Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er sentrale mål for regjeringens økonomiske politikk og er avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Regjeringen fører en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet.

Det er fastsatt følgende overordnede mål for arbeids- og velferdspolitikken:

1. Et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting

2. Økonomisk og sosial sikkerhet

3. Et sikkert og seriøst arbeidsliv

Gjennom arbeids- og velferdspolitikken legger regjeringen til rette for at flest mulig skal delta i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med omstillingsevne og fleksibilitet for arbeidstakere og arbeidsgivere. Regjeringen har tatt initiativ til en inkluderingsdugnad for å bidra til at flere som står utenfor arbeidslivet kommer i arbeid.

Økonomisk og sosial sikkerhet gjennom gode velferds- og inntektssikringsordninger er viktig både for den enkelte og for arbeidslivets omstillingsevne. For å trygge gode velferdsordninger, må vi lykkes med å inkludere flere av de som står utenfor arbeidslivet. Gode arbeidsinsentiver er avgjørende for å sikre høy sysselsetting. Utenforskap svekker ikke bare velferdsstatens bærekraft, men forsterker også fattigdomsproblemer og gir varige integreringsutfordringer.

Aldring av befolkningen gir markert høyere utgifter til pensjoner og det blir færre til å bære kostnadene. Avgangsalderen fra arbeidslivet må økes, samtidig som sysselsettingen for alle i yrkesaktiv alder må opp. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og fullføre pensjonsreformen med et pensjonssystem som bidrar til at flere står lenger i arbeid.

Regjeringen legger til rette for et arbeidsliv med trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere, seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Regjeringen styrker sin innsats mot arbeidslivskriminalitet. Dette er nødvendig for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Et seriøst og godt arbeidsliv er en forutsetning for helsefremmende arbeid og for å inkludere flere.

Et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting

Det er viktig med et arbeidsmarked som tilpasser seg endringer i etterspørselen etter arbeidskraft. Arbeidsgivere må ha tilgang til etterspurt kompetanse, og ledig arbeidskraft må få tilgang til ledige stillinger. Alle som kan jobbe må få muligheten til det. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften. Det må legges til rette for opplæringstilbud som bl.a. sikrer tilgang på arbeidskraft med yrkesfaglig bakgrunn.

Regjeringen arbeider for bred deltakelse i arbeidslivet. Inkluderingsdugnaden legger til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en skal kunne delta. Samarbeid med relevante aktører og bruk av virkemidler som gjør det enklere for arbeidsgivere å ansette personer i målgruppen, er en del av dette arbeidet.

For å ivareta et velfungerende og omstillingsdyktig arbeidsliv, legger regjeringen til rette for en heltidskultur. For både å bevare flest mulig i arbeid og sørge for inkludering av de som står utenfor arbeidslivet, er et godt arbeidsmiljø en forutsetning. Høy arbeidsmiljøstandard gir både virksomheter et konkurransefortrinn og bidrar til økt inkludering og redusert frafall.

Enkelte grupper opplever særlige utfordringer med å få innpass i arbeidslivet og har behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i jobb. For å sikre tett oppfølging av de som trenger det mest er det viktig å automatisere og digitalisere arbeidsoperasjoner som egner seg for dette. Et brukervennlig nav.no og en målrettet satsing på IKT i etaten vrir flere ressurser til hjelp som er tilpasset den enkeltes behov og som bidrar til raskere overgang til arbeid.

Regjeringens ungdomsinnsats bidrar til at unge som har behov for bistand fra NAV, raskt får hjelp til å komme i arbeid eller utdanning. Regjeringens integreringsløft skal bl.a. legge til rette for at innvandrere kommer i jobb og blir aktive deltakere i samfunnet.

Arbeidsmarkedspolitikken må ses i sammenheng med andre politikkområder som helse- og utdanningspolitikken, og er en viktig del av den økonomiske politikken.

Økonomisk og sosial sikkerhet

Gode velferdsordninger og inkludering av flere i arbeid må spille sammen. En forsterket arbeidslinje og krav til aktivitet i velferdsordningene er viktige virkemidler for å stimulere til økt arbeidsinnsats i befolkningen. Dette demper økningen i framtidige kostnader og bidrar til å sikre mer bærekraftige velferdsordninger.

En stor andel av de som står utenfor arbeidslivet mottar en helserelatert ytelse. Særlig bekymringsfull er veksten blant personer under 30 år. De siste års endringer i inntektssikringsordningene understøtter muligheten til å kombinere trygd med arbeid. Ny uføretrygd innført fra 2015 gjør det enklere å kombinere uføretrygd med arbeidsinntekt og gir bedre insentiver for uføre til å utnytte sin restarbeidsevne. Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år ble innført i 2017. Endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger, som trådte i kraft 1. januar 2018, skal gi bedre og mer målrettede stønadsløp, øke insentivene for arbeid og gjøre overgangen tilbake til arbeid enklere.

Behovet for å sikre velferdsordningene gjennom inkludering av flere i arbeidslivet forsterkes av en utvikling der en aldrende befolkning vil føre til en lavere andel yrkesaktive og økte utgifter til pensjon, helsetjenester og omsorgstjenester.

Norge er og skal være et land med små økonomiske og sosiale forskjeller. Regjeringen vil redusere fattigdom og bidra til sosial mobilitet ved å inkludere flere i arbeidslivet og redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Arbeid gir inntekt og bedrer levekårene og livsmulighetene til enkeltpersoner og familier. Kompetanse og utdanning øker mulighetene på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget om sosial bærekraft og ulikhet.

Mange som står utenfor arbeidslivet har levekårsutfordringer knyttet til helse, bolig eller andre sosiale forhold. De trenger samordnet bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen og andre hjelpeinstanser. Det sosiale sikkerhetsnettet skal bidra til at alle får nødvendig bistand til å kunne delta i arbeidslivet og på andre arenaer i samfunnet. Innsatsen mot fattigdom og for et sterkere sosialt sikkerhetsnett omfatter også tiltak under andre departementer.

Ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører er viktige aktører med ulike virkemidler som gjennom sitt mangfold bidrar til å løse sosiale utfordringer i samfunnet, bl.a. ved å få flere inn i arbeidslivet og hindre at mennesker faller utenfor sosiale arenaer.

Regjeringen vil sikre alle en trygg og verdig alderdom, og folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt og med en god minstesikring. Et arbeid med å reformere pensjonssystemet har pågått siden Pensjonskommisjonen ble nedsatt i 2001.

Fra 2006 er det lovfestet obligatorisk tjenestepensjon til alle arbeidstakere, som tillegg til alderspensjon fra folketrygden. Det er viktig at også tjenestepensjonene er utformet slik at de støtter opp under målene med pensjonsreformen samt legger til rette for mobilitet mellom privat og offentlig sektor. Det er oppnådd enighet med partene i arbeidslivet om nye pensjonsordninger for offentlig ansatte, som innebærer at også offentlig sektor i framtiden fullt ut vil være omfattet av pensjonsreformen. En viktig del av pensjonsreformen er dermed fullført.

Pensjonssystemet skal fortsatt ha en god fordelingsprofil med god minstesikring i form av en garantipensjon. For å sikre økonomisk bærekraft i velferdssamfunnet og et robust og forutsigbart pensjonssystem, må hovedprinsippene i pensjonsreformen ligge fast over tid.

Et sikkert og seriøst arbeidsliv

Regjeringen arbeider for et arbeidsliv som gir trygge rammer for både arbeidstakere og seriøse arbeidsgivere. Regjeringen vil vektlegge og bygge videre på et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid.

Regjeringen fører en aktiv politikk for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Dette er avgjørende for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse, og for at arbeidstakere skal ha forsvarlige arbeidsforhold. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal intensiveres i nært samarbeid med bransjene selv, og et styrket myndighetssamarbeid bidrar til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet. Regjeringen vil også videreutvikle samarbeidet på europeisk nivå.

Arbeidslivet er mer mangfoldig enn før. Regjeringen fortsetter arbeidet med å modernisere og tilpasse regelverket til framtidens arbeidsliv. Regjeringen legger til grunn at hovedregelen er og skal være fast ansettelse i norsk arbeidsliv. For at arbeidsmarkedet skal fungere hensiktsmessig, er det likevel viktig at virksomhetene har mulighet til å dekke fravær og uforutsette arbeidstopper gjennom midlertidig ansettelse og innleie av arbeidskraft.

Norge har og skal ha en høy arbeidsmiljøstandard. Et mer målrettet og kunnskapsbasert forebyggende arbeidsmiljøarbeid i virksomhetene vil bidra til et helsefremmende arbeidsliv, som samtidig ivaretar et viktig konkurransefortrinn for norske virksomheter. Dette bidrar til et godt og ryddig arbeidsliv for alle, og er viktig for å nå de samfunnsmessige målene om økt inkludering og redusert frafall fra arbeidslivet.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeids- og sosialdepartementets samlede budsjettforslag for 2019 er på 461,5 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene inkludert lånetransaksjoner på om lag 9,3 mrd. kroner, eller 2,1 pst. sammenlignet med Saldert budsjett 2018.

Budsjettforslaget for 2019 for de G-regulerte ytelsene inkluderer anslått effekt av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2019 og overhenget fra trygdeoppgjøret fra 2018. Som følge av dette øker utgiftsanslaget for 2019 med til sammen 10,5 mrd. kroner.

Endringene sammenlignet med Saldert budsjett 2018 påvirkes av at utviklingen i 2018 har avveket noe fra det man la til grunn for budsjettforslaget for 2018. Dette skyldes flere forhold, bl.a. at veksten i grunnbeløpet i 2018 ble lavere enn det som ble lagt til grunn i budsjettet, og at antall mottakere og gjennomsnittlig ytelser har hatt en annen utvikling enn det som ble anslått. For å illustrere dette sammenligner tabellen under forslaget til budsjett for 2019 med siste anslag på regnskap for 2018 for utgifter til folketrygden.

Utgifter under folketrygden i mill. kroner¹

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeids- og sosialdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2009–2018 under punkt 3.7.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Det overordnede målet for arbeids- og velferdspolitikken er høy sysselsetting og et omstillingsdyktig arbeidsliv. Gode inntektssikringsordninger understøtter omstillingsevnen, og gir samtidig økonomisk trygghet for den enkelte. Ordningene bidrar til å utjevne inntektsforskjeller. Inntektssikring og trygghet for dem som står utenfor arbeidslivet, må avveies mot gode insentiver til arbeid. Et sikkert og seriøst arbeidsliv er en forutsetning for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Regjeringen vil gjøre det enklere for de seriøse aktørene i arbeidslivet og bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Arbeids- og sosialdepartementets budsjettforslag bygger opp under et velfungerende arbeidsmarked og et mer inkluderende arbeidsliv som skal stimulere til arbeid og selvforsørgelse.

Regjeringens tiltak og virkemidler skal møte utfordringene knyttet til å

• Øke sysselsettingsgraden

• Skape et mer inkluderende arbeidsliv

• Sikre gode velferdsordninger

Tiltak under Arbeids- og sosialdepartementet skal bidra til økt verdiskaping gjennom at flere kommer i arbeid. Regjeringen prioriterer tiltak og virkemidler som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling. Et sentralt mål med pensjonsreformen er at flere står lenger i arbeid. En fullføring av pensjonsreformen er derfor viktig. Det er iverksatt en inkluderingsdugnad for å få flere av dem som har utfordringer på arbeidsmarkedet inn i arbeid. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere tiltak for å øke sysselsettingen. Videre er det startet en prosess med partene i arbeidslivet om mulig innretning i en eventuell ny IA-avtale.

Velferdsordningene må moderniseres for å være bærekraftige, og utformes slik at de gir gode insentiver til inntektsgivende arbeid for dem som helt eller delvis kan arbeide. Forvaltningen må effektiviseres og gjøres mer brukerorientert gjennom digitalisering. Gjennom modernisering av IKT-systemene blir det utviklet gode digitale tjenester til brukerne, og det kan frigjøres ressurser til å gi individuell bistand til dem som trenger det.

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene for 2019 på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Regjeringens satsingsområder i Jeløyerklæringen

Jeløyerklæringen trekker fram seks store utfordringer som Norge står overfor. Tre av disse utfordringene berører arbeid og velferd i særlig grad; å skape et mer inkluderende arbeidsliv, sikre gode velferdsordninger og en målrettet innsats for dem som rammes av fattigdom og utenforskap.

Regjeringen vil møte disse utfordringene gjennom et bredt sett av virkemidler. Økt sysselsetting og bred deltakelse i arbeidslivet er den viktigste faktoren for å trygge velferden, men regjeringen styrker også innsatsen på en rekke andre områder som vil bidra til et bærekraftig velferdssamfunn med muligheter for å leve gode liv. Nedenfor omtales noen sentrale satsinger i arbeids- og velferdspolitikken, samt tiltak under andre departementer knyttet til utfordringene.

Jeløyerklæringen trekker også fram utfordringen med å omstille norsk økonomi for å skape vekst, nye arbeidsplasser og sikre flere ben å stå på. Det er flere forhold som bidrar til god omstillingsevne. Det overordnede målet for arbeids- og velferdspolitikken er høy sysselsetting og et omstillingsdyktig arbeidsliv. Tiltak under Arbeids- og sosialdepartementet skal bidra til økt verdiskaping gjennom at flere kommer i arbeid. I løpet av perioden 2014–2017 er det iverksatt ulike tiltak som øker arbeidsinnsatsen. For budsjettåret 2019 fremmer regjeringen i denne proposisjonen flere tiltak som skal fremme arbeid, aktivitet og omstilling. For en omtale av den brede næringspolitikkens betydning for omstilling, se Meld. St. 1 (2018–2019) Nasjonalbudsjettet 2019.

Skape et mer inkluderende arbeidsliv

Regjeringen har iverksatt en inkluderingsdugnad for å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet inn i arbeid. Inkluderingsdugnaden innebærer et samarbeid mellom ulike aktører, både offentlige og private. Gjennom felles innsats er målet å få flere med nedsatt arbeidsevne og/eller hull i CV-en over i ordinære jobber. Ved å mobilisere denne arbeidskraftressursen, blir vi også bedre rustet til å møte framtidige behov for arbeidskraft.

Inkluderingsdugnaden retter seg hovedsakelig inn mot tre innsatsområder: i) innsats rettet mot arbeidsgivere som ansetter fra dugnadens målgrupper ii) innsats for å kvalifisere flere til arbeid og iii) innsats som kombinerer helse- og arbeidsrettet oppfølging, særlig for personer med psykiske helse- og/eller rusproblemer.

Inkluderingsdugnaden foreslås styrket med 125 mill. kroner til følgende satsinger i 2019:

• markedskontaktfunksjonen i Arbeids- og velferdsetaten styrkes med 25,2 mill. kroner under kap. 605, post 01, Arbeids- og sosialdepartementet. Dette er en videreføring av satsing i 2. halvår 2018.

• individuell jobbstøtte styrkes med 50 mill. kroner til ansettelse av jobbspesialister under kap. 634, post 01, Arbeids- og sosialdepartementet.

• samarbeidsprosjektet Ringer i vannet 2 styrkes med 3,5 mill. kroner under kap. 605 post 01, Arbeids- og sosialdepartementet. Arbeids- og velferdsetaten får en koordinerende rolle med å koble arbeidsgivere og arbeidssøkere.

• fem pst. av nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en. Tiltak og verktøy som kan støtte virksomhetene i dette arbeidet styrkes med 5 mill. kroner. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

• kompetansepluss-ordningen styrkes med 10 mill. kroner. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kunnskapsdepartementet.

• forsøk med modulstrukturerte opplæringsløp for voksne styrkes med 26,3 mill. kroner. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kunnskapsdepartementet.

• individuell jobbstøtte styrkes med 5 mill. kroner. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Helse- og omsorgsdepartementet.

Regjeringen gjør også endringer i arbeidsmarkedstiltakene lønnstilskudd og opplæring, for å legge til rette for enklere og mer effektiv bruk av disse ordningene. Det vises til nærmere omtale av inkluderingsdugnaden under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

Et sikkert og seriøst arbeidsliv bidrar til å skape et mer inkluderende arbeidsliv gjennom å sikre trygge rammer for arbeidstakere og arbeidsgivere. Regjeringen styrker innsatsen mot arbeidslivskriminalitet i 2019. Se nærmere omtale under punkt 2.2.5 Styrket innsats mot arbeidslivskriminalitet. Regjeringen iverksetter videre en kompetansereform med mål om bedre muligheter til å lære hele livet, og et integreringsløft for å legge til rette for at flere innvandrere kommer i jobb og blir aktive deltakere i samfunnet. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kunnskapsdepartementet for nærmere omtale på disse områdene.

Gode velferdsordninger

For å opprettholde bærekraften i sentrale velferdsordninger må flere delta i arbeidslivet og være yrkesaktive lenger. For å få til dette er en forsterket arbeidslinje og krav til aktivitet i velferdsordningene viktige virkemidler. Samtidig skal man opprettholde rimelige inntektssikringsordninger for de grupper som ikke kan delta i arbeidsmarkedet.

Hovedgrepene i pensjonsreformen er økt økonomisk bærekraft og sterkere insentiver til arbeid. I 2018 ble det inngått avtale om omlegging av offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor etter samme prinsipper. Et samlet pensjonssystem er med dette innrettet slik at det lønner seg å stå lenger i arbeid. Avtalen skal følges opp med forslag til lovendringer.

Regjeringen har også gjort flere justeringer i inntektssikringsordningene for å motvirke passive stønadsforløp og tilrettelegge for overgang til arbeid. Innføring av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere og omleggingen av arbeidsavklaringspenger er eksempler på dette.

Regjeringen satser på videreutvikling av velferdsordningene gjennom å modernisere offentlig sektor. Innenfor Arbeids- og velferdsetaten er regjeringen i ferd med å modernisere IKT-løsningene for å utvikle gode selvbetjeningsløsninger for brukerne, gi innsyn i egen sak og muligheter for digital kommunikasjon med forvaltningen. Dette bidrar til gode brukeropplevelser, kortere saksbehandlingstid og økt kvalitet i ytelsesforvaltningen. Samtidig frigjøres ressurser for å forsterke oppfølgingen av brukere med behov for arbeidsrettet oppfølging. Det er videre forslått en økning i bevilgningen til Statens pensjonskasse til forberedelser til omlegging av pensjonsordningene for offentlig ansatte.

