Del 3
Omtale av særlige tema

5 Spesialisthelsetjenester

Midlene som stilles til disposisjon til de regionale helseforetakene kommer i all hovedsak fra kap. 732 Regionale helseforetak. I årlig melding 2020 har de regionale helseforetakene rapportert hvordan de har fulgt opp oppgaver og styringsparametere i oppdragsdokumentene og foretaksmøter. Årlig melding, årsregnskap og årsberetning ble behandlet i foretaksmøter i juni 2021. Nedenfor redegjøres det for rapportering 2020 og status 2021, samt de regionale helseforetakenes økonomiske langtidsplaner for perioden 2022–2025. Omtalen er delt inn under følgende overskrifter:

• Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttelsen

• Prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

• Bedre kvalitet og pasientsikkerhet

• Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023

• Økonomi og investeringer

Virusutbruddet i mars 2020 innebar at helseforetakene var nødt til å prioritere beredskap og håndtering av dette resten av året. Krav og rammer for 2020 fastsatt i foretaksmøtet 14. januar 2020 og oppdrag gitt i oppdragsdokumentet for 2020 ble dermed ikke mulig å gjennomføre som planlagt. Selv om situasjonen var under kontroll utover våren 2020, måtte helseforetakene fortsatt være i beredskap. Aktiviteten i sykehusene ble lavere enn planlagt, en rekke oppdrag ble forsinket og måloppnåelsen ble lavere enn forventet som en konsekvens av situasjonen. I foretaksmøtet 10. juni 2020 ble derfor krav og oppdrag for 2020 revidert, og enkelte av målene og fristene endret. I tillegg ble det gitt nye oppdrag for 2020. De overordnede målene for spesialisthelsetjenesten gitt i oppdragsdokumentet i januar 2020 ble videreført.

Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttelsen

Ventetider

Ventetid til utredning eller behandling er en viktig indikator på tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenesten. Lang ventetid kan redusere pasientens muligheter for å oppnå maksimalt utbytte av behandling og kan indikere kapasitetsproblemer i sykehusene. God informasjon om ventetid er derfor viktig i den daglige driften av sykehusene og for pasientenes valg av behandlingssted. Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, kommer til behandling uten ventetid. Om lag 70 pst. av alle døgnopphold i sykehus er øyeblikkelig hjelp.

Det er et mål at ventetiden reduseres. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2020 var målet å redusere gjennomsnittlig ventetid sammenliknet med året før. Som følge av pandemien bortfalt imidlertid ventetidsmålet for 2020. Det ble lagt fram et justert oppdragsdokument sommeren 2020, der enkelte mål og oppdrag ble endret, tatt ut, eller gitt utsatt frist.

Tabell 5.1 viser at det har vært en økning i gjennomsnittlig ventetid på fire dager i 2020, sammenliknet med 2019 (endringen fremstår som tre dager grunnet avrundinger). Økningen må sees i sammenheng med at mye planlagt aktivitet i sykehusene har blitt utsatt som følge av pandemien. Innen psykisk helsevern for barn og unge og innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling er det imidlertid en reduksjon i ventetid fra 2019 til 2020 på én dag. I psykisk helsevern for voksne er det ingen endring. Fra 2013 til 2020 er gjennomsnittlig ventetid i spesialisthelsetjenesten redusert med 10 dager.

Tabell 5.2 viser tall for indikatoren passert planlagt tid. På oppdrag fra departementet ble indikatoren etablert som en nasjonal styringsindikator i 2017. Den måler antall og andel pasientavtaler som er forsinket i forhold til det planlagte tidspunktet som er registrert. Den inkluderer både nyhenviste pasienter og pasienter som allerede er i et forløp. Indikatoren angir et nivå på antall som er forsinket, men utrykker ikke en størrelse for hvor mye forsinket man er. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2020 var målet å redusere andelen med passert planlagt tid sammenliknet med året før. Også dette målet bortfalt som følge av pandemien. Tallene for utgangen av 2020 viser at om lag en av ti pasientkontakter i spesialisthelsetjenesten skjer etter at det planlagte tidspunktet er passert. Det er en økning på 0,2 prosentpoeng sammenliknet med utgangen av 2019.

I 2021 er det bevilget 200 mill. kroner til en midlertidig insentivordning som skal stimulere helseforetakene til å gjennomføre forbedringstiltak for å redusere ventetider og forbedre kapasitetsutnyttelsen ved poliklinikker. De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å etablere slike ordninger.

Kreftbehandling

Målet er høy kvalitet og kompetanse, tilstrekkelig kapasitet, likeverdig tilgjengelighet, hensiktsmessig organisering og bedre samhandling mellom alle aktører på kreftområdet. Høy kvalitet og kompetanse i utredning, behandling og rehabilitering av pasienter med kreft skal ivaretas i tråd med nasjonale handlingsprogrammer for kreftsykdommer. God behandlingskvalitet skal ivaretas gjennom gode pasientforløp. Dette skal sikre at kreftpasienter unngår unødig venting på utredning og behandling. Nasjonal kreftstrategi 2018–2022 skal legges til grunn for utvikling av tjenestetilbudet til kreftpasienter. Fra 2015 er det innført 28 pakkeforløp for kreft.

Det er satt som mål at andel pakkeforløp for kreftpasienter som er gjennomført innen maksimal anbefalt forløpstid, uavhengig av type pakkeforløp, skal være minst 70 pst.

Pakkeforløpene skal gi pasientene standardiserte forløp med kortere ventetider og raskere vei til diagnose og behandling ved mistanke om kreft. Formålet med pakkeforløpene er at pasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendig ikke-medisinsk begrunnede forsinkelser i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Pakkeforløpene skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende ved å sikre informasjon og brukermedvirkning.

På landsbasis i 2020 ble 73,5 pst. av pakkeforløp for 26 organspesifikke kreftformer gjennomført innenfor maksimal anbefalt forløpstid. Kvalitetsindikatoren andel pakkeforløp gjennomført innenfor maksimal anbefalt forløpstid for 26 organspesifikke kreftformer viser en økning i måloppnåelse på landsbasis fra 66,5 pst. i 2019 til 73,5 pst. i 2020. Tre av de regionale helseforetakene oppnådde målet i 2020 om andel pakkeforløp gjennomført innen maksimal anbefalt forløpstid på 70 pst. Alle helseregionene hadde en økning i måloppnåelse fra 2019 til 2020. I Helse Midt-Norge var det en økning i måloppnåelse på 4,9 prosentpoeng fra 67,7 pst. i 2019 til 72,6 pst. i 2020. Helse Nord hadde en økning i måloppnåelse på 5,7 prosentpoeng fra 63,3 pst. i 2019 til 69,0 pst. i 2020. Helse Vest hadde en økning i måloppnåelse på 4,5 prosentpoeng fra 69,7 pst. i 2019 til 74,2 pst. i 2020. I Helse Sør-Øst var det en økning i måloppnåelse på 8,8 prosentpoeng fra 65,4 pst. i 2019 til 74,2 pst. i 2020.

Prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Høyere vekst innen psykisk helsevern og rusbehandling enn somatikk

Det ble for 2020 satt som mål at det skulle være høyere vekst innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) enn for somatikk på regionnivå. Distriktspsykiatriske sentre og psykisk helsevern for barn og unge skulle prioriteres innen psykisk helsevern. Veksten skulle måles ved gjennomsnittlig ventetid, kostnader (kostnader til avskrivninger, legemidler og pensjon synliggjøres, men holdes utenfor) og aktivitet (polikliniske konsultasjoner). Gjennomsnittlig ventetid skulle være lavere enn 40 dager for psykisk helsevern voksne, lavere enn 35 dager for psykisk helsevern barn og unge og lavere enn 30 dager for TSB. Vurderingene baserer seg på Årlig melding fra de fire regionale helseforetakene for 2020.

Helse Sør-Øst RHF rapporterer at høyere vekst i kostnader ble innfridd både for psykisk helsevern samlet sett og for TSB. Det absolutte målet for gjennomsnittlig ventetid på 40 dager for psykisk helsevern voksne ble ikke innfridd, og heller ikke målet om 35 dagers ventetid innen psykisk helsevern for barn og unge. Målet om 30 dagers ventetid innen TSB ble innfridd. Kravet om større økning i poliklinisk aktivitet i forhold til somatikk ble innfridd på begge områder i forhold til somatikk.

For Helse Vest var veksten i kostnader innen psykisk helsevern for voksne, barn og unge og for TSB lavere enn for somatikk. Det absolutte målet for gjennomsnittlig ventetid ble innfridd for TSB og psykisk helsevern voksne, men ikke for psykisk helsevern for barn- og unge. Målet om høyere vekst innen polikliniske opphold ble innfridd innen psykisk helsevern, men ikke for TSB.

I Helse Midt-Norge ble kravet om større vekst i kostnader innfridd for psykisk helsevern, men ikke for TSB. Det absolutte målet for gjennomsnittlig ventetid på henholdsvis 40 dager og 35 dager innen psykisk helsevern for voksne og for barn og unge, ble ikke innfridd. For TSB ble kravet om 30 dagers ventetid innfridd. Kravet om større økning i poliklinisk aktivitet i forhold til somatikk er innfridd både for psykisk helsevern og for TSB.

I Helse Nord ble kravet om høyere vekst i kostnader ikke innfridd verken for psykisk helsevern for voksne eller innen psykisk helsevern for barn og unge, men ble innfridd for TSB. Det absolutte kravet for gjennomsnittlig ventetid ble ikke innfridd hverken for psykisk helsevern for voksne, barn og unge eller for TSB. Kravet om større økning i poliklinisk aktivitet ble innfridd både for psykisk helsevern for voksne og for barn og unge, men ikke for TSB.

Pakkeforløp på psykisk helse- og rusområdet

Pasientforløpene skal være effektive og av god kvalitet, og implementering av pakkeforløpene har høy prioritet. Det ble satt følgende mål for 2020:

• Andel pakkeforløp gjennomført innen forløpstid for utredning i psykisk helsevern barn og unge og psykisk helsevern voksne skal være minst 80 pst.

• Andel pakkeforløp gjennomført for evaluering av behandling i poliklinikk for psykisk helsevern barn og unge, psykisk helsevern voksne og TSB skal være minst 80 pst.

• Andel pakkeforløp gjennomført innen forløpstid fra avsluttet avrusning til påbegynt behandling TSB i døgnenhet skal være minst 60 pst.

Ifølge Helsedirektoratet utredes 70 pst. av pasientene i Norge innen anbefalt forløpstid. Målet er 80 pst. Andelen varierer mellom pakkeforløpene og regionene. Ingen når målet om at 80 pst. skal ha fått evaluert behandling i poliklinikk for psykisk helsevern barn og unge, psykisk helsevern voksne og TSB. Det vises til omtale av pakkeforløp under kap. 781.

Epikriser

Det er stilt krav om at minst 50 pst. av epikrisene er sendt innen én dag etter utskrivning fra psykisk helsevern for voksne og TSB. Det er kun Helse Midt-Norge som når målet for både psykisk helsevern og TSB. Helse Nord når målet for psykisk helsevern, men ikke for TSB, mens det er motsatt i Helse Sør-Øst. Helse Vest ligger under på begge fagområder.

Tvang

Antall pasienter med tvangsmiddelvedtak i psykisk helsevern (døgnbehandling) skulle reduseres i 2020. Helse Vest er det eneste regionale helseforetaket som har oppnådd reduksjon, men nedgangen er liten. For Helse Sør-Øst, Helse Midt-Norge og Helse Nord er det lite endring i omfanget av tvangsmiddelbruk sammenliknet med 2019.

Samarbeid om henvisninger

For at pasientene skal få rett tilbud på riktig nivå videreføres arbeidet med bedre samarbeid rundt henvisninger. Psykisk helsevern og TSB skal, avhengig av pasientens behov, tilby sine tjenester i samhandling med kommunen. Dette er spesielt viktig overfor barn og unge og for pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Det vises til rapportering på eget oppdrag nedenfor under omtalen av Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023.

Områdefunksjon innen psykisk helsevern og TSB

De regionale helseforetakene ble i 2020 gitt i oppdrag, i samarbeid med Kriminalomsorgsdirektoratet, å utarbeide en konkret plan for å sikre stedlige spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern og TSB for innsatte. I arbeidet med dette vil det også være nødvendig å ta hensyn til samiske innsattes språk og kultur.

Helse Vest RHF har ledet arbeidet med en plan for områdefunksjoner innen psykisk helsevern og TSB. Arbeidet er utført i samarbeid mellom de regionale helseforetakene, Kriminalomsorgsdirektoratet, kriminalomsorgsregionene og de aktuelle kompetansesentrene. Alle de regionale helseforetakene har i budsjettet for 2021 lagt inn ekstra midler til helsetjenester i fengsel.

Heroinassistert behandling

Helse Vest RHF og Helse Sør-Øst RHF, i samarbeid med hhv. Bergen og Oslo kommune, ble i 2020 gitt i oppdrag å planlegge og etablere et prøveprosjekt med heroinassistert behandling for oppstart andre halvår 2020. Prøveprosjektet skal legge Seraf sin rapport Behandling av opioiddominert ruslidelse: et prøveprosjekt med heroinassistert behandling til grunn. Helse Sør-Øst RHF og Helse Vest RHF skal samarbeide om planlegging og gjennomføring.

Helse Vest RHF rapporterer at prosjektet med heroinassistert behandling er noe forsinket. Prosjektet vil starte opp i tråd med plan for etablering i løpet av 2021.

Helse Sør-Øst RHF har gitt Oslo universitetssykehus HF i oppdrag å etablere et prøveprosjekt for heroinassistert rehabilitering innenfor rammene gitt fra departementet. Den foreløpige prosjektskissen fra Oslo universitetssykehus HF tilsier at prøveprosjektet blir forsinket. Dette skyldes bl.a. utfordringer med å skaffe egnede lokaler. Oslo universitetssykehus HF vurderer å etablere tilbudet i midlertidige lokaler for å kunne starte opp tilbudet i løpet av 2021.

Bedre kvalitet og pasientsikkerhet

Færre pasientskader

Det ble i 2020 satt som mål at andel somatiske pasientopphold med pasientskade, målt med metoden Global Trigger Tool (GTT), skal reduseres på regionalt nivå sammenliknet med året før. Endelige tall for 2020 er publisert av Helsedirektoratet høsten 2021. Rapporten viser at andel pasientskader på nasjonalt nivå har økt fra 12,4 pst. i 2019 til 13,1 pst. i 2020. I årlig melding rapporterer de regionale helseforetakene foreløpige tertialvise tall fra egne helseforetak og tiltak for å nå målet.

I Helse Midt-Norge arbeider Helse Nord-Trøndelag HF med flere tiltak – spesielt innen legemiddelområdet – mens St. Olavs hospital HF ser resultater fra GTT-undersøkelsene i sammenheng med data fra andre kilder for å identifisere områder med risiko for svikt som grunnlag for klinikkvise pasientsikkerhetsprosjekt. Helse Nord RHF sin kvalitetsstrategi gikk ut i 2020, og ny strategi for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet i 2021 skal sette retning for kvalitetsarbeidet for neste strategiperiode, og bidra til økt måloppnåelse.

I Helse Vest RHF ble regional plan for kvalitet og pasienttryggleik vedtatt i mars 2020. Regionen arbeider med forståelsen av variasjon og tiltak for å få ned variasjon og dermed også forhindre skader. De ferdigstiller i 2021 et modulbasert lederopplæringsprogram i forbedringsmetodikk og forståelse som vil være viktig for å systematisk arbeide for å redusere pasientskader, samt vektlegger organisatorisk systemansvar for å bygge stabile og varige strukturer som støtter opp under forbedringsarbeidet. Styret i Helse Sør-Øst RHF vedtok i februar 2021 en delstrategi for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring.

Sikkerhetskultur

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å rapportere status på det langsiktige målet om at andel enheter med godt sikkerhetsklima i et helseforetak skal være minst 75 pst. innen utgangen av 2023. På grunn av pandemien ble ikke undersøkelsen ForBedring gjennomført som planlagt i 2020. Det foreligger derfor ingen tall på andel enheter med skår i henhold til den nasjonale indikatoren for godt sikkerhetsklima for 2020. Departementet ble orientert om dette og meddelte i revidert oppdragsdokument at det langsiktige målet opprettholdes, men rapportering til departementet utgår for 2020. Målet og rapporteringskravet er videreført i oppdragsdokumentet for 2021.

30 pst. reduksjon i samlet forbruk av bredspektrede antibiotika i 2020 sammenliknet med 2012

Nasjonal handlingsplan mot antibiotikaresistens har satt mål om 30 pst. reduksjon i bruk av fem utvalgte bredspektrede midler innen utgangen av 2020. Målene i handlingsplanen er på grunn av pandemien forlenget til å gjelde ut 2021. Alle helseforetakene har redusert bruken sammenlignet med forbruket i 2012. Samlet er antall definerte døgndoser (DDD) redusert med 30,1 pst. fra 2012 til 2020, mens den prosentvise nedgangen korrigert for liggedøgn er 14,6 pst. Helse Nord RHF har i samme periode redusert antall DDD med 28,1 pst., og 18,4 pst. korrigert for liggedøgn. I Helse Midt-Norge RHF er reduksjonen på hhv. 31,2 pst. og 18,4 pst. I Helse Vest RHF er reduksjonen hhv. 35,5 pst. og 15,9 pst. I Helse Sør-Øst RHF er reduksjonen hhv. 29 pst. og 12,8 pst.

Korridorpasienter

På landsbasis var det en andel på 0,7 pst. korridorpasienter i 3. tertial 2020. Det er en nedgang fra 3. tertial 2019, da andelen var på 1,2 pst. I 3. tertial 2020 var andelen korridorpasienter lavest i Helse Midt-Norge RHF med 0,5 pst., mens Helse Vest RHF har høyest andel korridorpasienter med 1,3 pst. Helse Nord RHF har en andel korridorpasienter på 0,6 pst., mens Helse Sør-Øst RHF har en andel korridorpasienter på 0,6 pst.

Etablering av kvalitetsregistre

De regionale helseforetakene fikk i 2020 i oppdrag å etablere nye kvalitetsregistre i tråd med «Plan for prioriterte fagområder for utvikling av nye medisinske kvalitetsregistre», herunder innenfor nevrologi som omfatter motornevronsykdommer som ALS. Etablering av registre innenfor nevrologi bør sees i sammenheng med Neuro-SysMed, forskningssenteret for klinisk behandling i nevrologi. De regionale helseforetakene har besluttet å prioritere utvikling av nye somatiske medisinske kvalitetsregistre innenfor fagområdene brannskade, motornevronsykdommer (ALS) og alvorlig hodepine.

Representanter for ALS-registeret, Neuro-SysMed og Nasjonalt servicemiljø for kvalitetsregistre i SKDE har avklart hvordan disse aktørene kan ses i sammenheng. Søknad om nasjonal status er i prosess for ALS-registeret, samt for kvalitetsregister innen alderspsykiatri (KVALAP) og Nasjonalt kvalitetsregister for elektrokonvulsiv terapi (ECT-register). De to sistnevnte søknadene følger opp tidligere beslutning fra regionale helseforetak om å prioritere psykisk helsevern og rus.

