4 Forholdet til norsk rett

Det er lagt til grunn i utredningen punkt 6.1 at nasjonale og internasjonale sikkerhetsretter skal kunne eksistere side om side, og at eksisterende nasjonale registreringsordninger og regelverk for pant og tilsvarende type sikkerhet i flymateriell vil bestå.

Av høringsinstansene uttaler Luftfartstilsynet at konvensjonen og protokollen «isolert sett ikke [berører] Norges luftfartøysregister». Departementet slutter seg til disse vurderingene.

I noen tilfeller medfører kravene i konvensjonen og protokollen at en sikkerhetsrett bare kan etableres og registreres i henhold til nasjonal rett. Dette gjelder for eksempel sikkerhetsretter knyttet til mindre fly og helikoptre. Konvensjonen har bestemmelser knyttet til størrelsen på de fly og helikoptre som det kan knyttes internasjonale sikkerhetsretter til. Protokollen oppstiller også minstekrav til flymotorers ytelse for at sikkerhetsretter i flymotorer kan registreres i det internasjonale registeret. Disse spesifikasjonene avviker i noen grad fra nasjonale regler slik at det ikke er full parallellitet mellom hva som er gjenstand for registrering nasjonalt og internasjonalt.

I andre tilfeller tilfredsstiller en sikkerhetsrett vilkårene for å være en internasjonal sikkerhetsrett, men uten å tilfredsstille kravene for registrering som panterett eller tilsvarende type sikkerhetsrett etter nasjonal rett.  I slike tilfeller er registrering kun mulig i det internasjonale registeret, og kreditors vern vil være begrenset til det vern konvensjonen og protokollen gir.

En tredje kategori er hvor en panterett stiftet etter norsk rett samtidig tilfredsstiller konvensjonens vilkår for å være en internasjonal sikkerhetsrett. I slike tilfeller kan panteretten registreres nasjonalt, internasjonalt eller begge deler. I og med at norske regler om rettsvern og prioritet avviker fra konvensjonens bestemmelser på enkelte punkter, kan det være nødvendig å registrere både nasjonalt og internasjonalt for at kreditor skal oppnå best mulig beskyttelse.

På bakgrunn av at nasjonale sikkerhetsretter og registreringsordninger er ment å eksistere side om side med konvensjonens sikkerhetsretter og registreringsordning, er det ikke nødvendig å endre norske lovbestemmelser om pantsettelse og om registrering av panterettigheter i formuesobjekter som faller inn under virkeområdet for konvensjonen og protokollen. I Norge vil man fortsatt kunne registrere i det norske luftfartøyregisteret i tråd med de spesifikasjoner som følger av dagens regler. Men for å oppfylle forpliktelser etter konvensjonen, må norsk lovgivning innrettes slik at internasjonale sikkerhetsretter anerkjennes og kan inndrives her.

I utredningen er det i punkt 10.2 gjort nærmere rede for hvilke lovendringer som vil være nødvendige. Det antas at det ikke vil være nødvendig med endringer i panteloven, og det foreslås heller ikke endringer i de gjeldende reglene i luftfartsloven om registrering av luftfartøy.

Av høringsinstansene er det bare Luftfartstilsynet som uttaler seg om dette spørsmålet spesielt, og Luftfartstilsynet støtter vurderingene i utredningen.

Departementet antar at anerkjennelse og inndrivelse av internasjonale sikkerhetsretter i Norge krever endringer i tvangsfullbyrdelsesloven. Hvilke endringer som er nødvendige, blir gjennomgått i punkt 5.2 nedenfor. Departementet ser ikke behov for endringer i de norske reglene om registreringer i det norske luftfartøyregisteret.

Konvensjonens vide definisjon av internasjonal sikkerhetsrett i artikkel 2, jf. legaldefinisjonene i artikkel 1 bokstav o, ii og jj, aktualiserer spørsmålet om det er nødvendig å utvide pantelovens legaldefinisjon av panterett. De sentrale kriteriene for en «internasjonal sikkerhetsrett» er at kreditor er sikret en rettighet (herunder eiendomsrett) i en formuesgjenstand for å sikre oppfyllelsen av enhver eksisterende eller fremtidig forpliktelse som hviler på rettighetsstifteren selv eller på en tredjeperson. Dessuten må debitor befinne seg i en konvensjonsstat, jf. artikkel 3. I utredningen legger professor Konow til grunn at det ikke er nødvendig å endre legaldefinisjonen av panterett. Hun begrunner dette med at panteloven § 1-1 første ledd også gir en relativt vid definisjon av panterett. En panterett defineres der til å være «en særrett til å søke dekning for et krav (pantekravet) i ett eller flere bestemte formuesgoder». I og med at norsk rett i hovedsak likestiller salg med eiendomsforbehold og finansiell leasing med salgspant, jf. panteloven § 3-22 første og annet ledd, vil den norske måten å etablere en sikkerhetsrett i utgangspunktet falle innenfor konvensjonens anvendelsesområde.

