2 Generelt om fleksibilitet

Fullmakt til å delta i egenkapitalutvidelser

I kraft av heleierskap eller dominerende eierandeler i selskaper har staten stor innflytelse på valg av styre, større investeringer, oppkjøp, egenkapitalutvidelser eller annen restrukturering og utbytteutdeling. Som andre langsiktige eiere bør staten generelt se det som en viktig oppgave å bidra til en hensiktsmessig kapitalstruktur i selskapene for å realisere god industriell utvikling og effektiv drift. For lav egenkapital kan medvirke til at selskaper går glipp av utviklingsmuligheter og stagnerer. For høy egenkapital kan føre til svakere insentiv til å sørge for effektiv drift, svak avkastning på kapitalen og investeringer på områder med svak lønnsomhet.

I kommersielle selskaper har staten i sitt eierskap som gjennomgående mål å sikre en best mulig avkastning av egenkapitalen over tid. Kapitaltilførsler, fusjoner og fisjoner samt andre strukturelle grep i slike selskaper vurderes således med utgangspunkt i en verdimaksimerende målsetting. Det er slike vurderinger som ligger til grunn for at staten sammen med andre eiere deltar i avgjørelser om investeringer eller transaksjoner som er betydelige i forhold til selskapets virksomhet. Dynamikken i næringslivet krever at beslutninger om kapitaltilførsel eller endringer i eierandeler må fattes med et visst tempo, for å sikre aksjonærverdier eller utnytte industrielle muligheter. Dette har til nå vært håndtert med rimelig fleksibilitet også der staten er eier, men tidsbruken for statens behandling øker merkbart ved at disse sakene skal forelegges Stortinget, spesielt på tidspunkter av året hvor Stortinget ikke er samlet. I enkelte tilfeller kan det hemme selskapene når det gjelder å gjennomføre strukturelle tiltak som krever rask sikkerhet om kapitaløkning.

Regjeringen legger vekt på at staten som eier bør legge til rette for en rask og mest mulig effektiv behandling av eiersaker, herunder egne vurderinger rundt eierposisjoner i det enkelte selskap. Det er etter regjeringens syn ikke grunnlag for å gjøre store endringer i forhold til det generelle prinsippet om at større aksjonærsaker skal underlegges behandling på generalforsamlingen, eller i hovedtrekkene i den etablerte fullmaktsstrukturen mellom regjering og Storting i eierskapssaker. I Meld. St. 13 (2010-2011) peker imidlertid regjeringen på at fleksibiliteten for å behandle slike spørsmål burde kunne styrkes innenfor gitte rammer og varsler at den vil legge fram konkrete forslag til fullmakter.

For selskaper der staten har forretningsmessige mål med sitt eierskap, og statens deltakelse i en eventuell egenkapitalutvidelse ikke rokker ved statens mål ved eierskapet, er det regjeringens vurdering at det i enkelte tilfeller kan være hensiktsmessig at regjeringen har fullmakt til å delta i egenkapitalutvidelser på visse vilkår uten at den konkrete saken legges fram for Stortinget i forkant. Det foreslås at slike fullmakter i tilfelle defineres spesifikt både på størrelse og selskap. Dette er i tråd med at regjeringen i eierskapsmeldingen som nevnt varslet at den vil komme tilbake til Stortinget og foreslå konkrete fullmakter innenfor gitte, begrensede rammer.

Endring av eierandeler

Aktivt eierskap handler ikke bare om å være aktiv når det gjelder å stille forventninger til selskapenes strategiske utvikling, kapitalisering og samfunnsansvar, men også å ha en løpende vurdering av hva staten skal eie og ikke eie. Staten er en langsiktig eier. Hensynet til å forankre norske hovedkontorfunksjoner i sentrale selskaper og å ha innflytelse over forvaltningen av norske naturresurser tilsier at statens samlede direkte eierskap skal være omlag på samme nivå som i dag. Enkelte selskaper hvor staten er eier, kan imidlertid stå i situasjoner hvor eiere med en annen industriell og kommersiell bakgrunn bedre enn staten kan bidra til at selskapene utvikler seg. Arcus og BaneTele er eksempler hvor staten har solgt sine aksjer til industrielle eiere. Nedsalgene i Telenor og i Cermaq har bidratt til å utvide eierkretsen i disse selskapene. Samtidig kan det være situasjoner hvor det er hensiktsmessig å kunne kjøpe aksjer, for å ivareta både selskapenes utvikling og statens verdier, slik det er gjort i DnB NOR og Statoil. Det vil også være situasjoner hvor staten bør kunne vurdere å gå inn på eiersiden i selskaper for å fremme en positiv industriell utvikling. I en begrenset utstrekning mener regjeringen det vil være hensiktsmessig at den kan få fullmakter fra Stortinget til å gjennomføre justeringer i eierandeler. De fullmakter til nedsalg som foreslås i denne proposisjonen er basert på slike hensyn.