3 Forhandlingene om protokollen

Konvensjonen om biologisk mangfold av 22. mai 1992 er den eneste globale avtalen som omfatter bevaring og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Den har på flere områder preg av å være en rammekonvensjon som krever videre forhandlinger om protokoller og mer detaljerte oppfølgingsforpliktelser. Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer var den første protokollen til konvensjonen. Forhandlingene om en protokoll om tilgang til genetiske ressurser og rettferdig fordeling er hjemlet i vedtak VII/19 fra det 7. partsmøtet for konvensjonen i 2004, som også inneholder mandatet for forhandlingene.

Forhandlingene var preget av sterke interessemotsetninger mellom genressursrike utviklingsland som ønsker å regulere tilgangen til genetiske ressurser for å oppnå fordeler fra senere bruk og land med stor bioteknologisk industri som ønsket minst mulig restriksjoner på tilgang og videre utnytting.

Protokollen bidrar til å operasjonalisere konvensjonens tredje målsetning om en rettferdig fordeling. Denne pilaren, som lenge har vært den svakeste delen av konvensjonen om biologisk mangfold, blir vesentlig styrket med Nagoya-protokollen. Dette gjelder både for regler om tilgang og for krav til etterlevelse. Det har således antakelig lyktes å skape en balanse i protokollen som gjør at både de land som i hovedsak er leverandører av genressurser og de land som i hovedsak er brukere av genressurser har et incitament til å bli part i protokollen. Protokollen bygger på likebehandling mellom industri- og utviklingsland og vissheten om at alle stater kan være leverandører og brukere av genressurser.

Norge gikk i forhandlingene inn for en protokoll som kan bidra til å sikre at uttak og utnyttelse av genressurser skjer i tråd med konvensjonen om biologisk mangfold, nasjonal lovgivning og avtalte vilkår.

Norsk posisjon i forhandlingene var i hovedsak å søke løsninger som tilrettelegger for en effektiv gjennomføring av relevant norsk lovgivning som naturmangfoldloven, havressursloven og patentlovens bestemmelser om plikt til å opplyse i patentsøknaden om opprinnelsen for biologisk materiale eller tradisjonell kunnskap som oppfinnelsen gjelder eller anvender.

Fra norsk side gikk man inn for tiltak for å bedre etterlevelsen av regler om uttak og utnyttelse av genressurser og tradisjonell kunnskap knyttet til genressurser. Dette gjaldt blant annet etableringen av sjekkpunkter, krav til patentsøknader om angivelse av opprinnelse for biologisk materiale og tradisjonell kunnskap og etablering av et internasjonalt sertifikat som kan gjøre det enklere å kontrollere om genressurser er lovlig tatt ut. Norge arbeidet også for at regler om tilgang balanseres av regler om deling av fordeler ved utnyttelse.

Fra norsk side la en også vekt på å inkludere bestemmelser som ivaretar interessene til urfolk og lokalsamfunn når det gjelder tradisjonell kunnskap knyttet til genressurser og som kan bidra til bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Sluttresultatet vurderes å være i samsvar med norske posisjoner i forhandlingene.

Miljøverndepartementet ledet koordineringsarbeidet med de berørte departementer og den norske delegasjonen. I tillegg deltok representanter fra Utenriksdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Sametinget i den norske delegasjonen.