Departementet er enig i at det ikke er nødvendig å endre panteloven § 1-1 første ledd. Man må riktignok regne med at det i forbindelse med bruk av eiendomsforbehold eller leasing kan være ordninger som faller inn under konvensjonens og protokollens bestemmelser, men som ikke stemmer overens med de norske reglene om når leieavtaler eller eiendomsforbehold anses som panteretter. Departementet kan ikke se at det av den grunn er behov for å forandre de norske panterettsreglene. Det vil i disse tilfellene være tilstrekkelig at denne typen rettigheter anerkjennes i forbindelse med inndrivelse, jf. punkt 5.2 nedenfor.

I forholdet mellom norsk rett og konvensjonen kan det også være et problem at panteloven § 1-2 annet ledd stiller som vilkår for en gyldig panterett at den er hjemlet i panteloven eller i annen lov. Kravet til lovhjemmel kan innebære en utfordring i den grad konvensjonen omfatter flere typer sikkerhetsretter enn det som tillates etter norsk rett. Konvensjonen er relativt åpen i sin tilnærming til hvilke rettigheter og sikkerhetsretter som anses som internasjonale sikkerhetsretter, og som dermed kan registreres i det internasjonale registeret. Det er mulig at panteloven § 1-2 annet ledd eller luftfartsloven bør endres for å få tilstrekkelig klar hjemmel for at internasjonale sikkerhetsrettigheter etter konvensjonen og protokollen aksepteres etter norsk rett. Departementet kommer tilbake til dette spørsmålet i punkt 5.2 nedenfor.

Et annet område hvor det er et klart avvik mellom konvensjonens og protokollens regler og norsk rett, er spørsmålet om prioritetsforholdet mellom en eldre uregistrert panterett og en yngre registrert rettighet. Konvensjonens artikkel 29 nr. 2 bygger på at den først registrerte rettigheten har forrang for uregistrerte sikkerhetsretter selv om innehaveren av den registrerte sikkerhetsretten kjente til eksistensen av den uregistrerte sikkerhetsretten. Etter norsk rett følger det av luftfartsloven § 3-27 første ledd nr. 1 at en uregistrert eldre rettighet går foran en yngre registrert rettighet dersom innehaveren av den registrerte rettigheten kjente eller burde kjenne til den eldre rettigheten. Tilsvarende gjelder etter tinglysningslovens § 21.

I og med at de nasjonale og de internasjonale rettighetene er ment å skulle eksistere side om side, er det ikke behov for å endre de norske prioritetsreglene. Samtidig må man være oppmerksom på at internasjonale sikkerhetsretter i kollisjonstilfeller kan ha bedre prioritet enn det som ellers ville følge av de alminnelige norske reglene. I utredningen legger professor Konow til grunn at det følger av prinsippet om lex spesialis at konvensjonens bestemmelser blir avgjørende hvor det er spørsmål om prioritet for en internasjonal sikkerhetsrett, og at det derfor ikke er nødvendig med lovendringer i norsk rett ut over en klar hjemmel for anerkjennelse av internasjonale sikkerhetsretter som må oppstilles i den lovgivning som gjennomfører konvensjonen og protokollen.

Departementet deler denne vurderingen.

Også når det gjelder spørsmål om bortfall av panterett i forbindelse med inkorporasjon kan det være forskjeller mellom norsk rett og konvensjonens og protokollens bestemmelser. Konvensjonens og protokollens bestemmelser legger opp til at det kan etableres særskilt sikkerhetsrett i flymotorer. Denne retten vil være midlertidig gjenstandsløs så lenge motoren er satt inn i et helikopter. Men dersom motoren tas ut, vil sikkerhetsretten fortsatt være intakt. I norsk rett er inkorporasjonsspørsmålet regulert i luftfartsloven § 3-23. Utgangspunktet etter luftfartslovens § 3-23 annet ledd er at den som har registerhjemmel til luftfartøyet, også har hjemmel bl.a. til motoren, men det er mulig å ha en særskilt rettighet knyttet til motoren, jf. § 3-23 tredje ledd, som fastslår at rettighet knyttet til motor eller annet tilbehør ikke faller bort dersom komponenten midlertidig skilles fra luftfartøyet. I den grad det er avvik mellom norsk rett og konvensjonens eller protokollens regler, legges det til grunn i utredningen at det må løses ut fra prinsippet om lex spesialis, slik at når det gjelder internasjonale sikkerhetsretter, går konvensjonens og protokollens regler foran internrettslige regler ved motstrid. Også i dette tilfellet er det tilstrekkelig at norsk lovgivning inneholder regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av internasjonale sikkerhetsretter, men uten at det er nødvendig å endre det eksisterende lovverk om sikkerhet i motorer og annet tilbehør til luftfartøyer.

Departementet deler også her professor Konows vurdering.