Nasjonale kompetansetjenester

Som ledd i endringene i systemet for nasjonale tjenester fikk de regionale helseforetakene i justert oppdragsdokument 2020 i oppdrag å utrede etablering av et nasjonalt servicemiljø for nasjonale tjenester og nasjonale kvalitets- og kompetansenettverk. Servicemiljøet skulle ha regionale noder etter modell fra kvalitetsregistre. Målet var å etablere servicemiljøet i løpet av 2021. Det ble lagt føring om at servicemiljøet på egnet måte bør være samordnet med nasjonale og regionale støttefunksjoner for nasjonale medisinske kvalitetsregistre.

Helse Midt-Norge RHF leder arbeidet som må sees i sammenheng med oppdraget i 2021 om å følge opp endringene i system for nasjonale tjenester samt å legge rammer for nasjonale kvalitets- og kompetansenettverk. Planlegging av utredningsarbeidet ble startet i 2020, men selve arbeidet gjennomføres i 2021. Se nærmere omtale av nasjonale kompetansetjenester under kap. 732, post 78.

Oppgavedeling

I oppdragsdokumentet for 2020 ble det stilt krav til at de regionale helseforetakene skal påse at sykehusene ikke bruker fastlegene til administrativt arbeid som naturlig bør tilligge sykehusene. Alle de regionale helseforetakene rapporterte i årlig melding at nye rutiner er innarbeidet for å bedre oppgavedelingen mellom fastleger og sykehus. Helse Sør-Øst RHF har lagt Legeforeningens anbefalinger om samarbeid mellom fastleger og sykehus til grunn for oppgavedeling. Helse Midt-Norge RHF vedtok reviderte samarbeidsavtaler medio mai 2021. Helse Vest RHF har orientert sine sykehus om kravet. I Helse Nord RHF har sykehusene fulgt opp kravet med å gjennomgå og oppdatere rutiner. Det er ikke planlagt videre oppfølging av oppdraget.

Fødselsomsorg

De regionale helseforetakene følger opp kompetanse- og ressursbehov dokumentert i rapporten Endring i fødepopulasjon og konsekvenser for bemanning og finansieringssystem, i utvikling av fødeinstitusjonene. Anbefalingene i rapporten er omfattende, og flere helseregioner opplyser at det er behov for å bruke lengre tid på å følge opp arbeidet. Eksempler på tiltak er ekstra ressurser, flere stillinger og utdanningsstipend for jordmødre.

De regionale helseforetakene har etablert beredskap og følgetjeneste for gravide i alle aktuelle kommuner. På grunn av jordmormangel i distriktene er noen ordninger fremdeles sårbare.

Barnepalliative team

I oppdragsdokumentet for 2020 ble det stilt krav om å etablere regionale barnepalliative team som skal veilede de lokale barneavdelingene og ha ansvar for helseregionens kompetanse, tilbud og kvalitet innen barnepalliasjon, i tråd med Nasjonal faglig retningslinje for palliasjon til barn og unge. Det er etablert regionale team i Helse Sør-Øst RHF, Helse Vest RHF og Helse Midt-Norge RHF. Helse Nord RHF har etablert en arbeidsgruppe og arbeidet med etablering av team fortsetter i 2021.

Behandlingstilbud for personer med kjønnsinkongruens

De regionale helseforetakene fikk i 2020 i oppgave å etablere et helhetlig behandlingstilbud for personer med kjønnsinkongruens, med utgangspunkt i Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje, samt internasjonal fagkunnskap og erfaringer fra andre lands tjenestetilbud. Etableringen av tilbudet er forsinket, spesielt i Helse Vest RHF, Helse Midt-Norge RHF og Helse Nord RHF. Departementet følger opp prosessen i dialog med foretakene.

Landsdekkende lavterskeltjeneste og et helhetlig behandlingstilbud til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn

Helse Sør-Øst RHF og Helse Vest RHF fikk i oppgave å etablere en landsdekkende lavterskeltjeneste og et helhetlig behandlingstilbud til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn. Tilbudet er etablert i begge regioner i samarbeid med Helsedirektoratet, Sifer, Sanks og de øvrige regionale helseforetakene.

Revurdering og utfasing av behandlingsmetoder

De regionale helseforetakene fikk i 2019 to oppdrag om å utvikle modeller for utfasing av behandlingsmetoder i spesialisthelsetjenesten i systemet for Nye metoder. Modellene skal tilrettelegge for å aktivt identifisere, selektere og vurdere behandlingsmetoder. De regionale helseforetakene fikk i 2020 oppdrag om å videreføre arbeidet i tråd med statusrapport av 1. november 2019, herunder å pilotere fem metoder og vurdere om det kan være behov for å gi særskilt støtte til omstilling ved utfasing av tjenester i sykehus, for eksempel grunnet manglende forskningsbasert dokumentasjon om effekt eller fordi det er utviklet bedre og tryggere metoder.

De regionale helseforetakene rapporterer at arbeidet startet opp i januar 2020, men ble forsinket på grunn av pandemien. Tre av fem piloter er nå til vurdering i Nye metoder. Pilotene er hysterektomi, acromionreseksjon ved impingement syndrom og håndkirurgi ved karpaltunnelsyndrom. I samarbeid med Folkehelseinstituttet, arbeides det med forslag til metodevurdering for de to øvrige pilotprosedyrene; tonsillektomi og hemoroidektomi. Prosjektet avventer resultatene fra behandlingen. Helse Midt-Norge RHF har fulgt med på utviklingen for prosedyrene som har blitt pekt ut i Norge, basert på The Evidence Based Interventions Programme i England. Analyser av data som viser utviklingen i pandemiperioden tyder på at prosedyrene med diskutabel nytteverdi har blitt redusert mer enn øvrig elektiv kirurgi (jf. tall per utgangen av 2020). Det gjenstår å se om endringen er av varig karakter. Videre ble dialogen med representanter fra Gjør Kloke Valg-kampanjen i regi av Legeforeningen gjenopptatt høsten 2020.

Persontilpasset medisin

De regionale helseforetakene fikk i 2020 i oppdrag å legge til rette for bruk av molekylære tester, genpaneler og biomarkører i forskning og klinisk praksis og samordne nasjonal infrastruktur for persontilpasset medisin til forskning og klinikk. Helse Sør-Øst RHF rapporterer å ha støttet med regionale midler implementeringen av en regional infrastruktur for presisjonsmedisin med fokus på molekylær patologi med tilhørende mulighet for genanalyser og med biobankstøtte. De regionale helseforetakene er enige om å etablere en nasjonal infrastruktur for persontilpasset medisin. Helse Sør-Øst RHF følger opp dette i samråd med de øvrige regionale helseforetakene og Nasjonalt kompetansenettverk innen persontilpasset medisin og det interregionale fagdirektørmøtet. Samarbeid med universitet- og høyskolesektoren ivaretas der det er faglige behov.

De regionale helseforetakene fikk i 2020 i oppdrag å utrede og implementere ordninger for midlertidig innføring og revurdering av nye metoder i Nye metoder for å tilrettelegge for innføring av persontilpasset medisin i tjenesten. Midlertidig innføring av metodene, med krav om oppfølging og revurdering etter en tids bruk i helsetjenesten, kan bidra til raskere tilgang til nye innovative metoder ved at det offentlige kan stille krav om at antatt effekt ved innføring etterprøves eller revurderes på et senere tidspunkt. Utredningsrapporten foreslår flere tiltak og følges opp av de regionale helseforetakene. Tiltakene berører blant annet bruk av alternative prisavtaler i Nye metoder, bruk av helsedata og helseregistre for oppfølging og revurdering av metodene, koblingen mellom Nye metoder og utprøvende behandling og klinisk forskning og nordisk samarbeid på helseøkonomiske vurderinger og prisforhandlinger.

Ekspertpanelet for spesialisthelsetjenesten

Ekspertpanelet for spesialisthelsetjenesten er et organ for rådgivning ved alvorlig livsforkortende sykdom. Ekspertpanelet skal kunne gi råd om adekvat etablert behandling er gitt, om det er aktuelle kliniske studier for pasienten i Norge eller i utlandet, fortrinnsvis Norden, om det er aktuelt med en utprøvende behandlingsmetode utenfor en klinisk studie i Norge eller om et udokumentert behandlingstilbud pasienten selv har innhentet og ønsker råd om. Beslutninger tatt av Beslutningsforum for nye metoder skal følges av ekspertpanelet, og ekspertpanelet skal ikke gi råd om behandling som er under vurdering i Nye metoder. I 2020 har Ekspertpanelet gitt råd i 115 saker. Gjennomsnittlig behandlingstid av sakene var åtte dager. Det var en lik kjønnsfordeling og gjennomsnittsalder var 56 år. Hvilke råd som ble gitt og hvorvidt de ble fulgt følger av figuren under.

Forstørr bilde

Kilde: Årsrapport Nasjonalt ekspertpanel

Beredskapslagring av legemidler

Under pandemien har det vært bygget opp beredskapslagre av forsyningskritiske legemidler på to nivåer. Nivå 1 innebærer tre til seks måneders forbruk av de 50 mest forsyningskritiske legemidlene («50-listen») for primærhelsetjenesten, tre måneders forbruk av legemidler på covid-19-listen for 800 intensivpasienter i spesialisthelsetjenesten og H-reseptlegemidler tilsvarende åtte ukers forbruk. Helse Sør-Øst RHF har ansvar for beredskapslager på nivå 1 for legemidler i spesialisthelsetjenesten. I foretaksmøte av 8. mai 2020 ble de regionale helseforetakene bedt om å etablere et beredskapslager for legemidler på nivå 2. Nivå 2 innebærer seks måneders forbruk av et utvalg av særskilt kritiske legemidler i spesialisthelsetjenesten og en noe utvidet 50-liste for primærhelsetjenesten. Helse Vest RHF leder arbeidet.

Våren 2021 ble de regionale helseforetakene bedt om å konsolidere og redimensjonere beredskapslagre for forsyningskritiske legemidler i spesialistheltjenesten ut fra smitte- og forsyningssituasjonen. Det vises til omtale under kap. 702, post 22.

Forskning og innovasjon

Samlede forskningspoeng omfatter publikasjonspoeng, poeng for doktorgrader, poeng for tildeling av ekstern finansiering fra Norges forskningsråd og EU (finansieringspoeng) og poeng for kliniske behandlingsstudier. Det ble registrert 4 531 publikasjoner (vitenskapelige artikler, monografier og antologier) fra helseforetakene i 2020 og rapportert inn 351 avlagte doktorgrader, mot 312 doktorgrader i 2019. Dette er det høyeste antallet avlagte doktorgrader siden målingen startet i 2006. Det var også det høyeste antallet vitenskapelige tidsskriftspubliseringer i 2020.

Endringene i målesystemet er små fra år til år. På regionalt nivå får Helse Sør-Øst RHF en noe lavere prosentandel av forskningspoengene i 2020 (60,7 pst.) sammenlignet med i fjor (62,5 pst.). Denne reduksjonen er tatt ut i form av større prosentandeler i Helse Vest RHF (opp fra 19,2 til 20,6 pst.), mens endringene er beskjedne i Helse Midt-Norge RHF (opp 0,1 prosentpoeng fra i fjor) og Helse Nord RHF (opp 0,3 prosentpoeng fra i fjor). Helse Midt-Norge RHF og Helse Nord RHF sine prosentandeler av forskningspoengene i 2020 er hhv. 11,1 og 7,6 pst.

I 2020 hadde 59,2 pst. av artiklene internasjonalt medforfatterskap (mål: over 40 pst.) og 23,1 pst. var publisert i ledende tidsskrifter (mål: over 20 pst.).

I 2020 var helseforetakene totalt involvert i 463 kliniske behandlingsstudier som utløser poeng i det nasjonale målesystemet. Dette er en liten nedgang fra 2019. Det er viktig å presisere at helseforetakene var involvert i et enda større antall studier enn 463, men formålet med målingen er ikke å presentere statistikk for alle pågående kliniske behandlingsstudier, men for studier som har inkludert pasienter i 2020. 14 065 pasienter ble inkludert i kliniske studier i 2020, noe som er en liten vekst fra 2019. Ansvaret for rapporteringen er videreført som et samarbeid mellom Oslo universitetssykehus HF, NIFU og Unit. Kvalitetssikring av data skjer i samråd med regionale kontakter i alle fire helseregioner.

Helse Sør-Øst RHF hadde en andel på 61,5 pst. av de totale forskningspoengene inkludert poeng for kliniske behandlingsstudier, etterfulgt av Helse Vest RHF med 19,2 pst., Helse Midt-Norge RHF med 11,9 pst. og Helse Nord RHF med 7,6 pst. Nærmere beskrivelse av resultater fra helsemålingen for 2020 for de regionale helseforetakene og underliggende helseforetak er tilgjengelig på regjeringens nettsider.

For åttende år på rad har de regionale helseforetakene utarbeidet en felles årlig rapport, Forskning og innovasjon til pasientens beste, Nasjonal rapport fra spesialisthelsetjenesten 2020. I rapporten presenteres et utvalg av prosjektene som gjennomføres i spesialisthelsetjenesten og nasjonale nøkkeltall for forskning og innovasjon legges frem. Kreft er det fagområdet som ble tildelt mest forskningsmidler. Om lag 60 pst. av forskningsmidlene i helseregionene ble tildelt til kliniske studier. Andelen brukermedvirkning i forskningsprosjekter er økt fra 20 pst. i 2014 til 81 pst. i 2020. Årets måling er den første for innovasjonsprosjekter, og viser at 77 pst. av prosjektene har brukermedvirkning. Data fra rapportering på ny innovasjonsindikator i helseforetakene er inkludert i rapporten. Indikatoren for nytte er fortsatt under utvikling. 18 av 20 sykehus leverte aktivitetstall for 2020. Det har vært en økning i innovasjonspoengene fra 715 i 2019 til 833 i 2020.

Måling av ressursbruk til forskning i helseforetakene gjennomføres hvert annet år. Neste måling gjennomføres for statistikkåret 2021 og vil omtales i statsbudsjettet for 2023. Ansvar for gjennomføring av målingen vil fra 2022 bli flyttet til Statistisk sentralbyrå, se omtale under kap. 732, post 21.

De regionale helseforetakene har bidratt i utredning av Pilot Helse i samarbeid med Norges forskningsråd og Innovasjon Norge. Målet med Pilot Helse er å finansiere innovasjonsløp som kan bidra til bærekraft i helse- og omsorgstjenesten og verdiskaping i norsk næringsliv. Midler til forprosjekter til Pilot Helse ble lyst ut våren 2021.

De regionale helseforetakene har lagt til rette for klinisk pasientrettet forskning for å utvikle kunnskap om diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter smittet av SARS-CoV-2 gjennom utlysning av midler i program for klinisk behandlingsforskning og nasjonal koordinering av kliniske studier i sykehusene på covid-19.

De regionale helseforetakene tildelte etter utlysning i 2020 134 mill. kroner til seks store, nasjonale kliniske multisenterstudier gjennom Program for klinisk behandlingsforskning. Det ble i tillegg tildelt 20 mill. kroner gjennom en ekstraordinær tildeling til en studie innen covid-19, Nor-Solidarity-trial. Ett av de seks prosjektene i den ordinære tildelingen har et forskningsformål som sammenfaller med innspill som har kommet gjennom systemet for Nye metoder. Koblingen mellom Nye metoder og program for klinisk behandlingsforskning har blitt styrket med rapport om midlertidig innføring av nye metoder, jf. omtale over under Persontilpasset medisin.

Personell, utdanning og kompetanse

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å utarbeide et harmonisert nasjonalt internopplæringsprogram for sykepleie i intensivbehandling av covid-19-pasienter. Programmet er utarbeidet og implementert i alle helseregioner.

I forbindelse med avvikling av studier og praksis under pandemien ble de regionale helseforetakene bedt om å om å legge til rette for at helseforetakene samarbeider med utdanningsinstitusjonene om å finne løsninger som bidrar til at flest mulig helsefagstudenter kan gjennomføre praksis. Kort tid etter nedstengningen 12. mars 2020 ble det opprettet en knutepunktgruppe mellom UH-sektoren og helsetjenesten (regionale helseforetak, KS og Helsedirektoratet). Gruppen har bidratt til å tilrettelegge for gode praksisstudier og normal studieprogresjon også gjennom pandemien.

Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023

Regjeringen la frem Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 (NHSP) i november 2019. Stortinget ga sin tilslutning til meldingen i mai 2020. Stortingsmeldingen ble fulgt opp med oppdrag i tildelingsbrevet til Helsedirektoratet og i oppdragsdokumentet og foretaksmøtet i januar 2020. Følgende anmodningsvedtak ble fulgt opp i foretaksmøtet 10. juni 2020: Vurdering av basestrukturen for luftambulansen, permanent ambulansehelikopter i Kirkenes og et jetfly fast stasjonert i Tromsø, og åpning for at nye sammenslåtte kommuner kan ha delte løsninger mellom flere helseforetak.

Regionale og lokale utviklingsplaner

I foretaksmøtet 14. januar 2020 ble det stilt krav om utarbeidelse av regionale og lokale utviklingsplaner, og gitt føringer for innhold i tråd med NHSP. De regionale helseforetakene har revidert veilederen for utviklingsplaner i tråd med føringene fra protokollen, og videreformidlet kravene til helseforetakene. De regionale utviklingsplanene vil ferdigstilles innen utgangen av desember 2022.

Helsefellesskap

De regionale helseforetakene ble i foretaksmøtet i januar 2020 bedt om å gi helseforetakene i oppdrag å innrette sitt samarbeid med kommunene i tråd med mål og rammer fastsatt i NHSP og avtalen mellom regjeringen og KS. De regionale helseforetakene rapporterte i årlig melding at arbeidet med å etablere helsefellesskapene var forsinket som følge av pandemihåndteringen. Det er etablert helsefellesskap i alle regionene, og innen høsten 2021 forventes det at de 19 helsefellesskapene vil være etablert.

Helsedirektoratet fasiliterer et nasjonalt nettverk for erfaringsutveksling og informasjonsdeling for de 19 helsefellesskapene. Hvert helsefellesskap er invitert til å stille med en representant fra helseforetaket og en fra kommunene. Regionalt helseforetak og KS regionalt deltar også i nettverket. Stortinget har bevilget tilskuddsmidler til sekretariatsfunksjon for de samarbeidende kommunene i helsefellesskapene. Det ble bevilget 9,5 mill. kroner med halvårseffekt i 2020. I 2020 var det 10 kommuner som søkte om tilskudd.

Bedre felles planlegging er et sentralt prinsipp i avtalen mellom KS og regjeringen. Regjeringen har foreslått å innføre et nytt krav til samarbeidsavtalen som innebærer at kommuner og helseforetak må avtale konkret hvordan de skal planlegge og utvikle tjenester, jf. Stortingets behandling av Prop. 102 L (2020–2021).

Psykisk helse

Regjeringen vil sikre at behandlingskapasiteten for de som har psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer er god nok. I 2019 fikk helseregionene, i samarbeid med KS, FHI og Helsedirektorat i oppdrag å vurdere hvor stort behovet for psykisk helsehjelp og rusbehandling vil bli i årene som kommer, og samarbeide om gode planleggingsverktøy for å sørge for riktig kapasitet ved sykehusene. Rapport om arbeidet ble levert juli 2021.

Regjeringen vil legge til rette for fortsatt kvalitet- og fagutvikling. Det skal utarbeides en samlet oversikt over dagens registreringskrav i psykisk helsevern og TSB. Målet er å sikre at det som registreres er nyttig for kvalitets- og tjenesteutvikling, styring og forskning, og redusere den samlede registreringen slik at behandlerne kan bruke mest mulig tid på direkte pasientarbeid. Kvalitetsregistre, helseatlas og kvalitetsindikatorer på psykisk helse- og rusområdet vil bidra til økt kunnskap om innholdet i behandlingen og hvordan det går med pasientene. Det vises til omtale under kap. 734.