Sammen med KS skal regjeringen lage et program for et aldersvennlig Norge for å følge opp regjeringens strategi Flere år – flere muligheter. Regjeringen gjennomfører videre en betydelig styrking av helsetjenestetilbudet, særlig innen rus og psykisk helse. I statsbudsjettet for 2019 foreslås det å bevilge 281 mill. kroner til Opptrappingsplanen for rusfeltet. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Helse- og omsorgsdepartementet.

Regjeringen vil legge fram en ny nasjonal helse- og sykehusplan høsten 2019. Målet er å realisere pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte. Bedre samhandling, bruk av teknologi og utvikling av kompetanse vil være sentrale temaer.

Målrettet innsats for å redusere fattigdom

Innsatsen for et mer inkluderende arbeidsliv og for å sikre gode velferdsordninger står sentralt i innsatsen mot fattigdom og utenforskap.

Regjeringen målretter innsatsen for å redusere fattigdom, spesielt blant barnefamilier. Regjeringen har styrket det sosiale sikkerhetsnettet og den forebyggende innsatsen rundt utsatte familier. Innsatsen omfatter økte bevilgninger til familievernet, til foreldrestøtte, til helsestasjon- og skolehelsetjenestene, til barnevernet, i rus- og psykiatriomsorgen og i arbeidet mot vold og overgrep.

Regjeringen forslår i statsbudsjettet for 2019 å styrke innsatsen mot fattigdom ytterligere. Tiltakene er:

• Styrking av tilskuddsordningen Støtte til oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom med 20 mill. kroner. Målgruppen er unge med risiko for å avbryte utdanningen. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Barne- og likestillingsdepartementet.

• Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom styrkes med 15 mill. kroner. 10 mill. kroner skal gå til et pilotprosjekt for å dekke individuelle utgifter ved deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. 3 mill. kroner skal gå til Røde kors-tiltaket «ferie for alle» og 2 mill. kroner skal gå til ferietiltak i regi av Den Norske Turistforening. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Barne- og likestillingsdepartementet.

• Ordningen med gratis kjernetid i barnehage utvides til å gjelde to-åringer fra 1. august 2019. Det er avsatt 46 mill. kroner til tiltaket. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kunnskapsdepartementet.

• Bostøtteordningen for barnefamilier og andre store husstander styrkes med 60 mill. kroner. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

• Det foreslås at kompensasjonsordningen i bostøtten for personer som var uføre og mottok bostøtte før 1. januar 2015 blir varig. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

• En økning på om lag 40 mill. kroner til områdesatsinger, herunder 20 mill. kroner til tilskuddsordningen og 9 mill. kroner til økt rekruttering til barnehager i utsatte områder. Se Prop. 1 S (2018–2019) for Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Regjeringens innsats mot fattigdom er omtalt i del III i denne proposisjonen, og under hovedmål om økonomisk og sosial sikkerhet.

2.2.2 Arbeidsmarkedspolitikken

Den aktive arbeidsmarkedspolitikken skal stimulere til god tilgang på arbeidskraft, motvirke avgang fra arbeidslivet til varige trygdeytelser og redusere og forebygge arbeidsledighet.

Det går nå bedre i norsk økonomi, og etterspørselen etter arbeidskraft øker markert. Veksten i sysselsettingen det siste året har ført til lavere arbeidsledighet. For å bidra til lav ledighet, høy yrkesdeltakelse og god mobilitet, tilpasses de arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene til situasjonen på arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil bruke bedringen i arbeidsmarkedet til å inkludere flest mulig fra de gruppene som over tid har stått svakt på arbeidsmarkedet, inn i ordinært arbeidsliv. Regjeringen har tatt initiativ til en inkluderingsdugnad for å bidra til at flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en skal komme over i ordinære jobber. Inkluderingsdugnaden omtales nærmere under pkt. 2.2.1 Regjeringens satsingsområder i Jeløyerklæringen, og i hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

Arbeidsmarkedstiltak

For å motvirke svekkelsen i arbeidsmarkedet etter oljeprisfallet i 2014, ble omfanget av tiltaksplasser rettet mot arbeidsledige økt betydelig. Utsiktene for arbeidsmarkedet i 2019 tilsier at tiltaksomfanget nå kan reduseres. Regjeringen foreslår derfor en reduksjon i bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak for 2019. Bevilgningen sikrer et fortsatt godt tilbud til personer med nedsatt arbeidsevne og andre utsatte grupper.

Noen grupper er særlig utsatte i arbeidsmarkedet. Blant ungdom og innvandrere fra land utenfor EØS-området er det arbeidssøkere som stiller svakere på arbeidsmarkedet. Det samme gjelder personer som har stått lenge uten arbeid. Disse gruppene er særlig prioritert for deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Innsatsen for disse gruppene støttes også av inkluderingsdugnaden.

Den særskilte innsatsen for ungdom og langtidsledige som ble igangsatt i 2017 videreføres.

For å kunne tilby flere personer med rusproblemer tiltaksplass, jf. også Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020), er det innarbeidet en styrking av bevilgningen på 20 mill. kroner, inkludert personellressurser.

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er tiltak for personer som mottar eller i nær fremtid ventes å få innvilget uføretrygd, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Tiltaket kan arrangeres i skjermede virksomheter eller i ordinært arbeidsliv. Regjeringen foreslår å styrke innsatsen for denne gruppen ved å øke bevilgningen til VTA med 22,5 mill. kroner i 2019, inkludert personellressurser. VTA ble også styrket i Saldert budsjett 2018 og i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2018.

Arbeidsmarkedstiltaket lønnstilskudd er et godt virkemiddel for å få flere arbeidssøkere med redusert eller varierende produktivitet i arbeid. Innenfor rammen av arbeidsmarkedstiltakene skal derfor bruken av lønnstilskudd økes i 2019.

I forbindelse med inkluderingsdugnaden vil regjeringen i løpet av 2019 foreta endringer i ordningene med lønnstilskudd og opplæring, for å legge til rette for en enklere og mer effektiv bruk av virkemidlene.

Oppfølgingstjenester i Arbeids- og velferdsetatens egen regi omfatter utvidet oppfølging og individuell jobbstøtte. Dette finansieres i 2018 med en omdisponeringsfullmakt på inntil 200 mill. kroner fra arbeidsmarkedstiltakene til Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett. Denne innsatsen videreføres og styrkes, men foreslås budsjettert over egen post (kap. 634 Arbeidsmarkedstiltak, post 01 Driftsutgifter) fra 2019.

Se hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting og programkategorien 09.30 Arbeidsmarked for nærmere omtale av arbeidsmarkedstiltakene.

Endringer i permitteringsregelverket

Etter hovedregelen i lov om lønnsplikt under permittering er maksimal periode med fritak fra lønnsplikt 26 uker. Som følge av ringvirkningene i norsk økonomi av oljeprisfallet i 2014, ble perioden utvidet i 2015 og videre i 2016, til 49 uker. Arbeidsgiver har ti dagers lønnsplikt i starten av permitteringsperioden (arbeidsgiverperiode I). I 2016 ble det innført ytterligere fem dagers lønnsplikt etter 30 uker (arbeidsgiverperiode II).

Arbeidsledigheten har nå gått betydelig ned, og etterspørselen etter arbeidskraft øker. Antall permitterte er også redusert. Ved utgangen av august 2018 var det registrert 2 500 helt eller delvis permitterte. Det er vel 1 000 færre enn på samme tid i fjor. En studie fra Oslo Economics og Frischsenteret1 tyder på at et mer sjenerøst permitteringsregelverk med lengre fritaksperiode og kortere arbeidsgiverperiode bidrar til å øke innstrømmingen til permittering. Det er viktig at inntektssikringsordningene understøtter høy sysselsetting. Regjeringen foreslår at maksimal periode med fritak fra lønnsplikt under permittering reduseres fra 49 til 26 uker fra 1. januar 2019. Samtidig faller arbeidsgiverperiode II bort. Forslaget vil redusere dagpengebevilgningen i 2019. Se nærmere omtale av permitteringsordningen under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

Bedre inntektssikring for personer som nylig har blitt arbeidsledige – forskjøvet opptjeningsperiode for dagpenger

I dag legges inntekt det siste eller de tre siste avsluttede kalenderår til grunn i vurderingen av minsteinntektskrav og beregningsgrunnlag for å få dagpenger, fordi det er dette man har hatt tilgjengelige opplysninger om til nå. Når kravet til minsteinntekt og beregningsgrunnlag vurderes ut fra inntekt det siste eller de siste tre avsluttede kalenderår, kan det gi urimelige utslag for enkelte. Ledige som eksempelvis har opptjent krav til minsteinntekt i perioden januar til juni, men som ikke var i arbeid året før, vil ikke få dagpenger samme år. De må vente til årsskiftet. Med innføring av A-ordningen rapporteres inntekten månedlig, og Arbeids- og velferdsetaten har nå tilgang til løpende opplysninger om inntekt.

Forsikringshensyn tilsier at inngangsvilkårene og beregningsreglene bør knyttes til det mest aktuelle inntektstapet, og ikke et inntektstap som ligger langt tilbake i tid. Regjeringen foreslår derfor å flytte opptjeningsperioden for minsteinntekt og beregningsgrunnlag nærmere søknadstidspunktet. Fra 1. juli 2019 skal inntekten de siste 12 eller 36 månedene forut for søknadstidspunktet legges til grunn. Dagpengene vil da i større grad enn i dag baseres på inntekt kort tid før ledigheten inntreffer. Forslaget vil gi bedre inntektssikring for personer som nylig har blitt arbeidsledige, jf. også anmodningsvedtak nr. 63, 4. desember 2017. Forslaget anslås ikke å ha budsjettmessige konsekvenser for dagpengebevilgningen.

Endre fastsettelsen av dagpengegrunnlag for dem som får vedtak basert på tre siste årene

Dagpengene beregnes ut fra bruttoinntekt siste avsluttede kalenderår før søknad, eller de siste tre avsluttede kalenderår, dersom det gir høyere dagpenger. Inntekt over 6G regnes ikke med i dagpengegrunnlaget. Når det er inntekten de siste tre avsluttede kalenderårene som utgjør dagpengegrunnlaget, regnes taket på 6G i praksis ut fra gjennomsnittlig inntekt de siste tre avsluttede kalenderårene. Regjeringen foreslår at begrensningen på 6G skal gjelde inntekten i hvert enkelt av de tre siste årene før søknadstidspunktet, i stedet for gjennomsnittet. Endringen foreslås fra 1. januar 2019. Dermed vil praksis for beregningen av 6G-begrensningen bli den samme for dagpengene som for arbeidsavklaringspenger, sykepenger og uførepensjon. Forslaget vil redusere dagpengebevilgningen i 2019.

Se hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting og programkategorien 33.30 Arbeidsliv for nærmere omtale av permitteringsordningen og dagpengeordningen.

2.2.3 IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten er et langsiktig program fordelt på tre prosjekter. Modernisering av etatens IKT-systemer er nødvendig for å skifte ut svært gamle systemer som ikke tilfredsstiller krav til sikkerhet og brukervennlige tjenester. Systemene medfører unødvendig mye manuell behandling i ytelsesforvaltningen og gjør det vanskelig å implementere politiske reformer. Målet for programmet er å utvikle gode selvbetjeningsløsninger for brukerne, gi innsyn i egen sak og muligheter for digital kommunikasjon med forvaltningen. Dette bidrar både til gode brukeropplevelser, kortere saksbehandlingstid og økt kvalitet i ytelsesforvaltningen. I tillegg bidrar dette til at forvaltningen kan frigjøre ressurser som kan benyttes til bedre oppfølging av de som trenger bistand til å komme i arbeid. I moderniserte løsninger vil også krav til informasjonssikkerhet kunne ivaretas på en langt bedre måte enn i eksisterende gamle og komplekse systemer.

Prosjekt 1 ble avsluttet i 2015. Prosjekt 2 er planlagt avsluttet i løpet av 2. kvartal 2019. Prosjektet er i rute innenfor omfang, tid og kostnad. Prosjekt 3 foreslås startet opp i 2019 og er planlagt avsluttet i 2020.

I Prosjekt 3 planlegges det å innføre nye løsninger for sykepenger, pleiepenger, omsorgspenger m.m. Hensikten med Prosjekt 3 er å etablere fleksible IKT-løsninger som skal gi høy grad av automatisering og god kvalitet i saksbehandlingen. Det vil etableres selvbetjeningsløsninger med tilpasset veiledning til utfylling, innsending av søknader og dokumentasjon. Løsningene gir bedre tjenester for brukerne og gir over tid store gevinster for Arbeids- og velferdsetaten. Det vil bli etablert nye elektroniske løsninger med arbeidsgivere og helseaktører som vil gi betydelige gevinster, særlig for arbeidsgivere. Nye løsninger vil også bidra til å forebygge og avdekke trygdesvindel.

For 2019 foreslås en bevilgning på 423,5 mill. kroner til Prosjekt 3 i IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten.

Nytt folkeregister og tilknyttet ID-forvaltning er helt sentrale elementer i de fleste IKT-løsninger i etaten. Hovedprosjektet for modernisering av nytt folkeregister gjennomføres av Skattedirektoratet. Arbeids- og velferdsetaten er deltager i prosjektet for de opplysninger etaten skal oppdatere i nytt folkeregister. Arbeids- og velferdsetaten må i tillegg tilpasse egne systemløsninger slik at disse kan utnytte nye funksjoner og informasjonselementer fra nytt folkeregister. I 2018 ble etatens bevilgning økt med 35 mill. kroner til å dekke deler av etatens utgifter til arbeidet med tilpasning av etatens systemløsninger. Arbeidet fortsetter i 2019, og regjeringen foreslår å øke Arbeids- og velferdsetatens bevilgning til formålet med ytterligere 5 mill. kroner.

Se programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken for nærmere omtale.

2.2.4 Administrative forberedelser i Statens pensjonskasse for innføring av nye samordningsregler og ny offentlig tjenestepensjon

Nye regler for samordning av offentlig tjenestepensjon med alderspensjon fra folketrygden beregnet med ny opptjeningsmodell ble vedtatt av Stortinget 4. juni 2018, jf. Prop. 61 L (2017–2018) og Innst. 343 L (2017–2018). Samordningsreglene trer i kraft fra 2021 når årskullet født i 1954 fyller 67 år. Dette kullet vil da motta offentlig tjenestepensjon samordnet med alderspensjon fra folketrygden delvis beregnet med ny opptjeningsmodell. Statens pensjonskasse vil i 2019 fortsette arbeidet med de administrative forberedelser slik at de kan forvalte det nye regelverket på en effektiv og korrekt måte. Dette bidrar til rettssikkerhet og trygghet for medlemmene i Statens pensjonskasse. Bevilgningen til Statens pensjonskasse foreslås økt med 50 mill. kroner i 2019, jf. kap. 2470, post 45.

Statens pensjonskasse har også startet de administrative forberedelser knyttet til ny offentlig tjenestepensjon som følge av den avtalen som ble inngått 3. mars 2018 mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Det vises til nærmere omtale under programkategori 09.50.

2.2.5 Styrket innsats mot arbeidslivskriminalitet

Arbeidslivskriminalitet er en kompleks og grenseoverskridende utfordring, med store konsekvenser både for utsatte arbeidstakere, for virksomheter som må konkurrere med useriøse og kriminelle aktører, og for samfunnet. Det ble i 2015 beregnet at omfanget av verdiskaping knyttet til ulovlig virksomhet som er skjult for omverden utgjorde 1,2 pst. av fastlands-BNP, tilsvarende om lag 30 mrd. kroner (Samfunnsøkonomisk analyse, rapport 69-2017).

Arbeidslivskriminalitet er blitt mer krevende å bekjempe. Økt kapasitet og mulighet for bl.a. bedre informasjonsdeling i det tverretatlige samarbeidet er en viktig forutsetning for at etatene skal kunne jobbe mer effektivt. Det er derfor viktig at etatssamarbeidet styrkes og prioriteres med utgangspunkt i kunnskap om hva som gir best effekt, herunder nødvendig utvikling av felles teknologistøtte. Regjeringen foreslår fra 2019 å styrke innsatsen i arbeidslivskriminalitetssentrene med 20 mill. kroner. Av styrkingen skal 10 mill. kroner gå til teknologistøtte og 10 mill. kroner til øvrig styrking av arbeidslivskriminalitetssentrenes arbeid, ut fra etatenes felles vurdering av hvor innsatsen gir størst effekt.

Se nærmere omtale under hhv. kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten og kap. 640 Arbeidstilsynet i del II, samt i budsjettproposisjon for Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.

2.2.6 Sikkerhet i petroleumssektoren

Petroleumsnæringen er en næring i rask endring. Endrings- og effektiviseringsprosesser er komplekse, og kan omfatte både nedbemanning, økende fokus på mer kostnadseffektive løsninger, teknologiutvikling og endret organisering av arbeid. Teknologiutvikling bidrar til høyere HMS-nivå og effektivitet i petroleumsvirksomheten, men kan også medføre nye utfordringer som næringen må håndtere. De siste årene har det bl.a. i økende grad blitt utviklet og tatt i bruk nye driftskonsepter som enklere innretninger. I tillegg rapporteres det om økende bruk av flerbruksfartøy.

Stortinget behandlet i juni 2018 Meld. St. 12 (2017–2018) Helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten. I meldingen er det en bred gjennomgang av HMS-tilstanden i næringen og en vurdering av tilsynsoppfølging og regelverk, samt ulike tiltak for videre oppfølging.

På bakgrunn av endringene i petroleumsnæringen og HMS-utfordringer i sektoren foreslår regjeringen å styrke Petroleumstilsynets oppfølging knyttet til kunnskapsutvikling og læring, herunder videreutvikling av tilsynsmetoder knyttet til oppfølging av nye driftskonsepter og flerbruksfartøy, samt arbeid med videreutvikling av RNNP og risikokartlegging.

