3 Framlegg om ankeutvalet i Høgsterett sin kompetanse til å treffe realitetsavgjerder under ankeprøvinga
3.1 Bakgrunn
I brev 23. juni 2010 frå Justitiarius i Høgsterett vart Justis- og politidepartementet beden om å vurdere ei lovendring som ville gje Høgsteretts ankeutval utvida kompetanse til å treffe realitetsavgjerder under ankeprøvinga. Framlegget omfatta straffesaker og sivile saker. Om straffesakene heitte det:
”Høyesterett har i årenes løp behandlet enkelte saker hvor det allerede ved ankeprøvingen har vært klart at dommen helt eller delvis måtte oppheves, men hvor kjæremålsutvalget, nå ankeutvalget, som følge av manglende lovhjemmel har vært avskåret fra å treffe avgjørelsen. […] Høyesterett foreslår derfor at departementet ved en passende anledning fremmer lovforslag om å gjeninnføre en begrenset hjemmel for ankeutvalget til å oppheve dommen — eventuelt avsi frifinnelsesdom. Denne hjemmelen vil i tilfelle omfatte dommer avsagt av lagmannsretten.”
På bakgrunn av brevet sendte departementet 5. januar 2011 på høyring eit framlegg om å utvide utvalet sin kompetanse til å treffe realitetsavgjerder. I brevet frå Justitiarius var det gjeve skisse til endringar i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosesslova) og lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvistelova). Framlegget vart sendt på høyring som presentert av Justitiarius.
Følgjande instansar vart bedne om å uttale seg:
Departementa
Høgsterett
Lagmannsrettane
Bergen tingrett
Kristiansand tingrett
Nord-Troms tingrett
Oslo tingrett
Stavanger tingrett
Sør-Trøndelag tingrett
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Statsadvokatane
Politidirektoratet
Sivilombodsmannen
Domstoladministrasjonen
Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker
Politiets sikkerheitsteneste
Spesialeininga for politisaker
Tilsynsrådet for advokatverksemd
ØKOKRIM
Den Norske Advokatforening
Bergen Forsvarerforening
Den norske Dommerforening
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlinga i Bergen
Jushjelpa i Midt-Norge
Jusshjelpa i Nord-Norge
KROM (Norsk forening for kriminal reform)
Norges Juristforbund
Norges Politilederlag
Norske Kvinnelige Juristers Forening
Norsk senter for menneskerettigheter
Politijuristene
Politihøgskolen
Politiets Fellesforbund
Rettspolitisk forening
SON (Straffedes organisasjon i Norge)
Statsadvokatenes forening
Tilsynsutvalet for dommarar
Følgjande instansar har uttalt seg om realiteten i framlegget:
Det nasjonale statsadvokatembetet
Domstoladministrasjonen
Hordaland statsadvokatembeter
Politiets sikkerheitsteneste
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Politihøgskolen
Politijuristene
Den Norske Advokatforening
Følgjande høyringsinstansar har uttalt at dei ikkje har merknader til framlegget:
Politidirektoratet
Tilsynsrådet for advokatverksemd
3.2 Gjeldande rett
3.2.1 Straffesaker
Det føljer av straffeprosesslova § 323 første ledd første punktum at anker ikkje kan fremjast til Høgsterett utan samtykke frå ankeutvalet. Under ankeprøvinga er utvalet sin kompetanse avgrensa til å vise anken vidare til ankeforhandling eller nekte han fremma, jf. straffeprosesslova § 325 jf. § 323. Ankeutvalet kan ikkje oppheve lagmannsrettens dom eller sjølv avgjere saka.
Rettsmiddelsystemet fekk sitt noverande innhald etter to-instansreforma. Endringane vart gjennomført ved lov 11. juni 1993 nr. 80 (i kraft 1. august 1995). Før reforma var Høgsterett ankeinstans for dommar i tingretten (tidligare herreds- og byretten). Etter dagjeldande føresegner hadde ankeutvalet (tidligare Kjæremålsutvalet) i en del tilfelle kompetanse til å treffe realitetsavgjerder ved ankeprøvinga. Tidligare straffeprosesslova § 350 hadde følgjande ordlyd:
”Kjæremålsutvalget kan selv avgjøre anke over dom av herreds- eller byrett når det enstemmig finner det klart:
1) at dommen må oppheves,
2) at siktede må frifinnes, eller
3) at dommen i henhold til anken bør endres til gunst for siktede.
