3 Nærmere om de enkelte bestemmelser i protokollene
3.1 Skipsfartsprotokollen 2005
Fortalen viser til den faren som terrorhandlinger kan utgjøre for internasjonal fred og sikkerhet og til statenes vilje og plikt til å bekjempe terrorhandlinger og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det pekes i denne forbindelse særskilt på Sikkerhetsrådets resolusjon 1368 (2001), 1373 (2001) og 1540 (2004). Ettersom protokollen berører skipsfarten, vises det dessuten bl.a. særskilt til betydningen av FNs havrettskonvensjon av 1982.
Artikkel 1 definerer enkelte begreper slik de er brukt i protokollen.
Artikkel 2 gir en ny bestemmelse til erstatning for artikkel 1 i SUA-konvensjonen 1988. Bestemmelsen gir en rekke definisjoner av begreper som brukes i den reviderte SUA-konvensjonen, særlig i de artiklene som pålegger statene å kriminalisere visse handlinger.
Artikkel 3 legger til en ny artikkel 2bis i SUA-konvensjonen 1988. Bestemmelsen gjør det blant annet klart at den reviderte SUA-konvensjonen ikke skal endre staters og individers rettigheter og forpliktelser etter FN-pakten, menneskerettighetene, flyktningeretten eller den internasjonale humanitærretten.
Den reviderte SUA-konvensjonen skal dessuten ikke anvendes på militære styrkers aktiviteter i væpnet konflikt – for så vidt disse reguleres av andre regler i internasjonal rett.
Videre forblir statenes rettigheter og forpliktelser etter Traktat av 1. juli 1968 om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT), Biologivåpenkonvensjonen av 10. april 1972 og Kjemivåpenkonvensjonen av 3. september 1992 uberørt.
Artikkel 4 nr. 1 til 4 gjør ”lovtekniske” endringer i SUA-konvensjonen 1988 artikkel 3.
Artikkel 4 nr. 5 til 7 legger til tre nye artikler i SUA-konvensjonen 1988; artikkel 3bis, 3ter og 3quater – som har til hensikt å kriminalisere fem ulike grupper av handlinger, og som til sammen utgjør kjernen i den reviderte konvensjonen:
Artikkel 3bis(1)(a) retter seg mot ulike former for terrorhandlinger og trusler om dette, der skip er involvert.
Artikkel 3bis(1)(b), som det gjøres enkelte unntak fra i artikkel 3bis(2), retter seg mot spredning av ulike former for masseødeleggelsesvåpen og relatert materiale, inkludert flerbruksvarer, ved transport på skip.
Artikkel 3ter retter seg mot den som ved transport på skip bistår en annen person med å unnslippe straffeforfølgning, der den som bistår, har viten om at den andre personen har begått en forbrytelse som rammes av en av FNs øvrige anti-terrorkonvensjoner.
Artikkel 3quater rammer drap og legemsbeskadigelse begått i sammenheng med noen av de andre forbrytelsene etter konvensjonen. Også SUA-konvensjonen 1988 rammet dette, men bestemmelsen er flyttet og utvidet til også å gjelde for de nye ”hovedforbrytelsene” etter SUA-konvensjonen 2005.
Artikkel 3quater rammer dessuten forsøk og ulike former for medvirkning. Også SUA-konvensjonen 1988 rammet forsøk og medvirkning, men de nye bestemmelsene er modernisert og noe utvidet.
Artikkel 5 nr. 1 gjør ”lovtekniske” endringer i SUA-konvensjonen 1988 artikkel 5.
Artikkel 5 nr. 2 setter inn en ny artikkel 5bis i SUA-konvensjonen, med krav til at også juridiske personer skal kunne holdes rettslig ansvarlig (strafferettslig eller på annen måte) for forbrytelser etter konvensjonen.
Artikkel 6 gjør ”lovtekniske” endringer i SUA-konvensjonen 1988 artikkel 6 om strafferettslig jurisdiksjon.
Artikkel 7 etablerer et eget vedlegg til SUA-konvensjonen, som lister opp ni av FNs såkalte anti-terrorkonvensjoner. Vedlegget må leses som en del av den nye artikkel 3ter. Norge er part i alle de ni nevnte konvensjonene/protokollene.
Artikkel 8 nr. 1 gjør ”lovtekniske” endringer i artikkel 8(1) i SUA-konvensjonen 1988.
Artikkel 8 nr. 2 setter inn en ny artikkel 8bis i SUA-konvensjonen 1988. Artikkel 8bis inneholder omfattende regler om et bordingsregime som gir statspartene, under nærmere bestemte forutsetninger, mulighet til å borde andre statsparters skip i åpent hav ved mistanke om at skipet har tilknytning til forbrytelser som rammes av den reviderte SUA-konvensjonen. En statspart kan ikke borde et skip fra en annen statspart (flaggstaten) etter reglene i SUA-konvensjonen uten flaggstatens uttrykkelige tillatelse. Artikkel 8bis nr. 5 åpner for at en stat kan gi utvidet adgang for en anmodende stat til å borde og utøve tvangsmidler. Bestemmelsen omtales nærmere nedenfor.
