Prop. 127 L (2012–2013)

Endringar i jordlova

Til innhaldsliste

5 Departementets vurderingar og forslag til endringar

5.1 Enklare å dele landbrukseigedom

5.1.1 Høyringsforslaget

I høyringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at målet for forslaga til endringar er at det bør verte lettare å dele frå til bustadformål og tilleggsjord. Sjølv om oppheving av delingsføresegna kan føre til eit slikt resultat, meinte departementet at dette vil vere å gå for langt. Frådeling må framleis underleggjast kontroll slik at det mellom anna vil vere mogleg å hindre frådelingar som gir uheldige resultat.

Departementet meinte samtidig at det er behov for å gå bort frå ein forbodstanke. Departementet foreslo av den grunn å endre § 12 første ledd slik at føresegna ikkje lenger omtaler noko forbod.

5.1.2 Høyringsinstansane

Av dei høyringsinstansane som har kommentert forslaget om å endre første ledd, er enkelte skeptiske til å gå bort frå ein forbodstanke.

Nordre Land Kommune er i utgangspunktet skeptisk, men støtter likevel forslaget:

”Det at en vil gå bort fra en forbudstanke kan i utgangspunktet være noe betenkelig. Det betenkelige ved dette, er hvordan formuleringen vil bli oppfattet av tiltakshavere og beslutningstakerne. Dersom dette oppfattes slik at det etter lovendringen blir ”fritt fram” for alle delingssaker, vil landbruksforvaltningen i kommunene få utfordringer, og særlig i områder med stort press på landbruksarealene. Som eksempel kan nevnes utfordringer knyttet til spredt boligbygging i aktive jordbruksområder. Når en leser forslaget til ny lovtekst, ser en imidlertid at det ikke er åpnet for ”frislipp”. Det er fortsatt lagt til grunn for godkjenning at flere sentrale forutsetninger må være til stede.”

Det er seks høyiringsinstansar som gir uttrykkeleg støtte til forslaget. Blant dei er Farsund kommune som uttaler:

”Det vurderes positivt å endre jordlovens § 12 fra restriktivt delingsforbud til krav om godkjenning og at deling kan skje dersom interesser bestemmelsen skal ivareta blir tilstrekkelig hensyntatt.”

Fylkesmannen i Oslo og Akershus meiner forslaget bidrar til eit lokalt handlingsrom:

”Vi støtter forslaget om å innføre en delingsbestemmelse der man går bort fra en restriktiv forbudstanke og åpner opp for en delingsbestemmelse som gir et lokalt handlingsrom.”

5.1.3 Departementets vurderingar

Målet for lovforslaget er å gjere det lettare å få samtykke til deling i saker der formålet med delinga er bustad eller tilleggsjord. Ei oppheving av delingsføresegna vil kunne føre til eit slikt resultat. Departementet meiner likevel at dette vil vere å gå for langt.

Delingsføresegna i jordlova har nær samanheng med formålet i jordlova som er å sikre at arealressursane vert disponerte på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar. Formålet med gjeldande delingsføresegn er å sikre og samle ressursane som grunnlag for landbruksdrift for nåverande og framtidige eigarar. Det er såleis viktige nasjonale mål som ligg til grunn for delingsføresegna.

Det er mange eksempel på at deling av landbrukseigedom kan få uheldige følgjer.

  • Deling kan føre til at det oppstår einingar som er vanskelege å drive rasjonelt og å oppretthalde som aktive bruk. I slike tilfelle kan det vere vanskeleg å følgje opp driveplikta

  • Om delingsføresegna vert fjerna, risikerer ein ei trinnvis omdisponering ved at enkelte først deler frå parsellar med dyrka jord. Etter ei tid vert det så fremja søknad om samtykke til omdisponering med tilvising til at parsellane er frådelte og at dei ligg unytta. I slike tilfelle kan det vere vanskelegare for kommunen å nekte omdisponering enn om arealet framleis er ein del av eit større bruk i drift

  • Etter delingsføresegna i jordlova av 1955 kunne tomter på inntil 2 dekar delast frå utan samtykke. Frådeling av slike tomter hadde eit stort omfang, og førte til driftsmessige ulemper til skade for landbruksverksemda. Unntaket vart derfor oppheva i 1965. Sjå omtale av dette i kapittel 3.1.

Eksempla viser at det er behov for ei delingsføresegn. Departementet meiner at frådeling framleis må underleggjast kontroll slik at det mellom anna vil vere mogleg å hindre frådelingar som gir slike uheldige resultat som det er peikt på over. Lovforslaget byggjer på at formålet med delingsføresegna framleis skal vere å sikre og samle ressursane som grunnlag for landbruksdrift for nåverande og framtidige eigarar.

Departementet meiner samtidig at det er behov for å rette merksemda i delingssaker, bort frå ein forbodstanke. Utgangspunktet må vere at deling kan tillatast dersom det ikkje går ut over dei interessene delingsføresegna skal verne. Departementet foreslår av den grunn å endre § 12 første ledd slik at omtalen av eit forbod vert borte. Sjå lovforslaget § 12 første ledd der setningane i leddet av den grunn dessutan er stokka noko om.

Departementet foreslår at søknadsplikta skal behaldast. Dette inneber at det framleis skal vere kontroll med frådeling, slik det går fram av drøftinga ovanfor. Forslaget vil derfor ikkje opne for ”frislipp” slik Nordre Land kommune er inne på. Delingsføresegna bør samtidig endrast slik at det vert enklare å dele ein landbrukseigedom, sjå nærare omtale i kapittel 5.3 – 5.5.

5.2 Jordvern, omdisponering etter jordlova, dispensasjon etter plan- og bygningslova mm.

5.2.1 Høyringsforslaget

5.2.1.1 Omdisponering etter jordlova § 9

I høyringsforslaget foreslo departementet eit nytt andre ledd i jordlova § 12 som fastset at der formålet med delinga gjer det nødvendig med omdisponering av dyrka eller dyrkbar jord, må det vere gitt samtykke etter jordlova § 9 for å kunne gi samtykke etter jordlova § 12. Når det ikkje er gitt samtykke til omdisponering, må kommunen avslå søknaden om deling.

5.2.1.2 Dispensasjon etter plan- og bygningslova § 19-1

På same måte som for omdisponering etter jordlova § 9, foreslo departementet at samtykke til deling etter jordlova heller ikkje skal kunne givast utan at det er gitt samtykke til eventuell dispensasjon etter plan- og bygningslova § 19-1.

5.2.2 Høyringsinstansane

5.2.2.1 Omdisponering etter jordlova § 9

Høyringsinstansane har gitt brei tilslutning til nytt andre ledd første punktum om at det må vere gitt samtykke til omdisponering etter jordlova § 9 før ein kan gi samtykke til deling etter jordlova § 12. Mange av høyringsinstansane meiner at forslaget styrker jordvernet.

5.2.2.2 Dispensasjon etter plan- og bygningslova § 19-1

Høyringsinstansane har ulike oppfatningar om forslaget i nytt andre ledd andre punktum om at samtykke til deling ikkje kan givast utan at det er gitt samtykke til eventuell dispensasjon etter plan- og bygningslova § 19-1.

36 høyringsinstansar har gitt uttale til forslaget. Av dei er 15 høyringsinstansar (12 kommunar og tre fylkesmenn) negative til forslaget. Det er totalt 21 høyringsinstansar som eksplisitt har gitt uttrykk for støtte til forslaget. Av dei er det 11 kommunar og 9 fylkesmenn.

Dei viktigaste argumenta mot forslaget er:

  • Jordlovvurderinga dannar grunnlaget for dispensasjonsvurderinga

  • Det vert vanskeleg å nekte deling dersom dispensasjon er gitt

  • Deling etter den ”strengaste” føresegna bør vurderast først

  • Det vert dyrare for søkjaren fordi det ofte vert to vedtak og to gebyr

  • Kommunane bør sjølv avgjere rekkefølgja.

Jordlovvurderinga dannar grunnlaget for dispensasjonsvurderinga

Kristiansand kommune uttaler:

”Dispensasjonsvurderingen som gjøres etter plan- og bygningsloven kap. 19 skal være en overordnet totalvurdering der alle berørte interesseområder vurderes/vektes mot hverandre. Det vil da være klart mot intensjonen og den direkte ordlyden i Pbl § 19-2, dersom jordlovsvurderingen ikke foreligger på forhånd, herunder både etter §§ 9 og 12. Hvordan skal man kunne vurdere om hensynet bak LNF-formålet i kommuneplanen, eller om landbruksformålet i en reguleringsplan blir vesentlig tilsidesatt, dersom jordlovsvurderingen ikke foreligger før saken behandles etter plan- og bygningsloven. Dette er det viktigste hensynet i en dispensasjonsvurdering og det bør da foreligge en faglig vurdering som plan- og bygningsmyndigheten kan forholde seg til.”

Hemnes kommune tek òg til orde for dette:

”For en stor del av delingsakene i LNF-områder vil landbrukshensyn i praksis være de hensyn som først og fremst må avklares. Det vil derfor være mest naturlig å gjøre vedtak etter jordloven før det gis endelig vedtak etter PBL§ 19.2”.

Vanskelig å nekte deling dersom dispensasjon er gitt

Tynset kommune er blant dei som gir uttrykk for dette:

”Dersom planmyndigheten først har sagt at landbruksinteressene skal vike til fordel for annet formål, vil det være vanskelig, om ikke umulig, å komme etterpå å avslå omdisponering med hjemmel i jordloven. På dette punktet vil forslaget til lovendring etter rådmannens vurdering svekke jordvernet vesentlig.”

Fylkesmannen i Vest-Agder hevdar tilsvarande synspunkt:

”Hvis det som foreslått skal gjennomføres en full dispensasjonsbehandling med regional høring i alle saker, hvordan skal landbruksmedarbeiderne hos fylkesmannen og i kommunen agere i denne runden? Hvis det eksempelvis søkes om å få fradelt en stor tomt fra en landbrukseiendom, så må vel bosettingshensynet avklares ved behandlingen etter plan- og bygningsloven. Likedan vil jordvern og ”miljømessige ulemper” bli tatt opp ved vurderingen ifht planen det skal dispenseres fra, og bli brukt som argument i saken. Hva gjenstår da til jordlovbehandlingen – og under hvilke typer forhold kan kommunen tenkes å komme til en annen konklusjon i jordloven enn i den foregående dispensasjonssaken?”

Deling etter den ”strengaste” føresegna bør vurderast først

Farsund kommune uttaler:

”Jordloven gjelder i all hovedsak arealer avsatt til LNF-område i kommuneplan og deling vil med rekkefølgekobling med samtykke til omdisponering være den «strengeste» loven i delingsaker som berører dyrka eller dyrkbar mark. Det vil være ressurs- og tidkrevende, og ikke minst kostbart for søker, dersom slike saker først må behandles etter plan- og bygningsloven når vi erfarer at avslag skjer etter jordloven.”

Det vert dyrare for søkjaren fordi det ofte vert to vedtak og to gebyr

Gebyra for saksbehandling etter plan- og bygningslova er ofte større enn for saksbehandling etter jordlova. Dette går mellom anna fram av uttalen til Fylkesmannen i Vest-Agder:

”En lovfesting av rekkefølgebehandling betyr at den som søker må betale behandlingsgebyr både etter plan- og bygningsloven og etter jordloven. Vi er kjent med at enkelte kommuner opererer med svært høye gebyrer ved søknad etter plan- og bygningsloven. …”

Kommunane bør sjølv avgjere rekkefølgja

Mange høyringsinstansar meiner at kommunen sjølv bør kunne avgjere rekkefølgja ved saksbehandlinga. Dette meiner mellom anna Fylkesmannen i Vest-Agder som uttaler:

”Vi fører i dag en praksis hvor vi råder kommunene til å behandle saken først etter det lovverket som er mest avgjørende for sakens utfall. Det har eksempelvis liten hensikt å behandle søknaden først etter jordloven, hvis det er bygging i 100 metersbeltet som er grunnen for avslaget. I slike tilfeller bør saken først behandles etter plan- og bygningsloven. Dersom det er åpenbart at det er landbrukshensyn som søknaden står og faller på, bør det være mest hensiktsmessig å først behandle saken etter jordloven.”

Blant dei som har støtta forslaget, er det mange som meiner det er ein fordel å få avklart rutinane. Dei ser at kommunane har ulik praksis, eller at det er vanskeleg å ta stilling til korleis saksbehandlinga bør vere. Fylkesmannen Telemark uttaler om dette:

”Mange delingssaker etter jordloven krever også dispensasjon etter plan- og bygningsloven. Vår erfaring er at kommunene behandler disse sakene litt ulikt og ikke alle kommuner følger miljøverndepartementets anbefalinger om rekkefølgen. Fylkesmannen ser at det er behov for en tydelig regel om rekkefølgen.
Dagens praksis er for mange innviklet og de er få saker som gjelder fradeling av tilleggsarealer. Den store majoriteten gjelder fradeling av eksisterende bygninger eller tomter. Det er enklere å forholde seg til ett lovverk og det er derfor et spørsmål om også deling av landbrukseiendommer burde innlemmes i plan- og bygningsloven og på den måten styrke legaliteten til regelverket. Jordlovens virkeområde vil da begrense seg til å sikre og forvalte arealressursgrunnlaget til landbruket.”

Nordre Land kommune og Søndre Land kommune er blant dei som støttar forslaget og viser til at mange kommunar ikkje har gode nok rutinar:

”Denne delen av lovteksten vil bidra til å sikre arealbruken for det omsøkte arealet ytterligere enn hva dagens lovtekst rommer, og dette vil særlig være en styrke for de kommunene der en kanskje ikke har gode nok rutiner med ”intern høring” mellom berørte fagområder og/eller der en ikke praktiserer fullført saksbehandling. ”

Hjelmeland kommune støttar forslaget fordi kommunen meiner at plan- og bygningslova er den ”strengaste” lova:

”På same måte er det bra at dispensasjon etter plan- og bygningslova skal avklarast først. Dette fordi desse spørsmåla ofte er dei som avgjerande. Delingsforbodet i jordlova er sjeldan ”flaskehalsen” i ei delingssak. Det er ei større utfordring å få løyve til å omdisponera dyrka jord. Og som regel er det største hinderet for søkjaren, å få dispensasjon frå kommuneplan eller reguleringsplan. Med den føreslegne lovendringa kan ein spara saksbehandling etter jordlova i dei sakene der det ikkje blir gitt dispensasjon etter pbl,…”

Nokre høyringsinstansar meiner forslaget er i tråd med praksis i mange kommunar, og at praksisen bør førast vidare. Dei meiner det er ein fordel å få avklart rutinane. Fleire fylkesmenn peiker på at kommunane behandlar sakene ulikt.