Utvalget kan også oppheve dommen hvor det enstemmig finner det klart at den av Høyesterett ville bli endret til skade for siktede, fordi lovens regler om fastsetting av straff eller annen rettsfølge er uriktig anvendt eller fordi det mangler opplysninger av vesentlig betydning for fastsettingen.”
Eit viktig omsyn bak den nye rettsmiddelordninga var å betre arbeidssituasjonen for Høgsterett, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992-1993) Om lov om endringer i straffeprosessloven m.v (to-instansbehandling, anke og juryordning) side 25-26. Etter reforma vart lagmannsretten ordinær ankeinstans i alle saker. Lagmannsretten fekk vidare tilsvarande myndigheit til å avgjere saker utan ankeforhandling som kjæremålsutvalet tidligare hadde hatt, jf. straffeprosesslova § 322.
Kjæremålsutvalet sitt høve til å avgjere ankar over dommar frå lagmannsretten vart ikkje endra, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992-1993) side 37. Departementet bygde på framlegga frå Straffeprosesslovkomiteen og To-instansutvalet. I NOU 1992: 23 To-instansbehandling, anke og juryordning i straffesaker side 68 var spørsmålet vurdert slik:
"Et særskilt spørsmål er om kjæremålsutvalget bør ha adgang til selv å oppheve eller gjøre endring i lagmannsrettens dom. Straffeprosessloven gir ikke kjæremålsutvalget noen slik kompetanse når det gjelder dommer avsagt av lagmannsrett. Denne løsning bør trolig opprettholdes, slik at kjæremålsutvalget bare kan nekte eller henvise. (Slik også SKI s 316.) "
Det kan leggjast til at spørsmålet om ankeutvalet sin kompetanse til å treffe realitetsavgjerder har ei side til spørsmålet om omfanget av utvalet sin prøvingskompetanse i sillingssaker. Det blir vist til drøftinga i Prp. 141 L (2009-2010) Endringer i straffeprosessloven mv. side 28.
3.2.2 Sivile saker
Anke over dommar i sivile saker kan ikkje fremjast til Høgsterett utan samtykke frå ankeutvalet, jf. tvistelova § 30-4 første ledd første punktum. For ankar til Høgsterett gjeld i stor utstrekning same reglar som for anke til lagmannsretten, jf. tvistelova § 30-3.
Under ankeprøvinga kan ankeutvalet treffe avgjerder som føljer av tvistelova § 29-12, jf. § 30-3 andre punktum.
Etter tvistelova § 30-3 jf. § 29-12 første ledd bokstav a kan ankeutvalet avvise ein anke dersom dommen har feil som må føre til avvising. Dette kan mellom anna vere der anke er erklært av ein som ikkje har ankerett eller ikkje er lovleg representert. Avvising etter bokstav a kan vere avgrensa til ein del av anken.
Etter same føresegner bokstav b kan utvalet heve saka eller ein del av saka fordi ho ikkje hører under domstolane eller er rettskraftig avgjort. Bokstav b tar mellom anna sikte på tilfelle der ein prosessføresetnad har falle bort etter underinstansens behandling av saka, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) side 475.
Ankeutvalet kan vidare oppheve ei avgjerd der det ligg føre feil ved sakshandsaminga i underinstansen som skal få absolutt verknad etter tvistelova § 29-21 andre ledd, jf. § 29-12 første ledd bokstav c. Slike feil omfattar mellom anna at retten skulle ha avvist saka av eige tiltak, til dømes der ein part ikkje har partsevne, ikkje er prosessdyktig eller manglar rettsleg interesse, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 477 jf. NOU 2001: 32B Rett på sak side 785. Andre døme kan vere der ein dommar har vore uskikka til å behandle saka eller der domstolen har behandla eit krav som allereie var rettskraftig avgjort.
Det kan leggjast til at også i sivile tvistar har utvalet sitt høve til å treffe realitetsavgjerder ei side til prøvingskompetansen ved siling av ankar. Det visast til drøftinga i Prp. 141 L (2009-2010) side 35.
