3 Nærmere om innholdet i Cape Town-konvensjonen og protokollen om luftfartsløsøre

3.1 Oversikt

Cape Town-konvensjonen etablerer et internasjonalt register for registrering av de internasjonale sikkerhetsretter som anerkjennes av konvensjonen og protokollen. Ordningen er en nyskapning i internasjonal sammenheng. Registreringen skjer elektronisk, og registeret gir offentlig tilgjengelige opplysninger om registrerte internasjonale sikkerhetsretter. Registeret gir kreditorer vern mot konkurrerende tredjemenn og sikrer ordnede prioritetsforhold for registrerte internasjonale sikkerhetsretter. Det internasjonale registeret er et realregister; det er basert på formuesgoder, ikke på den enkelte debitor. Men for å kunne registreres må formuesgodet være identifiserbart. Registeret er ikke ment å være et register for eierforhold, men et register for panterettigheter og liknende sikkerhetsretter. Konvensjonen omhandler totalt syv ulike typer av sikrede krav eller rettigheter:

Internasjonale sikkerhetsretter, definert i artikkel 2, er den sentrale typen av sikrede krav som konvensjonen regulerer. Internasjonale sikkerhetsretter omfatter tradisjonelle panterettigheter, eiendomsforbehold (salgspant) og leie (leasing). Internasjonale sikkerhetsretter kan også være avledede rettigheter, forhold som i norsk rett anses som fremleie eller fremleielignende tilfeller.

Fremtidige internasjonale sikkerhetsretter, definert i artikkel 1 bokstav y, er sikkerhetsretter som er ment å knyttes til en formuesgjenstand i fremtiden, men som ennå ikke er blitt en internasjonal sikkerhetsrett i henhold til artikkel 2. Bakgrunnen for at sikkerhetsretten ennå ikke er endelig, kan være at den underliggende finansieringsavtalen ikke er sluttforhandlet, eller at debitor ennå ikke har full rådighet over formuesgjenstanden. Det er imidlertid et absolutt krav at den framtidige internasjonale sikkerhetsretten knytter seg til en formuesgjenstand som kan identifiseres i samsvar med kravene som er oppstilt i protokollen for vedkommende formuesgjenstand.

Nasjonale sikkerhetsretter, definert i artikkel 1 bokstav r, er sikkerhetsretter i en formuesgjenstand som er stiftet ved en såkalt intern transaksjon. Ved interne transaksjoner, definert i artikkel 1 bokstav n, befinner formuesgjenstanden og hovedtyngden av virksomheten til alle partene i transaksjonen seg i samme konvensjonsstat på avtaletidspunktet. Sikkerhetsretten må dessuten være registrert i denne konvensjonsstatens nasjonale register. Konvensjonsstatene kan ved erklæring etter artikkel 50 begrense konvensjonens anvendelse på nasjonale sikkerhetsretter.

Ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter, definert i artikkel 1 bokstav s, er rettigheter eller sikkerhetsretter gitt i henhold til lovgivningen i en konvensjonsstat som har avgitt erklæring i samsvar med artikkel 39 for å sikre oppfyllelse av en forpliktelse, herunder en forpliktelse overfor en stat, et statlig organ eller en mellomfolkelig eller privat organisasjon. Sikkerhetsretter som etableres som ledd i tvangsinndrivelse, eller som gis lovbestemt prioritet til sikkerhet for særlige offentligrettslige krav, varierer mye fra stat til stat. I norsk rett kjenner vi slike sikkerhetsretter i form av utlegg og legalpant. Konvensjonsstatene kan i medhold av artikkel 39 avgi en erklæring med nærmere angivelse av hvilke kategorier av ikke-avtalemessige sikkerhetsretter som har prioritet foran eksisterende rettigheter i formuesgjenstanden. Det er kun rettigheter eller sikkerhetsretter som gis prioritetsmessig forrang uten registrering som det er aktuelt å avgi erklæring om i henhold til artikkel 39.

Registrerbare ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter, definert i artikkel 1 bokstav dd, er ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter som er registrerbare i henhold til en erklæring deponert i samsvar med artikkel 40. I medhold av artikkel 40 kan konvensjonsstater avgi en erklæring med liste over kategorier av ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter som vedkommende stat ønsker at skal kunne registreres i det internasjonale registeret. Når en stat har gitt erklæring i samsvar med artikkel 40, vil rettigheter og sikkerhetsretter som nevnt i erklæringen kunne registreres, og deretter behandles som om de var internasjonale sikkerhetsretter. Bestemmelsen innebærer at for eksempel utlegg, som kan registreres etter norsk rett, vil kunne registreres i det internasjonale registeret dersom Norge avgir erklæring om det.

Tilhørende rettigheter, definert i artikkel 1 bokstav c, er rettigheter til betaling eller annen ytelse fra en debitor i henhold til avtale, som er sikret gjennom formuesgjenstanden eller knyttet til den. Tilhørende rettigheter er begrenset til debitors egne forpliktelser under avtalen. Tredjemanns forpliktelser eller debitors forpliktelser i andre kontraktsforhold med kreditor eller andre er i utgangspunktet ikke tilhørende rettigheter.

Eksisterende rettighet eller sikkerhetsrett, definert i artikkel 1 bokstav v, er enhver type rettighet eller sikkerhetsrett i eller over en formuesgjenstand som stiftes eller oppstår før den dag denne konvensjonen får virkning som fastlagt i artikkel 60 nr. 2 bokstav a. Artikkel 60 handler om overgangsbestemmelser. Det følger av artikkel 60 nr. 3 at en konvensjonsstat innenfor visse rammer kan avgi erklæring med angivelse av en dato for når konvensjonen skal gis anvendelse på eksisterende rettigheter eller sikkerhetsretter.

Hvilke rettsforhold som kan registreres i det internasjonale registeret, er nærmere regulert i konvensjonen artikkel 16. For det første kan man registrere internasjonale sikkerhetsretter, fremtidige internasjonale sikkerhetsretter og registrerbare ikke-avtalemessige rettigheter og sikkerhetsretter. For det andre kan overdragelser og fremtidige overdragelser av internasjonale sikkerhetsretter registreres. Registeret er videre åpent for å registrere erverv av internasjonale sikkerhetsretter ved lovbestemt eller avtalebestemt subrogasjon etter gjeldende lovgivning. Artikkel 16 åpner avslutningsvis for å registrere meldinger om nasjonale sikkerhetsretter og avtaler om prioritetsvikelse mellom sikkerhetsretter. Med hjemmel i protokollens artikkel III kan også salg av luftfartøysgjenstander (flyskrog, flymotorer og helikoptre) registreres i det internasjonale registeret.

Avtale om sikkerhetsstillelse, eiendomsforbehold eller leie må være knyttet til en individuelt identifiserbar formuesgjenstand i en av kategoriene luftfartøysgjenstand, rullende jernbanemateriell eller romutstyr. Videre må avtalen oppfylle visse formelle krav, jf. artikkel 7. Avtalen må være skriftlig, og den må gjelde en formuesgjenstand som rettighetsstifter, selger med forbehold eller utleier har rådighet over. Dessuten må en avtale om sikkerhetsstillelse være spesifisert slik at det er mulig å bestemme de sikrede forpliktelsene, men uten at det er nødvendig å fastsette et beløp eller et sikret maksimumsbeløp. Spesifikasjonskravet behandles nærmere i punkt 3.2.

Konvensjonen regulerer ikke hvem som kan være part i en avtale som etablerer en internasjonal sikkerhetsrett. Det er ikke noe i veien for at en internasjonal sikkerhetsrett sikrer flere kreditorers krav eller at sikkerheten gjelder for flere debitorers forpliktelser. For at konvensjonen skal komme til anvendelse, må imidlertid debitor ha den nødvendige tilknytningen til en konvensjonsstat. Det kreves at debitor befinner seg i en konvensjonsstat på det tidspunkt avtalen om stiftelse eller fastsettelse av den internasjonale sikkerhet inngås. Konvensjonen inneholder for øvrig en liste av legaldefinisjoner, blant annet av «kreditor», «debitor» og «kjøper med forbehold».

Den elektroniske registreringen skjer i utgangspunktet uten menneskelig innblanding, og det foretas ingen kontroll av dokumentasjonen i forbindelse med selve registreringen. Bestemmelsene i konvensjonen og protokollen om registreringsprosedyren må ses i sammenheng med de mer detaljerte bestemmelsene i regelverket som er utformet av tilsynsmyndigheten med hjemmel i konvensjonens artikkel 17, det såkalte «Regulations and Procedures for the International Registry». Tilsynsmyndigheten for sikkerhetsretter i luftfartøysgjenstander er styret for den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen, ICAO (International Civil Aviation Organization). Styret i ICAO har utpekt Aviareto som registreringsmyndighet. Aviareto er et joint venture selskap mellom den irske regjering og telekommunikasjonsselskapet SITA, som er eid av verdens flyselskaper. Registeret, som har vært virksomt siden 1. mars 2006, har sete i Dublin.

Cape Town-konvensjonen og protokollen om luftfartøysløsøre inneholder flere bestemmelser som gir en konvensjonsstat mulighet til å avgi erklæringer om anvendelse av noen av bestemmelsene, eller erklæring om at konvensjonsstaten vil avstå fra å anvende den aktuelle bestemmelsen. De mest sentrale bestemmelsene om slike erklæringer er konvensjonen artikkel 55 og protokollen artikkel XXX, artikkel XXXI og artikkel XXXII. Det følger av konvensjonen artikkel 56 og protokollen artikkel XXXII at konvensjonsstatene ikke kan ta forbehold med hensyn til konvensjonens eller protokollens bestemmelser. De kan imidlertid avgi erklæringer om de bestemmelsene som gir rom for det. Det fremgår av den enkelte bestemmelsen i konvensjonen eller protokollen som gir adgang til å avgi erklæring, om den gir adgang til å avgi erklæring om å anvende bestemmelsen (opt-in-klausul) eller om den åpner for erklæring om at konvensjonsstaten ikke vil anvende bestemmelsen (opt-out-klausul).

3.2 Nærmere om de enkelte artiklene i konvensjonen

3.2.1 Kapittel I – virkeområde og alminnelige bestemmelser

Artikkel 1 definerer sentrale begreper i konvensjonen. «Avtale» defineres i artikkel 1 bokstav a som «en avtale om sikkerhetsstillelse, en avtale om eiendomsforbehold eller en leieavtale». Det er egne definisjoner for kontraktstypene «overdragelse» (bokstav b) og «salgsavtale» (bokstav g). Verdt å merke i denne forbindelse er at en avtale om eiendomsforbehold ikke anses som en salgsavtale og at det sondres mellom «salg» og «framtidig salg».

Artikkel 2 nr. 2 definerer en «internasjonal sikkerhetsrett» som en type sikkerhetsrett som er «stiftet i overensstemmelse med artikkel 7». Sikkerhetsretten må knytte seg til en individuelt identifiserbar formuesgjenstand i en av kategoriene angitt i artikkel 2 nr. 3, dvs. flyskrog, flymotorer og helikoptre, rullende jernbanemateriell eller romutsyr. Videre må sikkerhetsretten være etablert gjennom en avtale om sikkerhetsstillelse, en avtale om salg med eiendomsforbehold eller en leieavtale. Det følger av artikkel 2 nr. 2 at en avtale om sikkerhetsstillelse ikke samtidig kan etablere en sikkerhet som leieavtale eller avtale om eiendomsforbehold. Avtale om sikkerhetsstillelse er definert i artikkel 1 bokstav ii som «en avtale der en rettighetsstifter gir eller samtykker i å gi en kravshaver en rettighet (herunder eiendomsrett) i eller over en formuesgjenstand for å sikre at enhver eksisterende eller framtidig forpliktelse som hviler på rettighetsstifteren eller en tredjeperson blir oppfylt». Når uttrykket «sikkerhet» brukes i konvensjonen, følger det av artikkel 1 bokstav jj at det siktes til «en sikkerhetsrett stiftet ved en avtale om sikkerhetsstillelse».

Som nevnt er «avtale» i konvensjonen definert som «en avtale om sikkerhetsstillelse, en avtale om eiendomsforbehold eller en leieavtale». Med disse definisjonene vil de vanligste former for kredittsikkerhet som vi kjenner fra norske forhold, reguleres av Cape Town-konvensjonen. Tradisjonelle panterettigheter, men også eiendomsforbehold (salgspant etter norsk rett, jf. panteloven § 3-22 første ledd) og finansiell leasing faller inn under konvensjonen. Alle leieavtaler omfattes av konvensjonen. Det sondres ikke mellom finansiell og operasjonell leasing (som i panteloven § 3-22 annet ledd) eller mellom leieavtaler med og uten kjøpsopsjon for leietaker. Om en sikkerhetsrett skal klassifiseres som en avtale om sikkerhetsstillelse, en avtale om eiendomsforbehold eller en leieavtale, avgjøres av gjeldende lovgivning i staten som får spørsmålet til avgjørelse, jf. artikkel 2 nr. 4. I Norge vil avtaler om eiendomsforbehold og visse leasingavtaler klassifiseres som avtaler om sikkerhetsstillelse (pantavtaler).

Artikkel 2 nr. 5 foreskriver at en internasjonal sikkerhetsrett i en formuesgjenstand også omfatter erstatningsproveny fra denne formuesgjenstanden. Erstatningsproveny er i konvensjonen artikkel 1 bokstav w definert som «proveny av en formuesgjenstand i form av penger eller annet som oppstår som en følge av helt eller delvis tap eller fysisk ødeleggelse av formuesgjenstanden, eller hel eller delvis konfiskering, kondemnering eller rekvirering». Definisjonen begrenser erstatningsprovenyet til forsikringsutbetalinger og andre tapsrelaterte kompensasjoner. Det er altså ikke en generell surrogatregel. Den begrensede rekkevidden er bevisst, slik at konvensjonen ikke skal komme i konflikt med med FN-konvensjonen om overdragelse av fordringer i internasjonal handel av 12. desember 2001. Hvorvidt erstatningsproveny som har forlatt debitors formuessfære eller har blitt sammenblandet med debitors øvrige formue fortsatt er identifiserbart, er ikke regulert i konvensjonen. Dette spørsmålet må løses etter den anvendelige rett i den konkrete sak.

Artikkel 3 angir konvensjonens virkeområde. Den kommer til anvendelse når debitor befinner seg i en konvensjonsstat på det tidspunkt avtalen om stiftelse eller fastsettelse av den internasjonale sikkerhetsretten inngås. Det spiller ingen rolle om også kreditor befinner seg i en konvensjonsstat eller ikke.

Artikkel 4 regulerer nærmere når debitor anses å befinne seg i en konvensjonsstat. Debitor som er en juridisk person, anses å befinne seg i den konvensjonsstat etter hvis lovgivning den er stiftet, eventuelt der debitor har sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt forretningssted. Ved flere forretningssteder er hovedforetakets forretningssted avgjørende. For fysiske personer som ikke har et forretningssted, er det vanlige bostedet avgjørende.

