Del 4
Omtalesaker

24 Forenklinger i skatte- og avgiftslovgivningen

Stortingets flertall sluttet seg i Innst. 273 S (2015–2016) Innstilling fra finanskomiteen om en skattereform for omstilling og vekst til hovedprinsippene for et effektivt skattesystem: brede skattegrunnlag, relativt lave satser og stor grad av likebehandling av ulike investeringer, finansieringsformer og virksomhetsformer, samt symmetrisk behandling av inntekter og kostnader. Disse prinsippene legger også grunnlaget for enklere regler for næringslivet og personlige skattepliktige, noe som normalt også vil gi bedre etterlevelse og enklere forvaltning for Skatteetaten.

Med dette som bakgrunn ble behovet for å vurdere forenklinger på skatte- og avgiftsområdet, blant annet gjennom færre særordninger, fremhevet i Prop. 1 LS (2017–2018) Skatter, avgifter og toll 2018. Målet om reduksjon av skattesatser og forenkling av regelverket ble også fremhevet i Jeløya-plattformen.

Forenklinger er nødvendig av hensyn til både de skattepliktige og Skatteetaten. Administrative kostnader og unødvendig byråkrati svekker næringslivets konkurransekraft. Næringslivet bør bruke ressursene på verdiskaping og ikke på å forholde seg til et unødig komplisert regelverk for skatter og avgifter. Særordninger i skatte- og avgiftslovgivningen kan være krevende å etterleve og gi enkelte skattepliktige lettelser på bekostning av andre.

Digitale markeder, internasjonalisering og en økt andel skattepliktige med tilknytning til utlandet, skaper nye utfordringer for både de skattepliktige og Skatteetaten. Et enklere regelverk vil legge til rette for mer automatisering og digitalisering, og bidra til at Skatteetaten kan tilby bedre og enklere tjenester til de skattepliktige.

Finansdepartementet vurderer forenklinger på skatte- og avgiftsområdet sammen med Skatteetaten. Forenklingsprosjektet utreder regelendringstiltak som kan redusere de administrative byrdene for de skattepliktige, Skatteetaten og andre som leverer opplysninger til etaten. Prosjektet startet opp i desember 2017 og er planlagt å vare frem til 30. november 2019.

Forenklingsprosjektet arbeider nå frem beslutningsgrunnlag innenfor flere områder. Prosjektet er blant annet i gang med å foreta en systematisk gjennomgang av noen utvalgte fradrag, fritak og særordninger på personområdet og fritak og unntak på merverdi- og særavgiftsområdet. Prosjektet tar særlig sikte på å gjennomgå ordninger som ikke lenger er egnede virkemidler for å oppnå formålet. Dette kan eksempelvis skyldes at det finnes bedre alternativer eller at ordningene over tid har mistet eller fått svekket sin opprinnelige begrunnelse. Videre vil prosjektet foreta en gjennomgang og vurdering av prosessene for oppstart og registering av næringsdrivende og av fastsettingsprosessene for næringsdrivende. Målet er å identifisere forenklingsmuligheter i regelverket for prosessene, herunder muligheter for økt automatisering og digitalisering. Prosjektet har også satt i gang et arbeid med å systematisere den kunnskapen som arbeidet med prosjektet gir, for også i fremtiden å skape gode skatte- og avgiftsregler i en digitalisert verden.

Prosjektets hovedleveranser forventes ferdigstilt i 2019, med forslag til tiltak som kan inngå i budsjettene for 2020 og 2021.

I tillegg fremmes enkelte saker med forenklingselementer allerede i statsbudsjettet for 2019. Departementet viser til forslag i kapitlene 5 (særlig skattebegrensningsregelen), 8 (endringer i kriteriet for når selskap stiftet etter norsk selskapsrett er hjemmehørende i Norge) og 11 (redusert eiendomsskattegrunnlag).

25 Fond for idrettsutøvere

Idrettsfond er en særordning med gunstige skatteregler for individuelle idrettsutøvere. Ordningen innebærer blant annet at utøvere kan utsette lønnsbeskatning av inntekter fra idretten ved å sette dem inn på fondet. Inntekten blir først beskattet når utøver tar midlene ut fra fondet. Utøvere kan samtidig ta ut fondsmidler skattefritt til dekning av nødvendige utgifter i forbindelse med idrettsutøvelsen, i tillegg til at de gis ordinært minstefradrag.

Ordningen ble opprinnelig innført som følge av at IOCs tidligere amatørreglement forbød utøvere å motta sponsor- og premiepenger direkte. Ved å kanalisere slike midler inn på utøverfond administrert av idrettens særforbund, kunne utøverne likevel tjene penger på idretten innenfor IOCs reglement.

Ettersom IOCs amatørreglement ble opphevet i 1991, gjør det opprinnelige formålet med idrettsfondsordningen seg ikke lenger gjeldende. I praksis er det heller ikke lenger noen generell plikt til å sette midler inn på fond. Videre er ordningen bare delvis forankret i skatteregelverket, da den i hovedsak er regulert av idrettsforbundenes egne vedtekter.

Finansdepartementet har på denne bakgrunn gitt Skattedirektoratet i oppdrag å utarbeide et høringsutkast med forslag til forbedringer av regelverket for idrettsfondsordningen. Det tas sikte på å gjennomføre høringsrunde i løpet av første kvartal 2019.

26 Beløpsgrenser for skatte- og arbeidsgiveravgiftsfritak for veldedige og allmennyttige organisasjoner

For visse frivillige organisasjoner og institusjoner gjelder det enkelte lempelige skatte- og avgiftsregler. Etter skatteloven § 2-32 første ledd er institusjoner eller organisasjoner mv. som «ikke har erverv til formål», fritatt for formues- og inntektsskatt. Dersom slike institusjoner driver økonomisk virksomhet, er de skattepliktig for formue i og omsetning av den økonomiske virksomheten når denne omsetningen overstiger 70 000 kroner i inntektsåret. For «veldedige og allmennyttige» institusjoner og organisasjoner er den tilsvarende beløpsgrensen 140 000 kroner, jf. bestemmelsens annet ledd. Videre følger det av folketrygdloven § 23-2 åttende ledd at veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner er fritatt fra plikten til å betale arbeidsgiveravgift for lønnsutgifter som ikke er knyttet til organisasjonens næringsvirksomhet, så fremt de totale lønnsutgiftene ikke overstiger 700 000 kroner. Fritaket gjelder inntil 70 000 kroner per ansatt.

I en fortolkningsuttalelse fra desember 2016 uttalte Skattedirektoratet at beregningsenheten for disse grensebeløpene knytter seg til hver selvstendige juridiske enhet som utgjør et selvstendig skattesubjekt. Det ble lagt til grunn at den rettsforståelse uttalelsen ga uttrykk for, ville bli gjort gjeldende først fra 1. januar 2018.

I etterkant av uttalelsen har det vist seg at blant annet flere store idrettslag har forstått og praktisert reglene slik at hver underavdeling/gruppe med eget styre mv. kan benytte seg av hvert sitt grensebeløp. Denne praksisen har sin bakgrunn i usikkerhet om fortolkningen av gjeldende regelverk, der rettskildebildet, herunder deler av informasjonen gitt av skattemyndighetene, har vært noe uklart og tvetydig. Uttalelsen fra direktoratet har derfor i praksis blitt oppfattet som en skatteskjerpelse for de organisasjoner som har lagt en avvikende forståelse til grunn.

I Prop. 1 LS (2017–2018) Skatter, avgifter og toll 2018 varslet departementet på denne bakgrunn at det ville vurdere gjeldende rett på dette området, med sikte på å finne en god løsning. Departementet arbeider fremdeles med å vurdere ulike løsninger som kan bidra til å lempe på de utfordringer gjeldende regler medfører for blant annet enkelte idrettslag. Det legges til grunn at dagens praksis kan videreføres inntil disse vurderingene er gjennomført.

27 Endret praksis for publisering av fradragsbeløp og beløpsgrenser i skatte- og avgiftslovgivningen

Departementet har siden 2011 holdt en oversikt over samtlige fradragsbeløp i skatteloven samt forskriftsfastsatte beløpsgrenser i skatte- og avgiftslovgivningen på egne nettsider, jf. Innst. 4 L (2010–2011) pkt. 20. Publisering på nett avløste tidligere praksis med publisering i budsjettproposisjonen, jf. stortingsvedtak 24. november 1995 på bakgrunn av Innst. S. nr. 41 (1995–1996). Stortingets vedtak skulle legge bedre til rette for at Stortinget positivt kan ta stilling til fradragsbeløp og beløpsgrenser i skatteloven, og å se fradragsbeløp og beløpsgrenser i forskrifter til skatte- og avgiftslovgivningen i sammenheng.

Formålet med praksisendringen i 2011 var blant annet å gjøre oversikten mer tilgjengelig for alle, også utenfor Stortinget, i tillegg til å begrense budsjettproposisjonens omfang. Oversikten på departementets nettsider i dag er imidlertid svært omfangsrik, utilgjengelig og lite brukt. Kontinuerlig oppdatering av samtlige beløps- og fradragsgrenser er også ressurskrevende. Det har derfor vært grunn til å vurdere om praksisen er hensiktsmessig.

Fra og med 2019 vil departementet begrense oversikten til en kort beskrivelse av fradragsbeløpene/beløpsgrensene i skatteloven og i forskrifter som gjelder for flere år, når de sist ble endret og med videre henvisninger.

Departementet vil fortløpende vurdere behovet for publisering og hvilke former for publisering som er mest hensiktsmessig.