Regjeringen foreslår at det for 2019 bevilges 7 mill. kroner til styrket oppfølging av sikkerheten i petroleumsvirksomheten. Se også omtale under hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv og under programkategori 09.40.

2.2.7 Endringer i grunnstønadsordningen

Grunnstønad skal kompensere for nødvendige, varige og løpende ekstrautgifter som funksjonshemmede og kronisk syke har. Det har over tid skjedd store endringer i bruken av grunnstønadsordningen, både hva gjelder hvilke diagnoser stønadsmottakerne har og hvilke typer utgifter som dekkes. Det har bl.a. vært en sterk vekst i antall personer som mottar stønad til fordyret kosthold ved diett. De fleste nye mottakere av grunnstønad får nå innvilget stønad til fordyret kosthold på grunn av cøliaki og andre glutenintoleranser.

En ekstern gjennomgang av grunnstønadsordningen peker på at satsnivået for ekstrautgifter til glutenfri diett ble satt for nesten 20 år siden og at de faktiske merutgiftene er lavere enn stønaden som gis. Glutenfrie produkter har over tid blitt mer tilgjengelige på markedet, og prisen på disse produktene har falt. Forbruksforskningsinstituttet SIFO har på oppdrag av departementet kartlagt ekstrautgifter for nødvendig diett som følge av cøliaki. De beregnede ekstrautgiftene er betydelig lavere enn stønaden som gis. Beregningene gir dermed grunnlag for å redusere satsen for grunnstønad til personer som har ekstrautgifter til glutenfritt kosthold som følge av cøliaki fra sats 4 (foreslås satt til 24 252 kroner per år fra 1. januar 2019) til sats 1 (foreslås satt til 8 232 kroner per år fra 1. januar 2019). Endringen iverksettes 1. mars 2019.

Fra samme tidspunkt gjennomføres også en endring i praksis ved at grunnstønad til personer med non-cøliaki glutenintoleranse opphører. Etter folketrygdloven er det en forutsetning for å få grunnstønad til fordyret kosthold at nødvendigheten av spesialdiett for den aktuelle sykdomsdiagnosen er vitenskapelig dokumentert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Ifølge gjeldende praksis har personer med non-cøliaki glutenintoleranse vært ansett for å oppfylle vilkårene for grunnstønad til fordyret kosthold. Medisinske fagmiljøer mener imidlertid at non-cøliaki glutensensitivitet ikke kan anses som en sykdom som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent, noe som er en forutsetning for å motta grunnstønad til fordyret kosthold.

Endringene innebærer innsparinger i bevilgningen til grunnstønad på til sammen 410 mill. kroner i 2019. Antall personer som blir diagnostisert med cøliaki og som derfor går over på glutenfri kost forventes å øke. De foreslåtte endringene kan dermed forventes å gi betydelige innsparinger på sikt.

Den eksterne gjennomgangen peker på at en bør se på muligheten for økt bruk av standardsatser. Standardsatser vil redusere dokumentasjonskravene og innebære en forenkling både for stønadsmottakerne og for Arbeids- og velferdsetaten. Forbruksforskningsinstituttet SIFO har på oppdrag av departementet kartlagt ekstrautgifter for visse typer utgifter for utvalgte diagnosegrupper. Det innføres en standardsats for personer med hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD, hyperaktivitet mv.) for ekstrautgifter til slitasje på klær, sengetøy mv. Basert på SIFOs kartlegging settes standardsatsen til sats 1. Innføring av en standardsats vil kunne føre til at flere søker om og tilstås grunnstønad, og anslås å gi merutgifter i størrelsesorden 4,5 mill. kroner. SIFOs kartlegging viser at det er grunnlag for å foreta en oppmykning av gjeldende stønadspraksis for ekstrautgifter til slitasje på klær, sengetøy mv. for personer med psoriasis og atopisk eksem. Oppmykningen vil innebære at flere vil kunne få grunnstønad med en høyere sats, samtidig som flere med mindre omfattende sykdomsutbrudd vil kunne komme inn i ordningen og tilstås sats 1. Endringen anslås å gi merutgifter i størrelsesorden 12,5 mill. kroner.

Se nærmere omtale under hovedmål om økonomisk og sosial sikkerhet og programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

2.2.8 Underregulering av tilskuddssatser i folketrygden

Satsene for tilleggsstønader, tilretteleggingstilskudd, grunn- og hjelpestønad, bidragsforskott, samt enkelte satser på hjelpemiddelområdet underreguleres med 0,4 prosentpoeng. Samlet utgjør dette en innsparing på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett på 19 mill. kroner.

2.2.9 Avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for økt effektivitet. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer det at driftsutgifter reduseres med 67 mill. kroner.

2.2.10 Pensjonsreformen

For å styrke bærekraften i pensjonssystemet og sikre en god fordeling av byrder og goder mellom generasjoner, ble pensjonsreglene lagt om fra 2011. Det nye pensjonssystemet er økonomisk bærekraftig og gir gode insentiver til arbeid. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk, og fortsetter å gjennomføre pensjonsreformen.

Regjeringen og partene i offentlig sektor kom til enighet om en ny pensjonsløsning for offentlig sektor 3. mars 2018. Avtalen omfatter både alderspensjon og AFP. Som i dag vil reglene være like for kvinner og menn, og sikre en livsvarig utbetaling av pensjon. De nye ordningene gir bedre insentiver til å stå lenger i jobb, gjør det lettere for offentlig ansatte å kompensere for effekten av levealdersjusteringen og gjør det enklere å bytte jobb mellom offentlig og privat sektor. Ny AFP utformes etter mønster av ny AFP i privat sektor. Ny alderspensjon utformes som en påslagsordning hvor:

• alle år i jobb fram til 75 år gir pensjonsopptjening

• pensjonen skal beregnes uavhengig av folketrygden

• pensjonen kan tas ut fleksibelt fra 62 år og kan kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen reduseres.

De nye ordningene skal gjelde fra 2020 og omfatte årskull født fra og med 1963.

2.2.11 IA- avtalen

Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er en avtale mellom regjeringen og partene i arbeidslivet for å bidra til at arbeidslivet blir mer inkluderende. Avtalens overordnede mål er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet.

Faggruppen for IA-avtalen er en partssammensatt arbeidsgruppe som bl.a. skal drøfte utviklingen i IA-målene. Som en del av årets rapport har faggruppen foretatt en gjennomgang som viser at det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentasjon om bruken og effekten av de to sentrale IA-virkemidlene NAV Arbeidslivssenter og forebyggings- og tilretteleggingstilskuddet. Det er gitt en nærmere omtale av status og utvikling for IA-avtalens mål under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting i del II.

Dagens IA-avtale utløper ved utgangen av 2018. Regjeringen har innledet diskusjoner med partene i arbeidslivet om mulig innretning og innhold i en ev. ny IA-avtale etter 2018.

3 Sysselsetting, levekår og utviklingen i sentrale inntektssikringsordninger

3.1 Innledning

Høy sysselsetting og god produktivitetsutvikling er grunnlaget for høy verdiskaping. En stor arbeidsstyrke er vår viktigste ressurs. Utvikling av arbeidsstyrkens kompetanse stiller krav til arbeidstakere og arbeidsgivere, til virkemidlene i arbeidsmarkedspolitikken og til samarbeid med utdanningsmyndighetene og partene i arbeidslivet. Sysselsettingsandelen i Norge er høy sammenlignet med mange andre OECD-land. Det er høy yrkesdeltakelse blant kvinner og seniorer, mens sysselsettingen for menn i alderen 25–54 år er lavere enn gjennomsnittet for OECD. Etter flere år med fall, begynte sysselsettingsandelen i 2017 igjen å øke.

Den demografiske utviklingen påvirker utgiftene til de rettighetsbaserte ordningene i folketrygden. Vi lever stadig lengre, og befolkningsframskrivinger peker på at denne utviklingen vil fortsette. Det blir gradvis færre arbeidstakere per pensjonist i Norge. Dette vil innebære at en stadig større andel av samfunnets ressurser må gå til å sikre en trygg og verdig alderdom, noe som stiller offentlige finanser, pensjonssystemet og de øvrige velferdsordningene overfor store utfordringer i årene framover.

Det er for mange i yrkesaktiv alder som i perioder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser. Særlig er bruken av helserelaterte ytelser høy sammenlignet med andre OECD-land. Personer med svake kvalifikasjoner, personer med helseproblemer, en del unge og noen innvandrergrupper har problemer med å få eller beholde jobber. Unge uten videregående opplæring risikerer å få en ustabil yrkeskarriere med mye ledighet og lav pensjonsopptjening. Det er også en utfordring for noen grupper innvandrere å bli integrert i arbeidsmarkedet.

Det største sosiale skillet i Norge går mellom de som har jobb og de som står utenfor arbeidslivet. Det er tendenser til økende inntektsforskjeller og økt andel med vedvarende lavinntekt, selv om forskjellene og forekomsten av lavinntekt er mindre i Norge enn i andre land.

Arbeidsmiljøstandarden i Norge er høy. Det er likevel helse- og sikkerhetsmessige utfordringer i noen bransjer og yrker, bl.a. er arbeidslivskriminaliteten blitt grovere, mer omfattende og sammensatt.

3.2 Situasjonen i arbeidsmarkedet

Sysselsettingen øker

Utviklingen i arbeidsmarkedet er god. Etter svak utvikling i 2015 og 2016, tok veksten i sysselsettingen seg opp i 2017 og inn i 2018. Økt etterspørsel etter arbeidskraft gjenspeiles også i at antall ledige stillinger har økt gjennom 2017 og 2018, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). I 2. kvartal 2018 var det 44 000 flere sysselsatte enn på samme tid ett år tidligere, ifølge nasjonalregnskapet. Det tilsvarer en vekst på 1,6 pst., den høyeste vekstraten siden 2012.

Den økte sysselsettingen etter 2016 er bredt basert, med sterk vekst i bl.a. bygg og anlegg, og privat og kommunal tjenesteyting. Industrien har hatt sysselsettingsvekst fra og med 3. kvartal 2017, etter nedgang gjennom de tre foregående årene. Over tre fjerdedeler av oppgangen i antall lønnstakere det siste året har kommet i privat sektor, inkludert offentlig eide foretak. Mer enn halvparten av veksten i antall lønnstakere det siste året har kommet blant innvandrere.

SSB har i år begynt å publisere løpende statistikk over brutto vekst av nye jobber. Bruttostrømmene gir bedre inntrykk av dynamikken i arbeidsmarkedet. Fra 2. kvartal 2017 til 2. kvartal 2018 ble det etablert 307 000 nye arbeidsforhold, mens 253 000 arbeidsforhold forsvant. Om lag to tredjedeler av jobbveksten kom blant etablerte bedrifter, mens en tredjedel kom i nyetablerte bedrifter. Den årlige jobbveksten tilsvarer i overkant av 10 pst. av den samlede beholdningen av jobber.

Oppgangen i antall sysselsatte har vært sterk nok til at også sysselsettingen som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder (15–74 år) har økt. Det betyr at den langvarige nedgangen i sysselsettingsandelen har stoppet opp og er snudd til oppgang. I 2. kvartal var 67,3 pst. av befolkningen (15–74 år) sysselsatt, justert for normale sesongvariasjoner. Det er 0,7 prosentenheter høyere enn bunnpunktet i fjor sommer. De yngste, som opplevde sterkest reduksjon i sysselsettingen da konjunkturene var svake, har hatt den sterkeste oppgangen det siste året, se figur 3.1.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Gode konjunkturer har vært den viktigste årsaken til økningen i sysselsettingsraten i 2017 og 2018. Et mer langsiktig utviklingstrekk er at økende utdanningsnivå i befolkningen isolert sett har bidratt til å trekke opp andelen i arbeid. I motsatt retning har økt andel eldre trukket sysselsettingsraten ned. Denne alderseffekten har betydd mindre de siste årene.

Om lag tre av fire sysselsatte jobber heltid, og denne andelen har økt noe de siste to årene. Andelen som jobber kort deltid (under 20 timer per uke) har gått ned. Det er særlig blant kvinner med barn under 16 år at heltidsandelen øker, ifølge tall fra SSB.

I 2. kvartal 2018 var 8,3 pst. av de sysselsatte midlertidig ansatt. Andelen har vært relativt stabil de siste årene. I 2. kvartal 2013 var 8,2 pst. av de sysselsatte midlertidig ansatt. Det er særlig personer under 30 år som har midlertidige arbeidsforhold.

Redusert arbeidsledighet

Arbeidsledigheten har gått gradvis ned siden høsten 2016, se figur 3.2. Det viser tall både fra SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) og registrert ledighet. AKU-ledigheten har falt fra i overkant av 5 pst. til knapt 4 pst., og ligger i overkant av gjennomsnittet for de siste 20 årene. Den registrerte ledigheten har falt til det laveste nivået siden begynnelsen av 2009, og er klart lavere enn 20-årsgjennomsnittet.

Den månedlige tilgangen av nye arbeidssøkere har falt. Tall fra sommeren 2018 viser at knappe 800 personer meldte seg som arbeidssøkere til Arbeids- og velferdsetaten i gjennomsnitt per virkedag (sesongjustert). Tre år tidligere gjaldt det over 1 000. Vi må tilbake til før finanskrisen i 2008 for å finne like lave innstrømmingstall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Hver måned er det store strømmer av personer inn i ledighet og ut av ledighet. Mange ledige komme raskt i arbeid igjen. Av de som ble registrert ledige i desember 2017, er om lag halvparten kommet over i jobb i løpet av første halvår i år. Det samme mønsteret så vi for dem som ble ledige i desember 2016. Senere i ledighetsforløpet er overgangen til jobb langt lavere. Ytterligere knapt 10 pst. var tilbake i jobb etter ett og et halvt år.

Andelen registrerte langtidsledige (ledige ut over seks måneder) har blitt redusert med 4 prosentenheter det siste året. Eldre og personer med kort utdanning er overrepresentert blant langtidsledige.

Lavere innvandring

Arbeidsinnvandringen økte sterkt da etterspørselen etter arbeidskraft var stor i forrige oppgangskonjunktur, og har avtatt de siste årene når veksten i økonomien har vært svakere. På denne måten har arbeidsinnvandringen bidratt til at arbeidsmarkedet bedre har kunnet møte svingningene i arbeidskraftetterspørselen i Norge.

Figur 3.3 viser hvordan nettoinnvandringen fra enkelte EØS-land med stort innslag av arbeidsinnvandrere falt markert fra 2012. Det ser ut til at bunnen ble nådd i fjor høst, og at den siden har økt noe igjen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Samtidig har det vært en betydelig nedgang i nettoinnvandringen fra land i Asia og Afrika de siste par årene. Det trekker ned samlet nettoinnvandring.

Arbeidsmarkedet for innvandrere

Innvandrere deltar i mindre grad i arbeidsmarkedet enn den øvrige befolkningen. Forskjellen har likevel blitt mindre. Sysselsettingsraten blant innvandrere økte med 1 prosentenhet fra 4. kvartal 2016 til 4. kvartal 2017, sammenlignet med 0,5 prosentenheter i majoritetsbefolkningen.

Ved utgangen av 2017 var sysselsettingsraten blant innvandrere 65 pst., sammenliknet med 77,7 pst. i majoritetsbefolkningen. Justering for at innvandrerbefolkningen er yngre enn majoritetsbefolkningen, ville gitt noe større forskjell. Det er store variasjoner i yrkesdeltakelse blant innvandrere, avhengig av landbakgrunn, kjønn og botid i Norge. Andelen i jobb er forholdsvis høy blant innvandrere fra land i Europa og Nord-Amerika, som i stor grad har kommet som arbeidsinnvandrere, og relativt lav blant innvandrere fra land i Afrika og Asia som har kommet som flyktninger eller ved familiegjenforening. Sysselsettingen er særlig lav blant kvinner i denne gruppen.

Ledigheten blant innvandrere har hatt samme utvikling som ledigheten ellers, men selve nivået er høyere. Det er imidlertid store forskjeller i ledighetsnivået mellom ulike landgrupper, og høyest er ledigheten blant innvandrere fra Afrika og Asia.

Arbeidsledigheten blant innvandrere var 5,3 pst. i 2. kvartal 2018. Alle landgrupper har opplevd nedgang i ledigheten etter årsskiftet 2015/2016. Størst har nedgangen vært blant personer fra EU-land i Øst-Europa. Det var også denne landgruppen som opplevde størst økning i 2014 og 2015.

Økt sysselsetting blant unge

Det positive omslaget i arbeidsmarkedet har vært tydeligst for unge, som også hadde størst nedgang i yrkesdeltakelsen i årene før. På ett år har sysselsettingsraten blant 15–24-åringer økt med 1,5 prosentenheter, til 50,2 pst. Økningen er mer enn det dobbelte av økningen i eldre aldersgrupper, se figur 3.1. Også blant 25–30-åringer har sysselsettingen økt markert det siste året, ifølge tall fra AKU.

Mange unge er under utdanning, og mye av sysselsettingen i denne gruppen er derfor i form av deltid. Høy andel under utdanning kommer også til uttrykk ved at mange unge arbeidsledige oppgir i AKU at utdanning er deres hovedaktivitet. Av alle arbeidsledige oppgir en av fire at utdanning er deres hovedaktivitet, mens dette gjelder nær en av tre i ungdomsgruppen.

Nivået på ungdomsledigheten må ses i sammenheng med nivået på den samlede ledigheten. Land som har lav samlet ledighet har gjennomgående også lav ungdomsledighet, og omvendt. Ungdomsledigheten i Norge er relativ lav i internasjonal sammenheng.

AKU-ledigheten for unge (15–24 år) gikk mye ned gjennom siste halvdel av 2017. Senere har den holdt seg nokså stabil. I juni 2018 var AKU-ledigheten blant 15–24-åringer 9,7 pst.

