dyrene har relativt gode vekter. Vanskelige værforhold på vinterbeitene ser ut til å forsterke problemene med tap til rovvilt. Det er en kjensgjerning at rovvilt er en stor utfordring for reindriften i disse områdene, og det er behov for en særskilt oppfølging for å sikre næringsgrunnlaget. Miljøverndepartementet har iverksatt et eget prosjekt for å studere tapsårsaker i Nord-Trøndelag. I prosjektet overvåkes både rein og rovvilt, og i enkelte områder fjernes jerv og gaupe for å undersøke eventuelle andre tapsårsaker i reindriften.

4.9 Konvensjonen mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder med mer

Reindriftssamenes flyttinger mellom årstidsbeitene har pågått i århundrer og lenge uten hinder av nasjonalstatsgrensene. Etter at Finland kom under russisk herredømme på begynnelsen av 1800-tallet, ble grensen mot Norge stengt i 1852.

Strekningen langs den norsk/finske grensen danner få naturlige hindringer for rein. Uten effektive sperringer vil rein fra de to landene krysse grensen med de ulemper dette vil medføre.

Den første konvensjonen som regulerer dette forholdet er fra 1922. Gjeldende konvensjon ble undertegnet i Helsingfors 3. juni 1981.

Gjeldende konvensjon avviker i substans ikke vesentlig fra 1952- konvensjonen. Gjerdetraseene ble noe endret, og det ble åpnet for en noe større gjerdeavstand fra riksgrensen enkelte steder. I tillegg ble fremgangsmåten ved tilbakeføring av rein som har krysset grensen forenklet. Det er oppført gjerder sammenhengende langs riksgrensen, unntatt strekningen Angeli til Riksrøys 343, en distanse på vel 200 kilometer.

Konvensjonen av 1981 er gjort til norsk lov, jf. lov i henhold til konvensjon av 3. juni 1981 mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer over grensen mellom de to riker, av 11. mars 1983.

Under konvensjonens funksjonstid har det vært problemer med rein som har trukket over grensen. Dette har medført skader på jordbruksarealer og sammenblandinger med andre reinflokker. De siste årene har det vært flere tilfeller hvor norsk rein har krysset grensen og gjort skade på jordbruksarealer i Tanadalen. Dette har medført betydelige erstatningsutbetalinger over LMD sitt budsjett.

Årsakene til at reinen trekker over grensen er flere. Her kan det vises til manglende gjerde mellom Angeli til Riksrøys 343, et for høyt reintall i enkelte distrikter, endrede driftsforhold, samt klimatiske forhold som innebærer et endret trekk på reinen.

Mange av de problemene som man har knyttet til rein som trekker over grensen, viser at dagens grensegjerdekonvensjon ikke fungerer tilfredsstillende.

I medhold av konvensjonen er det oppnevnt en norsk/finsk reingjerdekommisjon på fire medlemmer som har ansvaret for å overvåke bygging og vedlikehold av gjerdestrekningene. Denne kommisjonen fremmet høsten 2007 forslag om at det gjennomføres en revisjon av konvensjonen. Konkret har kommisjonen fremmet forslag om at det oppføres et konvensjonsgjerde på norsk side også i det område hvor det i dag ikke er et gjerde. Videre at det utarbeides nye og mer funksjonelle og smidige erstatningsordninger i de tilfeller rein krysser grensen og gjør skade, samt at det gjennomføres en gjennomgang av samtlige gjerdestrekninger.

Etter kontakt med finske myndigheter har man startet forhandlinger om en revisjon av gjeldene konvensjon. Den norske forhandlingsdelegasjonen ledes av Landbruks- og matdepartementet. I tillegg er Utenriksdepartementet, reindriftsnæringen, politimyndigheten, Reindriftsforvaltningen og Fylkesmannen i Finnmark representert i den norske forhandlingsdelegasjonen.

Det tas sikte på at forhandlingene er avsluttet i løpet av høsten 2012.

4.10 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige

Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon ble det i 1997 nedsatt en norsk-svensk reinbeitekommisjon som avgav sin innstilling i mai 2001.

På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.

Under forhandlingene klarte ikke partene å komme til enighet, og kom heller ikke til enighet om ytterligere forlengelse av 1972-konvensjonen. Da denne opphørte å gjelde 1. mai 2005, inntok man på svensk side det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. Stortinget vedtok 17. juni 2005, jf Ot prp nr 75 (2004-2005), endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side i påvente av en ny konvensjon. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften etter 1. mai 2005 har vært forskjellig i de to land.

Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005 og sluttført i februar 2009. Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder.

En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og landsbygdsminister Eskil Erlandsson undertegnet konvensjonen 7. oktober 2009. Gjennom undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse. Konvensjonen har deretter vært på høring i begge land, og høringen ble avsluttet rundt årsskiftet 2010/2011. Det har også vært konsultasjoner om saken både med Sametinget og NRL i april 2009.

Det var nye konsultasjoner med Sametinget 6. april 2011. Deretter mottok landbruks- og matministeren og den svenske landsbygdsministeren felles henvendelse ved brev av 6. mai 2011 fra sametingspresidentene i de to land vedrørende et møte mellom de to ministrene, de to sametingspresidentene og lederne i NRL og SSR. Et slikt møte er imidlertid ennå ikke avholdt.

Ratifikasjon og ikrafttredelse av en ny konvensjon er avhengig av interne prosesser i begge land. På svensk side har det i lys av høringen kommet opp problemstillinger som forutsetter nærmere utredninger. I beste fall vil en ny konvensjon derfor kunne tre i kraft mot slutten av 2013.

I og med at ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, innebærer Reindriftsavtalen 2012/2013 forslag om å omdisponere 0,5 mill. kroner til fôring og andre tiltak fra kapittel 1147 post 71 til kapittel 1151 post 51 i 2012.