4 Organisering og drift av kommunale bibliotektjenester

4.1 Gjeldende bestemmelse

Lov om folkebibliotek § 4 første ledd lyder:

Til formål nevnt i kapittel 1 skal alle kommuner ha et folkebibliotek.

Folkebiblioteket kan drives av kommunen alene, eller i helt eller delvis driftsfellesskap med en eller flere andre kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner. Det følger av gjeldende bestemmelse at departementet kan gjøre unntak fra kravet om å ha eget folkebibliotek i en kommune dersom dette skjer som ledd i forsøksvirksomhet.

4.2 Høringen

Høringsnotatet bygger på bibliotekmeldingen, som omtaler de positive effektene av ytterligere samarbeid mellom folkebibliotek, både med hensyn til organisering og spesifikke tjenester. I meldingen oppfordres det til samarbeid med fylkesbibliotek og universitets- og høyskolebibliotek.

Bibliotekmeldingen beskriver et fragmentert og sammensatt biblioteklandskap der det er store forskjeller mellom de kommunale bibliotektjenestene. Mange bibliotek har innovative og gode bibliotektjenester, samt god kompetanse. På den annen side har mange bibliotek få personalressurser og begrenset åpningstid, og en del kommuner har ikke fagutdannet biblioteksjef.

Det er viktig at loven legger til rette for kommunens frihet til å organisere sine bibliotektjenester på den mest hensiktsmessige måten. Dagens bestemmelse legger allerede godt til rette for alternative samarbeidsformer, både med andre kommuner, fylkeskommuner og statlige institusjoner. Kommunene kan selv vurdere hvilken organisering som gir det mest optimale tjenestetilbudet til kommunens innbyggere. I høringsnotatet foreslo departementet bare mindre endringer i bestemmelsen, slik at kommunenes frihet til å organisere bibliotektjenestene innenfor lovens rammer videreføres.

Det er kommunen som bibliotekeier som har ansvar for å utarbeide og fastsette retningslinjer for bibliotekdriften. Nasjonalbiblioteket har utarbeidet en veiledning for hvordan disse retningslinjene bør se ut, men kommunene er ikke pålagt å følge denne veiledningen. I høringsnotatet foreslår departementet å fjerne henvisningen til at departementet gir veiledende retningslinjer for bibliotekdriften.

I all hovedsak støtter høringsinstansene departementets forslag. Det er likevel noen av høringsinstansene som ønsker at henvisningen til de statlige, veiledende retningslinjene skal beholdes, for å sikre likere bibliotektjenester til landets innbyggere. Blant andre skriver Kristiansand kommune:

Med de store ulikheter det er kommunene imellom, mener Kristiansand kommune det fremdeles vil være viktig å ha veiledende retningslinjer for bibliotekene for å sikre god kvalitet.

Noen høringsinstanser mener også at i tillegg til å fastsette retningslinjer for biblioteket, bør kommunen ha plikt til å vedta aktivitetsplan og plan for samlingsutvikling.

4.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet har merket seg at de fleste høringsinstanser enten ikke har merknader til forslaget eller i hovedsak støtter det.

Det er viktig at loven reflekterer at bibliotektjenester er et kommunalt ansvar. Den enkelte kommune må stå fritt til å organisere sine bibliotektjenester på den måten den selv finner mest hensiktsmessig. Kommunen kan ikke organisere seg bort fra at det er et kommunalt ansvar å sørge for at kommunenes innbyggere får et godt bibliotektilbud, som oppfyller de grunnleggende krav som oppstilles i loven.

Departementet foreslår å fjerne setningen [d]epartementet kan gjøre unntak fra første ledd for forsøksvirksomhet. Muligheten til å få unntak fra kravet om at alle kommuner skal ha folkebibliotek kom inn i loven i 2003, som en oppfølging av forslagene i St.meld. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Hensikten med lovendringen var å stimulere til mer samarbeid over kommune- og fylkesgrenser og legge til rette for utprøving av nye samarbeidsmodeller. I de ti årene dette har vært en mulighet har det ikke kommet en eneste søknad om slikt unntak. Loven åpner dessuten allerede for en rekke forskjellige samarbeidsmodeller. Departementet mener derfor bestemmelsen er unødvendig.

Et av siktemålene med denne lovrevisjonen har vært å rydde opp i lovteksten. Lovteksten bør bare reflektere reelle plikter. Det er viktig at loven er klar på hvilket ansvar og hvilke plikter som påligger kommunen og at loven ikke tilsynelatende pålegger en plikt til å følge en veiledning som ikke eksisterer. Oppryddingen innebærer blant annet at departementet foreslår å fjerne bestemmelser i loven som har frivillig karakter. I henhold til folkebibliotekloven § 4 tredje ledd skal kommunen fastsette reglement for folkebiblioteket på grunnlag av veiledende retningslinjer som departementet gir for bibliotekdriften. Departementet foreslår å fjerne siste leddsetning om veiledende retningslinjer, da det er frivillig om kommunen ønsker å følge dem eller ikke. Det er viktig at det kommer tydelig frem av lovteksten at det både er en kommunal rettighet og plikt til å utarbeide og fastsette retningslinjer for egen bibliotekdrift, innenfor rammene av folkebibliotekloven. Staten kan fremdeles utarbeide en veiledning for hvordan slike retningslinjer kan og bør utformes, som ledd i gjennomføringen av en nasjonal bibliotekpolitikk. Slike veiledende retningslinjer vil i fremtiden bli utarbeidet i den grad det er hensiktsmessig.