En spesiell oppmerksomhet er knyttet til unge som verken er under utdanning eller i arbeid, den såkalte NEET-gruppen («Not in Employment, Education or Training»). Unge i denne sammenhengen avgrenses vanligvis til aldersgruppen 15–29 år. NEET-raten er høyest for de eldste i aldergruppen, og lav blant dem under 20 år. Hovedbildet er at det har vært små bevegelser i NEET-raten det siste ti-året, se figur 3.4.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

NEET-gruppen er sammensatt. Den består bl.a. av ledige, unge med alvorlige helseproblemer, personer som er hjemme med barn og personer som har valgt å ta pause fra arbeid og skole. Innvandrere er klart overrepresentert.

I en OECD-rapport fra 2018 om unge utenfor utdanning og arbeid i Norge, vises det til frafall fra videregående opplæring som den viktigste risikofaktoren for å havne i NEET-gruppen. Mer enn halvparten av unge i NEET-gruppen har ikke fullført videregående opplæring, og syv av ti er inaktive i Norge, mot fem av ti i OECD-landene i gjennomsnitt. OECD uttrykker bekymring for unge NEETs som er passive og heller ikke søker arbeid. Disse står gjerne langt fra arbeidsmarkedet og er vanskeligere å nå fordi de ofte ikke er i kontakt med det offentlige tjenesteapparatet.

Økning i sysselsettingen blant eldre

Sysselsettingen faller mye fra 60 årsalderen. Etter årtusenskiftet har det blitt flere eldre i befolkningen, og det har bidratt til å redusere den samlede sysselsettingsraten. Effekten er imidlertid avtakende. De store etterkrigskullene har nå forlatt arbeidslivet og blitt alderspensjonister.

Samtidig har personer over 60 år i stadig større grad deltatt i arbeidslivet de siste 15–20 årene, og dermed bidratt til å motvirke nedgangen i samlet sysselsetting. Både bedre helse, økt levealder og økt utdanning kan forklare denne utviklingen. I tillegg må økningen ses i sammenheng med pensjonsreformen fra 2011, som innebærer tydelige stimulanser til å stå lenger i jobb.

Fra 2. kvartal 2017 til 2. kvartal 2018 har vi sett en ytterligere økning i sysselsettingsandelen blant personer i 60-årene, se også omtalen av sysselsetting blant eldre under punkt 3.6 Pensjon.

Eldre arbeidstakere bytter jobb i mindre grad enn yngre, og blir i mindre grad utsatt for oppsigelser. Når personer mellom 60 og 70 år trekker seg ut av arbeidslivet, skyldes det i stor grad egne valg. Samtidig har eldre som først har blitt arbeidsledige større vanskeligheter enn yngre med å komme tilbake i jobb. Norsk seniorpolitisk barometer viser at eldre arbeidssøkere gjennomgående vurderes som mindre attraktive enn yngre arbeidssøkere. Samtidig viser undersøkelsen at arbeidsgivernes grense for å vurdere når en arbeidssøker er å betrakte som eldre, har økt.

Stabil sysselsetting blant funksjonshemmede

Om lag 17 pst. av befolkningen i alderen 15–66 år, tilsvarende 600 000 personer, oppgir å ha en funksjonshemming, ifølge AKU for 2. kvartal 2018. Andelen reduseres med 5-6 prosentenheter dersom en bare ser på de som har svart at de er funksjonshemmet to år på rad, ifølge en undersøkelse i regi av IA-faggruppen.

Sysselsettingen blant de som oppgir å ha en funksjonshemming var 44 pst., i 2. kvartal 2018, og noe høyere for menn enn for kvinner. Andelen har holdt seg forholdsvis stabil over mange år.

Mer enn 40 pst. av sysselsatte funksjonshemmede jobber deltid. Nær én tredel mottar samtidig ulike stønader, først og fremst helserelaterte stønader. Både andelen i deltid og andelen som mottar stønader har vært fallende de siste tre årene. Den samme undersøkelsen viser at andelen med funksjonshemming som oppgir at arbeidsoppgavene tilpasses, har økt med hele 18 prosentenheter fra 2002.

Om lag en firedel av funksjonshemmede som ikke er i arbeid, eller om 85 000 personer, oppgir at de ønsker arbeid. Langt fra alle disse oppfyller vilkårene for å bli regnet som arbeidssøker i AKU.

Nedgang i antall personer med nedsatt arbeidsevne

Nedsatt arbeidsevne er en betegnelse arbeids- og velferdsforvaltningen benytter for brukere som på grunn av fysiske, psykiske eller sosiale årsaker har behov for ekstra oppfølging fra NAV-kontoret for å få eller beholde arbeid. Denne gruppen omfatter personer som har gjennomført en arbeidsevnevurdering i arbeids- og velferdsforvaltningen, som konkluderer med et betydelig behov for innsats for at personen skal komme i jobb. Ved utgangen av juni 2018 var det 188 000 personer som var registrert med nedsatt arbeidsevne, tilsvarende 5,6 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år.

Av de som var registrert med nedsatt arbeidsevne mottok 69 pst. arbeidsavklaringspenger. Denne andelen har vært fallende etter 2010. Samtidig har det vært en økning i andelen som enten mottar kommunale ytelser eller som ikke har stønad fra Arbeids- og velferdsetaten. Antall personer som er registrert med nedsatt arbeidsevne i Arbeids- og velferdsetaten har gått ned etter toppen i 2011. Nedgangen det siste året har vært særlig sterk. Også blant unge er det nå nedgang. Mange med nedsatt arbeidsevne kommer over i jobb, men det er også mange som blir uføretrygdet. Av de som sluttet å være registrert med nedsatt arbeidsevne i 1. kvartal 2017, var det 42 pst. som gikk over i jobb og 37 pst. som begynte å motta uføretrygd.

Institutt for samfunnsforskning (ISF) har i en ny rapport2 studert kjennetegn ved unge (18–29 år) som blir registrert med nedsatt arbeidsevne. Gruppen skiller seg fra andre unge langs en rekke kjennetegn, der ikke fullført videregående skole er særlig viktig. Det samme er perioder utenfor skole og arbeid. Også foreldrenes utdanning og inntekt betyr mye for barnas sannsynlighet for å bli registrert med nedsatt arbeidsevne.

3.3 Arbeidsmiljøtilstanden

De fleste i Norge arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold. Arbeidsforholdene er jevnt over bedre enn i andre land. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø (LKU 2016) viser at 89 pst. av arbeidstakerne er tilfreds med jobben sin, og andelen som opplever å være utsatt for risiko på jobb har falt. Men selv om helhetsbildet er bra er det ikke alltid sammenfall mellom høy trivsel og høy sikkerhet. Det er fortsatt utfordringer i enkelte bransjer og yrker, og deler av arbeidslivet er preget av høyt sykefravær og tidlig avgang.

Norsk arbeidsliv har endret seg betraktelig fra arbeidsmiljøloven ble innført i 1977 og fram til i dag. Demografisk, teknologisk og global utvikling har ført til at behovet og muligheten for større fleksibilitet i arbeidslivet har økt. Endringer i nærings- og yrkessammensetning gir behov for omstilling. Samtidig har Norge sammenlignet med andre land et stabilt og trygt arbeidsliv.

Faktaboka om arbeidsmiljø og helse 2018 gir en oversikt over status og utviklingstrekk på det norske arbeidsmiljøområdet (Faktaboka 2018, STAMI). De største helseutfordringene blant norske yrkesaktive, både når det gjelder omfang og kostnader i form av redusert helse, sykefravær og uførhet, er muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske plager som angst og depresjon. Forekomsten av muskel- og skjelettlidelser har ikke endret seg de siste 20 årene, mens forekomsten av psykiske plager har økt noe siden 2009. Psykiske lidelser har de senere årene blitt mer utbredt som medisinske diagnoser i tilknytning til både sykefravær og uføretrygd.

Veksten i tjenesteytende sektor har ført til at stadig flere jobber i yrker preget av kunde-, bruker- og pasientrelasjoner med utfordringer knyttet til emosjonelle krav, rollekonflikter og i enkelte yrkesgrupper; vold og trusler. Samtidig er flere av de tradisjonelle fysiske, kjemiske og mekaniske arbeidsmiljøeksponeringene fortsatt utbredt i mange yrker.

Statens arbeidsmiljøinstitutts overvåkningsdata indikerer at 25 pst. av alle sykefraværstilfellene i løpet av et år kan tilskrives mekaniske eksponeringer og om lag 15 pst. kan tilskrives psykososiale risikofaktorer på arbeidsplassen. Om lag 35 % av de med minst ett sykefravær på mer enn 14 dager siste år oppgir at fraværet var arbeidsrelatert.

Arbeidsskader antas å utgjøre om lag 12 pst. av alle skadetilfeller i Norge, og det er særlig høy skaderisiko blant unge menn og utenlandske arbeidstakere. Tallet på arbeidsskadedødsfall har gått betydelig ned i et lengre tidsperspektiv. Det er usikkerhet knyttet til datagrunnlaget, bl.a. grunnet underrapportering, men mye tyder likevel på at tallene både for arbeidsskader som medfører sykefravær, og for arbeidsskadedødsfall, er synkende de siste årene fram til 2016. For 2017 har Arbeidstilsynet registrert 27 arbeidsskadedødsfall mot 25 i 2016 for det landbaserte arbeidslivet. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP 2017) viser at det på norsk sokkel ble meldt 205 rapporteringspliktige personskader til Petroleumstilsynet, mot 189 i 2016. 27 av disse skadene ble klassifisert som alvorlige i 2017 mot 17 i 2016. Det var i petroleumsvirksomheten ingen arbeidsskadedødsfall i 2016, og et dødsfall i 2017. De siste ti årene er det registrert fire dødsfall. For nærmere omtale av sikkerheten i petroleumssektoren, se hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

For nærmere omtale av forebyggende arbeidsmiljøarbeid, se omtale under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

3.4 Levekår/lavinntekt

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning og de fleste har hatt en betydelig realinntektsvekst og forbruksvekst.

Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i inntekter og levekår, men også her har inntektsulikheten økt noe over de siste 30 årene. Utviklingen i retning av noe større forskjeller skyldes flere forhold. Bl.a. har kapitalinntektene økt, og dette er inntekter som i stor grad tilfaller husholdningene på toppen av inntektsfordelingen. Videre skyldes en stor del av de økte forskjellene en vekst i innvandrerbefolkningen, og innvandrere er overrepresentert i den nedre delen av inntektsfordelingen. De siste årene har i tillegg inntektsveksten til husholdningene med de laveste inntektene vært noe mindre enn i resten av befolkningen, noe som også bidrar til større ulikhet. Husholdningene nederst i inntektsfordelingen, bl.a. par med små barn og enslige forsørgere, hadde en svak inntektsreduksjon fra 2014 til 2015. I 2016 hadde alle husholdningstyper en kraftig realinntektsnedgang, og barnefamilier var blant gruppene med størst nedgang. Ifølge SSB skyldes realinntektsnedgangen både sterk prisvekst fra 2015 til 2016 og svak nominell økning i lønn og pensjoner. Inntektsulikheten gikk noe ned i 2016, sammenlignet med 2015. Inntektsfordelingen i 2015 ble imidlertid påvirket av at mange aksjonærer tok ut utbytte, i påvente av økt beskatning av slike inntekter i 2016. Ser en bort fra den betydningen aksjeutbytte har på inntektsfordelingen, var inntektsfordelingen omtrent uendret fra 2015 til 2016.

En andel av befolkningen har økonomiske ressurser som avviker betydelig fra det generelle inntektsnivået i samfunnet. Noen har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for deltakelse i samfunnet. Inntekt er en sentral indikator på fattigdom, men det er også andre levekårsfaktorer som ikke fanges opp av inntektsmålet alene. Et rent inntektsbegrep inkluderer kontantinntekter og stønader, men fanger bl.a. ikke opp verdien av offentlige tjenester. En mye brukt indikator på fattigdom og levekårsproblemer er likevel andelen personer med inntekt under et gitt nivå. Denne andelen påvirkes i stor grad av hvordan en definerer lavinntekt, se boks 3.1.

Andelen med vedvarende lavinntekt har vært relativt stabil siden slutten av 1990-tallet og på 2000-tallet, men har økt siden 2010. En av forklaringene er at lavinntektsmålet er relativt, og at det generelle inntektsnivået – og dermed medianinntekten – har økt over tid. Selv om det over tid har vært en betydelig inntektsvekst i gjennomsnitt også i lavinntektsgruppen, har veksten i medianinntekten vært noe høyere. I de senere år har lavinntektsgruppen i mindre grad enn tidligere hatt en realinntektsvekst. En annen vesentlig forklaring på økningen er befolkningsvekst som følge av innvandring. Økningen må også ses i sammenheng med svekkelsen på arbeidsmarkedet fra 2012 og noen år framover, da lavinntekt henger tett sammen med lav yrkesaktivitet. I perioden 2014–2016 hadde 9,4 pst. av befolkningen, om lag 455 000 personer, en inntekt under 60 pst. av mediangjennomsnittet. Dette er en økning på 0,1 prosentpoeng fra forutgående treårsperiode, tilsvarende om lag 11 000 personer.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, enslige forsørgere, barnerike familier, innvandrerbefolkningen og blant aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig. Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Endrede familiemønstre, med flere enslige forsørgere og aleneboende over tid, har isolert sett bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter. Andelen barnefamilier med små barn og enslige forsørgere med lavinntekt har økt, og dette må ses i sammenheng både med økningen i innvandrerbefolkningen og inntektsutviklingen for disse gruppene. Forekomsten av lavinntekt blant ungdom og unge voksne har også økt. Utviklingen skyldes at flere unge har fått en svakere posisjon på arbeidsmarkedet. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant alderspensjonister, falt. Pensjonister har hatt relativt god inntektsvekst de senere årene. Dette skyldes bl.a. opptrapping av minstepensjonen, økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull. Videre har regjeringen gjennomført betydelige skattelettelser som også har kommet pensjonistene til gode. Aleneboende minstepensjonister er fremdeles overrepresentert i lavinntektsgruppen.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrere3 har, på samme måte som for befolkningen for øvrig, økt noe de senere årene, og ligger på et høyt nivå. Litt over 28 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hadde, målt ut fra EU-60, vedvarende lavinntekt i perioden 2014–2016. Dette utgjør om lag 207 000 personer. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Mange nyankomne har svak tilknytning til arbeidsmarkedet. I denne gruppen er det mobilitet ut av lavinntekt, etter hvert som en del av disse får en mer etablert tilknytning til arbeidsmarkedet. Noen innvandrergrupper har høy forekomst av lavinntekt til tross for lang botid. Dette gjelder bl.a. innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Irak, Syria og Afghanistan.

Andelen og antallet barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt over tid. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning. Barn med bakgrunn fra landgrupper der familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødre er lav, er klart overrepresentert i lavinntektsgruppen. I perioden 2014–2016 levde 101 000 barn (10,3 pst. av alle barn) i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt med EU-60. Dette var en økning på 0,3 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Det tilsvarer om lag 3 000 barn. Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt også i perioder med stabil andel med lavinntekt, fordi befolkningen øker. Nær 55 pst. av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. Det har også vært en økning blant etnisk norske barn.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for levekårene og livssituasjonen til enkeltpersoner, barn og barnefamilier. Det er i de senere årene presentert flere studier der en har forsøkt å ta hensyn til verdien av offentlige tjenester ved målingen av lavinntekt. Studiene bruker et utvidet inntektsbegrep som i tillegg til registrert kontantinntekt omfatter anslag for verdien av offentlige tjenester. I en studie fra 2010 anslo Aaberge m.fl.4 at andelen med lavinntekt i Norge reduseres med nærmere en tredjedel når verdien av offentlige tjenester regnes med.

Offentlige tjenester bidrar til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Det er stor forskjell på å ha en gitt kontantinntekt i et land der slike tjenester er gratis eller subsidierte, og å ha den samme inntekten i et land der slike tjenester må kjøpes i det private markedet. Ved internasjonale sammenligninger må en også ta i betraktning at lavinntektsgrensen er høyere i Norge enn i de fleste andre land, og at lavinntektsgruppen vil ha en høyere levestandard enn i land med et lavere gjennomsnittlig inntektsnivå.

Som nevnt, er inntekt et av flere forhold som påvirker levekår. SSB har i en rapport sett på omfanget av materielle og sosiale mangler og økonomiske vansker i befolkningen på bakgrunn av levekårsundersøkelsen EU-SILC. Situasjonen er kartlagt ved hjelp av spørsmål om i hvilken grad man opplever å ikke ha råd til bestemte materielle goder, til å delta på sosiale arenaer og om man opplever å ha økonomiske vansker. Gruppene som i størst grad rapporterer om slike mangler er sosialhjelpsmottakere, arbeidsledige og personer som tilhører husholdninger med lav arbeidsintensitet. Blant sosialhjelpsmottakerne er det 44 pst. som mangler minst ett grunnleggende gode, og 24 pst. mangler minst to. Mer enn hver tredje arbeidsledige mangler ett eller flere grunnleggende goder, og det samme gjelder for hver fjerde langtidssyke. Tannlegebehandling er det godet flest ikke har råd til, etterfulgt av nye klær og kjøtt- og fiskemiddager. Omfanget av materielle og sosiale mangler blant barn er ikke veldig utbredt i Norge. Blant alle barnefamiliene er det kun 1 pst. som rapporterer om tre eller flere mangler av økonomiske årsaker. Sett i et europeisk perspektiv er dette på linje med de andre nordiske landene, men betydelig lavere enn i land sør og øst i Europa. I noen grupper er andelen høyere. I 8 pst. av barnefamilier med lavinntekt og blant innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa mangler barna tre eller flere goder.