Alstahaug kommune er blant dei som støttar føresegna, men kommunen ser at det vert nødvendig å følgje opp gjennom planarbeid:

”Alstahaug formannskap, som kommunens landbruksnemnd, er positiv til den endring som Landbruks- og matdepartementet foreslår i jordlovens § 12- deling.
Dersom man skal oppnå ønsket effekt, er det imidlertid viktig at den enkelte kommune følger opp i forhold til utarbeidelse av arealplaner og kommunal planstrategi, jf. plan- og bygningsloven § 10-1.
Legges det ikke opp til å tillate fradeling av tomter/bygging av boliger i LNF-områder sone 1, ser vi ikke at de foreslåtte endringer i jordlovens § 12 vil bidra til å oppnå målene med endringen.”

Statens landbruksforvaltning er òg positiv til forslaget oguttaler mellom anna:

”Det er ulike hensyn som skal vurderes etter disse to regelsettene, og et positivt utfall i dispensasjonssaken medfører ikke automatisk at det også skal gis samtykke til deling etter jordloven. Det skal etter gjeldende regelverk som hovedregel tas stilling til dispensasjon etter plan- og bygningsloven først. I praksis ser vi at kommuner i mange tilfeller likevel avgjør jordlovsaken først. I og med at plan- og bygningsloven er sektorovergripende, og fradeling til andre formål enn landbruk først og fremst skal behandles etter plan- og bygningsloven, er vi positive til at forslaget om at dispensasjonsak etter plan- og bygningsloven alltid skal behandles først.”

5.2.2.3 Rettar knytte til eigedomar

Norges Bondelag foreslår ein regel om at det ved søknad om frådeling av tilleggsareal bør vere eit vilkår for frådelinga at alle spørsmål om rettar som gjeld resteigedomen og tilleggsarealet må vere avklarte før det kan givast samtykke til deling. Eksempel på slike rettar er rett til veg, beite, jakt, fiske og rett til bruk av vatn. I saksframstillinga i uttalen grunngir Norges Bondelag forslaget med at ei slik løysing kan vere konfliktdempande. Sjå sitat frå uttalen i kapittel 5.4.2.2.

Vestre Slidre kommune uttaler:

”I forbindelse med ny delingsparagraf, ønsker Vestre Slidre kommune at departementet skal diskutere og ta stilling til og konkretisere i loven om jakt- og fiskerettigheter skal kunne fradeles en eiendom, eller om rettighetene skal være uløselig knyttet til en landbrukseiendom og ha et areal bak seg som grunnlag for retten.”

5.2.3 Departementets vurderingar

5.2.3.1 Omdisponering etter jordlova § 9

Etter jordlova § 9 skal dyrka jord ikkje brukast til formål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon, og dyrkbar jord må ikkje disponerast slik at ho ikkje vert eigna til jordbruksproduksjon i framtida. Dersom ein søknad om frådeling har eit formål som inneber slik omdisponering, må det givast samtykke etter både jordlova § 9 og § 12 før arealet kan takast i bruk til formålet.

Vedtak etter § 9 og § 12 er separate vedtak, men vert i mange tilfelle gjort samtidig fordi søknadene kjem inn til kommunen samtidig. Dersom det ikkje ligg føre ein søknad etter jordlova § 9, og kommunen meiner samtykke etter § 9 er nødvendig, kan kommunen behandle delingssøknaden som om han òg er ein søknad om omdisponering. Kommunen kan alternativt gjere søkjaren merksam på at det er nødvendig med ein eigen søknad om omdisponering for å kunne bruke arealet til eit anna formål.

Rundskriv M-4/2003 inneheld blant anna slik rettleiing om saksbehandlinga:

”I slike tilfeller må jordlovmyndigheten vise i vedtaket at den har tatt stilling til lovens krav for å gi tillatelse til omdisponering etter § 9 og tillatelse til deling etter § 12.
Dersom søknaden om omdisponering er avslått, bør kommunen ta kontakt med søker for å få avklart om vedkommende fastholder delingssøknaden. Hvis søker trekker delingssøknaden må vedkommende få refundert delingsgebyret. Hvis vedkommende fastholder delingssøknaden må kommunen ta stilling til om vilkårene for fradeling er oppfylt. Kommunen bør i så fall be opplyst hva det fradelte areal skal brukes til.”

I samband med undersøkinga til Statens landbruksforvaltning som er omtalt under kapittel 3.5.2, gav fylkesmennene tilbakemeldingar om at mange vedtak fatta av kommunane er mangelfullt opplyste, mellom anna at kommunane i mange høve ikkje har teke stilling til spørsmålet om omdisponering etter jordlova § 9.

Det er framheva i Meld. St. 9 (2011–2012)Landbruks- og matpolitikken Velkommen til bords at landet har knapt med areal som kan nyttast til matproduksjon. Det er derfor viktig med eit sterkt jordvern. Sjølv om departementet foreslår å gjere det enklare å dele frå, bør dette ikkje kome i strid med målsetjinga om å redusere nedbygginga av dyrka og dyrkbar jord. Departementet ønskjer derfor å auke merksemda om jordvern i føresegna om deling. For å kunne frådele dyrka og dyrkbar jord til andre formål enn jordbruksproduksjon, bør det vere ein føresetnad at det er gitt løyve til omdisponering.

Departementet foreslår derfor eit nytt andre ledd i jordlova § 12 som fastset at dersom søknaden om deling gjeld eit formål som inneber omdisponering av dyrka eller dyrkbar jord, kan samtykke til deling ikkje givast utan at det er gitt samtykke til omdisponering etter § 9. Dette inneber at samtykke til omdisponering, der dette er nødvendig, er eit vilkår for å gi samtykke til deling. Når det ikkje er gitt samtykke til omdisponering, må kommunen avslå søknaden om deling. Høyringsinstansane har gitt brei støtte til forslaget.

5.2.3.2 Dispensasjon etter plan- og bygningslova § 19-1

Kommuneplanens arealdel skal fastleggje kva dei ulike areala i kommunen skal kunne brukast til, slik at det vert lettare å utarbeide meir detaljerte planar for enkeltområde, og slik at det raskt og enkelt kan takast avgjerder i enkeltsaker i tråd med kommunale mål og nasjonal arealpolitikk.

Kommuneplanens arealdel med tilhøyrande føresegner har direkte rettsverknad. Dette betyr at ein vedteken plan er bindande for dei tiltaka som er omfatta av plan- og bygningslova. I eit område som i plan er lagt ut til landbruks-, natur- og friluftsformål, samt reindrift, LNF(R)-område, vil frådeling til landbruksformål vere i samsvar med planen. Slike frådelingar kan likevel gå inn under jordlova § 12. Frådeling av byggjetomter til andre formål enn landbruk vil vere i strid med planen. Deling av areal med bygningar er òg i strid med LNF(R)-formålet i arealdelen når delinga vil føre til ei bruksendring til andre formål. LNF(R)-formålet kan ha underformål om for eksempel spreidd bustadbygging. Dette arealformålet med tilhøyrande planføresegner skal gi rom for å innpasse visse andre bygningar i LNF(R)-området enn dei som vert nytta i primærnæringa, utan å gjere det nødvendig med planrevisjon, reguleringsplan eller dispensasjon i det enkelte tilfellet.

Dei fleste landbrukseigedomane i landet ligg i område som i kommuneplan er lagde ut til eller er regulerte til LNF(R)-område. Er formålet med frådelinga å endre bruken av eigedomen eller arealet, vil ny bruk nokså ofte vere i strid med planformålet. Dette vil for eksempel vere tilfelle der det vert delt frå tomter med eller utan bygningar som skal nyttast til fritids- eller bustadformål. Plan- og bygningslova § 19-1 inneheld ein regel som opnar for søknad om dispensasjon frå planen.

Avgjerd av søknad om dispensasjon etter plan- og bygningslova § 19-2 byggjer på vurderingar som til dels overlappar med vurderinga ved søknad om samtykke til frådeling etter jordlova § 12. Eit positivt utfall i dispensasjonssaka fører likevel ikkje til at samtykke til deling etter jordlova skal givast. Det same gjeld ved samtykke til frådeling etter jordlova, der eit slikt samtykke ikkje medfører at det skal givast dispensasjon etter plan- og bygningslova.

I eit brev frå 1998 til fylkesmennene trakk Miljøverndepartementet opp retningslinjer for samordninga mellom dispensasjonsvedtak etter plan- og bygningslova og vedtak om deling etter jordlova. Miljøverndepartementet la til grunn følgjande:

”Søknaden om fradeling/omdisponering bør først vurderes i forhold til plan- og bygningsloven som er den sektorovergripende loven. Framgangsmåten i slike saker bør være at saken først sendes på lokal høring (internt i kommunen) knyttet til aktuelle sektorer – landbruk, miljø kultur osv. – vedrørende spørsmål om dispensasjon etter pbl § 7. Deretter kan saken tas opp i forhold til den aktuelle sektorloven – i dette tilfellet jordloven.”

Høyringa knytt til forslaget om å lovfeste ein regel om rekkefølgje viser klart at kommunane i varierande grad har lagt opp til behandling i tråd med brevet frå Miljøverndepartementet. Høyringa viser dessutan at nokre kommunar ikkje skil mellom dei ulike vedtaka.

Landbruks- og matdepartementet meiner at det ikkje kjem godt nok fram i regelverket at den som vil dele ein eigedom må innhente fleire ulike samtykke frå kommunen. Det kjem heller ikkje fram kva for rutinar kommunane skal følgje ved behandlinga.

Under høyringa har det kome innspel om at departementets forslag til rekkefølgje i saksbehandlinga ikkje alltid passar. Kommunane er ulikt organiserte, og dei har ulike behov. Høyringa viser at kommunane dessutan har ulike meiningar om korleis dei best kan organisere saksbehandlinga, og at mange av dei ønskjer å velje rekkefølgje sjølv. Departementet har forståing for dette, og meiner det er viktig å gi rom for lokale tilpassingar.

Departementet meiner på denne bakgrunn at rekkefølgja ved behandling av deling etter jordlova og dispensasjon etter plan- og bygningslova ikkje bør lovfestast. Departementet vil likevel presisere at behandlinga etter jordlova og plan- og bygningslova må gjerast i kvar sin prosess slik at det vert fatta eigne vedtak etter dei to føresegnene.

5.2.3.3 Rettar knytte til eigedomar

Departementet foreslår ingen regel om at samtykke til frådeling av tilleggsareal ikkje skal kunne givast med mindre alle spørsmål som gjeld bruksrettar og andre rettar er avklarte først. Departementet meiner at det ikkje er tenleg å regulere dette. Spørsmål om frådeling som gjeld slike rettar er elles drøfta i kapittel 5.4.3.3 Vern av arealressursane.

5.3 Meir open vurdering ved søknad om deling

5.3.1 Høyringsforslaget

Departementet foreslo å fjerne dei lovbestemte vilkåra i gjeldande lov § 12 andre ledd som absolutte vilkår for å gi delingssamtykke. Dei omsyna som er relevante og viktige, bør i staden gå fram som avvegingsmoment i ei heilskapsvurdering (sjå kapittel 5.4).

5.3.2 Høyringsinstansane

Høyringa viser at det er mange ulike synspunkt på forslaget om å erstatte dei lovbestemte vilkåra i gjeldande lov med ei totalvurdering. Nokre støttar forslaget. Andre meiner endringa vil vere uheldig. Mange høyringsinstansar, både dei som meiner forslaget er uheldig, og dei som støttar forslaget, er opptekne av kva for utfordringar forslaget kan føre med seg. Fylkesmennene har særleg vist til at forslaget får følgjer for Fylkesmannen si overprøving etter forvaltningslova § 35 og kontrollheimelen i jordlova § 3 første ledd fjerde punktum.

Norges Skogeierforbund, NORSKOG og Fylkesmannen i Aust-Agder er av dei som meiner at gjeldande lovbestemte vilkår kan vere eit hinder for gode løysingar. Norges Skogeierforbund uttaler blant anna om dette:

”Dagens lovtekst, der samtykke til deling forutsetter at samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, eller at deling er forsvarlig ut fra hensynet til avkastninga på eiendommen, gir en alt for restriktiv delingspraksis. …
Norges Skogeierforbund ser det som viktig at jordloven fortsatt kan forhindre uhensiktsmessig oppdeling som skaper flere driftsenheter. Den foreslåtte lovendringen er tilfredstillende på dette punktet.”

NORSKOG uttaler:

”NORSKOG støtter forslaget om å oppheve de lovbestemte vilkårene for deling: samfunnsinteresser av stor vekt eller forsvarlig ut frå omsynet til den avkasting eigedomen kan gi. Samfunnsinteressene vil ivaretas gjennom planverket i kommunen. Det vesentlige er imidlertid at hensynet til avkastninga på eiendommen som søkes delt, ikke lenger skal være avgjørende for delingsspørsmålet.”

Fylkesmannen i Aust-Agder uttaler:

”Fylkesmannen er einig i at dei lovbestemte vilkåra for deling som ein har i dag kan stenge for ei heilskapsvurdering som kan vere fornuftig og velgrunna.”

Fylkesmannen i Oslo og Akershus er særleg positiv til at det lovbestemte vilkåret knytt til avkastinga eigedomen kan gi, er foreslått fjerna:

”Det nåværende vilkåret om driftsøkonomisk forsvarlighet (forsvarlig ut fra en avkastninga eiendommen kan gi) har vært problematisk, både fordi marginalbetraktninger i forhold til arealavståelser er svært krevende, og fordi vilkåret bare retter seg mot den eiendommen som er omsøkt, og ikke omfatter eiendommer som kan styrkes gjennom tildeling av tilleggsarealer.”

Ein del høyringsinstansar meiner at dei lovbestemte vilkåra ikkje bør fjernast. Kristiansand kommune, Fylkesmannen i Telemark, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane og Fylkesmannen i Finnmark er blant desse. Mange meiner at forslaget vil svekke jordvernet. Kristiansand kommune uttaler:

”Det foreslås også i høringsnotatet å fjerne de lovfestede vilkårene for deling. Dette vil innebære en nedtoning av de statlige hensyn som har begrunnet delingsforbudet, og medføre at jordlovens § 12 blir mer skjønn fra kommune til kommune og at jordvernet trolig bli svekket.”