De regionale helseforetakene skal implementere tverrfaglige oppsøkende behandlingsteam innen psykisk helsevern der det er befolkningsmessig grunnlag for det. Alle de regionale helseforetakene melder at de har etablert ulike typer tverrfaglige oppsøkende team, med unntak av noen områder. Dette skyldes blant annet rekrutteringsutfordringer ved lokalt helseforetak og vurdering av eget opptaksområde/befolkningsgrunnlag.

De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å innføre, i samarbeid med kommunene, bedre rutiner for avklaring av hjelpebehov hos barn og unge. Alle de fire regionale helseforetakene melder at arbeidet er igangsett i så godt som alle helseforetak. Ulike modeller og tiltak for å bedre samarbeidet om henvisninger er iverksatt, under utprøving eller til vurdering. Det meldes at det tar tid å innarbeide nye gode rutiner. Helse Vest RHF har arbeidet systematisk i alle helseforetak med å implementere Helse Fonnas modell for barn og unges helsetjenester.

De regionale helseforetakene fikk i 2020 i oppdrag å legge til rette for at flere metoder innen psykisk helsevern og TSB blir vurdert i systemet for Nye metoder. Det ble i 2020 tatt initiativ til samarbeid mellom sekretariatet for nye metoder og enhet for psykisk helsevern og rusbehandling i Helse Sør-Øst RHF med siktemål å få til en økning av antallet behandlingsformer som vurderes i systemet for Nye metoder. Arbeidet vil bli fulgt opp i 2021. Helse Nord-Norge RHF rapporterer at Universitetssykehuset i Nord-Norge jobber med en metodevurdering på bruk av video i pasientbehandling, men at ingen metoder innen psykisk helsevern og TSB er vurdert i systemet for Nye metoder i løpet av 2020. Helse Vest RHF melder at alle helseforetak i regionen har påbegynt vurdering og tilrettelegging for vurdering av metoder innen psykisk helsevern og TSB i systemet for nye metoder. Helse Vest RHF rapporterer at det i 2020 kun ble behandlet ett forslag på nye metoder innen psykisk helsevern. På grunn av svært avgrenset dokumentasjonsgrunnlag ble det ikke tilrådt å gjennomføre en nasjonal metodevurdering på denne.

Kompetanse

Helseforetakene har fulgt opp oppdragene knyttet til å øke bruken av simulering for kompetanseheving og samarbeide med andre helseforetak om utvikling og deling av opplegg for simulering, samt å etablere et nasjonalt samarbeid om utvikling og bruk av simulering som metode, ledet av Helse Vest RHF.

Oppdragene knyttet til satsning på lærlinger i helsefagarbeiderfag og andre lærefag som er relevante i sykehus må sees i sammenheng. Deler av oppfølgingen er forsinket som følge av pandemien, men oppfølging av oppdragene er i prosess. Oppdragene det gjelder er å øke antall lærlinger både i helsefag og i andre lærefag som er relevante i sykehus, med en prioritering av helsefagarbeiderlærlinger skal prioriteres i planperioden, at det skal opprettes et opplæringskontor for helsefaglærlinger og andre relevante lærefag i hvert helseforetak, men at helseforetak kan samarbeide om opplæringskontorene der det er hensiktsmessig og at de regionale helseforetakene, under ledelse av Helse Vest RHF, skal opprette et nasjonalt kompetansedelingsprosjekt for å følge opp målet om flere lærlinger i planperioden.

Læring og mestring

Regjeringen vil bidra til bedre pasient- og pårørendeopplæring gjennom en revidering av lærings- og mestringstjenestene. De regionale helseforetakene og Helsedirektoratet har gjennomført et forprosjekt med gjennomgang av lærings- og mestringstjenestene i henholdsvis spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. En forprosjektrapport ble overlevert Helse- og omsorgsdepartementet i januar 2021. Departementet arbeider med en oppfølging av forprosjektrapporten.

Økonomi og investeringer

God kontroll med økonomien er en forutsetning for riktige prioriteringer og legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling av spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har i 2020 hatt en tett oppfølging av de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakene har rapportert til departementet hver måned på økonomisk resultat, likviditet, aktivitet, bemanning og sykefravær, samt tertialvis på kontantstrøm og investeringer. Rapporteringen følges opp i møter mellom departementet og de regionale helseforetakene.

Det ble i felles foretaksmøte i januar 2020 stilt krav om at alle de regionale helseforetakene skulle innrette virksomheten innenfor de økonomiske rammer og krav som fulgte av Prop. 1 S (2019–2020), foretaksmøtet og oppdragsdokumentet for 2020 slik at sørge for-ansvaret oppfylles og at det legges til rette for en bærekraftig utvikling over tid. Det ble også satt en ramme for bruk av driftskreditt. For at helseforetakene skulle være i stand til å håndtere de økonomiske konsekvensene av pandemiutbruddet i 2020, ble rammene til de regionale helseforetakene utvidet gjennom Stortingets behandling av Prop. 117 S (2019–2020) og Prop. 42 S (2020–2021). Pandemien påvirket driften og økonomien til helseforetakene kraftig og ekstrabevilgningene som ble gitt bidro til at pandemien likevel ikke ga unødige og negative utslag i sykehusøkonomien. Det er til dels store forskjeller på hvor hardt det enkelte helseforetak ble rammet og flere regioner ble i 2020 kompensert mer enn hva de i sum hadde av registrerte negative effekter. Pandemien pågår fremdeles og det er naturlig å se økonomien i pandemiårene i sammenheng.

Årsregnskapene for 2020 ble godkjent i felles foretaksmøter i juni 2021. Alle helseregioner oppnådde positive økonomiske resultater i 2020. Det ble i 2020 et samlet positivt resultat på 6 202 mill. kroner, som er 2 820 mill. kroner bedre enn i 2019. De positive resultatene må ses opp mot investeringsbehovene og -planene i årene framover, samt økte bevilgninger knyttet til pandemien.

Resultatet i 2020 påvirkes både av inntektsførte netto gevinster ved salg av anleggsmidler på om lag 112 mill. kroner og kostnadsførte nedskrivninger av eiendeler på om lag 144 mill. kroner. Slike nedskrivninger foretas når eiendeler har et varig verdifall, og denne type engangseffekter er ikke direkte knyttet til den ordinære driften av foretakene. Tatt hensyn til disse effektene er departementets vurderingsgrunnlag for resultatoppnåelse et positivt resultat på 6 234 mill. kroner, som er 2 896 mill. kroner bedre enn i 2019.

Fra 2020 har driftssituasjonen for de regionale helseforetakene blitt endret som følge av virusutbruddet. Det vises til nærmere omtale av aktivitetsvekst i sykehusene i kap. 2.

Investeringer

De regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for investeringer og drift i sykehusene. Midler til investeringer inngår derfor i basisbevilgningen og ikke som øremerkede tilskudd. Større prosjekter kan delvis lånefinansieres ved låneopptak gjennom Helse- og omsorgsdepartementet. Fra 2017 har helseforetakene kunnet få lån på inntil 70 pst. av forventet prosjektkostnad inklusiv usikkerhetsmargin (P85), basert på kvalitetssikrede konseptplaner.

Styringssystemet for investeringer bygger på en kombinasjon av at foretakene er gitt utstrakte fullmakter på investeringsområdet samtidig som det skjer en oppfølging og styring på overordnet nivå. For prosjekter over 500 mill. kroner skal resultater og vurderinger etter endt konseptfase legges fram for departementet, sammen med ekstern kvalitetssikring. Dette danner også grunnlag for lånesøknad til prosjektet.

De årlige kostnadene knyttet til investeringer fremkommer i foretakenes regnskaper som avskrivninger og reflekterer slitasje og elde på bygg og utstyr fra tidligere års investeringer. For å opprettholde verdien på foretakenes eiendeler må de årlige investeringene over tid være lik de årlige avskrivningene. Mens avskrivningskostnaden er en relativt stabil størrelse og utgjorde 7,2 mrd. kroner i 2020, vil de årlige investeringene variere avhengig av hvilke utbygginger som pågår. Skal sykehusbygg og -utstyr oppgraderes i tråd med dagens krav og standarder og nye teknologiske løsninger må investeringsnivået ligge over årlige avskrivninger. I 2020 investerte helseforetakene for 13,7 mrd. kroner. Hensyntatt av- og nedskrivninger, samt salg og korrigeringer i balansen, innebar dette at den regnskapsmessige verdien på helseforetakenes driftsmidler samlet sett økte med 6,4 mrd. kroner i 2020.

Ved innføringen av helseforetaksmodellen ble det foretatt en verdsetting av helseforetakenes bygningsmasse og utstyr til 66 mrd. kroner. I perioden 2014–2020 har den regnskapsmessige verdien av sykehusenes bygg og utstyr økt med 17,4 mrd. kroner, fra 84,3 mrd. kroner til 101,4 mrd. kroner. Det er store variasjoner mellom de regionale helseforetakene. Helse Nord er den regionen med relativt størst økning i verdien av bygg og utstyr i perioden fra 2014, mens Helse Vest har den relativt største økningen siste året. Her gjennomfører nå alle helseforetakene i regionen større utbyggingsprosjekter. Helse Midt-Norge har relativt sett hatt den laveste økningen de siste seks årene, men denne regionen gjennomførte store investeringer før 2014. Helse Sør-Øst har den laveste relative økningen siden helseforetakene ble etablert, men denne regionen har nå omfattende oppgraderingsplaner. Oppgradering og fornying av bygningsmassen er en kontinuerlig prosess for å tilpasse bygg til dagens drift og for å få en mer funksjonell bygningsmasse, men de store prosjektene vil variere mellom regioner og helseforetak. Helseforetakene må prioritere sine investeringsplaner innenfor tilgjengelige økonomiske og finansielle rammer. Samtidig må det settes av midler til ordinært vedlikehold.

Tilstandsgrad

Helseforetakene registrerer tilstandsnivå og oppgraderingsbehov for sykehusbyggene med bistand fra Multiconsult. Dette oppdateres hvert fjerde år. Registrering av tilstand gjøres i henhold til Norsk Standard (NS 3424), på en skala fra 0 til 3, der 0 og 1 er tilfredsstillende mens 2 og 3 tilsier behov for vedlikeholdstiltak. Målet for en tilfredsstillende bygningsmessig tilstandsgrad er om lag 1,2. Det ble gjennomført en tilstandsvurdering i 2014 som en del av Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019). Denne ble fulgt opp gjennom en ny vurdering i 2016–2017. Samlet vektet tilstandsgrad for helseforetakenes sykehusbygg var 1,50 i 2020. Den vektete tilstandsgraden i 2016 var 1,48. Spesialisthelsetjenesten har både moderne sykehusbygg og sykehus som krever betydelige oppgraderinger. Det er store variasjoner i tilstandsgrad både innad i og mellom helseregionene. Tabellen under viser at Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord hadde en forbedring i tilstandsgraden i perioden. Helse Sør-Øst hadde en reduksjon i tilstandsgraden i sine sykehusbygg i samme periode.

Økonomiske langtidsplaner

De regionale helseforetakene oppdaterer årlig økonomisk langtidsplan. De økonomiske langtidsplanene bygger på vedtatte strategier i de regionale helseforetakene, som igjen baseres på nasjonale strategier og føringer, og gjeldende økonomiske rammebetingelser.

De regionale helseforetakene forvalter betydelige beløp på vegne av samfunnet for å sikre gode spesialisthelsetjenester. Langsiktig planlegging og prioriteringer er en forutsetning for å sikre gode sykehustjenester. De regionale helseforetakene legger gjennom sine langtidsplaner til rette for at helseforetakene kan nå målene for pasientbehandlingen.

Langtidsplanene tar hensyn til hvordan befolkningsutvikling, sykdomsutvikling, utvikling innen medisinsk teknologi og forventningene til helsetjenestene vil påvirke behov og etterspørsel etter helsetjenester. Videre gjøres det prioriteringer knyttet til personell og kompetanse, bygg og utstyr, IKT og annen viktig infrastruktur, samt hvordan helseforetakene kan tilpasse tjenestene for å møte utfordringer innenfor de økonomiske rammene.

Det er gjennom god styring og god drift at helseforetakene legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling og forbedring av behandlingstilbudet. De regionale helseforetakene har ansvar både for drift og investeringer og må planlegge langsiktig og se dette i sammenheng.

Helseforetakenes oppdaterte økonomiske langtidsplaner inneholder investeringer for nærmere 91 mrd. kroner i perioden 2022 til 2025.

Helse Sør-Øst RHF

Med bakgrunn i behandling av økonomiske langtidsplan i perioden 2022–2025 planlegger Helse Sør-Øst RHF for et investeringsomfang på 54,3 mrd. kroner.

Prosjekter over 500 mill. kroner med statlige lånerammer:

• nytt psykiatribygg ved Sørlandet sykehus

• nytt sykehus i Drammen i Vestre Viken

• klinikkbygg og protonsenter ved Radiumhospitalet ved Oslo universitetssykehus

• første trinn i utvikling av nye Aker og Nye Rikshospitalet ved Oslo universitetssykehus

• ny regional sikkerhetsavdeling ved Oslo universitetssykehus

• utbygging og stråleterapi ved Sykehuset Telemark, Skien

• samling av sykehusbasert psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus

I tillegg gjennomføres program for standardiserings- og IKT-infrastrukturmodernisering.

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• videreutvikling av Sykehuset Innlandet (Mjøssykehuset)

• stråle- og somatikkbygg ved Akershus universitetssykehus

• akuttbygg ved Sørlandet sykehus

Det ligger inne flere prosjekter i helseforetakenes økonomiske langtidsplaner som planlegges gjennomført og som er regionalt prioritert, men som avhenger dels av fremdriften i andre prosjekter og dels av planlagt resultatutvikling. Dette gjelder bl.a. videreutvikling av Oslo universitetssykehus, etappe 2. Det arbeides med å innplassere Klinikk for laboratoriemedisin ved Oslo universitetssykehus i Livsvitenskapsbygget. Det er inngått avtale med Oslo kommune om utbygging av storbylegevakt på Aker, hvor Oslo universitetssykehus skal leie arealer. Driften av storbylegevakt vil bli videreført innenfor rammen av dagens samarbeid mellom Oslo universitetssykehus HF og Oslo kommune.

Helse Vest RHF

Med bakgrunn i behandling av økonomiske langtidsplan i perioden 2022–2025 planlegger Helse Vest RHF for et investeringsomfang på 16,6 mrd. kroner.

Prosjekter over 500 mill. kroner med statlige lånerammer:

• byggetrinn 2 av nytt barne- og ungdomssykehus ved Haukeland universitetssjukehus i Helse Bergen

• oppgradering og modernisering ved Helse Førde

• nytt sykehus i Stavanger inkl. behandlingsbygg og universitetsarealer

• rehabilitering og nybygg ved Haugesund sjukehus i Helse Fonna (trinn 1 og 2)

• protonsenter ved Haukeland universitetssjukehus i Helse Bergen

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

Det pågår planarbeid knyttet til ombygging av sentralblokken ved Haukeland universitetssjukehus i Helse Bergen.

Helse Midt-Norge RHF

Med bakgrunn i behandling av økonomiske langtidsplan i perioden 2022–2025 planlegger Helse Midt-Norge RHF for et investeringsomfang på 11,1 mrd. kroner.

Prosjekter over 500 mill. kroner med statlige lånerammer:

• nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal

• Helseplattformen

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• Utvikling av sykehuset i Ålesund

I tillegg pågår det planarbeid knyttet til senter for psykisk helse ved St. Olavs hospital.

Helse Nord RHF

Med bakgrunn i behandling av økonomiske langtidsplan i perioden 2022–2025 planlegger Helse Nord RHF for et investeringsomfang på 9,0 mrd. kroner.

Prosjekter over 500 mill. kroner som det er tildelt statlige lånerammer:

• nytt sykehus i Narvik ved Universitetssykehuset Nord-Norge

• nytt sykehus i Hammerfest ved Finnmarkssykehuset

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• utvikling av Helgelandssykehuset

I tillegg pågår det utredningsarbeid om etablering av nytt sykehusbygg for psykisk helse og rus ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

6 Utviklingstrekk for e-helseområdet

OECDs rapport Healthcare in the 21st Century fra 2019 viser til et gjennomgående stort behov for digitalisering i helse- og omsorgssektoren i medlemslandene. Rapporten trekker frem at sektoren har en lang vei å gå med tanke på bruk og deling av elektroniske data. Rapporten viser til at helse- og omsorgssektoren ligger omtrent 10-15 år bak andre sektorer og bransjer når det gjelder å utnytte potensialet i elektroniske data og teknologi. Barrierene for digitalisering av helse- og omsorgssektoren er først og fremst ikke teknologiske, men institusjonelle og organisatoriske. Lover, organisering, finansierings- og styringsmodeller er ikke tilpasset endringene digital transformasjon fører med seg.

Det har gjennom flere år vært en økende oppmerksomhet i Norge på e-helseområdet og digitalisering i helse- og omsorgssektoren. Det er gjennomført store prosjekter og programmer, og nasjonale samhandlingsløsninger er etablert, slik som helsenorge.no, kjernejournal, e-resept og helseID. De siste årene har arbeidet med helsedata gjennom Helsedataprogrammet, arbeidet med standardisert språk (Felles språk), Digital samhandling og felles kommunal journalløsning blitt betydelig styrket. Dette arbeidet har gitt gevinster i form av bedre tilgang til nødvendig pasientinformasjon for helsepersonell, bedre pasientsikkerhet, enklere tilgang til data for analyse og forskning, og enklere og mer effektiv dialog mellom helsepersonell og pasienter.

Den teknologiske utviklingen går raskt og muliggjør at flere helse- og omsorgstjenester kan ytes i pasientens hjem. Det viser seg blant annet gjennom utvikling av og vekst i digitale helsetilbud som nettbasert behandling og digital hjemmeoppfølging. Slike tjenester bidrar til å øke pasientens valgmuligheter og gir muligheter til mer persontilpasset behandling og oppfølging. Dette skaper også mulighet for nye aktører. Da Norge i forbindelse med covid-19 pandemien stengte ned i mars 2020, oppsto det et stort behov for digital omstilling. Helse- og omsorgssektoren har tatt i bruk både ny og eksisterende teknologi i et høyere tempo enn tidligere. E-konsultasjon ble periodevis i 2020 mer brukt enn vanlige konsultasjoner, selv om kun en liten andel leger hadde tatt dette i bruk før pandemien. Et annet område med vekst de siste årene er digital hjemmeoppfølging. Dette har blitt brukt av nye pasientgrupper og gitt stor nytteverdi, spesielt for oppfølging av koronasyke og pasienter i risikogrupper.

Helsedata kan bidra til innovasjon, gi verdifull ny innsikt og er viktig for tjenestenes arbeid med kvalitetsforbedring. Med store og varierte datamengder, er analyseteknikker som kunstig intelligens og maskinlæring en forutsetning for å utnytte potensialet som ligger i dataene fullt ut og bidra til bedre forskning og behandling.