Artikkel 5 gjelder fortolkning av traktaten og gjeldende lovgivning. Artikkel 5 nr. 1 og 2 bygger på alminnelige prinsipper for traktattolkning. Ved tolkningen skal det tas hensyn til traktatens formål slik dette er nedfelt i fortalen, til konvensjonens internasjonale karakter og til «nødvendigheten av å fremme en ensartet og forutsigbar anvendelse». Forutsigbarhet er fremhevet på bekostning av god tro som ofte forekommer i lignende konvensjonsbestemmelser. Dette er et bevisst valg som skyldes at godtrostandarder vil skape for stor usikkerhet ved grenseoverskridende finansielle transaksjoner. Spørsmål på saksområder som reguleres av konvensjonen, men som ikke er uttrykkelig avklart der, skal avgjøres i samsvar med de generelle prinsippene som ligger til grunn for konvensjonen. Hvis slike prinsipper ikke kan utledes, skal man falle tilbake på gjeldende lovgivning. Med gjeldende lovgivning menes de interne regler i den lovgivning som kommer til anvendelse på grunnlag av reglene om internasjonal privatrett i vernetingsstaten, jf. artikkel 5 nr. 3. Artikkel 5 nr. 4 regulerer lovvalget for stater som består av flere territoriale enheter med egne rettsregler.

Artikkel 6 regulerer forholdet mellom konvensjonen og protokollen. Konvensjonen og protokollen skal leses og fortolkes som ett enkelt instrument, men i den grad det er motstrid mellom dem, skal protokollen gå foran.

3.2.2 Kapittel II – stiftelse av en internasjonal sikkerhetsrett

Artikkel 7 angir de formelle krav som stilles til en internasjonal sikkerhetsrett. En avtale om stiftelse eller fastsettelse av en internasjonal sikkerhetsrett skal for det første være skriftlig. «Skrift» er i konvensjonen definert slik at det også omfatter elektronisk dataoverføring, jf. artikkel 1 bokstav nn. For det andre må sikkerhetsretten knytte seg til en formuesgjenstand som rettighetsstifter, selger med forbehold eller utleier har rådighet over. For det tredje må formuesgjenstanden sikkerhetsretten er knyttet til, kunne identifiseres i samsvar med protokollen. I protokollen om luftfartøysløsøre er det gitt særlige regler om identifikasjon av luftfartøysløsøre i artikkel VII (se nærmere under punkt 3.3). Vilkåret om identifikasjon innebærer at konvensjonen ikke aksepterer sikkerhet i en samling formuesgoder, såkalt «floating charge» eller tingsinnbegrepspant etter norsk rett. For det fjerde må en avtale om sikkerhetsstillelse gjøre det mulig å bestemme de sikrede forpliktelsene, men uten at det er nødvendig å fastsette et beløp eller et sikret maksimumsbeløp. Man må ut fra avtalen kunne fastslå omfanget av det sikrede kravet. Det kan være tilstrekkelig å angi det sikrede kravet ved en generell beskrivelse dersom beskrivelsen er presis nok. Dette modifiserte spesialitetsprinsippet skyldes at man har ønsket en bestemmelse som gjør det mulig å sikre framtidige krav, dvs. krav som man i og for seg kan beskrive, men som man ved tidspunktet for sikkerhetsstillelsen ikke kjenner omfanget av.

3.2.3 Kapittel III – misligholdsbeføyelser

Et viktig utgangspunkt når det gjelder misligholdsreglene, er at disse kommer til anvendelse selv om den internasjonale sikkerhetsretten ikke er registrert. Registrering er likevel nødvendig for å gi kreditor vern i tredjemannskonflikter. Konvensjonen er bygget opp slik at det er forskjellige misligholdsbeføyelser for ulike typer av kreditorer. Hva som utgjør mislighold i konvensjonens forstand, er regulert i artikkel 11.

Artikkel 8 angir hvilke tiltak som kan treffes av kravshaver, typisk en panthaver. Ved mislighold kan kravshaver etter artikkel 8 nr. 1, dersom debitor på et tidspunkt har gitt sitt samtykke, ta i besittelse eller utøve rådighet over en formuesgjenstand, selge eller leie ut formuesgjenstanden eller innkreve eller motta enhver inntekt eller fortjeneste som er resultat av forvaltning eller bruk av formuesgjenstanden. Hvis kravshaver ønsker det, kan han etter artikkel 8 nr. 2 be om domstolsbeslutning som gir tillatelse til eller pålegg om en av de beføyelsene som er nevnt i artikkel 8 nr. 1. Ved begjæring for domstol er det ikke påkrevet med samtykke fra debitor. De tiltak kravshaver velger i forbindelse med debitors mislighold, må utøves på en kommersielt fornuftig måte, jf. artikkel 8 nr. 3. Et tiltak anses utøvd på en kommersielt fornuftig måte når det skjer i samsvar med en bestemmelse i avtalen om sikkerhetsstillelse, unntatt når en slik bestemmelse er åpenbart urimelig. Ønsker en kravshaver å selge eller leie ut en formuesgjenstand i samsvar med artikkel 8 nr. 1, skal han gi skriftlig varsel om det foreslåtte salget eller den foreslåtte utleien til nærmere bestemte berørte personer. Berørte personer er definert i artikkel 1 bokstav m. Beløp innkrevet som følge av tiltak som angitt i artikkel 8 nr. 1 eller nr. 2, skal benyttes til å innfri de sikrede forpliktelsene, jf. artikkel 8. nr. 5. Hvis det er innkrevd eller mottatt mer enn det sikrede beløp og eventuelle rimelige inndrivelseskostnader, skal det overskytende i utgangspunktet fordeles i prioritert rekkefølge blant innehavere av lavere prioriterte sikkerhetsretter som er registrert eller som kreditor har fått melding om. Et eventuelt restbeløp skal utbetales til debitor.

Artikkel 9 nr. 1 foreskriver som alternativ til tiltakene som nevnt i artikkel 8 at det kan skje en overføring av eiendomsretten (eller en annen sikkerhetsrettsrett som rettighetsstifteren har til formuesgjenstanden) som hel eller delvis kompensasjon for de sikrede forpliktelsene. En slik ordning kan etableres enten ved avtale mellom partene etter at misligholdet er et faktum (artikkel 9 nr. 1), eller etter domstolsbegjæring fra kravshaver (artikkel 9 nr. 2). Begjæringen skal kun tas til følge dersom forpliktelsene som er sikret, står i forhold til verdien av formuesgjenstanden (artikkel 9. nr. 3). Hvis formuesgjenstanden er vesentlig mer verdt enn kravet som har sikkerhet i den, skal domstolen avvise begjæringen. Overføring av debitors eiendomsrett kan unngås ved at rettighetsstifteren eller en annen berørt person, for eksempel en kausjonist, betaler kreditor hele det sikrede beløpet (artikkel 9 nr. 4). Ved slik intervensjonsbetaling fra en annen berørt person enn debitor trer intervensjonsbetaleren inn i kravshaverens rettigheter (subrogasjon). Ved overføring av eiendomsrett eller annen rettighet til en kravshaver, overtar kravshaveren eiendomsretten eller rettigheten fri for sikkerhetsretter og andre rettigheter med lavere prioritet en hans egen sikkerhetsrett (artikkel 9 nr. 5). De lavere prioriterte kreditorene har mulighet for å unngå rettstap gjennom intervensjonsbetaling etter artikkel 9 nr. 4.

Artikkel 10 gjelder misligholdsbeføyelser for selger med forbehold og utleier. Bestemmelsen er enklere og mindre detaljert enn bestemmelsene i artikkel 8 og 9. Hvor misligholdet har skjedd under en avtale om eiendomsforbehold eller som ledd i en leie- eller leasingkontrakt, knyttes misligholdsbeføyelsene opp mot det forhold at kreditor også er eier av formuesgodet som sikkerhetsretten knytter seg til. Utgangspunktet er at eierbeføyelsene går tilbake til kreditor når vilkårene i avtalen er brutt på en slik måte at kontrakten bringes til opphør. I norsk rett likestilles sikkerhet som oppnås ved eiendomsforbehold og visse leieavtaler (finansiell leasing) med salgspant, jf. panteloven § 3-22. Det følger av konvensjonen artikkel 2 nr. 4 at det er kvalifikasjonen av avtalen etter den anvendelige nasjonale rett som er avgjørende for hvilken kategori av sikkerhetsrett man står overfor. Dersom det følger av nasjonal rett at en leieavtale eller en avtale om eiendomsforbehold regnes som en avtale om sikkerhetsstillelse, vil bestemmelsene i artikkel 8 og 9 komme til anvendelse ved mislighold. Skal klassifiseringen foretas etter norsk rett, vil avtaler om eiendomsforbehold vanligvis måtte klassifiseres som avtaler om sikkerhetsstillelse. De er da underlagt misligholdsbeføyelsene i artikkel 8 og 9 og ikke artikkel 10. Det samme vil være tilfelle for avtaler om finansiell leasing.

Artikkel 11 regulerer nærmere hva som skal anses som mislighold i konvensjonens forstand. Etter artikkel 11 nr. 1 vil en skriftlig avtale mellom debitor og kreditor om hva som utgjør mislighold, legges til grunn ved anvendelse av konvensjonens misligholdsbestemmelser. Hvis partene ikke har regulert terskelen for mislighold i avtalen, følger det av artikkel 11 nr. 2 at det kreves et mislighold som «i vesentlig grad fratar kreditor hva vedkommende har rett til å forvente etter avtalen».

Artikkel 12 åpner for at man i tillegg til de misligholdsbeføyelser som er angitt i konvensjonen, kan iverksette andre misligholdsbeføyelser som er hjemlet i gjeldende lovgivning eller i avtale mellom partene. Men slike misligholdsbeføyelser må være forenlige med de ufravikelige bestemmelsene i artikkel 15.

Artikkel 13 regulerer rettsmidler i påvente av en endelig avgjørelse. Bestemmelsen er, sammen med sitt motstykke i protokollen artikkel X, viktig i et økonomisk perspektiv, men den kan være problematisk i forhold til nasjonal rett. Konvensjonsstatene kan derfor erklære at den ikke skal komme til anvendelse eller bare komme delvis til anvendelse, jf. artikkel 55 (se om slik erklæring nedenfor i punkt 5.3.8). Konvensjonsstater som ikke har avgitt slik erklæring, skal sørge for at en kreditor som fører bevis for debitors mislighold, kan beslutte ett eller flere nærmere bestemte tiltak i påvente av endelig avgjørelse av saken. For at tiltak skal kunne settes i verk, må debitor på et eller annet tidspunkt, for eksempel ved avtaleinngåelsen, ha samtykket til at det kan iverksettes midlertidige tiltak. Det midlertidige tiltaket kan for det første gå ut på bevaring av formuesgjenstanden og dens verdi, jf. nr. 1 bokstav a. Videre kan tiltaket dreie seg om besittelse av, rådighet over eller oppbevaring av formuesgjenstanden, jf. nr. 1 bokstav b. Et tredje tiltak kan være tilbakeholdelse av formuesgjenstanden, jf. nr. 1 bokstav c. Endelig kan tiltaket gå ut på utleie eller forvaltning av formuesgjenstanden, jf. nr. 1 bokstav d. Forvaltning kan imidlertid ikke settes i verk ved siden av tiltakene nevnt i bokstav a til c. Salg av formuesgjenstanden og fordeling av inntektene av salget er ikke nevnt som et tiltak, men når det gjelder luftfartøysløsøre, er det i protokollen artikkel X nr. 3 hjemmel for at partene uttrykkelig avtaler et slikt tiltak skal kunne iverksettes. Det følger dessuten av artikkel 13 nr. 4 at artikkel 13 nr. 1 ikke er uttømmende med hensyn til hvilke midlertidige tiltak som kan iverksettes. Supplerende tiltak kan være hjemlet i forumsstatens lovgivning. I artikkel 13 nr. 2 er domstolen gitt anledning til å sette vilkår som den mener er nødvendige for å beskytte berørte personer hvis kreditor i forbindelse med iverksettelse av en beslutning om midlertidige tiltak unnlater å oppfylle noen av sine forpliktelser overfor debitor etter konvensjonen eller protokollen, eller dersom kreditors krav helt eller delvis avvises i den endelige beslutningen om kravet. Etter artikkel 13 nr. 3 kan domstolen før den treffer beslutning om midlertidige tiltak dessuten kreve at alle berørte personer får melding om kreditors anmodning om tiltak. Dette gir også et visst vern av debitor.

Artikkel 14 krever at alle tiltak omhandlet i misligholdskapittelet som utgangspunkt skal iverksettes i henhold til den prosedyre som er fastsatt i loven på det stedet hvor tiltaket skal iverksettes. Men i medhold av artikkel 54 nr. 2 kan en konvensjonsstat erklære om et tiltak som kreditor kan treffe i henhold til en bestemmelse i konvensjonen, og som etter disse bestemmelsene ikke forutsetter domstolsbegjæring, likevel bare kan utøves med tillatelse fra domstol.

Artikkel 15 bestemmer at to eller flere av partene som er nevnt i misligholdskapittelet, på et hvert tidspunkt ved skriftlig avtale kan gjøre unntak fra eller fravike bestemmelser i misligholdskapittelet. Artikkel 8 nr. 3 til 6, artikkel 9 nr. 3 og 4, artikkel 13 nr. 2 og artikkel 14 er likevel ufravikelige.

3.2.4 Kapittel IV – den internasjonale r­egistreringsordningen

Artikkel 16 gjelder opprettelsen av det internasjonale registeret, og angir i bokstav a til e hva som er gjenstand for registrering. Når det gjelder registreringsbestemmelsene i kapittel IV og V, omfatter uttrykket «registrering» også endring, forlengelse eller sletting av en registrering, alt etter sammenhengen, jf. artikkel 16 nr. 3. Registreres kan for det første internasjonale sikkerhetsretter, fremtidige internasjonale sikkerhetsretter og registrerbare ikke-avtalemessige rettigheter og sikkerhetsretter. For det andre kan man registrere overdragelser og fremtidige overdragelser av internasjonale sikkerhetsretter. For det tredje kan man registrere erverv av internasjonale sikkerhetsretter ved lovbestemt eller avtalebestemt subrogasjon etter gjeldende lovgivning. For det fjerde kan meldinger om nasjonale sikkerhetsretter registreres. For alle disse kategoriene av registrerte rettigheter kan man dessuten registrere avtaler om prioritetsvikelser. Artikkel 16 åpner for at det kan opprettes forskjellige internasjonale registre for forskjellige kategorier av formuesgjenstander og tilhørende rettigheter. Foreløpig er det kun etablert et register for sikkerhetsretter i luftfartøysløsøre. Registerets offisielle navn er «the International Registry of Mobile Assets». I dette registeret kan også overdragelser av luftfartøysgjenstander (flyskrog, flymotorer og helikoptre) registreres, jf. protokollen artikkel III.

Artikkel 17 gir nærmere bestemmelser om tilsynsmyndigheten og registreringsmyndigheten. Bestemmelsen angir fordelingen av oppgaver mellom tilsynsmyndigheten og registreringsmyndigheten, som for sikkerhetsretter i luftfartøysløsøre er henholdsvis ICAO og Aviareto. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å utarbeide eller godkjenne reglement for driften av det internasjonale registeret i henhold til protokollen. Slikt reglement er gitt i «Regulations and Procedures for the International Registry».