28 Avskrivninger for kostnader til etablering av bærfelt og fruktfelt

Mange typer driftsmidler faller i verdi over tid. I skattesystemet gis det fradrag for verdifallet på driftsmidler gjennom skattemessige avskrivninger etter fastsatte satser. Avskrivningssatsene for ulike typer driftsmidler skal i utgangspunktet samsvare med driftsmidlenes verdifall. Når det gjelder bærfelt og fruktfelt spesielt, er praksis at kostnader til nyplanting av vekster som har en antatt levetid på minimum tre år, ikke kan avskrives. Kostnadene kan først føres til fradrag når feltet ryddes.

Nyere driftsformer innebærer at det kan være rasjonelt at feltene ryddes og etableres på nytt raskere enn det som tidligere har vært vanlig. Det kan tilsi at det ikke vil være urimelig at kostnadene til planter og planting i samband med dette kan aktiveres og avskrives som driftsmidler som verdiforringes ved elde. En slik omlegging vil i så fall kreve en lovendring. Departementet tar sikte på å sende på høring et notat der dette drøftes nærmere.

29 Jordbruksfradrag og gårdsmatprodusenter

Hvilke inntekter som inngår i grunnlaget for beregning av jordbruksfradrag, er nærmere angitt i Finansdepartementets forskrift til skatteloven 19. november 1999 nr. 1158 § 8-1-11, jf. skatteloven § 8-1 (5). Jord- og hagebruk er her definert som virksomhet som ved bruk av jorda og/eller gjennom husdyrhold produserer mat eller fôr. Videreforedling, eksempelvis av kjøtt, melk, ull og skinn som er produsert på gården, faller utenfor denne definisjonen. Slik videreforedling likestilles med produksjon i egen virksomhet (meieri, slakteri, osv.). Av forenklingsgrunner kan likevel inntekt fra videreforedling som i utgangspunktet faller utenfor nevnte definisjon av jord- og hagebruk, inngå i jordbruksfradraget når omsetningen ikke overstiger 30 000 kroner.

I Innst. 251 S (2016–2017), Innstilling fra næringskomiteen om Endring og omstilling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, er lokalmat omhandlet i punkt 8.1. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, gir her uttrykk for at en «mener det bør utredes om gårdsbruk som foredler egne råvarer kan sikres retten til å benytte jordbruksfradraget på samme måte som tradisjonelt jordbruk».

Et annet flertall i komiteen, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser i samme punkt i innstillingen:

«til en betydelig vekst i salg av lokalmat de senere år. Fortsetter veksten i samme tempo, vil omsetningen nå 10 mrd. kroner i god tid før 2025. Dette viser at regjeringen følger opp målsettingen som er nedfelt i Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs – marknaden som mål. Dette flertallet viser til at regjeringen satser målrettet på vekst i alternativ næringsutvikling, herunder lokalmat, gjennom utviklingsprogrammet landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping. Økonomisk har utviklingsprogrammet blitt styrket betydelig under denne regjeringen, som med det har bidratt ytterligere til den positive utviklingen for lokalmat og drikke».

I Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon er det under punkt 4.16 Vekst og gründerskap innen andre landbruksbaserte næringer opplyst at det for 2017 er bevilget nærmere 100 mill. kroner til Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskapning, og nærmere 575 mill. kroner til investerings- og bedriftsutviklingsmidler i landbruket (IBU-midler). Som flertallet i komiteen viser til, har Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping blitt økt betydelig de siste årene. I budsjettet for 2018 ble Utviklingsprogrammet økt med 12,5 mill. kroner og IBU-midlene økt med 60 mill. kroner sammenlignet med budsjettet for 2017. Det ble også avsatt 33 mill. kroner ekstra til investering og bedriftsutvikling for 2017. Det foreligger med andre ord ordninger på utgiftssiden i budsjettet som åpner for støtte til videreforedling av egne råvarer på gårdsbruk, og disse ordningene har blitt utvidet de siste årene.

Departementet mener jordbruksfradraget ikke egner seg for støtte til foredling av råvarer fra eget gårdsbruk. Det er mange småprodusenter av bearbeidete matvarer som ikke selv har gård. Jordbruksfradrag for dem som foredler egne råvarer på egen gård, ville gi disse produsentene bedre rammebetingelser enn andre produsenter av tilsvarende produkter. Det vil også være slik at gårdsmat i mange tilfeller har ingredienser som ikke stammer fra gården. Det er vanskelig å etablere fornuftige grenser for hvor stor andel dette kan utgjøre samtidig som inntektene fra produktet skulle kvalifisere for jordbruksfradraget. Det er også krevende å forvalte slike skatteregler.

På denne bakgrunn ønsker regjeringen ikke å utrede nærmere en utvidelse av jordbruksfradraget til å omfatte foredlete varer fra eget gårdsbruk.

30 Evaluering av Skattefunn

Regjeringen har tidligere varslet at det gjennomføres en ekstern evaluering av Skattefunn-ordningen, blant annet som følge av krav i EUs statsstøtteregelverk. Samfunnsøkonomisk analyse AS, som ble tildelt oppdraget etter en offentlig anbudskonkurranse, overleverte evalueringen til Finansdepartementet 2. juli 2018.

Evalueringen konkluderer med at Skattefunn bidrar til å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling, og at dette gir mer nyskaping og økt produktivitet i næringslivet. Evalueringen har også sett på misbruk av Skattefunn, blant annet med utgangspunkt i kontroller utført av Skatteetaten. Rapporten slår fast at det skjer misbruk under ordningen, men vurderer at dette ikke har et omfang som endrer anbefalingen om å videreføre Skattefunn.

Evalueringsrapporten gir flere konkrete anbefalinger til hvordan Skattefunn-ordningen kan forbedres. Regjeringen vil nå gjennomgå rapporten og anbefalingene og komme tilbake med eventuelle endringsforslag.

Skattefunn-ordningen er meldt inn til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) etter gruppeunntaket for støtte til forskning og utvikling. EUs statsstøtteregelverk innebærer at ordninger som Skattefunn må evalueres. Evalueringen har fulgt en evalueringsplan som er godkjent av ESA, se ESAs beslutning 249/15/COL av 24. juni 2015, og rapporten er oversendt ESA.

31 Fradrag for tilskudd til vitenskapelig forskning mv. – anmodningsvedtak nr. 1116 (2016–2017)

31.1 Bakgrunn

Stortinget fattet følgende vedtak i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 2 (2016–2017) Revidert nasjonalbudsjett 2017 og Innst. 401 S (2016–2017):

«Vedtak 1116

Stortinget ber regjeringen gjennomgå ordningen med skattefradrag for vitenskapelig forskning og komme tilbake til Stortinget med forslag til eventuelle endringer. Evalueringen skal vurdere en endring av dagens praktisering av regelverket, en fjerning av kravet til statlig styrerepresentant, en ny ordning tilpasset EØS-regelverk eller om kravet til statlig styrerepresentant kan oppfylles enklere.»

Anmodningsvedtaket anses fulgt opp gjennom omtalen nedenfor.

31.2 Gjeldende rett

Etter skatteloven § 6-42 gis det, innenfor visse rammer, fradrag for tilskudd til institutt som under medvirkning av staten forestår vitenskapelig forskning eller yrkesopplæring. I Skattedirektoratets Skatte-ABC er det for en periode lagt til grunn at ikke-statlige gavemottakere oppfyller kravet dersom staten oppnevner en styrerepresentant til institusjonen.

31.3 Departementets vurderinger

I samsvar med avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti om Revidert nasjonalbudsjett 2017 fattet Stortinget 21. juni 2017 følgende anmodningsvedtak:

«Vedtak 1116

Stortinget ber regjeringen gjennomgå ordningen med skattefradrag for vitenskapelig forskning og komme tilbake til Stortinget med forslag til eventuelle endringer. Evalueringen skal vurdere en endring av dagens praktisering av regelverket, en fjerning av kravet til statlig styrerepresentant, en ny ordning tilpasset EØS-regelverk eller om kravet til statlig styrerepresentant kan oppfylles enklere.»

Den mest konkrete problemstillingen i anmodningsvedtaket er knyttet til dagens praktisering av regelverket med krav om at det oppnevnes en statlig styrerepresentant. Spørsmålet er om den statlige medvirkningen kan ivaretas på annen måte. Skattedirektoratet har foretatt en rettslig vurdering av Skatteetatens praktisering av kravet om statlig medvirkning. Etter en gjennomgang har direktoratet kommet til at kravet om statlig medvirkning også kan anses oppfylt i tilfeller der staten medvirker på annen måte enn gjennom en statlig styrerepresentant, dersom medvirkningen gir mulighet for tilstrekkelig kontroll med bruken av tilskuddene. Direktoratet har også konkludert med at for private universiteter og høyskoler som er uten statlig styrerepresentant, men som er akkreditert i henhold til universitets- og høyskoleloven, vil kravet om statlig medvirkning anses oppfylt fra og med inntektsåret 2018.

Anmodningsvedtaket anses fulgt opp gjennom denne vurderingen.

32 Finansskatt – anmodningsvedtak nr. 867 (2017–2018)

32.1 Bakgrunn

Stortinget fattet følgende anmodningsvedtak i forbindelse med behandlingen av Dok. 8: 190 S (2017–2018) og Innst. 365 S (2017–2018):

«Vedtak 867

Stortinget ber regjeringa vurdere om utvida grunnlag for meirverdiavgift på finansielle tenester og avgift på margininntekter er ein modell som det framleis bør jobbast med å innføre eller ikkje. Vidare ber Stortinget regjeringa om å gi ei vurdering av forslaget om forhøgd selskapsskatt som vert betalt inn i terminar. Stortinget ber regjeringa komme attende til Stortinget med omtale av dette på eigna måte, seinast i statsbudsjettet for 2019.