Fylkesmannen i Telemark uttaler:

”Vi mener signalene i høringen kan tolkes dithen at jordvernet svekkes i store deler av fylket og at disse signalene vil gripes begjærlig ved behandling av omdisponering til andre formål både etter jordloven og plan- og bygningsloven (pbl).”

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane meiner at omsyna bak delingsføresegna vert svekka. Fylkesmannen uttaler:

”Ved å halde på dagens ordning, med absolutte, alternative vilkår, meiner vi at hovudomsynet bak delingsføresegna vert langt tydelegare, og at det vil få ein meir sentral plass ved vurdering av søknadene.”

Fylkesmannen i Finnmark meiner det er viktig å halde på vilkåra fordi det er eit godt grunnlag for vurderingane. Fylkesmannen uttaler:

”De lovfestede vilkårene for deling som vi i dag har i jordlovens § 12 har til nå dannet et godt grunnlag for en konkret vurdering fra sak til sak. Uten disse vilkårene nedfelt i loven vil det være mer utfordrende å konkretisere og begrunne et avslag.”

Statens landbruksforvaltning meiner at gjeldande reglar kan sementere eigedomsstrukturen unødig, og at manglande fleksibilitet og festna praksis kan gjere det vanskeleg å kome fram til elles gode løysingar. Statens landbruksforvaltning peiker samtidig på at det er ei utfordring at frådelingar kan føre til små eigedomar som er ukurante for sjølvstendig landbruksdrift. Statens landbruksforvaltning uttaler:

”Vi er enig med departementet i at dette øker risikoen for at landbruksareal kommer ut av drift, enten ved omdisponering (særlig i pressområder) eller ved gjengroing (i utkantstrøk). Driveplikten etter jordloven § 8 kan være vanskelig å følge opp for små arealer, og en senere søknad om omdisponering etter jordloven § 9 vil utfordre myndighetenes plikt til å vektlegge jordvernhensynet på grunn av størrelsen. Endringsforslaget kan videre medføre at fradeling som i første omgang er til bolig eller til uendret bruk, senere blir fulgt opp med søknad om bruksendring til fritidsformål, eller planer om helt andre formål enn opprinnelig forutsatt. Det blir en utfordring for kommunene å etablere en god praksis i slike saker.”

Fleire høyringsinstansar peiker på at det er behov for rettleiing ved utøving av forvaltningsskjønnet. Nokre etterlyser slik rettleiing fordi momenta i forslaget til nytt tredje ledd ikkje er konkrete nok, sjå omtale av desse momenta i kapittel 5.4.1. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag er eksempel på dette. Nokre høyringsinstansar peiker på at vurderingane vil verte vanskelege, og at dette må bøtast på ved klare retningslinjer.

Ei rekkje høyringsinstansar har kommentert handlingsrommet for skjønn. Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler bl.a.:

”Med det handlingsrommet for skjønn som det nå legges opp til i delingssaker etter jordloven er det også god grunn for å tro det vil bli svært ulik praksis kommunene i mellom med hensyn til skjønnsutøvelsen og nærmest fritt fram for kommunene til å dele eiendommer. I Vest-Agder er det ikke uvanlig at eiendommer søkes delt i forbindelse med arveoppgjør og ved oppløsning av sameie, og den foreslåtte liberaliseringen i jordloven vil gjøre det lettere å få delt eiendommer i slike tilfeller, selv om delingen på sikt ut fra landbrukshensyn er klart uheldig.”

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har òg merknader forvaltningsskjønnet:

”Fylkesmannen oppfatter forslag til endring av jordloven § 12 slik at det skal bli større handlingsrom for det lokale skjønn ved praktisering av bestemmelsen. Dette innebærer at en vil kunne få forskjellig praksis avhengig av hvilket fylke og hvilken kommune en befinner seg i, og forskjellig praksis innenfor den enkelte kommune. Fylkesmannen oppfatter også foreliggende endringsforslag som en lovmessig stadfesting av en forvaltningspraksis som over tid i noen grad har nedfelt seg, samt at det åpnes for en mindre restriktiv delingspraksis ut fra samfunnsutviklingen.”

Fleire fylkesmenn har synspunkt på kva for følgje forslaget vil kunne få for statleg overprøving og bruk av kontrollheimelen i jordlova § 3. Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler om dette:

”Sett i lys av den liberaliseringen det nå legges opp til i jordlovens delingsforbud og det store handlingrommet i kommunens skjønnsvurdering som den foreslåtte endring vil medføre, ser vi det som svært vanskelig å ta i bruk kontrollhjemmelen for overprøving av kommunale vedtak med hjemmel i forvaltningslovens § 35.”

Fylkesmannen i Telemark har liknande kommentar:

”Med den liberaliseringen det nå legges opp til i § 12, samt det store handlingsrommet i kommunes skjønnsvurdering finner vi det vanskelig å ta i bruk kontrollhjemmelen for overprøving av kommunale vedtak.”

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag etterlyser ei nærare vurdering av kva forslaget vil ha å seie for rollefordelinga mellom stat og kommune. Fylkesmannen viser til at han i dei seinare åra har omgjort nokre kommunale vedtak etter jordlova § 12 av eige tiltak. Årsaka til dette er at vedtaka har representert klare brot på dei lovbestemte skrankane i føresegna. Fylkesmannen uttaler:

”Vi mener at departementet må ta stilling til om overgangen til en langt mer skjønnsmessig regel få betydning for statlige landbruksmyndigheter sitt mandat som kontroll- og overprøvingsinstans. Vurderingen av momentene i lovforlagets tredje ledd er så skjønnsmessige at vi ikke kan se at det vil være grunnlag for å overprøve kommunen dersom forslaget vedtas. For det tilfellet at dette er lovgivers intensjon bør det komme til uttrykk i form av retningslinjer eller lignende. Dette for å tydeliggjøre rollefordelingen mellom kommunale og statlige landbruksmyndigheter på dette området.”

5.3.3 Departementets vurderingar

Delingssamtykke kan etter gjeldande jordlov § 12 andre ledd berre givast dersom det ligg føre samfunnsinteresser av stor vekt, eller det er forsvarleg ut frå omsynet til den avkastinga eigedomen kan gi. Vilkåra er absolutte vilkår for å kunne gi samtykke til deling. Sjå omtalen av gjeldande rett i kapittel 3.2. Vilkåra kan stengje for delingar som ut frå ei heilskapsvurdering kan vere fornuftige og velgrunna. Gevinsten for eigedomen som vert styrkt med areal er for eksempel berre relevant dersom gevinsten kan karakteriserast som ei samfunnsinteresse av stor vekt. Sjølv om vilkåret om samfunnsinteresser av stor vekt er oppfylt, vert ein søknad om delingssamtykke ofte avslått dersom søkjaren ønskjer å behalde litt landbruksareal, for eksempel saman med bustadhuset. Grunngivinga vil som regel vere at attverande del av eigedomen vert ei lite rasjonell landbrukseining.

Dei to lovbestemte vilkåra i delingsføresegna kan etter dette vere til hinder for frådeling av jord som skal seljast som tilleggsjord. Fleire høyringsinstansar peiker på at nettopp dette er uheldig. Sjå for eksempel uttalane frå NORSKOG, fylkesmennene i Aust-Agder og Oslo og Akershus og Statens landbruksforvaltning som er refererte ovanfor. Vilkåra kan òg hindre frådeling av tomt eller hus som kan brukast som buplass.

Sett i lys av behovet for endringar, sjå kapittel 4, meiner departementet at gjeldande reglar kan gi uheldige resultat. Departementet foreslår derfor å fjerne dei lovbestemte vilkåra som absolutte vilkår for å gi delingssamtykke. Departementet meiner at dei omsyna som er relevante og viktige ved avgjerd av ein søknad om deling i staden bør gå fram som avvegingsmoment i ei heilskapsvurdering. Mange høyringsinstansar peiker på at lovbestemte vilkår gir betre haldepunkt for vurderinga og viser dei viktigaste omsyna bak delingsføresegna betre. Sjå bl.a. uttalen frå Fylkesmannen i Sogn- og Fjordane i kapittel 5.3.2. Departementet har forståing for dette, men meiner likevel at ei endring i føresegna er nødvendig for å møte behova som er skisserte i kapittel 4.

Departementet foreslår etter dette i tråd med forslaget i høyringsnotatet å innføre eit nytt tredje ledd som erstattar gjeldande § 12 andre ledd, sjå kapittel 5.4. Nytt tredje ledd vil gjelde søknad om frådeling generelt. I tillegg foreslår departementet eit nytt fjerde ledd som gir kommunen utvida handlingsrom til å samtykke til deling der formålet er busetjing, sjå kapittel 5.5. Forslaget omfattar berre landbruksmessige omsyn og omsynet til busetjinga. Løysinga byggjer på at omsyna som taler for ei delingsføresegn er dei same som etter gjeldande lov, men at rammene for vurderinga av om ein skal gi samtykke til deling må verte noko vidare enn i dag. Det vil i hovudsak vere dei same omsyna som skal vurderast anten ein bruker lovvilkår eller ei open vurdering.

Løysinga opnar for ei mindre fastslåst vurdering av omsyna som gjer seg gjeldande i den konkrete delingssaka. Løysinga gir kommunane auka handlingsrom til å løyse konkrete utfordringar. Kommunen kan for eksempel kome til ulike resultat i ei delingssak avhengig av om eigedomen ligg i eit område med problem med busetjinga, eller om eigedomen ligg i meir sentrale område med press på landbruksareala. I praksis må det gjerast ei konkret avveging i den enkelte delingssaka.

Departementet har merka seg uttalane frå høyringsinstansane som skisserer utfordringane ved å gå frå lovbundne vurderingar til eit meir ope forvaltingsskjønn. Sjå omtalen i kapittel 5.3.2. Departementet er samd i at det er vektige utfordringar ved ei slik omlegging, og meiner derfor at det ikkje kan vere heilt opp til forvaltinga å avgjere kva omsyn ein skal leggje vekt på. Kva som er relevante moment ved vurdering av deling av ein landbrukseigedom må ein sjå i lys av kva som er formålet med å ha ei føresegn om deling. Forslaget til nytt tredje ledd inneheld moment departementet meiner er viktig å ta med i heilskapsvurderinga av ei delingssak. Dei konkrete forslaga til vurderingsmoment er drøfta i kapittel 5.4.3.

Departementet meiner blant anna at det er svært uheldig dersom eit delingssamtykke fører til svekka jordvern slik Fylkesmannen i Telemark er inne på. I Meld. St. 9 (2011-2012) Landbruks- og matpolitikken Velkommen til bords er det vist til at målet om at den årlege omdisponeringa av viktige jordressursar skal vere lågare enn 6 000 dekar framleis gjeld. Det er viktig å ta i bruk dei verkemidla som finst for å nå dette målet. Departementet ser det slik at dei viktigaste verkemidla for å få dette til er nedfelte i forbodet mot omdisponering i jordlova, og i føringar og retningslinjer for jordvern som er aktuelle ved utarbeiding av planar etter plan- og bygningslova. Denne vurderinga ligg òg til grunn for omtalen i stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken, og fleire høyringsinstansar gir dessutan uttrykk for det same. Formålet med forslaget til nytt andre ledd som er omtalt i kapittel 5.2.3.1 er såleis å styrke merksemda i delingsføresegna om jordvern på matproduserande areal.

Departementet er klar over at avgjerda av ein konkret delingssøknad etter omstenda på sikt kan svekke drifta i gode landbruksområde og driftsgrunnlaget på enkelteigedomar. Deling kan føre til at fleire eigedomar enn i dag vert små og utenlege for sjølvstendig landbruksdrift slik Statens landbruksforvaltning er inne på. Det er viktig at kommunen tek omsyn til slike langsiktige følgjer. Departementet meiner at omsynet til dei langsiktige følgjene vedtaket kan få må nedfellast som eit moment kommunen skal ha plikt til å leggje vekt på ved delingsavgjerda. Sjå løysinga i forslag til nytt tredje ledd.

Mange høyringsinstansar, mellom anna dei som er nemnde i kapittel 5.3.2, peiker på at det er behov for rettleiing ved utøvinga av forvaltingsskjønnet. Nokre av dei er opptekne av at vurderingsmomenta i lova må vere meir konkrete. Andre, som Statens landbruksforvaltning, peiker på at det kan verte ei utfordring for kommunane å etablere ein god praksis i slike saker. Departementet meiner at søkjarane på førehand i større grad vert i stand til å sjå kva resultatet av søknaden kan verte dersom lova inneheld retningslinjer for skjønnet. Slike vurderingsmoment gjer det dessutan klarare for kommunane kva dei skal leggje vekt på ved avveginga. Vurderingsmomenta kan i tillegg leggje til rette for at det er enkelt å sjå om det er svikt ved vurderinga kommunen har gjort. Etterprøvinga av vedtaket vert såleis enklare.

Departementet meiner likevel at vurderingsmomenta ved avgjerd av ein delingssøknad må vere nokså generelle. Ved avgjerd av delingsspørsmålet må det vere rom for å ta konkrete omsyn til den eigedomen saka gjeld, til området, og til ulike behov i nærområdet. Løysinga må leggje til rette for at det ut frå saklege forskjellar kan verte ulik praksis i ulike kommunar slik fylkesmennene i Vest-Agder og Nord-Trøndelag er inne på i uttalane sine. Føresegna må såleis opne for at regelen kan passe på forskjellige situasjonar. Forslaga i nytt tredje ledd til nye vurderingsmoment byggjer på ei slik tilnærming.

Departementet meiner at behovet for rettleiing kan imøtekomast ved at det vert utarbeidd nærare retningslinjer. Slike retningslinjer kan òg dekkje behovet for klare rammer for vurderinga vedtaket byggjer på. Dette gjer det mogleg å etterprøve avgjerda slik fleire fylkesmenn meiner det er behov for. For søkjarane kan det dessutan verte enklare å sjå kva resultatet av søknaden kan verte dersom kommunen klart, for eksempel gjennom arealplanarbeidet, viser korleis dei ønskjer at utviklinga i området bør vere.