3.3 Framlegget som vart sendt på høyring
3.3.1 Brevet frå Justitiarius i Høgsterett 23. juni 2010
3.3.1.1 Straffesaker
I brevet frå Justitiarius vart det framheva at Høgsterett dei seinare åra har behandla ankar i straffesaker der det allereie ved ankeprøvinga har vore klart at dommen måtte opphevast heilt eller delvis. Det var vist til fleire døme på slike tilfelle:
”Rt. 1997 s. 1643: En mann var i herredsretten dømt for forbrytelse mot straffeloven § 195 første jf. andre ledd. I tillegg til straff var han dømt til å betale de fornærmede oppreisning. Han anket dommen ved "[f]ullstendig ankeerklæring". Lagretten svarte nei på et spørsmål om han hadde overtrådt straffeloven § 195. Lagmannsretten behandlet ikke avgjørelsen av erstatnings- og oppreisningsavgjørelsen. Den viste til at disse kravene ikke var nevnt i ankeerklæringen. Høyesterett opphevet selvsagt denne del av avgjørelsen, idet en naturlig tolking av ankeerklæringen tilsa at en mann som hevdet sin uskyld, heller ikke ville betale erstatning og oppreisning.
Rt. 2001 s. 13: En politimester hadde anket en frifinnelse for legemsfornærmelse etter strl. § 228 første ledd. Dette hadde han ikke kompetanse til, jf. straffeprosessloven § 68 jf. § 67 slik disse bestemmelsene den gang lød (i dag er regelen motsatt, jf. straffeprosessloven § 68 andre ledd bokstav b sammenholdt med § 67 andre ledd). Kompetansemangelen ble ikke oppdaget før etter at lagmannsretten hadde avsagt fellende dom. Etter anke fra statsadvokaten ble dommen opphevet.
Rt. 2004 s. 1948: Både tingretten og lagmannsretten hadde fradømt den domfelte føreretten selv om saken ble brakt inn for retten før ikrafttredelsen av de nye bestemmelsene om den prosessuelle fremgangsmåten ved tap av førerett. Denne del av lagmannsrettens dom ble opphevet. […]
Rt. 2009 s. 225: I en forvaringssak hadde to av lagdommerne tidligere behandlet varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3 om gjentakelsesfare. Dommen ble opphevet.
Rt. 2009 s. 328: Etter at lagmannsretten hadde henvist en anke i en seksårssak, omgjorde lagmannsretten deretter henvisningen og reduserte boten under henvisning til hjemmelen i straffeprosessloven § 322 til å treffe realitetsavgjørelse under silingen. Denne omgjøringen var utelukket, dels fordi den domfelte ved en seksårssak har krav på ankebehandling og dels fordi en henvisning ikke kan omgjøres, jf. kriteriet "når ingen ervervet rett er til hinder" i § 53 andre ledd. Dommen ble opphevet.
Rt. 2009 s. 404: Både tingretten og lagmannsretten hadde oversett at domfellelse for bedrageri forutsetter at den som føres bak lyset enten selv utsettes for fare for tap eller "handler for" den som utsettes for faren. Gjensidig påstand om opphevelse.
Rt. 2009 s. 423: En lagdommer, som hadde deltatt i en varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 171 andre ledd jf. første ledd nr. 3, hadde deltatt i en sak hvor det var idømt tvungent psykisk helsevern. Dommen ble opphevet.
Høyesteretts dom av 11. juni 2010 i HR-2010-01009-A (sak nr. 2010/435): Tiltalte var i lagmannsretten for forbrytelse mot straffeloven § 195 første ledd annet punktum og annet ledd bokstav c og d dømt til forvaring med en tidsramme på fem år og en mistetid på tre år. Avgjørelsen av om bokstav c kommer til anvendelse hører under skyldspørsmålet. Det samme gjelder for bokstav d for så vidt gjelder tidspunktet for den straffbare handling — noe som var et aktuelt tema i saken. Lagmannsretten hadde imidlertid ikke forelagt de aktuelle spørsmålene for lagretten. Forvaringsdommen ble dermed opphevet.”
Høgsterettsjustitiarius peikte i brevet på at døma tyder på at det også etter to-instansreforma kan vere behov for å kunne avgjere anker utan å måtte fremje sakene til behandling i Høgsterett. I brevet heitte det:
”Eksemplene foran viser at det primært er en hjemmel for å oppheve dommer som det kan være aktuelt å innføre. Men det kan nok også forekomme saker hvor det kan være behov for en hjemmel for å frifinne selv om det ikke ofte er aktuelt å avsi frifinnelsesdom i Høyesterett. Spørsmålet ble reist av forsvareren i Rt. 2009 s. 404, som er omtalt foran, men påstanden ble ikke tatt til følge, jf. avsnitt 11.
