3 Nærmere om tømmerforordningen og de øvrige rettsaktene

Tømmerforordningen fastsetter forpliktelser for virksomheter som bringer tømmer og treprodukter i omsetning på det indre marked for første gang, og forpliktelser for forhandlere, jf. forordningens artikkel 1. Forordningen forbyr omsetning av produkter som kan knyttes til ulovlig avvirkning, og den pålegger virksomheter ved første gangs omsetning å følge prosedyrer som skal avdekke produktenes opprinnelse og lovlighet. Lovlighet henspeiler på lovverket i hogstlandet. Produkter som dekkes av EUs handlingsplan FLEGT eller de internasjonale CITES-lisenser (konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna- CITES-konvensjonen), anses som lovlig avvirket. Etter CITES liste I og II er det kommersielle treslag som krever CITES-lisenser, eksempelvis søramerikansk mahogni, asiatisk ramin og brasiliansk rosentre.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av sentrale begreper, bl.a. «tømmer og tømmerprodukter», «bringe i omsetning», «virksomhet», «forhandler», lovlig» og «ulovlig avvirket» m.m. Artikkel 3 omtaler status for tømmer og treprodukter som omfattes av FLEGT-avtaler eller er i overensstemmelse med CITES-konvensjonen.

Virksomhetene skal etter artikkel 4 ikke omsette ulovlig hogd tømmer eller treprodukter fremstilt av slikt tømmer på markedet, og de skal utvise ”tilbørlig aktsomhet” (due diligence) for å sikre seg at så ikke skjer. Hver virksomhet skal vedlikeholde og jevnlig evaluere det system for aktsomhetsvurderinger som virksomheten bruker, bortsett fra der hvor virksomheten bruker et aktsomhetssystem etablert av en såkalt overvåkingsorganisasjon (monitoring organisation). Overvåkningsorganisasjonene i eller for Norge er foreløpig ikke utpekt, men det vil være nærliggende at for eksempel en miljøorganisasjon eller en konsulentvirksomhet får denne oppgaven.

Forhandlere, det vil si alle som handler med tømmer og treprodukter som allerede er plassert på det indre markedet, må etter artikkel 5 kunne identifisere hvem som har levert tømmeret/treproduktet og hvilke forhandlere det eventuelt er solgt videre til. Denne informasjonen må oppbevares i fem år og kunne forevises myndighetene på anmodning.

Forordningens artikkel 6 omhandler aktsomhetssystemet. Virksomhetene skal benytte et system for ”tilbørlig aktsomhet” for å sikre seg tilstrekkelig informasjon om tømmeret eller treproduktet til å kunne vurdere risikoen for at disse stammer fra tømmer som ikke er hogd i henhold til lovverket i avvirkningslandet. Artikkel 6 nr. 1 a) beskriver nærmere hva slags informasjon som skal innhentes. Artikkel 6 nr. 1 b) slår fast at aktsomhetssystemet også skal omfatte prosedyrer for vurdering av risikoen for ulovlig opprinnelse, og angir hvordan denne risikoen skal vurderes. Dersom risikoen vurderes som betydelig må det iverksettes tilstrekkelige og rimelige risikominimerende tiltak. Disse kan omfatte krav om ytterligere informasjon eller dokumentasjon eller bekreftelse fra en tredjepart, jf. artikkel 6 nr. 1 c). Nærmere bestemmelser om innholdet i aktsomhetssystemet er gitt i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 607/2012 av 6. juli 2012.

Etter artikkel 7 skal hvert land utpeke en eller flere ansvarlige myndigheter som er ansvarlig for gjennomføring av forordningen, kontroll med overvåkingsorganisasjoner og virksomheter, og rapportering til Kommisjonen (EU-landene) eller et egnet EFTA-organ (EØS/EFTA-landene). Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 607/2012 av 6. juli 2012 gir nærmere bestemmelser om ansvarlige myndigheters kontroll av overvåkingsorganisasjoner. Miljødirektoratet og Statens landbruksforvaltning vil være ansvarlige myndigheter i Norge, og vil bl.a. få oppgaven med og kontrollere overvåkningsorganisasjonene som er private rettssubjekter.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser om overvåkingsorganisasjoner. Dette er organisasjoner som skal utvikle aktsomhetssystemer som virksomhetene kan velge å benytte seg av mot betaling. Overvåkingsorganisasjonene skal vedlikeholde og jevnlig vurdere sine systemer og påse at virksomhetene bruker dem på riktig måte. Videre skal organisasjonene reagere dersom de ser at virksomhetene anvender systemet feil, og melde fra til ansvarlig myndighet ved grove eller gjentatte feil. Vilkårene for å bli godkjent som overvåkingsorganisasjon fremgår av artikkel 8 nr. 2, og det er gitt nærmere bestemmelser om godkjenning av slike organisasjoner i delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 363/2012 av 23. februar 2012. De ansvarlige myndigheter skal jevnlig kontrollere overvåkingsorganisasjonene, og godkjenningen som overvåkingsorganisasjon, kan tilbakekalles dersom organisasjonen ikke lenger fyller de funksjoner og vilkår som fremgår av forordningen.