3.2.5 Kapittel V – Andre forhold i forbindelse med registrering

Artikkel 18 har overskriften «vilkår for registrering», men angir ikke selv registreringsvilkårene. Bestemmelsen viser til at protokollen og reglementet skal angi vilkårene, herunder kravene til identifisering av formuesgjenstanden. Protokollen og reglementet skal også angi vilkårene for å søke i registeret og for å utstede søkeattester, samt sikre fortrolig behandling av opplysninger og dokumenter i det internasjonale registeret. Registreringsmyndigheten er ikke pålagt noen plikt til å undersøke om et samtykke til registrering i samsvar med artikkel 20 er gitt eller er gyldig. I det hele tatt bygger registreringsordningen på at det skal være minst mulig manuell saksbehandling. Det kreves ikke ytterligere registrering når en fremtidig internasjonal sikkerhetsrett går over til å bli en internasjonal sikkerhetsrett, jf. artikkel 18 nr. 3. I artikkel 18 nr. 4 gis det føringer for hvordan registreringen skal skje. Registreringene skal føres inn i det internasjonale registerets database og gjøres søkbare i kronologisk orden etter tidspunkt for mottak. Dato og klokkeslett for mottak skal fremgå av filen. Artikkel 18 åpner videre for at det i protokollene kan bestemmes at en konvensjonsstat kan utpeke ett eller flere kontaktorganer, som kan eller skal videreformidle nødvendige registreringsopplysninger til det internasjonale registeret.

Artikkel 19 regulerer registreringstidspunktet og gyldigheten av registreringer. En registrering er bare gyldig dersom den foretas i samsvar med artikkel 20 om samtykke til registrering. En gyldig registrering er fullstendig når de nødvendige opplysningene er innført i det internasjonale registerets database slik at den er søkbar. Etter artikkel 19 nr. 3 er registreringen søkbar når det internasjonale registeret har gitt den et løpenummer, og opplysningene gitt ved registreringen, herunder løpenummeret, er lagret på en varig bærer og kan hentes ut gjennom det internasjonale registeret. I artikkel 19 nr. 4 og 5 er det gitt særlige bestemmelser om registreringstidspunktet for fremtidige internasjonale sikkerhetsretter og fremtidige overdragelser av internasjonale sikkerhetsretter.

Artikkel 20 har nærmere regler om hvem som kan sørge for registrering. En internasjonal sikkerhetsrett, en fremtidig internasjonal sikkerhetsrett eller en overdragelse eller fremtidig overdragelse av en internasjonal sikkerhetsrett kan registreres av en av partene i avtalen med skriftlig samtykke fra den andre avtaleparten, jf. artikkel 20 nr. 1. Dette gjelder også for endringer i en registrering, for eksempel forlenget løpetid. Samtykkekravet er en sikkerhetsforanstaltning mot uriktige registreringer. En avtale om prioritetsvikelse kan imidlertid registreres alene av den som viker prioritet, jf. artikkel 20 nr. 2. En registrering kan kreves slettet av den personen som registreringen tilgodeser – typisk kreditor – eller med dennes samtykke, jf. artikkel 20 nr. 3. Etter artikkel 20 nr. 4 kan en registrerbar ikke-avtalemessig rettighet eller sikkerhetsrett registreres av dens innehaver. Det er også opp til innehaveren alene å registrere en nasjonal sikkerhetsrett, jf. artikkel 20 nr. 6.

Artikkel 21 dreier seg om en registrerings gyldighet i tid. Konvensjonen oppstiller ingen utløpsperiode for en registrerings gyldighet. Partene kan imidlertid avtale når registreringen skal utløpe i forbindelse med registreringen. Uten slik avtale er registreringen gyldig til den slettes.

Artikkel 22 gjelder allmennhetens adgang til å foreta søk i registeret. Bestemmelsen gir videre regler om utstedelse av og innhold i søkeattester. I reglementet til protokollen om luftfartøysløsøre er det gitt nærmere bestemmelser om forskjellige typer av søk. Søkeattesten skiller ikke mellom internasjonale sikkerhetsretter og fremtidige internasjonale sikkerhetsretter, jf. artikkel 22. nr. 3.

Artikkel 23 pålegger registreringsmyndigheten å føre en liste over erklæringer, tilbaketrukne erklæringer og kategorier av ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter. Registreringsmyndigheten får oversendt slike erklæringer fra depositaren, UNIDROIT, etter at konvensjonsstatene har avgitt erklæringer i samsvar med artikkel 39 og 40. Listen skal registreres og være søkbar på navnet på staten som har avgitt erklæringen. Datoen på erklæringen skal også fremgå.

Artikkel 24 fastslår at et dokument som oppfyller formkravene i reglementet og fremstår som en attest utstedt av det internasjonale registeret, er prima-facie bevis på at det er utstedt av det internasjonale registeret, og på dokumentets innhold. Innehaveren av dokumentet vil derfor i utgangspunktet ikke trenge å legge frem bevis for at attesten er utstedt av det internasjonale registeret eller for innholdet av den.

Artikkel 25 regulerer sletting av registreringer i det internasjonale registeret. Debitor kan kreve sletting av en registrering etter innfrielse av forpliktelser som er sikret gjennom registreringen. Etter skriftlig anmodning fra debitor om sletting er innehaveren av sikkerhetsretten forpliktet til å sørge for at registreringen slettes, jf. artikkel 25 nr. 1. Det samme gjelder ved innfrielse av en forpliktelse sikret gjennom en nasjonal sikkerhetsrett angitt i melding om nasjonal sikkerhetsrett, jf. artikkel 25 nr. 3. Sletting i konvensjonens forstand innebærer ikke at registeret fysisk fjerner registreringen fra registeret, men at det registreres en ny fil om at den tidligere registreringen er slettet. Historiske data om registreringer vedrørende den enkelte formuesgjenstand bevares. Sletting av fremtidige internasjonale sikkerhetsretter eller fremtidige overdragelser av internasjonale sikkerhetsretter kan etter artikkel 25 nr. 2 dessuten kreves slettet av den fremtidige debitor eller overdrager frem til den fremtidige kreditor eller mottaker har betalt forskudd eller forpliktet seg til å betale forskudd. En person som er tilgodesett av en registrering som beror på en feil, plikter på skriftlig anmodning fra debitor å sørge for at registreringen slettes eller endres, jf. artikkel 25 nr. 4.

Artikkel 26 bestemmer at ingen skal nektes tilgang til det internasjonale registerets registrerings- og søketjeneste av annen grunn enn at vedkommende unnlater å følge prosedyrene fastsatt i eller gitt i medhold av konvensjonens kapittel V. Prinsippet om offentlig tilgang har først og fremst betydning for søketjenestene. Artikkel 20 gir av naturlige årsaker sterke begrensninger på hvem som kan foreta registreringer i registeret.

3.2.6 Kapittel VI – Privilegier og immunitet for tilsynsmyndigheten og registreringsmyndigheten

Artikkel 27 nr. 1 fastsetter at tilsynsmyndigheten skal ha status som internasjonal juridisk person om dette ikke allerede er tilfellet. ICAO, som er tilsynsmyndighet etter protokollen om luftfartøysløsøre, er en særorganisasjon under FN og har derved de privilegier og den immunitet som følger av FN-overenskomst 21. november 1947 om privilegier og immunitet for særorganisasjonene og tillegg III til denne konvensjonen. I motsetning til tilsynsmyndigheten nyter ikke registreringsmyndigheten rettslig immunitet. Men det internasjonale registerets eiendeler, dokumenter, databaser og arkiver skal være ukrenkelige og ha immunitet med hensyn til beslag eller annen rettslig eller administrativ forfølgning, jf. artikkel 27 nr. 4. Tilsynsmyndigheten kan likevel gi avkall på ukrenkeligheten og immuniteten, jf. artikkel 27 nr. 6.

3.2.7 Kapittel VII – Registreringsmyndig­hetens ansvar

Artikkel 28 regulerer registreringsmyndighetens erstatningsansvar. Registreringsmyndigheten skal betale skadeserstatning når en person har lidt tap som en direkte følge av en feil eller unnlatelse registreringsmyndigheten har gjort seg skyldig i. Videre er registreringsmyndigheten ansvarlig for funksjonsfeil i den internasjonale registreringsordningen. For slike funksjonsfeil er ansvaret meget strengt. Registreringsmyndigheten er ansvarlig med mindre funksjonsfeilen skyldes en hendelse som ikke lar seg unngå eller avverge, og som vanlig, anbefalt praksis for utforming og drift av elektroniske registre, herunder sikkerhetskopiering og sikkerhets- og nettsystemer, ikke hadde kunnet hindre. Med en slik avgrensing av ansvaret vil registreringsmyndigheten være ansvarlig også ved en del tilfeller av force majeure. Med dagens teknologi vil selv hendelser som krig, brann og naturkatastrofer kun unntaksvis være av en slik art at det leder til funksjonsfeil som ikke lar seg unngå eller avverge. Ansvaret for egne feil og unnlatelser er strengt. Derimot har ikke registreringsmyndigheten ansvar for faktiske feil i registreringsopplysninger registreringsmyndigheten har mottatt eller videresendt i den form det ble mottatt, jf. artikkel 28 nr. 2. Ved en fullt ut elektronisk saksbehandling er det små muligheter for å kontrollere innsendte faktiske opplysninger. Ved skadelidtes medvirkning kan dessuten skadeserstatningen reduseres, jf. artikkel 28 nr. 3. Registreringsmyndigheten plikter å tegne forsikring eller sørge for annen garanti som dekker mulig ansvar etter artikkel 28.

3.2.8 Kapittel VIII – En internasjonal sikkerhetsretts rettsvirkninger overfor ­tredjepersoner

Artikkel 29 regulerer spørsmål om prioritet mellom internasjonale sikkerhetsretter og konkurrerende rettsstiftelser i formuesgodet. Hovedregelen slås fast i artikkel 29 nr. 1 som gir en registrert sikkerhetsrett forrang fremfor senere registrerte sikkerhetsretter. En registrert sikkerhetsrett har også prioritet foran enhver uregistrert sikkerhetsrett uavhengig av om den uregistrerte sikkerhetsretten er registrerbar etter konvensjonens bestemmelser eller ikke. Bestemmelsen i artikkel 29 nr. 1 om først i tid, best i rett, må ses i sammenheng med artikkel 18 nr. 4 om at registreringsmyndigheten skal sikre at registreringen skjer slik at det er mulig å foreta kronologisk søk. Databasen må registrere dato og klokkeslett for mottakelsen av registreringen.

Hva som i denne sammenheng er å anse som en registrert sikkerhetsrett, følger av definisjonen i artikkel 1 bokstav cc. At rettigheten er registrert, innebærer at den er registrert i det internasjonale registeret, jf. artikkel 1 bokstav bb. Definisjonen av «registrert sikkerhetsrett» i artikkel 1 bokstav cc omfatter også registrerbare ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter, jf. artikkel 40, og nasjonale sikkerhetsretter som det er avgitt erklæring om, og som er registrert i medhold av konvensjonens kapittel V. For luftfartøysløsøre er artikkel 29 utvidet til også å gjelde overføring av eiendomsrett i forbindelse med salg av luftfartøysgjenstander, jf. protokollen artikkel III. Men artikkel 29 nr. 3 er da særskilt unntatt; protokollen artikkel XIV nr. 1 og 2 trer inn i stedet. Artikkel 29 nr. 2 presiserer hovedregelen i artikkel 29 nr. 1 om forrang for den først registrerte sikkerhetsretten. Et overordnet formål med artikkel 29 er å gi enkle og objektive regler om rettsvern og prioritet. Man har forsøkt å unngå noen av de mest komplekse reglene som finnes i enkelte rettssystemer, for eksempel regler om god tro. Det følger av artikkel 29 nr. 2 at den først registrerte sikkerhetsretten har forrang selv om den andre sikkerhetsretten var kjent da registreringen skjedde, og uavhengig av om innehaveren av den først registrerte sikkerhetsretten hadde betalt noe forskudd.

Artikkel 29 nr. 3 regulerer forholdet til kjøpere, mens artikkel 29 nr. 4 regulerer forholdet til kjøpere i kontrakt med eiendomsforbehold eller leietakere. Den alminnelige regelen i artikkel 29 nr. 3 er at kjøpere må respektere enhver sikkerhetsrett som er registrert på tidspunktet for ervervet. Uregistrerte sikkerhetsretter vil falle bort, og det gjelder også selv om kjøperen hadde kjennskap til vedkommende rettighet. Kjøpere i kontrakt med eiendomsforbehold eller leietakere må på samme måte respektere en sikkerhetsrett som er registrert før selger med forbehold eller utleier registrerte sin internasjonale sikkerhetsrett. Også i disse tilfellene må uregistrerte sikkerhetsretter vike selv om kjøper med forbehold eller leietaker hadde kjennskap til vedkommende rettighet. Protokollen artikkel III utvider konvensjonens bestemmelser til også å gjelde ved salg av luftfartøysløsøre. Derfor passer ikke artikkel 29 nr. 3 når det gjelder spørsmålet om hvilke rettigheter som må respekteres i forbindelse med salg. Det følger av protokollen artikkel XIV nr. 1 at kjøperen, når han registrerer salget i henhold til protokollen, erverver luftfartøysgjenstanden fri for senere registrerte heftelser, og fri for tidligere registrerte heftelser selv om kjøperen hadde kjennskap til den uregistrerte heftelsen. På den annen side må kjøperen respektere heftelser i flygjenstanden som allerede er registrert, jf. protokollen artikkel XIV nr. 2.

Sikrede kreditorer kan seg i mellom inngå avtaler om prioritetsvikelse, jf. artikkel 29 nr. 5. Slike avtaler kan også registreres, jf. artikkel 16 nr. 1 bokstav e. Dersom den sikrede formuesgjenstanden er gått tapt eller er blitt skadet, følger det av artikkel 29 nr. 6 at prioriteten til den sikrede kreditor overføres til erstatningsprovenyet. I artikkel 29 nr. 7 finnes en bestemmelse om rettigheter som er knyttet til gjenstander eller utstyr som er blitt montert inn i formuesgjenstanden (pantobjektet). Bestemmelsen regulerer tilfeller hvor det eksisterte en rettighet i den aktuelle komponenten før den ble innmontert i formuesgjenstanden. Artikkel 29 nr. 7 bokstav a gjelder for løsøregjenstander som ikke er å anse som formuesgjenstand i konvensjonens forstand, dvs. annet enn luftfartøysløsøre, rullende jernbanemateriell og romutstyr, jf. artikkel 1 bokstav u. Bestemmelsen i artikkel 29 nr. 7 om inkorporasjon må ses i lys av at man har svært ulike regler fra stat til stat både om man kan etablere rettigheten i slike formuesgoder, og hvordan det går med sikkerhetsretten etter at inkorporasjonen har funnet sted. I enkelte stater faller sikkerhetsretten bort ved inkorporasjon, mens andre rettssystemer legger til grunn at rettigheten fortsatt består, og man har da regler (som igjen varierer fra stat til stat) om hvordan den sikrede kreditor får dekning i forbindelse med inndrivelse av kravet. Når det gjelder rettsstiftelser i gjenstander som senere blir inkorporert, følger det av artikkel 29 nr. 7 bokstav b at konvensjonen ikke er til hinder for at det stiftes rettighet i en gjenstand som senere inkorporeres i en formuesgjenstand etter konvensjonen. Slik rettighet vil aksepteres under konvensjonen dersom rettigheten er stiftet i tråd med anvendelig nasjonal rett.

Etter protokollen artikkel XIV nr. 4 gjelder konvensjonen artikkel 29 nr. 7 også for andre formuesgjenstander enn luftfartøysgjenstander som er montert inn i et flyskrog, en flymotor eller et helikopter. Regelen om inkorporerte komponenter gjelder dermed i prinsippet for alle typer løsøregjenstander. For en så viktig bestanddel av luftfartøyet som flymotoren, har protokollen ulike regler for flymotorer alt ettersom de er montert i et flyskrog eller i et helikopter. Det kan etableres selvstendig separat sikkerhetsrett i en flymotor som er ment å skulle monteres i et flyskrog. I disse tilfellene vil sikkerhetsretten bestå både før, under og etter innmonteringen. En separat sikkerhetsrett i flymotor som er ment å bli brukt i et helikopter, vil imidlertid bare eksistere utenfor helikopteret, ikke etter at motoren er innmontert. Det følger av protokollen artikkel XIV nr. 3 at eiendomsretten eller enhver annen rett i en flymotor ikke påvirkes av om motoren er montert eller tatt ut av luftfartøyet. I disse tilfellene gir protokollen en klar bestemmelse om eierforholdet til flymotoren, og eierforholdet påvirkes ikke av hva nasjonal rett måtte gå ut på.