I helse- og omsorgssektoren behandles store mengder opplysninger som grunnlag for gode og trygge tjenester, forskning og innovasjon. De digitale løsningene gir nye muligheter for å yte bedre og tryggere tjenester. Samtidig øker sårbarheten for digitale angrep og datainnbrudd, og potensielle negative konsekvenser av sikkerhetsbrudd blir større. Det er helt sentralt at den enkeltes helse, rettigheter og personvern ivaretas. Informasjonssikkerhet og personvern er derfor en forutsetning for digitalisering i helse- og omsorgssektoren. Det må sikres at opplysningene om helse blir behandlet på en trygg måte, og beskyttes mot ulovlig innsyn og endring. Samtidig er det kritisk at opplysningene er tilgjengelig ved behov.

Norge har en sterk og innovativ helsenæring og koronapandemien har ført til stor etterspørsel etter digitale verktøy og e-helseløsninger. Helsenæringen er en betydelig bidragsyter i arbeidet med å utvikle og digitalisere helse- og omsorgstjenesten. Teknologi og digitale løsninger blir i stadig større grad en integrert del av tjenestene og åpner for nye muligheter for næringsutvikling og innovasjon. Både ressursbruken på IKT i offentlig sektor og omsetningen for IKT-næringen i helse har økt de siste årene. Ifølge tall fra Direktoratet for e-helse var de totale IKT-utgiftene i helse- og omsorgssektor på rundt 13 mrd. kroner i 2020, en økning på omtrent én mrd. kroner fra 2018. Dette gir gevinster for pasienter og tjenesten, og skaper nye muligheter for næring i Norge.

Norge er med og påvirker e-helseutviklingen internasjonalt og det pågår flere internasjonale samarbeid både i Norden, i EU og globalt. Det nordiske samarbeidet har stått sentralt i den norske e-helseutviklingen lenge, og det europeiske og globale samarbeidet blir stadig viktigere blant annet innenfor områdene helsedata, legemidler, sikkerhet og digital samhandling. Pandemien har tydeliggjort viktigheten av samarbeid på tvers av landegrensene, for eksempel i arbeidet med smittesporingsapplikasjoner og koronasertifikat. Satsingen på felles infrastrukturer og datadrevet innovasjon står høyt på dagsorden for internasjonale samarbeidsorganisasjoner innen helse, og Norge er en aktiv deltaker i disse prosessene.

7 Utviklingstrekk i omsorgstjenesten

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i kontinuerlig utvikling. Kommunene har over tid fått nye oppgaver, og samtidig har de hatt en tilvekst av nye brukergrupper med behov for både fysisk, psykisk og sosial omsorg, støtte og bistand. Det ytes stadig mer kompleks medisinsk behandling i de kommunale tjenestene. Samtidig er det i kommunene en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebaserte tjenester. Pandemien har preget driften av omsorgstjenestene gjennom store deler av 2020.

Datakilder som Kostra og Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) gir detaljert informasjon om omsorgstjenestenes brukere og hvilke tjenester de får1.

I 2020 var det ifølge SSB om lag 371 300 unike personer som mottok omsorgstjenester i løpet av året, dette var en økning på 1,7 pst. fra 2019. Per 31. desember 2020 var det om lag 290 000 brukere av omsorgstjenester. Omsorgstjenester omfatter alt fra sykehjemstjenester til velferdsteknologi. Ser vi nærmere på noen utvalgte tjenester per 31. desember 2020 ser vi at det har vært en vekst i helsetjenester i hjemmet, i BPA og i velferdsteknologi, mens det er en nedgang i bruk av langtidsopphold på institusjon og praktisk bistand. Dette er en utvikling som har vart over noe tid.

Forstørr bilde

Merknad: Personer som mottar begge tjenestene er inkludert i begge grafer.

Kilde: SSB

Av omsorgstjenestens mottakere per 31. desember 2020 viser tall fra KPR at om lag 70 pst. var tjenestemottaker i eget hjem, om lag 15 pst. hadde vedtak om opphold i institusjon. Om lag 15 pst. bor i bolig som kommunen stiller til disposisjon.

Andelen innbyggere over 80 år som har vedtak om hjemmetjenester2 er på 28,9 pst., dette er en nedgang på 3,7 pst. siden 2019, og en nedgang på 11,1 prosent siden 2016.

Blant mottakerne med langtidsopphold i institusjon har 86 pst. omfattende bistandsbehov. Til sammenligning var det 10 pst. av dem som bor i egen bolig som hadde omfattende bistandsbehov.

Forstørr bilde

Kilde: SSB

Antall brukere og andelen som mottar helse- og omsorgstjenester øker med alderen. I aldersgruppen 80–89 år er om lag 47 pst. brukere av kommunale omsorgstjenester gjennom året. I aldersgruppen 90 år og eldre mottar nær 90 pst. en eller flere tjenester gjennom året. Ser man bort fra den aller yngste aldersgruppen (0–17 år) er kvinnene de største brukere av helse- og omsorgstjenester. Mer enn 40 pst. av tjenestemottakerne gjennom året er nå personer under 67 år. Utviklingen med en økende andel yngre brukere vil være en utfordring for omsorgstjenestene.

Morgendagens eldre vil ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og høyere utdanning sammenliknet med tidligere generasjoner. Dette kan vi også observere ved at antallet eldre brukere av omsorgstjenestene ikke øker i samme takt som endringen i eldrebefolkningen. Den økende eldrebefolkningen fremover kommer like fullt til å være en driver bak veksten i tjenestene. Mange av de som mottar omsorgstjenester ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. De største endringene over tid i de kommunale omsorgstjenestene skjer derfor i hjemmetjenestene.

Tall fra SSB viser at det ved utgangen av 2020 var om lag 3 700 brukere som mottok tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Fra 2015 ble det innført en rett til BPA for personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse. Rettigheten omfatter også personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Fra 1. juli 2020 ble denne rettigheten utvidet til å gjelde personer over 67 år som før fylte 67 år har fått innvilget BPA etter rettighetsbestemmelsen. Det har vært en økning i antall BPA-mottakere fra og med 2015 på om lag 23 pst.

7.1 Personell

Det har i perioden 2011–2020 vært en betydelig økning i antall årsverk i de kommunale omsorgstjenestene. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene.

Det var om lag 146 059 avtalte årsverk i omsorgstjenestene i 2020. Det er en prosentvis økning fra 2019 på rundt 1,1 pst. Blant personell i omsorgstjenestene er andelen årsverk i brukerrettet tjeneste med helse- og sosialfaglig utdanning økt fra om lag 76,0 pst. i 2019 til om lag 76,3 pst. i 2020.

Det er utfordringer knyttet til tilgangen på helsefagarbeidere, som er den største utdanningsgruppen i omsorgssektoren. Etter omleggingen av hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen til helsearbeiderfaget har tilgangen på denne utdanningsgruppen blitt betydelig redusert.

NAV estimerte i 2019 en mangel på 4 500 sykepleiere, 1 100 spesialsykepleiere og 2 650 helsefagarbeidere for helse- og omsorgstjenestene som helhet. KS’ arbeidsgivermonitor for 2019 viser at det er særlig krevende å rekruttere sykepleiere. Beregninger foretatt av SSB i 2019 i Helsemod viser en økende mangel på særlig sykepleiere og helsefagarbeidere i årene fremover. Dette berører særlig omsorgstjenestene. Personellsituasjonen har i 2020 og 2021 vært preget av håndteringen av covid-19, der det gjennom statsforvalterne rapporteres om kapasitetsutfordringer knyttet til den samlede oppgavemengden i den kommunale helse og omsorgstjenesten.

Se kap. 10.60 for en nærmere redegjørelse av kommunenes håndtering av covid-19.

7.2 Botilbud

Kommunene tilbyr plasser i institusjon eller plass i ulike former for omsorgsboliger til personer med behov for et tilrettelagt botilbud. Antallet institusjonsplasser har som helhet blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift. I 2020 var det om lag 39 200 sykehjemsplasser. Standarden på institusjonsplassene fortsetter å øke. I 2020 var utgjorde enerommene 98,6 pst av alle rom.

Tall fra SSB viser at det ved utgangen av 2020 var om lag 25 300 beboere i boliger med heldøgns bemanning. Dette kommer i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i syke- og aldershjem og i eget hjem. Dekningsgraden for plasser i institusjon og bolig med heldøgns bemanning for befolkningen over 80 år per 31. desember har de siste 10 årene ligget stabilt rundt 28/29 pst. I 2020 var den om lag 28 pst. Samtidig får mange brukere et omfattende tjenestetilbud i hjemmet. Utviklingen av tjenestetilbudet i omsorgssektoren må vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem. Det vises for øvrig til omtale av investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser under kap. 761, post 63 og 69.

7.3 Kommunenes utgifter til omsorgstjenester

Tall fra Kostra (SSB) viser at kommunenes brutto driftsutgifter til omsorgstjenestene var om lag 130,5 mrd. kroner i 2020. Det vesentligste av kommunenes utgifter til omsorgstjenesten finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. For kommunene utgjorde inntektene fra brukerbetaling for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen om lag 7,6 mrd. kroner i 2020. I tillegg bevilges en rekke øremerkede tilskudd til omsorgsformål over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, bl.a. investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser. Det ble utbetalt om lag 10,5 mrd. kroner over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett til kommunene gjennom toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester, for utgifter påløpt i 2020. I 2020 fikk kommunene en rekke særskilte tilleggsbevilgninger med bakgrunn i pandemien. Se nærmere omtale for eksempel under 10.60.

8 Plan for å sikre flere sykepleiere, vernepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre og helsefagarbeidere

8.1 Innledning

Denne planen er en oppfølging av vedtaknr. 1344, 18. juni 2021:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2022 legge frem en plan for å sikre flere sykepleiere, vernepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre og helsefagarbeidere i årene fremover. Planen skal inneholde forslag til ulike tiltak som bidrar til rekruttering og sikrer nok kompetente hender og hoder i helse- og omsorgstjenestene.»

Planen må sees i sammenheng med Kunnskapsdepartementets oppfølging av anmodningsvedtakene fra Stortingets behandling av Innst. 149 S (2020–2021), jf. vedtak nr. 940, 20. mai 2021:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2022 komme tilbake til Stortinget med innledende tiltak for å sikre flere studieplasser innenfor medisin, helsefag og psykologi.»

og vedtak nr. 941, 20. mai 2021 :

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for innenfor medisin, helsefag og psykologi. Planen skal både inneholde konkrete tiltak for opprettelse av tilstrekkelig med studieplasser ved utdanningsinstitusjonene, og tiltak som sikrer studentene praksisplass i helsesektoren. Planen bør inneholde tiltak som gjør det attraktivt for helsearbeidere å være i sektoren.».

Det vises til omtale i Prop. 1 S (2021–2022) fra Kunnskapsdepartementet.

8.2 Mål og virkemidler

Regjeringen vil skape pasientens helse- og omsorgstjeneste. Personell er den viktigste ressursen i helse- og omsorgstjenesten og utgjør ca. 70 pst. av ressursbruken. Sykepleiere, vernepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre og helsefagarbeidere utgjør en stor andel av de ansatte. Det er derfor viktig å sikre nok kompetente sykepleiere, vernepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre og helsefagarbeidere i helse- og omsorgstjenestene.

I internasjonal sammenheng har Norge høy dekning av helsepersonell per innbygger. Tall fra OECD viser at Norge rangerer som nummer en for sykepleiere med om lag 18 sykepleiere per 1000 innbyggere i 2020, mens EU-gjennomsnittet er om lag 8 sykepleiere per 1000 innbygger. Samtidig har SSB framskrevet behov for en økning i årsverk på om lag 35 pst. fram mot 2035 i referansebanen. En slik økning vil kunne beslaglegge nesten halvparten av veksten i arbeidsstyrken. Det er ikke bærekraftig. Den fremskrevne mangelen på helsepersonell må derfor i hovedsak møtes med ulike virkemidler for å rekruttere, utvikle og beholde personell som er beskrevet i denne planen.

Helse- og omsorgstjenesten skal være en attraktiv og varig arbeidsplass med gode karrieremuligheter. Flere virkemidler må tas i bruk, og i denne planen er virkemidlene delt inn i bedre personellplanlegging, bedre planlegging for kompetanseutvikling, bærekraft i bruk av personell- og kompetanseressurser og hvordan helse- og omsorgssektoren i samarbeid med utdanningssektoren skaper kvalitet og arbeidsrelevans i utdanningene. Utviklingen i lærekontrakter i helsearbeiderfaget omtales noe, men for øvrig vises det til Kunnskapsdepartementets oppfølging av ovenfor nevnte anmodningsvedtak for informasjon om utvikling i studieplasser i helsefag.

Utfordringsbildet og behovene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten må sees i sammenheng, også når det gjelder tilgang til de personellgruppene som omfattes av denne planen. Samtidig er det viktig å hensynta forskjellene i utfordringsbildet for de to tjenestenivåene. Det er behov både for felles tilnærming og tiltak, og særskilte tiltak som er rettet spesifikt mot behovene i de to tjenestenivåene.

8.3 Kompetanseløft 2025 og Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023

Kompetanseløft 2025 og Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 legges til grunn for denne planen. Begge dokumentene er behandlet av Stortinget og Kompetanseløft 2025 omtales årlig i Prop. 1 S. Dokumentene beskriver utfordringsbildet og har et omfang som er større enn det som omfattes av anmodningsvedtaket. De består både av tiltak som skal møte de særskilte behovene innenfor enkelttjenester og tjenestenivåer, samt tiltak som skal ivareta behovene på tvers av tjenester og tjenestenivåer. Oppfølgingen av dette anmodningsvedtaket vil derfor bygge på disse dokumentene. Tiltakene som er forankret i Kompetanseløft 2025 og Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 skal følges opp gjennom disse respektive planene.

Kompetanseløft 2025 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Planen har som mål å bidra til en faglig sterk tjeneste og å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Kompetanseløft 2025 består av fire strategiske områder og om lag 60 tiltak. De fire strategiområdene er: 1) Rekruttere, beholde og utvikle personell, 2) Brukermedvirkning, tjenesteutvikling og tverrfaglig samarbeid, 3) Kommunal sektor som forskningsaktør, fagutviklings- og opplæringsarena og 4) Ledelse, samhandling og planlegging. Tiltakene skal videreutvikles i planperioden 2021–2025 i samarbeid med aktørene.

Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 er regjeringens strategi for utvikling av spesialisthelsetjenesten og samarbeidet med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det overordnede målet er å skape pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte. En bærekraftig helsetjeneste forutsetter at vi utnytter mulighetene teknologien gir, bruker kompetansen hos de ansatte best mulig og løser oppgavene så effektivt som mulig. Meldingen dekker store temaer som samhandling, psykisk helse, akuttmedisinske tjenester, teknologi, digitalisering og kompetanse. I tillegg beskrives utfordrings- og målbildet. Stortingsmeldingen inneholder tiltak knyttet til de ulike områdene i meldingen som følges opp gjennom oppdrag til de regionale helseforetakene, Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse. Tiltakene knyttet til kompetanse følges i tillegg opp i samarbeid med Kunnskapsdepartementet.

8.4 Virkemidler for å nå målsetningen i planen

God tilgang på helsefagarbeidere, vernepleiere, sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre er avhengig av et systematisk, langsiktig arbeid i den samlede helse- og omsorgstjenesten, i utdanningssektoren og hos myndighetene. Arbeidet krever samarbeid, samordning, oppmerksomhet, vedlikehold og innsats.

Fire overordnede virkemidler vil samlet bidra til at målsetningen kan oppnås.

1. Bedre personellplanlegging

2. Bedre planlegging for kompetanseutvikling

3. Bærekraft i bruk av personell- og kompetanseressurser

4. Kvalitet og arbeidsrelevans i utdanningene

Virkemidlene er generelle og kan bidra til å rekruttere, utvikle og beholde personell uavhengig av personellgruppe. I tillegg vil spesifikk bruk av målrettede tiltak mot enkeltgrupper være nødvendig. Det understrekes at virkemidlene må tas i bruk både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og at dette samspillet er essensielt for å lykkes.

8.4.1 Bedre personellplanlegging

God personellplanlegging bidrar til bærekraft og god bruk av det potensialet de ansatte utgjør i helse- og omsorgstjenestene. Frafall av helsepersonell til andre sektorer er en utfordring for flere av disse personellgruppene. Det er et potensial for å beholde flere utdannede helsearbeidere i helse- og omsorgstjenesten og det er viktig med mer kunnskap om årsakene til frafall for å kunne sette inn riktige tiltak for å beholde personell i helse- og omsorgstjenesten.

Nasjonale, regionale og lokale verktøy som skal bidra til god planlegging

Nasjonale meldinger og proposisjoner, planer og strategier gir retning og rammer for hvordan helse- og omsorgstjenestene skal utvikles. Ulike registre og nasjonale framskrivninger skal sikre at den nasjonale politikk- og planutviklingen baseres på gode data og analyser.

Helsepersonellregisteret (HPR) er helsemyndighetenes nasjonale register over helsepersonell med offentlig godkjenning, autorisasjon, lisens, og offentlig spesialistgodkjenning. Registeret er grunnsteinen for andre administrative registre innen helsesektoren. Registeret gir ikke opplysninger om personellets aktuelle arbeidsforhold og er i dag ikke egnet for lokal personellplanlegging. For å identifisere tilgjengelig personell, vurdere reell personellmangel, framskrive behov og vurdere utdanningsbehov, må helsepersonellregisteret kobles mot andre registre for hvert enkelt formål. Registeret bør utvikles og Helsedirektoratet vil vurdere muligheter for å etablere et helhetlig, løpende og oppdatert register over helsepersonell og deres kompetanse som omfatter alle helsepersonellgrupper.

Helsedirektoratet utreder et nasjonalt system for å følge med på tilgang til og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten.3 Forslag til indikatorer eller faktorer som kan inngå i systemet er knyttet til utdanning og tilgang på sykepleiere, informasjon om personellstyrken og informasjon om etterspørsel og rekruttering. Systemet er ment å gi et helhetlig kunnskapsgrunnlag for personellplanlegging og kompetanseutvikling i tjenestene

Kommuner og helseforetak som lykkes med rekruttering og kompetanseheving har ofte også god oversikt over personell og kompetanseutfordringer. Planlegging og tjenesteutvikling i kommunene må i større grad skje på bakgrunn av analyser av utfordringsbildet og i samarbeid med ansatte i tjenesten, pasientene/brukerne og pårørende. Det er imidlertid fortsatt kommuner som ikke utarbeider gode nok planer for å møte framtidige utfordringer.

Det er også variabelt hvorvidt helseforetak har tilstrekkelige planer eller oversikter som systematisk kartlegger personellbehov de neste tre til fem årene.4 De regionale helseforetakene har utviklet en nasjonal bemanningsmodell som verktøy for å vurdere personellbehovene. Modellen gir mulighet for å anslå personellbehovet i ulike sykehus. Videre har de regionale helseforetakene etablert et fagnettverk som skal forvalte og videreutvikle framskrivningsmodellene for spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetakene og helseforetakene lager dessuten regionale og lokale utviklingsplaner hvert fjerde år. Utviklingsplanene inngår i et helhetlig plansystem der arbeidet med helseforetakenes lokale utviklingsplaner skjer i etterkant av fremleggelsen av Nasjonal helse- og sykhusplan. Utviklingsplanene ses som en del av de regionale helseforetakenes samlede planansvar.

