4 Heving av beløpsgrensen for å unnlate tilbakekreving av feilutbetalinger – folketrygdloven § 22-15 sjette ledd

4.1 Innledning

Departementet foreslår å heve beløpsgrensen for når Arbeids- og velferdsetaten kan unnlate tilbakekreving av feilutbetalinger fra et halvt rettsgebyr til fire ganger rettsgebyret.

4.2 Bakgrunn og gjeldende rett

Feilutbetalinger fra Arbeids- og velferdsetaten kan kreves tilbake etter reglene i folketrygdloven § 22-15. Feilutbetalinger som utgjør et mindre beløp enn 50 prosent av rettsgebyret, kreves ikke tilbake (§ 22-15 sjette ledd). Beløpsgrensen svarer nå til 430 kroner.

4.3 Departementets vurdering og forslag

Tilbakekreving av feilutbetalinger er en viktig del av arbeidet mot trygdemisbruk. En effektiv innkreving gir et klart signal om at misbruk ikke lønner seg. Tilsvarende gir det uheldige signaler dersom tilbakebetalingskrav i misbrukssaker går til foreldelse og ikke kan kreves tilbake.

Arbeids- og velferdsetaten har store restanser på tilbakekrevingsområdet. Ved utgangen av 2010 var om lag 50 000 saker under vurdering med henblikk på tilbakekreving, og feilutbetalt beløp utgjorde om lag 1 150 millioner kroner. Tilgangen av slike saker var stor også i 2011, om lag 45 000 saker.

Restansesituasjonen innebærer at tilbakekrevingssakene ikke behandles tilstrekkelig raskt til å unngå foreldelse i en betydelig del av sakene. I april 2011 ble det anslått at restansene kunne utgjøre opp til 1,5 milliarder kroner og opp til 60 000 saker. Videre ble det anslått at et beløp på mellom 60 og 120 millioner kroner ville gå til foreldelse i 2011.

En handlingsplan for nedarbeiding av restansene inkluderer blant annet en prioritering av sakene ut fra beløpets størrelse. I 2011 har etaten prioritert tilbakekreving i nye saker der feilutbetalt beløp utgjør mer enn 3 000 kroner og gamle saker med beløp over 600 kroner (om lag tilsvarende gjeldende beløpsgrense for saker der innkreving kan unnlates). Dette har økt gjennomsnittlig beløp sendt til innkreving med 24 prosent.

På denne bakgrunn har departementet som et ytterligere tiltak vurdert å heve beløpsgrensen i folketrygdloven § 22-15 sjette ledd for når tilbakekreving kan unnlates. Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet vil dette frigjøre kapasitet til å behandle saker med større beløp og til å ta tak i store saker raskt. Saker under beløpsgrensen vil kunne avsluttes og ryddes regnskapsmessig. Hevet beløpsgrense vil som følge av dette øke innkrevd beløp.

I forhold til en effektiv utnyttelse av ressursene må det også tas i betraktning at kostnadene ved å behandle en tilbakekrevingssak er anslått til vel 3 000 kroner i gjennomsnitt, dvs. at den gjeldende beløpsgrensen tilsier tilbakekreving i et betydelig antall saker der tilbakrevingen ikke er regningssvarende.

Departementet foreslår etter dette at folketrygdloven § 22-15 sjette ledd endres slik at beløpsgrensen for å unnlate tilbakekreving heves fra et halvt rettsgebyr til fire ganger rettsgebyret (fra 430 til 3 440 kroner). For å unngå at endringen fører til uheldige tilpasninger i praksis, bør imidlertid beløpsgrensen formuleres som en adgang til å unnlate tilbakekreving av lavere beløp, og det bør presiseres at tilbakekreving alltid skal skje dersom den som har fått utbetalingen (mottakeren), eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren, har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

For ordens skyld nevnes at forslaget også har virkning for tilbakekreving av ytelser etter folketrygdloven kapittel 5 om helsetjenester, jf. at folketrygdloven § 22-15 ifølge paragrafens første ledd også gjelder feilutbetalinger fra Helsedirektoratet eller organer underlagt Helsedirektoratet.

Det vises til lovforslaget.

4.4 Iverksettelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.

Arbeids- og velferdsdirektoratet anslår at en heving av beløpsgrensen vil kunne gi en betydelig merinnkreving. Dette vil gjelde så lenge restansesituasjonen og antall saker under behandling er om lag som i dag. I den forbindelse må det også tas i betraktning at den økte ressursinnsatsen og effektiviseringen av arbeidet mot trygdemisbruk som det er lagt opp til, vil føre til at antall saker til tilbakekreving øker. Feilutbetalinger på helseområdet vil gjennomgående utgjøre lavere beløp, og det er ikke grunn til å vente at helsetjenesteforvaltningens tilbakekreving vil påvirkes i nevneverdig grad.