Artikkel 30 gir hovedregelen om hvilke rettsvirkninger en konkurs har for internasjonale sikkerhetsretter. Hovedregelen er at en internasjonal sikkerhetsrett kan gjøres gjeldende under debitors konkurs eller annen insolvensbehandling dersom rettigheten er registrert i samsvar med konvensjonens bestemmelser før insolvensbehandlingen ble innledet, jf. artikkel 30 nr. 1. Det presiseres videre i artikkel 30 nr. 2 at bestemmelsen ikke berører muligheten til å gjøre en internasjonal sikkerhetsrett gjeldende når den kan gjøres gjeldende i henhold til anvendelig nasjonal rett. Det følger endelig av artikkel 30 nr. 3 at bestemmelsen ikke berører nasjonale omstøtelsesregler ved svik eller kreditorbegunstigelse eller prosessregler om håndheving av eiendomsrettigheter som er undergitt insolvensbestyrerens kontroll eller tilsyn. Hovedregelen i artikkel 30 nr. 1 om at en registrert internasjonal sikkerhetsrett kan gjøres gjeldende i debitors konkurs, gjelder selv om denne type sikkerhetsrett eller denne type registrering ikke er i overensstemmelse med det som ellers ville følge av nasjonal rett. I denne sammenheng vil rettsvern oppnås når rettigheten samsvarer med konvensjonens bestemmelser og er registrert i overensstemmelse med reglene i konvensjonen, protokollen og reglementet om internasjonal registrering. En registrerbar ikke-avtalemessig rettighet eller sikkerhetsrett av en kategori som fremgår av en liste utarbeidet av konvensjonsstaten, og som er registrert i det internasjonale registeret, likestilles med en internasjonal sikkerhetsrett i insolvenssituasjoner. Dersom det etter anvendelig nasjonal rett gis rettsvern for en uregistrert internasjonal sikkerhetsrett, er det ingen bestemmelser i konvensjonen som avskjærer en slik løsning. Hvorvidt det oppnås rettsvern for en uregistrert internasjonal sikkerhetsrett, må avgjøres etter den anvendelige nasjonale rett. De fleste land har en hovedregel om lex rei sitae som lovvalgsregel for å peke ut hva som er anvendelig nasjonal rett. Artikkel 30 suppleres gjennom bestemmelsen artikkel XI i protokollen. Konvensjonsstatene må velge om alternativ A eller B av artikkel XI skal legges til grunn, eller om statenes internrettslige regulering av tiltak ved insolvens skal gjelde. Se nærmere nedenfor i punkt 3.3.2 og punkt 5.3.11.

3.2.9 Kapittel IX – Overdragelse av til­hørende rettigheter og internasjonale sikkerhetsretter, subrogasjonsrettigheter

Artikkel 31 regulerer rettsvirkningene ved overdragelse av tilhørende rettigheter, typisk overdragelse av den underliggende fordringen for en internasjonal sikkerhetsrett. Hvis ikke partene har avtalt noen annet, innebærer en overdragelse av tilhørende rettigheter også en overføring til mottakeren av den motsvarende internasjonale sikkerhetsrett, og alle overdragerens sikkerhetsretter og prioriteter etter konvensjonen, jf. artikkel 31 nr. 1. Rettsvirkningene av delvis overdragelse av tilhørende rettigheter er regulert i artikkel 31 nr. 2. Konvensjonen overlater til gjeldende lovgivning å avgjøre debitors motregningsadgang og mulighet til innsigelser overfor mottakeren, jf. artikkel 31 nr. 4. Imidlertid følger det av artikkel 31 nr. 4 at debitor på et hvert tidspunkt skal ha anledning til å gi skriftlig avkall på rett til innsigelser eller motregning.

Artikkel 32 oppstiller visse formelle krav for at en overdragelse av tilhørende rettigheter skal ha de rettsvirkninger som nevnt i artikkel 31. For det første må overdragelsen være avtalt skriftlig. For det andre må det være mulig å identifisere avtalen som ligger til grunn for de tilhørende rettighetene. For det tredje må det være mulig å bestemme hvilke forpliktelser som sikres ved overdragelsen, men uten at det er nødvendig å fastsette et beløp eller et sikret maksimumsbeløp. Da formålet med en sikkerhetsrett er at den skal sikre noe, er en overdragelse av en internasjonal sikkerhetsrett som er stiftet eller fastsatt ved en avtale om sikkerhetsstillelse, ikke gyldig med mindre enkelte eller samtlige tilhørende rettigheter også overdras, jf. artikkel 32 nr. 2. Avtaler om overdragelse av tilhørende rettigheter som ikke medfører overføring av den motsvarende internasjonale sikkerhetsrett, faller utenfor konvensjonen, jf. artikkel 32 nr. 3.

Artikkel 33 regulerer når debitor er forpliktet til å betale til mottaker etter at tilhørende rettigheter og den motsvarende internasjonale sikkerhetsrett er blitt overført i samsvar med artikkel 31 og 32. Debitor er forpliktet til å betale til mottakeren hvis to vilkår er oppfylt: Debitor må for det første ha fått skriftlig melding om overdragelsen fra overdrageren. For det andre må de tilhørende rettigheter identifiseres i meldingen. Er disse vilkårene oppfylt, kan debitor betale til mottakeren med frigjørende virkning, jf. artikkel 33 nr. 2.

Artikkel 34 angir mottakers misligholdsbeføyelser dersom overdrageren misligholder sine forpliktelser i henhold til en overdragelse av tilhørende rettigheter og den motsvarende internasjonale sikkerhetsrett som stilles som sikkerhet. Artikkel 8, artikkel 9 og artiklene 11 til 14 skal gjelde tilsvarende så langt de passer for forbindelsen mellom overdrageren og mottakeren.

Artikkel 35 regulerer prioritetsspørsmålene mellom konkurrerende overdragelser av tilhørende rettigheter knyttet til den samme internasjonale sikkerhetsrett. For at bestemmelsen skal komme til anvendelse, må minst én av de konkurrerende overdragelsene være registrert og omfatte den internasjonale sikkerhetsretten. I slike tilfeller kommer artikkel 29 tilsvarende til anvendelse, slik at en registrert overdragelse har prioritet foran en senere registrert eller uregistrert overdragelse. Etter artikkel 35 nr. 2 skal også artikkel 30, om rettsvirkningene ved konkurs, gjelde for overdragelse av tilhørende rettigheter som om henvisninger til en internasjonal sikkerhetsrett var henvisninger til en overdragelse av de tilhørende rettigheter og den motsvarende internasjonale sikkerhetsrett.

Artikkel 36 presiserer mottakers prioritet med hensyn til tilhørende rettigheter overfor andre mottakere av de tilhørende rettighetene. Dette skjer på to måter: For det første krever artikkel 36 at kontrakten som de tilhørende rettighetene springer ut av, angir at de er sikret ved eller knyttet til formuesgjenstanden, for eksempel et flyskrog. For det andre begrenses prioriteten til tilhørende rettigheter til slike tilhørende rettigheter som knytter seg til finansieringen av formuesgjenstanden. Andre prioritetskonflikter mellom konkurrerende overdragelser av tilhørende rettigheter enn de som faller inn under artikkel 36, avgjøres etter gjeldende lovgivning, jf. artikkel 36 nr. 3.

Artikkel 37 gjelder rettsvirkningene av overdragerens insolvens. Den fastsetter at bestemmelsene i artikkel 30 skal gjelde for behandling av overdragerens insolvens som om henvisninger til debitor var henvisninger til overdrageren.

Artikkel 38 nr. 1 fastsetter at konvensjonen ikke berører erverv av tilhørende rettigheter og den motsvarende internasjonale sikkerhetsrett ved lovbestemt eller avtalebestemt subrogasjon etter gjeldende lovgivning. Gjeldende lovgivning refererer normalt til lovgivning utenfor konvensjonen, men i dette tilfellet er det antatt at man også sikter til subrogasjon med hjemmel i artikkel 9 nr. 4. Etter artikkel 38 nr. 2 kan den som har ervervet tilhørende rettigheter og den motsvarende internasjonale sikkerhetsrett gjennom subrogasjon, inngå skriftlig avtale med konkurrerende rettighetshaver om prioritetsvikelse. For at en slik avtale skal stå seg overfor mottakere med lavere prioritet, må avtalen om prioritetsvikelse være registrert på overdragelsestidspunktet.

3.2.10 Kapittel X – Rettigheter eller sikkerhetsretter omhandlet i erklæringer fra konvensjonsstatene

Artikkel 39 gjelder rettigheter som har prioritet uten registrering. Bestemmelsen omtales nærmere i punkt 5.3.2.

Artikkel 40 gjelder registrerbare ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter, og omtales nærmere i punkt 5.3.3.

3.2.11 Kapittel XI – Konvensjonens anvendelse på salg

Artikkel 41 åpner for at konvensjonen kan komme til anvendelse på salg og framtidige salg av en formuesgjenstand når dette er fastsatt i protokollen. Protokollen om luftfartøysløsøre benytter denne adgangen idet den tillater registrering av salg og framtidige salg. I protokollens artikkel III er konvensjonens anvendelse på salg av formuesgjenstander som faller inn under protokollen om luftfartøysløsøre, nærmere presisert.

3.2.12 Kapittel XII – Kompetanse

Artikkel 42 regulerer valg av verneting (jurisdiksjon). Partene kan velge hvor tvister som har tilknytning til konvensjonens bestemmelser, skal anlegges. Men partene må velge jurisdiksjon i en stat som er tilsluttet konvensjonen. Dersom partene har avtalt jurisdiksjon, er domstolskompetansen eksklusiv, med mindre partene har avtalt noe annet eller annet følger av artikkel 43 eller 44. Det følger av artikkel 42 nr. 2 at vernetingsavtalen må være inngått skriftlig, eller avtalen må være i overensstemmelse med de formelle krav i det landets rett der partene har valgt verneting. En viktig begrensning i konvensjonens bestemmelser om jurisdiksjon følger imidlertid av artikkel 45, som slår fast at bestemmelsene i konvensjonens kapittel XII ikke gjelder ved insolvensbehandling. Spørsmålet om jurisdiksjon blir i disse tilfellene avgjort av lovvalgsregelen for konkurs – lex concursus.

I EU er regler om jurisdiksjon underlagt fellesskapsretten gjennom den såkalte Brussel I-forordningen. Det samme gjelder for rettsregler om anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile dommer. De enkelte medlemsstatene har på dette rettsområdet overført kompetanse til EU. Dette er en av hovedgrunnene til at det har vært nødvendig for EU som sådan å tiltre konvensjonen. I etterkant av EUs tiltredelse vil de enkelte medlemsstatene kunne tiltre konvensjonen innenfor de rammene som er trukket opp gjennom EUs tiltredelse.

Artikkel 43 regulerer jurisdiksjon i forbindelse med midlertidige rettsmidler etter artikkel 13. De domstoler i en konvensjonsstat som er valgt av partene, og domstolene i den konvensjonsstat som formuesgjenstanden befinner seg i, har kompetanse til å treffe beslutning om tiltak som nevnt i artikkel 13 nr. 1 bokstav a til c og artikkel 13 nr. 4 med hensyn til formuesgjenstanden. Kompetansen til å treffe beslutninger om tiltak omhandlet i artikkel 13 nr. 1 bokstav d eller andre tiltak i medhold av artikkel 13 nr. 4 kan utøves av enten de domstoler som er valgt av partene, eller domstolene i den konvensjonsstat debitor befinner seg i, jf. artikkel 43 nr. 2. Artikkel 43 nr. 3 slår fast at det ikke er noe i veien for at den endelige avgjørelsen i saken tas av en domstol i en annen stat enn i den stat hvor det midlertidige tiltak ble besluttet. Artikkel 43 hører til de bestemmelser medlemslandene kan erklære at ikke skal gjelde. Se nærmere nedenfor i punkt 5.3.8.

Artikkel 44 legger kompetansen til å treffe beslutning om tiltak overfor registreringsmyndigheten til domstolene på det stedet hvor registreringsmyndigheten har sin hovedadministrasjon. Erstatningssaker mot registreringsmyndigheten for luftfartøysløsøre vil gå for the Commercial Court i Dublin, Irland. Den eksklusive kompetansen for irske domstoler gjelder imidlertid ikke for søksmål som registreringsmyndigheten selv anlegger.

Artikkel 45 unntar insolvensbehandling fra bestemmelsene om jurisdiksjon i kapittel 12. Hvilken stats domstoler insolvensspørsmål skal avgjøres av, må avgjøres etter lex concursus. Det vil normalt være den stat hvor insolvensbehandlingen er iverksatt.

3.2.13 Kapittel XIII – Forholdet til andre ­konvensjoner

Artikkel 45 a regulerer forholdet til FNs konvensjon om overdragelse av fordringer i internasjonal handel 12. desember 2001. Ved motstrid skal Cape Town-konvensjonen ha forrang. Det er antatt at det i liten grad vil være motstrid mellom de to konvensjonene. Norge er ikke tilsluttet FN-konvensjonen om overdragelse av fordringer i internasjonal handel.

Artikkel 46 regulerer forholdet til UNIDROIT-konvensjonen om internasjonal finansiell leie 28. mai 1988. Artikkel 46 overlater til protokollene å fastlegge forholdet til denne konvensjonen. I protokollen artikkel XXV er det bestemt at Cape Town-konvensjonen skal ha forrang i den grad konvensjonen om internasjonal finansiell leie gjelder for luftfartøygjenstander.

3.2.14 Kapittel XIV – Sluttbestemmelser

Artikkel 47 gjelder undertegning, ratifikasjon, godtakelse, godkjenning og tiltredelse av konvensjonen. Ved avslutningsseremonien av diplomatkonferansen undertegnet 20 stater konvensjonen. Frem til konvensjonen trådte i kraft 1. mars 2006 gjaldt det at konvensjonen skulle ratifiseres, godtas eller godkjennes av signatarstatene, jf. artikkel 47 nr. 2. Etter konvensjonens ikrafttredelse kan konvensjonen tiltres på ethvert tidspunkt, jf. artikkel 47 nr. 3. Tiltredelse skal etter artikkel 47 nr. 4 skje ved at det formelle dokumentet deponeres hos depositaren, Det internasjonale institutt for ensartet privatrett (UNIDROIT), jf. artikkel 62. For Norge vil tiltredelse være aktuelt, ettersom konvensjonen er trådt i kraft.

Artikkel 48 åpner for at regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon som er sammensatt av suverene stater og har kompetanse på visse områder som reguleres av konvensjonen, kan slutte seg til konvensjonen. Dette er bakgrunnen for at EU som sådant har sluttet seg til konvensjonen, jf. punkt 2.1.

Artikkel 49 regulerer ikrafttredelse. Konvensjonen trådte i kraft 1. mars 2006. Samtidig trådte protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre i kraft. Foreløpig er konvensjonen kun i kraft for denne typen formuesgjenstander. Hvis Norge tiltrer konvensjonen, vil den tre i kraft for Norges del den første dag i måneden som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder fra den dag tiltredelsesdokumentet deponeres, jf. artikkel 49 nr. 2.

