5 Departementets vurderinger og forslag

5.1 Utvidelse av formuesfritak

Departementet mener at formuesbeskatning av engangserstatning utmålt etter skadeserstatningsloven og engangsutbetaling av personforsikringer som følge av alvorlig personskade eller tap av forsørger, bør likestilles. For utbetaling av ulykkesforsikring vil det normalt være krav om alvorlig skade. I mange tilfeller er det et nærmere krav om medisinsk invaliditet. Barn og unge som opplever dette kan ofte få en svært vanskelig økonomi, i tillegg til den generelt tyngende situasjonen som en slik personskade gjerne fører til. Til forskjell fra barn og unge som har en ansvarlig skadevolder å holde seg til, vil disse barna heller ikke ha krav på kompensasjon som tar sikte på full dekning av det økonomiske tapet.

Departementet mener derfor at det bør innføres et formuesfritak for personer under 21 år som får engangsutbetaling av forsikring som følge av alvorlig personskade.

Etter departementets oppfatning bør utvidelsen omfatte ulykkesforsikringer. Om forsikringen har et annet navn, f.eks. barneforsikring eller barnekasko, skal ikke ha noen betydning, så fremt det er forsikringer som gir engangsutbetaling etter forsikringsavtale med medisinsk invaliditet som følge av ulykke. Departementet ser heller ingen grunn til å skille mellom invaliditet som følge av ulykke eller alvorlig sykdom og uførhet som oppstår av andre grunner. Departementet foreslår derfor at fritaket også skal omfatte engangsutbetaling fra sykdomsforsikring eller uføreforsikring som er utløst av skade, lyte eller sykdom. Forslaget gjelder forsikringsutbetalinger fra både norske og utenlandske forsikringsselskaper.

For skattyter som fyller 21 år eller mindre i inntektsåret, og som har fått engangserstatning for tap av forsørger etter skadeserstatningsloven kapittel 3, er det gitt fritak for formuesskatt. Dette omfatter barn som har mistet en forelder etter en skadevoldende handling. Departementet foreslår at utvidelsen av formuesfritaket også skal gjelde for engangsutbetaling av ulykkesforsikring eller dødsfallsforsikring ved død til etterlatte personer under 21 år. Dette skal likevel ikke omfatte utbetaling av vanlig pensjonssparing/pensjonsforsikring til etterlatte. Slike forsikringer innebærer delvis en sparing gjennom forsikringen på avdødes hånd. Etter departementets oppfatning er det ikke grunnlag for å behandle slik sparing annerledes enn annen formue på avdødes hånd, som går i arv til barna.

Formuesfritaket i skatteloven § 4-22 omfatter i dag kun engangserstatning som er fastsatt i henhold til regler og prinsipper i skadeserstatningsloven kapittel 3. Dette innebærer at engangserstatninger for personskade og tap av forsørger som er utmålt etter yrkesskadeforsikringsloven delvis faller utenfor formuesfritaket etter gjeldende regler. Yrkesskadeforsikringsloven gir en tvungen forsikringsordning som dekker en arbeidsgivers erstatningsansvar m.m. for yrkesskader, yrkessykdom og dødsfall i arbeid hos ansatte. Erstatning for personskade og tap av forsørger etter denne loven kan være aktuelt for unge som skades eller blir syke i et arbeidsforhold. Tilsvarende gjelder for barn som er etterlatte av arbeidstaker som dør i arbeidsulykke eller av yrkessykdom. Yrkesskadeforsikringsloven har et todelt system der deler av erstatningen utmåles etter skadeserstatningsloven kapittel 3, mens andre deler utmåles etter egne utmålingsregler. Etter gjeldende regler er det kun den delen av erstatningen som utmåles etter skadeserstatningsloven kapittel 3 som er fritatt formuesskatt. Departementet ser ingen grunn til å forskjellsbehandle erstatning som er fastsatt etter yrkesskadeforsikringsloven. Departementet foreslår derfor at formuesfritaket utvides til å omfatte engangserstatning for personskade og tap av forsørger etter yrkesskadeforsikringsloven.