Vedtak 868

Stortinget ber regjeringa komme attende til Stortinget på eigna måte, seinast i samband med statsbudsjettet for 2020, med framlegg om ei provenynøytral omlegging av finansskatten og der forhøgd arbeidsgivaravgift vert fjerna.»

Departementet vil i det følgende behandle anmodningsvedtak 867 og også gi en foreløpig omtale knyttet til vedtak 868. Anmodningsvedtak 867 anses fulgt opp gjennom omtalen nedenfor.

32.2 Gjeldende rett

Finansskatt er en skatt på finansiell aktivitet og består av to elementer. Det ene er en ekstra skatt på lønn fastsatt til 5 pst. av grunnlaget for arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 a og stortingsvedtak om fastsetting av finansskatt på lønn for 2018. Det andre elementet er videreføring av skattesats på selskapsoverskuddet (grunnlaget for skatt på alminnelig inntekt) på 2016-nivå for finanssektoren på 25 pst. Satsen for denne sektoren er i 2018 to prosentenheter over satsen i øvrige sektorer, jf. Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 3-3 annet ledd. Med regjeringens forslag til skatteopplegg for 2019, reduseres skattesatsen på alminnelig inntekt fra 23 til 22 pst., mens finansskattepliktige virksomheter fortsatt vil ha en skattesats på alminnelig inntekt på 25 pst., se punkt 3.3.

Finansskatten ilegges virksomheter som driver finansiell aktivitet, slik det er definert i stortingsvedtak om fastsetting av finansskatt på lønn for 2018. Det er enkelte unntak for plikten til å svare finansskatt, blant annet hvis virksomheten bare i liten grad utøver finansiell aktivitet.

Innbetaling av finansskatt på overskudd foregår i dag etter de alminnelige reglene for innbetaling av selskapsskatt. Reglene for rapportering og innbetaling av arbeidsgiveravgift er gitt tilsvarende anvendelse for lønnsskatten. Dette innebærer at finansskatt på lønn innbetales løpende gjennom inntektsåret i to-måneders terminer. Finansskatten som beregnes ut fra overskuddet, innbetales i fastsettingsåret (året etter inntektsåret), sammen med virksomhetenes øvrige inntektsskatt.

32.3 Bakgrunn for innføring av finansskatt

Finansielle tjenester er unntatt merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 3-6. Unntaket omfatter i hovedsak kjerneområdene innenfor bank, forsikring og verdipapirhandel. Det er ikke de finansielle virksomhetene i seg selv som er unntatt, men omsetning av finansielle tjenester, som typisk ytes av slike virksomheter. Mange virksomheter i finanssektoren leverer også tjenester som er avgiftspliktige og har dermed omsetning som både er avgiftspliktig og unntatt fra avgiftsplikt (delt virksomhet).

Det norske merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester er i stor grad bygget opp på samme måte som tilsvarende unntak i EU, selv om EUs merverdiavgiftsdirektiv ikke er bindende for Norge. De fleste land utenfor EU har også et generelt unntak fra merverdiavgift for finansielle tjenester.

Bakgrunnen for dette unntaket er at merverdiavgiften beregnes av vederlaget for den enkelte transaksjon. Det er teknisk og administrativt krevende å identifisere vederlaget for enkelte finansielle transaksjoner, særlig for vederlag i form av marginer på renter, valuta mv. Finansdepartementet har tidligere vurdert muligheten for å utvide merverdiavgiftsgrunnlaget til å omfatte finansielle tjenester, jf. blant annet Prop. 1 LS (2013–2014), kapittel 23. For rentemarginer og andre marginbaserte tjenester la departementet til grunn at ordinær merverdiavgift vanskelig kan innføres.

Merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester innebærer at merverdiavgiften utgjør en kostnad i finansiell tjenesteproduksjon. Finansielle virksomheter får ikke fradrag for inngående merverdiavgift på vare- og tjenesteinnsatsen. Det gjør at anskaffelser av varer og tjenester blir mer kostbart i finanssektoren, noe som blant annet gir insentiver til egenproduksjon av enkelte tjenester. Finansielle tjenester blir dessuten dyrere for avgiftspliktige kunder, som ville hatt fradragsrett for inngående merverdiavgift om finansielle tjenester var omfattet av merverdiavgift. Samtidig blir finansielle tjenester rimeligere for ordinære forbrukere (kunder som ikke er merverdiavgiftspliktige), fordi tjenesten ikke ilegges merverdiavgift.

Det er uheldig at finansielle tjenester er i en slik særstilling. Merverdiavgift er en generell avgift på innenlands forbruk av varer og tjenester og har som formål å skaffe inntekter til staten. Ved utformingen av merverdiavgiftssystemet er det lagt vekt på at avgiften skal gi minst mulig uheldige vridninger i økonomien samtidig som staten sikres stabile inntekter. Unntaket for merverdiavgift i finanssektoren bryter med det nøytralitetsprinsipp som merverdiavgiftsloven bygger på og medfører for lavt forbruk av finansielle tjenester hos avgiftspliktige kunder og for høyt forbruk hos ordinære forbrukere. Det er grunn til å anta at unntaket samlet sett bidrar til å vri ressurser og forbruk i retning av finanssektoren på bekostning av andre deler av økonomien.

Etter finanskrisen ble det bred debatt internasjonalt om beskatning av finanssektoren, og det ble tatt til orde for å utrede en form for aktivitetsskatt på deler av finansinstitusjonenes overskudd og lønnsutbetalinger som et virkemiddel for å beskatte merverdien som skapes i sektoren. I Prop. 1 LS (2011–2012), kapittel 4, varslet departementet at det ville utrede mulige utforminger av en aktivitetsskatt for finanssektoren. I proposisjonen ble det pekt på to hovedmetoder for å utforme en slik skatt som alternativ til merverdiavgift i finanssektoren: addisjonsmetoden og subtraksjonsmetoden.

Etter addisjonsmetoden ville skattegrunnlaget være summen av lønn og overskudd, som samlet utgjør merverdien som skapes i en virksomhet. Subtraksjonsmetoden innebærer at merverdien i en virksomhet beregnes ut fra differansen mellom inntekt og vare- og tjenesteinnsats. Metoden forutsetter at det etableres et nytt skattegrunnlag i form av et nytt inntektsbegrep. I Prop. 1 LS (2012–2013) ble det vist til at arbeidet med en aktivitetsskatt med egenskaper som er mest mulig lik merverdiavgiften, vil være krevende og gi faglige og praktiske utfordringer.

I Prop. 1 LS (2013–2014) ble det lagt til grunn at den beste løsningen ville være å ilegge ordinær merverdiavgift på aktivitet som teknisk sett kan inkluderes i det ordinære merverdiavgiftssystemet, samtidig som det innføres en egen avgift på marginbaserte tjenester. Det ble presentert en skisse til hvordan en avgift på margininntekter kunne gjennomføres. Videre ble det pekt på at muligheten for å ilegge merverdiavgift på skadeforsikring burde utredes.

Skatteutvalget (NOU 2014: 13) pekte i sin utredning på de uheldige økonomiske virkningene av merverdiavgiftsunntaket i finansiell sektor og anbefalte en finansskatt på linje med skissen presentert i Prop. 1 LS (2013–2014). I Meld. St. 4 (2015–2016) (skattemeldingen) støttet regjeringen skatteutvalgets forslag og varslet at den ville komme tilbake med nærmere forslag til beskatning av finansielle tjenester. Departementet påpekte at en avgift på margininntekter ville være en internasjonal nyvinning og at utformingen av avgiftsgrunnlaget ville være et krevende arbeid. Om utredningen viste at en slik nøytral avgift ville bli for komplisert, ville departementet eventuelt foreslå en enklere variant.

I forbindelse med behandlingen av skattemeldingen i 2016 traff Stortinget følgende vedtak «Det innføres en finansskatt fra 2017. Dette er en skatt på merverdien i finansiell tjenesteyting, og sees i lys av at sektoren er unntatt fra merverdiavgift», jf. Innst. 273 S (2015–2016). Forslag om finansskatt ble deretter fremmet i Prop. 1 LS (2016–2017), vedtatt og satt i kraft fra og med inntektsåret 2017. Det fremgår av proposisjonen at finansskatten ideelt sett burde vært utformet slik at den ivaretar alle merverdiavgiftens nøytralitetsegenskaper. For å få på plass en finansskatt til 2017 i tråd med Stortingets vedtak ble det foreslått en enklere form for finansskatt som bygget på eksisterende skattegrunnlag, utformet som en skatt på lønnsgrunnlaget i finanssektoren i tillegg til en videreføring av en skattesats på overskuddet i sektoren på 2016-nivå (jf. punkt 1.2). På den måten skattlegges de to elementene som utgjør merverdien som skapes i næringen, etter addisjonsmetoden.

Provenyet fra finansskatten for 2018 anslås til om lag 3,4 mrd. kroner påløpt. Verdien av merverdiavgiftsunntaket i finanssektoren er anslått til om lag 9,7 mrd. kroner, og finansskatten er således på et moderat nivå.

32.4 Departementets vurderinger

32.4.1 Avgift på margininntekter

I anmodningsvedtak 867 bes regjeringen vurdere om utvidet grunnlag for merverdiavgift på finansielle tjenester og avgift på margininntekter er en modell det fortsatt bør jobbes med å innføre. Regjeringen legger ikke opp til videre utredning av denne modellen. Det har tidligere vært fremhevet at utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget der det er mulig, kombinert med en avgift på margininntekter som har nøytralitetsegenskapene til merverdiavgiften, ville gi en mer nøytral og effektiv beskatning. Utforming av en avgift på margininntekter ville kreve grundig utredning. Det er lite trolig at det lar seg gjøre å utforme en praktikabel modell for en avgift på margininntekter som i tilstrekkelig grad ivaretar merverdiavgiftens nøytralitetsegenskaper. Departementet kjenner ikke til noen land som har merverdiavgift eller tilsvarende avgift generelt på finansielle tjenester.