Adgangen til å nedsette straffen med hjemmel i den tidligere § 350 første ledd nr. 3, eventuelt oppheve dommen av grunner som fremgikk av § 350 andre ledd, synes derimot uaktuelt etter to-instansreformen. Dette var det heller ikke adgang til tidligere for dommer avsagt av lagmannsretten, idet slike dommer, som nevnt, var generelt unntatt. I saker hvor det kan være aktuelt å sette ned straffen, er det en naturlig konsekvens av toinstansreformen at dommen henvises til behandling i avdeling. Forhold som nevnt i § 350 andre ledd synes lite aktuelle.”
I samsvar med dette gjorde Justitiarius framlegg om eit nytt tredje ledd i straffeprosesslova § 323, med slik ordlyd:
"Anke over dom av lagmannsretten kan avgjøres uten ankeforhandling når Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart:
1) at dommen helt eller delvis bør oppheves, eller
2) at siktede må frifinnes fordi den påtalte handlingen ikke er straffbar eller straffansvaret er falt bort."
Som alternativ gjorde Justitiarius framlegg om å ta inn same føresegn i ny straffeprosesslova § 323 a.
3.3.1.2 Sivile saker
I brevet 23. juni 2010 reiste Justitiarius spørsmål om kompetansen ankeutvalet har til å oppheve dommar etter tvistelova § 30-3 jf. § 29-12 første ledd bokstav c bør bli utvida. Om dette skriv Justitiarius mellom anna:
”Det § 29-12 første ledd direkte regulerer, er lagmannsrettens adgang til å avvise, heve eller oppheve uten ankeforhandling. Da bevisførselen er umiddelbar for lagmannsretten, vil lagmannsretten kunne få det samme avgjørelsesgrunnlag som tingretten, og det er da ingen grunn til å utvide lagmannsrettens kompetanse til å oppheve uten ankeforhandling, jf. § 29-22. For Høyesterett vil det imidlertid kunne være behov for å gi ankeutvalget kompetanse til å oppheve på grunn av klare lovanvendelsesfeil og klare saksbehandlingsfeil av annen karakter enn de som er nevnt i § 29-12 første ledd bokstav c – for eksempel på grunn av mangel på kontradiksjon eller fordi en sak som skulle eller burde ha vært behandlet muntlig, er blitt behandlet skriftlig.
Riktignok har Høyesterett i sivile saker – i motsetning til i straffesaker – mulighet til skriftlig ankebehandling, se § 30-10 fjerde ledd. Etter at en anke er henvist til skriftlig behandling, har imidlertid partene etter § 30-10 fjerde ledd, jf. § 29-16 femte ledd tredje punktum rett til å innlevere to innlegg hver. [...] Dersom det foreligger en klar lovanvendelses- eller saksbehandlingsfeil, vil en slik prosedyre være unødig omstendelig og ta tid. Som eksempel fra rettspraksis kan nevnes Rt. 2009 side 920. Lagmannsretten hadde her tolket yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd c slik at den bare supplerer første ledd bokstav b, og ikke første ledd bokstav a. Tre dager etter at lagmannsrettens dom var avsagt, avsa Høyesterett en dom hvor det bla lagt til grunn at yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c ikke bare supplerer første ledd bokstav b, men også første ledd bokstav a, se Rt. 2008 side 1646. Det var på denne bakgrunn klart at lagmannsretten hadde tolket yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c uriktig, og at dommen derfor måtte oppheves. [...]
En annen situasjon hvor det kan være aktuelt å benytte en slik utvidet opphevelseskompetanse som foreslått, er tilfeller hvor flere anker til Høyesterett gjelder samme spørsmål, og én av dem er fremmet som "pilotsak". Dersom det etter at pilotsaken er avgjort, er klart at lagmannsrettens avgjørelse av noen av de saker som er stilt i bero i påvente av avgjørelsen av pilotsaken, må oppheves fordi lovanvendelsen er uriktig, kan det gjøres av ankeutvalget.”
På bakgrunn av ovannemnte gjorde Justitiarius i brevet framlegg å innføre ei føresegn i tvistelova § 30-3 andre ledd, om ankeutvalets kompetanse til å avvise ankar, eller heve og oppheve avgjerder i sivile saker. Det vart gjort framlegg om å endre tvistelova § 30-3 slik:
"For anker til Høyesterett gjelder §§ 29-2 til 29-11 og § 29-19 til 29-24 tilsvarende med de endringer som følger av bestemmelsene i dette kapittel.