Artikkel 50 åpner for at konvensjonstater kan erklære at konvensjonens bestemmelser ikke skal gjelde for såkalte «interne transaksjoner». En transaksjon er intern, jf. artikkel 1 bokstav n, når hovedtyngden av virksomheten til alle transaksjonens parter og den aktuelle formuesgjenstanden befinner seg i samme konvensjonsstat på avtaletidspunktet, og sikkerhetsretten som stiftes ved transaksjonen er registrert i et nasjonalt register i denne konvensjonsstaten. Konvensjonsstaten kan altså bestemme at sikkerhetsretter som er rent norske, men som allikevel tilfredsstiller definisjonen av en internasjonal sikkerhetsrettighet etter artikkel 2, jf. artikkel 1 bokstav o, ikke skal omfattes av konvensjonens bestemmelser. For luftfartøys­løsøre må bestemmelsen ses i sammenheng med protokollen artikkel IV nr. 2. Selv om en konvensjonsstat bestemmer at konvensjonen ikke skal gjelde for interne transaksjoner, vil en del av konvensjonens regler allikevel gjelde i disse tilfellene, jf. artikkel 50 nr. 2. Det følger av denne bestemmelsen at artikkel 8 nr. 4, artikkel 9 nr. 1, artikkel 16, kapittel V, artikkel 29, samt alle konvensjonens bestemmelser om registrerte sikkerhetsretter gjelder uavhengig av om det er avgitt erklæring etter artikkel 50 nr. 1. Hvorvidt Norge bør avgi erklæring etter artikkel 50 nr. 1, drøftes i punkt 5.3.4 nedenfor.

Artikkel 51 åpner for at det i fremtiden kan utarbeides nye protokoller om andre typer kategorier av mobile løsøregjenstander av stor verdi. Bestemmelsen angir også fremgangsmåten for hvordan fremtidige protokoller skal komme i stand. Hittil er to protokoller sluttforhandlet: Protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre og en protokoll om særlige forhold for rullende jernbanemateriell. En tredje protokoll om romutstyr er under forberedelse. Det har vært diskutert framtidige protokoller om jordbruks-, entreprise- og gruvemateriell.

Artikkel 52 nr. 1 gir konvensjonsstater som har territoriale enheter med forskjellige rettsystemer på saksområder regulert av konvensjonen, adgang til å bestemme hvilke av dens territoriale enheter konvensjonen skal gjelde for. Hvis en konvensjonsstat ikke har avgitt slik erklæring, skal konvensjonen gjelde for alle territoriale enheter i vedkommende stat, jf. artikkel 52 nr. 3. Hvorvidt Norge består av flere territoriale enheter i relasjon til artikkel 52, og om vi eventuelt bør avgi erklæring etter artikkel 52, drøftes i punkt 5.3.5 nedenfor.

Artikkel 53 gir konvensjonsstatene adgang til å utpeke en eller flere domstoler som relevant domstol ved anvendelse av artikkel 1 bokstav h som definerer «domstol», og kapittel XII om jurisdiksjon. Erklæring som utpeker domstoler etter denne bestemmelsen, må gis på det tidspunkt protokollen ratifiseres, godtas, godkjennes eller tiltres, men den kan endres eller tilbakekalles senere, jf. artikkel 57 og 58. Hvorvidt Norge bør avgi en slik erklæring, drøftes i punkt 5.3.6 nedenfor.

Artikkel 54 gjelder erklæring om tiltak. En konvensjonsstat kan erklære at kravshaveren ikke skal kunne leie ut en sikret formuesgjenstand på dens territorium så lenge formuesgjenstanden befinner seg på eller kontrolleres fra dette territoriet. Alternativet «kontrolleres fra» er primært rettet mot satellitter, som må kontrolleres fra jorda. Hvis en slik erklæring skal avgis, må den avgis på det tidspunkt protokollen ratifiseres, godtas, godkjennes eller tiltres. Artikkel 54 nr. 2 pålegger konvensjonsstatene å avgi en erklæring. Konvensjonsstatene skal erklære hvorvidt et tiltak som kreditor kan treffe i henhold til en bestemmelse i konvensjonen som det ikke er nødvendig med noen domstolsbegjæring for å iverksette, kan utøves bare med domstolens tillatelse. En slik erklæring skal avgis på det tidspunkt protokollen ratifiseres, godtas, godkjennes eller tiltres. Hvordan en norsk erklæring bør utformes, drøftes i punkt 5.3.7 nedenfor.

Artikkel 55 åpner for at konvensjonsstatene kan erklære at de helt eller delvis vil unnlate å anvende bestemmelsene i artikkel 13 og/eller artikkel 43. En slik erklæring skal angi på hvilke vilkår den relevante artikkelen vil bli anvendt dersom den vil bli anvendt bare delvis, eller hvilke andre midlertidige tiltak som vil bli anvendt. Erklæringen må gis på det tidspunkt protokollen ratifiseres, godtas, godkjennes eller tiltres, men kan senere endres eller tilbakekalles, jf. artikkel 57 og 58. Hvorvidt Norge bør avgi en slik erklæring, drøftes i punkt 5.3.8 nedenfor.

Artikkel 56 omhandler forbehold og erklæringer til konvensjonen. Bestemmelsen fastsetter at det ikke kan tas noen forbehold mot konvensjonen, men at det kan avgis erklæringer i medhold av artikkel 39, 40, 50, 52, 53, 54, 55, 57, 58 og 60. Erklæringer eller tilbakekall av erklæringer skal meldes skriftlig til depositaren. Forbehold skiller seg fra erklæringer ved at de er unilaterale disposisjoner fra en konvensjonsstat som har til hensikt å utelukke eller modifisere en konvensjonsbestemmelse, jf. Wien-konvensjonen om traktatretten artikkel 2 nr. 1 bokstav d. Forbehold binder ikke andre konvensjonsstater med mindre de har akseptert det, jf. Wien-konvensjonen artikkel 20, mens erklæringer om at en bestemmelse skal eller ikke skal få anvendelse, har hjemmel i konvensjonen selv og er derfor ikke avhengig av noen aksept. Alle erklæringer under konvensjonen er spesifikke i forhold til enkelte kategorier av formuesgjenstander. Erklæringer må derfor gjøres i forbindelse med tilslutning til protokollene og ikke ved tilslutning til konvensjonen.

Artikkel 57 regulerer adgangen til å avgi erklæringer senere. En konvensjonsstat kan på ethvert tidspunkt etter at konvensjonen er trådt i kraft for denne staten, avgi senere erklæring, som kan supplere, erstatte eller modifisere tidligere erklæringer. Slike senere erklæringer gis ved melding til depositaren. Erklæringer etter artikkel 60 kan imidlertid ikke endres ved senere erklæringer.

Artikkel 58 nr. 1 regulerer adgangen til å trekke tilbake erklæringer. En konvensjonsstat som har avgitt en erklæring etter konvensjonen, kan på ethvert tidspunkt trekke erklæringen tilbake ved melding om dette til depositaren. Til­baketrekkingen skal få virkning den første dag i måneden som følger etter utløpet av et tidspunkt på seks måneder fra den dag depositaren får meldingen. En erklæring etter artikkel 60 kan imidlertid ikke trekkes tilbake. Med hensyn til rettigheter og sikkerhetsretter som oppstår før tilbaketrekningen får virkning, skal konvensjonen fortsatt gjelde som om erklæringen ikke var trukket tilbake, jf. artikkel 58 nr. 2.

Artikkel 59 regulerer konvensjonsstatenes adgang til å si opp konvensjonen. Enhver konvensjonsstat kan si opp konvensjonen ved skriftlig varsel til depositaren, jf. artikkel 59 nr. 1. Oppsigelsen får i så fall virkning fra den første dag i måneden som følger etter utløpet av et tidsrom på tolv måneder fra den dag depositaren mottar varselet, jf. artikkel 59 nr. 2. Med hensyn til rettigheter og sikkerhetsretter som oppstår før oppsigelsen får virkning, skal konvensjonen fortsatt gjelde som om oppsigelse ikke har funnet sted.

Artikkel 60 gir overgangsbestemmelser. Artikkel 60 nr. 1 fastslår prinsippet om at dersom en konvensjonsstat ikke gir erklæring om noe annet, skal konvensjonen ikke gjelde for en eksisterende rettighet eller sikkerhetsrett, som beholder den prioritet den har etter gjeldende lovgivning fra før den dag denne konvensjonen får virkning. Med gjeldende lovgivning menes de interne regler i den lovgivning som skal gjelde i henhold til reglene om internasjonal privatrett i vernetingsstaten, jf. artikkel 5 nr. 3. Eventuelle erklæringer må avgis i samsvar med artikkel 60 nr. 3. En erklæring avgitt i medhold av artikkel 60 kan ikke senere endres eller tilbakekalles, jf. artikkel 57 nr. 1 og 58 nr. 1, da dette ville kunne rokke ved etablerte rettigheter. «Eksisterende rettighet eller sikkerhetsrett» er definert i artikkel 1 bokstav v som «enhver type rettighet eller sikkerhetsrett i eller over en formuesgjenstand som stiftes eller oppstår før den dag denne konvensjon får virkning, som fastlagt i artikkel 60 nr. 2 bokstav a)». Slike rettigheter og sikkerhetsretter er i utgangspunktet uberørt av konvensjonen, med mindre konvensjonsstaten har avgitt erklæring etter artikkel 60 nr. 3. I artikkel 60 nr. 2 bokstav a er «den dag denne konvensjon får virkning» med hensyn til en debitor, definert som det tidspunkt som kommer sist av det tidspunkt konvensjonen trer i kraft, og det tidspunkt staten der debitor befinner seg, blir en konvensjonsstat. I artikkel 60 bokstav b anses debitor å befinne seg i staten der den har sin hovedadministrasjon, eller, dersom den ikke har noen hovedadministrasjon, sitt forretningssted eller, dersom den har mer enn ett forretningssted, sitt hovedforetak eller, dersom den ikke har noe forretningssted, sitt vanlige bosted.

Artikkel 60 nr. 3 åpner for at konvensjonsstatene i erklæringen etter nr. 1 kan angi et tidspunkt som ligger minst tre år frem i tid fra det tidspunkt erklæringen får virkning, som skal være det tidspunkt som konvensjonens og protokollens bestemmelser om prioritet skal gjelde fra. Formålet med disse bestemmelsene er å unngå situasjoner hvor rettigheter og sikkerhetsretter etablert under konvensjonen for alltid vil ha prioritet etter eksisterende rettigheter eller sikkerhetsretter som kan være uklare, samtidig som de gir kreditorer som har eksisterende rettigheter eller sikkerhetsretter en frist for å sikre seg rettsvern og prioritet gjennom å registrere dem i det internasjonale registeret. Når perioden angitt i erklæringen er utløpt, vil prioritetsbestemmelsen i artikkel 29 komme til anvendelse også for rettigheter og sikkerhetsretter som eksisterte før konvensjonen fikk virkning. Hvorvidt Norge bør avgi erklæring i medhold av artikkel 60 nr. 3, drøftes nedenfor i punkt 5.3.9.

Artikkel 61 angir prosedyrene for kontroll og revisjon av konvensjonen. Formålet med prosedyrene er å sikre at konvensjonen virker etter sitt formål. På nærmere bestemte vilkår skal depositaren kalle inn til tilsynskonferanse, hvor det kan gjøres endringer av konvensjonen.

Artikkel 62 utpeker depositaren og angir dennes oppgaver. Depositar er Det internasjonale institutt for ensartet privatrett (UNIDROIT).

3.3 Nærmere om de enkelte ­artiklene i protokollen

3.3.1 Kapittel I – virkeområde og alminnelige bestemmelser

Artikkel I gir supplerende definisjoner som er særlig aktuelle i forbindelse med sikkerhetsretter knyttet til luftfartøysløsøre. Med mindre sammenhengen tilsier noe annet, har uttrykkene som benyttes i protokollen, samme betydning som i konvensjonen. I artikkel I nr. 2 er det bl.a. definisjoner av «luftfartøy», «flymotorer», «flyskrog» og «helikopter». Formuesgjenstander som det kan knyttes internasjonale sikkerhetsretter til under protokollen, er med en samlebetegnelse kalt «luftfartøysgjenstander». Samlebetegnelsen omfatter flyskrog, flymotorer og helikoptre. Definisjonen av flymotor i protokollen er kvalifisert med hensyn til ytelse, mens definisjonene av henholdsvis flyskrog og helikopter er kvalifisert med hensyn til størrelse. Definisjonene utelukker luftfartøysløsøre som benyttes av forsvaret, tollvesenet eller politiet, men omfatter luftfartøysløsøre benyttet i annen offentlig tjeneste, som brann- og redningshelikoptre.

Det er kun luftfartøysgjenstander som opp­fyller spesifikasjonene i protokollen artikkel 1 nr. 2 som det kan etableres en internasjonal sikkerhetsrett i, og som kan være gjenstand for registrering i det internasjonale registeret. Med mindre luft­fartøyet er et helikopter, kan det ikke knyttes internasjonale sikkerhetsretter til et luftfartøy som sådant. Sikkerhetsrettene må knyttes til flyskroget og/eller flymotoren. Motorer som er installert i et helikopter, utgjør ikke en formuesgjenstand som det kan knyttes sikkerhetsretter til under protokollen.

I artikkel 1 nr. 2 bokstav o defineres «registermyndighet» som den nasjonale myndighet eller den felles registreringsmyndighet som fører et luftfartøysregister i en konvensjonsstat og har ansvar for avregistrering av et luftfartøy i samsvar med Chicago-konvensjonen. I Norge er dette Luftfartøyregisteret, jf. luftfartsloven § 3-1. Registermyndigheten må ikke forveksles med det internasjonale registeret opprettet i medhold av konvensjonen og protokollen.

Artikkel II fastslår at konvensjonen skal gjelde for luftfartøysgjenstander etter bestemmelsene i protokollen, og at konvensjonen og protokollen skal kalles Konvensjon om sikkerhetsretter i mobilt løsøre, slik den anvendes på luftfartøysgjenstander.

Artikkel III regulerer konvensjonens anvendelse på salg. Den utvider registreringsordningen slik at også salg og fremtidige salg kan registreres i det internasjonale registeret. Salg defineres i konvensjonens artikkel 1 bokstav gg som «overføring av eiendomsretten til en formuesgjenstand i henhold til en salgsavtale», mens fremtidig salg defineres i konvensjonens artikkel 1 bokstav z som «et salg som er ment å skulle skje når en bestemt begivenhet finner sted i fremtiden, uansett om det er sikkert at den vil finne sted eller ikke». I henhold til artikkel III er det bare de av konvensjonens bestemmelser som passer på salg og fremtidige salg, som gis tilsvarende anvendelse. Artikkel III fordeler konvensjonens bestemmelser i tre hovedkategorier når det gjelder forholdet mellom konvensjonens og protokollens regler: Bestemmelser som er generelle og som kommer til anvendelse slik de står i konvensjonen, bestemmelser i konvensjonen som kommer til anvendelse med visse modifikasjoner, og konvensjonsbestemmelser som ikke kommer til anvendelse.

De konvensjonsbestemmelser som ikke kommer til anvendelse på avtaler om salg og fremtidige salg av luftfartøysgjenstander, er i hovedsak bestemmelser i konvensjonen som gjelder salg eller fremtidige salg. Begrunnelsen for dette er at protokollen gir adgang til å registrere rettigheter i forbindelse med salg og fremtidige salg, og man har derfor også flere og mer detaljerte regler om dette i protokollen enn i konvensjonen.