Anmodningsvedtak 868 innebærer at regjeringen skal fremme forslag til ny innretning av finansskatten innen 2020. En avgift på margininntekter med merverdiens nøytralitetsegenskaper vil etter departementets vurdering ikke kunne utredes tilstrekkelig til at et forslag kan fremmes i 2020-budsjettet. Selv med et lengre tidsperspektiv vil det være så stor usikkerhet knyttet til et slikt forslag at en ikke ser det som hensiktsmessig med videre utredning av en generell merverdiavgiftsplikt kombinert med en avgift på margininntekter i finansiell sektor.

32.4.2 Ren overskuddsskatt betalt i terminer

I anmodningsvedtak 867 ber Stortinget om en vurdering av forslaget om en forhøyet selskapsskatt som betales i terminer. Forslaget innebærer en omlegging der finansskatt på lønn avvikles og finansskatt på overskudd økes. Forslaget innebærer videre, i tillegg til en endring av skattegrunnlaget, en særskilt betalingsordning for den forhøyede selskapsskatten. Modellen har blitt lansert av Finans Norge og Finansforbundet, jf. Dok. 8: 190 S (2017–2018).

Ren overskuddsskatt

Finansskatt kun på overskudd vil gi et vesentlig smalere skattegrunnlag. Det strider mot et av de grunnleggende prinsippene bak de siste tiårs skattereformer. Utgangspunktet for finansskatten er at det er merverdien i finanssektoren som skal danne grunnlaget for skatten. Dette har vært en forutsetning helt tilbake til finanskriseutvalgets utredning (NOU 2011: 1 Bedre rustet mot finanskriser), og ligger også til grunn for Stortingets vedtak om en skattereform for omstilling og vekst, jf. Innst. 273 S (2015–2016). En løsning med finansskatt kun på overskudd vil ikke oppfylle grunnkravet om at det er merverdien i finansiell tjenesteyting som skal skattlegges. Dersom finansskatt på lønn skal avvikles, vil bare deler av merverdien som skapes i næringen, bli skattlagt.

En finansskatt kun på overskudd vil i tillegg svekke nøytralitetsegenskaper ved finansskatten ytterligere. Finansforetakenes tilpasning vil da i større grad påvirkes av finansskatten, noe som innebærer et effektivitetstap for samfunnet. Manglende nøytralitetsegenskaper i dagens finansskatt tilsier at den ilegges med en moderat sats. En omlegging av finansskatten til en ren overskuddsskatt, vil gjøre det nødvendig å øke skattesatsen betydelig for å opprettholde provenyet. Økt sats vil også gjøre det mindre lønnsomt å investere i finansielle virksomheter og øke risikoen for uønskede tilpasninger for eksempel gjennom overskuddsflytting. Det svenske utvalget som utredet finansskatt, anbefalte ikke å legge finansskatt på overskudd, se SOU 2016:76. Utvalget la stor vekt på utfordringene med overskuddsflytting og tilpasning dersom en legger en særskilt høy overskuddsskatt på finansnæringen.

Regjeringen vil etter en samlet vurdering fraråde en løsning der hele finansskatten legges på overskudd.

Innbetaling i terminer

I anmodningsvedtak 867 vises det til at finansskatt på overskudd skal betales som en forskuddsvis terminskatt. Formålet med forskuddsbetalingen er å unngå et ettårig bokført provenytap som oppstår ved overgangen fra finansskatt på lønn. Det midlertidige provenytapet skyldes at finansskatt på lønn hovedsakelig betales gjennom inntektsåret, mens finansskatt på overskudd betales etterskuddsvis, det vil si året etter inntektsåret.

En særskilt ordning for innbetaling av finansskatt i terminer vil kreve at det utvikles nye tekniske løsninger i Skatteetaten. En slik ordning krever også at det innføres særlige regler, som vil bryte med dagens regelverksstruktur for betaling og renteberegning. Det vil være kompliserende både for Skatteetaten og for skattyterne å måtte forholde seg til forskjellige innbetalingsløsninger. Det eneste argumentet for å innføre en løsning med terminskatt antas å være at det gjør det mulig å opprettholde innbetalt (bokført) proveny fra finansskatten det første året uten lønnsskatt. Departementet vil sterkt frarå at det innføres en komplisert og administrativt krevende særordning, som dessuten er varig, for å bøte på en slik overgangseffekt. Departementet ønsker derfor ikke å gå videre med en løsning som innebærer at finansskatt på overskudd skal innbetales i terminer.

32.4.3 Ny finansskatt på merverdien i finansnæringen

Et alternativ til dagens finansskatt vil være en endring av skatten slik at den i større grad beregnes med utgangspunkt i overskuddselementet. I en alternativ løsning til dagens finansskatt kan merverdien fra arbeidskraft og kapital slås sammen til ett felles skattegrunnlag med én skattesats. I en slik modell vil grunnlaget for finansskatten være summen av lønnskostnader og skattepliktig overskudd.

Et felles skattegrunnlag vil tydeliggjøre finansskatten som en skatt på merverdien i næringen, på samme måte som merverdiavgift er en avgift på merverdien i andre næringer. Finansskatten vil på den måten ikke lenger fremstå som to separate skatter på henholdsvis lønn og overskudd.

En finansskatt med felles skattegrunnlag for merverdien som skapes i næringen, vil nødvendigvis ha likheter med dagens finansskatt, siden merverdien som skapes av arbeidsinnsatsen, vil inngå i grunnlaget for å fange opp hele merverdien. En ny modell med et felles skattegrunnlag og én sats vil imidlertid oppfylle Stortingets vedtak fra 2016 om å innføre en «skatt på merverdien i finansiell tjenesteyting». Det vil også oppfylle vedtak 868 om at «forhøgd arbeidsgivaravgift vert fjerna».

En ny finansskatt med et felles skattegrunnlag og felles skattesats for merverdien vil gi samme påløpt proveny som dagens finansskatt dersom skattesatsen ligger noe under satsen på finansskatt på lønn (5 pst.) og noe over differansen mellom skattesatsen på finansskatt på overskudd og den generelle satsen på alminnelig inntekt (2 prosentenheter i 2018). Løsningen vil derfor innebære at beskatningen av merverdien som skapes av kapitalinnsatsen vil utgjøre en større andel av finansskatten enn i dag, i tråd med finanskomiteens merknader i Innst. 365 S (2017–2018) og det som ble varslet utredet i Jeløya-plattformen.

Regjeringen foreslår å utrede en ny modell for finansskatt som skissert ovenfor og vil komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2020. I den forbindelse vil regjeringen også følge opp varslede tiltak mot tilpasninger ved fellesregistrering av konsernforetak, jf. omtale i Prop. 1 LS (2017–2018) og høringsnotat 20. mars 2018 om finansskatt i fellesregistrerte virksomheter. Departementet vil også gå i dialog med ESA for å avklare eventuelle EØS-rettslige problemstillinger knyttet til en ny løsning for finansskatt.

Overgangen fra dagens finansskatt til en slik ny modell kan gjennomføres på flere måter. Departementet vil komme tilbake til hvordan dette kan gjennomføres i praksis.

32.4.4 Merverdiavgift på skadeforsikring

For skadeforsikring, som er basert på innbetaling av en forsikringspremie, ligger forholdene bedre til rette for innføring av merverdiavgift enn for marginbaserte tjenester. Av andre land har for eksempel både Australia og New Zealand merverdiavgift på skadeforsikring. Ingen land i EØS-området ilegger merverdiavgift på skadeforsikring.

I skissen til merverdiavgift på finansielle tjenester og avgift på margininntekter som ble presentert i Prop. 1 LS (2013–2014), og som Stortingets finanskomité viser til i Innst. 365 S (2017–2018), ble det anbefalt å innlemme skadeforsikring i merverdiavgiften. Skatteutvalget ga også denne anbefalingen. Regjeringen støttet forslaget om å utvide merverdiavgiftsgrunnlaget til å inkludere finansielle tjenester som ytes mot konkrete vederlag, og regjeringen skrev i Skattemeldingen at den tok sikte på å fremme forslag om dette i kommende budsjetter.

Merverdiavgift på skadeforsikring vil kunne følge det alminnelige regelverket for beregning av utgående merverdiavgift på selskapenes omsetning av forsikringspremier og fradragsrett for inngående merverdiavgift på vare- og tjenesteinnsats. Det vil være nødvendig med særskilte regler for fradragsrett ved erstatningsutbetalinger. Dette skyldes at merverdien som skal beskattes i forsikringsselskapene, vil være differansen mellom premieinntekter på den ene siden og vare- og tjensteinnsats i tillegg til erstatningsutbetalinger på den andre siden.

Dersom merverdiavgift på skadeforsikring innføres, bør dagens finansskatt avvikles for denne virksomheten. Det vil gi en mer nøytral og effektiv beskatning av denne delen av næringen.

Merverdiavgiftsplikt for skadeforsikringstjenester vil kunne påvirke premiene ulikt i ulike deler av markedet. Virkningene vil avhenge av hvordan forsikringsselskapene tilpasser seg avgiftsomleggingen. Departementet påpeker at innføring av merverdiavgift på 25 pst. på skadeforsikring ikke vil føre til en tilsvarende premieøkning på 25 pst. Det skyldes at forsikringsselskapene, i motsetning til i dag, vil få fradrag for merverdiavgift på erstatningsutbetalinger og inngående merverdiavgift på vare- og tjenesteinnsats i produksjonen. I tillegg vil dagens finansskatt avvikles for skadeforsikringsselskapene, noe som også trekker i retning av lavere forsikringspremier. Nettoeffekten anslås å bli noe økt beskatning av forsikringstjenester til forbruker. For avgiftspliktige virksomheter som kan fradragsføre merverdiavgiften på forsikringspremier, vil forsikringspremiene etter fradrag for inngående merverdiavgift kunne bli noe redusert. Hvor mye premiene endres avhenger blant annet av tilbuds- og etterspørselsforhold i de ulike delene av forsikringsbransjen og av konkurransen mellom forsikringsselskapene.

