3 Rett til arbeidsavklaringspenger – presisering i folketrygdloven §§ 11-6 og 11-8

3.1 Innledning

Departementet har startet et større arbeid med å forenkle regelverk som Arbeids- og velferdsetaten forvalter. Departementet mener at dette sammen med moderniseringen av Arbeids- og velferdsforvaltningens IKT-systemer vil gjøre Arbeids- og velferdsetaten enda bedre i stand til å realisere målene med NAV-reformen. Departementet er i denne forbindelsen blitt oppmerksom på at det er dårlig sammenheng mellom folketrygdloven § 11-6 Behov for bistand til å skaffe seg eller beholde arbeid, § 11-8 Aktivitet med sikte på å komme i arbeid og systemet for tildeling av arbeidsrettede tiltak. Departementet foreslår derfor at §§ 11-6 og 11-8 endres slik at sammenhengen blir tydeligere.

3.2 Bakgrunn og gjeldende rett

Målet med arbeidsavklaringspenger er å få flest mulig fortest mulig inn i aktive og arbeidsrettede løp og over i arbeid. For å nå dette målet brukes aktiv behandling, arbeidsrettede tiltak og annen arbeidsrettet oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten.

Alle som henvender seg til et NAV- kontor og som ønsker eller har behov for bistand for å komme i arbeid, har en lovfestet rett til å få vurdert sitt bistandsbehov, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a. Brukere som har behov for en mer omfattende vurdering, har rett til en arbeidsevnevurdering. Brukeren skal få en skriftlig vurdering av hva slags arbeid som skal være målet, behovet for bistand for å komme i arbeid, om, og eventuelt hvor mye, arbeidsevnen er nedsatt og hvilken type bistand som kan være aktuell. Brukeren kan påklage dette vedtaket dersom han eller hun er uenig i vurderingen. Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan de skal komme i arbeid (aktivitetsplan). Arbeids- og velferdsetaten vil deretter vurdere om det finnes et nødvendig og hensiktsmessig tiltak og om brukeren kan prioriteres til dette. Arbeidsevnevurderingen vil også gi grunnlag for å vurdere hvilken livsoppholdsytelse personen skal ha mens vedkommende deltar på tiltak.

Gjeldende rett

Etter § 11-6 er et av vilkårene for å få rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggstønader at personen har behov for

• aktiv behandling (bokstav a) eller

• arbeidsrettede tiltak (bokstav b) eller

• at personen etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt får arbeidsrettet oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten (bokstav c).

Arbeidsavklaringspenger gis etter § 11-13 bl.a. i perioder der et av vilkårene i § 11-6 er oppfylt. Brukere som ikke får tildelt et arbeidsrettet tiltak, vil ikke fylle vilkåret i § 11-6 om behov for tiltak. Arbeidsavklaringspenger kan også gis i nærmere angitte venteperioder. Tilleggsstønader gis bare i perioder der personen deltar på arbeidsrettede tiltak.

Etter § 11-8 er det et vilkår for rett til ytelsene at medlemmet bidrar aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Kravene til egenaktivitet skal fastsettes ved innvilgelse av ytelsene og tilpasses den enkeltes funksjonsnivå.

Etter forskrift 11. desember 2008 nr. 1320 om arbeidsrettede tiltak mv. skal et arbeidsrettet tiltak være nødvendig og hensiktsmessig for at den enkelte brukeren skal kunne komme i arbeid. Forskriften regulerer et bredt spekter av virkemidler som kan brukes for å få folk i arbeid. Arbeidsrettede tiltak tildeles av Arbeids- og velferdsetaten i henhold til føringene i forskriften, innen den økonomiske rammen som bevilges over statsbudsjettet og føringene i de årlige tildelingsbrevene til Arbeids- og velferdsetaten.

3.3 Departementets vurdering og forslag

Målet med arbeidsavklaringspenger er å få flest mulig raskest mulig i arbeid. Motivasjon og egeninnsats er svært viktig for å nå dette målet.