Videre inneholder artikkel 8bis blant annet regler om at bruk av makt under bordingsoperasjoner skal begrenses til et minimum, regler om behandlingen av personer som påtreffes om bord, regler om ivaretakelse av hensynet til miljøet, sikkerheten til sjøs, til kommersielle interesser forbundet med skipet og dets transport, til flaggstatens og kyststaters rettigheter og regler om erstatningsansvar.
Skipsfartsprotokollen 2005 åpner for at en stat kan gi utvidet adgang for en anmodende stat til å borde og utøve tvangsmidler, gjennom avgivelse av underretning til Generalsekretæren i FNs sjøfartsorganisasjon som innebærer at håndhevingstiltak kan iverksettes uten flaggstatens uttrykkelige samtykke i hvert enkelt tilfelle. Artikkel 8bis nr. 5 bokstav d) og e) lyder:
«d) Idet en statspart deponerer sitt instrument til ratifikasjon, aksept, godkjennelse eller tiltredelse, eller etter at den har deponert slikt instrument, kan den underrette Generalsekretæren om at med hensyn til skip som fører dens flagg eller viser dens registreringsmerke, gis den anmodende part tillatelse til å borde og gjennomsøke skipet, dets last og ombordværende personer og å forhøre de ombordværende personer med henblikk på å lokalisere og undersøke dokumentasjon på skipets nasjonalitet og å fastslå om en straffbar handling som nevnt i artikkel 3, 3bis, 3ter eller 3quater er begått eller er i ferd med å bli begått, dersom det innen fire timer etter mottak av anmodning om å bekrefte nasjonalitet ikke foreligger noe svar fra første part.
e) Idet en statspart deponerer sitt instrument til ratifikasjon, aksept, godkjennelse eller tiltredelse, eller etter at den har deponert slikt instrument, kan den underrette Generalsekretæren om at med hensyn til skip som fører dens flagg eller viser dens registreringsmerke, gis den anmodende part tillatelse til å borde og gjennomsøke skipet, dets last og ombordværende personer og å forhøre de ombordværende personer med henblikk på å fastslå om en straffbar handling i henhold til artikkel 3, 3bis, 3ter eller 3quater er begått eller er i ferd med å bli begått.»
Departementet anser det som prinsipielt betenkelig å frasi seg adgangen til å motsette seg at andre stater border norske skip når nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Det legges også opp til at henvendelser fra anmodende stater håndteres raskt og effektivt av Det nasjonale statsadvokatembetet i samarbeid med KRIPOS. Det anses derfor ikke ønskelig at Norge skal avgi slik underretning, ut fra prinsipielle betenkeligheter og begrenset behov.
Artikkel 9 moderniserer og styrker artikkel 10(2) i SUA-konvensjonen 1988 om den siktedes rettigheter.
Artikkel 10 nr. 1 gjør ”lovtekniske” endringer i SUA-konvensjonen 1988 artikkel 11 om utlevering.
Artikkel 10 nr. 2 setter inn en ny artikkel 11bis i SUA-konvensjonen 1988 som innebærer at statene, i forbindelse med gjensidig bistand i straffesaker eller utlevering, ikke skal kunne anse forbrytelser som rammes av den reviderte SUA-konvensjonen, som politiske forbrytelser – og dermed kunne nekte bistand eller utlevering på dette grunnlaget.
Artikkel 10 nr. 3 setter inn en ny artikkel 11ter i konvensjonen. Denne bestemmelsen, en såkalt ikke-diskriminerings-klausul, hører nært sammen med artikkel 11bis, jf. ovenfor, og sikrer at statene fremdeles kan nekte gjensidig bistand eller utlevering, der det er alvorlig grunn til mistanke om at den siktede forfølges på grunn av sin hudfarge, religion, etniske opprinnelse eller tilsvarende.
Artikkel 11 nr. 1 gjør ”lovtekniske” endringer i SUA-konvensjonen 1988 artikkel 12(1) om gjensidig bistand i straffesaker.
Artikkel 11 nr. 2 setter inn en ny artikkel 12bis i SUA-konvensjonen 1988. Bestemmelsen gir regler om at varetektsfengslede eller personer som soner dom, midlertidig kan overføres til en annen statspart – blant annet for å vitne i straffesaker om forbrytelser som rammes av konvensjonen.
Artikkel 12 og 13 gjør ”lovtekniske” endringer i SUA-konvensjonen 1988 artikkel 13 og 14 om samarbeid om preventive tiltak mv.