Forsikringsselskaper som bare eksporterer eller yter tjenester til avgiftspliktige næringsdrivende, vil komme særlig gunstig ut av å innlemmes i merverdiavgiftssystemet. Dette er gruppen selskap som i størst grad påvirkes negativt av skjevhetene i dagens beskatningsform. Å erstatte dagens finansskatt på skadeforsikringsselskaper med merverdiavgift på skadeforsikring vil styrke konkurranseevnen til norske skadeforsikringsselskaper, både i det norske forsikringsmarkedet og i de europeiske forsikringsmarkedene. Dette skyldes at dagens finansskatt, som utelukkende ilegges norske selskaper, erstattes med en merverdiavgift som likebehandler norske og utenlandske selskaper som omsetter skadeforsikring her i landet. Norske skadeforsikringsselskaper vil få fradragsrett for inngående merverdiavgift på varer og tjenester brukt i produksjon av skadeforsikringstjenester også ved omsetning av slike tjenester ut av landet.

Merverdiavgift på skadeforsikring kan være fornuftig uavhengig av hva slags finansskatt som pålegges andre deler av finansnæringen. Regjeringen ønsker derfor å utrede nærmere konsekvensene av å utvide merverdiavgiftsgrunnlaget til å omfatte skadeforsikring.

33 Avskrivninger for boliger i næring – anmodningsvedtak nr. 38 (2017–2018)

33.1 Bakgrunn

I forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2017–2018) Statsbudsjettet 2018, jf. Innst. 2 S (2017–2018), fattet Stortinget 4. desember 2017 følgende anmodningsvedtak nr. 38:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2019 om å vurdere å utvide avskrivningsreglene for næringsutleie til også å omfatte profesjonell boligutleie.»

Departementet har vurdert forslag om å gi adgang til skattemessige avskrivninger av boligbygg og fraråder dette. Anmodningsvedtaket anses fulgt opp gjennom omtalen nedenfor.

33.2 Om avskrivningssystemet

Systemet for skattemessige avskrivninger ble grundig gjennomgått av Skatteutvalget, se NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi, kapittel 10. For å redusere vridningene i selskapsskatten mente Skatteutvalget at det er viktig at de skattemessige avskrivningene i størst mulig grad avspeiler det økonomiske verdifallet til driftsmidlene. Dette har vært et grunnleggende prinsipp i det norske skattesystemet siden skattereformen i 1992. Avskrivningssatser som avviker fra økonomisk verdifall, fører til vridninger i investeringene. Riktige avskrivningssatser motvirker at det bygges opp skattekreditter av betydning og sikrer at skattepliktige får fradrag for det faktiske verdifallet.

Utvalget pekte på at enkelte land benytter avskrivningssatsene til å redusere effektene av høye nominelle skattesatser eller til å stimulere visse investeringsformer. Etter utvalgets vurdering er dette svært uheldig. Utvalget foretok også en grundig gjennomgang av avskrivningssatser og gruppering av driftsmidler i avskrivningssystemet. Vurderingene tok utgangspunkt i SSB-studien Verdifall på driftsmidler, utført på oppdrag fra utvalget, samt internasjonale studier av økonomisk verdifall og tidligere gjennomganger foretatt av tidligere utvalg og av Finansdepartementet. Gjennomgangen viste at det i stor grad er samsvar mellom skattemessige avskrivningssatser og økonomisk verdifall. Utvalget anbefalte imidlertid at avskrivningssatser ble justert ned for visse driftsmidler, ettersom sammenstilt informasjon indikerte at gjeldende satser ikke samsvarte med økonomisk verdifall.

I skattemeldingen har regjeringen vurdert avskrivningssystemet basert på Skatteutvalgets utredning, se Meld. St. 4 (2015–2016) Bedre skatt, kapittel 10. Regjeringen konkluderte, i likhet med Skatteutvalget, at skattemessige avskrivninger bør samsvare med faktisk økonomisk verdifall. Å favorisere utvalgte næringer eller driftsmidler gjennom høye avskrivningssatser vil skape vridninger mot mindre lønnsomme investeringer. Det vil redusere den samlede avkastningen av investeringene og redusere vekstevnen i økonomien. Videre taler hensyn til enkelhet og forutsigbarhet imot å splitte opp saldogrupper for å tilgodese spesifikke driftsmidler med særskilt høy avskrivningssats. Flere avgrensninger mellom driftsmidler gjør systemet mer komplisert og krevende å håndtere både for skattyter og skattemyndighetene.

Departementet støttet de fleste av utvalgets forslag om endrede avskrivningssatser og fremmet forslagene i skattemeldingen. Under Stortingets behandling av skattemeldingen ga et bredt flertall av partiene støtte til prinsippet om at skattemessige avskrivninger skal samsvare med økonomisk verdifall, se Innst. 273 S (2015–2016).

33.3 Avskrivninger av boligbygg

Bygninger som brukes i økonomisk aktivitet, kan som hovedregel avskrives. Bygninger som brukes til boligformål, enten av eieren selv eller ved utleie til andre, er i praksis unntatt. Bakgrunnen for regelen er at verdiforringelsen av boliger anses som liten ved forsvarlig vedlikehold. Kostnader til vedlikehold kan fradragsføres direkte hvis inntekt fra boligen er skattepliktig. Grensen mot direkte fradrag går mellom forsvarlig vedlikehold og påkostninger. Vedlikehold er kostnader som bringer boligen tilbake til den stand den tidligere har vært i. Påkostninger er kostnader til arbeid som ikke er vedlikehold, og som for eksempel kan gi boligen en høyere standard enn den tidligere har vært i. Påkostninger skal legges til inngangsverdien og kommer derfor ikke til direkte fradrag. Adgangen til å fradragsføre vedlikeholdskostnader er nokså vid og omfatter i en viss utstrekning også modernisering. Det er i praksis godtatt at det foreligger vedlikehold av en bolig der man benytter dagens byggemetoder.

Boliger som brukes til korttidsutleie, med stadig skifte av leieboere, for eksempel hoteller, losjihus, asyl- og flyktningmottak, kan avskrives. Disse avskrives i saldogruppe h med 4 pst. årlig. Forretningsbygg, det vil si bygg som brukes til kontorer, salgsvirksomhet og annen tjenesteyting, avskrives etter gjeldende rett med 2 pst. årlig.

I Sverige kan boligbygg som benyttes til næringsformål, avskrives lineært over 50 år, det vil si med 2 pst. av anskaffelseskostnaden årlig. Riksdagen har med virkning fra 2019 innført en ekstra avskrivningssats for boligbygg på ytterligere 2 pst. årlig de første seks årene etter at bygningen er ferdigstilt, se Prop. 2017/18:245 kapittel 11. Begrunnelsen for forslaget er å skape bedre samsvar mellom økonomisk verdifall og skattemessige avskrivninger. Forslaget bør også sees i lys av nye regler om en generell begrensning av rentefradrag i selskapssektoren, som antas å ha særlig virkning for eiendomsbransjen.

I Danmark gis det ikke skattemessige avskrivinger for boligbygninger, jf. Afskrivningsloven Kap. 3, § 14.

33.4 Departementets vurderinger

Regjeringen er bedt om å vurdere «å utvide avskrivningsreglene for næringsutleie til også å omfatte profesjonell boligutleie». Departementet tolker forslaget som skisseres i vedtaket til å innebære at investeringer i boliger skal kunne avskrives etter de samme reglene som gjelder for eksempel for næringsbygg eller hoteller og losjihus mv., og føres på saldo og avskrives årlig med inntil henholdsvis 2 og 4 pst. Ut fra ordlyden, skal retten til avskrivninger etter forslaget ikke gis alle skattytere som driver virksomhet, men til de skattytere som driver «profesjonell boligutleie».

Forslag om å åpne for skattemessige avskrivninger har i ulike sammenhenger blitt begrunnet ut fra boligpolitiske hensyn, herunder øke tilbudet av utleieboliger og å gi bedre vilkår for fremvekst av profesjonelle tilbydere av utleieboliger. Departementet viser til prinsippet om at skattemessige avskrivninger bør samsvare med økonomisk verdifall. Avskrivningssystemet er lite egnet for å oppnå sektorpolitiske målsetninger, for eksempel innen boligpolitikken. Da vil som regel andre, mer målrettede virkemidler være bedre egnet.

Dersom det skal åpnes for skattemessige avskrivninger av boliger, bør begrunnelsen være at boligbygg, selv med normalt vedlikehold, har et ikke uvesentlig verdifall over tid. Departementet viser til at kostnader til vedlikehold kan fradragsføres direkte når inntekt fra boligen er skattepliktig. Hvorvidt det bør gis skattemessige avskrivninger for boligbygninger, avhenger derfor av det økonomiske verdifallet som oppstår netto etter nødvendig vedlikehold.