Høyesteretts ankeutvalg kan
a) avvise en anke hvor det foreligger feil som må lede til avvisning,
b) heve en sak eller en del av den fordi den ikke hører under domstolene eller er rettskraftig avgjort,
c) oppheve en avgjørelse som er anket hvor det foreligger feil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. § 29-21 annet ledd, og
d) oppheve en avgjørelse av andre grunner dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at det er grunnlag for oppheving.
Ved avgjørelser etter annet ledd gjelder § 9-6 tilsvarende."
3.3.2 Høyringsbrevet
I høyringsbrevet uttalte departementet at framlegga i brevet frå Justitiarius synest som fornuftige tilpassingar av prosessreglane til dei enkelte sakenes karakter. Departementet slutta seg vidare til Justitiarius sitt standpunkt om at utvida høve for ankeutvalet til å treffe realitetsavgjerder vil kunne føre til innsparing i ressursbruken i Høgsterett. Ein bad om høyringsinstansane sitt syn på framlegga og den nærmare utforminga og plasseringa av føresegnene.
3.4 Høyringsfråsegnene
3.4.1 Straffesaker
Ingen av høyringsinstansane har motsett seg framlegget om å gje ankeutvalet i Høgsterett utvida kompetanse til å treffe realitetsavgjerder under ankeprøvinga i straffesaker. Domstoladministrasjonen, Hordaland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politiets sikkerheitsteneste, riksadvokaten, Tilsynsrådet for advokatverksemd, Politijuristene og Politihøgskolen har uttalt at dei støttar, eller at dei ikkje har merknader til framlegget. Det nasjonale statsadvokatembete og Den Norske Advokatforening støttar delar av framlegget.
Hordaland statsadvokatembeter uttaler:
”Vi har ved disse embeter i praksis erfart at avgjørelser som trygt kunne vært overlatt til Høyesteretts ankeutvalg har påført statsadvokatembetene unødvendig arbeidsinnsats og økonomiske utgifter. Saken som er inntatt i Rt. 2009 s. 404 medførte at en statsadvokat måtte reise med fly tur/retur Oslo/Bergen og overnatte på hotell i Oslo for å møte i Høyesterett og nedlegge påstand om opphevelse i samsvar med forsvarers påstand. Både tid og penger kunne vært spart om ankeutvalget hadde hatt den hjemmel som fremmes ved lovforslaget.”
Den Norske Advokatforening meiner at kompetansen til å oppheve dommar bør vere avgrensa til tilfelle der anken er til den tiltalas gunst. Høyringsinstansen held fram:
”Ved vedtagelsen av to-instansreglene ble det drøftet om ankeutvalget skulle få slik kompetanse som Justitiarius nå foreslår. Dette ble avvist både av toinstansutvalget og av Justisdepartementet, som ikke så dette påkrevet. Advokatforeningen er imidlertid enig med Justitiarius i at det kan finnes unntakstilfeller der en slik hjemmel har en funksjon. Dette må imidlertid veies opp mot den omstendighet at saker i Høyesterett normalt skal avgjøres av 5 dommere etter kontradiksjon. Dette blant annet fordi Høyesterett skal ha en funksjon som en prejudikatsdomstol. [...]
Advokatforeningen stiller seg skeptisk til forslaget om generell adgang til å oppheve lagmannsrettsdommer, og mener dette må begrenses til situasjoner der anken er til den tiltaltes gunst. Om dette vises bl.a. til SKIs innstilling fra 1969 om forskjellen på forenklet adgang til gunst og ugunst, hvor det på side 316 heter:
"Komiteen har overveid om kompetansen burde utvides til også å gjelde endring til skade for siktede. Man kan tenke seg at lagmannsretten ved den foreløpige prøving av en anke fra påtalemyndigheten over reaksjonen finner det utvilsomt at anken må tas til følge — det er f.eks. gitt betinget fengselsstraff for et graverende tilfelle av promillekjøring. I et slikt tilfelle vil det kunne fremstille seg som noe av et anstaltmakeri å skulle la saken gå til hovedforhandling. Komiteen er imidlertid blitt stående ved å beholde den begrensning at endringen må være til gunst for siktede. Når det gjelder endring til skade for ham, får man heller ha det bryderi en hovedforhandling i lagmannsretten medfører, som en garanti for at siktedes interesser blir tilstrekkelig varetatt."