Fylkesmannen kan med heimel i jordlova § 3 første ledd fjerde punktum føre kontroll med at nasjonale omsyn blir tekne vare på, og heimelen for å overprøve vedtak går fram av forvaltningslova § 35. Fleire fylkesmenn viser til at den statlege kontrollen ikkje lenger vert aktuell når ein ikkje har dei lovfesta vilkåra. Sjå uttalane frå fylkesmennene i Vest-Agder, Telemark og Sør-Trøndelag som er refererte i kapittel 5.3.2. Sjølv om kommunane får auka handlingsrom er det framleis nasjonale omsyn som ligg bak delingsføresegna, sjå kapittel 5.1.3 der formålet med delingsføresegna er drøfta. Momenta i forslaget til nytt tredje ledd skal dessutan danne ramme for vurderinga kommunen skal gjere, og dei aktuelle momenta skal vurderast i alle saker. I tillegg vil retningslinjer kunne gi rammer for vurderinga. Departementet meiner at dette saman med heimlane i jordlova § 3 første ledd fjerde punktum og forvaltningslova § 35 er gode nok reiskapar for å gjennomføre statleg kontroll med praksisen i kommunane.

5.4 Vurdering ved deling av landbrukseigedom

5.4.1 Høyringsforslaget

I høyringsnotatet foreslo departementet eit nytt tredje ledd som skal gjelde ved søknad om frådeling. Ved avgjerd av søknaden foreslo departementet at det som eit utgangspunkt skal leggjast vekt på om delinga legg til rette for ein tenleg variert bruksstruktur i landbruket. Inn under tenleg variert bruksstruktur fell moment som at delinga skal føre til ei driftsmessig god løysing, om det vert betre samsvar mellom eigedoms- og bruksstruktur, og omsynet til vern av arealressursane. I høyringsnotatet vart det foreslått å lovfeste desse momenta. Opplistinga av moment skulle likevel ikkje vere uttømmande. Andre moment skulle kunne trekkjast inn dersom dei fell inn under formålet i jordlova. Departementet viste til at løysinga vil gi kommunane meir lokalt handlingsrom.

5.4.2 Høyringsinstansane

5.4.2.1 Utgangspunkt for avveginga – tenleg variert bruksstruktur

Departementet oppfattar at dei høyringsinstansane som er positive til endringsforslaga i stort sluttar seg til at vurderinga av om det skal givast samtykke til deling skal ta utgangspunkt i kva som er ein tenleg variert bruksstruktur. Nokre høyringsinstansar har kommentert dette særskilt. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

”Vurderingen av hva som er tjenelige bruksstrukturer for nåværende og fremtidige generasjoner, og som sikrer aktive brukere, må etter vår oppfatning ta opp i seg samfunnsutviklingen i området.”

Hol kommune uttaler:

”Ordlyden ”tenleg variert bruksstruktur i landbruket” er alt for snever i så måte og ein bør i staden syne til ordlyden i jordlova § 1 om ”samfunnsgagnleg bruk”, jf. § 1, tredje ledd, som er svært dekkjande.”

5.4.2.2 Enkelte moment ved vurderinga

Vern av landbruksressursar

Det er få høyringsinstansar som har gitt særskilte kommentarar til forslaget om å ta inn vern av landbruksressursar som eit moment i tredje ledd. Mange høyringsinstansar gir likevel uttrykk for at det er viktig å verne om arealressursane som høyrer til landbrukseigedomen. Fylkesmannen i Hedmark uttaler blant anna:

”Landbruksressursane består av både dyrka mark, skog og utmarksareal. På mange eigedomar er skog og utmark ein viktig del av ressursgrunnlaget. I Hedmark er skog- og utmarksareala i mange høve av stor verdi for det totale ressursgrunnlaget på eigedomen. I ein del område er det også mange reine skog- og utmarkseigedomar utan dyrka mark. Fylkesmannen meiner det ikkje er rett å sjå på skog og utmark på ein annan måte enn dyrka mark og at det er naturleg å sjå alle arealressursane på eigedomen i samanhang. …
Det er uheldig om forslaget om å endre jordlova § 12 vil gjere det mogleg å selje dyrkajord utan omsyn til ein langsiktig ressursforvaltning. Det er vesentleg at arealressursane vert sett i samanheng og vert forvalta på ein heilskapleg og planmessig måte av omsyn til kulturlandskap, jordvern og kommande generasjonar.”

Kommunane Hemsedal, Hol og Nes meiner at punktet, ”vern om landbruksressursar” må endrast til å vise til landbruks- og utmarksressursar.

Fleire høyringsinstansar etterlyser ei drøfting av korleis dette omgrepet vil slå ut ved frådeling av skog og utmark. Fylkesmannen i Rogaland, NORSKOG og kommunane Lom, Lesja, Skjåk og Dovre er blant dei. Kommunane uttaler:

”I Nord-Gudbrandsdalen har mange landbrukseigedommar setre og andre rettigheitar knytt til garden i statsallmenningar. Setra skal i følgje Fjellova og seterforskrifta følgje jordvegen. I delingssaker der ein eigar skal sitja att med tunet og litt dyrka mark, medan resten av jordvegen skal seljast som tilleggsareal, kvar skal setra høyre til? Dette gjeld og rettigheitar i til dømes bygdealmenningar. Kommunane ser at ein ikkje kan komme ”heilt i mål” med problematikken rundt frådeling av setre no, sidan Fjellova ikkje er foreslått endra, men dette er noko kommunane ber LMD ta tak i og komme med avklaringar på i samband med den foreslåtte jordlovsendringa.”

Statens landbruksforvaltning etterlyser mellom anna ei vurdering av korleis ein ønskjer å praktisere regelen når det er søkt om frådeling av utmarksareal og seter, eventuelt der seljaren vil sitje att med slike areal aleine eller saman med tun når jordbruksarealet skal gå som tilleggsjord. Fylkesmannen i Hedmark uttaler om dette:

”Fylkesmannen er i tvil om skog og utmark vil verta selt som tilleggsareal til naboeigedomar i drift dersom det vert enklare å frådele dyrkajorda. Slik Fylkesmannen ser det er det vel så truleg at skog og utmark vert delt i mindre einingar som vert selde til personar utan tilknyting til landbruket. Fylkesmannen har røynd at det ofte vert søkt om oppdeling av landbrukseigedom i samband med generasjonsskifte. Ut frå erfaring ser ein også at nokre sameiger vert søkt løyste opp ved fysisk deling av utmarka mellom sameigepartane. Endringa vil kunne føre med seg eit mindre aktivt skogbruk fordi ein får mange små einingar som ikkje vert drivne profesjonelt dersom skogen ikkje betyr noko som inntektskjelde. Av omsyn til rasjonell drift og næringsutvikling i skog og utmark er det ofte naudsynt med samarbeid mellom mange grunneigarar. Samarbeid og organisering er enklare å få til ved klåre eigartilhøve, lokalt eigarskap og med større samanhangande eigedomar. Ei vidare oppdeling av skog og utmark vil gjere det enda vanskelegare å nytte desse ressursane i samband med næring.”

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag uttaler:

”En lovmessig endring, slik som foreslått, innebærer imidlertid etter fylkesmannens vurdering, en klar prinsipiell endring i forhold til hva som har vært situasjonen fram til dags dato. Dette fordi at jord- og skogressursene på en landbrukseiendom tradisjonelt og lovmessig har utgjort eiendommens ressursgrunnlag, uavhengig av arealfordelingen mellom jord og skog. Å se på jord- og skogressursene på en landbrukseiendom uavhengig av hverandre vil derfor innebære en klar prinsipiell endring. Fylkesmannen skulle derfor ønsket at det ble foretatt en nærmere og grundigere utredning av hva som kan bli konsekvensene dersom det åpnes for at eier i tillegg til gårdstun og tomt rundt dette, får beholde hele eller deler av eiendommens skog/utmarksarealer. En mulig konsekvens vil, etter fylkesmannens vurdering, blant annet kunne bli at det vil bli etablert flere uhensiktsmessig bebygde skogeiendommer, som det heller ikke kan kreves boplikt på.”

Mange høyringsinstansar meiner at forslaget i for stor grad opnar for frådelingar. Fylkesmannen i Rogaland uttaler om dette:

”Fylkesmannen i Rogaland ser med uro på eit lovforslag som inviterar til sal av bare deler av jordbruksarealet som tilleggsjord. Vi kan ikkje sjå at dette er i tråd med nasjonale målsettingar om eit kostnadseffektiv jordbruk, robuste bruk, og auka matproduksjon.
Delvis rasjonalisering av jordbruksareal vil redusere insitamentet til nødvendig rasjonalisering av heile gardsbruk og etablering av rasjonelle driftseiningar. Delvis rasjonalisering vil kunne gi mindre profesjonell og dårlegare agronomiske drift av gjenståande areal på seljarbruket.”

Fylkesmannen i Østfold uttaler:

”I Østfold er i praksis all dyrka jord egna for produksjon av matkorn, grønnsaker eller poteter. For å sikre profesjonell jordbruksdrift av alle våre verdifulle arealer er det viktig at det ikke åpnes for å fradele deler av jordbruksarealet slik at resultatet blir flere små, urasjonelle landbrukseiendommer. Vi mener derfor at regelen fremdeles må være gode bruksrasjonaliseringer hvor hele det produktive arealet legges til et eller flere nabobruk og tunet blir en boligeiendom. Vi ser allerede i dag at jordbruksarealet ikke er i drift som resultat av at tun er fradelt med noe jordbruksareal og hvor eier/ny eier ikke lenger driver jorda.”

Fleire høyringsinstansar tek opp spørsmålet om korleis vurderinga bør vere når delinga vil føre til at eigedomen kjem under arealgrensene for konsesjon etter konsesjonslova. Fylkesmannen i Hordaland er blant dei som tek opp dette. Fylkesmannen uttaler blant anna:

”Avveginga av føremonen med meir areal for kjøpar og storleiken på arealet som seljar ønskjer å sitje att med, kan i nokre høve vere vanskeleg. Det vil vere viktig at denne avveginga vert balansert. Lettare adgang til å dele frå tilleggsjord kan og i einskilde saker vere grunna i ønskje om at eigedomen dermed kan kome under konsesjonsgrensa i konsesjonslova.
Det er difor trong for at problemstillinga vert nærare drøfta i eventuelt nytt delingsrundskriv der ein utdjuper kor langt ein bør gå i å skaffe tilleggsjord samstundes som ein ikkje opprettar nye urasjonelle landbrukseigedomar/driftseiningar.”

Kommunane Lom, Lesja, Skjåk og Dovre har i ein fellesuttale vist til at omsynet til kulturlandskapet mellom anna er særs viktig for reiselivet, og kommunane meiner omsynet bør inn i lovteksta. Fylkesmannen i Telemark er òg inne på omsynet til kulturlandskapet, og uttaler:

”Vi registrerer at vektlegging av kulturlandskapet i vurderingene er tona ned og stiller spørsmål ved om dette er bevisst.”

Driftsmessig god løysing og betre samsvar mellom eigedoms- og bruksstruktur

Mange høyringsinstansar har merknader til forslaget om at det skal leggjast vekt på om delinga fører til ei driftsmessig god løysing. Høyringsinstansane ser ut til å meine at dette er eit moment som dekkjer dei fleste relevante landbruksfaglege tilhøva som må trekkjast inn ved vurderinga av søknaden.

NORSKOG meiner at bruken av momentet ”driftsmessig god løysing” vil slå ulikt ut alt etter om eigedomen er ein skogbrukseigedom eller ein jordbrukseigedom. NORSKOG uttaler:

”En god forvaltning av skog er ikke avhengig av at skogteigene er samlet. Det er driftsgrunnlaget som sådan som er avgjørende for en profesjonell næringsutøvelse. Det vil selvsagt være en fordel med samlet eiendom, men dette bør ikke være avgjørende for delingsspørsmålet.”

Norges Skogeierforbund meiner at når det skal vurderast om delinga fører til ei driftsmessig god løysing er det ikkje det same som at løysinga skal vere den beste. Det bør vere nok at løysinga er like god eller betre enn den eksisterande løysinga.

Mange høyringsinstansar etterlyser likevel ei nærare opplisting av meir konkrete moment som kan gi støtte for avveginga som kommunen skal gjere. Fylkesmannen i Hedmark sluttar seg til momenta i nytt tredje ledd, men har mellom anna eit atterhald som gjeld drifts- eller miljømessige ulemper. Fylkesmannen uttaler til dette:

”Kommunen skal i dag ta stilling til om deling kan føre til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området. Ein del søknader vert med rette avslegne på grunn av dette sjølv om eitt eller begge delingsvilkåra er oppfylt. Det typiske er tomt som ligg på uproduktiv mark, men inntil dyrka jord i drift. Det kan også gjelde ved frådeling av bustad som ligg i eller i grense til tunet. Med uttrykket ”ei driftsmessig god løysing”, som departementet syner til, tenkjer ein meir på bruksstorleik og arrondering. Etter forslaget er det ikkje meint å gjere materielle endringar på dette punktet, og Fylkesmannen vil difor tilrå at vurderingstemaet ”drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket” vert sett inn som eit eige punkt under ny § 12, 3. ledd.”

Norges Bondelag er blant dei høyringsinstansane som foreslår at vurderingsmomentet drifts- eller miljømessige ulemper bør stå i lova. I saksframstillinga som ligg til grunn for dette uttaler Norges Bondelag:

”Også når det gjelder adgangen til fradeling av boligtomter, gir dagens regel både fordeler og ulemper. På den ene side er det viktig å legge til rette for attraktive bosteder i områder med bosettingsutfordringer. På den annen side må man være klar over at økt adgang til fradeling av boligtomter i nærheten av en landbrukseiendom i aktiv drift, også fører med seg et betydelig konfliktpotensiale. Dette gjelder særlig landbrukseiendommer med husdyrproduksjon. De senere år har vi sett et sterkt økende antall konflikter mellom aktive bønder og andre som er bosatt i slike områder. Årsaken er ofte knyttet til støv, støy og lukt fra store fjøs, beitedyr, helge- og nattarbeid, men også andre spørsmål om bruk av driftsveger og utmark, eller nydyrking av jord.
I tiltakende grad rettsliggjøres slike konflikter ved at kommunehelsetjenesteloven eller naboloven påberopes for aktivt å motarbeide oppføring av nytt fjøs eller å kreve kostbare luktreduserende tiltak på eksisterende fjøs. I en del tilfeller legger kommunelegen liten eller ingen vekt på at byggesaken er behandlet og godkjent etter plan- og bygningsloven, selv om nøyaktig de samme innsigelsene ble drøftet der. Det hender også at naboer går så langt som å kreve avvikling av husdyrproduksjonen, selv om produksjonsvolumet har vært uendret i lang tid. Slike innsigelser og søksmål gjør det uforholdsmessig kostnadskrevende for bonden å øke inntekten ved effektivisering og rasjonalisering. Den økonomiske og psykiske belastningen i kjølvannet av slike saker er også ofte betydelig. Slike saker har i noen tilfeller medført nedleggelse av gårdsdriften i stedet for utvidelse.”