For eksempel nevnes ikke artikkel 2 i oppramsingen i artikkel III av hvilke bestemmelser som får tilsvarende anvendelse ved salg. Definisjonen av hva som regnes som en internasjonal sikkerhetsrett, kommer altså ikke til anvendelse i tilfeller som faller inn under protokollens artikkel III. Begrunnelsen er nettopp at de tilfellene som faller inn under artikkel III, er de ordinære salgene eller fremtidige salgene, og disse transaksjonene er ikke slike som etablerer en internasjonal sikkerhetsrettighet etter konvensjonens artikkel 2. Konvensjonens kapittel III om misligholdsbeføyelser får heller ikke anvendelse ved salg eller fremtidige salg. Ved salg og fremtidige salg er de kjøpsrettslige misligholdsbeføyelsene det sentrale, mens konvensjonens misligholdsbestemmelser er tilpasset internasjonale sikkerhetsretter slik disse er definert i konvensjonens artikkel 2. Det følger også av artikkel III at konvensjonens artikkel 29 nr. 3 ikke kommer til anvendelse for salg og fremtidige salg. Artikkel 29 nr. 3 om prioritetsforhold vil ikke passe i og med at en kjøper av flyskrog, flymotor eller helikopter vil kunne registrere kjøpet etter reglene i protokollen.

Konvensjonens kapittel IX kommer heller ikke til anvendelse, idet regler om overdragelse av tilhørende rettigheter, overdragelse av internasjonale sikkerhetsretter og subrogasjon ikke vil være aktuelle bestemmelser for salg og fremtidige salg som faller inn under protokollen artikkel III. Heller ikke konvensjonens kapittel XI kommer til anvendelse for disposisjoner som reguleres av protokollens artikkel III. Kapittel XI består av artikkel 41 og omhandler salg og fremtidige salg. Men for flyutstyr har man særbestemmelsen i protokollens artikkel III som uttrykkelig regulerer forholdet til salg og fremtidige salg. Artikkel 43 i konvensjonen er også unntatt, noe som innebærer at artikkel 13 om rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse ikke gjelder ved salg eller fremtidige salg. Konvensjonens artikkel 60 regulerer forholdet mellom internasjonale sikkerhetsrettigheter og allerede eksisterende rettigheter i formuesgodet. Slike konfliktsituasjoner vil ikke være aktuelle i forbindelse med ordinært salg eller fremtidig salg. Konvensjonens artikkel 60 får derfor ikke anvendelse på salg eller fremtidige salg som faller inn under protokollen artikkel III.

For alle andre sikkerhetsretter i luftfartøysgjenstander, dvs. slike som faller inn under definisjonen i konvensjonens artikkel 2, men som ikke er salg eller fremtidige salg, og som dermed ikke er underlagt protokollens artikkel III, vil konvensjonens bestemmelser gjelde fullt ut på vanlig måte.

Artikkel IV nr. 1 utvider konvensjonens virkeområde noe i forhold til det som følger av konvensjonen alene, idet den gir en ytterligere tilknytningsfaktor enn de som er angitt i konvensjonens artikkel 3. Konvensjonen skal også gjelde for et helikopter, eller et flyskrog tilhørende et luftfartøy, registrert i et luftfartøysregister i en konvensjonsstat som er registreringsstaten, og når en slik registrering foretas i henhold til en avtale om registrering av luftfartøyet, anses den å ha funnet sted på avtaletidspunktet. Uttrykket avtale er her brukt i en annen sammenheng enn den som er angitt i legaldefinisjonen i konvensjonen artikkel 1 bokstav a. Artikkel IV nr. 1 får ikke anvendelse på flymotorer, da det ikke finnes nasjonale registre for slike formuesgjenstander. I artikkel IV nr. 2 presiseres betydningen av begrepet «intern transaksjon» i konvensjonen i relasjon til flyskrog, flymotorer og helikoptre. Bestemmelsen i artikkel IV nr. 3 er av en noe annen karakter. Den gir avtalepartene (ikke konvensjonsstatene) adgang til å utelukke anvendelsen av artikkel XI, og i sine forbindelser med hverandre gjøre unntak eller fravike alle bestemmelsene i protokollen bortsett fra artikkel IX nr. 2 til nr. 4. Bestemmelsen er et eksempel på betydningen av partsautonomi i Cape Town-systemet.

Artikkel V oppstiller de formelle krav til salgsavtaler, samtidig som den angir rettsvirkninger av salgsavtaler og registrering av salgsavtaler. Salgsavtaler, som ikke omfatter avtaler om eiendomsforbehold (salgspant), skal være skriftlige, gjelde en luftfartøysgjenstand som selgeren har råderett over, og gjøre det mulig å identifisere luftfartøysgjenstanden i samsvar med protokollen. Disse formelle kravene samsvarer med konvensjonens artikkel 7. I artikkel V nr. 2 slås det fast at en salgsavtale overfører selgerens sikkerhetsrett i luftfartøysgjenstanden til kjøperen i samsvar med avtalens bestemmelser. I artikkel V nr. 3 heter det at «[r]egistreringen av en salgsavtale skal gjelde på ubestemt tid, og at registreringen av et framtidig salg er gyldig til salget oppheves, eller til tidsrommet angitt i registreringen utløper». Uttrykksmåten «registreringen av en salgsavtale» i artikkel V nr. 3 er teknisk sett uriktig. Begrepet «salgsavtale» i konvensjonen forekommer i konvensjonen kun der det er behov for å definere «salg», som er en overføring av eiendomsretten til en formuesgjenstand i henhold til en salgsavtale. Det som kan registreres etter konvensjonen, er et «salg», ikke en «salgsavtale».

Artikkel VI regulerer representanters fullmakter. En person kan inngå en avtale eller slutte et salg, og registrere en internasjonal sikkerhetsrett eller et salg angående en luftfartøysgjenstand, i egenskap av fullmektig, forvalter, eller annen type representant. I et slikt tilfelle er vedkommende berettiget til å gjøre gjeldende de rettigheter og sikkerhetsretter som følger av konvensjonen. Fullmakts- og representasjonsforhold er svært utbredt ved flyfinansiering hvor det ofte forekommer lånesyndikater. Artikkel VI letter også koordineringen av delt eierskap både på selger-, kjøper- og kreditorsiden.

Artikkel VII gjelder identifiseringen av luftfartøysgjenstander som er nødvendig blant annet i forbindelse med registrering. En beskrivelse av en luftfartøysgjenstand som inneholder serienummer fra produsenten, produsentens navn og modellbetegnelse skal være nødvendig og tilstrekkelig for å kunne identifisere luftfartøysgjenstanden ved anvendelse av artikkel 7 bokstav c i konvensjonen og artikkel V nr. 1 bokstav c i protokollen.

Artikkel VIII regulerer spørsmålet om hvilket lands rett som skal legges til grunn i saker om internasjonale sikkerhetsretter i luftfartøysgjenstander. Den kommer bare til anvendelse dersom en konvensjonsstat har avgitt erklæring i henhold til protokollens artikkel XXX nr. 1, som åpner for at en konvensjonsstat kan erklære at staten vil anvende en eller flere av artiklene VIII, XII og XIII i protokollen (såkalte opt-in regler). Lovvalgsregelen i artikkel VIII kommer følgelig bare til anvendelse dersom tvisten kommer opp for en domstol i en stat som har avgitt erklæring i henhold til artikkel XXX nr. 1 om anvendelse av artikkel VIII.

Artikkel VIII nr. 2 åpner for at partene i en avtale eller en salgsavtale eller en garantiavtale eller en avtale om prioritetsvikelse kan enes om hvilken lovgivning som helt eller delvis skal regulere deres avtalemessige rettigheter og forpliktelser. Formålet med partsautonomien er å skape bedre forutberegnelighet med sikte på lovvalget. Selv om hovedregelen om lovvalget er partsautonomi, er det i forbindelse med internasjonale sikkerhetsretter viktige unntak. En viktig begrensning når det gjelder rekkevidden av lovvalgsregelen, er at artikkel VIII nr. 2 bare gjelder i forhold til «avtalemessige rettigheter og forpliktelser». At lovvalgsregelen er begrenset til å gjelde bare for partenes avtalemessige forhold, er en viktig begrensning av bestemmelsens rekkevidde. For panterettigheter og tilsvarende sikkerhetsretter er mange av de sentrale rettighetene og pliktene knyttet til rettsregler som ikke springer ut av kontrakt, og som heller ikke kan reguleres gjennom kontrakt. Dette gjelder i særlig grad tvister som måtte oppstå med hensyn pantesikkerhetens vern overfor kreditorer og godtroende omsetningserververe. Slike problemstillinger faller utenfor lovvalgsregelen, dels fordi det er rettsspørsmål som faller utenfor de konkrete partene i sikkerhetsstillelsesavtalen, men også fordi det er spørsmål som i de fleste rettssystemer ikke vil karakteriseres som kontraktsrettslige. Ved at lovvalgsregelen i protokollens Art VIII er begrenset til partenes kontraktsmessige rettigheter og plikter, faller også spørsmål om overdragelse eller pantsettelse av sikkerhetsrettigheten utenfor lovvalgsregelens anvendelsesområde.

Lovvalgsregelen i artikkel VIII nr. 2 regulerer bare de tilfellene der partene har inngått en lovvalgsavtale. Verken konvensjonen eller protokollen har noen generell lovvalgsregel som kommer til anvendelse hvor partene ikke har inngått avtale om lovvalg. I disse tilfellene vil spørsmålet om lovvalg avgjøres etter reglene i domstollandets internasjonale privatrett. Artikkel VIII nr. 2 gir dessuten uttrykkelig adgang for partene til å splitte opp lovvalget. For eksempel vil spørsmål om betaling kunne stå under en stats rett, mens spørsmål om mislighold av plikten til å holde pantobjektet ved like eller forsikret kan stå under en annen stats rett. Det er også mulig for partene å bestemme at ulike deler av kontrakten reguleres av forskjellige staters rett. Uten en uttrykkelig bestemmelse om oppsplitting av lovvalget, ville lovvalget vært mer usikkert for partene. Ulike stater har svært forskjellig tradisjon i sin internasjonale privatrett med hensyn til oppsplitting av lovvalget.

Spørsmålet om tilbakevisning ( renvoi ) avklares i artikkel VIII nr. 3. Dersom partene har inngått en lovvalgsavtale, legges det til grunn at partene har gitt en henvisning til den valgte statens materielle rettsregler. Det følger av artikkel VIII nr. 3 at det er den valgte statens materielle rettsregler, ikke også dens internasjonal privatrettslige regler, som kommer til anvendelse. Dette gjelder med mindre det skulle være holdepunkter for en annen løsning. Denne løsningen på tilbakevisningsspørsmålet er i tråd med det som ellers legges til grunn i de fleste internasjonale konvensjoner om lovvalg på kontraktsrettens område. Med henvisningen til «de interne rettsregler i den utpekte staten», er det dessuten utelukket å velge a-nasjonale rettslige instrumenter slik som UNIDROIT Principles eller PECL (Principles of European Contract Law).

Det oppstilles ingen formkrav knyttet til selve lovvalgsavtalen. Avtalen behøver derfor i og for seg ikke inngås skriftlig. Samtidig må det antas at en avtale om lovvalg for det alt vesentlige vil komme til å bli inngått skriftlig i forbindelse med etablering av den type sikkerhetsretter som konvensjonen og protokollen regulerer.

3.3.2 Kapittel II – Misligholdsbeføyelser, ­prioriteter og overdragelser

Artikkel IX supplerer og modifiserer konvensjonens misligholdsbestemmelser. I tillegg til de misligholdsbeføyelser som allerede følger av konvensjonens kapittel III, gir artikkel IX kreditor to nye misligholdsbeføyelser, henholdsvis avregistrering av luftfartøyet og eksport og fysisk overføring av luftfartøysgjenstanden fra det territoriet der det befinner seg. Tilleggsbeføyelsene kan settes i verk som midlertidige tiltak i medhold av konvensjonens artikkel 13. De gir kreditor mulighet til å kreve endring av nasjonaliteten på et luftfartøy og å få det fysisk overført til en eventuell ny registreringsstat. For at tilleggsbeføyelsene skal kunne settes i verk, kreves det forhåndssamtykke fra debitor og skriftlig samtykke fra innehavere av enhver registrert sikkerhetsrett med høyere prioritet enn kreditorens, jf. artikkel IX nr. 2. Samtykkebestemmelsen er ufravikelig, jf. artikkel IV nr. 3.

Konvensjonens artikkel 8 nr. 3, om at tiltak skal utøves på en kommersielt fornuftig måte, får ikke anvendelse for luftfartøysgjenstander. Den erstattes av artikkel IX nr. 3, som er ufravikelig, og som krever at alle tiltak oppført i konvensjonen i forbindelse med en luftfartøysgjenstand, skal utøves på en kommersielt fornuftig måte. Tiltaket anses kommersielt fornuftig når det skjer i samsvar med avtalen, med mindre avtalebestemmelsen er åpenbart urimelig. Formuleringen «åpenbart urimelig» signaliserer en høy terskel for å sette til side avtalens misligholdsbestemmelser.

I artikkel IX nr. 4 presiseres det når et foreslått salg eller en foreslått utleie i konvensjonens artikkel 8 nr. 4 har skjedd med «rimelig skriftlig varsel». Hvis ikke partene er blitt enige om en lenger frist, skal ti virkedager anses som rimelig varsel. Artikkel IX nr. 5 fastsetter når registermyndigheten i en konvensjonsstat blir forpliktet til å imøtekomme en anmodning om avregistrering og eksport. Tre vilkår må da være oppfylt: For det første må alle gjeldende lover og forskrifter om luftfartssikkerhet være iakttatt. For det andre må anmodningen være fremmet av den bemyndigede part på behørig måte, i henhold til en registrert, ugjenkallelig fullmakt til å anmode om avregistrering og eksport. For det tredje må den bemyndigede parten bekrefte overfor registreringsmyndigheten, dersom registreringsmyndigheten krever det, at alle registrerte sikkerhetsretter med høyere prioritet enn den som innehas av den bemyndigede kreditoren, er slettet, eller at innehaverne av disse sikkerhetsrettene har samtykket i avregistrering og eksport.

I artikkel IX nr. 6 er en kravshaver som foreslår at et luftfartøy avregistreres og eksporteres etter artikkel IX nr. 1 på annen måte enn i henhold til domstolsbeslutning, pålagt å gi skriftlig varsel til berørte personer slik det også kreves etter konvensjonens artikkel 8 nr. 4.