Dette hensyn gjør seg fortsatt gjeldende dersom Høyesteretts ankeutvalg nå skal få slik kompetanse.”
Det nasjonale statsadvokatembetet støttar endringane som gjeld høve til å oppheve dommar utan ankeforhandling. Om utvida høve til å frifinne uttaler likevel høringsinstansen:
”Det kan for eksempel være at påtalemyndigheten og de underliggende rettsinstanser har misforstått jussen på ett punkt, at tiltalen er galt utformet og/eller at påtalemyndigheten unnlot å føre bevis som kunne endret faktum slik at det likevel var straffbart. Hvis dommen blir opphevet vil det være opp til påtalemyndigheten å vurdere om ny sak skal fremmes eller om tiltalen trekkes og saken henlegges. Det er i dag på flere straffesaksfelter omfattende og kompliserte straffesaker hvor Høyesterett ikke kan forventes å ha det hele bevisbildet selv om de har sakens dokumenter. I hvert fall kan det være vanskelig å vite eventuelle muligheter til å innhente supplerende bevis. Det kan være vanskelig for påtalemyndigheten å få oversikt over og få fremlagt dette på en skikkelig måte for ankeutvalget i en hektisk hverdag forut for silingsavgjørelse. NAST mener det er en bedre løsning at dommen oppheves også er det opp til påtalemyndigheten å vurdere hva man gjør videre, enn at det avsies en rask frifinnelsesdom i ankeutvalget. Så lenge ankeutvalget har adgang til å oppheve vil heller ikke arbeidsbelastningen for Høyesterett bli noe større om de ikke har adgang til å avsi frifinnelsesdom i ankeutvalget.”
I framlegget som vart sendt på høyring bad departementet om høyringsinstansanes syn på den lovtekniske utforminga av føresegnene i straffeprosesslova. Berre Domstoladministrasjonen og Politijuristene har kommentert spørsmålet. Begge har støtta framlegget om eit nytt tredje ledd i straffeprosesslova § 323.
3.4.2 Sivile saker
Berre Domstoladministrasjonen, Regjeringsadvokaten og Den Norske Advokatforening har hatt synspunkt til framlegget om endringar i tvistelova. Domstoladministrasjonen og Regjeringsadvokaten er positive til framlegget.
Frå fråsegna til Domstoladministrasjonen blir det sitert:
”Selv om det må antas at antallet saker hvor de nye hjemlene kan være aktuelle er forholdsvis beskjedent, vil forlaget utvilsomt medføre en viss besparelse for Høyesterett og ikke minst være av stor betydning for sakens parter.”
Den Norske Advokatforening er på si side i tvil om behovet for utvida kompetanse i sivile saker:
”Advokatforeningen går i mot en endring som foreslått i sivile saker. Foreningen kan ikke se at det er det samme behovet i disse sakene. De saker som nevnes i høringsnotatet mht, endring i tvl. § 30-3 er få og av forskjellig karakter. Når det gjelder saker tilsvarende den som er omhandlet i Rt. 2009 S 920, er opphevelse av en slik sak i og for seg ikke problematisk. Advokatforeningen er imidlertid betenkt over at ankeutvalget skal oppheve dommer pga. utfallet av "pilotsaker". Det er ikke gitt at sakene er så like, og det bør eventuelt prosederes i full rett. Er sakene like, vil partene oftest finne frem til et forlik. Opphevelse vil dessuten også kunne føre til uklare situasjoner mht. hvor partene står etter opphevelsen. Det er heller ikke gitt at det prosessøkonomisk sett er noen besparelse for partene å begynne om igjen i den lavere instans.”
Ingen av høyringsinstansane har hatt merknader til spørsmålet om den lovtekniske utforminga i tvistelova.
3.5 Departementet si vurdering no
Etter høyringa er departementet styrkt i si oppfatning om at ankeutvalet bør få utvida høve til å treffe realitetsavgjerder under ankeprøvinga. Departementet visar særleg til grunngjevinga i brevet frå Justitiarius i Høgsterett 23. juni 2010. Det visast også til grunngjevinga i høyringsbrevet og den breie støtta framlegget har fått blant høyringsinstansane.