En frivillig ansvarsforsikring dekker rettslig erstatningsansvar som den forsikrede kan pådra seg i situasjoner som er nevnt i forsikringsavtalen. Utbetaling av personerstatning etter en slik ansvarsforsikring i Norge vil følge skadeserstatningslovens regler for utmåling av erstatning, og er derfor allerede omfattet av formuesfritaket.

Erstatning som har grunnlag i pasientskadeloven og voldsoffererstatningsloven blir også i all hovedsak utmålt etter reglene og prinsippene i skadeserstatningsloven. Det gjelder også erstatningsutbetalinger etter en rekke andre legale ansvarsforsikringsordninger, herunder bilansvarsforsikring, produktansvarsforsikring og legemiddelansvarsforsikring, samt ordninger med tvungen ansvarsforsikring i lov om sjøfart 24. juni 1994 nr. 39 (sjøloven) og lov om luftfart 11. juni 1993 nr. 101 (luftfartsloven). Departementet mener derfor at erstatning etter disse lovene allerede er omfattet av formuesfritaket. For å presisere dette foreslår departementet en tilføyelse til lovteksten i § 4-22, der det framgår at fritaket omfatter engangserstatning for personskade og tap av forsørger «som i hovedsak utmåles etter prinsippene i skadeserstatningsloven kapittel 3». Dette skal tydeliggjøre at erstatning med ansvarsgrunnlag i annen lovgivning faller under fritaket når erstatningsutmålingen i hovedsak følger reglene og prinsippene i skadeserstatningsloven.

Departementet ser ingen gode grunner til at barn og unge som har fått erstatning etter utenlandsk erstatningsrett, ikke skal omfattes av fritaket. Et barn som for eksempel blir skadet i en trafikkulykke på ferie i utlandet, og som blir tilkjent erstatning i henhold til utenlandsk erstatningsrett, bør ha samme rett til fritak som barn og unge som får erstatning etter norsk erstatningsrett. Dette omfatter også erstatning som utbetales på grunnlag av utenlandsk ansvarsforsikring. Det kan imidlertid være store forskjeller mellom norsk og utenlandsk erstatningsrett både med hensyn til vilkår for erstatning og utmåling av erstatning. Enkelte land kan ha regler hvor erstatningsutmålingen er basert på «punitive damages», dvs. at skadevolder ikke bare må dekke skadelidtes økonomiske tap, men også betale erstatning ut fra et straffehensyn. Dette kan gi erstatninger som langt overstiger nivået i norsk erstatningsrett, som er basert på prinsippet om erstatning for økonomisk tap. For å sikre størst mulig grad av likebehandling forslår departementet at fritaket også skal gjelde for erstatning etter utenlandsk erstatningsrett, så langt erstatningen er fastsatt etter hovedsakelig de samme prinsipper som i norsk erstatningsrett. Dette vil gjøre det mulig å begrense formuesfritaket i tilfeller der tilkjent erstatning langt overstiger et norsk nivå for erstatning.

Formuesfritaket i skatteloven § 4-22 første ledd forutsetter at personskaden, som skattyter har fått erstatning for, har ført til minst 50 pst. nedsatt ervervsevne. Regelen kom inn i skatteloven som en lovfesting av en tidligere administrativ praksis om lempning av tilskadekomne barns skatt av billighetsgrunner. Unntaket er begrunnet i at fritaksbehovet er størst ved de alvorligste personskadene som medfører høy uførhetsgrad. I disse skadetilfellene blir barnet mest avhengig av at erstatningsbeløpets netto disponible beløp, sammen med trygdeytelser, sikrer dets økonomiske eksistens gjennom et langt voksenliv. Erstatningsbeløpene er da store, og normal formuesskatt på dem ville blitt en større belastning. Ved lavere uføregrader vil personen i langt høyere grad kunne forvente en mer normal yrkesaktivitet og økonomi, slik at behovet for formuesskattefritak blir mindre.