SSB har analysert depresieringen på boliginvesteringer i rapporten Avskrivinger på boliger, SSB-rapport 2017/20. Rapporten måler «nettokapitalslitsraten» på boliginvesteringer til å ligge i intervallet 0,1 til 0,9 pst. per år. Dette er et anslag på det årlige verdifallet av bygningsmassen utover verdifall som motvirkes gjennom investeringer i renovering og modernisering. Forskerne bak studien viser til at datamaterialet som er benyttet, har en del svakheter. Blant annet har en ikke kunnet skille mellom tomte- og bygningsverdi, og tall for utgifter til vedlikehold mv. på eiendommer har ikke vært tilgjengelig i forbindelse med analysen.

Departementet viser til usikkerheten i analysen, som tilsier at resultatene bør tolkes med noe varsomhet. Rapporten gir etter departementets vurdering ikke tilstrekkelig grunnlag til å konkludere med at boligbygg har et verdifall som tilsier skattemessige avskrivninger.

Departementet viser til at både Aarbakke-utvalget (NOU 1989: 14) og Skatteutvalget (NOU 2014: 13) har foretatt helhetlige gjennomganger av avskrivingssystemet. Utvalgene fant ikke grunnlag for å foreslå å åpne for skattemessige avskrivninger av boliger.

Stoltenberg I-regjeringen foretok en helhetlig gjennomgang av saldoavskrivningssystemet, hvor det ikke ble foreslått å åpne for avskrivninger av boligbygg, jf. Ot.prp. nr. 1 (2001–2002), kapittel 3.

En innføring av regler for avskrivning på utleieboliger vil medføre en krevende overgang for eksisterende boliger som skal avskrives og føres på saldo. Det må etableres en skattemessig verdi for boligene som skal danne grunnlag for avskrivning, og de aktuelle boligene kan være anskaffet langt tilbake i tid. For skattyter kan det være problematisk å finne et historisk grunnlag å foreta avskrivninger på. Det har sammenheng med at denne verdien ikke tidligere har hatt samme betydning for fastsettelse av skattepliktig inntekt, og at det for regnskapspliktige ikke er krav om oppbevaring av underlag til regnskaper i mer enn 5 år. Videre må boligverdien skilles fra tomteverdien. Kostprisen må dermed fordeles på disse elementene, hvis boliger skal være avskrivbare. I overgangen vil det være behov for regler for fastsettelse av en skattemessig verdi for boligene, og en form for verdsettelse der det ikke foreligger historiske data.

Det er videre uklart hva som menes med betegnelsen «profesjonell utleie» i anmodningsvedtaket. Det er ikke et uttrykk som brukes i skatteloven, og det innebærer en ny skillelinje. I avskrivningssystemet gjelder retten til avskrivninger likt for alle skattytere som driver virksomhet. Med andre ord avhenger ikke retten til, eller størrelsen på, avskrivingene av nærmere fastsatte kjennetegn ved skattyter. Å bryte med dette ved å innrømme avskrivninger for en nærmere definert gruppe, vil kunne gi opphav til forskjellsbehandling mellom «boligutleiere» og annet type virksomhet som eier boliger, for eksempel boligutviklere. Uansett hva en legger i uttrykket «profesjonell boligutleie» vil det forutsette en konkret vurdering av forhold ved den enkelte skattyter som ikke er enkelt for Skatteetaten å kontrollere og praktisere. Det vil være administrativt krevende og bryte med skattelovens system for avskrivninger, og det vil komplisere skattereglene.

Departementet har ikke grunnlag for å anslå provenyvirkningene av å innføre rett til avskrivninger av boligeiendommer, men legger til grunn at provenytapet for staten vil bli betydelig. Departementet trekker frem at eiendomsbransjen har en særlig utbredt organiseringsform der enkelteiendommer eies i aksjeselskap uten andre formål enn å eie eiendommen. Denne organiseringen kan føre til at skattyter unngår gevinstbeskatning av den samlede gevinsten på tomt og bygg i forbindelse med salg, ettersom aksjegevinsten normalt vil være fritatt fra beskatning etter fritaksmetoden. SOU 2017:27 Vissa frågor inom fastighets- och stämpelskatteområdet finner at dette er en svært vanlig måte å omsette eiendom på i Sverige, og i utredningen antas det at hovedformålet med organiseringen er å unngå gevinstbeskatning. Å innføre beskatning av faktiske realiserte gevinster ved eiendomssalg gjennom selskap, som den svenske utredningen anbefaler, anslås å øke skattepliktige inntekter i eiendomsbransjen på kort sikt med 68 mrd. svenske kroner i året, som ville gitt økt selskapsskatt på 15 mrd. svenske kroner.

Departementet kjenner ikke tilsvarende analyser av den norske eiendomsbransjen, men anser det som sannsynlig at salg av eiendom i aksjeselskap også i Norge skaper betydelige skattekreditter. Organiseringsformen kan i prinsippet utsette skatt på verdistigning av eiendom for all fremtid. Å øke avskrivningssatser på boliger vil kunne gi opphav til svært langvarige skattekreditter, ettersom organiseringsformen muliggjør utsatt gevinstbeskatning.

Å åpne for avskrivninger av boligbygg er en regelendring med potensielt store konsekvenser. Dersom en ønsker å gå videre med forslaget, bør det utredes grundig og blant annet vurderes i sammenheng med andre relevante skattemessige forhold for eiendomsbransjen, herunder eventuelt manglende gevinstbeskatning. Et forslag om avskrivninger av boliger bør uansett ikke fremmes uten forutgående høring, og det bør derfor uansett ikke gjennomføres med virkning fra 2019.

Departementet mener at de negative virkningene av å innføre skattemessige avskrivninger for boliger, er potensielt betydelige. Det gjelder både de administrative virkningene og faren for en potensielt betydelig uthuling av selskapsskattegrunnlaget. Dersom det skal innføres avskrivninger for boliger burde det etter departementets vurdering ha foreligget et godt grunnlag for å fastslå at boligbygninger med normalt vedlikehold har verdifall av en viss størrelse. Departementet mener at gjeldene informasjon ikke gir grunnlag for å fastslå at det er en slik verdiforringelse. Etter en samlet vurdering fraråder departementet å innføre avskrivninger for boligbygninger.

34 Beskatning av multinasjonale selskap og selskap med digital inntjeningsplattform – anmodningsvedtak nr. 711, 712 og 713 (2017–2018)

Ved behandlingen av Dok 8:69 S (2017–2018) forslag fra stortingsrepresentant Une Bastholm om å utrede en norsk skatt for selskap med digitale inntektsmodeller – en «Google-skatt» – og tilhørende Innst. 164 S (2017–2018), fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak:

Vedtak nr. 711:

Stortinget ber regjeringen betydelig forsterke arbeidet med skattlegging av multinasjonale selskaper med liten fysisk tilstedeværelse blant annet gjennom aktivt arbeid i OECD samt støtte til arbeidet i G20, og vurdere mulige midlertidige modeller for skattlegging av selskaper med digital inntjeningsplattform, i tråd med intensjonen i Representantforslag 69 S (2017–2018).

Vedtak nr. 712:

Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte, og senest innen høsten 2019, med en vurdering av hvordan Norge skal følge opp arbeidet som er gjort i OECD.

Vedtak nr. 713:

Stortinget ber regjeringen vurdere hvilke konsekvenser innføring av en omsetningsavgift tilsvarende den som er foreslått av EU-kommisjonen, vil ha for skattlegging av multinasjonale selskaper, norsk næringsliv og norsk eksportnæring.

Anmodningsvedtakene gjelder beskatning av selskap som driver virksomhet i flere land. I vedtakene vises det til arbeidet som pågår i regi av OECD og G20 om beskatning av selskap med digitale inntjeningsmodeller, og det pekes særlig på mulige midlertidige modeller for skattlegging av slike selskap. Det vises også til EU-kommisjonens forslag til en midlertidig omsetningsavgift.

Arbeidet i regi av OECD/G20 foregår gjennom en arbeidsgruppe i OECD (Task Force on the Digital Economy) som arbeider med skattemessige utfordringer knyttet til digitaliseringen av økonomien. Gruppen la frem en foreløpig rapport, Tax Challenges Arising from Digitalisation – Interim Report 2018, i mars 2018. Gruppen skal legge frem en endelig rapport i 2020. Parallelt med arbeidet i OECD har EU-kommisjonen foreslått to direktiver med tiltak knyttet til beskatning av selskap med digitale inntektsmodeller.

Etter gjeldende internasjonale skatteregler er fysisk tilstedeværelse, enten ved selskapet selv eller ved mellommann, sentralt for å kunne skattlegge utenlandske selskap som har aktivitet i flere land. Det betyr at hvis et utenlandsk selskap selger varer og tjenester til forbrukere i Norge, og det skjer uten at selskapet er fysisk til stede her, vil ikke Norge ha beskatningsrett til inntekten fra slikt salg. For skatteformål anses den relevante økonomiske aktiviteten (verdiskapningen) som hovedregel å ha funnet sted andre steder enn i Norge. Dette vil normalt også være i tråd med de økonomiske realitetene, særlig for tradisjonell produksjonsvirksomhet.

Digitalisering av økonomien innebærer at selskap i økende grad kan betjene et marked uten nevneverdig fysisk tilstedeværelse der. Dette setter press på de internasjonale reglene om hvilke land som skal kunne beskatte inntekten. I den internasjonale debatten argumenterer flere for utvidet beskatningsrett for markedsstaten, ut fra det syn at det kan skje verdiskapning der (for skatteformål) selv om den fysiske tilstedeværelsen er liten. Særlig vises det til at brukermedvirkning, for eksempel gjennom utlevering av data eller aktiv tilstedeværelse på en digital løsning, kan utgjøre betydelige faktorer i verdiskapningen i digitale forretningsmodeller.

