3 Generelt om utvisning og innreiseforbud

Et vedtak om utvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som innebærer en plikt for utlendingen til å forlate riket. Samtidig gis det et varig eller tidsbegrenset forbud mot senere innreise (innreiseforbud). Tidsbegrensede innreiseforbud gis for ett, to eller fem år. Som hovedregel vil et utvisningsvedtak fra norske utlendingsmyndigheter innebære et innreiseforbud i hele Schengen-området. Reglene om utvisning finnes i utlendingsloven §§ 66, 67 og 68 for tredjelandsborgere og §§ 122 og 123 for utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.

Utvisningsinstituttet, og derigjennom innreiseforbudet, er blant annet begrunnet i hensynet til å beskytte samfunnet mot personer som kan utgjøre en samfunnsfare, og i hensynet til å sikre respekt for norske lover og regler, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) side 288. Det er en grunnleggende del av innvandringsreguleringen å kunne holde utenfor landets grenser personer som er uønsket her på grunn av kriminalitet eller visse andre forhold. Utvisning kan også ha en allmennpreventiv effekt. Trusselen om utvisning kan i seg selv forebygge uorden og kriminalitet.

Det er ikke mulig for myndighetene å ha en fullt ut effektiv og sikker kontroll med alle utlendingers innreise og opphold i Norge. Systemet må derfor også baseres på tillit til at utlendingsregelverket følges av dem det gjelder for. Ulovlig innreise generelt og brudd på innreiseforbudet spesielt bryter med dette tillitsforholdet og vanskeliggjør myndighetenes håndheving av norsk innvandringspolitikk. Brudd på innreiseforbudet undergraver respekten for regelverket og medfører betydelig ressursbruk for blant annet politi og utlendingsmyndigheter. Det er derfor nødvendig med straff for brudd på innreiseforbudet. Straffen antas å ha en allmennpreventiv og individualpeventiv virkning.