Mange av dei høyringsinstansane som rår frå forslaget til endring av delingsføresegna gir samtidig uttrykk for at gjeldande lov ikkje er til hinder for god bruksrasjonalisering. Mange av dei som støttar forslaget til endring av delingsføresegna grunngir tilrådinga med at det vil gi lettare tilgang til tilleggsjord. Fylkesmannen i Rogaland er mot forslaget, og peiker på at statistikken i fylket viser eit omfattande og til dels aukande omfang av bruksrasjonaliseringar og sal av tilleggsjord. Fylkesmannen uttaler òg:

”Vi er ikkje overbeviste om at kjøp av tilleggsjord basert på ein etablert leigestruktur (avtalar) ofte nok gir ein tenleg bruksstruktur. Vi har mange etablerte leigeavtalar der det er lang avstand mellom leigar og utleigar, og der det aktuelle leigearealet vil skape grunnlag for å gi ein langt betre bruksstruktur om det blei lagt til andre aktuelle bruk. Vi har område i alle delar av Rogaland der større områdejordskifte burde vore gjennomført for å etablere ein kostnadseffektiv og rasjonell bruksstruktur.”

Kommunane Lom, Lesja, Skjåk og Dovre har i ein fellesutale gitt merknader i same lei. Kommunane uttaler:

”Kommunane er noko i tvil om tilsikta intensjon til ei betre samsvar mellom eigedoms- og bruksstruktur vil kunne oppnåast ved lovendring. Kommunane er av den oppfatning at holdninga og ynskje om å behalde eigedom og areal er største hinderet for å redusere leigejordandelen.”

Fylkesmannen i Vest-Agder er av dei som meiner at ei oppmjuking av praksis etter delingsføresegna kan føre til auke i omsetjinga av tilleggsjord og -skog. Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler:

”Vi støtter tanken om å legge mer vekt i delingssaker på kjøpers bruk enn på avgiverbruket.”

Fylkesmannen i Vestfold har liknande synspunkt. Fylkesmannen uttaler:

”Lovkravet knyttet til konsekvenser for den avgivende eiendommens avkastning foreslås erstattet med en helhetsvurdering av om tiltaket legger til rette for en hensiktsmessig og variert bruksstruktur i landbruket. Forslaget legger til rette for å dele fra en del av en eiendom når formålet er salg av tilleggsjord. Endring som foreslått fremstår som hensiktsmessig ut fra at det er mange passive eiere, og mange som driver aktivt på leiejordbasis. Med stor andel leiejord blir driftsgrunnlaget usikkert, og det er vanskelig å planlegge drifta. Ved endring som foreslått vil delingsbestemmelsen fremstå som en videreføring av jordlovens formålsbestemmelse. Etter Fylkesmannen i Vestfold sin oppfatning vil helhetsvurdering som foreslått legge til rette for eiendoms- og driftsforhold, som fremstår som hensiktsmessige i et langsiktig perspektiv, og for de som driver aktivt i landbruket i dag.”

Norges Bondelag støttar forslaga til endringar i delingsføresegna, men meiner det samtidig er behov for å trekkje nærare grenser for praktiseringa slik at ein kan unngå uheldige verknader av forslaga. Norges Bondelag uttaler at det er vanskeleg å finne fram til slike grenser, og set fram følgjande forslag:

”Norges Bondelag mener at resteiendom som etter fradeling av tilleggsareal ikke lenger skal drives som et selvstendig bruk, ikke kan ha mer enn maksimalt 5 dekar jordbruksareal og maksimalt 50 dekar totalt. Dersom det av drifts- eller arronderingsmessige årsaker vil være vanskelig eller uhensiktsmessig for kjøper av tilleggsjorden å nytte hele det overskytende jordbruksarealet, kan resteiendommen beholde inntil 10 dekar jordbruksareal.
Norges Bondelag mener det bør fremgå av loven, at kjøp av tilleggsjord som ville gi ”driftsmessig lite heldige løsninger” må avslås.
Norges Bondelag mener at resteiendom som etter fradeling av tilleggsareal ikke lenger har ressurser til å drives som et selvstendig bruk, ikke skal ha allmenningsrett, servitutt på annen eiendom, andel i realsameie eller fellesseter, eller andre begrensede rettigheter over fremmed grunn. Allmenningsretten bør følge tilleggsarealet og øvrige ressursene bør enten følge tilleggsarealet eller tilbys øvrige rettighetshavere for kjøp.
Norges Bondelag mener at resteiendom som etter fradeling av tilleggsareal ikke lenger har ressurser til å drives som et selvstendig bruk, ikke skal kunne beholde seter eller andre parseller som ligger adskilt fra resteiendommen (tunteigen). Slike parseller må tilbys for salg som tilleggsjord.”

Norges Bondelag gjer samtidig merksam på at problemstillingane er ulike avhengig av om saka gjeld frådeling av utmark eller innmark. Norges Bondelag meiner problema særleg er aktuelle i område der utmarksressursane gir viktige bidrag til dei samla inntektene på garden, og der ressursane anten ligg i sameige, eller dersom tenleg utnytting berre kan skje gjennom samarbeid eller sambruk. Norges Bondelag uttaler i saksframlegget til høyringsuttalen om dette:

”Økt oppstykking av utmark kan således bidra til at ressurser som er verdifulle i et langsiktig perspektiv, enten blir vanskeligere å utnytte, eller også, avhengig av eierforholdet, avskåret fra å være en inntektskilde for bonden og lokalbefolkningen. Eksempler på dette er mineraler, og vind og vann som grunnlag for kraftproduksjon.
Det er vanskelig å gi regler som virker konfliktdempende i kjølvannet av mer oppstykket eierstruktur i utmark. Særlig gjelder dette i områder hvor utmarksressursene gir viktige bidrag til gårdens samlede inntekter, og ressursene samtidig enten ligger i sameie eller at formålstjenlig utnyttelse forutsetter samarbeid eller sambruk. Slike spørsmål bør derfor avklares før delingssamtykke innvilges. Plan- og bygningsloven § 21-6 er ikke tilstrekkelig for dette formålet. Videre kan man tenke seg et krav om at bare en av eiendommene viderefører allmenningsrett, servitutter, andel i realsameie eller fellesseter, eller andre begrensede rettigheter over fremmed grunn. Det vil ikke være hensiktsmessig om de to enhetene skulle dele andelen i et utmarkssameie eller om en eiendom som i praksis er en bolig- eller fritidseiendom, har rettigheter i en fellesseter eller i en allmenning.”

5.4.3 Departementets vurderingar

5.4.3.1 Innleiing og avgrensing

Departementet foreslår i kapittel 5.1 at det framleis skal vere ei delingsføresegn i jordlova. Grunngivinga for delingsføresegna går fram av kapittel 5.1. Utgangspunktet er at det er nødvendig med eit samtykke til deling. Slikt samtykke skal ein kunne få dersom det ikkje går ut over dei interessene delingsføresegna skal verne.

Omsyna bak regelen om ei godkjenningsordning ved deling kan kome i konflikt med andre samfunnsinteresser. Etter gjeldande delingsføresegn kan ”samfunnsinteresser av stor vekt” gi grunnlag for delingssamtykke. Departementet meiner delingsføresegna berre bør ta opp i seg slike samfunnsinteresser som fell innanfor formålet med lova, sjå likevel kapittel 5.5 og 5.6.

Det går fram av kapittel 5.3 at departementet meiner det bør vere ei meir open vurdering ved søknad om frådeling enn i dag. På same måten som i høyringsnotatet, foreslår departementet at lova skal leggje opp til ei heilskapsvurdering. I høve til forslaget i høyringsnotatet meiner departementet likevel at det bør gjerast nokre endringar. Departementet foreslår at rekkefølgja i momenta skal endrast, og at momentet ”betre samsvar mellom eigedoms- og bruksstruktur” skal vere ein del av vurderinga av om det vert ei driftsmessig god løysing. Departementet foreslår dessutan at spørsmålet om det vil føre til drifts- eller miljømessige ulemper skal vere eit eige vurderingsmoment ved avgjerd av ein delingssøknad. Det er gjort greie for desse endringane i kapittel 5.4.3.3 til 5.4.3.4.

5.4.3.2 Avvegingsmoment med utgangspunkt i tenleg variert bruksstruktur

Departementet legg til grunn at formålet med delingsføresegna bør vere å hindre at det oppstår einingar som er vanskelege å drive rasjonelt og oppretthalde som aktive bruk. Det bør dessutan vere mogleg å hindre oppdeling som gjer det vanskelegare å nekte seinare omdisponering. Det bør ut over dette vere mogleg å hindre at det oppstår driftsmessige ulemper. Sjå omtale av formålet med delingsføresegna i kapittel 5.1.

Avveginga av om samtykke skal givast bør såleis ta utgangspunkt i kva som er ein tenleg variert bruksstruktur i landbruket. Synet på kva som er ein tenleg variert bruksstruktur vil kunne endre seg over tid. Delingsføresegna må derfor utformast slik at det er mogleg å ta omsyn til at samfunnet utviklar seg i området der eigedomen ligg. Dette er Fylkesmannen i Oslo og Akershus inne på i høyringsuttalen sin. Dette gjeld for eksempel kva slags bruksstruktur som er tenleg ut frå utviklinga av busetjing og arbeidsmoglegheiter i området. Departementet har registrert at Hol kommune meiner at samfunnsgagnleg bruk som omfattast av jordlova § 1 tredje ledd òg bør omfattast av delingsføresegna. Etter departementets syn er slike omsyn omfatta av regelen. Inn under utgangspunktet tenleg variert bruksstruktur fell mellom anna moment som vern av arealressursane, at delinga skal føre til ei driftsmessig god løysing og at ein skal hindre drifts- eller miljømessige ulemper. Departementet foreslår såleis eit nytt tredje ledd i delingsføresegna som går ut på at det skal leggjast vekt på om delinga legg til rette for ein tenleg og variert bruksstruktur i tråd med formålet i jordlova.

Kva som er ein tenleg variert bruksstruktur er omtalt i rundskriv M-35/95 Om jordlovens formål. Det bør framleis leggjast til rette for utvikling av bruk som er tenlege for samfunnet både nasjonalt og lokalt, sett ut frå det området eigedomen ligg. Det er lagt til grunn som eit mål for jordlova at driftseiningane bør styrkast gjennom bruk av verkemidla i lova. Ved avgjerd av kva for bruksstorleik som er tenleg, må ein sjå på ressursgrunnlaget og om ressursane kan drivast på ein kostnadseffektiv måte i eit langsiktig perspektiv. Ved avgjerd av ei konkret sak kan ein likevel finne at auke av arealet ikkje vil føre til nemnande styrking av bruket. Ved vurderinga av kva som gir ein tenleg bruksstruktur må dei momenta som er nemnd i jordlova § 1 andre ledd trekkjast med.

5.4.3.3 Moment ved vurderinga

Vern av arealressursane

Departementet foreslo i høyringsnotatet at ”vern av landbruksressursane” skal vere eitt av vurderingsmomenta det skal leggjast vekt på ved avveginga av ein delingssøknad. I høyringsnotatet foreslo departementet at omsynet til vern om landbruksressursane skal reknast opp som moment nr. 3 i ordlyden i forslaget til nytt tredje ledd. Grunngivinga for å ha ei godkjenningsordning ved frådeling er særleg knytt til dette omsynet, sjå omtalen av formålet med regelen i kapittel 5.1. Departementet foreslår derfor endring i rekkefølgja av vurderingsmomenta slik at dette kjem betre fram. Departementet foreslår elles at vurderingsmomenta ikkje skal listast opp med eigne nummer, sjå lovforslaget § 12 nytt tredje ledd andre punktum.

Fleire av høringsinstansane har peikt på at vernet må gjelde alle ressursane som høyrer til landbrukseigedomen, for eksempel utmarksressursane. Departementet er samd i dette. For at det ikkje skal vere tvil om dette, og for å bruke same omgrep som i formålet med lova, foreslår departementet å bruke omgrepet ”arealressursane” i staden for ”landbruksressursane”.

Sjølv om formålet med delinga ikkje er omdisponering, kan deling av landbrukseigedom på sikt ha negativ effekt i høve til jordvern og skogbruk. Små einingar kan auke risikoen for at jorda kjem ut av drift, anten ved ei omdisponering eller ved attgroing på grunn av ikkje-bruk. Det kan òg by på vanskar for kommunane å følgje opp driveplikta på små bruk. Små einingar i skogbruket kan auke risikoen for at skogen ikkje vert forsvarleg driven. Formålet med delingsføresegna er å hindre at det oppstår einingar som er vanskelege å drive rasjonelt og oppretthalde som aktive bruk, sjå omtalen i kapittel 5.1. Det bør vere mogleg å hindre oppdeling som gjer det vanskelegare å nekte seinare omdisponering. Forslaget om at ein skal ta omsyn til ”vern av arealressursane”, gjer det mogleg å avslå søknaden, og såleis hindre ei slik utvikling.

Ved vurderinga må ein etter departementet sitt syn sjå landbruksressursane i eit langsiktig perspektiv. Ei rekkje høyringsinstansar gir på ulikt vis uttrykk for dette, sjå blant anna uttalen frå Fylkesmannen i Hedmark som peiker på at arealressursane må sjåast i samanheng og forvaltast på ein heilskapleg og planmessig måte som tek omsyn til kulturlandskap, jordvern og kommande generasjonar.

