2 Nærmere om varepakken

Nytt regelverk for handel med varer i EU (varepakken) ble publisert i Den europeiske unions tidende 13. august 2008. Varepakken består av to forordninger og en beslutning. Den ene forordningen hadde virkedato i EU 13. mai 2009, og den andre 1. januar 2010. Fra disse datoene var regelverket direkte gjeldende i EUs medlemsstater.

Regelverket i varepakken utgjør i hovedsak en videreutvikling og lovfesting av eksisterende regelverk og systemer som skal sikre at varer i det indre marked oppfyller strenge krav til viktige samfunnshensyn som helse, miljø og sikkerhet, samtidig som det frie varebytte ikke hindres i større grad enn nødvendig. Gjennom varepakken skal tilliten til varer som omsettes i det indre marked styrkes. Dette skal skje gjennom bedre og felles regelverk, lik håndheving, klarere prosedyrer og administrativt samarbeid mellom EØS-statene.

Forordning 764/2008 gjelder for varer som ikke er regulert av harmonisert EØS-regelverk. For slike varer gjelder prinsippet om gjensidig godkjenning. Prinsippet er utviklet i EU-domstolens rettspraksis, og innebærer at en EØS-stat i utgangspunktet ikke kan forby salg av en vare som lovlig er satt på markedet i en annen EØS-stat. Dette gjelder selv om varen er fremstilt i henhold til andre tekniske regler enn dem som gjelder for nasjonalt produserte varer. Slike tekniske regler stiller krav til en vares betegnelse, form, størrelse, vekt, sammensetning, presentasjon, merking og innpakning. Dersom en EØS-stat ønsker å forby en vare som lovlig er satt på markedet i en annen EØS-stat, må dette kunne begrunnes i tvingende allmenne hensyn som angitt i EØS-avtalen artikkel 13 eller som er fastsatt i EU-domstolens praksis. Tiltaket må dessuten være egnet og proporsjonalt.

Undersøkelser har vist at nasjonale myndigheter ikke alltid anvender prinsippet om gjensidig godkjenning korrekt. Formålet med forordning 764/2008 er å motvirke at nasjonale tekniske regler skaper ulovlige hindringer for fritt varebytte i EØS. Forordningen fastsetter prosedyrer myndighetene må følge når de treffer eller har til hensikt å treffe et vedtak som helt eller delvis forbyr en vare som allerede er lovlig satt på markedet i en annen EØS-stat. Videre skal EØS-statene opprette et varekontaktpunkt hvor næringsdrivende skal kunne få informasjon om hvilke nasjonale tekniske regler som gjelder for en konkret varetype.

Forordning 765/2008 gjelder i hovedsak det harmoniserte vareområdet, hvor det er felles EØS-krav til varer. Forordningen gir regler om akkreditering av tekniske kontrollorganer, markedstilsyn, kontroll av varer fra tredjeland og CE-merking. Felles regler om akkreditering i EØS skal bidra til økt tillit til akkrediterte tekniske kontrollorganers kompetanse, og dermed økt tillit til attester og testrapporter de utsteder.

For at det indre marked for varer skal fungere i tråd med intensjonen er det i EØS bygget opp systemer og ordninger som skal sørge for at varer som er satt på markedet, oppfyller de felles omforente krav. Myndighetene i hver enkelt stat har ansvar for å føre tilsyn med at varene som settes på markedet, oppfyller formelle og tekniske krav. Forskjeller i EØS-statenes systemer for markedstilsyn kan medføre ulike konkurransevilkår. For å hindre dette fastsetter forordningen minimumskrav til EØS-statenes organisering av det nasjonale arbeidet med tilsynet av varer i markedet. Det stilles blant annet krav om at EØS-statene etablerer egnede ordninger for kommunikasjon og samordning mellom markedstilsynsmyndighetene og at de utarbeider nasjonale markedstilsynsprogrammer. Tollmyndighetenes kontroll av varer som føres inn i det indre marked fra tredjeland er også regulert. Forordningens regler om tredjelandsvarer erstatter rådsforordning (EØF) nr. 339/93 om kontroll av samsvar med reglene om produktsikkerhet ved innførsel av produkter fra tredjestater, som allerede er gjeldende i norsk rett. Videre lovfestes i forordningen generelle prinsipper for CE-merking av en vare, samt at EØS-statene er ansvarlige for at det finnes sanksjonshjemler i nasjonalt regelverk for brudd på forordningens regler.

Beslutning 768/2008/EF fastsetter retningslinjer for utarbeidelse av nytt eller revidert regelverk som harmoniserer vilkårene for å sette varer på markedet i EØS, jf. artikkel 2 første ledd. Formålet med beslutningen er å strømlinjeforme fremtidig harmonisert EØS-regelverk, slik at det blir lettere for næringsdrivende å forstå og forholde seg til gjeldende regelverk. Sentrale begreper og prosedyrer skal defineres på samme måte i ulike direktiver og forordninger. Videre følger det av beslutningen at den nye metode som hovedregel skal benyttes ved EUs utarbeidelse av harmonisert regelverk. Beslutningen retter seg kun mot EUs lovgivende organer og skal ikke gjennomføres i norsk rett. Imidlertid vil den bli tatt inn i EØS-avtalen som en bindende rettsakt. Dette må ses i sammenheng med at beslutningen erstatter rådsbeslutning 93/465/EØF som er tatt inn i EØS-avtalen og også at EU i sin revisjon av varedirektiver direkte henviser til beslutningens vedlegg. Det vil man også kunne forvente ved fremtidig harmonisert EØS-regelverk som måtte bli utarbeidet.