Kommunenes sørge for-ansvar for helse- og omsorgstjenester innebærer også å planlegge tjenestene slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med de krav som er fastsatt i lover og forskrifter. I oppfølgingen av Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet er det etablert et regionalt støtteapparat som skal bistå kommunene med å utvikle helhetlige planer for å sikre bedre og mer bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Arbeidet med å utvikle og tilgjengeliggjøre verktøy for nasjonal og kommunal planlegging vil videreføres, bl.a. gjennom framskrivinger. I forbindelse med Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 har Helsedirektoratet arbeidet med muligheter for et felles framskrivningsverktøy for kommuner og helseforetak, med særskilt vekt på framskrivninger av bemanning. Flere forhold tyder på at det særlig er små distriktskommuner som har de største utfordringene med å håndtere personell- og kompetansesituasjonen. Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å vurdere om dagens virkemidler for planlegging av de kommunale helse- og omsorgstjenestene er tilstrekkelig for at kommunene driver systematisk planlegging av kapasitet, kompetanse og kvalitet for å møte fremtidens utfordringer.5 Departementet vurderer hvordan arbeidet skal følges opp videre. Departementet vil også, som del av Kompetanseløft 2025, utvikle en veileder for hvordan kommunene kan jobbe med kompetanseplanlegging for å se kompetansebehovet i hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten samlet.6

Samarbeid og dialog med medarbeidere og tillitsvalgte er viktig for å skape tillit og forståelse for helt avgjørende utviklingsbehov. Samarbeid med organisasjonene om utvikling av nye arbeidsprosesser, oppgavedeling og sammensetning av team som understøtter ønsket utvikling blir avgjørende for å dimensjonere og prioritere fremtidige behov for kompetanse og kapasitet på bemanningsområdet.

Heltidskultur

Personellplanlegging og personelldekning i helse- og omsorgstjenestene påvirkes av andelen ansatte i hel stilling og sykefravær. Regjeringen er opptatt av å utvikle en heltidskultur i helse- og omsorgstjenestene. Det har vært arbeidet med dette over lang tid, men det er fortsatt behov for videre innsats. I spesialisthelsetjenesten er det oppnådd gode resultater, men det er et behov for å vurdere nye tiltak spesielt for sykepleiere uten spesialistutdanning og jordmødre. Kun om lag 33,4 pst. av de sysselsatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten med kommunal ansettelse hadde avtalt heltidsstilling i 2020. Det er særlig omsorgstjenestene som preges av høy deltidsbruk.

Sykefravær

Deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten er preget av et høyt sykefravær, høy turnover og høy avgang. Sykefravær påvirkes bl.a. av ledelse, ansattes arbeidsmiljø og arbeidsbelastning, og det kan være sammenheng mellom høyt omfang av deltid og høyt sykefravær. I flere helseforetak er det satt spesielt fokus på avdelinger med høyest sykefravær. Dette har gitt positive resultater, tiltak er allerede prøvd ut og noen har vist seg å ha god effekt. Kunnskapsgrunnlaget som er bygget opp er verdifullt og bør spres og brukes av flere i arbeidet med personellplanlegging.

8.4.2 Bedre planlegging for kompetanseutvikling

Det blir stadig viktigere å bruke ansattes kompetanse riktig. God planlegging for kompetanseutvikling må gjøres parallelt med personellplanleggingen. Dette forutsetter både riktig oppgavedeling, tilrettelegging for å bruke mer tid til pasientene og mindre tid til andre oppgaver. Krav til rapportering og dokumentasjon skal understøtte arbeidsprosesser og kvalitet, ikke trekke ressurser bort fra pasientbehandlingen. Bruk av teknologiske løsninger, riktig organisering av tjenester og arbeidsprosesser vil også bidra til riktig bruk av kompetanse og bedre ressursutnyttelse.

Livslang læring

Regjeringen har som mål at helse- og omsorgstjenesten skal være et attraktivt arbeidssted som skal legge til rette for livslang læring. Både kommuner og sykehus må ivareta sin rolle og ansvar for utdanning og faglig utvikling. Det er sentralt at arbeidet med kompetanseheving struktureres med helhetlige etter- og videreutdanningsaktiviteter, kompetanseplanlegging, og tiltak for fagutvikling. Kompetanseutviklingsarbeidet må være kunnskapsbasert og ivareta systematisk arbeid kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.

Medarbeiderne må være innstilt på å utvikle sin kompetanse gjennom hele yrkeskarrieren. Arbeidsgiver kan tilrettelegge for at sykepleiere, spesialsykepleiere, vernepleiere, jordmødre og helsefagarbeidere kan få karriere i klinisk arbeid, forskning, organisasjon eller ledelse.

Etablering av karriereveier i direkte pasientrelatert arbeid kan være positivt for fag- og arbeidsmiljøet. De første årene i arbeid etter grunnutdanningen er viktige for om en medarbeider fortsetter yrkeskarrieren i helse- og omsorgstjenesten. Mange har behov for god veiledning og supervisjon i arbeidssituasjonen, og det bør legges til rette for det. Eksempelvis kan mentorordning for nyutdannede være et relevant tiltak.

Mye av kompetansehevingen for helsepersonell gjøres i samarbeid med mellom helse- og omsorgstjenestene og utdanningssektoren. Helse- og omsorgstjenesten er i tillegg i seg selv store utdanningsarenaer som driver utstrakt internopplæringsvirksomhet. Interne kompetansehevende tiltak kan deles i tre hovedkategorier som kan omfatte;

• organisatoriske tiltak: kompetanseplanlegging, kompetansestyring, pålagt opplæring og fagutviklingsstillinger

• etterutdanningsaktiviteter: fagseminarer, faglige nettverk for etterutdanning, klinisk kompetanseprogram, opplæring i metoder for kunnskapsbasert praksis, forbedringsarbeid/pasientsikkerhet, praksisveilederopplæring, HMS-opplæring og lederutvikling

• videreutdanningsaktiviteter: spesialistutdanning, samarbeidsavtaler med utdanningssektoren, permisjon med delvis lønn for videreutdanning eller lønnede utdanningsstillinger for spesialsykepleiere, praksisplasser og praksisopplæring for videreutdanning av sykepleiere og andre prioriterte faggrupper

Ledelse

Ledere må utvikle sin lederkompetanse for å ivareta endringsutfordringer. Ledere på alle nivåer, ikke minst dem som står nærmest pasientbehandlingen, må få handlingsrom og støtte til å ta i bruk de virkemidlene som er nødvendige for å nå målene for pasientens helse- og omsorgstjeneste. For å bidra til å styrke lederkompetanse i kommunene og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten er det etablert en Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten som finansieres gjennom Kompetanseløft 2025. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet er det utviklet et nytt felles topplederprogram for ledere i spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester sammen med KS. Dette er ment å erstatte det tidligere topplederprogrammet for helseforetakene. Det nye topplederprogrammet som startet opp høsten 2020 vil gi deltakerne mulighet til å videreutvikle kompetansen bl.a. innenfor strategisk ledelse, ledelse på tvers av profesjoner og tjenesteområder, identitet og kultur, innovasjon og omstilling, pasient- og brukermedvirkning, pasientens helsetjeneste, helseøkonomi og finansieringssystemer.

Regjeringen har innført forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Forskriften er et viktig virkemiddel for å understøtte styring og planlegging, samt implementering, spredning og deling av kompetanse og kunnskap. Forskriften inneholder flere krav til kompetanseutvikling, herunder krav til leder om å ha oversikt over medarbeideres kompetanse og behov for opplæring. Leder skal sørge for at medarbeidere har nødvendig kunnskap og kompetanse i det aktuelle fagfeltet, og at samlet kunnskap og erfaring utnyttes. Medarbeiderne skal ha kunnskap om relevant regelverk, retningslinjer, veiledere og styringssystemet. Leder skal også minst en gang årlig vurdere styringssystemet opp mot tilgjengelig informasjon om virksomheten for å sikre at det bidrar til kontinuerlig forbedring av virksomheten, noe som inkluderer også statistikk og informasjon om personell og kompetanse.

8.4.3 Planlegge for kompetanseutvikling i helse- og omsorgstjenesten

De senere årene har det vært en økning i antall årsverk i helse- og omsorgstjenesten for gruppene som omfattes av denne planen. I spesialisthelsetjenesten har det i perioden 2013 til 2020 vært en økning i årsverk for sykepleiere på 25 pst., spesialsykepleiere og jordmødre på 7 pst. Vernepleierne er den gruppen som har økt mest i spesialisthelsetjenesten med 35 pst. målt i årsverk. Det har over tid vært en reduksjon i bruken av helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten. Trenden ble imidlertid snudd i 2019. I kommunene har det vært en betydelig årsvekst i alle gruppene i perioden 2015 til 2020. Veksten har vært størst blant de høyere utdanningene med hhv. 14,8 pst. for sykepleiere, 21,1 pst. for sykepleiere med spesialisering/videreutdanning (hvorav 44,2 pst. for jordmødre), 24 pst. for vernepleiere og 8.4 pst. for helsefagarbeidere.

SSBs framskrivninger viser at det særlig kan bli knapphet på sykepleiere og helsefagarbeidere fram mot 2035. Begge gruppene har kompetanse som er nødvendig i hele helse- og omsorgstjenesten. De regionale helseforetakene skal lage en plan for å sikre tilstrekkelig kompetanse i utviklingsplanene. Det skal legges til rette for livslang læring og en heltidskultur. Sykepleiere og helsefagarbeidere skal prioriteres i planarbeidet. Oppfølgingen av oppdraget pågår i alle helseforetak. Koronapandemien har imidlertid ytterligere tydeliggjort behovet for å rekruttere, utvikle og beholde personell, særlig gjelder det sykepleiere i sykehus og i kommunene.

Sykepleiere og vernepleiere

Det har vært vekst i antall årsverk for både sykepleiere og vernepleiere de siste fire årene. Sykepleiere er sentrale i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og i spesialisthelsetjenesten. Vernepleiere har en sentral kompetanse, kanskje særlig for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men det er behov også i spesialisthelsetjenesten.

Behovet for sykepleiere og vernepleieres kompetanse må i hovedsak møtes med tilrettelegging for faglig utviklende arbeidsplasser, tiltak knyttet til bedre personellplanlegging, bedre planlegging for kompetanseutvikling, bærekraft i bruk av personell- og kompetanseressurser og kvalitet og arbeidsrelevans i utdanningene i tillegg til en kontinuerlig oppmerksomhet om tilgang på studieplasser i universitets- og høyskolesektoren.

Spesialsykepleiere

Riksrevisjonens undersøkelse fra 2019 om bemanningsutfordringer i helseforetakene omfattet blant annet spesialsykepleiere i spesialisthelsetjenesten. Den viste at de regionale helseforetakene og helseforetakene ikke legger godt nok til rette for å sikre nok rekruttering av blant annet spesialsykepleiere. Flere helseforetak manglet planer eller oversikter som systematisk kartlegger behovet for blant annet spesialsykepleiere for de neste tre til fem årene. Helse- og omsorgsdepartementet har fulgt opp rapporten i styringsdialogen med de regionale helseforetakene.

For å bedre tilgangen til intensivkompetanse skal de regionale helseforetakene bidra til å utdanne flere intensivsykepleiere. Det skal til sammen opprette minst 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie og det skal utarbeides en behovsanalyse og plan for å sikre tilstrekkelig tilgang til intensivsykepleiere på kort, mellomlang og lang sikt. Planene skal bidra til å ivareta behovet for å utdanne, rekruttere og beholde intensivsykepleiere og deres kompetanse i spesialisthelsetjenesten.7 Metodene som brukes i planleggingen for intensivsykepleiere skal kunne overføres til planlegging for andre spesialsykepleiegrupper, inkludert jordmødre.

Behovet for spesialsykepleiere har økt i takt med økt spesialisering i spesialisthelsetjenesten, men det er mangel på disse personellgruppene og behov for å utdanne flere. Mangel på spesialsykepleiere kan eksempelvis gi store konsekvenser for operasjons- og intensivkapasiteten i sykehusene.

Jordmødre og helsesykepleiere

Jordmødre og helsesykepleiere er sentrale i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i kommunen. Samtidig er jordmødre sentrale i fødselsomsorgen i spesialisthelsetjenesten.

Regjeringen har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten i kommunene betraktelig siden 2014 og i 2022 bevilges det over 1,3 mrd. kroner til tjenesten fordelt på rammetilskudd og øremerket tilskudd. 60 mill. kroner av det øremerkede tilskuddet er avsatt til årsverk for jordmødre. Dette har ført til en økning i antall årsverk for jordmødre og helsesykepleiere i tjenesten. Fra 2021 er det øremerkede tilskuddet omgjort til et rent lønnstilskudd. Tiltaket inngår i Kompetanseløft 2025. Det vises til omtale under kap. 762, post 60. Både jordmorutdanningen og helsesykepleierutdanningen er inkludert i RETHOS.

Utrede offentlig spesialistgodkjenning for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere og sykepleiere i psykisk helse- rus- og avhengighetsarbeid

Anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere (ABIOK), jordmødre og helsesykepleiere har en kompetanse som er grunnleggende for å kunne tilby trygge helsetjenester av høy kvalitet over hele landet. I tillegg pågår nå arbeidet for å utvikle en masterutdanning for sykepleiere i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid. Tilgang til disse personellgruppene og deres kompetanse har vært utfordrende over lang tid, noe som er blitt ekstra tydelig under pandemien. Offentlig spesialistgodkjenning kan være et viktig virkemiddel for å rekruttere, utvikle og beholde nevnte sykepleiegrupper i helse- og omsorgstjenesten.

Helse- og omsorgsdepartementet vil be Helsedirektoratet, i samarbeid med relevante aktører om å utrede ulike modeller som kan føre til spesialistgodkjenning av bl.a. ABIOK-sykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere og sykepleiere i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid. Utredningen bør omfatte dagens modell for offentlig spesialistgodkjenning av sykepleiere som er etablert for avansert klinisk allmennsykepleie, samt alternative modeller som legger til rette for mer tjenestenære utdanningsløp som grunnlag for offentlig spesialistgodkjenning.

Avansert klinisk allmennsykepleier

Det er etablert en egen masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie som er rettet mot behovene i kommunale helse- og omsorgstjenester. Avansert klinisk sykepleie (AKS) er den eneste utdanningen innen sykepleie som i dag gir offentlig spesialistgodkjenning. Spesialiteten er rettet mot behandling og oppfølging av pasienter i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og skal styrke kvaliteten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Den skal ivareta klinisk arbeid knyttet til akutt og kronisk sykdom, somatisk sykdom, psykisk helse og rus, forebygging, behandling og oppfølging av pasienter med enkeltstående sykdommer og kronikere med store og sammensatte behov. Spesialiteten skal også gi breddekompetanse til å håndtere sykepleiefaglige problemstillinger på individ-, gruppe- og systemnivå. Utdanningen er inkludert i styringssystemet Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS). Det gis lønnstilskudd til kandidater som er ansatt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som tar denne utdanningen for å stimulere til at kompetansen erverves og tas i bruk. I arbeidet med å gjøre kommunene kjent med AKS-utdanningen og hvordan denne kompetansen kan benyttes har det blant annet vært tydelig fremhevet at utdanningen er rettet mot behovene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kjennskapen til utdanningen og kompetansen den gir er i ferd med å etablere seg i kommunene. Det er viktig å fortsette arbeidet og tydeliggjøre at denne kompetanse er noe kommunene har behov for og derfor bør satse på fremover.

Det er også viktig å ivareta behovet for klinisk sykepleiefaglig breddekompetanse i sykehus. Det kan bidra til å heve den faglige kvaliteten i sengeposter, i poliklinisk arbeid og i dagbehandling, i ambulante tjenester og i hjemmesykehus. Sykepleiere med denne kompetansen kan dessuten bidra til bedret samhandling, innad i sykehus, på tvers av sykehus og kommuner, og for pasienter med flere diagnoser og sammensatte behov. Videre kan det virke rekrutterende for tjenestestedene og slike kliniske karriereveier kan ha en stabiliserende effekt for å beholde personell og hindre frafall. De vil også kunne initiere, utvikle og gjennomføre FoU-prosjekter rettet mot innovasjon og kontinuerlig kvalitetsarbeid.8

Det vil være overlapp i kompetansebehov for klinisk sykepleiefaglig kompetanse i kommunene og i sykehus. Det gir noen utfordringer knyttet til å tilpasse utdanningsløp for klinisk sykepleiefaglig breddekompetanse, slik at behovene for faglig kompetanse og tilgang til personell ivaretas både for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. I det videre arbeidet må disse hensynene ivaretas for å bidra til en hensiktsmessig kompetanseutvikling og tilgang til personell med breddekompetanse for den helhetlige helse- og omsorgstjenesten.

Helsefagarbeidere

I løpet av de siste ti årene har andelen helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten gått ned, mens det er en økning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det har imidlertid vært en økning i antall nye lærekontrakter i helsefagarbeiderfaget de senere år. Det er iverksatt flere tiltak for å rekruttere, utvikle og beholde helsefagarbeidere både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. I sykehus fører færre helsefagarbeidere til at kompetanse brukes på uhensiktsmessige måter, blant annet ved at andre personellgrupper som sykepleiere og leger utfører oppgaver som helsefagarbeidere vil kunne utføre.

Det er viktig å utnytte den samlede utdanningskapasiteten for helsefagarbeidere i hele helse- og omsorgstjenesten, bl.a. for å rekruttere flere helsefagarbeidere til sykehus og kommunene. De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å øke antall lærlinger både i helsefag og i andre lærefag som er relevante i sykehus. De skalopprette, eller samarbeide om, opplæringskontor for helsefaglærlinger og andre relevante lærefag i hvert helseforetak. Det skal opprettes et nasjonalt kompetansedelingsprosjekt for å følge opp målet om flere lærlinger i planperioden, under ledelse av Helse Vest RHF.

I den kommunale helse- og omsorgssektoren finansieres blant annet rekrutteringsprosjektet Menn i helse som gir tilbud om et komprimert utdanningsløp som fører frem til fagbrev som helsefagarbeider. Rekrutteringsprosjektet Jobbvinner finansieres også og skal bidra til økt rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere gjennom blant annet etablering av samarbeid mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner for å utvikle tiltak som styrker praksisopplæringen. Videre finansieres en kurspakke for ufaglærte fram til fagbrev og autorisasjon som helsefagarbeider, eller kompetansebevis for deler av opplæringen, som særskilt ivaretar deltakere med norsk som andrespråk. Det vises til Kompetanseløft 2025.

Fremme jobbtilfredshet – HMS og Joy at work

Jobbtilfredshet kjennetegnes av at helsepersonell og team har fysisk og psykisk trygghet i arbeidet, at de gjenkjenner mening og formålet med arbeidet, at de har innflytelse og kontroll over tiden sin, at de har et godt kollegialt miljø og anser egen arbeidshverdag for å være godt strukturert. Joy at work er i ferd med å bli et eget fagområde internasjonalt og særlig England har omfattende erfaring med prosjekter som har som formål å øke jobbtilfredshet.

Riksrevisjonens undersøkelse av bemanningsutfordringer for sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre viste at de kliniske enhetene som sikrer at de ansatte utvikler og oppdaterer sin kompetanse og arbeider systematisk med uønskede hendelser, har færre bemanningsutfordringer. Videre at avdelinger/enheter som er oppmerksom på å lære av uønskede hendelser og nesten-hendelser, og om de trygt kan ta opp kritikkverdige forhold kjennetegnes ved at de: (i) har høyere gjennomsnittlig stillingsprosent, (ii) har lettere for å dekke opp vakter med ansatte med god kompetanse ved korttidssykefravær, (iii) har lavere ekstern turnover, (iv) har færre ansatte som vurderer å bytte jobb, og (v) sjeldnere mislykkes med å rekruttere arbeidskraft. Undersøkelsen viser også en positiv sammenheng mellom ansattes arbeidsmiljø og opplevd kvalitet og pasientsikkerhet. Dette bekreftes av nyere internasjonal forskning som viser økende evidens for at det er en positiv sammenheng mellom godt arbeidsmiljø, pasientsikkerhet og pasientsikkerhetskultur. Det vurderes om det skal gjennomføres en kunnskapsoppsummering om hvilke faktorer som tar bort arbeidsglede og gir frafall, sykefravær og hvilke tiltak som bidrar til å beholde de valgte gruppene i yrket.