3.5 Helserelaterte ytelser

Blant personer som står midlertidig eller langvarig utenfor arbeidslivet, er det mange som mottar en helserelatert trygdeytelse5, se figur 3.6. En høy andel stønadsmottakere er dels et uttrykk for et romslig velferdssamfunn med mål om sosial og økonomisk utjevning. Videre fører en høy andel sysselsatte også til at flere har rett til stønad. Den høye andelen som mottar en helserelatert ytelse kan også være et utrykk for at personer med helseproblemer har utfordringer med å få innpass i arbeidslivet. Antall mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer imidlertid ikke antall personer som står utenfor arbeidslivet. Dette skyldes dels at flere av dem som mottar en helserelatert ytelse har et arbeidsforhold som de enten har midlertidig fravær fra eller som de kombinerer med en gradert trygdeytelse, men hovedsakelig fordi det varierer hvem som til enhver tid er mottakere av helserelaterte ytelser. I sykepengeordningen er gjennomstrømmingen av mottakere stor,6 og de aller fleste sykepengemottakere er også i et arbeidsforhold. Halvparten av alle som startet et sykepengetilfelle i 2016 kombinerte arbeid og sykepenger gjennom bruk av gradert sykmelding. Videre var 43 pst. av mottakerne av arbeidsavklaringspenger og 24 pst. av mottakerne av uføretrygd i arbeid på ett eller flere tidspunkt i løpet av 2017.

Omfanget og den samfunnsmessige betydningen av mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen kan illustreres ved å se på tapte årsverk som følge av mottak av disse ytelsene. I figur 3.5 er det gitt et estimat på utviklingen i denne størrelsen. Med tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser menes her hvor mange ekstra årsverk det ville utgjort dersom alle som mottok sykepenger på grunn av legemeldt fravær, eller som mottok arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, i stedet hadde vært i heltidsarbeid. De tapte årsverkene beregnes ved at det tas hensyn til hvor stor andel av en full ytelse hver person mottar og hvor stor andel av året personen mottar denne ytelsen, noe som ikke hensyntas i statistikken over antall mottakere av helserelaterte ytelser. Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og kan ikke tolkes som et realistisk anslag på hvor mange som kan komme i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Antall tapte årsverk som følge av mottak av helserelaterte ytelser tilsvarte 15,9 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år i 2017. Andelen er på samme nivå som i 2016, og også på samme nivå som i 2001. I gjennomsnitt for 2017 gikk i underkant av 536 000 årsverk «tapt» knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Dette er en økning på om lag 4 000 årsverk, eller 0,8 pst., sammenlignet med 2016. Til sammenligning var det i underkant av 2,5 mill. sysselsatte årsverk i hele befolkningen i 2017.

Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen i alderen 18–66 år økt med om lag 84 000, eller 19 pst. I den samme perioden har antall sysselsatte årsverk i hele befolkningen økt med om lag 24 pst. Økningen i antall tapte årsverk fra 2001 til 2017 skyldes hovedsakelig en økning i tapte årsverk knyttet til mottak av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Antall tapte årsverk knyttet til legemeldt sykefravær var om lag det samme i 2017 som i 2001. Mens sysselsettingsveksten i denne perioden skulle tilsi at antallet økte, har dette blitt motvirket av en reduksjon i det legemeldte sykefraværet fra 2001 til 2017.

Det er mange personer som bidrar til de tapte årsverkene presentert i figur 3.5. Til sammen har i underkant av 1,31 millioner unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 536 000 personer stod permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2017. I gjennomsnitt stod 2,4 personer bak hvert tapte årsverk i 2017. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert tapte årsverk i de ulike ordningene. De fleste sykefravær er korte, og derfor bidro i underkant av 867 000 personer til de 113 000 tapte årsverkene i kategorien sykefravær (dvs. det står 7,7 personer bak hvert tapte årsverk). For personer som mottar arbeidsavklaringspenger står det 1,5 personer bak hvert tapte årsverk, mens i kategorien uføretrygd står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser (bosatt i Norge og justert for dobbelttellinger) målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, var 16,9 pst. ved utgangen av 2017, og er 0,2 prosentpoeng lavere enn i 2016. Som illustrert i figur 3.6, har andelen av befolkningen som mottar en helserelatert ytelse vist en avtakende tendens etter 2010 og var i 2017 på sitt laveste nivå i løpet av perioden 2001 til 2017. Antall mottakere av helserelaterte ytelser bosatt i Norge og i utlandet var ved utgangen av 2017 på om lag 579 000, som er en reduksjon på om lag 2 000 mottakere fra 2016. I perioden 2001 til 2017 har dette antallet økt med om lag 86 000, tilsvarende en økning på 17 pst. Økningen er noe lavere enn hva befolkningsutviklingen skulle tilsi.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

En nyere analyse av utviklingen i mottakere av livsoppholdsytelser fra 1992 til 2016,7 gjennomført av Arbeids- og velferdsdirektoratet, viser at andelen av befolkningen som mottar en helserelatert ytelse økte relativt sterkt fra 1992 til 2003. Mens om lag 14 pst. av befolkningen mottok en helserelatert ytelse i 1992, hadde andelen økt til om lag 19 pst. i 2003. Dette tilsvarer en samlet økning på 37 pst., eller om lag 5 prosentpoeng. Fra og med 2004 snudde denne utviklingen, og andelen mottakere av helserelaterte ytelser var i 2016 redusert til 17 pst. Den nedadgående trenden i andelen mottakere av helserelaterte ytelser fortsatte også i 2017, og samlet sett har andelen mottakere av helserelaterte ytelser i befolkningen blitt redusert med om lag 9 pst. eller 1,7 prosentpoeng fra 2003 til 2017.

Mens økningen i andelen mottakere av helserelaterte ytelser fra 1992 til 2003 fant sted i alle aldersgrupper, har det fra 2003/2004 vært redusert eller stabil bruk av helserelaterte ytelser i alle aldersgrupper, unntatt blant de yngste (18–29 år). I den yngste aldersgruppen (18–29 år) falt andelen mottakere av helserelaterte ytelser noe i årene etter 2010, men andelen har økt fra 2013 til 2016, hovedsakelig som følge av økt antall mottakere av uføretrygd. I motsetning til befolkningen for øvrig, er andelen av befolkningen 18–29 år som mottar en helserelatert ytelse nesten like høy som i 2003. Mye av veksten i uføreandelen blant unge skyldes en økning i andelen som blir uføretrygdet ved 18-års alder. En mulig årsak som er trukket fram, er at flere barn med alvorlige helseproblemer vokser opp og når voksen alder. I tillegg har den tidligere ordningen med tidsbegrenset uførestønad (2004–2010) ført til at tidspunktet for innvilgelse av uføretrygd har blitt utsatt, som også bidrar til å forklare økningen i uføreandelen blant unge de senere årene.8 Utviklingen er motsatt i de eldste aldersgruppene, hvor andelen mottakere av helserelaterte ytelser har vist en relativ sterk nedgang de siste årene.

Utviklingen i én helserelatert ytelse har nær sammenheng med utviklingen i en annen. Bl.a. viser flere analyser at utviklingen i sykefraværet har stor betydning for antall nye mottakere til de øvrige helserelaterte ytelsene.9 I lys av dette må nedgangen i bruk av helserelaterte ytelser fra 2004 bl.a. ses i sammenheng med fallet i sykefraværet det samme året. Året etter, i 2005, ble antallet som brukte opp sykepengerettighetene sine redusert med 22 pst.10 Når antallet som bruker opp sykepengerettighetene går ned, blir overgangen til mer langvarige helserelaterte ytelser også redusert, noe den samlede utviklingen etter 2004 illustrerer.

Kjennetegn ved mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd illustrerer også den nære sammenhengen mellom utviklingen i de helserelaterte ytelsene. Blant de som startet å motta arbeidsavklaringspenger i 1. kvartal 2018, mottok i overkant av 60 pst. sykepenger to måneder tidligere. Blant de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i 4. kvartal 2017, mottok i underkant av 32 pst. uføretrygd (uten å kombinere dette med arbeid) seks måneder senere. Den reelle overgangen til uføretrygd var imidlertid høyere ettersom 24 pst. av de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i det samme tidsrommet gikk over til arbeid i kombinasjon med stønad – i mange tilfeller uføretrygd. Statistikk på nye mottakere av uføretrygd i 1. kvartal 2018 viser dessuten at i overkant av 77 pst. av disse var registrert som mottakere av arbeidsavklaringspenger to måneder forut for uføretrygd.

Samlet sett er det ingen enkle forklaringer på utviklingen i bruken av helserelaterte ytelser de senere årene og i de siste tiårene. Ettersom det er store forskjeller i mottak av helserelaterte trygdeytelser mellom kjønn, aldersgrupper og befolkningsgrupper, vil endringer i befolkningssammensetningen påvirke utviklingen i andelen som mottar helserelaterte ytelser. Generelt øker behovet for sykdomsrelatert inntektssikring og uføreandelen med alder. Den demografiske utviklingen har bl.a. vært kjennetegnet av at andelen eldre i yrkesaktiv alder har økt, og årene etter 2003 har vært preget av at de store etterkrigskullene har nådd en alder der særlig uføretilbøyeligheten er høy. Isolert sett har en økende andel eldre bidratt til å trekke opp andelen mottakere av helserelaterte ytelser mellom 2001 og 2010. Den faktiske økningen i antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser fra 2001 til 2016 må også ses i sammenheng med demografiske endringer. Dersom befolkningens størrelse og sammensetning ikke hadde endret seg fra 2001 til 2016, ville det vært en nedgang på om lag 21 300 personer eller 4,7 pst. i tapte årsverk i denne perioden. Den faktiske utviklingen i aldersspesifikke rater er da lagt til grunn.

Selv om endringer i befolkningssammensetningen har hatt betydning for utviklingen i andelen mottakere av helserelaterte ytelser de senere årene, tyder flere studier og analyser på at disse endringene i nokså liten grad kan forklare den samlede utviklingen som har funnet sted. Analyser gjort av Arbeids- og velferdsdirektoratet11 viser at endringer i alderssammensetningen alene forklarer lite av veksten i andelen mottakere av helserelaterte ytelser fram til 2004, og at den faktiske nedgangen etterpå har kommet på tross av at alderssammensetningen trekker i motsatt retning. Det ser dermed ut til at andre forhold enn endret alderssammensetning i befolkningen forklarer de store endringene i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene. Dette kan for eksempel være endringer i befolkningens helse og utdanningsnivå, forhold på arbeidsmarkedet, endringer i regelverk og endringer i individuell adferd. En studie har undersøkt betydningen av endringer i alderssammensetning og utdanningsnivå for veksten i helserelaterte ytelser fra 1994 til 2006. Studien finner at selv om en økende andel eldre isolert sett har bidratt til veksten, har samtidig økt utdanningsnivå trukket i motsatt retning. Det konkluderes med at samlet kan disse endringene forklare svært lite, om noe, av veksten i mottak av helserelaterte ytelser i perioden, slik at utviklingen må forklares av andre forhold.12

Et særtrekk ved den demografiske utviklingen de senere årene er høy arbeidsinnvandring fra midten av 2000-tallet. Den høye arbeidsinnvandringen har bidratt til å trekke ned andelen som mottar helserelaterte ytelser, fordi innvandringen har vært særlig høy i aldersgrupper med lav trygdetilbøyelighet. I tillegg har nyankomne innvandrere i mindre grad opparbeidet seg trygderettigheter, især retten til uføretrygd. Effekten av den store arbeidsinnvandringen som har funnet sted fra siste halvdel av 2000-tallet vises i den heltrukne kurven i figur 3.7, som viser utviklingen i andelen av alle bosatte i Norge i alderen 18 til 66 år som mottar en helserelatert ytelse. Andelen mottakere av helserelaterte ytelser blant bosatte født i Norge, som vist i den stiplede kurven, har i hele perioden vært større enn andelen blant alle bosatte. Differansen mellom gruppene har økt over tid fram til og med 2014, og har deretter vært uendret.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Resultater fra studier som ser på innvandreres deltakelse i arbeidslivet og bruk av trygdeordninger over tid, indikerer at innvandringens bidrag til en lavere andel mottakere av helserelaterte ytelser de senere årene kan være av midlertidig karakter. En studie av tidligere ankomne grupper av arbeidsinnvandrere viser fallende sysselsettingsrater og betydelig overgang til uføretrygd over tid for disse gruppene, sett i forhold til sammenlignbare grupper av norskfødte.13 En nyere studie, som bl.a. skiller mellom landbakgrunn og innvandringsårsak, viser forholdsvis store forskjeller i tilpasningen i arbeidsmarkedet mellom ulike innvandringsgrupper. Studien finner at sysselsettingsraten blant innvandrere fra lavinntektsland generelt, og flyktninger og familiegjenforente spesielt, øker de første årene etter ankomst til Norge for så å falle relativt raskt og i løpet av fem til ti år etter ankomst, samtidig som bruken av trygdeordninger øker relativt til norskfødte.14 I den grad innvandrere bosetter seg permanent i Norge vil innvandringens effekt på mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen dermed kunne endre seg over tid.

En rekke analyser utført av Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at situasjonen og utviklingen på arbeidsmarkedet har betydning for bruken av helserelaterte ytelser i befolkningen. En artikkel i Arbeid og velferd15 viser at utviklingen på arbeidsmarkedet påvirket sykefraværet på to ulike måter mellom 2000 og 2012, og med motsatt fortegn. For det første var det en tendens til at færre nye sykefravær ble påbegynt når ledigheten var høy. For det andre økte den gjennomsnittlige varigheten av sykefraværene som startet i perioder hvor antall nye arbeidsledige økte. I tråd med dette viser en annen analyse en sammenheng mellom økt ledighet og en økning i antall personer med oppbrukte sykepengerettigheter i de fem fylkene på Sør- og Vestlandet som opplevde størst økning i ledigheten mellom 2014 og 2016.16 Andre analyser viser også at økt arbeidsledighet reduserer sannsynligheten for overgang til arbeid for mottakere av arbeidsavklaringspenger.17 I tillegg øker tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger når ledigheten øker.18 Tidligere analyser av ordningene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad har vist tilsvarende effekter i kjølvannet av finanskrisen i 2008.

3.6 Pensjon

Levealderen i befolkningen øker stadig. I 1980 var forventet levealder for menn 72 år, og for kvinner 79 år. I 2017 hadde menns og kvinners forventede levealder økt til henholdsvis 81 år og 84 år. Forventet levealder anslås i middelalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger fra 2018 å øke videre til 88 år for menn og 90 år for kvinner i 2060. Økningen i forventet levealder er noe sterkere i middelalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger fra 2018, enn i tilsvarende framskrivinger fra 2016. Som følge av at flere tar høyere utdanning, kommer mange senere ut i yrkeslivet enn tidligere. Antall yrkesaktive per alderspensjonist og uføretrygdet har sunket fra 4 da folketrygden ble etablert i 1967, til 2,3 i 2017, og forventes å reduseres ytterligere til 1,6 i 2060.

Figur 3.8 viser den historiske utviklingen i antall mottakere av alderspensjon i folketrygden i perioden 1980–2017, samt framskrivinger til 2050. Ved utgangen av 2017 var det 917 000 mottakere av alderspensjon i folketrygden. Antallet har økt sterkt etter 2011 som følge av at en da kunne ta ut alderspensjon fra 62 år, men veksttakten har vært fallende fram mot 2017. Fram mot 2035 anslås det en vekst i antall alderspensjonister på 2–3 pst. per år. Etter dette faller veksttakten i framskrivingene til om lag 1 pst. per år i 2060. Økningen har sammenheng med økende levealder.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått virkninger av pensjonsreformen på folketrygdens utgifter til alderspensjon samlet og fordelt på ulike komponenter i perioden 2011–2017. I figur 3.9 er de ulike komponentene definert som følger:

• Fleksibel pensjon er de samlede endringer i utgifter knyttet til at den enkelte selv kan velge når pensjonen skal tas ut mellom 62 og 75 år. I figuren er dette fordelt på tre ulike effekter:

  • Tidlig uttak er samlede utgifter til mottakere av alderspensjon før 67 år.

  • Pensjonsaldersjustering er innsparingen for mottakere over 67 år knyttet til at personer som har tatt ut pensjon før 67 år får en lavere årlig pensjon enn om de hadde tatt ut fra 67 år.

  • Utsatt pensjonering er innsparing som følger av at enkelte har utsatt uttaket til etter 67 år.

• Levealdersjustering er innsparingen for mottakere over 67 år som følge av levealdersjusteringen forutsatt uttak av alderspensjon ved 67 år.

• Endret indeksering er innsparing som følge av at pensjoner under utbetaling reguleres lavere enn lønnsveksten.

Reformen har samlet anslagsvis bidratt til å øke utgiftene til alderspensjon i folketrygden med 6 mrd. kroner i 2017. Innsparingselementene i pensjonsreformen får økende betydning over tid, bl.a. som følge av levealdersjusteringen, og fra 2015 er det anslått at veksten i utgiftene til alderspensjon har vært lavere med pensjonsreformen enn den ville vært uten pensjonsreformen. I 2020 er pensjonsutgiftene anslått å bli lavere med pensjonsreformen enn uten.

Effekten av fleksibel pensjon har til nå blitt klart dominert av at mange har tatt ut pensjon før 67 år. Utgiftene til alderspensjon fra folketrygden på grunn av tidlig uttak av alderspensjon har økt gradvis fra 2011, og utgjorde 19 mrd. kroner i 2017. Omfanget av tidliguttak ser nå ut til å stabiliseres, og det var bare en svak økning i utgiftene til tidliguttak fra 2016 til 2017. Som følge av de nøytrale uttaksreglene der tidlig uttak gir lavere årlig pensjon, vil de økte utgiftene i form av tidlig uttak på kort sikt motvirkes av reduserte utgifter på lengre sikt. Denne effekten kommer gradvis, slik at de økte utgiftene i form av tidlig uttak fortsatt vil dominere de nærmeste årene. Få personer har foreløpig utsatt uttaket av pensjon til etter 67 år. De samlede merutgifter knyttet til fleksibel pensjon er i overkant av 15 mrd. kroner i 2017.

Levealdersjusteringen ved 67 år har foreløpig hatt begrenset effekt da den bare gjelder nye mottakere av alderspensjon fra 2011, og innsparingen reduseres av at de første årskullene er delvis skjermet for effekten av levealdersjusteringen. Innsparingen knyttet til levealdersjustering ved 67 år var på tilnærmet 1,5 mrd. kroner i 2017.