Departementet er samd med Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og dei høyringsinstansane som gir uttrykk for at jord- og skogressursar og andre ressursar må sjåast i samanheng. Dette er nødvendig fordi dei fleste landbrukseigedomane i Noreg både har jordbruksareal og skog. Mange eigedomar har dessutan uproduktive areal. I nokre tilfelle kan slike areal vere i bruk i samband med tilleggsnæringar, i andre tilfelle gir dei grunnlag for inntekter, for eksempel i form av jakt og fiske, eller dei kan vere utan aktuell bruk til næringsformål. Til eigedomane kan det òg høyre bruksrettar eller sameigepartar. Omgrepet arealressursane i jordlova § 1 dekkjer både areal og bygningar. Omgrepet i delingsføresegna må dekkje det same. Det står bygningar av ulike slag på langt dei fleste landbrukseigedomane. Om lag 172 000 eigedomar har bygningar. På desse eigedomane står det 1 million bygningar. Noko nær halvparten av bygningane er driftsbygningar, medan om lag 220 000 er bustadhus. Det er dette ressursgrunnlaget i form av areal og bygningar som samla gir grunnlag for næringsutøvinga og busetjinga i landbruket. Vernet om arealressursane bør etter departementets meining omfatte alle ressursane på eigedomen, anten dei består av jord, skog, utmark eller bygningar.

Departementet legg til grunn at momentet må ta opp i seg nokre av omsyna bak gjeldande føresegn der samtykke til deling kan givast dersom deling er forsvarleg ut frå omsynet til den avkastinga eigedomen kan gi. Departementet meiner at vurderinga må ta utgangspunkt i korleis deling vil påverke eigedomen og inntekta frå han ved å dele frå areal eller bygningar. Dette må ein sjå i lys av omsyna bak delingsregelen. Kva som er privatøkonomisk mest lønsamt for eigaren vil etter dette ikkje ha nemnande vekt. Det same gjeld kortsiktig gevinst i form av kontantoppgjer for eit frådelt areal. Det er dei langsiktige landbruksinteressene føresegna skal verne om.

Momentet bør på same måten som gjeldande føresegn gi eit vern både for små og store landbrukseigedomar. Vernet bør gjelde for areal, bygningar eller rettar som kan brukast til ei eller anna form for landbruksproduksjon, men òg for ressursar som kan kome til nytte i samband med verksemd som naturleg grensar til landbruk, for eksempel turisme eller anna tilleggsnæring.

Dersom det for eksempel gjeld deling av eigedom ved sal av tilleggsjord til ein nabo, må det vurderast om ressursane blir like godt eller betre verna ved at dei vert lagde til nabobruket. Dette vil vere nytt i høve til gjeldande reglar.

Driftsmessig god løysing

Omsynet til driftsmessig gode løysingar står i dag i formålet i jordlova § 1 og er såleis etter dagens regelverk eit relevant omsyn i delingssaker. Høyringsinstansane meiner at dette er eit moment som vil dekkje dei fleste landbruksfaglege tilhøva som må trekkjast inn ved vurdering av deling. Departementet er samd i dette, og foreslår at det skal gå fram som eit eige vurderingsmoment i lova at det ved søknad om deling skal leggjast vekt på om delinga fører til ei driftsmessig god løysing. Sjå forslaget til endring i § 12 tredje ledd andre punktum.

Kva som er ei driftsmessig god løysing er omtalt i Ot.prp. nr. 72 (1993-94) s. 78, der det heiter:

”Når det gjeld uttrykket driftsmessig gode løysingar, vil departementet peika på at dei endra rammevilkåra gjer det nødvendig å skapa eit meir robust jordbruk. I samband med eigedomsutforming må det derfor leggjast stor vekt på landbruksfaglege løysingar som kan føra til reduserte kostnader. Ein må søke å få ei arronderingsmessig god eigedomsutforming. Det inneber mellom anna at det dyrka arealet på driftseiningane bør vera mest mogleg samla med korte driftsvegar. Det vil og vera ei driftsmessig god løysing dersom utviding av driftseininga fører til at bygningsmassen og driftsapparatet på bruket vert betre utnytta. …
Vanlegvis vil ei oppbygging av einingane mot større bruk føre til reduksjon i driftskostnadene. Dette er etter departementet si vurdering eit moment som må trekkjast inn ved vurderinga av kva som gir ei driftsmessig god løysing.”

I omgrepet driftsmessig god løysing inngår såleis både det å leggje til rette for sal av tilleggsjord, og det å få til godt arronderte einingar som er rasjonelle å drive.

Ut over dette går det fram av rundskriv M-35/95 Om jordlovens formål at kva som gir driftsmessig gode løysingar mellom anna må vurderast i høve til andre mål i jordlova § 1. Eit eksempel på dette er at det må takast omsyn til kulturlandskapet.

Å skaffe tilleggsjord til eige vil ofte gi ei driftsmessig god løysing for den som får tilleggsjorda. Det er lagt til grunn i kapittel 4.3 at det er behov for å stimulere til sal av tilleggsjord, og at delingsføresegna bør opne for ei slik løysing.

Omfanget av leigejord har auka i fleire år, noko som på sikt kan føre til mange passive eigarar og svekka drift. Departementet meiner at delingsføresegna kan brukast som ein reiskap for å få betre samsvar mellom eigedoms- og bruksstrukturen, sjå kapittel 4.3. Departementet meiner derfor at delingsføresegna i større grad enn i dag må opne for at det kan givast samtykke til deling når jord som vert leigd bort skal overførast til ein aktiv næringsutøvar slik at han eller ho blir eigar av arealet.

I høyringsforslaget foreslo departementet å ta inn omsynet til å få betre samsvar mellom eigedomsstruktur og bruksstruktur som eit eige vurderingsmoment i delingsføresegna, sjå høyringsforslaget nytt tredje ledd nr. 2. Slik departementet nå ser det, fell dette omsynet meir naturleg inn under omsynet til driftsmessig god løysing. Vurderingane av dei to omsyna overlappar kvarandre og vil lett verte dei same. Departementet ser etter dette ikkje tilstrekkeleg grunn til å oppretthalde forslaget i høyringsforslaget. Omsynet til eigedoms- og brukstrukturen vil dekkjast av forslag til nytt tredje ledd andre punktum der det går fram at det skal leggjast vekt på om delinga fører til ei driftsmessig god løysing.

Etter gjeldande jordlov § 12 skal vurderinga av om deling er forsvarleg ut frå avkastinga eigedomen kan gi, knytast til den eininga som vert delt. Fører delinga til at andre eigedomar får tilleggsjord, må dette eventuelt trekkjast inn under vurderinga av om samfunnsinteresser av stor vekt taler for deling. Omgrepet driftsmessig god løysing i gjeldande jordlov § 1, som departementet nå foreslår å ta inn i delingsføresegna, endrar dette slik at både tilhøve knytte til eigedomen saka gjeld, og tilhøve knytte til eigedomen som får tilleggsjord, kan trekkjast inn i delingsvurderinga. Forslaget inneber dessutan at det vil vere relevant å trekkje inn i vurderinga om den frådelte jorda går til ein som allereie driv jorda på leigebasis. Det må takast stilling til om totalløysinga ved delinga fører til ei driftsmessig god løysing. Vurderinga av kva som er ei driftsmessig god løysing må byggje på kva som er ein pårekneleg bruk av eigedomen i eit langsiktig perspektiv.

Sitatet frå Ot.prp. nr. 72 (1993-94), sjå ovanfor, viser at når kommunen skal leggje vekt på kva som er ei driftsmessig god løysing, må det gjerast ei konkret vurdering av den eigedomen saka gjeld. Dersom det gjeld sal av tilleggsjord, må vurderinga dessutan knytast til eigedomen som får tilleggsjord. Vurderinga må gjerast ut frå den driftsforma som er pårekneleg. Dette gjer det mogleg å gjere nyanserte vurderingar, for eksempel avhengig av om saka gjeld ein jordbrukseigedom eller skogeigedom slik NORSKOG peiker på i høyringsuttalen sin.

Departementet er samd med Norges Skogeierforbund i at ei driftsmessig god løysing ikkje nødvendigvis vil vere det same som den beste driftsmessige løysinga. Det er nok at løysinga er god. Fylkesmannen i Hordaland nemner at delinga kan føre til at eigedomen kjem under arealgrensa for konsesjon etter konsesjonslova. Dette har i seg sjølv ikkje samanheng med kva som er ei driftsmessig god løysing. Det er totalløysinga som vil vere avgjerande for utfallet av saka.

Departementet har merka seg at fleire høyringsinstansar, mellom dei fylkesmennene i Telemark, Vest-Agder og Rogaland meiner at det er mogleg å praktisere delingsforbodet i gjeldande lov slik at ein kan gjennomføre gode bruksrasjonaliseringar, og at det er andre grunnar enn gjeldande regel som gjer at leigeomfanget er høgt. Departementet er samd i dette, men meiner at det er ønskeleg å endre innhaldet i delingsføresegna slik at det i større grad enn før kan stimulere til sal av tilleggsjord. Uttalane frå fylkesmennene i Vestfold og Vest-Agder er eksempel på høyringsinstansar som òg meiner at ei slik endring er eigna til å stimulere til auka omsetjing av tilleggsjord og -skog.

Løysinga opnar for at det kan leggjast større vekt enn tidlegare på at ein nabo får overta tilleggsjord sjølv om ein ikkje alltid oppnår full rasjonalisering. Det betyr at det etter ei konkret vurdering kan vere aktuelt å gi samtykke til deling sjølv om eigedomen i tillegg til for eksempel tunet vil omfatte noko innmark eller skog. Sjå omtale av gjeldande rett under kapittel 3.2.

Drifts- eller miljømessige ulemper

Departementet har merka seg at mange høyringsinstansar med noko ulik grunngiving har etterlyst ei nærare opplisting av meir konkrete moment som kan gi støtte for avveginga ved avgjerd av delingssøknader etter jordlova. Som eit utgangspunkt meiner departementet at det ikkje er tenleg at det i lova er fastsett mange ulike moment, sjå grunngivinga for dette i kapittel 5.3.3.

Eitt av momenta som er teke opp av høyringsinstansane krev likevel ein eigen kommentar. Etter gjeldande delingsføresegn skal kommunen vurdere om deling kan føre til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området. I høyringsforslaget nytt tredje ledd foreslo departementet i samsvar med utgangspunktet som er skissert ovanfor, å fjerne den uttrykkelege omtalen av drifts- eller miljømessige ulemper. Departementet viste til at momentet vil vere omfatta av omgrepet driftsmessig gode løysingar.

Departementet meiner at vurderinga av om det oppstår ”drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket” har nær samanheng med grunngivinga for å ha ei godkjenningsordning ved deling, sjå omtale i kapittel 5.1. Fleire høyringsinstansar, mellom dei Fylkesmannen i Hedmark og Norges Bondelag, meiner at gode grunnar taler for at vurderingsmomentet ”drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket” framleis bør gå særskilt fram i føresegna. Departementet er samd i dette. Sjølv om momentet må reknast å ha nær samanheng med vurderinga av om deling fører til ei driftsmessig god løysing, meiner departementet at dei ulempene det her er tale om bør trekkjast inn som eit eige vurderingsmoment. Sjå forslag til dette i § 12 nytt tredje ledd andre punktum.

Ved frådeling der formålet med delinga er å bruke eigedomen til noko anna enn landbruksdrift, er drifts- og miljømessig ulemper for landbruket eit viktig omsyn som må vurderast i alle saker. Løysinga fører vidare gjeldande rett på dette punktet. Sjå omtale av gjeldande praksis under kapittel 3.2.

Andre avvegingsmoment

Etter gjeldande delingsføresegn skal det ved vurderinga i delingssaka leggjast vekt på omsynet til godkjende planar. Det skal òg leggjast vekt på omsynet til kulturlandskapet.

Departementet meiner at det må kunne trekkjast inn andre moment enn dei som uttrykkeleg er rekna opp i forslaget til nytt tredje ledd andre punktum dersom momenta fell inn under formålet i jordlova. Departementet foreslår i § 12 nytt tredje ledd eit tredje punktum der det går fram at det kan leggjast vekt på andre omsyn dersom dei fell inn under formålet i jordlova. Eit eksempel på dette er omsynet til kulturlandskapet som blant anna kommunane i Lom, Lesja, Skjåk og Dovre etterlyser. Departementet meiner at det heller ikkje er behov for eit eige vurderingsmoment knytt til planar etter plan- og bygningslova når det går fram av forslaget til nytt tredje ledd andre punktum at det skal leggjast vekt på omsynet til vern av arealressursane.

5.4.3.4 Heilskapsvurderinga etter forslaget til nytt tredje ledd

Momenta som er nemnde i forslaget til nytt tredje ledd fell inn under formålet i jordlova, og gjeld landbruket. Norges Bondelag har i høyringsuttalen sin vist mange av dei vanskelege vala som må gjerast ved avgjerd av ei slik sak. Momenta i nytt tredje ledd kan i enkelte tilfelle peike i same retning, medan dei i andre tilfelle kan trekkje i kvar si retning. Det kan for eksempel hende at det er så viktig for nabobruket å få tilleggsjord, at det må aksepterast at eigaren vert sitjande att med noko innmark eller utmark saman med tunet sjølv om den attverande eigedomen vert ei lite rasjonell landbrukseining. Som eit anna eksempel kan nemnast at det kan vere stor avstand mellom leigejorda og heimegarden til den som skal overta tilleggsjord. Det kan i eit slikt tilfelle tenkjast at overtakinga derfor ikkje gir ei driftsmessig god løysing, sjølv om løysinga fører til at det vert betre samsvar mellom eigedoms- og brukstilhøva. Kommunane si oppgåve vert å gjere ei heilskapsvurdering av alle momenta og avgjere kva for løysing som totalt sett gir det beste resultatet for landbruket ut frå utfordringane i det området eigedomen ligg. Kva som er ein tenleg bruksstruktur vil kunne variere. Medan det i sentrale strok er særleg viktig å sikre eit sterkt jordvern og rasjonelle eigedomar, vil det i distrikta ofte vere viktig å leggje til rette for ein bruksstruktur som sikrar busetjinga på best mogleg måte.

Departementet meiner at heilskapsvurderinga må byggje på dei konkrete faktiske tilhøva i kvar enkelt sak. Det ligg såleis ikkje til rette for å lovfeste bestemte arealgrenser for resteigedomen eller vilkår for deling slik Norges Bondelag foreslår. Departementet meiner at det i staden bør utarbeidast rettleiingsmateriell til bruk for kommunen ved avgjerd av delingssøknader som omtaler desse tilhøva.