Det er nær sammenheng mellom arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a tredje ledd om utarbeidelse av aktivitetsplan og kravet i folketrygdloven § 11-8 om at det ved innvilgelsen av arbeidsavklaringspenger skal fastsettes krav til egenaktivitet. Departementet foreslår at denne sammenhengen framheves ved at det i folketrygdloven § 11-8 tas inn en henvisning til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a. Departementet ser videre at det sentrale ikke er at kravene til aktivitet fastsettes ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger, men at det stilles hensiktsmessige aktivitetskrav og at kravene dermed må justeres hvis brukerens situasjon endrer seg. Departementet foreslår at dette tydeliggjøres.

Personer som fyller de øvrige vilkårene for å få arbeidsavklaringspenger vil bl.a. kunne få ytelsen så lenge de faktisk får aktiv behandling. Det følger av dagens regelverk at det ikke er tilstrekkelig at personen har behov for slik behandling. Behandlingen må være tilgjengelig for brukeren og brukeren må faktisk benytte seg av den. Det er heller ikke slik at enhver behandling kan godkjennes. I kravet om at behandlingen skal være aktiv ligger det et krav om at det skal være sannsynlig at behandlingen vil kunne bedre arbeidsevnen. Departementet foreslår derfor at det i § 11-6 første ledd bokstav a slås fast at medlemmet må få aktiv behandling.

Arbeids- og velferdsetaten har begrensede tiltaksressurser. Personer som er i målgruppen for arbeidsavklaringspenger vil bli prioriterte ved tildeling av arbeidsrettede tiltak. Noen brukere vil likevel kunne oppleve at de ikke får tildelt tiltak selv om etaten mener at det er nødvendig for at de skal kunne klare å komme i arbeid, at de ikke får den bistanden som etaten anser som aller mest hensiktsmessig eller at de ikke får så omfattende bistand som etaten mener at de kunne ha behov for. Mange av de arbeidsrettede tiltakene har dessuten varighetsbegrensninger og aldersgrenser for å unngå at deltakerne blir gående i tiltak istedenfor å orientere seg mot arbeidsmarkedet eller å finansiere utdanning ved lån fra Statens lånekasse for utdanning. Varighetsbegrensningene vil kunne føre til at brukeren må avslutte et tiltak selv om de kunne ha god nytte av å fortsette på tiltaket.

Formålet med bistanden og oppfølgingen som mottaker av arbeidsavklaringspenger tilbys, er å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller å beholde et arbeid, som vedkommende kan utføre, dvs. å bedre evnen til å utføre et inntektsgivende arbeid. Departementet foreslår derfor at det i § 11-6 slås fast at bistanden skal ha som mål å gjøre brukeren i stand til å skaffe seg eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre. Departementet ser at ordlyden i § 11-6 isolert sett kan tyde på at det er tilstrekkelig at brukeren har behov for bistand. Arbeidsavklaringspenger kan etter § 11-13 også gis i nærmere angitte perioder der en ikke deltar på tiltak. Det er likevel ikke meningen at en skal få ytelsen utover perioder der en faktisk blir prioritert til, og deltar på, tiltak. Departementet ønsker å tydeliggjøre dette. Det er heller ikke nok at personen får tilbud om et arbeidsrettet tiltak. Personen må i tillegg være i stand til å nyttiggjøre seg tiltaket. Departementet mener at også dette taler for at det bør presiseres at kravet er at personen faktisk deltar på et arbeidsrettet tiltak. Departementet foreslår at dette gjøres ved at det i § 11-6 bokstav b slås fast at en må delta på et arbeidsrettet tiltak. Departementet mener at endringene vil tydeliggjøre lovens formål og at dette vil kunne bidra til en mer ensartet praksis i Arbeids- og velferdsetaten.

Departementet viser til at det i forslaget om arbeidsavklaringspenger mv. som ble sendt på høring høsten 2007, ble varslet at departementet tok sikte på å lage et eget stønadskapittel i folketrygdloven. Det vil i denne sammenhengen bli vurdert om bestemmelsene om tilleggsstønadene skal flyttes ut av folketrygdloven kapittel 11 og inn i det nye stønadskapitlet slik at kapittel 11 bare regulerer livsoppholdsytelsen arbeidsavklaringspenger. Departementet vil i så fall vurdere om det samtidig bør gjøres andre endringer i kapittel 11 for at sammenhengen mellom bestemmelsene skal bli enda tydeligere.

Det vises til lovforslaget.

3.4 Iverksettelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Endringen innebærer en klargjøring av forholdet mellom dagens regler og har derfor ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.