Det er stilt krav til de regionale helseforetakene om å arbeide med pasientsikkerhet og en god meldekultur, og å se dette i sammenheng med helse- miljø- og sikkerhetsarbeid. Fra 2018 har de regionale helseforetakene gjennomført en felles årlig medarbeiderundersøkelse ForBedring som kartlegger ulike dimensjoner ved arbeidsmiljø og pasientsikkerhetskultur. Undersøkelsen sendes årlig til alle ansatte i foretaksgruppen i de fire regionene, og har en svarprosent på nesten 80pst. ForBedring inneholder 41 spørsmål som er kategorisert innenfor følgende ni tema: Engasjement, teamarbeidsklima, arbeidsforhold, sikkerhetsklima, psykososialt arbeidsmiljø, opplevd lederatferd, fysisk miljø, toppleders rolle i pasientsikkerhetsarbeid og oppfølging. Kartleggingen gir kunnskap om hvordan ansatte i sykehus opplever sitt arbeidsmiljø og pasientsikkerhetskultur og danner grunnlag for lokal forbedring ved den enkelte enhet eller avdeling i spesialisthelsetjenesten. Den gir også kunnskapsgrunnlag for ledere på alle nivå i strategisk arbeid og planlegging siden den er nasjonal og kan presentere resultater både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. ForBedring er fortsatt en ny undersøkelse som kan videreutvikles bidra til økt kunnskap om sammenhengen mellom arbeidsmiljø, pasientsikkerhetskultur og kvalitet.

8.4.4 Bærekraft i bruk av personell- og kompetanseressurser ved å ta i bruk nye arbeidsformer, bruk av teknologi, teamarbeid og innovasjon

Endringer i arbeidsprosesser og/eller bruk av teknologi på flere områder har et stort potensial for bedre ressursutnyttelse. Det er likevel vanskelig å vurdere presist hvilken effekt slike faktorer vil ha på bemanning.

Helsefellesskap

Regjeringen og KS deler målet om å skape en mer sammenhengende og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og har inngått en avtale om innføring av helsefellesskap hvor representanter fra helseforetak, kommuner, inkludert lokale fastleger og brukere møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen. Helseforetakene må i tiden fremover legge til rette for en utvikling der både hjemmebaserte tjenester og primærhelsetjenesten blir stadig viktigere i pasientforløpet som skal gi til en sømløs helsetjeneste for pasienten.

Helsefellesskapene oppfordres til å sette konkrete mål for deling av kompetanse mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023. Kompetanse kan deles på mange måter, blant annet gjennom hospitering. Det er etablert en tilskuddsordning for å utvikle og spre gode modeller for hospitering av ansatte mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.9 Andre relevante tiltak er utveksling av personell, bruk av digitale verktøy for kompetansedeling, faglige nettverk, og delte stillinger mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten

Digital kompetanse og teknologisk utvikling

Bruk av teknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenestene øker i omfang. En forutsetning for å kunne dra nytte av ny teknologi er at helsepersonell har tilstrekkelig digital kompetanse. Teknologisk utvikling vil blant annet bidra til både automatisering av oppgaver og ny arbeidsdeling mellom personellgrupper. Helse- og omsorgstjenesten må tilpasse seg den teknologiske utviklingen og kompetansesammensetningen må reflektere det. Mer brukerstyrt oppfølging, økt bruk av teknologi og bedre samhandling om de som trenger det mest har et samlet potensial for å frigi tid for klinisk personell. Målet er å frigi tid til mer direkte pasientrettet arbeid og til å forbedre og utvikle tjenestene. For kommunene står Nasjonalt velferdsteknologiprogram sentralt i å sikre bærekraftige tjenester ved bruk av teknologi.

Forskning som karrierevei og tjenesteinnovasjon

Forskning er et viktig virkemiddel for kompetanse- og kunnskapsutvikling hos helsepersonell. Det er ønskelig at flere personellgrupper f.eks. sykepleiere deltar aktivt i klinisk forskning.10 Forskning og fagutvikling bidrar til å beholde personell i yrket og til å kvalifisere til høyere stillinger. Sterke kliniske forskningsmiljøer, både tverrfaglige og innen eksempelvis sykepleie og spesialsykepleie vil bidra til å bygge gode kliniske fagmiljøer og gi pasientene øke muligheter til å delta i kliniske studier. Nasjonal handlingsplan for kliniske studier (2021–2025) inneholder flere tiltak som skal bidra til å øke kompetansen om kliniske studier hos helsepersonell, og til prioritering av kliniske studier på flerfaglige problemstillinger.

Innovasjon inngår i helseregionenes regionale utviklingsplaner, og det er en økende innovasjonsaktivitet i helseforetakene. Tjenesteinnovasjon bidrar til utvikling av bedre tjenester ved å for eksempel redusere uønsket variasjon eller gi mer tid til pasientrettet arbeid. Teknologisk innovasjon og nye arbeidsmåter kan frigi kapasitet. Det er et ledelsesansvar å legge til rette for innovasjonsaktivitet gjennom blant annet å bygge en kultur for innovasjon og lage gode rutiner for samarbeid med næringslivet.

Det nasjonale kompetansenettverket InnoMed skal ivareta behovsdrevet tjenesteinnovasjon på tvers av spesialist- og primærhelsetjenesten. Helsepersonell kan søke prosessveiledning, bruke ulike verktøy og ressurser, slik som veiviser for videokommunikasjon. Det er utviklet en innovasjonsindikator i spesialisthelsetjenestene og en digital løsning for prosjektoppfølging som også benyttes av mange kommuner. Innovasjonstilskuddet i kommunene.

I kommunene skal det prøves ut forsøk med nye arbeids- og organisasjonsformer i omsorgstjenesten, med formål om å bidra til omlegging av arbeidsformer og organisering av arbeidet for å øke kontinuiteten i tjenestene, gi brukere og ansatte større forutsigbarhet og trygghet, og å bidra til tjenester som er tilpasset brukernes hverdag. Det gis også tilskudd til innovasjon gjennom kompetanse- og innovasjonstilskuddet til kommunene, jf. Kompetanseløft 2025.

8.4.5 Sikre kvalitet og arbeidsrelevans i utdanningene

Det er viktig at det faglige innholdet i grunn og videreutdanningene er dynamiske, slik at personell får nødvendig kunnskap og kompetanse i tråd med tjenestenes behov. Godt samspill på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå mellom utdanningssektoren og helse- og omsorgstjenestene er avgjørende. Samarbeidet omfatter bl.a. dimensjonering av studieplasser, utvikling av faglig innhold i de enkelte utdanningene og avvikling av læretid og praksis. Det vises også til Kunnskapsdepartementets omtale av vedtak nr. 940, 20. mai 2021 og vedtak nr. 941, 20. mai 2021 i deres budsjettproposisjon.

Spesialisthelsetjenesten har utdanning som en av sine fire lovpålagte oppgaver. Kommunene har plikt til å medvirke til undervisning og praksis opplæring av helsepersonell, herunder videre- og etterutdanning. Helse- og omsorgstjenesten samarbeider med videregående opplæring og grunn- og videreutdanninger med forankring i universitets- og høyskolesektoren om gjennomføring av utdanninger.

Høyere yrkesfaglig utdanning

Regjeringen vil etablere et system for fordeling av nye studieplasser i høyere yrkesfaglig utdanning som tar hensyn til arbeidslivets kompetansebehov, fagskolers mulighet for planlegging, og som bygger på tilgjengelig kunnskapsgrunnlag og analyser av kompetansebehov. Et mer systematisk arbeid med å identifisere kompetansebehov og behovet for studieplasser i høyere yrkesfaglig utdanning vil over tid gi myndighetene et bedre grunnlag for å vurdere videre dimensjonering av fagskolesektoren11.

Utdanningene i universitets- og høyskolesektoren

Det er behov for å fortsette det langsiktige arbeidet for å styrke samarbeidet mellom universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgstjenestene lokalt, regionalt og nasjonalt. På regionalt nivå eksisterer det for eksempel formaliserte samarbeidsorganer mellom de regionale helseforetakene og universiteter og høyskoler. Mange steder fungerer samarbeidet godt, men det er også rom for forbedring. Regjeringen vil revidere instruks om samarbeid om forskning, innovasjon og utdanning mellom regionale helseforetak og universiteter og høyskoler.12

Dimensjonering

Vurderingen av kapasiteten i helseutdanningene inngår i regjeringens årlige budsjettprosesser og konklusjonene presenteres i de årlige budsjettframleggene. Det er viktig at det uteksamineres tilstrekkelig med kandidater som har riktig og relevant kompetanse for å møte arbeidslivets behov.

Universitetene og høyskolene har ansvar for å følge opp de nasjonale sektormålene, herunder målene om god tilgang til utdanning og utdanning og forskning for velferd, verdiskaping og omstilling. Institusjonene har i tråd med dette selv et hovedansvar for å dimensjonere sine studietilbud og opprette tilbud innenfor gjeldende rammebevilgninger, også i dialog med arbeidsliv og berørte parter.

Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene

Regjeringen har etablert et nytt styringssystem for helse- og sosialfagutdanningene, Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS).13 RETHOS angir nasjonale retningslinjer for studentenes læringsutbytte for hver enkelt utdanning, og gir helsesektoren mulighet til å påvirke det faglige innholdet i de helsefaglige utdanningene. Retningslinjene angir minstestandarder for sluttkompetanse og nedfelles i forskrifter for hver enkelt utdanning. Styringssystemet skal ivareta at utdanningene er fremtidsrettede og i tråd med tjenestenes og brukernes behov. Erfaringene fra arbeidet så langt er samlet sett gode, men det er samtidig viktig å evaluere implementeringen av retningslinjene for å sikre at formålet ivaretas. NOKUT vil evaluere implementeringen i 2021. Senere vil styringen, organiseringen, implementeringen og resultatene bli evaluert, og denne evalueringen vil strekke seg til 2025.

Det er blant annet utviklet nasjonale retningslinjer for sykepleie, samisk sykepleieutdanning, vernepleie, helsesykepleie og avansert klinisk allmennsykepleie. Arbeidet pågår for utdanningene i ABIOK-sykepleie, tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid, masterutdanning for sykepleiere i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid og jordmorutdanningen.

Praksisstudier

Praksis er en sentral og integrert del av helsefaglige utdanninger for opparbeiding av klinisk grunnkompetanse, og har stor betydning for studiekvalitet. Helseforetakene samarbeider med universitets- og høyskolesektoren om praksisplasser, men det har vært en langvarig utfordring mht. kapasitetsutfordringer når det gjelder praksisplasser, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Kapasiteten som faktisk finnes for praksis over hele landet må utnyttes bedre.

Bruk av nye undervisningsformer, eksempelvis mer bruk av simulering, bør benyttes for å styrke kapasiteten for praksis. Når det gjelder sistnevnte er det krav til undervisningsformer i EØS-regelverket som kan hindre god bruk av simulering som læringsform. Regjeringen vil gjennom dialog med andre EØS-land se på mulighetene for endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet slik at simulering i større grad kan supplere eller erstatte deler av praksis, jf. Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling – Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning.

I dag gjennomføres om lag 2/3 av alle praksisstudier i spesialisthelsetjenesten. Også praksis bør imidlertid i større grad speile utviklingen i helse- og omsorgstjenesten med omleggingen av behandlings- og tjenestetilbud til dagbehandling og poliklinikk i sykehus, og hvor flere pasienter følges opp i kommunen. Regjeringen vil derfor utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for praksis for helse- og sosialfagstudentene, og hvilke forpliktelser og kostnader dette vil føre med seg for kommunene. Helsedirektoratet er i tillegg gitt i oppdrag å utrede etablering av praksiskontor for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre vil regjeringen utrede hvordan private aktører som leverer tjenester til det offentlige, herunder tilbydere av helse- og omsorgstjenester, skal få et ansvar for å bidra til utdanning av helse- og sosialsfagsstudenter. Det vises til Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling – Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning.

Grunn-, videre- og etterutdanning og desentralisert utdanning

Kompetanseheving hos ansatte er et viktig virkemiddel for å bistå kommunene i deres arbeid med å rekruttere og beholde helse- og sosialfaglig personell, og i å utnytte mulighetene som kompetanseheving gir til å sikre tjenestene helse- og sosialfaglig personell. Kompetanseløft 2025 består derfor av en rekke tiltak for å bidra til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, blant annet det generelle tilskuddet til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte gjennom kompetanse- og innovasjonstilskuddet, som også skal bidra til etablering av desentraliserte og distriktsvennlige utdanningstilbud med kommunene som målgruppe.

Tilgjengelige utdanningstilbud oppgis av mange kommuner som en viktig forutsetning for kompetanseheving av ansatte, særskilt i distriktene. Desentraliserte og deltidsbaserte utdanningstilbud er særlig et virkemiddel for å bidra til å heve ansattes kompetanse og bidra til rekruttering i distriktet. Regjeringen vil åpne utdanningssystemet mer slik at enda flere skal få mulighet til å ta utdanning, uavhengig av hvor de bor eller hva slags livssituasjon de er i.14

8.5 Oppsummering

Det er Kompetanseløft 2025 og Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 som legges til grunn for videreutvikling av helse- og omsorgstjenestene, herunder arbeidet som er knyttet til personell og kompetanse. Kompetanseløft 2025 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 er regjeringens strategi for utvikling av spesialisthelsetjenesten og samarbeidet med den kommunale helse- og omsorgstjenesten, hvor kompetanse inngår som en del. De består både av tiltak som skal møte de særskilte behovene innenfor enkelttjenester og tjenestenivåer, samt tiltak som skal ivareta behovene på tvers av tjenester og tjenestenivåer. Tiltakene som er forankret i Kompetanseløft 2025 og Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 skal følges opp gjennom disse planene.

I analyser av fremtidige behov og i planlegging av bemanning for utvalgte personellgrupper må det tas høyde for endringer i oppgaver og behandlingsmetoder, ferdighetstrening, arbeidsprosesser, utdanningskapasitet samt kvalitet og innretning av helse- og omsorgstjenesten. Videre må konsekvensene av teknologisk utvikling, oppgavedeling, teamarbeid og nye organisasjonsmodeller vurderes. Det må legges til rette for en utvikling der både hjemmebaserte tjenester og primærhelsetjenesten får stadig viktigere roller i den samlede kjeden i pasientforløp som i fellesskap skal bidra til en sømløs helsetjeneste for pasienten. Det må iverksettes kunnskapsbaserte tiltak for å beholde personell og unngå uønsket turnover. Alle disse tiltaksområdene kan i stor grad påvirke den samlede faglige kapasiteten.

Det ventes en vesentlig økning i etterspørselen etter arbeidskraft i helse- og omsorgstjenesten de nærmeste tiårene. Det må arbeides aktivt med å rekruttere og beholde helsepersonell med kritisk kompetanse. En helhetlig vurdering av kompetansesammensetning, fremtidige driftsformer og organisering er derfor avgjørende for en riktig dimensjonering av bemanningen i helse- og omsorgstjenesten.

I utgangspunktet forutsettes det at denne planen følges opp innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer for de regionale helseforetakene, kommuner og helseforvaltningen. Eventuelle forslag til bevilgningsøkninger på departementets budsjettområde vil fremmes i den ordinære budsjettprosessen

Departementet anser vedtak nr. 1344, 18. juni 2021 med dette som fulgt opp.

9 Handlingsplan for lindrende behandling og omsorg

9.1 Innledning

Gjennom Meld. St. 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg. Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve, vil regjeringen bidra til å styrke lindrende behandling og omsorg og synliggjøre døden som en del av livet – i familien, i helse- og omsorgstjenesten og i samfunnet. Alle skal ivaretas på en helhetlig måte for å få best mulig livskvalitet og økt grad av valgfrihet ved livets slutt. Tjenestene skal innrettes slik at de som ønsker det, kan få dø i eget hjem.

I forbindelse med behandlingen av Meld. St. 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg. Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve, fattet Stortinget følgende vedtak 17. november 2020:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en egen forpliktende handlingsplan for lindrende behandling og omsorg og fremlegge den for Stortinget på egnet måte. Planen bør blant annet sikre:

• at sykehusene har en plan for å forhindre overbehandling mot livets slutt.

• at helseforetakene har en plan for hvordan de i et samarbeid med kommunene kan forhindre uverdige transporter av pasienter i livets sluttfase.

• at ingen som mottar hjelp fra helsetjenesten – i den grad det er mulig – skal dø alene eller være alene i livets sluttfase. Dette målet gjelder også i pandemier og tilsvarende kriser.

• bedre samarbeid om den alvorlig syke pasienten ved at det opprettes samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus om felles utvikling og bruk av pasienttilpassede forløp innenfor palliasjon og ved å involvere pasientorganisasjonene i arbeidet.

• en plan for å styrke kompetansen til å ivareta menneskers åndelige og eksistensielle behov, slik at pasienter og pårørende sikres helhetlig behandling og omsorg.»

Regjeringen vil her omtale status for tiltak som er i tråd med Stortingets anmodning og kommende planer for arbeidet med å styrke palliasjonsfeltet, og gjennom dette utkvittere Stortingets vedtak. De fem områdene Stortinget foreslår i ny handlingsplan er i all hovedsak en videreutvikling av innsatsområder og tiltak som inngår i stortingsmeldingen. Innenfor de fem områdene finnes det nye og pågående tiltak, både som en del av stortingsmeldingen om lindrende behandling og omsorg, og som en del av pågående arbeid i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

9.2 Oppfølging av Meld. St. 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å sikre en helhetlig oppfølging av Meld. St. 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg, der tiltakene ses i sammenheng og på tvers av den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet har utarbeidet en plan for gjennomføring, og det tas sikte på at alle tiltak i stortingsmeldingen vil bli fulgt opp innen utgangen av 2023, inkludert anmodningsvedtakene som kom i forbindelse med behandlingen av meldingen. Helsedirektoratet vil orientere om framdrift og måloppnåelse gjennom egne årsrapporter til departementet hvert år. Organiseringen av arbeidet involverer fagmiljøet og relevante organisasjoner. Statsforvalterne skal følge opp meldingen regionalt.

Oppfølgingen av stortingsmeldingen skal ses i sammenheng med oppfølgingen av øvrige satsinger innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten, blant andre Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet, Kompetanseløft 2025, Demensplan 2025, Pårørendestrategien og Nasjonal ernæringsstrategi for eldre. Det er videre viktig å se arbeidet i sammenheng med oppfølgingen av Nasjonal helse- og sykehusplan, blant annet etableringen av helsefellesskap, og Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste. Målet med å se satsingene i sammenheng er å bidra til å samordne de statlige initiativene overfor kommunene på helse- og omsorgsfeltet, og legge grunnlaget for en felles oppfølging av satsingene i både statlig og kommunal sektor.