I straffesaker går departementet inn for at utvalet får kompetanse til å avgjere anken når utvalet finn det klart at dommen eller ein del av dommen bør opphevast, eller at den sikta må frifinnast fordi handlinga ikkje er straffbar eller at straffansvaret har falle bort. I sivile saker gjer departementet framlegg om at utvalet får utvida kompetanse til å oppheve avgjerder når det ligg føre klare feil i lovbruken, eller klare feil i sakshandsaminga av anna karakter enn det som føljer av tvistelova § 29-12 første ledd bokstav c jf. § 29-21 andre ledd.
Det er spesielt arbeidssituasjonen i Høgsterett som taler for lovendring. Høgsterett si sentrale oppgåve er å vareta rettseininga, foreta rettsavklaring og stake ut rettsutviklinga på viktige saksfelt, jf. mellom anna Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 302. Eit viktig omsyn bak føresegnene om samtykke ved siling av ankar var såleis også å frita Høgsterett for saker utan prinsipiell verdi, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992-1993) side 37 og Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 308.
Saktilfanget i Høgsterett er betydeleg. I 2010 kom det inn 446 ankar over dommar i straffesaker og 426 ankar over dommar i sivile saker. Departementet meiner at framlegget vil kunne føre til betre utnyttig av dommarressursane i Høgsterett. Når avgjerda kan treffast av ankeutvalet vil handsaminga av desse sakene bli mindre tidkrevjande. Slik vil Høgsterett i større grad kunne konsentrere seg om saker av prinsipiell karakter.
Departementet antek vidare at framlegget kan verke prosessøkonomisk gunstig for partane. Det er i partanes interesse at saka blir avgjort innan rimeleg tid. Lang sakshandsamingstid kan føre til svekt bevismateriale og dårligare grunnlag for å treffe riktige avgjerder. I tillegg vil ein kunne spare kostnader forbundet med saka. Eit praktisk døme er nemnt i høyringsfråsegna frå Hordaland statsadvokatembeter, jf. punkt 3.4.1 over.
Etter departementet sitt syn vil utvida kompetanse for ankeutvalet ikkje kome i konflikt med kravet til forsvarleg sakshandsaming. Når ein sak har vore behandla i to instansar antek departementet at omsynet til rettstryggleiken normalt vil vere varetatt, jf. mellom anna Ot.prp. nr. 78 (1992-1993) side 37 og NOU 1992: 28 side 68.
Departementet peiker også på at det er eit krav at utvalet fattar avgjerdene samrøystes, båe i sivile saker og straffesaker. Vilkåret inneber at anken må fremjast til Høgsterett også når berre ein dommar går inn for det. I lys av høyringsfråsegna til Det nasjonale statsadvokatembetet vil departementet vidare nemne at det er eit vilkår at det samla utvalet finn det «klart» at det ligg føre grunnlag for å treffe avgjerd. I dette ligg at føresegnene «er reservert for de mer åpenbare tilfeller», jf. Rt. 2007 side 1349 avsnitt 17. Departementet legg til at som hovudregel bør også utvalet la partane få muligheit til å uttale seg før avgjerda blir treft.
I straffesakene vil heimelen for å frifinne vere noe snevrare enn den tidligare straffeprosesslova § 350, jf. punkt 3.2.1 og 3.3.1.1 over. Framlegget skal vere avgrensa til situasjonar der forholdet ikkje er straffbart eller der straffansvaret har falle bort. Føresegna er retta mot situasjonar der det er klart at eit objektivt vilkår for straff ikkje er oppfylt.
Departementet legg til at straffridomsgrunnane ikkje er omfatta. Om dette uttalte Høgsterettsjustitiarius i brevet 23. juni 2010:
”[h]vorvidt en tiltalt skal frifinnes begrunnet i provokasjon eller retorsjon eller ved seksualforbrytelsene fordi partene er ”omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling” krever såpass mye konkret skjønn at en eventuell frifinnelse på dette grunnlaget bør skje i avdeling og ikke i ankeutvalget”.
Departementet sluttar seg til denne vurderinga.
Departementet legg til at utvalets avgjerder etter framlegga som hovudregel skal treffast i doms former, jf. straffeprosesslova § 30 første ledd og tvistelova § 19-1 første ledd bokstav c.
I framlegget som vart sendt på høyring reiste departementet spørsmål om den nærmare plasseringa av dei nye føresegnene i straffeprosesslova og tvistelova. Få høyringsinstansar har kommentert spørsmålet. I straffesaker går departementet inn for å føye til eit nytt tredje ledd i straffeprosesslova § 323. I sivile saker går departementet inn for å endre tvistelova § 30-3.