Innsparinger av pensjonsreformen de første årene er særlig knyttet til ny regulering av pensjon under utbetaling, som gjelder alle alderspensjonister og isolert sett har bidratt til innsparinger på 8 mrd. kroner i 2017. Innsparingen må ses i lys av den sterke økningen i utgiftene til alderspensjon som følge av økningen i antall eldre. Med de utfordringene vi står overfor med finansiering av velferdsordningene er det rimelig at også dagens eldre bidrar til å sikre et bærekraftig pensjonssystem.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Sysselsetting blant eldre

Andelen lønnstakere har økt for alle årskull i alderen 60–74 år fra 2010 til 2018, se figur 3.10 Pensjonsreformen ble innført fra 2011 og den absolutte veksten i andelen lønnstakere har vært spesielt stor i aldersgruppen 62–66 år. Dette har særlig sammenheng med omleggingen av AFP i privat sektor som sammen med innføringen av fleksibel alderspensjon fra 62 år har styrket insentivene til å stå i arbeid utover 62 år. Også for de som er 67 år eller eldre er flere i arbeid enn før. Fra 2017 til 2018 har det vært en fortsatt vekst i andelen lønnstakere i nesten alle aldersgrupper etter at utviklingen var mer stabil fra 2016 til 2017.

Kilde: NAVs Aa-register 2010–2014, fra og med 2015 a-ordningen

Sammensetning av inntekt blant alderspensjonister over 67 år

Pensjonistenes inntekter har økt betydelig i realverdi i perioden 2012–2015, mens det var en nedgang fra 2015 til 2016 som er det siste året det foreligger inntektsopplysninger for. Nedgangen fra 2015 til 2016 har sammenheng med at det i 2016 både var negativ reallønnsvekst og en negativ realvekst i alderspensjonene.

Gjennomsnittlig samlet inntekt for alderspensjonister over 67 år har økt med nær 5 pst. i perioden 2012–2016, målt i faste kroner. For alderspensjonister over 67 år kom 64 pst. av deres samlede inntekter i 2016 fra alderspensjon fra folketrygden, mens tjenestepensjon utgjorde i gjennomsnitt 17 pst. Kvinner har en noe høyere andel av sin samlede inntekt fra folketrygden enn menn.

Sammensetning av gjennomsnittlig inntekt blant alderspensjonister over 67 år. 2012–2016. Samlet inntekt i faste 2016–kroner¹ og andeler i pst. av samlet inntekt.

Figur 3.11 viser realveksten i median samlet inntekt etter skatt for ulike aldersgrupper i perioden 2006–2016. I denne tiårsperioden har realveksten i medianinntekt etter skatt vært rundt 30–35 pst. i aldersgruppene over 62 år. Til sammenligning var realveksten om lag 20–25 pst. for aldersgruppene mellom 40 og 62 år. Endringer i sammensetningen av pensjonistene og at nye pensjonister har bedre pensjonsopptjening bidrar til å forklare veksten for de eldre aldersgruppene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

3.7 Utvikling i folketrygdens utgifter

Her følger en oversikt over utviklingen i realveksten for de sentrale stønadene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde, samt en oversikt over utviklingen i antall mottakere og gjennomsnittlig ytelse.

Tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2009–2019 under viser utviklingen i folketrygdens utgifter i nominell verdi og realvekst i pst. Utgiftsformålene er delt inn etter stønadstype, jf. fotnote til tabellen. Dagpenger mv. er ikke inkludert i tabellen. Beløpene for perioden 2009–2017 er basert på regnskapstall, mens beløpene for 2018 er anslag på regnskap. For 2019 brukes utgiftsanslag som følger av regjeringens budsjettforslag i Gul bok 2019.

For sykepenger framkommer realveksten ved at utgiftene justeres for lønnsutviklingen. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, enslige forsørgere og etterlatte justeres for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp (G), mens for alderspensjon er det i årene etter 2011 tatt hensyn til at de fleste pensjoner under utbetaling justeres med G fratrukket 0,75 pst. Realveksten viser dermed ikke effekten av at alderspensjon reguleres med en lavere sats enn f.eks. arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Dette vises imidlertid i de nominelle tallene.

Tabellen illustrerer utgiftsendringer utover endringer som skyldes generell prisvekst, lønnsvekst eller andre faste reguleringer som gjelder for de ulike stønadene. Endringer i sykepengeutgiftene skyldes bl.a. endringer i fraværstilbøyeligheten og antall sysselsatte. Økningen i utgiftene til alderspensjon skyldes en økning i antall pensjonister og at nye pensjonister i gjennomsnitt kan ha høyere pensjon enn de som faller fra. For uføretrygd og andre stønader illustrerer tallene hovedsakelig endringer i antall mottakere.

Samlet sett har det vært en realvekst i folketrygdens utgifter hvert år siden 2009. Utgiftsveksten i disse rettighetsbaserte ordningene har begrenset handlingsrommet i budsjettpolitikken i betydelig grad, og dette forventes å gjelde også i de kommende årene ved en videreføring av dagens regelverk.

Utviklingen i folketrygdens utgifter etter stønadstype¹ 2009–2019. I nominelle mrd. kroner og gjennomsnittlig årlig realvekst²

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger

Etter en betydelig økning i det trygdefinansierte sykefraværet i 2009 og foregående år, ble fraværet lavere i 2010 til 2012. Fra 2013 og fram til 2015 var det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt relativt stabilt, for så å bli redusert med 3,4 pst. fra 2015 til 2016 og 1,7 pst. fra 2016 til 2017. Utviklingen så langt i år viser en nedgang i det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt i forhold til 2017, og det legges derfor til grunn en reduksjon i det trygdefinansierte sykefraværet fra 2017 til 2018 på 4 pst. For 2019 legges det til grunn nullvekst. Veksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Det har vært sysselsettingsvekst i alle årene, med unntak av en svak nedgang i 2009–2010. Realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter anslås til 1,4 pst fra 2018 til 2019.

Arbeidsavklaringspenger

Fra og med 1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av den nye ytelsen arbeidsavklaringspenger. I 2010 var realveksten 7,0 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. I 2011 flatet veksten noe ut, og fra 2012 har det vært en årlig nedgang i utgiftene som følge av færre mottakere av arbeidsavklaringspenger. For 2018 ventes en fortsatt nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette skyldes i hovedsak økt overgang til uføretrygd, men også økt overgang til annet enn uføretrygd og redusert tilgang til arbeidsavklaringspenger. Realveksten i folketrygdens utgifter til arbeidsavklaringspenger anslås til -6,7 pst. fra 2018 til 2019.

Uføretrygd

Utgiftene til uføretrygd19 følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. De første årene etter 2009 var utviklingen i antall uføre om lag i tråd med den demografiske utviklingen. I 2013 falt antall mottakere av uføretrygd noe da mange uføre nådde pensjonsalder. Siden 2014 har det vært en økning i antall mottakere. Dette har særlig sammenheng med høy tilgang til uføretrygd fra arbeidsavklaringspenger, og at noe færre uføre har nådd pensjonsalder enn tidligere år. I 2019 forventes fortsatt vekst i antall mottakere. Økningen skyldes bl.a. at overgang fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd også i 2019 antas å bli relativt høy. Realveksten i folketrygdens utgifter til uføretrygd anslås til 2,7 pst. fra 2018 til 2019.

Alderspensjon

Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra 62 år, mot 67 år tidligere. Mange valgte å ta ut alderspensjon før 67 år, og dette bidro til at utgiftene til alderspensjon økte sterkt fra 2011 og de påfølgende årene. Den årlige veksten i antall alderspensjonister under 67 år har vært avtakende, og ventes å flate ut fra 2017. Utgiftene til alderspensjon vil likevel øke betydelig også i årene som kommer, hovedsakelig som følge av at det blir flere alderspensjonister over 67 år. I 2019 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til alderspensjon til 2,4 pst.

Enslige forsørgere

Utgiftene til enslige forsørgere og etterlatte har vært reelt avtakende i hele perioden. Nedgangen kan ha sammenheng med økt barnehagedekning, at flere har delt omsorg, og at regelverket for å motta overgangsstønad har blitt strammet inn (etter 2011) og gjort mer arbeidsrettet. Realveksten i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere anslås til -2,1 pst. fra 2018 til 2019.

Mottakere¹ av sentrale ytelser 2012–2019. Gjennomsnittstall for året (utvalgte stønadsgrupper)

Gjennomsnittlig ytelse¹ for mottakere av sentrale ytelser, 2012–2019. Tall i 2019-kroner²

3.8 Kommunale stønader

Økonomisk sosialhjelp

Figur 3.12 viser utviklingen i antall stønadsmottakere og utgiftene til økonomisk sosialhjelp i løpet av året for årene 2002–2017. Veksten i økonomisk sosialhjelp fortsatte i 2017, og veksten i utgiftene var sterkere enn året før. Det ble utbetalt totalt 6,6 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2017. Dette var en økning på 3,8 pst. i faste priser sammenlignet med året før.

For femte år på rad fortsatte antall mottakere å stige. 2 300 flere mottok økonomisk sosialhjelp i løpet av 2017 enn i 2016, dvs. en økning på 1,7 pst. Økningen i antall mottakere var noe lavere enn året før. I løpet av 2017 mottok i alt nær 133 000 personer økonomisk sosialhjelp. Tallet omfatter personer som mottar stønad minst en måned i løpet av året. Dette gjelder både personer som mottar økonomisk sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad og personer som har stønaden som hovedkilde til forsørgelse. Siden tallene i figur 3.12 illustrerer antall mottakere som mottar sosialhjelp en gang i løpet av året, kan disse tallene ikke sammenlignes med beholdningstall for antall mottakere av helserelaterte ytelser eller dagpenger. Anslagsvis har 24 000 sosialhjelp som hovedinntektskilde i gjennomsnitt per måned. Dette tallet kan i større grad sammenlignes med beholdningstall for mottakere av helserelaterte ytelser eller dagpenger.

Fra 2016 til 2017 ble antall mottakere redusert i aldersgruppen under 30 år. Reduksjonen var størst blant de aller yngste, dvs. de under 20 år. Det ble fra 2017 innført en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet til mottakere av økonomisk stønad under 30 år. Lovendringen skal evalueres.

¹ Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og sosialdepartementet.

Andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakere fortsetter å øke. Økningen må ses i sammenheng med økt innvandrerbefolkning20. I 2017 var 45 pst. av sosialhjelpsmottakerne innvandrere, mot 31 pst. i 2010. All veksten i antall sosialhjelpsmottakere fra 2014 til 2017 har skjedd blant innvandrere, mens det blant befolkningen ellers har vært en nedgang i antall mottakere. Generelt er innvandrere overrepresentert blant de som ikke har rett på de helserelaterte ytelsene i folketrygden. Isolert sett kan dette føre til at en større andel av innvandrerbefolkningen mottar økonomisk sosialhjelp enn blant resten av befolkningen.

Den største gruppen sosialhjelpsmottakere er enslige uten barn. Nær 40 pst. av mottakerne av økonomisk sosialhjelp er enslige menn uten barn, mens 22 pst. er enslige kvinner uten barn. Videre forsørger 26 pst. av mottakerne barn under 18 år. Rundt 13 pst. av mottakerne er par uten barn. Disse andelene er uendret fra 2016.

Sosialhjelp var hovedinntekten til 40 pst. av mottakerne. Dette er om lag på samme nivå som tidligere år. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. Snaue 27 pst. hadde trygd eller pensjon som hovedinntekt i 2017. Denne andelen er redusert hvert år.21 Videre hadde nær 9 pst. av mottakerne introduksjonsstønad som hovedinntekt. Denne andelen har vært økende for hvert år, og var 2,7 pst. i 2008. En stor del av økningen i antall sosialhjelpsmottakere skyldes at flere mottar sosialhjelp ved siden av introduksjonsprogrammet.

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Likevel er det en ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, som er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. Rundt fire av ti mottakere hadde stønad i seks måneder eller mer i 2017, mens 12 pst. av mottakerne mottok stønad i tolv måneder. I gjennomsnitt fikk sosialhjelpsmottakerne stønad i 5,3 måneder i løpet av 2017. Dette er noe høyere enn i 2016. Yngre mottakere har gjennomgående kortere stønadsperioder enn eldre.

Det er relativt få av sosialhjelpsmottakerne som har arbeidsinntekt som viktigste inntekt. I 2017 var 10 pst. registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus. Det var 38 pst. som var arbeidsledige, og denne andelen har vært stabil de siste fire årene.

Kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner.

Antall deltakere i kvalifiseringsprogrammet var opp mot 9 000 da det ble landsomfattende i 2010. Ved utgangen av 2017 var det i underkant av 5 400 deltakere i programmet. Det var litt over 100 færre enn ved utgangen av 2016, og i underkant av 400 færre enn på samme tidspunkt i 2014. Av de som gjennomførte eller planmessig avviklet programmet i 2017 gikk 48 pst. til arbeid (heltid, deltid, med eller uten lønnstilskudd) ved programslutt. I 2010 var overgangen 29 pst. I samme periode har overgangen til økonomisk sosialhjelp gått ned.

4 Anmodningsvedtak

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak under Arbeids- og sosialdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2017–2018 og alle vedtak fra tidligere stortingssesjoner hvor rapporteringen ikke ble avsluttet i forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2017–2018), eller ev. i forbindelse med behandlingen av melding til Stortinget om anmodnings- og utredningsvedtak. I enkelte tilfeller kan oppfølgingen av vedtakene være mer omfattende beskrevet under det aktuelle området i proposisjonen. Det vil i disse tilfellene være en henvisning til hvor denne teksten finnes.

I kolonne 4 i tabellen under angis det hvorvidt departementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon. Rapporteringen på vedtak som innebærer at departementet skal legge frem en konkret sak for Stortinget f.eks. proposisjon, stortingsmelding, utredning el., vil normalt avsluttes først når saken er lagt fram for Stortinget.

Selv om det i tabellen angis at rapporteringen avsluttes, vil det i en del tilfeller kunne være slik at oppfølgingen av alle sider av vedtaket ikke er endelig avsluttet. Dette kan f.eks. gjelde vedtak med anmodning til regjeringen om å ivareta særlige hensyn i politikkutformingen på et område, der oppfølgingen vil kunne gå over mange år. Stortinget vil i disse tilfellene holdes orientert om den videre oppfølgingen på ordinær måte, gjennom omtale av de relevante politikkområdene i budsjettproposisjoner og andre dokumenter.

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak, ordnet etter sesjon og nummer

Stortingssesjon (2017–2018)

Endringer i pleiepengeordningen

Vedtak 1, 11. oktober 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i pleiepengeordningen som sikrer mer økonomisk trygghet og forutsigbarhet for foreldre med pleie- og omsorgsoppgaver.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Trontalen 2018.

Dette er ett av flere anmodningsvedtak som gjelder pleiepenger. Forslagene gjelder både konkrete lovforslag, utredninger og vurderinger. Departementet vil komme tilbake til anmodningsvedtaket, sammen med de øvrige vedtakene, i Arbeids- og sosialdepartementets samleproposisjon som legges fram høsten 2018 (lovproposisjon med nødvendige lovendringer knyttet til forslagene i Prop. 1 S for 2019).

Retten til å få pensjonsslipp

Vedtak 33, 30. november 2017

«Stortinget ber regjeringen fra 1. juli 2018 gi alle som mottar pensjonsytelser, valgfri rett til å få utbetalingsinformasjonen tilsendt løpende, pr. post.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:11 S (2017–2018), Innst. 36 S (2017–2018).

Anmodningsvedtaket anses fulgt opp. Pensjonister og uføre kunne fra juli 2018 få utbetalingsmeldinger på papir, jf. omtale i Prop. 85 S (2017–2018). Arbeids- og sosialkomiteen sluttet seg til den nå gjennomførte løsningen, jf. Innst. 400 S (2017–2018).

Særaldersgrenser for ansatte i staten

Vedtak nr. 42, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen vurdere, i samråd med partene i arbeidslivet, om dagens system med særaldersgrenser for ansatte i staten og statlige virksomheter bør endres, i tråd med utviklingen i samfunns- og yrkesliv.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018.

Departementet vil orientere om saken i lovproposisjonen om ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor som regjeringen tar sikte på å legge fram våren 2019. Det vises til utdypende omtale i del II i proposisjonen.

Arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket)

Vedtak nr. 52, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen i styringsdialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet vektlegge Arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket).»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018) og Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018).

Anmodningsvedtaket er fulgt opp i tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet for 2018 hvor Arbeids- og sosialdepartementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vektlegge bruk av tiltaket arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket). I 1. halvår 2018 har AFT-tiltaket hatt et gjennomsnitt på om lag 7 700 tiltaksplasser inklusive kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift som er under utfasing. Dette er om lag det samme nivået som for tilsvarende periode i 2017.

Fagbrev til tiltaksdeltakere

Vedtak nr. 53, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen vurdere om det er mulig at tiltaksdeltakere i Arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket) som har nytte av fagbrev for å få jobb, kan gis denne muligheten på en ubyråkratisk måte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018) og Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018).

Anmodningsvedtakene er fulgt opp i tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet for 2018. Arbeids- og sosialdepartementet har etter en samlet vurdering bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet legge til rette for tiltaksdeltakere i arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket) som kan ha nytte av fagopplæring i etterkant av tiltaket. Derfor er det gjort presiseringer i regelverket for mentortiltaket som innebærer at deltakere som avslutter AFT-tiltaket har mulighet for å søke om læreplass og ta fagbrev i samme virksomhet på opplæringstiltaket, og motta bistand i form av mentor.

Vedtak nr. 53 og vedtak nr. 316 følges opp samlet.

Øke antall varige, tilrettelagte arbeidsplasser

Vedtak nr. 54, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen vurdere å ytterligere øke antall varige, tilrettelagte arbeidsplasser for å styrke arbeidstilbudet til uføretrygdede.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018) og Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018).

Regjeringen ønsker å styrke arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid (VTA). I Revidert nasjonalbudsjett 2018 ble det bevilget midler svarende til om lag 100 ekstra VTA-plasser. I statsbudsjettet for 2019 foreslår regjeringen en styrking av VTA med 22,5 mill. kroner inkludert personellressurser, jf. omtale i del II Programkategori 09.30, kap. 634 Arbeidsmarkedstiltak.