Artikkel 10 gir bestemmelser om kontroll av virksomheter. Ansvarlig myndighet skal kontrollere at virksomhetene overholder artikkel 4 og artikkel 6. Kontrollen skal baseres på en plan som jevnlig vurderes ut fra en risikotilnærming. Videre kan kontroller skje dersom ansvarlig myndighet har informasjon som tilsier at kontroll er nødvendig. Kontrollen kan bl.a. omfatte undersøkelse av virksomhetens aktsomhetssystem, kontroll av dokumenter og registre som viser at aktsomhetssystemet fungerer, samt stikkprøvekontroll. Virksomhetene skal tilby den bistand som er nødvendig for å lette gjennomføringen av kontrollene, særlig tilgang til lokaler og fremvisning av dokumenter eller registre. Dersom kontrollen avdekker feil kan myndighetene, uavhengig av artikkel 19 om sanksjoner, gi pålegg om avhjelpende tiltak og eventuelt også vedta at tømmeret/treproduktene beslaglegges eller nektes solgt.

Ansvarlig myndighet må etter artikkel 11 holde oversikt over kontrollene, kontrollresultatene og eventuelle pålegg m.m. i minst fem år. Informasjonen skal gjøres tilgjengelig i medhold av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/4/EF av 28. januar 2003 om offentlig tilgang til miljøinformasjon (miljøinformasjonsdirektivet).

De ansvarlige myndigheter skal etter artikkel 12 samarbeide med hverandre, med myndigheter i tredjeland og med Kommisjonen for å sikre at forordningen overholdes, og utveksle informasjon med disse om alvorlige mangler som oppdages gjennom kontroller, og om ilagte sanksjoner i medhold av artikkel 19.

Artikkel 13 slår fast at medlemsstatene, eventuelt med bistand fra Kommisjonen, kan gi virksomheter, særlig små og mellomstore bedrifter, teknisk assistanse og veiledning. Dette er særlig aktuelt når det gjelder anvendelsen av aktsomhetssystemet. Medlemsstatene kan også legge til rette for informasjonsutveksling om ulovlig avvirkning, for å bidra til å lette virksomhetens risikovurderinger, og om beste praksis.

Forordningens artikkel 19 stiller krav om at den enkelte medlemsstat må ha et tilfredsstillende sanksjonssystem for å behandle eventuelle brudd på reglene. Sanksjonene skal være effektive, proporsjonale og preventive. Sanksjonene kan bl.a. omfatte bøter, beslag av det aktuelle tømmeret eller treproduktene, eller tilbakekall av tillatelse til å drive handel. Medlemsstatene skal informere Kommisjonen om straffebestemmelsene når de er vedtatt (for EFTA-statene vil informasjonsplikten gjelde overfor egnet EFTA-organ).

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 607/2012 av 6. juli 2012 om nærmere regler for ordningen for tilbørlig aktsomhet samt hyppigheten og arten av den kontroll med overvåkingsorganisasjoner, inneholder nærmere regler om hvordan virksomhetene skal utøve tilbørlig aktsomhet i sin vurdering av risikoen for at tømmeret/treproduktene stammer fra ulovlig avvirkning.

Delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 363/2012 av 23. februar 2012 om saksbehandlingsregler for godkjenning og tilbakekalling av godkjenning av overvåkingsorganisasjoner, inneholder nærmere bestemmelser om hva slags prosedyrer som skal følges ved godkjenning av overvåkningsorganisasjoner og tilbakekall av slik godkjenning.