5.5 Busetjingsomsyn

5.5.1 Innleiing

Departementet gjer merksam på at omsynet til busetjinga vil gjere seg gjeldande både etter tredje og fjerde ledd i lovforslaget. Busetjing på landbrukseigedom fell inn under forslaget til nytt tredje ledd som fastset at det skal leggjast vekt på om delinga legg til rette for ein tenleg variert bruksstruktur i landbruket. Omsynet til busetjing meir generelt vil ikkje alltid vere omfatta av denne heimelen. Forslaget til nytt fjerde ledd gjeld busetjing meir generelt.

5.5.2 Høyringsforslaget

Departementet foreslo i høyringsnotatet eit nytt fjerde ledd som seier at sjølv om det ikkje ligg til rette for å gi samtykke til deling etter tredje ledd, kan kommunen gi samtykke dersom deling vil ta vare på omsynet til busetjinga i området.

5.5.3 Høyringsinstansane

27 høyringsinstansar har gitt uttale til forslaget til nytt fjerde ledd. Av desse er det i overkant av 2/3, blant anna noko nær alle fylkesmennene, som rår frå forslaget. Langt dei fleste av dei som gir uttrykk for dette viser til at forslaget går for langt i å tillate frådeling av bustadtomter og hus. Advokatforeningen på si side meiner at forslaget ikkje går langt nok, og at det òg bør femne om fritidsbustader. Ei rekkje høyringsinstansar, blant anna fleire kommunar, meiner at omsynet til busetjinga bør trekkjast inn i forslaget til nytt tredje ledd.

Blant fylkesmenn som rår frå forslaget er Fylkesmannen i Rogaland som viser til at rekrutteringa til landbruket er avhengig av at det i landbruksområde òg bur personar utan tilknyting til gardsbruk. Strukturrasjonalisering med færre einingar og færre folk i arbeid forsterkar dette behovet. Fylkesmannen meiner behovet bør møtast med heilskaplege løysingar utarbeidde i planar etter plan- og bygningslova. Utbygging av bustader i landbruksområde vil da vere forankra gjennom god dialog og grundige prosessar. Fylkesmannen uttaler mellom anna:

”Forslag til endringar i jordlova, ei lov som framleis skal sikre ”vern av landbruksressursane”, løfter etter vår vurdering busettingsomsyn på ei uheldig og isolert måte bort frå ei samla vurdering av tenleg og ønskja utbyggingsmønster. Ei vurdering som skal gjerast innafor plan- og bygningslova. …
Dokumenterte busettingsomsyn blir tillagt stor vekt ved forslag til arealomdisponeringar i kommuneplanar. Fylkesmannen i Rogaland meinar desse utfordringane best blir løyste i slike planprosessar, ikkje gjennom enkeltsakvurdering i særlov som jordlova. Vi har lite tru på at busettingsutfordringar blir løyste gjennom eit utbyggingsmønster der frådeling av spreidde ”jordlappar” er strategien. Busetting i distrikta er ein styrke for Noreg og eit viktig nasjonalt politisk mål. Utfordringa er ikkje at ein bur spreidd i Noreg, men truleg meir at ein bur for spreidd i distrikta. Styrking av eksisterande kommunesentra, grender og tettstader i distriktskommunar er truleg ein betre strategi for å skape attraktive bumiljø for yngre generasjonar og nye tilflyttarar.”

Fylkesmannen i Hordaland er òg blant dei som meiner frådeling til bustader ikkje bør skje gjennom deling etter jordlova. Fylkesmannen viser til at det i arealstrategien er lagt vekt på at busetjingsomsynet skal ha stor vekt i strok med svak busetnad. Fylkesmannen peiker på at det er behov for ein meir restriktiv delingspraksis og planstyrt utvikling i folketette og sentrale område for å sikre jordvern og hindre oppdeling av gode jordbruksområde. Fylkesmannen uttaler:

”I endringsframlegget er det også generelt opna for at busettingsomsyn kan overstyre landbruksinteressene. Ei meir liberal frådelingspraksis kan på sikt føre til ei ytterligare perforering av jordbrukslandskapet og dermed gjere framtidig rasjonell jord- og skogbruksdrift vanskeleg. Bustadhus bør styrast mot etablert busetnad og tun.
Det er fylkesmannen si oppfatning at delingsforbodet i jordlova ikkje har vore til hinder for ønska busetting i område der det er nedgang i folketalet.”

Fylkesmannen i Møre og Romsdal uttaler:

”§ 12 fjerde ledd kan få svært uheldige verknader for landbruket i Møre og Romsdal, ved at lovteksta opnar opp for at omsynet til busetjing kan overstyre landbruket sine interesser ved søknad om frådeling.”

Fylkesmannen i Møre og Romsdal meiner dessutan at dersom fjerde ledd vert vedteke, bør det takast inn i lova at alternativ plassering skal vurderast dersom den omsøkte plasseringa kjem i konflikt med § 12 tredje ledd.

Statens landbruksforvaltning peiker på at ei liberalisering av delingsføresegna ikkje betyr ei tilsvarande liberalisering av føresegna om omdisponering av dyrka eller dyrkbar jord. Statens landbruksforvaltning uttaler:

”Dersom det av bosettingshensyn tillates fradelt tomt eller tomter til boligformål, må det presiseres i lovtekst at man i størst mulig grad søker å unngå omdisponering av dyrka eller dyrkbar mark.”

Ei rekkje høyringsinstansar kommenterer spørsmålet om det ved frådeling av omsyn til busetjinga bør leggjast til rette for frådeling av romslege tomter. Fylkesmennene i Telemark og i Rogaland er blant dei som meiner ei slik løysing er uheldig. Begge viser til at frådeling til slike formål fører til uheldig infiltrasjon av landbruksområda. Fylkesmannen i Telemark uttaler:

”De nevnte ”livsstilseiendommene” finnes allerede og begynner å by på utfordringer for det aktive landbruket. Eiendommer som næringsdrivende med stor maskinpark bruker som base og små eiendommer med hestehold midt i større, sammenhengende jordbruksområder kan være miljømessig problematisk. Dette er en eiendomskategori det er sterk etterspørsel etter, spesielt innenfor pendleravstand til de store arbeidsmarkedene. Vi stiller også spørsmål ved klima-, areal- og transportutfordringene ved en slik utvikling.”

Fylkesmannen i Rogaland uttaler:

”Vi har erfaring for at frådeling kombinert med romsleg tomt ofte gir interessekonfliktar som kan gi varige drifts- og miljømessige ulemper for aktiv landbruksdrift.”

Fylkesmannen i Vest-Agder har ikkje innvendingar mot løysinga, og meiner løysinga er ei lovfesting av gjeldande praksis. Fylkesmannen uttaler om dette:

”Vi mener i likhet med mange av våre kommuner at den liberalisering som nå skisseres allerede har vært praktisert over lengre tid.”

Advokatforeningen på si side meiner at det i dagens marknad er stadig behov for romslege bustadtomter. Advokatforeningen uttaler:

”Spesielt i randkommuner til bykommuner er det et stort behov for slike romslige tomter. Dette gjelder for folk som har dyr som hobby, enten dette er hest, hund eller annet dyrehold, og hvor det ikke er behov for en hel stor landbrukseiendom, og hvor slikt dyrehold ikke egner seg i tradisjonelle boområder.”

Nokre høyringsinstansar, mellom dei Fylkesmannen i Rogaland, er opptekne av risikoen for at den frådelte bustaden etter ei stund vil verte brukt til andre formål enn bustad. Fylkesmannen uttaler:

”Frådelte og oppførte ”bustader” blir jevnleg nytta som hytte frå dag ein. Område ligg langt nok frå sentrale strøk til å argumentere med busettingsutfordringar, men sentralt nok og med så attraktiv lokalisering at tomtene er svært interessante for fritidsbruk for ein stor kjøpesterk marknad.”

Nokre høyringsinstansar etterlyser ei konkretisering av kva omsynet til busetjing er, og når det må reknast å vere behov for å styrke busetjinga. Statens landbruksforvaltning er blant dei. Statens landbruksforvaltning peiker på at ulike omsyn gjer seg gjeldande i pressområde og i område som er trua av fråflytting. Dette gjer at omsynet til busetjinga får ulikt innhald avhengig av kvar i landet og i kva for område eigedomen ligg. Statens landbruksforvaltning uttaler om dette:

”Det er ikke alltid slik at avgjørelsesorganet ser hen til lovens forarbeider eller til rundskriv når en regel skal praktiseres. Språklig sett kan begrepet ”bosettingshensynet” tolkes slik at dette hensynet også kommer til anvendelse der man trenger nye boligtomter i pressområder.
Statens landbruksforvaltning mener det er nødvendig, for å forhindre at regelen blir brukt i andre tilfeller enn tenkt, å ta inn en presisering i bestemmelsens fjerde ledd. Det kan for eksempel tas inn at samtykke kan gis dersom deling vil ivareta hensynet til bosettingen i områder som er truet av fraflytting.
Statens landbruksforvaltning vil anbefale at lokale myndigheter definerer i hvilke områder i kommunen dette hensynet eventuelt gjør seg gjeldende og hvorfor, i tråd med hva som er nevnt i høringsnotatet. Et slikt system vil skape forutsigbarhet og likebehandling.”

Norges Bondelag er blant dei høyringsinstansane som støttar forslag til nytt fjerde ledd. Norges Bondelag foreslår likevel å innføre nokre vilkår som skal redusere ulempene ved forslaget. Norges Bondelag foreslår:

”Norges Bondelag ber om at det lovfestes en minsteavstand på 200 meter mellom nye boligtomter, og gårdstun eller driftsbygning på landbrukseiendom. Dette gjelder ikke ved fradeling av eksisterende tun. Hensikten med minsteavstanden er å forebygge og begrense nabokonflikter.
Norges Bondelag ber om at det lovfestes at tomt fradelt etter denne bestemmelsen ikke må omfatte innmark.”

5.5.4 Departementets vurderingar

Om det ikkje gjer seg gjeldande nemnande landbruksomsyn som tilseier eit avslag, opnar forslaget til første ledd i kombinasjon med nytt tredje ledd for at kommunen kan gi samtykke til deling. Dersom den driftsmessige løysinga framleis vert god, kan det vere forsvarleg å dele frå tomter når frådelinga ikkje svekkjer ressursgrunnlaget på eigedomen eller fører til drifts- eller miljømessige ulemper. Det same gjeld bygningsmasse som er unødvendig sett i høve til den langsiktige drifta av eigedomen.

I kapittel 4.4 er det lagt til grunn at delingsføresegna i større grad enn i dag bør opne for omsetjing av bustadhus og tomter til bustadformål. Endringsforslaga i første og nytt tredje ledd opnar etter departementet si vurdering ikkje for dette. Forslaga opnar for at frådeling til bustadformål kan tillatast om lag på same måten som etter gjeldande delingsføresegn. Det er såleis behov for ein regel som går noko lenger i å tillate frådeling til bustadformål. Departementet foreslår med dette som bakgrunn at sjølv om kommunen ved avveginga etter nytt tredje ledd kjem til at samtykke til deling ikkje bør givast, kan kommunen godkjenne delinga dersom det vil vareta omsynet til busetjinga i området. Heimelen for at kommunen skal kunne gjere dette går fram av forslaget til § 12 nytt fjerde ledd.

Etter jordlova § 1 er det eit mål å skape ein tenleg variert bruksstruktur ut frå samfunnsinteressene i området, og med hovudvekt blant anna på omsynet til busetjinga. Dette gjeld busetjing med utgangspunkt i landbrukseigedomen. Forslaget til § 12 nytt tredje ledd gjeld slike situasjonar. Forslaget til § 12 nytt fjerde ledd er meint å gjelde omsynet til busetjing generelt. Ei tomt med eksisterande våningshus eller kårbustad som ikkje trengst på garden, vil kunne nyttast som bustad av andre. Ressursane som ligg i bygningane vert på denne måten nytta samtidig som det er positivt for busetjinga. Òg frådeling av tomter utan bygningar kan opne opp for busetjing. Kommunen kan ved slik frådeling òg leggje til rette for såkalla ”livsstilseigedomar”. Dette kan vere bustader i landbruksområde og som gjerne har noko større tomter enn bustader i byggjefelt.

Som Statens landbruksforvaltning gir uttrykk for er det samtidig klart at ei slik liberalisering av delingsføresegna ikkje er det same som ei liberalisering av føresegna om omdisponering av dyrka eller dyrkbar jord.

Departementet har merka seg at fleire høyringsinstansar ikkje støttar forslaget til nytt fjerde ledd. Nokre av dei som ikkje støttar forslaget viser til at ei slik arealbruksendring bør skje etter ein heilskapleg plan. Fleire er òg inne på at ein liberal frådelingspraksis fører til perforering av jordbrukslandskapet. Departementet er samd i at arealbruksendringar som ein hovudregel bør behandlast gjennom plansystemet. Dette er blant anna lagt til grunn i Meld. St. 9 (2011-2012) Landbruks- og matpolitikken Velkommen til bords. Som fylkesmennene iRogaland og Hordaland er inne på, gir bruk av arealplanar utbyggingar som er forankra i god dialog og grundige prosessar. Fylkesmannen i Rogaland har, etter det departementet har grunn til å tru, rett i at frådeling av romslege tomter ofte kan føre til interessekonfliktar som kan føre til drifts- og miljømessige ulemper for aktivt landbruk. Departementet meiner likevel at det der busetjingsutfordringane er store òg må leggjast til rette for at kommunen kan gi samtykke til frådeling anten frådelinga skjer etter forslaget til nytt tredje eller fjerde ledd.

Mange av dei som ikkje støttar forslaget viser til at forslaget opnar for frådeling i for stort omfang. Dette gjeld for eksempel Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Departementet er klar over at forslaget gir kommunane stor fridom. Departementet meiner likevel at meir konkrete vilkår for når det kan givast samtykke vil binde opp skjønnet slik at regelen får betyding i svært få tilfelle. Dette vil gjere det vanskeleg å bruke regelen i det heile.