I OECD/G20s arbeid med skattemessige konsekvenser av økt digitalisering vurderes det om det bør gjøres endringer i reglene om fordeling av beskatningsrett mellom land, herunder om det bør lempes på kravet til fysisk tilstedeværelse, slik at økonomisk tilstedeværelse får større betydning. I tillegg til arbeidet med varige løsninger vurderes det også midlertidige løsninger. Det vurderes i den forbindelse en brutto avgift på omsetning av visse digitale tjenester.

Arbeidsgruppens foreløpige rapport, som ble lagt frem i mars, inneholder en analyse av verdiskapning i digitale forretningsmodeller. Det fremgår av rapporten at det er ulike syn på behovet for endringer i det internasjonale regelverket. Det er likevel enighet om at det er behov for å se videre på reglene for hvordan beskatningsrett fordeles mellom land. Målet er å komme frem til enighet om løsninger som kan presenteres i den endelige rapporten som skal legges frem i 2020.

I den foreløpige rapporten er også midlertidige løsninger i form av en omsetningsavgift på visse digitale tjenester vurdert. Det pekes på svakheter ved en slik avgift, og rapporten konkluderer med at det ikke er enighet mellom landene om behovet for midlertidige tiltak. Rapporten gir derfor ingen anbefaling om å innføre midlertidige tiltak. Den gir likevel en viss veiledning om hvordan en midlertidig omsetningsavgift bør utformes hvis det er aktuelt for enkeltland å innføre dette.

Europakommisjonen foreslo i mars to direktiver som skal styrke beskatningen i markedsstaten av multinasjonale selskaps salg av digitale tjenester i Europa. Det ene forslaget til direktiv innebærer at det lempes på kravet til fysisk tilstedeværelse. Etter forslaget får landene også beskatningsrett basert på digital tilstedeværelse. Selskapene anses å ha digital tilstedeværelse hvis salg, antall brukere eller antall online-kontrakter overstiger en viss størrelse. Direktivet vil, dersom det blir vedtatt, bare få betydning for beskatning av selskap hjemmehørende innenfor EU. Endring overfor selskap utenfor EU krever endringer i skatteavtalene med de enkelte landene utenfor EU. Det andre direktivet innebærer en kortsiktig løsning med en midlertidig avgift på tre prosent av brutto omsetning av visse digitale tjenester.

Kommisjonens forslag til direktiver krever enstemmighet blant medlemslandene for å bli vedtatt. Flere medlemsland har uttrykt skepsis til forslagene. Det er derfor svært usikkert om de vil bli vedtatt.

Norge deltar aktivt i OECDs arbeid gjennom arbeidsgruppen som behandler skattemessige utfordringer knyttet til den digitaliserte økonomien. Regjeringen følger også utviklingen i EU. Det primære målet for regjeringen er å bidra til å finne omforente løsninger internasjonalt. Dette er viktig både for å sikre at nye tilpasningsmuligheter ikke oppstår, og at reelle investeringer og handel over landegrensene ikke påvirkes negativt. Regjeringen vil høsten 2019 komme tilbake med en oppdatering om det internasjonale arbeidet på dette området og hvordan dette følges opp fra regjeringens side. I den forbindelse vil også mulige midlertidige løsninger for beskatning av multinasjonale selskap med digitale inntektsmodeller bli vurdert.

I tillegg til å arbeide med å finne felles løsninger for endringer i det internasjonale skatteregelverket, er det viktig å fortsette med å styrke vårt nasjonale regelverk. Et kjennetegn ved den digitale økonomien er at mye av verdiskapingen gjerne er knyttet til immaterielle eiendeler. Et tiltak for å sikre beskatning av selskap der verdiskapningen i stor grad er knyttet til immaterielle eiendeler, kan derfor være å innføre kildeskatt på royaltybetalinger. Departementet varslet i Skattemeldingen (Meld. St. 4 (2015–2016)) at man tok sikte på å sende på høring et forslag om kildeskatt på royalty- og leiebetalinger. Departementet tar sikte på å sende ut et høringsnotat om kildeskatt på renter og royalty i 2018 og fremme lovforslag i 2019.

35 Avgiftsfritak for varesendinger fra utlandet med verdi under 350 kroner – anmodningsvedtak nr. 869 (2017–2018)

35.1 Bakgrunn

Ved behandlingen av Dokument 8:205 S (2017–2018) og tilhørende Innst. 364 S (2017–2018) gjorde Stortinget 11. juni 2018 følgende anmodningsvedtak (vedtak nr. 869 (2017–2018)):

«Stortinget ber regjeringen utrede fjerning av avgiftsfritaket for varesendinger fra utlandet med verdi under 350 kroner og komme tilbake til Stortinget senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2019.»

Anmodningsvedtaket anses fulgt opp gjennom omtalen nedenfor.

35.2 Gjeldende rett

Det skal ikke svares merverdiavgift, og eventuelle særavgifter og toll, ved forsendelser av varer fra utlandet med verdi under 350 kroner. Frakt- og forsikringskostnader skal medregnes i vareverdien. Disse forsendelsene er fritatt fra deklareringsplikten ved innførsel. Varer som eksporteres er avgiftsfrie i eksportlandet. Dette betyr at varesendinger fra utlandet med verdi under 350 kroner kommer inn på markedet i Norge uten avgifter. Fritaket gjelder ikke alkoholholdige produkter og tobakksprodukter.

Hovedregelen er at innførsel av varer til Norge skal deklareres. Dette er et sentralt prinsipp i tolloven og skyldes behovet for å ha kontroll med vareførselen inn og ut av landet, og for innkreving av blant annet merverdiavgiften. Staten oppkrever ingen gebyrer knyttet til tollekspedering. Det er likevel vanlig at transportørene som deklarerer varer på vegne av privatpersoner tar seg betalt for dette. Dette er betaling for en tjeneste på lik linje med at kunden må betale for transport og lagerhold.

Merverdiavgift ved internasjonal handel bygger på destinasjonsprinsippet. Det er landet hvor forbrukeren er hjemmehørende som har beskatningsretten ved slik handel. Hvis destinasjonslandet ikke utnytter beskatningsretten, vil varene komme inn i dette landet helt uten særavgifter og merverdiavgift.

Kostnadene knyttet til tollekspedering avhenger i praksis blant annet av prisen på den importerte varen. En av de største speditørene i Norge krever om lag 340 kroner for å tollekspedere varer som følger de ordinære fortollingsprosedyrene. For å legge til rette for kostnadseffektiv innførsel, gis speditørene etter søknad til Tolletaten tillatelse til periodisk samlefortolling. Periodisk samlefortolling innebærer at transportøren kan deklarere flere enkeltfortollinger over en gitt periode på én deklarasjon. Periodisk samlefortolling gjelder bare for varer med verdi mellom 350 kroner og 3 000 kroner, og særavgiftsbelagte varer kan ikke fortolles via denne ordningen. Samme speditør som nevnt ovenfor krever om lag 160 kroner for å tollbehandle en vare med verdi mellom 350 kroner og 3 000 kroner på vegne av mottakeren. Periodisk samlefortolling har bidratt til effektiv vareførsel inn til Norge av slike småsendinger. På den annen side har dette bidratt til at få og store aktører på det norske markedet har fått stor markedsmakt.

Tolletaten har etablert en elektronisk og kostnadsfri løsning for egenfortolling slik at privatpersoner som importerer varer til Norge, kan deklarere varene på egenhånd via en elektronisk portal. I slike tilfeller kan ikke transportøren kreve betalt for tollekspederingen. I praksis har det vist seg at transportørene i stedet krever et lagringsgebyr som er på omtrent samme beløp som gebyret for tollekspedering ville ha vært på dersom forbrukeren velger å deklarere varene på egenhånd. Slik prissettingen foregår i dette markedet i dag, er det derfor ingenting å tjene på å deklarere varene på egenhånd.

35.3 Regelverket i andre land

EU har et tilsvarende merverdiavgiftsfritak for småforsendelser som Norge. De enkelte medlemslandene kan likevel velge å ilegge merverdiavgiftsplikt fra første krone. Merverdiavgiftsfritaket i EU er vedtatt avviklet fra 2021. Et slikt vedtak om endringer av sekundærlovgivningen på området for indirekte skatt må fattes med enstemmighet. Det enstemmige vedtaket blant EUs 28 finansministere medfører at regelverket fra 2021 skal være harmonisert for alle EU-landene. De nye reglene i EU innebærer at en selger som driver virksomhet med salg av småsendinger til EU fra tredjeland – som Norge – må betale merverdiavgift fra første krone for varer som sendes til EU. Fra samme tidspunkt vil EU innføre forenklede fortollingsrutiner for å effektivisere denne handelen. De nærmere detaljer rundt dette er fremdeles ikke avklart. Grunnen til at iverksettelsestidspunktet er satt så langt frem i tid er at EU-landene må ha på plass IT-systemer som sikrer en effektiv varehandel samtidig som avgifter oppkreves fra første krone. I tillegg skal alle næringsdrivende ha tilstrekkelig tid til å innrette seg etter det nye regelverket.

Også i andre land enn EU arbeides det med nye løsninger som innebærer avgiftsoppkreving fra første krone. Australia har fra 1. juli 2018 innført toll- og avgiftsplikt fra første krone ved varesendelser inn til landet. Dette gjennomføres ved at selger eller plattformer med en samlet omsetning til australske forbrukere over en viss grense skal registrere seg i Australia og forhåndsdeklarere varene før de sendes. Australske myndigheter utsteder en faktura for merverdiavgift som selger/plattform betaler før varen ankommer Australia. For å unngå at grensepasseringen blir vesentlig tyngre enn før innføringen av denne avgiftsplikten, skal toll- og avgiftsbehandlingen forenkles og gjøres før varen kommer til Australia. Australia er det første landet i OECD som har innført et slikt system. Det er derfor stor interesse i OECD for å følge utviklingen særlig i Australia, men også EUs regelverk. Departementet deltar aktivt i dette OECD-arbeidet.