Det har vist seg at kravet om minst 50 pst. nedsatt ervervsevne for barn er vanskelig å praktisere for ligningsmyndighetene. Ervervsevne er et mål på evnen til å utføre arbeid som fastsettes under hensyn til subjektive faktorer. Ved vurderingen skal det tas hensyn til skadelidtes muligheter til å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham eller henne på bakgrunn av evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Utenom de klare tilfellene der skaden er særlig omfattende, er det for mindreårige barn ofte problematisk for skattemyndighetene å gjøre seg opp en mening om disse faktorene og dermed fastsette graden av barnets nedsatte ervervsevne.

Vanskelighetene rundt fastsettelsen av ervervsevnen for barn ble tatt opp i Ot.prp. nr. 81 (1986-87) i forbindelse med innføringen av skadeserstatningsloven § 3-2 bokstav a, som regulerer standardisert erstatning til barn under 16 år ved personskader. Det ble lagt til grunn at det er lite treffsikkert å fastsette ervervsmessig uførhet for barn. Derfor ble det bestemt at graden av medisinsk uførhet heller skulle brukes som utgangspunkt ved utmåling av standarderstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2 bokstav a. Den medisinske uførheten fastsettes ved å se på den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Vurderingen gjøres uten hensyn til subjektive forhold ved skadelidte.

Et krav om 50 pst. nedsatt ervervsevne for formuesfritak etter skatteloven § 4-22 første ledd er krevende for ligningsmyndighetene å håndtere i praksis. Særlig gjelder dette for barn under 16 år, der den ervervsmessige uførheten ikke er fastsatt i forbindelse med erstatningsoppgjøret etter skadeserstatningsloven § 3-2 bokstav a. Skattemyndighetene må skjønnsmessig vurdere om skattyters ervervsevne er redusert med 50 pst. Dette er skjønnsmessige avgjørelser som skattemyndighetene ikke har spesielle forutsetninger for å foreta. Samme problem vil også oppstå for utbetalinger fra en ulykkesforsikring siden forsikringsselskapene som oftest kun fastsetter grad av medisinsk invaliditet i forbindelse med forsikringsoppgjøret, og ikke ervervsmessig uførhet.

Et alternativ for å begrense formuesskattefritaket i skatteloven § 4-22 første ledd, er å innføre krav om medisinsk invaliditet av en viss grad. Dette vil være administrativt enklere da den medisinske uførheten i de fleste tilfeller allerede er fastsatt ved erstatningsoppgjøret etter skadeserstatningsloven § 3-2 bokstav a eller i forbindelse med utbetaling fra en ulykkesforsikring.

Det er imidlertid flere svakheter ved å oppstille et krav om en viss grad av medisinsk invaliditet for formuesfritak. Avhengig av subjektive forhold hos skadelidte, kan samme medisinske invaliditetsgrad få ulik innvirkning på fremtidig ervervsevne. Eksempelvis vil det å miste en hånd kunne slå forskjellig ut for en med et akademisk yrke sammenlignet med en som har et mer praktisk yrke. Det er altså ingen gitt sammenheng mellom medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhet. Etter departementets oppfatning vil det derfor ikke være hensiktsmessig å benytte medisinsk invaliditet for å avgrense fritaket.