Vilkår for å få pleiepenger (andre enn foreldre)

Vedtak nr 55, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen utrede om vilkåret for å få pleiepenger bør endres slik at et annet familiemedlem kan tre inn i en av foreldrenes sted.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018) og Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018).

Dette er ett av flere anmodningsvedtak som gjelder pleiepenger. Forslagene gjelder både konkrete lovforslag, utredninger og vurderinger. Departementet vil komme tilbake til anmodningsvedtaket, sammen med de øvrige vedtakene, i Arbeids- og sosialdepartementets samleproposisjon som legges fram høsten 2018 (lovproposisjon med nødvendige lovendringer knyttet til forslagene i Prop. 1 S for 2019).

Forslag til endringer i dagpengeordningen som bedre ivaretar inntektssikring for nylig arbeidsledige

Vedtak nr. 63, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre, fremme forslag til endringer i dagpengeordningen som styrker arbeidslinjen, og som på en bedre måte enn i dag ivaretar formålet om inntektssikring for dem som nylig har blitt arbeidsledige.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018) og Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018).

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet 2019 å flytte opptjeningsperioden for minsteinntekt og beregningsgrunnlag for å få dagpenger nærmere søknadstidspunktet, slik at den regnes fra kalendermåneden før søknad, enten ett år tilbake eller tre år tilbake, jf. omtale i del II Programkategori 33.30, kap. 2541 Dagpenger.

Pleiepengerettigheter for frilansere mm.

Vedtak nr. 163, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag som ivaretar selvstendig næringsdrivende og frilansere som får alvorlig syke barn, slik at de ivaretas med tilsvarende pleiepengerettigheter som arbeidstakere.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 59 L (2017–2018).

Pleiepenger gis med 100 pst. av beregningsgrunnlaget fra første fraværsdag. Dette gjelder for både arbeidstakere, frilansere og selvstendig næringsdrivende. Siden selvstendig næringsdrivende og frilansere i dag allerede har tilsvarende pleiepengerettigheter som arbeidstakere, kan regjeringen ikke legge fram et lovforslag.

Økonomisk trygghet ved alvorlig syke barn (oppheve tidsbegrensning)

Vedtak nr. 166, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2018 fremme en egen sak for Stortinget om å utvide pleiepengeordningen, med rett til 100 pst. kompensasjon av tidligere inntekt, slik at pleiepenger også kan ytes etter 1 300 stønadsdager til personer som har omsorg for barn under 18 år som har en sykdom eller skade og som har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie og at ordningen dermed blir en tidsubegrenset ytelse for foreldre med varig syke barn.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 60 S (2017–2018).

Dette er ett av flere anmodningsvedtak som gjelder pleiepenger. Forslagene gjelder både konkrete lovforslag, utredninger og vurderinger. Departementet vil komme tilbake til anmodningsvedtaket, sammen med de øvrige vedtakene, i Arbeids- og sosialdepartementets samleproposisjon som legges fram høsten 2018 (lovproposisjon med nødvendige lovendringer knyttet til forslagene i Prop. 1 S for 2019).

Pleiepenger og omsorgsdager (innføre karensdager)

Vedtak nr. 167, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning der det ikke gis pleiepenger for de fem første dagene pr. barn i løpet av hele 18-årsperioden, såfremt foreldrene har fem omsorgsdager disponibelt idet pleiepengeperioden starter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 60 S (2017–2018).

Dette er ett av flere anmodningsvedtak som gjelder pleiepenger. Forslagene gjelder både konkrete lovforslag, utredninger og vurderinger. Departementet vil komme tilbake til anmodningsvedtaket, sammen med de øvrige vedtakene, i Arbeids- og sosialdepartementets samleproposisjon som legges fram høsten 2018 (lovproposisjon med nødvendige lovendringer knyttet til forslagene i Prop. 1 S for 2019).

Pleiepenger og ikke opptjente rettigheter (rett for ikke-yrkesaktive)

Vedtak nr. 168, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke konsekvenser det har å innlemme foreldre som ikke har opptjent rettigheter i ordningen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 60 S (2017–2018).

Dette er ett av flere anmodningsvedtak som gjelder pleiepenger. Forslagene gjelder både konkrete lovforslag, utredninger og vurderinger. Departementet vil komme tilbake til anmodningsvedtaket, sammen med de øvrige vedtakene, i Arbeids- og sosialdepartementets samleproposisjon som legges fram høsten 2018 (lovproposisjon med nødvendige lovendringen knyttet til forslagene i Prop. 1 S for 2019).

Nedsatt arbeidsevne og muligheter for fagbrev

Vedtak nr. 316, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen åpne for at personer med nedsatt arbeidsevne skal kunne ta fagbrev samtidig som de deltar på Arbeidsforberedende trening (AFT).»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

AFT-tiltaket har som mål å forberede til videre arbeid, herunder å fortsette som lærling og ta fagbrev. Forutsetningen for at AFT-tiltaket kunne la seg etablere, var at tilskuddet til tiltaket ikke skulle kunne regnes som statsstøtte. Deltakerne på tiltaket kunne derfor ikke motta lønn, heller ikke lærlinglønn.

Anmodningsvedtaket er fulgt opp i tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet for 2018. Arbeids- og sosialdepartementet har etter en samlet vurdering bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet legge til rette for tiltaksdeltakere i arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket) som kan ha nytte av fagopplæring i etterkant av tiltaket. Derfor er det gjort presiseringer i regelverket for mentortiltaket som innebærer at deltakere som avslutter AFT-tiltaket har mulighet for å søke om læreplass og ta fagbrev i samme virksomhet på opplæringstiltaket, og motta bistand i form av mentor. Departementet ønsker at muligheten til å ta fagbrev skal skje innenfor Arbeids- og velferdsetatens opplæringstiltak, jf. også innføringen av et nytt opplæringstilbud i 2019.

Vedtak nr. 53 og vedtak nr. 316 følges opp samlet.

Konkurranseutsettingen av tiltak

Vedtak nr. 317, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen så snart som mulig komme tilbake til Stortinget med resultatet av evalueringen av konkurranseutsettingen av arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor med tanke på brukermedvirkning og oppnådde resultater og foreslå eventuelle endringer i anbudspraksis for bedre måloppnåelse.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Proba Samfunnsanalyse AS har evaluert anskaffelsene på oppdrag fra departementet. Anmodningsvedtaket anses å være fulgt opp gjennom omtale av dette i under kap. 634 Arbeidsmarkedstiltak. Arbeids- og velferdsetaten utformer og gjennomfører anskaffelsene, og vurderer hvilken anbudspraksis som gir best kvalitet i tilbudet til brukerne.

Ansvaret for hjelpemidler

Vedtak nr. 318, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen skrinlegge planene om å overføre ansvaret for hjelpemidler fra stat til kommune.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Regjeringen varslet i Prop. 1 S (2017–2018) at det skulle gjøres en utredning av hvordan ansvaret for visse deler av hjelpemiddelforvaltningen kunne overføres fra stat til kommune. Denne utredningen er nå stanset som følge av Stortingets vedtak og er skrinlagt i denne omgang. Arbeids- og sosialdepartementet har gitt Arbeids- og velferdsdirektoratet et oppdrag der direktoratet er bedt om å foreta en helhetlig vurdering av hjelpemiddelområdet. Direktoratets vurdering vil foreligge høsten 2018. Direktoratets vurdering vil altså basere seg på eksisterende ansvarsforhold mellom stat og kommune på området.

Utdanning mens man mottar dagpenger

Vedtak nr. 319, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen utrede adgang til i større grad å åpne opp for å ta utdanning, herunder utdanning som gir studiepoeng, mens man mottar dagpenger.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Regjeringen finner det hensiktsmessig å avvente vurderingene fra Livsoppholdsutvalget før det eventuelt vurderes ytterligere utvidelser i adgangen til å ta utdanning med dagpenger. Vi viser til nærmere redegjørelse for utredning av dette under kap. 2541, post 70.

Overgangsordning for fosterforeldre

Vedtak nr. 321, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte, med en ytterligere vurdering av Stortingets anmodningsvedtak 11. mai 2017. Stortinget fastslår at regjeringen i sitt forslag etablerer en overgangsordning for fosterforeldre som mottar dagpenger eller AAP. Stortinget merker seg videre at det ikke er gjennomførbart å utvide ordningen ytterligere innen 1. januar 2018, også fordi det ikke er utredet hvordan ytterligere regelverksendringer knyttet til inntektsbegrepet og dets betydning for avkortning kan utformes.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Regjeringen mener det er mest hensiktsmessig å avvente den videre oppfølgingen av vedtak 321 til etter at Fosterhjemsutvalget har levert sin utredning. Fosterhjemsutvalget skal se på rammebetingelser for ordinære fosterhjem, herunder vurdere om det er nødvendig med tydeliggjøring og/eller endringer i rettigheter knyttet til ytelser etter folketrygdloven. Utvalget skal levere sin utredning medio desember 2018. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utredningen er ferdigstilt.

Utilsiktede virkninger av uførereformen

Vedtak nr. 322, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en gjennomgang av utilsiktede virkninger av uførereformen basert på ligningstall for 2015 og 2016 ut fra målsettingen om at uføre skulle få en nettoinntekt fremover om lag på nivå med nettoinntekten frem til 1. januar 2015.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet og Finansdepartementet følger opp vedtaket ved en redegjørelse for beregninger av virkninger på uføres nettoinntekt i 2015 av omleggingen til nytt regelverk med uførereformen. Det vises til redegjørelsen under kap. 2655 Uførhet i Prop. 1 S (2018–2019) for Arbeids- og sosialdepartementet. Det anses som lite hensiktsmessig å fremlegge tilsvarende beregninger basert på ligningstall for 2016 da uføretrygden og andre skattemessige forhold av mange grunner vil kunne endres over tid og påvirkes av mange andre forhold enn selve omleggingen til ny uføretrygd og lønnsbeskatning.

Unngå tap for fosterforeldre på dagpenger eller arbeidsavklaringspenger

Vedtak nr. 324, 15. desember

«Stortinget ber regjeringen gi overgangsordningen som skal sikre at personer med dagpenger og arbeidsavklaringspenger ikke skal tape på å være fosterforeldre, tilbakevirkende kraft med virkning fra 11. mai 2017, tidspunktet da Stortinget fattet sitt vedtak.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 15 S (2017–2018), Innst. 85 S (2017–2018).

Ved behandling av forslag til romertallsvedtak XXX i Prop. 85 S (2017–2018), jf. Innst. 400 S (2017–2018), vedtok Stortinget at overgangsordningen som skal sikre at personer med dagpenger og arbeidsavklaringspenger ikke skal tape på å være fosterforeldre, ikke gis tilbakevirkende kraft med virkning fra 11. mai 2017.

Bilstønadsordningen for type 1-biler

Vedtak nr. 428, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet 2019 fremme forslag om å gjeninnføre bilstønadsordningen for type 1-biler for personer i varig tilrettelagt arbeid.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:54 S (2017–2018), Innst. 98 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet og Samferdselsdepartementet vil høsten 2018 lyse ut et oppdrag der det bes om en helhetlig gjennomgang av transportordningene for funksjonshemmede. Gjennomgangen vil bl.a. ta for seg bilstønadsordningen, grunnstønad til transport, TT-ordningen med videre. På bakgrunn av denne utredningen vil regjeringen vurdere å gjøre endringer i eksisterende transportordninger, eventuelt se på mulighetene for en bedre samordning av disse. En del av vurderingen vil være hvorvidt andre transportordninger kan være en bedre løsning for denne gruppen enn stønad til bil. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter at gjennomgangen er avsluttet i 2019.

Hjelpemidler – et helhetlig og likeverdig tilbud framover

Vedtak nr. 429, 30. januar 2018

«Stortinget viser til Stortingets vedtak av 15. desember 2017 om å skrinlegge planene om å overføre ansvaret for hjelpemidler fra stat til kommune og ber regjeringen sørge for at de som har behov for hjelpemidler, sikres et helhetlig og likeverdig tilbud framover, herunder en utlånsordning slik som i dag.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Regjeringen varslet i Prop. 1 S (2017–2018) at det skulle gjøres en utredning av hvordan ansvaret for visse deler av hjelpemiddelforvaltningen kunne overføres fra stat til kommune. Denne utredningen er nå stanset som følge av Stortingets vedtak og er skrinlagt i denne omgang. Arbeids- og sosialdepartementet har gitt Arbeids- og velferdsdirektoratet et oppdrag der direktoratet er bedt om å foreta en helhetlig vurdering av hjelpemiddelområdet. Direktoratets vurdering vil foreligge høsten 2018. Direktoratets vurdering vil altså basere seg på eksisterende ansvarsforhold mellom stat og kommune på området.

Bestillingsordningen av hjelpemidler

Vedtak nr. 430, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen sørge for forbedringer i bestillingsordningen av hjelpemidler ved å forenkle administrative rutiner, gjennomgå sortimentet som inngår i ordningen, samt etablere flere eksterne lagre av statlige hjelpemidler i kommunene. Brukere og kommuner må sikres enklere tilgang til et bredt produktspekter med gode løsningsmuligheter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet har gitt Arbeids- og velferdsdirektoratet et oppdrag der direktoratet er bedt om å foreta en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelområdet. Direktoratet er bedt særskilt om å vurdere Stortingets forslag til forbedringer i vedtak nr. 430–433.

Arbeids- og velferdsetaten jobber i dag med forsøk for å fornye og forbedre bestillingsordningen. Det jobbes bl.a. med å teste ut en utvidelse av ordningen. På noe lengre sikt vil bestillingsordningen kunne bli erstattet av et mer helhetlig og digitalisert bestillingssystem for kommunene.

Bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet

Vedtak nr. 431, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen iverksette arbeidet med å utvikle bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet slik at samhandlingen mellom brukere, kommune og stat blir mer smidig, bestillingsordningen styrkes og bruken av lokale lagre øker.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Arbeids- og velferdsdirektoratet jobber nå med forbedringer i IKT-løsningene på hjelpemiddelområdet, og har et mål om å digitalisere tjenestene i større grad enn i dag i tiden som kommer. Dette skal bidra til mer tilgjengelige, mer fleksible og mer kompetente tjenester – både for kommunene og brukerne.

Brukerpass videreutvikles og styrkes

Vedtak nr. 432, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ordningen med brukerpass videreutvikles og styrkes for å korte ned saksbehandlingstiden og bedre brukermedvirkningen i hjelpemiddelformidlingen. Brukerpassordningen skal være en del av tilbudet ved alle hjelpemiddelsentralene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Arbeids- og velferdsetaten vil nå starte et arbeid sammen med brukernes organisasjoner for å fornye og revitalisere brukerpassordningen. Bedre digitale løsninger vil kunne understøtte og forbedre dagens ordning på sikt – ikke minst i form av bedre selvbetjeningsløsninger.

Hjelpemidler – informasjon og forutsigbarhet

Vedtak nr. 433, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen sørge for tydelig definerte prosesser som sikrer god informasjon og forutsigbarhet for brukere som har behov for hjelpemidler.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Formuleringen i vedtaket kan forstås på ulike måter – det kan både handle om informasjon og forutsigbarhet i enkeltsaker, eller om involvering av brukerne i det pågående utviklingsarbeidet. Begge forhold er svært sentrale deler av å få til et godt hjelpemiddelsystem. Dette er forhold Arbeids- og velferdsetaten jobber med å forbedre – selv om etaten også gjennom lengre tid har arbeidet for å styrke brukermedvirkningen.

Høreapparater og ortopediske hjelpemidler

Vedtak nr. 435, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen legge føringer for Arbeids- og sosialdepartementets varslede evaluering av høreapparater og ortopediske hjelpemidler, jf. Prop. 1 S (2017–2018). Denne må særlig vektlegge kvalitet og nytte for brukerne og samfunnet og forutsette en fortsatt forankring i folketrygden når det gjelder rettigheter og finansiering.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet lyste 14. juni 2018 ut et oppdrag i tråd med ovennevnte vedtak. Det ble inngått kontrakt med Sintef i juli, og prosjektet har oppstart i august. Endelig rapport skal leveres i april 2019.

Økning av organisasjonsgraden

Vedtak nr. 437, 31. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen fremme sak til Stortinget med forslag som bidrar til at organisasjonsgraden kan økes, som en anerkjennelse av betydningen av at mange arbeidstakere velger å være fagorganisert.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Erklæring fra Regjeringen Solberg.

I tråd med regjeringsplattformen vil regjeringen legge til rette for et organisert arbeidsliv og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Regjeringen vil møte behovene for endringer i arbeidslivet i samarbeid med organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Se utdypende omtale under hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

Vilkår for aktører som drifter helse- og omsorgstjenester

Vedtak nr. 511, 27. februar 2018

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan det kan sikres at aktører som mottar offentlige tilskudd til drift av helse- og omsorgstjenester, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjelder i offentlige virksomheter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:32 S (2017–2018), Innst. 123 S (2017–2018).

Høsten 2018 nedsatte regjeringen et offentlig utvalg som skal utrede offentlig finansierte velferdstjenester, jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 182 av 12. desember 2017, jf. Innst. 43 S (2017–2018) om behandling av Dokument 8: 193 (2017–2018). Utvalget skal også se hen til anmodningsvedtak nr. 511 (2017–2018) og nr. 595 (2017–2018) i sitt arbeid. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget har fullført sitt arbeid.

Barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp

Vedtak nr. 525, 6. mars 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp, og fremme sak for Stortinget på egnet måte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:20 S (2017–2018), Innst. 149 S (2017–2018).

Departementet har vurdert saken og kommet fram til at en lovendring som innebærer at barnetrygden holdes utenfor ved beregning av økonomisk sosialhjelp ikke er et treffsikkert eller godt tiltak for å bedre barnefamilienes levekår. En slik lovendring vil kunne føre til at kommunen blir mindre oppmerksom på lovens krav til individuelle vurderinger av hva som er et forsvarlig livsopphold for stønadsmottakeren og ev. barn. Stønadsnivået kan i praksis bli standardisert, noe som undergraver det sentrale prinsippet i loven om retten og plikten til å utøve skjønn. Departementets vurderinger er nærmere omtalt under hovedmål om økonomisk og sosial sikkerhet i proposisjonens del II.