Artikkel 14 gjør ”lovtekniske” endringer i SUA-konvensjonen 1988 artikkel 15(3).
Artikkel 15 bestemmer at SUA-konvensjonen 1988, som revidert ved protokollen og med de nye bestemmelsene som innføres ved protokollen, skal tolkes som en enhet og refereres til som SUA-konvensjonen 2005 (”2005 SUA Convention”).
Artikkel 16 setter inn en ny artikkel 16bis i SUA-konvensjonen 1988, som gir anvisning på at sluttbestemmelsene til SUA-konvensjonen 2005 skal utgjøres av artikkel 17 til 24 i protokollen, se like nedenfor om disse.
Artikkel 17 bestemmer blant annet at protokollen legges ut for undertegning fra 14. februar 2006 og gir regler om ratifikasjon og tiltredelse.
Artikkel 18 gir regler om protokollens ikrafttredelse, som skal være nitti dager etter at 12 stater har ratifisert.
Artikkel 19 gir regler om en statsparts oppsigelse av protokollen.
Artikkel 20 gir regler om eventuell revisjon og endring av protokollen.
Artikkel 21 bestemmer at en statspart til protokollen, men som ikke er part i en av konvensjonene i vedlegget, kan erklære at den aktuelle konvensjonen skal anses ikke å være med i vedlegget for denne statspartens del.
Artikkel 22 gir regler om tillegg av nye konvensjoner på listen i vedlegget.
Artikkel 23 bestemmer at depositar for protokollen skal være IMOs generalsekretær.
3.2 Plattformprotokollen 2005
Fortalen viser i hovedsak til bakgrunnen for revisjonen av SUA-konvensjonen 1988.
Artikkel 1 definerer enkelte begreper slik de er brukt i protokollen.
Artikkel 2 endrer Plattformprotokollen 1988 artikkel 1(1), som ved henvisninger gir de fleste av bestemmelsene i SUA-konvensjonen 1988 tilsvarende anvendelse. Unntatt er først og fremst bestemmelsene om transport av masseødeleggelsesvåpen mv. på skip og det nye bordingsregimet for skip.
Artikkel 3 gjør ”lovtekniske” endringer i Plattformprotokollen 1988 artikkel 2.
Artikkel 4 legger til to nye artikler i Plattformprotokollen 1988; artikkel 2bis og 2ter – som har til hensikt å kriminalisere tre ulike grupper av handlinger, og som til sammen utgjør kjernen i den reviderte Plattformprotokollen 1988:
1. Artikkel 2bis, som retter seg mot ulike former for terrorhandlinger og trusler om dette, som gjøres ved bruk eller utslipp av særlig farlig stoff. Artikkel 2bis tilsvarer nye artikkel 3bis(1)(a)(i), (ii) og (iv) i SUA-konvensjonen 2005.
2. Artikkel 2ter rammer drap og legemsbeskadigelse begått i sammenheng med utførelsen av en av de straffbare handlinger som nevnt i artikkel 2 nr. 1 eller artikkel 2 bis. Også Plattform-protokollen 1988 rammet dette, men bestemmelsen er flyttet og utvidet til også å gjelde i forhold til de nye ”hovedforbrytelsene” etter den reviderte Plattformprotokollen 2005.
3. Artikkel 2ter rammer dessuten forsøk og ulike former for medvirkning. Også Plattform-protokollen 1988 rammet forsøk og medvirkning, men de nye bestemmelsene er modernisert og noe utvidet – på samme måte som den tilsvarende artikkel 3quater i SUA-konvensjonen 2005.
Artikkel 5 gjør ”lovtekniske” endringer i Plattform-protokollen 1988 artikkel 3 om strafferettslig jurisdiksjon.
Artikkel 6 bestemmer at Plattformprotokollen 1988, som revidert ved den nye protokollen og med de nye bestemmelsene som innføres, skal tolkes som en enhet og refereres til som Plattform-protokollen 2005 (”2005 SUA Fixed Platforms Protocol”).
Artikkel 7 setter inn en ny artikkel 4bis i Plattform-protokollen 1988, som gir anvisning på at sluttbestemmelsene til Plattformprotokollen 2005 skal utgjøres av artikkel 8 til 13 i den nye protokollen, se like nedenfor om disse.
Artikkel 8 bestemmer blant annet at protokollen legges ut for undertegning fra 14. februar 2006 og gir regler om ratifikasjon og tiltredelse.
Artikkel 9 gir regler om protokollens ikrafttredelse, som skal være nitti dager etter at 3 stater har ratifisert, men ikke før SUA-konvensjonen 2005 trer i kraft.
Artikkel 10 gir regler om en statsparts oppsigelse av protokollen.
Artikkel 11 gir regler om eventuell revisjon og endring av protokollen.
Artikkel 12 bestemmer at depositar for protokollen skal være IMOs generalsekretær.