Helsedirektoratet skal sikre en helhetlig oppfølging, i første rekke gjennom sitt samarbeid med statsforvalterne, helseforetakene, KS og kommunene. En viktig oppgave vil være å stimulere og veilede helseforetak og kommuner i deres planarbeid for å sikre at helse- og omsorgstjenestetilbud er tilpasset og tilrettelagt for å gi god lindrende behandling og omsorg til mennesker i livets siste fase og deres pårørende. Det skal videre legges opp til et samarbeid med andre relevante aktører, herunder Direktoratet for e-helse, fag- og profesjonsforeninger, relevante kompetansemiljøer, bruker- og pårørendeorganisasjoner og frivillig sektor der det vurderes som hensiktsmessig.

9.3 Sykehusene har en plan for å forhindre overbehandling mot livets slutt.

Regjeringen mener at tiltaket om en plan i sykehusene for å forhindre overbehandling ivaretas av gjeldene prioriteringsforskrift, nasjonale faglige retningslinjer og palliativ plan.

Prioritering

Riktig prioritering handler ikke bare om å la være å gjøre det som ikke virker, men også om å la være å gjøre det som kan skade, og heller bruke ressurser på å finne den rette tid for å avslutte aktiv, sykdomsrettet behandling. I mange tilfeller kan det være bedre å bruke ressurser på lindrende behandling og tid til gode prosesser med pasient og pårørende. Selv om slike prosesser kan være særlig krevende i møte med dødelig sykdom, vil de samme mekanismene være tilstede ved kroniske lidelser som ikke kan helbredes. I mange tilfeller vil det da være viktig at helsepersonellet drøfter mulige alternativer som kan bidra til at pasienten på en best mulig måte kan leve med en sykdom eller skade.

I spesialisthelsetjenesteloven § 2–1 a, andre ledd framgår det at de regionale helseforetakene skal innrette sitt tjenestetilbud i tråd med prioriteringskriteriene om nytte, ressursbruk og alvorlighetsgrad. Dette innebærer en individuell vurdering av pasienter og behandling etter behov. Etter prioriteringsforskriften § 2 har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen.

I følge prioriteringsforskriften § 2a øker den nødvendige helsehjelpens prioritet i tråd med den forventede nytten av helsehjelpen. Den forventede nytten av helsehjelpen vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for overlevelse eller redusert funksjonstap, fysisk eller psykisk funksjonsforbedring eller reduksjon av smerte, fysisk eller psykisk ubehag.

Det framgår videre av prioriteringsforskriften § 2a at helsehjelpens prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden. En tilstands alvorlighet vurderes ut fra risiko for død eller funksjonstap, graden av fysisk og psykisk funksjonstap og smerter, fysisk eller psykisk ubehag. Helsehjelpens prioritet øker desto mindre ressurser den legger beslag på. Både nå-situasjonen, varighet av liv og tap av framtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med helsehjelp.

Nasjonale faglige retningslinjer

Nasjonale faglige retningslinjer inneholder systematisk utviklede faglige anbefalinger som etablerer en nasjonal standard for utredning, behandling og oppfølging av pasientgrupper, brukergrupper eller diagnosegrupper. De nasjonale faglige retningslinjene skal bidra til å sikre at helse- og omsorgstjenestene har god kvalitet, ikke har uønsket variasjon i tilbudet, løser samhandlingsutfordringer, tilbyr helhetlige pasientforløp og at helsepersonell gjør riktige prioriteringer. Fagmiljøer i helsetjenesten utarbeider også egne veiledere og retningslinjer innenfor sine fagområder. For eksempel utarbeider Den norske legeforeningens fagmedisinske foreninger kunnskapsbaserte retningslinjer og veiledere innenfor flere ulike fagområder. Disse supplerer de nasjonale retningslinjene fra Helsedirektoratet og bidrar til den samlede normen for god medisinsk praksis.

Fagmiljøene jobber aktivt for å redusere overbehandling. Faglandsrådet i Den norske legeforening vedtok i november 2020 en resolusjon for å redusere overbehandling:

«All helsehjelp skal være basert på gode medisinske, helsefaglige og etiske vurderinger som respekterer og ivaretar pasientens ønsker og rettigheter. Beslutninger om medisinsk behandling skal være faglig forsvarlige og omsorgsfulle. All behandling må være til pasientens beste. Medisinsk overaktivitet i behandling av pasienter i livets siste fase kan forlenge livet, men en forlengelse vil ikke være til pasientens beste dersom behandlingen bare bidrar til å forlenge lidelse. Norske undersøkelser har vist at bruken av sykehustjenester for en eldre person var særlig intensiv de siste to levemånedene, og at åtte pst. av alle pasienter som dør av kreft, får kjemoterapi mindre enn åtte uker før dødstidspunktet.

Muligheten for en verdig avslutning med best mulig livskvalitet skal vektlegges i vurderinger om hva som er til pasientens beste. Leger som behandler pasienter med alvorlig sykdom bør gjennomføre samtale om livsmål, holdning til livsforlengende behandling, mv. Pasienten skal få informasjon om fordeler og ulemper ved fortsatt behandling, og pasientens ønsker skal vektlegges. Beslutninger om behandling i livets siste fase medfører behov for vurdering av medisinske, psykososiale og etiske problemstillinger.

Faglandsrådet oppfordrer alle fagmedisinske foreninger til:

• å fremme anbefalinger for å sikre gode beslutningsprosesser i livets sluttfase

• å foreslå tiltak innen eget fagfelt for å redusere medisinsk overaktivitet som kan medføre overbehandling i sluttfasen

• å formulere kriterier for å målrette tiltakene nevnt over.»

Helsedirektoratet har laget en nasjonal veileder for beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling. Veilederen skal bidra til at det er gode prosesser bak beslutninger om ikke å starte eller å avslutte pågående behandling når dette anses å være til pasientens beste.

Helsedirektoratet har videre utarbeidet nasjonale faglige råd om lindrende behandling i livets sluttfase (2018). De nasjonale rådene beskriver hvordan det kan legges til rette for gode beslutningsprosesser i livets sluttfase og foreta avklaring om pasienten har ønsker og valg knyttet til behandling og omsorg mot livets slutt. Det framgår av de nasjonale faglige rådene at dersom pasienten har skrevet livstestament, eller hatt forhåndssamtaler eller på annen måte uttrykt sine ønsker, skal dette bli vektlagt. Opplysninger om hva pasienten ville ønsket bør være nedtegnet i journal. Ansvarlig behandler har ansvar for å avgjøre om dokumenterte ønsker og utsagn gjelder for den aktuelle situasjonen. Det må avklares om pasienten har endret oppfatning om noe siden pasientens uttrykte ønske ble dokumentert. De faglige rådene understreker at det er viktig å ha nært samarbeid og tilstrebe gjensidig forståelse med nærmeste pårørende. Behandlingsbeslutninger skal alltid tas av ansvarlig lege.

Det framgår videre av de nasjonale faglige rådene at det ved uenighet mellom pasienten/pårørende og helsepersonell om behandling og omsorg i livets sluttfase er avgjørende med grundige og gjentatte samtaler som kan evne å skape felles forståelse. Videre framgår det at det ved vedvarende uenighet eller usikkerhet kan det være riktig å søke råd hos annet fagpersonell gjennom for eksempel en fornyet tverrfaglig vurdering eller ved å søke råd hos en klinisk etikk-komité som finnes i alle helseforetak.

Palliativ plan

De nasjonale faglige rådene om lindende behandling i livets sluttfase anbefaler at det tidligere i behandlingsforløpet bør ha blitt utarbeide en helhetlig palliativ plan sammen med pasienten selv, de pårørende og involvert helsepersonell med kunnskap om pasienten. Det framgår av de faglige rådene at forhåndssamtaler kan være et grunnlag for utarbeidelse av palliativ plan og at en palliativ plan skal bidra til en god prosess over tid. Det anbefales at den palliative planen bør oppdateres i livets sluttfase, og at den bør revurderes ved endringer i tilstanden og ved behov. Planen bør journalføres og være tilgjengelig for pasienten, alle involverte i behandling og omsorg, og pårørende om pasienten ønsker det.

Det eksisterer i dag allerede lovverk, nasjonale faglige retningslinjer og planer som ivaretar gode beslutningsprosesser for å forhindre overbehandling i livets sluttfase. Gjennom å følge prioriteringsforskriften, gjennomføre en god dialog mellom pasient, pårørende og helsepersonell, gjennomføre forhåndssamtaler og utarbeide en palliativ plan som oppdateres jevnlig, vil dette bidra til å forhindre overbehandling mot livets slutt.

9.4 Helseforetakene har en plan for hvordan de i et samarbeid med kommunene kan forhindre uverdige transporter av pasienter i livets sluttfase

For pasienter i livets sluttfase er det viktig hvordan transporten gjennomføres. Transporten må tilpasses pasientens behov og ønsker. Dette forutsetter god kommunikasjon med pasient og pårørende, slik at både pasient og pårørende er best mulig forberedt.

Departementet ga i 2020 de regionale helseforetakene i oppdrag å sørge for at eldre pasienter og pasienter med hjelpebehov sikres ambulansetjeneste/pasienttransport på dag- og ettermiddagstid slik at de ikke sendes hjem om natten. Dette kan innebære å øke transportkapasitet på dag- og ettermiddagstid. Unntak kan gjøres hvis pasienten selv ønsker å reise hjem. Et slikt ønske skal dokumenteres.

De regionale helseforetakene rapporterer at de har fulgt opp dette oppdraget ved at helseforetakene har revidert tidligere prosedyrer/rutiner, eller utarbeidet nye, for pasienttransport til hjemmet. Pasienter skal ikke transporteres hjem etter kl. 22, med mindre en pasient eksplisitt ønsker det og dette er dokumentert i pasientens journal. Helse Sør-Øst RHF har formalisert denne rutinen i samarbeidsavtaler med kommunene. Dersom transporten likevel skjer etter fastsatt grense skal det meldes avvik.

9.5 Ingen som mottar hjelp fra helsetjenesten – i den grad det er mulig – skal dø alene eller være alene i livets sluttfase. Dette målet gjelder også i pandemier og tilsvarende kriser

Helse- og omsorgsdepartementet har bedt Helsedirektoratet om å utrede tiltak som kan bidra til at ingen som mottar hjelp fra helsetjenesten – i den grad det er mulig – skal dø alene eller være alene i livets sluttfase. Det er også bevilget egne midler til dette tiltaket.

Helsedirektoratet vil i samarbeid med fagmiljøene innhente kunnskap om årsakene til alenedød (hjemme og i institusjon), kartlegge dagens praksis, gode tiltak og løsninger, og deretter vurdere behovet for å oppdatere og/eller justere omtaler i relevante faglige råd og pedagogisk materiale.

Det er videre allerede igangsatt en rekke tiltak som skal bidra til at mennesker som mottar hjelp fra helsetjenesten ikke skal dø alene eller være alene i livets sluttfase.

Regjeringen viser til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, § 3–1 som synliggjør kommunens overordnede ansvar for å gi nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer også individuell vurdering og behandling etter behov.

Regjeringen viser videre til spesialisthelsetjenesteloven § 2–1a som synliggjør det regionale helseforetakets ansvar for å yte spesialisthelsetjenester til befolkningen i helseregionen, i tråd med prioriteringskriteriene. Dette innebærer individuell vurdering og behandling etter behov. Regjeringen viser også til spesialisthelsetjenesteloven § 2–2 der det blant annet framgår at spesialisthelsetjenesten skal tilrettelegge sine tjenester slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud.

Meld. St. 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg. Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve skal bidra til å legge til rette for at mennesker som trenger palliasjon skal få god behandling og omsorg. Det er et mål at de som ønsker det, har noen ved sin side når de dør.

For å bidra til en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste har regjeringen lagt fram Kompetanseløft 2025. Kompetanseløft 2025 er en plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Kompetanseløft 2025 omhandler flere tiltak som også vil bidra til å styrke kompetansen om lindrende behandling og omsorg, herunder få kunnskap om hva som er viktig for den enkelte pasient og pårørende, og å tilrettelegge for at deres ønsker og behov ivaretas i livets siste fase.

Forhåndssamtaler er et verktøy som kan bidra til å avklare hva som er viktig for den enkelte gjennom forløpet og i livets sluttfase. Forhåndssamtaler er en kommunikasjonsprosess for felles planlegging av framtidig tjenestetilbud. Samtalene foregår ofte mellom personell, pasient eller bruker og eventuelt pårørende. Forhåndssamtaler kan bidra til at pasientens ønsker knyttet til livets slutt er kjent, og spesielt hvis den kognitive evnen forventes å bli redusert. Gjennom forhåndssamtaler kan ønsker og muligheter for hjemmetid og hjemmedød kartlegges, gjerne i samråd med pårørende. På den måten kan forhåndssamtaler bidra til å nå målet om at ingen skal dø alene eller være alene i livets sluttfase.

Regjeringen vil styrke arbeidet med å utarbeide, spre og implementere forhåndssamtaler i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er derfor bevilget egne midler til dette tiltaket, se nærmere omtale på kap. 761, post 21. Helsedirektoratet har etter anskaffelse i 2020 gitt midler til Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo til arbeidet med forhåndssamtaler. Planen er å ferdigstille faglige råd og opplæringsmateriell i løpet av 2021.

Helsedirektoratet har utviklet pedagogisk materiale som omhandler medisinsk og palliativ behandling. I Prioriteringsråd til sykehjem og hjemmebaserte tjenester (covid-19), viser Helsedirektoratet til at personer i livets sluttfase må gis god lindrende behandling og omsorg, samt at man for døende pasienter i sykehjem bør legge til rette for at pårørende kan være til stede og at dette ivaretas innenfor rammen av forsvarlig smittevern. Helsedirektoratet viser til at det er særlig viktig at man for kritisk syke eller døende pasienter legger til rette for at pårørende kan være til stede.

Sykehusene og kommunene må sammen med de pårørende må finne fram til en god løsning, slik at de pårørende får være mest mulig sammen med sine kjære den siste levetiden. Kommunene og spesialisthelsetjenesten skal ha oversikt over brukeres, pasienters og pårørendes behov og hvordan tjenestetilbudet ved livets slutt ytes for å dekke den enkeltes behov i tråd med regelverk og retningslinjer. Kommuner og helseforetak har også ansvar for å evaluere og korrigere tjenestene.

9.6 Bedre samarbeid om den alvorlig syke pasienten ved at det opprettes samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus om felles utvikling og bruk av pasienttilpassede forløp innenfor palliasjon og ved å involvere pasientorganisasjonene i arbeidet

Plikt til å inngå samarbeidsavtaler mellom kommuner og regionale helseforetak er fastsatt i helse- og omsorgstjenesteloven § 6–1 og i spesialisthelsetjenesteloven § 2–1 e. Formålet med samarbeidsavtalene er å bidra til at pasienter og brukere mottar et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester. Minimumskravene til innholdet i avtalene er med på å sikre nødvendig samhandling mellom kommuner og sykehus. Partene kan inngå samarbeidsavtaler om mer enn det som er minstekravene, f.eks. kan de inngå avtaler om tverrgående tjenester som for eksempel ambulante tverrfaglige team, lokalmedisinske sentre og tjenester i hjemmet når det gir en bedre løsning for pasientene. Det er utarbeidet en nasjonal veileder for samarbeidsavtaler som skal bidra til ensartet nasjonal praksis i bruken av samarbeidsavtaler og understøtte partenes bruk av avtaler i samarbeidet om lokal utvikling av helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å revidere den nasjonale veilederen for samarbeidsavtalene.

For å bidra til at pasienter og pårørende skal oppleve en helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste, er det som en del av Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 under etablering 19 helsefellesskap mellom kommuner og helseforetak. I helsefellesskapene skal representanter fra kommuner og helseforetak, sammen med fastleger og brukere, møtes for å planlegge og utvikle tjenester. Bedre felles planlegging er et sentralt prinsipp i avtalen mellom regjeringen og KS om etablering av helsefellesskap. Stortinget har sluttet seg til regjeringens forslag om å innføre et nytt krav til den lovpålagte samarbeidsavtalen som innebærer at kommuner og helseforetak må avtale hvordan de sammen skal planlegge og utvikle tjenester. Helsedirektoratet har opprettet en egen temaside for helsefellesskap hvor de publiserer relevante rapporter og råd, samt legger til rette for læring på tvers av helsefellesskapene gjennom deling av eksempler på gode tjenestemodeller.

Helsefellesskapene skal ha særlig oppmerksomhet på å utvikle tjenester til skrøpelige eldre, barn og unge, personer med flere kroniske sykdommer og personer med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusproblemer. Dette er pasientgrupper som også kan ha behov for lindrende behandling og omsorg, og der god samhandling på tvers av kommuner og sykehus er særlig viktig.

Regjeringen vil bidra til at tilbudet om lindrende behandling og omsorg ivaretar hele mennesket, og at det legges til rette for et sammenhengende og koordinert pasientforløp, i tråd med den enkeltes ønsker og verdier. Det skal gjøres blant annet gjennom å videreføre nasjonale læringsnettverk for gode pasientforløp for å bedre overgangene i forløpet og sikre pasientens behov for å møte helhetlige, trygge og koordinerte tjenester.

Utviklingen av standardiserte pasientforløp har i hovedsak vært avgrenset til spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester hver for seg. Pasientenes behov strekker seg imidlertid ofte på tvers av forvaltningsnivåene, både i elektive og akutte pasientforløp. Framover er det viktig at både nasjonale helsemyndigheter og helsefellesskapene utvikler gode pasientforløp som favner hele pasientens forløp i helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil legge dette til grunn i sin styring av de regionale helseforetakene og Helsedirektoratet.

9.7 En plan for å styrke kompetansen til å ivareta menneskers åndelige og eksistensielle behov, slik at pasienter og pårørende sikres helhetlig behandling og omsorg

Regjeringen vil bidra til at mennesker med behov for lindrende behandling og omsorg skal kunne praktisere sin tro eller sitt eget livssyn. Å få dekket sine åndelige og eksistensielle behov kan gi alvorlig syke og døende pasienter støtte og ferdigheter i å mestre belastningene de får i livets sluttfase.

Regjeringen la i 2019 fram en proposisjon med forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (Prop. 130 L (2018–2019)). Proposisjonen inneholder i tillegg en meldingsdel om tros- og livssynspolitikken. I meldingsdelen framgår det at regjeringen vil legge til rette for samarbeid mellom trossamfunnene slik at eldre i institusjon gis mulighet for, og tilbud om, noen å snakke med om åndelige og eksistensielle spørsmål. For eldre i sykehjem er dette et kommunalt ansvar. Det legges til grunn at kommunene tar stilling til hvordan de kan samarbeide med tros- og livssynssamfunn som en del av implementeringen av Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre.

Meld. St. 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg. Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve skal bidra til å legge til rette for at mennesker som trenger palliativ behandling skal få god omsorg og pleie. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede tiltak som kan bidra til å styrke kompetansen til å ivareta menneskers åndelige og eksistensielle behov, slik at pasienter og pårørende sikres helhetlig behandling og omsorg. Helsedirektoratet vil kartlegge pågående kompetansetiltak, vurdere behovet for å styrke eller videreutvikle disse og vurdere behovet for nye kompetansetiltak. Helsedirektoratet vil også vurdere behovet for å oppdatere og/eller justere omtaler i relevante faglige råd og pedagogisk materiale.

Palliative team er i all hovedsak etablert i spesialisthelsetjenesten, men finnes også i noen kommuner. Teamene er ofte tverrfaglig sammensatt, med lege, sykepleier, sosionom, prest og fysioterapeut, og skal bidra til at mennesker som trenger lindrende behandling og omsorg, og deres pårørende blir ivaretatt og mottar helhetlige og sammenhengende tjenester. Ivaretakelse av pasientens åndelige og eksistensielle behov er en viktig del av teamets oppgaver.

