5 Forholdet til Grunnloven

Tømmerforordningen bestemmer at Europakommisjonen skal anerkjenne og gi organisasjoner tillatelse til å opptre som overvåkingsorganisasjoner. Disse organisasjonene vil få rett til å tilby virksomheter systemer for å gjennomføre kravet om tilbørlig aktsomhet, og som derved fritar dem fra å ha egne systemer. For virksomheter som takker ja til å benytte organisasjonens system, skal overvåkingsorganisasjonen videre kontrollere at virksomhetene anvender systemet på forsvarlig måte. Dersom virksomheten ikke gjør det, skal organisasjonen treffe hensiktsmessige tiltak. Dette vil i første rekke være å gi virksomheten nødvendig bistand og veiledning, men det kan også være å varsle ansvarlig myndighet ved vesentlig eller gjentatt forsømmelse fra virksomhetens side. Bare myndighetene vil kunne ilegge virksomhetene eventuelle reaksjoner. Organisasjoner etablert i Norge vil kunne søke Europakommisjonen om å bli anerkjent som overvåkingsorganisasjon.

Nasjonale myndigheter skal påse at organisasjonene som Europakommisjonen har godkjent oppfyller kravene i forordningen, men det er kun Europakommisjonen som har myndighet til eventuelt å oppheve godkjenningen. Forordningen gir altså Europakommisjonen myndighet til å fatte enkelte vedtak med internrettslig virkning for rettssubjekter i EUs medlemsstater, uten noen mellomliggende beslutning fra nasjonale myndigheter (såkalt direkte virkning).

I henhold til EØS-avtalens to-pilarstruktur skal myndigheten til å godkjenne og oppheve godkjenning av overvåkningsorganisasjoner i EØS/EFTA-statene ligge i EFTA-pilaren. Denne kompetansen tillegges ESA på EFTA-siden, ettersom oppgaven har nær sammenheng med oppfølgingen av at regelverket blir fulgt.

Overvåkingsorganisasjonene har ikke myndighet til å treffe vedtak. Deres rolle vil være å tilby virksomheter ordninger for å gjennomføre kravet om tilbørlig aktsomhet. For virksomheter som takker ja til å benytte organisasjonens ordning, skal overvåkingsorganisasjonene videre kontrollere at virksomhetene anvender ordningen på forsvarlig måte. Dersom virksomheten ikke gjør det, skal organisasjonen treffe hensiktsmessige tiltak (ikke ”vedtak”). Dette vil i første rekke være å gi virksomheten nødvendig bistand og veiledning, men det kan også være å varsle ansvarlig myndighet ved vesentlig eller gjentatt forsømmelse fra virksomhetens side.

Sanksjoner kan bare ilegges av det offentlige, overvåkningsorganisasjonen kan gi varsel som starter en slik reaksjon. At ESA får myndighet til å godkjenne overvåkningsorganisasjoner vil innebære en myndighetsoverføring. ESAs myndighet vil være begrenset til spørsmålet om godkjenning av overvåkingsorganisasjoner. ESA vil ikke kunne treffe vedtak med direkte virkning overfor virksomheter (norske produsenter og importører).

Utgangspunktet er at overføring til internasjonale organer av lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet med direkte internrettslig virkning i Norge, krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 93. I konstitusjonell praksis er det imidlertid innfortolket et unntak fra dette utgangspunktet som går ut på at overføring av myndighet til utenlandske organer som er «lite inngripende», kan skje ved Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd, som bare krever simpelt flertall.

Overføringen av godkjenningsmyndighet til ESA vil ha et begrenset saklig omfang avgrenset av klare kriterier. Norske forvaltningsmyndigheter vil også ha en viss innflytelse i prosessene som kan lede til beslutninger fra ESAs side. Dessuten synes de samfunnsmessige og politiske interesser som berøres gjennom myndighetsoverføringen å være svært begrensede. Innlemmelse av forordningen antas derfor å kunne skje i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.