Artikkel X supplerer og modifiserer konvensjonens bestemmelser om rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse. Bestemmelsen skal ikke gjelde med mindre en konvensjonsstat har avgitt erklæring etter artikkel XXX nr. 2, og bare i den grad det framgår av erklæringen. I artikkel X nr. 2 presiseres hva som menes med «raskt» i relasjon til kreditors utvirkning av en beslutning om midlertidige tiltak i medhold av artikkel 13 nr. 1 i konvensjonen. Den gir konvensjonsstatene anledning til å avgi erklæring om hvor mange virkedager fra innlevering av anmodningen som skal anses som «raskt». I artikkel X nr. 3 angis som et supplerende midlertidig tiltak at «salg og fordeling av inntektene av salget» kan iverksettes dersom «debitor og kreditor på noe tidspunkt uttrykkelig avtaler det». Videre fastsettes det i artikkel X nr. 4 at debitors eiendomsrett eller annen sikkerhetsrett som overføres ved salg etter nr. 3, frigjøres for rettigheter eller sikkerhetsretter med lavere prioritet etter bestemmelsene i konvensjonens artikkel 29. Artikkel X nr. 5 gir partene adgang til å avtale at den ellers ufravikelige bestemmelsen i artikkel 13 nr. 2 til beskyttelse av debitor, ikke skal gjelde. Artikkel X nr. 6 oppstiller strenge tidsrammer for registermyndigheten for å gjøre til­takene i artikkel IX nr. 1 – avregistrering og eksporttillatelse – tilgjengelige. Bestemmelsen pålegger også myndighetene å gi støtte og bistand i forbindelse med iverksettelsen, likevel i samsvar med gjeldende lover og forskrifter om luftfarts­sikkerhet.

Artikkel XI regulerer tiltak ved insolvens. Gjennom bestemmelsen, som modifiserer artikkel 30 nr. 3 i konvensjonen, er det utviklet et eget insolvensregime for luftfartøysgjenstander. Bestemmelsen skal regulere kreditorenes rettigheter når debitor kommer i en insolvenssituasjon. Insolvenssituasjon er definert i protokollens artikkel I nr. 2. bokstav m som:

«i) innledning av insolvensbehandling, eller

ii) debitors erklærte hensikt om å gå til betalingsinnstilling eller den faktiske betalingsinnstillingen, når loven eller en handling fra statens side hindrer eller stiller i bero kreditors rett til å iverksette insolvensbehandling overfor debitor eller til å treffe tiltak i henhold til konvensjonen».

Bestemmelsen kommer bare til anvendelse hvis konvensjonsstaten som har hovedjurisdiksjon ved insolvens, har avgitt erklæring i henhold til protokollens artikkel XXX nr. 3. Den kan dessuten utelukkes av partene gjennom skriftlig avtale, jf. artikkel IV nr. 3, men må da unntas i sin helhet.

Artikkel XI oppstiller to alternative løsninger for tiltak ved insolvens. Alternativ A gir detaljerte regler om overlevering av luftfartøysgjenstanden til kreditor, og om partenes ansvar for vedlikehold med mer frem til overlevering skjer. Alternativ B gir i stedet mer fleksible regler og overlater til domstolene å treffe beslutning om overlevering av luftfartøysgjenstanden. En konvensjonsstat som vurderer å avgi erklæring etter artikkel XI, har flere valgmuligheter. En mulighet er å avstå fra å avgi erklæring. Da vil konvensjonsstatens egen konkurs- og insolvensrett komme til anvendelse. Videre kan konvensjonsstaten erklære at den gir artikkel XI anvendelse på alle typer av insolvensbehandling eller bare på enkelte typer insolvensbehandling. Dessuten kan staten erklære at den vil anvende alternativ A på noen typer insolvensbehandling, mens den vil anvende alternativ B på andre, og eventuelt ingen av de to på en tredje type insolvensbehandling. I den grad alternativ A eller B skal anvendes, må de imidlertid anvendes fullt ut på den aktuelle type insolvensbehandling.

Både alternativ A og B legger plikter på insolvensbestyreren eller debitor, alt etter omstendighetene. Debitor er det relevante pliktsubjekt i tilfeller hvor det ikke er noen insolvensbestyrer, for eksempel hvor insolvenssituasjonen er betalingsstans og insolvensbehandling ikke kan iverksettes eller ennå ikke er blitt iverksatt. Etter konvensjonens artikkel 1 bokstav k kan en debitor som sitter med formuesgjenstanden, anses som insolvensbestyrer dersom dette er tillatt etter gjeldende insolvenslovgivning. Artikkel XI regulerer ikke uttrykkelig situasjonen hvor det i samme formuesgjenstand er to eller flere rettighetshavere til internasjonale sikkerhetsretter. I slike situasjoner er insolvensbestyrer forpliktet overfor de sikrede kreditorene suksessivt etter deres prioritet. Det er først når den best prioriterte kreditorens krav er innfridd, at den neste i prioritetsrekken kan påberope seg artikkel XI.

Siktemålet med alternativ A er å gi de som finansierer eller leier ut luftfartøysgjenstander den forutsigbarhet som ligger i klare og ubetingede regler. Regelverket i alternativ A forutsetter at kreditor har en internasjonal sikkerhetsrett som kan gjøres gjeldende under insolvensbehandlingen, enten fordi den var registrert i det internasjonale registeret før insolvensbehandlingen ble innledet, eller fordi den kan gjøres gjeldende under gjeldende lovgivning. Alternativ A gir insolvensbestyreren eller debitor to valgmuligheter etter utløp av en karenstid spesifisert i erklæring fra konvensjonsstaten eller et tidligere tidspunkt som kreditor ville hatt rett til å ta luftfartøysgjenstanden i besittelse dersom denne artikkelen ikke fikk anvendelse. Han kan da enten overlevere luftfartøysgjenstanden til kreditor, jf. nr. 2, eller rette opp alle andre mangler enn dem som skyldes åpningen av insolvensbehandling, og forplikte seg til å oppfylle alle framtidige forpliktelser i henhold til avtalen, jf. nr. 7. Så lenge kreditor ikke har fått mulighet til å ta luftfartøysgjenstanden i besittelse etter nr. 2, skal insolvensbestyreren eller debitor, alt etter omstendighetene, bevare og vedlikeholde luftfartøysgjenstanden og opprettholde dens verdi i samsvar med avtalen. I slike tilfeller skal kreditor videre ha rett til å anmode om andre midlertidige tiltak som foreligger etter gjeldende lovgivning i forumstaten. Bevarings- og vedlikeholdsplikten opphører så snart kreditor har fått mulighet til å ta luftfartøysgjenstanden i besittelse.

Bestemmelsen i nr. 8 etter alternativ A krever at registermyndigheten og forvaltningsmyndighetene i en konvensjonsstat, alt etter omstendighetene, gir kreditor tilgang til virkemidlene, avregistrering av luftfartøyet og eksport og fysisk overføring av luftfartøysgjenstanden, innen fem virkedager fra den dag kreditor ga disse myndighetene melding om at han har rett til å utvirke disse tiltakene i samsvar med konvensjonen. I tillegg pålegges vedkommende myndighet umiddelbart å gi kreditor støtte og bistand i forbindelse med iverksettelsen av disse tiltakene, likevel i samsvar med gjeldende lover og forskrifter om luftfartssikkerhet.

Alternativ A begrenser i tillegg anvendelsen av ellers gjeldende insolvensrett ved at den i nr. 9 forbyr tiltak som hindrer eller forsinker iverksettelsen av tiltak som kan treffes i henhold til konvensjonen og protokollen etter utløpet karenstiden eller et tidligere tidspunkt som angitt i nr. 2 bokstav b. Videre krever bestemmelsen i nr. 10 kreditors samtykke for at debitors forpliktelser i henhold til avtalen kan endres. Endelig skal det ikke innrømmes ny karenstid ved mislighold av fremtidige forpliktelser, jf. nr. 7 siste punktum. Disse bestemmelsene forhindrer at konkursdomstolen i en konvensjonsstat kan suspendere tvangsfullbyrdelsen av en sikkerhetsrett i en luftfartøysgjenstand eller endre vilkårene i en avtale uten kreditors samtykke. En bestemmelse i nasjonal insolvensrett som foreskriver en automatisk ventetid, vil heller ikke stå seg dersom den går ut over den karenstid som er oppgitt i konvensjonsstatens erklæring.

Alternativ B nr. 2 krever at insolvensbestyreren eller eventuelt debitor, på anmodning fra kreditor og i løpet av det tidsrom som er angitt i erklæring fra konvensjonsstaten, gir kreditor melding om han vil a) rette opp alle andre mangler enn dem som skyldes åpningen av insolvensbehandlingen, og forplikte seg til å oppfylle alle framtidige forpliktelser i henhold til avtalen og tilknyttede dokumenter, eller b) gi kreditor mulighet til å ta luftfartøysgjenstanden i besittelse i samsvar med gjeldende lovgivning. I tilfeller hvor kreditor gis mulighet til å ta luftfartøysgjenstanden i besittelse, kan domstolen på bakgrunn av gjeldende lovgivning kreve at det treffes ytterligere tiltak eller stilles ytterligere sikkerhet.

Begrepet «tilknyttede dokumenter» forekommer etter alternativ B, men ikke etter alternativ A. Det er ikke gitt noen legaldefinisjon av «tilknyttede dokumenter» verken i konvensjonen eller i protokollen, men begrepet omfatter blant annet gjeldsbrev gitt som betaling under avtalen eller som sikkerhet for betaling og skriftlige sideavtaler mellom partene. Hvis insolvensbestyreren eller debitor, alt etter omstendighetene, ikke gir melding om han vil oppfylle forpliktelsene i henhold til avtalen eller om han vil gi kreditor mulighet til å ta luftfartøysgjenstanden i besittelse, kan domstolen i henhold til nr. 5 tillate at kreditor tar luftfartøysgjenstanden i besittelse på de vilkår som domstolen beslutter. Domstolen kan dessuten kreve at det treffes ytterligere tiltak eller stilles ytterligere sikkerhet. I motsetning til etter alternativ A, pålegges ikke insolvensbestyreren eller debitor noen plikt til å iverksette tiltak før det har kommet anmodning om dette fra kreditor. Av den grunn kan en tidsperiode angitt i en erklæring fra en konvensjonsstat med hensyn til alternativ B ikke løpe fra før insolvensbestyrer eller debitor har fått en slik anmodning fra kreditor. Kreditor må kunne godtgjøre sine krav og vise at hans internasjonale sikkerhetsrett er registrert, jf. nr. 4. Det er ingen tilsvarende bestemmelse etter alternativ A. Bakgrunnen for denne forskjellen er at alternativ B i motsetning til alternativ A innebærer at domstolene er involvert. Bevisene må legges frem for retten. Luftfartøysgjenstanden skal ikke selges så lenge en domstol ikke har truffet beslutning om kravet og den internasjonale sikkerhetsretten.

Artikkel XII gjelder bistand ved insolvens. Bestemmelsen får kun anvendelse dersom en konvensjonsstat har avgitt erklæring i henhold til artikkel XXX nr. 1. Etter artikkel XII nr. 2 skal domstolen i en konvensjonsstat der en luftfartøysgjenstand befinner seg, samarbeide med utenlandske domstoler og utenlandske insolvensbestyrere om gjennomføringen av bestemmelsene i artikkel XI så langt det er mulig og i overensstemmelse med konvensjonsstatens lovgivning. Den relevante erklæringen i slike saker er erklæring fra den konvensjonsstat hvor luftfartøysgjenstanden befinner seg.

Artikkel XIII gir regler om fullmakt til å anmode om avregistrering og eksporttillatelse. Bestemmelsen får kun anvendelse dersom en konvensjonsstat har avgitt erklæring i henhold til artikkel XXX nr. 1. Det er et vilkår for å imøtekomme en anmodning om avregistrering og eksport i medhold av artikkel IX nr. 5 at anmodningen er fremmet i henhold til en registrert, ugjenkallelig fullmakt til å anmode om avregistrering og eksport. Når debitor har utstedt en ugjenkallelig fullmakt om avregistrering og eksporttillatelse som i det alt vesentlige har den utforming som følger som vedlegg til protokollen, og har forelagt fullmakten for registermyndigheten (den nasjonale registreringsmyndigheten) til registrering, plikter registermyndigheten å registrere fullmakten. Den person som får fullmakten, i protokollen omtalt som den «bemyndigede part», vil vanligvis være kreditor. Den bemyndigede part eller den person som den bemyndigede part utpeker, skal være den eneste som har rett til å anmode om avregistrering og eksporttillatelse. Vedkommende må imidlertid gjøre sin anmodning i samsvar med fullmakten og i overensstemmelse med gjeldende lover og forskrifter om luftfartssikkerhet. Fullmakten kan ikke trekkes tilbake av debitor uten skriftlig samtykke fra den bemyndigede part. Når det foreligger en anmodning fra en bemyndiget part, skal registermyndigheten og andre forvaltningsmyndigheter i konvensjonsstatene umiddelbart gi den bemyndigede part støtte og bistand i forbindelse med iverksettelsen av misligholdsbeføyelsene, jf. artikkel XIII nr. 4.

Artikkel XIV tillemper konvensjonens prioritetsbestemmelser på protokollens område. Protokollen åpner for at rene salg av luftfartøysgjenstander kan registreres i tillegg til de sikkerhetsretter og andre rettigheter som kan registreres i medhold av konvensjonen. Prioritetsbestemmelsen for en kjøper i konvensjonens artikkel 29 nr. 3 passer ikke for en kjøper av en luftfartøysgjenstand, og får derfor ikke anvendelse på salg av luftfartøysgjenstander, jf. protokollens artikkel III. Bestemmelsene i artikkel XIV nr. 1 og 2 utvider den generelle prioritetsregelen i konvensjonens artikkel 29 nr. 1. Kjøperen av en luftfartøysgjenstand gjennom et registrert salg erverver sin rett i luftfartøysgjenstanden frigjort fra eventuelle senere registrerte eller uregistrerte sikkerhetsretter eller eierrettigheter. Det spiller ingen rolle om kjøperen kjente til de eldre uregistrerte rettighetene. Kjøper må imidlertid respektere tidligere registrerte sikkerhetsretter. Artikkel XIV nr. 3 fastslår at eiendomsretten til eller en annen rettighet eller sikkerhetsrett i en flymotor, ikke skal berøres av det forhold at flymotoren er installert i eller fjernet fra et luftfartøy. For flymotorer oppstilles det en regel for inkorporasjonstilfellene som går foran eventuelle avvikende løsninger i konvensjonsstatenes interne rett. For eksempel vil en internasjonal sikkerhetsrett i en flymotor bestå selv om flymotoren inkorporeres i et helikopter og derved ikke lenger er en formuesgjenstand i konvensjonens forstand. Artikkel XIV nr. 4 lar konvensjonens artikkel 29 nr. 7 få anvendelse for en gjenstand som ikke er en luftfartøysgjenstand, og som er installert i et flyskrog, en flymotor eller et helikopter. Dette innebærer at inkorporasjonsspørsmålene for eksempelvis data-, video- eller navigasjonssystemer installert i et flyskrog, følger reglene i gjeldende lovgivning.

Artikkel XV modifiserer konvensjonens bestemmelser om overdragelse av tilhørende rettigheter og internasjonale sikkerhetsretter. Den oppstiller et tilleggsvilkår for at debitor skal bli forpliktet til å betale til mottakeren etter en overdragelse. I tillegg til at debitor skal varsles skriftlig om overdragelsen, og at de tilhørende rettighetene identifiseres i meldingen, jf. artikkel 33, kreves det at «debitor har gitt skriftlig samtykke, uansett om samtykket er gitt før overdragelsen eller ikke, eller om det identifiserer mottakeren eller ikke». Formålet med bestemmelsen er å unngå at debitor får meldinger om overdragelse fra flere konkurrerende mottakere. Debitors samtykke er nødvendig for at debitor skal ha plikt til å betale til mottakeren, men det har ikke betydning for gyldigheten av avtalen om overdragelse mellom overdrageren og mottakeren.