35.4 Omfanget av avgiftsfri handel

Det foreligger ulike kilder som kan illustrere omfanget av netthandel. De er ikke spesifisert på avgiftsfri varehandel på nett under 350 kroner. Departementet har vist til noen av disse kildene nedenfor. De ulike kildene tar utgangspunkt i ulike data og måler ulike deler av handelen. Samtidig er det usikkerhet. Det er derfor vanskelig å fastslå nivået på omfanget av handel på nett i ulike segmenter. Inntrykket fra de ulike kildene er imidlertid at handel med varer som sendes direkte til forbruker i Norge fra utenlandsk selger, er økende. Økningen skyldes særlig at det har blitt langt enklere for forbrukere å bestille varer over internett, særlig via store plattformer.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) bekrefter dette bildet. Ifølge SSB handlet 46 pst. av befolkningen mellom 16 og 79 år på nettet fra utenlandske leverandører siste tolv måneder, opp fra 39 pst. i 2015.1

En annen illustrasjon på utviklingen i kjøp fra utenlandske nettbutikker er betalinger gjort med norske betalingskort til nettbutikker registrert i utlandet.2 Ifølge Norges Bank ble det gjort 128,4 mill. betalinger med norske betalingskort til utenlandske nettbutikker i 2017. Tilsvarende tall for 2015 var 80,7 mill. Verdien av betalingene utgjorde 61,8 mrd. kroner i 2017, mot 47,3 mrd. kroner i 2015. Tallene dekker både varer og tjenester. Merk at tallene ikke sier noe om kjøp i utenlandske nettbutikker gjort med andre betalingsmåter enn norske betalingskort.

En kilde for nivået på netthandel er DIBS, en bedrift som tilbyr betalingsløsninger på nett i Norden. DIBS gir ut en årlig rapport om e-handel og dens utvikling i Norge og Norden. Rapporten for 2017 er basert på en undersøkelse gjennomført av YouGov i andre kvartal 2017.3 Også i denne rapporten finner man en betydelig økning i netthandel de senere år. Det antas at handel på nett av varer og tjenester i norske nettbutikker økte fra 60,3 mrd. kroner i 2013 til 105,1 mrd. kroner i 2017. I en ny rapport for 2018 forsøker DIBS å estimere nordmenns totale forbruk på nett, både fra norske og utenlandske nettbutikker.4 I denne rapporten anslås nordmenns totale forbruk på nett å utgjøre 144,8 mrd. kroner i 2018. Dette er en økning på 17 pst. sammenlignet med 2017. Forbruket av varer på nett anslås til 49 mrd. kroner i 2018. Det gis ikke spesifikt anslag på hvor mye av handelen som er kjøp av varer fra utenlandske nettbutikker.

Hovedorganisasjonen Virke gjennomførte i 2017 en forbruksundersøkelser over nordmenns handlevaner på nettet.5 Kantar TNS var ansvarlig for metode og selve undersøkelsen. Virke fant at nordmenn handlet varer på nett for 19,3 mrd. kroner i andre halvår 2016. Om lag 20 pst. av dette, det vil si rundt 4 mrd. kroner, var kjøp fra utenlandske nettbutikker. Rapporten sier ikke noe om omfanget av handel med varer fra utlandet med verdi under 350 kroner.

Fritaket fra deklareringsplikten for varesendinger med verdi under 350 kroner (inkl. frakt- og forsikringskostnader) som sendes fra utlandet til mottaker i Norge, innebærer at forsendelser med verdi under 350 kroner ikke registreres. Departementet har derfor ikke tilgang til statistikk som viser omfanget av denne handelen. Det er likevel grunn til å tro at også handel innenfor dette segmentet øker.

I en rapport for Posten Norge anslår Oslo Economics at det blir innført 33 mill. pakker med verdi under 350 kroner i året, og at verdien av denne handelen utgjør rundt 2,5 mrd. kroner.6 Basert på stikkprøver foretatt av Posten, antas det i beregningen at 82 pst. av varesendingene har en verdi under 100 kroner. Ifølge rapporten håndterte Posten Norge 19 mill. sendinger fra utlandet med verdi under 350 kroner i 2015. Antall sendinger økte til 31 mill. i 2017. Sammenlignet med 2017, gikk antall sendinger noe ned i starten av 2018.

35.5 Departementets vurderinger

Avgiftsfritaket for varer med verdi under 350 kroner er delvis begrunnet med at det ellers ville vært uforholdsmessig høye gebyrer knyttet til tollekspederingen av vareforsendelser med lav verdi. Samtidig innebærer fritaket en forskjellsbehandling av den norske handelsnæringen. Forskjellsbehandlingen er særlig sterk for varer som er omfattet av særavgifter. Dette gjelder spesielt sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer. Alkoholholdige produkter og tobakksvarer omfattes som nevnt ikke av fritaket. Regjeringen foreslår å redusere avgiften på sjokolade- og sukkervarer, se punkt 13.14. Denne endringen vil redusere det økonomiske insentivet til å handle slike varer fra utenlandske tilbydere, da prisforskjellen mellom avgiftsfri og avgiftsbelagt vare vil bli mindre.

Skatte- og avgiftssystemet bør generelt utformes så nøytralt som mulig. Særavgifter og merverdiavgift bør derfor ilegges nøytralt uavhengig av om varene selges av virksomhet i Norge eller er importert til landet fra utenlandsk virksomhet. Målsetningen om nøytralitet må også balanseres mot andre viktige hensyn. Fritaket fra deklareringsplikten for forsendelser av lav verdi, medfører at import av slike varer ikke påføres uforholdsmessig høye kostnader for forbruker sammenlignet med varens verdi. Uten et slikt fritak kan avgiftsregelverket utgjøre en barriere mot internasjonal handel i dette varesegmentet. På kort sikt vil det også medføre store utfordringer for vareflyten inn til landet. Omfanget av innførsel av varer med verdi under 350 kroner er som nevnt usikker, men Oslo Economics sin antagelse om 33 mill. sendinger i året illustrerer noen av utfordringene det vil medføre å fjerne dagens avgiftsfrie grense.

Departementet vil følge med på utviklingen i EU, og fortsatt delta aktivt i arbeidet på dette området i OECD. Etter hvert som det blir klarere hvilke løsninger EU velger å innføre, vil departementet vurdere om lignende løsninger også bør innføres i Norge. På bakgrunn av den handelsbarrieren som avvikling av avgiftsfritaket kan medføre for varer av lav verdi, samt at en vil avvente en vurdering av EUs løsning, vil ikke regjeringen fremme forslag om å avvikle avgiftsfritaket.

36 Merverdiavgiftsfritak for elektroniske tidsskrift og bøker – anmodningsvedtak nr. 37 (2017–2018)

I forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2017–2018) Statsbudsjettet 2018, jf. Innst. 2 S (2017–2018), fattet Stortinget 4. desember 2017 følgende anmodningsvedtak nr. 37 (2017–2018):

«Stortinget ber regjeringen utrede utvidelse av merverdiavgiftsfritaket for medier til å gjelde all digital journalistikk, herunder betydningen for uavhengige journalister, og legge dette frem i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2018.»

I Prop. 86 LS (2017–2018) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga foreslo regjeringen å innføre et fritak for merverdiavgift slik at trykte tidsskrift som er fritatt for merverdiavgift også kan gis ut elektronisk med merverdiavgiftsfritak. Regjeringen varslet at den ville komme tilbake med konkrete forslag til regelendringer.

Regjeringen tar i første omgang sikte på å innføre fritak for elektroniske tidsskrift med virkning fra 1. juli 2019. Fritaket vil gjelde elektroniske utgaver av trykte tidsskrift, som ikke behøver å være identiske med det trykte tidsskriftet.

Regjeringen viser til Jeløya-plattformen, der det er satt som mål å «Avvikle det avgiftsmessige skillet mellom papirbøker og e-bøker og innføre merverdiavgiftsfritak også på e-bøker».

Omsetningen av bøker er fritatt for merverdiavgift. Elektroniske bøker (e-bøker) er ikke omfattet av fritaket idet omsetningen av e-bøker anses som en avgiftspliktig elektronisk tjeneste. E-bøker er derfor avgiftspliktig med 25 pst.

Det er flere hensyn som taler mot å innføre et fritak for e-bøker, blant annet tapt proveny, økte administrative kostnader både for de næringsdrivende og myndighetene og økt press for ytterligere fritak. Videre er merverdiavgiftssystemet generelt sett lite egnet for å støtte enkeltgrupper eller formål. Fordi like tjenester bør avgiftsbelegges likt har regjeringen likevel varslet at den vil innføre et fritak for merverdiavgift for e-bøker.

Nærmere bestemmelser om fritak for elektroniske tidsskrift og bøker må fastsettes i forskrift som må sendes på høring før iverksettelse. Fritak for merverdiavgift for elektroniske tidsskrift og bøker innebærer statsstøtte som må notifiseres og godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) før det kan tre i kraft.

Finansdepartementet arbeider med å utforme forslag til regelendringer både når det gjelder elektroniske tidsskrift og bøker, og med å notifisere fritakene til ESA. Både regelarbeidet og notifikasjonsprosessen vil ta noe tid, og fritakene kan tidligst innføres fra 1. juli 2019.

Merverdiavgiftsfritak for elektroniske tidsskrift og e-bøker vil medføre et provenytap som forventes å øke over tid i takt med veksten i omsetningen av tjenestene. Størrelsen på provenytapet vil avhenge av avgrensningen. Regjeringen vil komme tilbake med endelig forslag og provenyanslag i Revidert nasjonalbudsjett 2019.