Endringer i arbeidsmiljøloven om ansettelsesforhold

Vedtak nr. 547, 15. mars 2018

«Stortinget ber regjeringen i den varslede proposisjonen om forslag til endringer i arbeidsmiljøloven om fast ansettelse, midlertidig ansettelse i og innleie fra bemanningsforetak vurdere å fremme forslag til endringer som sikrer:

• en tydelig definisjon av faste ansettelser, hvor fast ansettelse innebærer at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, og at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, samt hvor det understrekes at fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag ikke oppfyller lovens krav til fast ansettelse.

• en plikt for arbeidsgiver til å gi forutsigbarhet for arbeid og inntekt gjennom en arbeidsplan og som forhindrer kontrakter der arbeidstakere er fast ansatt med den konsekvens at de må stå til disposisjon hele tiden og likevel ikke være sikret mer enn en deltidsjobb.

• at adgangen til innleie begrenses slik at kun virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, kan inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie, og at virksomheten og bemanningsforetaket på forespørsel fra Arbeidstilsynet skal fremlegge dokumentasjon på at virksomheten er bundet av tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, og at det er inngått avtale med de tillitsvalgte.

• at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med innleie og sanksjonsmuligheter ved ulovlig innleie.

Forslagene må fremmes på et tidspunkt som gjør det mulig for Stortinget å fatte vedtak innen sommeren 2018.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:58 S (2017–2018), Innst. 131 S (2017–2018).

Anmodningsvedtak 547, kulepunktene 1–3 er ivaretatt gjennom Stortingets vedtak av lovendringer på grunnlag av Prop. 73 L (2017–2018) og Innst. 355 L (2017–2018). Når det gjelder kulepunkt 4, har departementet igangsatt arbeidet med tiltak for bedre kontroll og håndheving for å redusere ulovlig innleie, slik det også ble varslet i Prop. 73 L (2017–2018). Det vises også til omtale av oppfølging av vedtak 821 fra 4. juni 2018. Regjeringen vil komme tilbake Stortinget på egnet måte når arbeidet er ferdigstilt.

Virksomhetsoverdragelse og svekkelse av pensjonsvilkår

Vedtak nr. 595, 10. april 2018

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan det kan motvirkes at bruk av anbud i offentlig sektor, herunder ved virksomhetsoverdragelse og skifte av leverandør, svekker ansattes pensjonsvilkår.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:101 S (2017–2018), Innst. 197 S (2017–2018).

Regjeringen viser til at det nå er avtalt ny pensjonsordning for offentlig sektor, som i større grad enn tidligere legger til rette for at de ansatte beholder opptjente rettigheter ved jobbskifte mellom offentlig og privat sektor, for eksempel som følge av konkurranseutsetting eller virksomhetsoverdragelse. Høsten 2018 nedsatte regjeringen et offentlig utvalg som skal utrede offentlig finansierte velferdstjenester, jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 182 av 12. desember 2017, jf. Innst. 43 S (2017–2018) om behandling av Dokument 8: 193 (2017–2018). Utvalget skal også se hen til anmodningsvedtak nr. 511 (2017–2018) og nr. 595 (2017–2018) i sitt arbeid. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget har fullført sitt arbeid.

Stans i offentlige ytelser i tilfeller der barn sendes ut av landet mot sin vilje

Vedtak nr. 784, 29. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede om det kan iverksettes stans i utbetaling av flere offentlige ytelser i tilfeller der barn sendes til utlandet og holdes der mot sin vilje.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:118 S (2017–2018), Innst. 260 S (2017–2018).

Dette er ett av flere anmodningsvedtak som gjelder tiltak mot negativ sosial kontroll. Departementet vil følge opp vedtaket gjennom et høringsnotat i løpet av høsten 2018 og regjeringen vil deretter komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Samordning tjenestepensjon fra offentlig sektor

Vedtak nr. 818, 4. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for en helhetlig presentasjon/gjennomgang av fremtidig levealdersjustering og samordning for personer med tjenestepensjon fra offentlig sektor i forbindelse med fremleggelsen av nødvendige lovendringer som følge av avtalen om ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 61 L (2017–2018), Innst. 343 L (2017–2018), Lovvedtak 67 (2017–2018).

Anmodningsvedtaket følges opp i lovproposisjonen om ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor, etter at saken har vært på høring.

En følgeevaluering av de nye reglene for innleie

Vedtak nr. 819, 4. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen foreta en følgeevaluering av de nye reglene for innleie for å kartlegge konsekvensene for små og mellomstore bedrifter, institusjoner og virksomheter over hele landet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 73 L (2017–2018), Innst. 355 L (2017–2018), Lovvedtak 69 (2017–2018).

Anmodningsvedtaket vil bli fulgt opp i tilknytning til et langsiktig FoU-prosjekt om utviklingen av ulike tilknytningsformer i arbeidslivet. Prosjektet vil bli gjennomført over en periode på fem år fra høsten 2018.

Bemanningsbransjen og inkludering

Vedtak nr. 820, 4. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen foreta en evaluering av hvordan bemanningsbransjen jobber med inkludering etter innstrammingen av adgangen til midlertidig ansettelse i bemanningsforetak.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 73 L (2017–2018), Innst. 355 L (2017–2018), Lovvedtak 69 (2017–2018).

Anmodningsvedtaket vil bli fulgt opp i tilknytning til et langsiktig FoU-prosjekt om utviklingen av ulike tilknytningsformer i arbeidslivet. Prosjektet vil bli gjennomført over en periode på fem år fra høsten 2018.

Kontrollfunksjon for å gjennomføre bestemmelsene i arbeidsmiljøloven

Vedtak nr. 821, 4. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til en kontrollfunksjon som skal føre tilsyn med, gi pålegg om og treffe enkeltvedtak for å gjennomføre bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 1-7, kapittel 2 til kapittel 11, samt §§ 14-1 a, 14-5 til 14-8, § 14-9 andre ledd bokstav f andre punktum og andre ledd siste punktum, § 14-12, § 14-12 a, § 14-15 femte ledd og §§ 15-2 og 15-15. Forslaget til kontrollfunksjon legges fram for Stortinget på en egnet måte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 73 L (2017–2018), Innst. 355 L (2017–2018), Lovvedtak 69 (2017–2018).

Departementet har igangsatt et arbeid med å utrede tiltak for bedre kontroll og håndheving for å redusere ulovlig innleie, slik det også ble varslet i Prop. 73 L (2017–2018). Regjeringen vil komme tilbake Stortinget på egnet måte når arbeidet er ferdigstilt.

Utviklingshemmedes muligheter til et andre år på folkehøgskole

Vedtak nr. 898, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen oppheve den innstrammingen som har skjedd i utviklingshemmedes muligheter til å ta et andre år på folkehøgskole.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:172 S (2017–2018), Innst. 377 S (2017–2018).

Regjeringen antar at Stortingets intensjon er at flere skal få stønad til to år på folkehøyskole.

Opphold på folkehøyskole er vanligvis i ett år. Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt retningslinjer for muligheten til å få støtte til opphold for et andre år. Disse retningslinjene ble endret høsten 2017. Formålet med endringen var å presisere at støtte til et andre år bare skal gis i helt spesielle tilfeller, og at mangelfullt tilbud i hjemkommunen ikke er et argument for slik støtte. Bakgrunnen for presiseringen var en økning i antall søknader om stønad til forlenget opphold, samt at manglende kommunalt tilbud ble oppgitt som grunn i mange søknader.

Dersom vilkårene for støtte til et andre år på folkehøyskole skal mykes opp, krever det endring i folketrygdloven og/eller forskrifter gitt i medhold av denne. Arbeids- og sosialdepartementet vil utrede en eventuell endring i folketrygdloven for at flere skal få stønad til et andre år på folkehøyskole. Departementet vil undersøke behovet for og ønsker om et andre år på folkehøyskole, og hva som er årsaker til dette. Departementet vil utrede statens kostnader knyttet til en utvidet adgang til støtte til et ekstra år på folkehøyskole for denne gruppen, samt hva det vil innebære av innsparinger for bostedskommunene. Departementet vil samtidig presisere at det ikke er noe i veien for at bostedskommunen i dag støtter slikt opphold på folkehøyskole dersom det er det beste tiltaket for den enkelte.

Evaluering av allmenngjøringsordningen

Vedtak nr. 909, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen om å legge frem en sak med evaluering av allmenngjørings-ordningen og vurdere å fremme forslag til forbedringer i denne ordningen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:199 S (2017–2018), Innst. 388 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet vil sette i gang et arbeid for å evaluere enkelte sider av allmenngjøringsordningen, herunder reglene om krav til dokumentasjon og allmenngjøringsvedtakenes varighet. Regjeringen vil komme tilbake Stortinget på egnet måte når arbeidet er ferdigstilt.

Omfang og særtrekk ved ulike organiseringer

Vedtak nr. 911, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringa greie ut omfang og særtrekk ved organiseringar som franchise, konsern og liknande, med vekt på arbeidsgivaransvar og arbeidstakar sine rettar samt franchisetakar sin posisjon overfor franchisegivar.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:204 S (2017–2018), Innst. 392 S (2017–2018).

Utredningen vil skje i samarbeid mellom Arbeids- og sosialdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om oppfølging av vedtaket, etter gjennomført utredning.

Bilstøtte klasse 2

Vedtak nr. 1012, 15. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen snarligst, og senest i samband med budsjettet for 2019, vurdere om rett til bilstøtte klasse 2 også bør gis til mennesker som ikke har sterkt begrenset gangfunksjon, men som av andre grunner, for eksempel utviklingshemming med tidvis utagerende atferd, er avhengige av tilrettelagt bil.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 85 S (2017–2018), Innst. 400 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet og Samferdselsdepartementet vil høsten 2018 lyse ut et oppdrag der det bes om en helhetlig gjennomgang av transportordningene for funksjonshemmede. Gjennomgangen vil bl.a. ta for seg bilstønadsordningen, grunnstønad til transport, TT-ordningen med videre. På bakgrunn av denne utredningen vil regjeringen vurdere å gjøre endringer i eksisterende transportordninger, eventuelt se på mulighetene for en bedre samordning av disse. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter at gjennomgangen er avsluttet i 2019.

Stortingssesjon (2016–2017)

Medlemskap, Statens Pensjonskasse

Vedtak nr. 108, punkt 47, 5. desember 2016

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme en sak med vurdering av å oppheve reglene som gjør at man må ha vært medlem av Statens pensjonskasse i tre år for å få rett til pensjon.»

Vedtaket ble truffet ved behandlingen av Meld. St. 1 (2016–2017) Nasjonalbudsjettet 2017 og Prop. 1 S (2016–2017) Statsbudsjettet 2017, jf. Innst. 2 S (2016–2017).

Vedtaket er omtalt i Prop. 1 S (2017–2018) for Arbeids- og sosialdepartementet, s. 172. Det er naturlig å vurdere dette spørsmålet i forbindelse med arbeidet med omlegging av offentlig tjenestepensjon. Departementet ville komme tilbake til dette på egnet måte og egnet tidspunkt.

Arbeids- og sosialkomiteen har ikke kommentert oppfølgingen i Innst. 15 S (2017–2018).

Vedtaket vil bli fulgt opp i det videre arbeidet med ny pensjonsløsning for ansatte i offentlig sektor, i første omgang i høringsnotat som etter planen sendes ut i løpet av høsten 2018. Det fremgår av avtalen 3. mars 2018 at de som har minst ett års samlet tjenestetid skal få en oppsatt rett til alderspensjon fra påslagsordningen.

Overgangsordning fosterforeldre

Vedtak nr. 656, 11. mai 2017

«Stortinget ber regjeringa snarast innføre ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar, som sikrar at dei ikkje tapar økonomisk på å vere fosterforeldre. Ordninga skal gjelde fram til eit nytt regelverk for fosterheimar er på plass.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:49 (2016–2017), Innst. 266 S (2016–2017).

Vedtaket er omtalt i Prop. 1 S (2017–2018) for Arbeids- og sosialdepartementet, s. 84. Regjeringen foreslo en overgangsordning for fosterforeldre som får dagpenger og arbeidsavklaringspenger fra 1. januar 2018 slik at de ikke lenger avkortes som følge av mottatte godtgjørelser som fosterforelder. Stortinget sluttet seg til forslaget. Videre har regjeringen satt ned et offentlig utvalg som skal gjennomgå rammeverk for ordinære fosterhjem. Utvalgets utredning blir lagt fram ved utgangen av 2018.

Vedtak nr. 656 er fulgt opp når det gjelder dagpenger og arbeidsavklaringspenger. Fra 1. januar 2018 er det innført en ordning som gir fosterforeldre som mottar dagpenger og arbeidsavklaringspenger et unntak fra regelen om at timer i lønnet arbeid skal føre til avkortning av trygdeytelsene. Etter at vedtak nr. 656 ble fattet, har Stortinget fattet vedtak nr. 321 ved behandlingen av Innst. 15 S (2017–2018) som gjelder den videre oppfølgingen av vedtak nr. 656 for de andre ordningene (sykepenger, uføretrygd, overgangsstønaden og etterlattepensjonen). For den videre oppfølgingen vises det derfor til omtalen under vedtak nr. 321.

Utsendte arbeidstakere og varslingsreglene

Vedtak nr. 737, 1. juni 2017

«Stortinget ber regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag som sikrar at utsendte arbeidstakarar blir omfatta av varslingsreglane i arbeidsmiljølova.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 72 L (2016–2017), Innst. 303 L (2016–2017), Lovvedtak 93 (2016–2017).

Oppfølgingen av vedtaket er omtalt i Prop. 1 S (2017–2018) for Arbeids- og sosialdepartementet, s. 217. Departementet ville sette i gang et arbeid for å kartlegge om utsende arbeidstakere skal omfattes av regler om varsling. Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter departementets utredning.

Arbeids- og sosialkomiteen har ikke kommentert oppfølgingen i Innst. 15 S (2017–2018).

Regjeringen viser til at spørsmålet om varslervern for utsendte arbeidstakere må vurderes i forhold til utsendingsdirektivet. Dette direktivet er nylig endret, jf. direktiv 2018/95. Regjeringen skal vurdere endringene nærmere, med sikte på innlemmelse i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk rett. Spørsmålet om hvorvidt utsendte arbeidstakere skal omfattes av varslingsreglene vil inngå i arbeidet med gjennomføring av endringene i utsendingsdirektivet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når dette arbeidet er ferdigstilt.

Innleie og Arbeidstilsynets tilsynsrolle

Vedtak nr. 862, 9. juni 2017

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå og vurdere hvordan Arbeidstilsynet kan ha en mer aktiv tilsynsrolle når det gjelder vilkårene knyttet til innleie av arbeidskraft, herunder likebehandlingsreglene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:111 S (2016–2017), Innst. 391 S (2016–2017).

Oppfølgingen av vedtaket er omtalt i Prop. 1 S (2017–2018) for Arbeids- og sosialdepartementet, s. 216. Regjeringen ville vurdere dette nærmere, bl.a. i sammenheng med oppfølgingen av høring med forslag om endringer i arbeidsmiljøloven rettet mot bemanningsbransjen. Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Arbeids- og sosialkomiteen har ikke kommentert oppfølgingen i Innst. 15 S (2017–2018).

Departementet har igangsatt et arbeid med å utrede tiltak for bedre kontroll og håndheving når det gjelder reglene for innleie, slik det også ble varslet i Prop. 73 L (2017–2018) våren 2018. Se også omtale av oppfølging av vedtak nr 547 og 821 i 2018. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når arbeidet er ferdigstilt.

Elektronisk utsendelse av pensjonsslipp

Vedtak nr. 866, 9. juni 2017

«Stortinget ber regjeringa utgreie omfanget av problemet rundt elektronisk utsending av pensjonsslippar og den eventuelle kostnadsramma av å definere pensjonsslippar som ‘viktig post’, for så å komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med behandlinga av statsbudsjettet for 2018.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:119 S (2016–2017), Innst. 392 S (2016–2017).

Oppfølgingen av vedtaket er omtalt på s. 98 i Prop. 1 S (2017–2018) for Arbeids- og sosialdepartementet. Stortinget vedtok 30. november ved behandling av Innst. 36 S (2017–2018) at:

«Stortinget ber regjeringen fra 1. juli 2018 gi alle som mottar pensjonsytelser, valgfri rett til å få utbetalingsinformasjonen tilsendt løpende, pr. post.»

Anmodningsvedtaket anses ivaretatt gjennom oppfølgingen av vedtak nr. 33 (2017–2018) av 30. november 2017. Det vises til omtale under det vedtaket.

Stortingssesjon (2015–2016)

Varslingsregler og styrking av varselsregelverket

Vedtak nr. 564 av 5. april 2016

«Stortinget ber regjeringen sette ned en bredt sammensatt ekspertgruppe som skal gå igjennom dagens varslingsregler og komme med forslag til hvordan varslervernet kan styrkes.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:30 S (2015–2016), Innst. 205 S (2015–2016).

Varslingsutvalget, oppnevnt av regjeringen i 2016, la fram NOU 2018: 6 15. mars 2018. Utredningen inneholder flere forslag som har som formål å styrke varslervernet. Utredningen har vært på høring. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med hensyn til den videre oppfølging.

Terskel for varsling

Vedtak nr. 565 av 5. april 2016

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt vilkårene «forsvarlig varsling» og «kritikkverdige forhold» skaper en for høy terskel for varsling.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:30 S (2015–2016), Innst. 205 S (2015–2016).

Varslingsutvalget la fram NOU 2018: 6 15. mars 2018. Utredningen inneholder også en vurdering av vilkårene «forsvarlig varsling» og «kritikkverdige forhold», i henhold til utvalgets mandat. Utredningen har vært på høring. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med hensyn til den videre oppfølging.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2019 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeids- og sosialdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49