Artikkel XVI bestemmer overfor hvilke personer debitor skal ha rett til fri faktisk rådighet over og bruk av luftfartøysgjenstanden. Bestemmelsen har nær sammenheng med prioritetsregelen i konvensjonens artikkel 29 nr. 4 hvoretter en kjøper med forbehold eller en leietaker erverver sin rett i formuesgjenstanden frigjort fra uregistrerte sikkerhetsretter, men med forbehold for sikkerhetsretter som ble registrert før den internasjonale sikkerhetsretten som selger med forbehold eller utleier sitter med. Med mindre det foreligger mislighold som definert i konvensjonens artikkel 11, er debitor beskyttet mot inngrep fra kreditor og innehavere av enhver sikkerhetsrett som debitor er frigjort fra i henhold til konvensjonens artikkel 29 nr. 4. Debitor er også beskyttet mot inngrep fra innehaveren av enhver sikkerhetsrett som går foran debitors rettighet i henhold til konvensjonens artikkel 29 nr. 4, men bare i den grad innehaveren har samtykket. Tilsvarende vil en debitor i egenskap av kjøper (pengedebitor) være beskyttet mot inngrep fra innehaveren av enhver sikkerhetsrett som debitor er frigjort fra i henhold til protokollens artikkel XIV nr. 1, mens han bare er beskyttet fra inngrep fra innehaveren av en sikkerhetsrett som er registrert på kjøpstidspunktet, dersom innehaveren har samtykket. Inngrep i den frie faktiske rådigheten kan for eksempel være at kreditor bemektiger seg luftfartøysgjenstanden utenom en misligholdssituasjon.

3.3.3 Kapittel III – Bestemmelser om registreringsordningen for internasjonale sikkerhetsretter i luftfartøysløsøre

Artikkel XVII gir bestemmelser om tilsynsmyndigheten og registreringsmyndigheten. Den fastsetter hvordan tilsynsmyndigheten utpekes og hvilke oppgaver og privilegier den skal ha. Dessuten angir bestemmelsen hvordan registreringsmyndigheten skal utpekes og hvilke oppgaver den skal ha.

Artikkel XVIII bestemmer at tilsynsmyndigheten skal utarbeide et reglement som skal få virkning når protokollen trer i kraft. Reglementet Regulations and Procedures for the International Registry har blitt revidert flere ganger. Tredje reviderte utgave er fra 2009.

Artikkel XIX har bestemmelser om utpekte kontaktorganer. Den gjennomfører konvensjonens artikkel 18 nr. 5 som gir anledning til å ha bestemmelser om slike organer i protokollene for luftfartøysgjenstander. En konvensjonsstat kan på ethvert tidspunkt utpeke ett eller flere organer på sitt territorium til kontaktorgan, som skal eller kan videreformidle nødvendige registreringsopplysninger til det internasjonale registeret. For flymotorer er det vanligvis ikke nasjonale registreringsordninger. I forbindelse med en utpeking kan allikevel kontaktorganet tillates, men ikke pålegges, å videreformidle de opplysninger som er nødvendige for å kunne foreta en registrering som gjelder en flymotor. Reglementet for det internasjonale registeret åpner for at konvensjonsstater som har utpekt kontaktorgan, og det internasjonale registeret kan inngå avtale om elektronisk varsling i tilfeller hvor det forsøkes registrert rettigheter uten at søknaden har gått gjennom et obligatorisk kontaktpunkt.

Artikkel XX gir enkelte supplerende bestemmelser om registeret. For individualisering av luftfartøysgjenstanden er det bestemt at søkekriteriene skal være serienummer fra produsenten, produsentens navn og modellbetegnelse, samt de opplysninger som i tillegg er nødvendige for at gjenstanden skal være individuelt identifiserbar. Vanligvis vil serienummer, produsent og modellbetegnelse være tilstrekkelig. I reglementet er det lagt til ett ytterligere vilkår om at typen av luftfartøysgjenstand (flyskrog, flymotor eller helikopter) må spesifiseres. I artikkel XX nr. 2 presiseres hva som i konvensjonens artikkel 25 nr. 2 menes med «uten unødig opphold» i relasjon til sletting av registreringer vedrørende luftfartøysgjenstander. I artikkel XX nr. 3 til nr. 6 gis supplerende bestemmelser om det internasjonale registerets økonomi, administrasjon og organisering. Registeret skal være selvfinansierende og avgifter ved bruk av registeret skal dekke registerets kostnader. Avgifter skal ikke settes så høyt at det gir registeret fortjeneste.

3.3.4 Kapittel IV – Kompetanse

Artikkel XXI modifiserer konvensjonens bestemmelse om domstolsjurisdiksjon. Den innebærer at også registreringsstaten for et helikopter eller et flyskrog tilhørende et luftfartøy skal ha kompetanse for så vidt gjelder rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse i konvensjonens artikkel 13. Bestemmelsen gjelder ikke dersom en konvensjonsstat har avgitt erklæring etter artikkel 55 om at den ikke vil anvende artikkel 13. Selv uten en slik erklæring kan artikkel XXI utelukkes gjennom erklæring etter protokollens artikkel XXX nr. 5.

Artikkel XXII handler om avkall på immunitet mot rettsforfølgning. Bakgrunnen for bestemmelsen er at mange flyselskaper er statseide, og at dette i enkelte tilfeller innebærer at selskapet er immunt mot rettsforfølgning. Bestemmelsen gir adgang til å gi avkall på slik immunitet mot rettsforfølgning ved domstoler som er angitt i artikkel 42 eller 43, eller med hensyn til håndhevning av rettigheter og sikkerhetsretter i luftfartøysgjenstand i henhold til konvensjonen. Avkallet må være skriftlig og inneholde en beskrivelse av luftfartøysgjenstanden.

3.3.5 Kapittel V – Forholdet til andre konvensjoner

Artikkel XXIII fastslår at for konvensjonsstater som også er part i Overenskomst om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer, undertegnet i Genève 19. juni 1948 (Genève-konvensjonen), har Cape Town-konvensjonen forrang i den grad Genève-konvensjonen får anvendelse på luftfartøyer som definert i protokollen, og på luftfartøysgjenstander. Dette gjelder etableringen av internasjonale sikkerhetsretter og reglene om sikring av rettsvern, håndhevelse og prioritet for slike rettigheter. Cape Town-konvensjonen og Genève-konvensjonen har forskjellig regulering av blant annet betydningen av god tro om eldre rettserverv og betydningen av nasjonale prosessregler. I en konvensjonsstats relasjon til stater som ikke er tilknyttet Cape Town-konvensjonen, men som er tilknyttet Genève-konvensjonen, får Genève-konvensjonen fortsatt full anvendelse. Norge er part i Genève-konvensjonen.

Artikkel XXIV bestemmer at Cape Town-konvensjonen skal gå foran Konvensjon om innføring av visse ensartede regler om arrest i luftfartøyer, undertegnet i Roma 29. mai 1933 (Roma-konvensjonen), i den grad Roma-konvensjonen får anvendelse på luftfartøyer som definert i protokollen. En konvensjonsstat som er part i Roma-konvensjonen, kan avgi erklæring om at den ikke vil anvende artikkel XXIV. Da får Roma-konvensjonen full virkning. Roma-konvensjonen vil dessuten fortsatt gjelde i en konvensjonsstats relasjon til stater som ikke er tilknyttet Cape Town-konvensjonen, men som er tilknyttet Roma-konvensjonen. Norge er part i Roma-konvensjonen.

Artikkel XXV gir Cape Town-konvensjonen forrang for UNIDROIT-konvensjonen om internasjonal finansiell leie, undertegnet i Ottawa 28. mai 1988 (Ottawa-konvensjonen), i den grad Ottawa-konvensjonen får anvendelse på luftfartøysgjenstander. Norge er ikke tilsluttet Ottawa-konvensjonen.

3.3.6 Kapittel VI – Sluttbestemmelser

Artikkel XXVI gjelder undertegning, ratifikasjon, godtakelse, godkjenning og tiltredelse. Protokollen skal ratifiseres, godtas eller godkjennes av signatarstatene. For andre stater, herunder Norge, kan protokollen tiltres på et hvert tidspunkt ved at det deponeres et formelt dokument for dette formålet hos depositaren, UNIDROIT. En stat kan ikke bli part i protokollen hvis den ikke også er part i konvensjonen.

Artikkel XXVII åpner for at regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon som er sammensatt av suverene stater og har kompetanse på visse områder som reguleres av protokollen, kan slutte seg til protokollen. Dette er bakgrunnen for at EU som sådan har sluttet seg til protokollen. Se nærmere i punkt 2.1 foran.

Artikkel XXVIII gjelder protokollens ikrafttredelse. Protokollen trådte i kraft 1. mars 2006, samtidig med konvensjonen. For stater som ønsker å slutte seg til protokollen, trer den i kraft den første dag i måneden som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder fra den dag statens ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument deponeres.

Artikkel XXIX gir konvensjonsstater som har territoriale enheter med forskjellige rettsystemer på saksområder regulert av protokollen, adgang til å bestemme hvilke av dens territoriale enheter protokollen skal gjelde for. Hvis en konvensjonsstat ikke har avgitt slik erklæring, skal protokollen gjelde for alle territoriale enheter i vedkommende stat, jf. artikkel XXIX nr. 3. Hvorvidt Norge består av flere territoriale enheter i relasjon til artikkel XXIX, og om det eventuelt bør avgis erklæring etter artikkel XXIX, drøftes i punkt 5.3.5 nedenfor.

Artikkel XXX gjelder erklæringer om ulike bestemmelser i protokollen. Erklæringer om anvendelse av artiklene VIII (lovvalg), X (rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse), XI (tiltak ved insolvens), XII (bistand ved insolvens) og XIII (fullmakt til å anmode om avregistrering og eksporttillatelse) er alle erklæringer som er nødvendige for at bestemmelsene skal komme til anvendelse for en konvensjonsstat (såkalte opt-in-klausuler). Artiklene VIII, XII og XIII må anvendes fullt ut dersom de skal gjelde. For artikkel X er det også mulig å avgi erklæring om at den skal anvendes delvis, jf. artikkel XXX nr. 2. I en erklæring etter artikkel X skal det angis det antall virkedager som skal anses som «raskt», fra en anmodning om rettsmidler innleveres til det foreligger beslutning om tiltak, jf. artikkel X nr. 2

Når det gjelder artikkel XI, skal konvensjonsstaten erklære at den vil anvende alternativ A eller B i sin helhet. Konvensjonsstaten skal samtidig angi på hvilke typer av insolvensbehandling den eventuelt vil anvende alternativ A, og på hvilke typer av insolvensbehandling den eventuelt vil anvende alternativ B. En konvensjonsstat som avgir erklæring om anvendelse av artikkel XI, skal i erklæringen også angi det tidsrom som oppstilles for at insolvensbestyreren eller debitor skal overlevere luftfartøysgjenstanden eller ha rettet opp alle mangler og forpliktet seg til å oppfylle alle framtidige forpliktelser etter avtalen (alternativ A), eller gitt melding om at de vil oppfylle forpliktelsene eller overgi besittelsen (alternativ B). Etter alternativ A oppstår insolvensbestyrerens eller debitors plikter umiddelbart når det oppstår en insolvenssituasjon, mens pliktene først oppstår etter anmodning fra kreditor etter alternativ B. Følgelig kan ikke startpunktet for en tidsperiode som angis i forbindelse med en erklæring om anvendelse av alternativ B, være tidligere enn datoen da kreditors anmodning kom frem til insolvensbestyreren.

Konvensjonsstatenes domstoler skal anvende artikkel XI i samsvar med erklæringen fra den konvensjonsstat som har hovedjurisdiksjon ved insolvens, jf. artikkel XXX nr. 4. I artikkel I nr. 2 bokstav n er «hovedjurisdiksjon ved insolvens» definert som «konvensjonsstaten der debitor har hovedtyngden av sin virksomhet, som for dette formål og med mindre det motsatte blir bevist, skal anses å være debitors vedtektsbestemte sete, eller om dette ikke finnes, stedet der debitor ble stiftet». Hvis det er «sekundære» insolvensprosesser i andre konvensjonsstater, må domstolene i slike stater holde seg til den versjon av artikkel XI som gjelder i konvensjonsstaten med hovedjurisdiksjon. I artikkel XXX nr. 5 er det åpnet for at konvensjonsstater kan erklære at de helt eller delvis vil unnlate å anvende artikkel XXI om alternativ jurisdiksjon i forhold til rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse. Hvilke erklæringer etter artikkel XXX som foreslås fra norsk side ved en eventuell tiltredelse av protokollen, drøftes nedenfor i punkt 5.3.12.

Artikkel XXXI klargjør at erklæringer avgitt i henhold til konvensjonen skal anses avgitt også etter protokollen, med mindre noe annet er angitt.

Artikkel XXXII omhandler forbehold og erklæringer til protokollen. Bestemmelsen fastsetter at det ikke kan tas noen forbehold mot protokollen, men at det kan avgis erklæringer i medhold av artiklene XXIV, XXIX, XXX, XXXI, XXXIII og XXXIV. Erklæringer eller tilbakekall av erklæringer skal meldes skriftlig til depositaren. Om forholdet mellom forbehold og erklæringer, se merknadene til artikkel 56 foran i punkt 3.2.14.

Artikkel XXXIII regulerer senere erklæringer. En konvensjonsstat kan på ethvert tidspunkt etter at konvensjonen er trådt i kraft for denne staten, avgi en erklæring, som kan supplere, erstatte eller modifisere tidligere erklæringer. Slike senere erklæringer gis ved melding til depositaren. Erklæringer i samsvar med artikkel XXXI etter konvensjonens artikkel 60 kan imidlertid ikke endres ved senere erklæringer.

Artikkel XXXIV regulerer adgangen til å trekke tilbake erklæringer. En konvensjonsstat som har avgitt en erklæring etter protokollen, kan på ethvert tidspunkt trekke erklæringen tilbake ved melding om dette til depositaren. Tilbaketrekkingen skal få virkning den første dag i måneden som følger etter utløpet av et tidspunkt på seks måneder fra den dag depositaren får meldingen. En erklæring i samsvar med artikkel XXXI etter artikkel 60 kan imidlertid ikke trekkes tilbake. Med hensyn til rettigheter og sikkerhetsretter som oppstår før tilbaketrekningen får virkning, skal protokollen fortsatt gjelde som om erklæringen ikke var trukket tilbake, jf. artikkel XXXIV nr. 2.

Artikkel XXXV regulerer konvensjonsstatenes adgang til å si opp protokollen. Enhver konvensjonsstat kan si opp protokollen ved skriftlig varsel til depositaren. Oppsigelsen får i så fall virkning fra den første dag i måneden som følger etter utløpet av et tidsrom på tolv måneder fra den dag depositaren mottar varselet, jf. artikkel XXXV nr. 2. Med hensyn til rettigheter og sikkerhetsretter som oppstår før oppsigelsen får virkning, skal protokollen fortsatt gjelde som om oppsigelse ikke har funnet sted. En konvensjonsstat som sier opp protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre, men uten å si opp konvensjonen, vil fortsatt være bundet av de sluttbestemmelsene i konvensjonen som gjelder uavhengig av protokollen om luftfartøysløsøre, for eksempel artiklene 47, 59 og 62. En slik stat kan selvfølgelig tilslutte seg andre protokoller under konvensjonen.

Artikkel XXXVI gjelder tilsynskonferanser, endringer og andre relaterte spørsmål. Bestemmelsen angir prosedyrer for å følge opp at protokollen virker etter sin hensikt. Den angir også kriteriene for hvordan protokollen kan endres.

Artikkel XXXVII utpeker depositaren og angir dennes oppgaver. Depositar er Det internasjonale institutt for ensartet privatrett (UNIDROIT).