Nokre høyringsinstansar er inne på at det bør stillast fleire vilkår for frådeling til bustadformål både etter forslaget til nytt tredje og nytt fjerde ledd. Norges Bondelag meiner for eksempel at ”resteigedomen” i samband med sal av tilleggsjord må falle inn under visse arealgrenser og at alle spørsmål om (bruks-)rettar må vere avklarte. Norges Bondelag meiner òg at almenningsrettar osv. ikkje skal følgje med bustadtomta, og at det skal vere ein minsteavstand på 200 meter mellom bustadtomter og gardstun eller driftsbygningar. Forslaget frå Fylkesmannen i Møre og Romsdal om å ta inn i lova ein regel om at alternativ plassering skal vurderast, er berre aktuell dersom plasseringa det er søkt om kjem i konflikt med tredje ledd.

Sett i lys av det behovet som er skissert i kapittel 4.4 for å utnytte bygningsmasse og andre ressursar til busetjing, meiner departementet det vil vere uheldig å binde opp handlingsromet for kommunane på dette punktet i ein lovregel. Dette gjeld òg ved frådeling av tomter. Fleire av høyringsinstansane har vist til den dialogen kommunane har med søkjarane. Det bør i rettleiingsmateriell til kommunane leggjast vekt på at spørsmålet om avstanden frå tunet og spørsmålet om alternativ plassering kan takast opp gjennom slik dialog. Dei tilhøva Norges Bondelag tek opp kan òg tenkjast løyste gjennom denne dialogen.

Departementet er samd med Statens landbruksforvaltningog andre høyringsinstansar som har peikt på at omsynet til busetjinga ikkje kan trekkjast inn i alle samanhengar. Sjølv om ein kommune for eksempel treng nye bustadtomter i eit pressområde, vil det ikkje vere grunnlag for å bruke forslaget til nytt fjerde ledd. Vil kommunen gi samtykke til deling etter forslaget til nytt fjerde ledd, må det avklarast om busetjingsomsynet gjer seg gjeldande i området, og med kva for tyngde omsynet gjer seg gjeldande. Det må takast stilling til om det er nedgang eller fare for nedgang i folketalet i den aktuelle delen av kommunen. Samtykke til deling kan givast med sikte på ein auke i folketalet, eller med sikte på å halde oppe busetjinga som ein allereie har i kommunen eller området. Befolkningsstatistikk frå Statistisk sentralbyrå kan vere eit utgangspunkt for vurderinga, men statistikken er ikkje avgjerande. Departementet meiner at det ikkje er nemnande å hente ved å stille nærare saksbehandlingsvilkår i lova slik Statens landbruksforvaltning er inne på. Undersøkingane kommunane må gjere vil variere frå sak til sak, og momenta som er nemnde over bør i staden gå fram av rettleiingsmateriell til bruk for avveginga. Departementet er samtidig samd med Statens landbruksforvaltning i at lokale myndigheiter bør definere i kva for område busetjingsomsynet gjer seg gjeldande og kvifor det er aktuelt. Dette kan truleg mest hensiktsmessig gjerast i plansamanheng.

Departementet er merksam på at fleire høyringsinstansar foreslår at innhaldet i nytt fjerde ledd bør vere ein del av forslaget til nytt tredje ledd. Departementet har ikkje vald ei slik løysing. Forslaget til nytt tredje ledd tek utgangspunkt i kva som er ein tenleg bruksstruktur. Dette utgangspunktet dekkjer ikkje frådeling av bustader av omsyn til busetjinga. Ut over dette gjer løysinga med eit eige ledd det lettare for, gjennom statistikk eller andre statlege kontrollverkemiddel, å få oversikt over den praksisen kommunen følgjer. Det gir òg grunnlag for ryddigare vurderingar og avvegingar.

5.6 Andre samfunnsomsyn enn omsynet til landbruk og busetjing

5.6.1 Høyringsforslaget

I høyringsnotatet foreslo departementet at berre slike samfunnsinteresser som er omfatta av formålet i jordlova samt busetjing skal kunne danne grunnlaget for å gi delingssamtykke etter jordlova. Departementet viste til at det ikkje lenger er behov, eller ønskeleg, at delingsføresegna i jordlova skal leggje til rette for gjennomføring av tiltak som for eksempel industri eller anna verksemd som ikkje er landbruk.

5.6.2 Høyringsinstansane

Berre få høyringsinstansar har gitt merknader til forslaget.

Statens landbruksforvaltning er samd i at delingssamtykke ikkje skal danne grunnlaget for arealbruksendringa, og viser til at slike formål bør vurderast i plansamanheng.

Fylkesmannen i Buskerud uttaler:

”I forslaget vises det til at en ikke lenger skal vurdere samfunnsinteresser av stor vekt men bare formål etter jordloven. Ander formål bør etter høringsnotatet nå eventuelt skje gjennom reguleringsplan og etter reglene i plan og bygningsloven. Samfunnsinteresser av stor vekt har vært et kriterium ved deling og kjøp av eiendommer i bynære strøk, der kommunen er kjøper for å sikre friluftsinteresser i området. Endringen vil kunne redusere denne muligheten.”

Olje- og Energidepartementet (OED) peiker på at delingssamtykke kan vere nødvendig for å gjennomføre vassdrags- og energitiltak etter vassdragsreguleringslova, vannressurslova og energilova. OED reiser spørsmål ved om forslaget til endringar kan føre til at det vert vanskelegare å gjennomføre slike tiltak fordi tiltaka i nokon mon kan gjennomførast utan planar etter plan- og bygningslova. Dette gjeld tiltak som kraftleidningar og trafostasjonar i regional- og sentralnettet, konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energilova, vannressurslova og vassdragsreguleringslova. OED viser til at kraftleidningar og trafostasjonar i regional- og sentralnettet ikkje er omfatta av planreglane i plan- og bygningslova. Vidare er det ikkje krav til reguleringsplan for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av elektrisk energi etter energilova, vannressurslova og vassdragsreguleringslova, og OED kan i den enkelte saka fastsetje at endeleg konsesjon skal ha verknad som statleg arealplan. OED foreslår ei endring av jordlova § 2. Formålet med forslaget er at dei aktuelle tiltaka etter vassdragsreguleringslova, vannressurslova og energilova skal kunne gjennomførast utan behandling etter delingsføresegna sjølv om dei ikkje er fastsette i ein plan etter plan og bygningslova. OED foreslår at gjeldande jordlov § 2 tredje ledd endrast slik:

”Føresegnene i §§ 9 og 12 gjeld ikkje for anlegg for overføring eller omforming av elektrisk energi som nemnd i energiloven § 3-1 tredje ledd eller for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven.”

5.6.3 Departementets vurderingar

Etter gjeldande rundskriv M-4/2003 om omdisponering og deling kan samfunnsinteresser av stor vekt vere etablering av idrettsanlegg, industritiltak eller anna verksemd som ikkje er landbruk. Ei slik deling vil i realiteten vere ei arealbruksendring. Delingsføresegna i jordlova er frå ei tid da bruken av arealressursane ikkje i same grad som nå vart regulert etter plan- og bygningslova. Departementet kan ikkje sjå at det lenger er behov, eller ønskeleg, at delingsføresegna i jordlova legg til rette for slike tiltak. Departementet meiner slike tiltak bør planleggjast etter plan- og bygningslova. Det same gjeld òg dersom eit areal skal takast i bruk til friområde, sjå uttalen frå Fylkesmannen i Buskerud. Løysinga inneber etter departementet si meining ei nyttig rydding i lovverket.

Landbruks- og matdepartementet meiner likevel at dei aktuelle tiltaka Olje- og energidepartementet viser til etter vassdragsreguleringslova, vannressurslova og energilova bør kunne gjennomførast utan behandling etter delingsføresegna sjølv om tiltaka ikkje er fastsette i ein plan etter plan- og bygningslova. Landbruks- og matdepartementet kan ikkje sjå at det er behov for ei eiga vurdering av delingsspørsmålet når energi- eller vassdragsmyndigheitene har behandla saka. Landbruks- og matdepartementet foreslår ei endring av jordlova § 2 som byggjer på forslaget frå Olje- og energidepartementet. Landbruks- og matdepartementet foreslår eit nytt andre punktum som gjeld deling etter jordlova. Landbruks- og matdepartementet meiner det bør gå fram av unntaksregelen at saka må vere avgjort av energi- eller vassdragsmyndigheita.

5.7 Grensejustering

5.7.1 Høyringsforslaget

Grensejustering etter lov 17. juni 2005 nr. 101 om eigedomsregistrering (matrikkellova) § 16 har til formål å gjere grensa mellom to eigedomar meir tenleg. Grensejustering inneber ei overføring av areal, anten mellom to grunneigedomar eller frå ein grunneigedom til ein annan (einsidig overføring).

Departementet foreslo eit nytt siste ledd i jordlova § 12 som gjer det mogleg for departementet å gi forskrift om unntak frå søknadsplikta ved frådeling av mindre areal i samband med grensejusteringar.

5.7.2 Høyringsinstansane

15 høyringsinstansar har kommentert forslaget. Alle er positive til forslaget. Høyringsinstansane viser til at forslaget fører til forenkling. Hemnes kommune uttaler for eksempel:

”Endringen av lovbehandling i forbindelse med arealoverføring/grensejustering er en positiv forenkling, som kan ha en viss betydning for å skape bedre arrondering.”

Hol kommune uttaler:

”Dette vil forenkle saksgangen og vil ikkje medføre ulemper for landbruket jf. føremålet til jordlova.”

Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett foreslår at det òg skal gjerast unntak for grenseregulering som jordskifteretten gjer etter jordskiftelova § 88. Jordskifteretten viser til at det ikkje vert søkt samtykke til deling etter jordlova § 12 i slike saker i dag, og at det bør gjerast eit unntak i lova for å få dette på plass. Jordskifteretten foreslår at unntaket skal takast inn anten ved endring i sjuande ledd, eller i det nye siste ledd som departementet har foreslått.

5.7.3 Departementets vurderingar

Grensejustering etter lov 17. juni 2005 nr. 101 om eigedomsregistrering (matrikkellova) § 16 har til formål å gjere grensa mellom to eigedomar meir tenleg. Grensejustering etter matrikkellova inneber ei overføring av areal, anten mellom to grunneigedomar eller frå ein grunneigedom til ein annan (einsidig overføring). Lova legg opp til at grensejusteringar skal kunne gjennomførast på ein enkel måte. For eksempel kan grenser mellom matrikkeleiningar justerast utan at det vert innhenta fråsegn om pantefråfall. Grensejusteringar skal heller ikkje tinglysast.

Grensejusteringar kan berre skje for mindre areal og langs eksisterande felles grense. Matrikkellova har heimel for å gi nærare reglar om grensejusteringar. Slike reglar går fram av Forskrift om eiendomsregistrering (matrikkelforskriften) av 26. juni 2009 nr. 864§ 34. I forskrifta er det blant anna fastsett areal- og verdigrenser. Reglane skal blant anna hindre at grensejusteringar ikkje skjuler reelle eigedomsoverføringar.

Sjølv om matrikkellova gir heimel for å justere grenser, kan grensa ikkje justerast i strid med føresegner gitt i eller i medhald av anna lovgiving. I plan- og bygningslova § 20-1 er grensejustering ikkje nemnd som eit søknadspliktig tiltak. Det legg til rette for ei enkel gjennomføring av grensejusteringar. Delingsføresegna i jordlova og reglane om konsesjon er eksempel på reglar som kan hindre ein slik enkel saksgang som matrikkellova legg opp til. Departementet meiner at det er uheldig, og foreslår ei endring i jordlova § 12 slik at det kan verte mogleg å gjennomføre grensejusteringar etter matrikkellova på ein enklare måte. Departementet meiner at lova bør få ein forskriftsheimel for å gjere unntak frå kravet om godkjenning etter første ledd. Heimelen bør ikkje opne for å gi unntak frå delingsføresegna i alle høve. Heimelen bør gjelde saker som behandlast etter matrikkellova og matrikkelforskrifta som grensejusteringar. Sjå forslag til nytt sjuande ledd i jordlova § 12.

Når forskriftsheimelen er vedteken vil den nærare utforminga av forskrifta kunne sjåast i samanheng med reglane i matrikkellova og matrikkelforskrifta, og i samanheng med Forskrift om konsesjonsfrihet for visse erverv av fast eiendom, egenerklæring ved konsesjonsfrihet og om fulldyrket jord av 8. desember 2003 nr. 1434.

Departementet har merka seg forslaget frå Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett om eit unntak frå delingsføresegna for grensereguleringar jordskifteretten gjer etter jordskiftelova § 88 femte ledd. Føresegna i jordskiftelova gjeld minneleg makeskifte for jordskifteretten. I slike saker kan jordskifteretten regulere grensene på den måten han meiner er mest tenleg for dei eigedomane det gjeld. I Prop. 101 L (2012-2013) med forslag til ny jordskiftelov som er lagt fram for Stortinget for behandling i vårsesjonen 2013, er regelen om grensereguleringar ikkje foreslått ført vidare. I proposisjonen kapittel 10.4.11 heiter det:

”Departementet meiner at jordskifteretten bør ha same moglegheit til grensejustering som den lokale matrikkelsyresmakta har. Departementet er samd med arbeidsgruppa i at den enklaste og mest presise måten å få til dette på er å gjere den aktuelle paragrafen i matrikkellova gjeldande. Arbeidsgruppa foreslår i høyringsforslaget § 4-3 ein eigen paragraf. Departementet foreslår at regelen skal takast inn i ein paragraf som handlar om noko ulike spørsmål. Kompetansen knytast opp mot matrikkellova § 16, sjå lovforslaget § 4-3 andre ledd. Dette er ei forenkling, men òg ei harmonisering med matrikkellova. I samband med slik grensejustering er jordskifteretten på same måten som matrikkelmyndigheita bunden av offentlegrettslege vilkår.
Når ein tek bort regelen om regulering av grenser, blir det òg ein klarare forskjell mellom jordskifte etter lovforslaget § 3-4 på den eine sida og grensejustering på hi.”

Det går fram av forslaget til ny jordskiftelov § 4-3 andre ledd at jordskifteretten kan justere grenser etter matrikkellova § 16. Om heimelen i jordlova for å gjere unntak er knytt til matrikkellova, vil denne heimelen òg gjelde avgjerd jordskifteretten tek etter ny jordskiftelov § 4-3 andre ledd. Løysinga i forslaget til ny jordskiftelov inneber at grensereguleringar i framtida må reknast som eit lite jordskifte. Jordlova § 12 femte ledd har allereie ein unntaksheimel for jordskifte. Departementet kan etter dette ikkje sjå at det er nødvendig med eit eige unntak i jordlova § 12 som skal fange opp grensereguleringar.

Til forsida