Departementet mener at hverken ervervsmessig eller medisinsk uføregrad er egnet som kriterium for å avgrense formuesfritaket. Både skadeserstatningslovens regler for erstatning til barn og forsikringsavtaler har imidlertid innebygget mekanismer som gir en nedre grense for medisinsk invaliditet for at erstatning eller forsikring skal komme til utbetaling. Etter skadeserstatningsloven § 3-2 bokstav a gis det kun erstatning dersom den medisinske uførheten er over 15 pst. For utbetalinger fra ulykkesforsikring, stilles det gjerne et krav om en viss medisinsk invaliditet. En bestemt grad av medisinsk invaliditet vil vanligvis gi en høyere ervervsmessig uføregrad. Medisinsk invaliditet på 15 pst. eller høyere vil i mange tilfeller tilsvare en nedsatt ervervsevne på minst 50 pst. Dette tilsier etter departementets oppfatning at det ikke er nødvendig å stille et krav i loven om minimum ervervsmessig eller medisinsk uføregrad for at formuesfritaket etter skatteloven § 4-22 skal komme til anvendelse. En opphevelse av dette kravet vil føre til at fritaket blir enklere å administrere, samtidig som fritaket fortsatt vil rette seg mot barn som har fått alvorlige personskader.

På denne bakgrunn foreslår departementet at formuesfritaket for visse erstatninger til barn i skatteloven § 4-22 utvides til også å gjelde for engangsutbetaling av ulykkes-, sykdoms- og uføreforsikring til barn, samt for engangsutbetaling av ulykkesforsikring eller dødsfallsforsikring til etterlatte personer under 21 år ved død. Departementet foreslår videre at kravet om at skaden må ha ført til minst 50 pst. nedsatt ervervsevne, oppheves.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 4-22.

Finans Norge peker i sin høringsuttalelse på at det ble gjort unntak for erstatninger utmålt etter skadeserstatningsloven § 3-2 bokstav a etter nærmere regler da formuesskatt for livrenter ble innført. Finans Norge uttaler at det ved denne utvidelsen bør vurderes om det vil gi bedre konsistens om formuesfritaket for livrenter endres tilsvarende.

Med virkning for inntektsåret 2007 ble det innført formuesskatt for livrenter. Bakgrunnen var ønske om å likestille ulike former for finansiell sparing. Som følge av at erstatning for personskade mv. før lovendringen var utmålt under hensyn til at livrenter var skattefri formue, ble det i overgangsregel gjort unntak for livrenter ervervet i sammenheng med erstatning tilkjent før 6. oktober 2006. I disse tilfellene kunne erstatning (for skatteulempe) bli redusert fordi kapitalen kunne plasseres i skattefrie liverenter, og innføring av formuesfritaket ville kunne virke urimelig. Dette gjaldt likevel ikke for standardisert erstatning til barn utmålt etter skadeserstatningsloven § 3-2 bokstav a, fordi det her er tatt hensyn til framtidig skatteplikt på den utmålte erstatningen. Etter innføring av generell skatteplikt for livrenter må det legges til grunn at erstatningsutmålingen generelt vil avspeile at livrenter er skattepliktige.

Den foreslåtte endringen innebærer at erstatnings- og forsikringskapital ved personskade mv. til barn og unge under 21 år er fritatt for formuesskatt. Dette gjelder uansett om midlene er plassert i livrente eller på annen måte (bankinnskudd, fast eiendom). Begrunnelsen for å gi et særlig formuesfritak for eldre erstatningskapital investert i livrenter før 2007, var at erstatningsutmålingen var blitt påvirket av det tidligere skattefritaket for livrenter. Denne begrunnelsen har ingen sammenheng med det foreslåtte formuesfritaket for erstatning/forsikring til barn og unge. Departementet kan derfor ikke se at en utvidelse av formuesfritaket for livrenter er en logisk følge av dette forslaget.

5.2 Særskilt ligning

For barn som har mottatt skadeserstatning som blir fritatt for formuesskatt etter skatteloven § 4-22, er det regler om særskilt ligning, jf. skatteloven § 2-14 femte ledd. Særskilt ligning sikrer at barnet får eget personfradrag ved inntektsligningen og bunnfradrag ved formuesligningen. Departementet foreslår at reglene om særskilt ligning av barn i skatteloven § 2-14 femte ledd skal gjelde for alle ytelser som går inn under fritaksbestemmelsen i skatteloven § 4-22.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 2-14 femte ledd.