10 Oppfølging av NOU 2020: 1 Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom

I behandlingen av Dokument 8:90 (2016–2017), vedtok Stortinget at regjeringen skulle gjennomføre en helhetlig offentlig utredning (NOU) av autismefeltet med bredt sammensatt representasjon inklusive brukere og pårørende. På denne bakgrunn ble det nedsatt et offentlig utvalg 22. juni 2018. Utvalget fikk et bredt mandat, der det bl.a. fremgikk at formålet med utvalgets arbeid var å få en grundig drøfting av tjenestetilbudet innenfor autismefeltet i lys av langsiktige utviklingstrekk. Målet var å kartlegge og beskrive behovene personer med autisme har og utfordringene innen feltet. Basert på dette skulle utvalget drøfte og foreslå tiltak for å bedre det samlede tjenestetilbudet til personer med autismespekterforstyrrelse. Utvalget leverte NOU 2020: 1 Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom 6. februar 2020.

Overordnet vurderer utvalget at det er store variasjoner i kvalitet og innhold i tjenestetilbudet. Utvalget mener at mange personer med autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom, og deres pårørende, ikke opplever å få de tjenestene de har behov for og krav på. Utvalget påpeker viktigheten av god ledelse, økt kompetanse og behovet for tilsyn med tjenestetilbudet til personer med autismespekterforstyrrelse og Tourettes syndrom.

Utvalgets beskrivelse av utfordringsbildet er bredt og sammensatt, og omhandler flere faser av livsløpet. Utvalget peker på utfordringer innenfor helse, barnehage, opplæring, studier, arbeidsliv, fritid, botilbud og tilbud i hjemmet, samt avlastning og støtte til pårørende. I utredningen vises det også til utfordringer knyttet til overganger mellom sektorer og nivåer, samt på behov for styrket kompetanse, samhandling og tverrfaglig tilnærming. Utvalget peker også på behovet for å ivareta brukermedvirkning.

Utvalget har en rekke forslag til tiltak som gjenspeiler utredningens formål om å gjennomgå det samlede tjenestetilbudet til personer med autismespekterforstyrrelser. Utredningen inneholder tiltak som omhandler flere departementers fagområder.

Utredningen har vært på alminnelig høring. Flere høringsinstanser støtter utvalgets vurdering av behov for økt kompetanse, en helhetlig tilnærming, tilgjengelighet til tjenestene, økt samhandling og tverrfaglig arbeid.

Det følger av Meld. St. 25 (2020–2021) Likeverdsreformen – Et samfunn med bruk for alle, at flere av tiltakene i denne stortingsmeldingen vil være relevante for personer med autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom, samt at utredningen blant annet vil bli fulgt opp gjennom Likeverdsreformen. Disse to dokumentene har dels samme mål og målgruppe. Videre er utfordringsbildet og innsatsområdene i hovedsak samsvarende. Regjeringen legger derfor til grunn at tiltakene i Likeverdsreformen, slik som lovfesting av barnekoordinator, tiltak for bedre overganger mellom skole og arbeidsliv, utvikling og spredning av velferdsteknologi, økt kompetanse, bedre ledelse og støtte til pårørende mv. også er sentrale tiltak for å bedre tilbudet til personer som autisme eller Tourettes og deres familier.

I NOU 2020: 1 Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom, foreslås det flere tiltak innenfor helse- og omsorgssektoren. Et sentralt forslag til tiltak innenfor dette området, er forslaget om at det utarbeides nasjonale faglige retningslinjer for utredning, diagnostikk og behandling for autisme og Tourettes syndrom. Utvalget begrunner dette forslaget med at det er behov for nasjonale standarder for å sørge for lik tilgang og kvalitet i helsetjenestene for utvalgets grupper. Flere høringsinstanser støtter også dette forslaget. Helsedirektoratet har et lovfestet ansvar for nasjonale faglige retningslinjer. Helse- og omsorgsdepartementet vil gi Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere om det bør utarbeides nasjonale faglige retningslinjer, eller en annen type normerende produkt, for utredning, diagnostikk og behandling for autisme og Tourettes syndrom. Utvalget har også flere forslag til tiltak av faglig karakter, som Helsedirektoratet vil få i oppdrag å vurdere nærmere.

11 Administrative fellesomtaler

11.1 Fornye, forenkle og forbedre

Sykehus

Det har siden 2015 vært gitt årlige oppdrag til de regionale helseforetakene knyttet til å redusere variasjon i effektivitet og kapasitetsutnyttelse i sykehusene. Oppdragene har vært særlig rettet mot å etablere indikatorer og metodikk som avdekker uønsket variasjon, samt å tilgjengeliggjøre denne informasjonen slik at den kan brukes til forbedringsarbeid på lokalt nivå i spesialisthelsetjenesten. I 2021 er det for første gang satt måltall for andelen polikliniske konsultasjoner som gjennomføres over video eller telefon. Målet er satt til 15 pst. av alle konsultasjoner. Videre har de regionale helseforetakene fått i oppdrag å utarbeide forslag til definisjoner og mulige nasjonale måltall for digital hjemmeoppfølging, samt å redegjøre for arbeidet med tilrettelegging for digital hjemmeoppfølging.

E-helse

Digitalisering gir gevinst når teknologi benyttes til å endre arbeidsprosesser og strukturer for å skape nye og mer effektive tjenester av høy kvalitet. Dette innebærer endring i eksisterende roller. Innbyggeren skal kunne gjøre mer selv, og helsepersonell får andre oppgaver. Teknologien alene er ikke tilstrekkelig for å lykkes med digitalisering. Derfor arbeides det samtidig med at regelverk, arbeidsprosesser og finansiering tilrettelegges for økt bruk av digitale løsninger.

Det har gjennom flere år vært en økende satsing på e-helseområdet og digitalisering av helse- og omsorgstjenesten, og det er etablert flere nasjonale e-helseløsninger som gir gevinster i form av bedre samhandling mellom helsepersonell, tilgang til enkle og sikre digitale tjenester for innbyggere og effektiv tilgjengeliggjøring av data for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning. For å nå målene om helhetlig og effektiv digital samhandling og få realisert gevinstene fullt ut, er det behov for å styrke og videreutvikle dagens nasjonale e-helseløsninger og etablere nye tjenester og ny funksjonalitet på flere områder. Deling av dokumenter i kjernejournal er en ny samhandlingsform som er under utprøving. Erfaringene fra utprøvingen er positive, og helsepersonell opplever at deling av journaldokumenter bidrar til å effektivisere arbeidsprosesser og gi bedre beslutningsgrunnlag. Erfaringen er også at helsepersonell sparer tid på å innhente opplysninger og at de får mer tid til behandling og oppfølging av pasienter og brukere. Det arbeides nå med å utvide utprøvingen til flere aktører og flere grupper helsepersonell.

Da Norge stengte ned i mars 2020 oppsto det et stort behov for digital omstilling. Helse- og omsorgssektoren har tatt i bruk både ny og eksisterende teknologi i et høyere tempo enn tidligere. E-konsultasjon ble periodevis i 2020 mer brukt enn vanlige konsultasjoner, selv om kun en liten andel leger hadde tatt dette i bruk før koronapandemien. Et annet område med vekst de siste årene er digital hjemmeoppfølging. Dette har blitt brukt av nye pasientgrupper og gitt stor nytteverdi, spesielt for oppfølging av koronasyke og pasienter i risikogrupper.

Kommunene har under koronapandemien vist evne til rask omstilling og samarbeid. Dette har bidratt til at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har kunnet opprettholde et tilnærmet likt tjenestetilbud under pandemien. Det har også bidratt til å redusere smittespredning, da hjemmetjenesten har kunnet redusere antall fysiske besøk samtidig som brukerne blir ivaretatt og føler trygghet. Erfaringene fra helse- og omsorgstjenestens håndtering av covid-19 viser også at det fremover er behov for å gjøre tjenestene i bedre stand til å håndtere uforutsigbare situasjoner.

Kommunale helse- og omsorgstjenester

Regjeringen vil tilrettelegge for å styrke kommunenes innovasjonsevne og bærekraft, og evne til å ta i bruk nye løsninger og arbeidsmetoder. Regjeringen vil også legge til rette for bruk av teknologi og digitalisering. Regjeringen vil styrke effektiviteten gjennom økt kompetanse, faglig omstilling, sterkere kommunal ledelse og bedre planlegging. Satsingen på trygghetsboliger, hjemmetjenester og hverdagsrehabilitering, Kompetanseløft 2025, velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging og etablering av flerfaglige team er sentrale tiltak som bidrar til faglig omstilling og mer effektiv utnyttelse av ressursene. Regjeringen har iverksatt Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre, som løfter fram 25 løsninger på grunnlag av eksempler fra kommunene, bl.a. med tiltak som skal gi bedre sammenheng og kontinuitet i tjenestene.

Folkehelse

I et effektivt folkehelsearbeid er kommunenes innsats sentralt. Regjeringen legger derfor vekt på å tilby kommunene et godt kunnskapsgrunnlag og veiledning i lokalt folkehelsearbeid. Årlig publiserer Folkehelseinstituttet folkehelseprofiler for hver kommune som gir god oversikt over tilstand og utfordringer på en rekke områder. Med «Program for folkehelsearbeid (2017–2027)» har regjeringen startet et tiårig utviklingsarbeid rettet mot kommunene i samarbeid med Kommunesektorens organisasjon (KS) og Helsedirektoratet. Barn og unge er prioritert, i tillegg til å fremme psykisk helse og samarbeid med frivillige organisasjoner.

Regjeringen følger opp folkehelsemeldinga, «Meld. St. 19 (2018–2019) Gode liv i eit trygt samfunn», med flere strategier og handlingsplaner. Hensikten er bl.a. å bygge et aldersvennlig samfunn, å forebygge ensomhet og mer aktivitetsvennlige omgivelser. Andre mål er fysisk aktivitet og strategier for gjøre gode helsevalg enklere for befolkningen. Dette er særlig innen kosthold, tobakk og alkohol. For å gjøre det lettere for den enkelte å ta sunne kostholdsvalg har regjeringen inngått en intensjonsavtale mellom helsemyndighetene og matvarebransjen, som videreføres fram til 2025. Samarbeidet skal bidra til å nå målet om å redusere sukker, salt og mettet fett i kostholdet, og øke forbruket av fisk, frukt og grønnsaker og grove kornvarer.

Betydningen av godt smittevernsarbeid er blitt synliggjort under koronapandemien. Enkle, forebyggende råd til befolkningen, bl.a. å vaske hender og holde sosial avstand, har vist seg å være effektive for å beskytte mot smitte. Et godt og tilgjengelig folkehelsearbeid og helse- og omsorgstilbud har vært sentralt under pandemien. Samarbeidet mellom offentlige, frivillige og private tjenester har gitt grunnlag for god oppfølging, også av sårbare grupper.

11.2 Oppfølging av likestillings- og diskrimineringslovens krav om å gjøre rede for likestilling

Innledning

Helse- og omsorgsdepartementet arbeider for at alle skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester av god kvalitet. I arbeidet med folkehelsepolitikken og å skape pasientens helsetjeneste er det viktig å være bevisst på hvordan forhold ved likestilling og mangfold har betydning for forebygging og helsefremming. Forholdene kan videre påvirke pasientens behov for behandling og oppfølging. Slike forhold kan være sosiale forhold som utdanning og økonomi, kjønn, etnisitet, funksjonsevne, alder, seksuell orientering, kjønnsidentitet mv., samt kombinasjonen av slike forhold.

Kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv

For å skape likeverdige helsetjenester er det på generell basis viktig å ha kontinuerlig oppmerksomhet på helse i et kjønnsperspektiv, herunder en særlig oppmerksomhet på kvinnehelse. En av utfordringene er å få ny kunnskap om kvinner og menns særlige behov omsatt i den praktiske tjenesteutøvelsen. Som en del av oppfølgingen av Likestillingsmeldingen (2015–2016) har Helsedirektoratet fått i oppdrag å sikre at kjønnsspesifisitet inngår i alle faglige retningslinjer og veiledninger der dette er relevant.

8. mars 2019 fremmet regjeringspartiene «seks punkter for bedre kvinnehelse». Punktene omfattet forskning på kvinnesykdommer, kreftsykdommer som rammer kvinner, bedre reproduktiv helse, pårørendestrategi, internasjonal kvinnehelse og pakkeforløp for sykdommer som rammer kvinner i større grad enn menn. Regjeringen har utnevnt et utvalg som har i oppdrag å skrive en NOU om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv. Utvalgets arbeid er godt i gang, og utredningen skal etter planen ferdigstilles høsten 2022.

Helse- og omsorgsdepartementet finansierer en strategisk satsing på forskning på kvinners helse, og helse i kjønnsperspektiver gjennom Forskningsrådet. I statsbudsjettet for 2021 økte satsingen fra 10 til 20 millioner kroner. I tillegg inngår tematikken som en del av den ordinære helseforskningsprogramaktiviteten som departementet finansierer gjennom Norges forskningsråd. Midlene var også del av en fellesutlysning høsten 2020 på forskning på kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv, der Forskningsrådet øremerket omlag 50 mill. kroner til denne tematikken.

I 2020 ble den nasjonale kompetansetjenesten for kvinnehelse avviklet, og Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning i Helse Sør-Øst RHF etablert. Se omtale under kap. 732, post 78 og kap. 780, post 50.

Helsedirektoratet er i gang med å etablere pakkeforløp for muskel- og skjelettsykdom, smertetilstander med ukjent årsak og utmattelsestilstander, som er sykdommer som oftere rammer kvinner.

Mangfold i helse

Det er også viktig at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om andre forskjellsskapende dimensjoner, slik som funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, religion, alder og etnisitet. Kompetanse og bevissthet om hvordan ulike grupper i befolkningen kan møtes og tilbys gode og tilgjengelige tjenester er viktig for å sikre individuelt tilpasset og likeverdig hjelp.

Regjeringen la i juni 2021 fram en ny handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika (2021–2024). Regjeringen vil etablere en tydelig norm om at mangfold i kjønn, seksualitet og familieformer skal ivaretas i møte med befolkningen på alle nivåer av helse- og omsorgstjenesten. Derfor skal det bl.a. innføres inkluderende ordbruk om kjønns- og seksualitetsmangfold i retningslinjer og normerende produkter for helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten.

Menn i helse

«Menn i helse» har som formål å bidra til rekruttering av menn til omsorgssektoren. Gjennom tiltaket er det et mål å rekruttere menn mellom 25–55 år som har en egnet ytelse fra NAV. Målet er fagbrev som helsefagarbeider gjennom et komprimert utdanningsløp. «Menn i helse» er et samarbeid mellom kommuner, NAV, fylkeskommune, KS og Helsedirektoratet. Prosjektet ledes av KS.

Gjennom tiltaket (2011–2020) er det utdannet over 400 menn med fagbrev. 92 pst. av dem har fått relevant jobb. «Menn i helse» er så langt en av de mest vellykkede satsingene på rekruttering av menn til omsorgssektoren.

«Menn i helse» er i samarbeid mellom syv fylkeskommuner og har for 2021/22 planlagt å etablere seg i ytterligere to fylkeskommuner (totalt ni). Dette innebærer over 100 kommuner og 15 klasser. Tiltaket vil legge til rette for å øke volumet på innsøkingen av egnede og motiverte kandidater, som gjør at flere starter utdanningsløpet og dermed flere som fullfører med fagbrev. Det jobbes kontinuerlig for flere læringsplasser og å forankre forpliktelsene i samarbeidsavtalen med deltakende aktører. Prosjektet har ifølge Helsedirektoratet bidratt til å gi kjønnsperspektivet oppmerksomhet.

«Menn i helse» inngår i Kompetanseløft 2025. Se omtale kap. 761 post 21.

Heltidskultur

Regjeringen ønsker å redusere bruken av deltidsstillinger i helse- og omsorgstjenesten, og at det også her utvikler seg en heltidskultur.

Heltidskultur er tema i regjeringens samarbeidsforum med sentrale parter i arbeidslivet i oppfølgingen av «Kompetanseløft 2025». «Kompetanseløft 2025» er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Det fremgår av «Kompetanseløft 2025» at økt omfang av heltidsstillinger byr på muligheter for årsverksvekst og virker i tillegg positivt på rekrutteringen til tjenestene, sykefraværet, vikarbruken, den ansattes mulighet til å holde seg faglig oppdatert og bidra positivt i arbeidsmiljøet, og på kvaliteten på tjenestene. For å få til dette må det etableres en heltidskultur i tjenestene som motvirker både uønsket og ønsket deltid, og å etablere turnusmodeller som i økt grad legger til rette for heltidsstillinger. «Kompetanseløft 2025» består av flere tiltak som bidrar til dette. Tiltakene i «Kompetanseløft 2025» vil samtidig videreutvikles i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Det er i foretaksmøte med de regionale helseforetakene stilt krav om at arbeidet med utviklingen av en heltidskultur videreføres, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i faste, hele stillinger. Det har hatt stor betydning at flere sykehus tilbyr faste, hele stillinger ved at de ansatte er tilknyttet jobber ved ulike avdelinger som til sammen kan gi 100 pst. stilling. Faste, hele stillinger er viktig for å rekruttere kompetente medarbeidere, beholde kvalifisert arbeidskraft og samtidig bidra til å ivareta arbeidsmiljøet og redusere sykefravær. Faste, hele stillinger bidrar også til økt likestilling, samt økt kvalitet og kontinuitet i tjenesten. Det er økt bevissthet og kunnskap i hele organisasjonen omkring denne utfordringen og det arbeides systematisk for å utvikle nye og fleksible løsninger. Ledere og tillitsvalgte i sykehusene samarbeider om å finne løsninger som gjør at flest mulig kan få hele stillinger. Det innebærer også å tilrettelegge for de som av ulike årsaker har krav eller behov for redusert arbeidstid.

Kjønnsbalanse

Mer enn 70 pst. av medarbeiderne i sykehusene er kvinner. I kommunale helse- og omsorgstjenester er kvinneandelen i underkant av 85 pst. Både helseforetakene og kommunene bør derfor vurdere å ha strategier for å rekruttere bedre fra begge kjønn.

Andelen kvinnelige fastleger har økt betydelig de senere årene. Mens 28,8 pst. av fastlegene i 2001 var kvinner, var andelen kvinnelige fastleger 46 pst. ved utgangen av 2020.

Helse- og omsorgsdepartementet oppnevner styrer for de regionale helseforetakene. Styrene oppfyller lovens krav til minimum 40 pst. representasjon av begge kjønn, og per 2020 er to av fire styreledere kvinner. I sykehusene er flertallet av ansatte kvinner, mens mindretallet av toppledere er kvinner. Helse- og omsorgsministeren har stilt krav til de regionale helseforetakene om at de må bidra til å rekruttere og utvikle kvinnelige ledere, spesielt på toppledernivå. De regionale helseforetakene har rapportert til departementet at de arbeider aktivt med å øke andelen kvinnelige toppledere i sykehusene.

Vold og overgrep

Vold og overgrep er en betydelig folkehelseutfordring, men også et likestillingsproblem. Selv om både menn og kvinner utsettes for vold, utsettes kvinner i langt større grad for alvorlig og gjentatt vold. Flere kvinner enn menn utsettes for alvorlig vold fra partner, som å bli sparket, tatt kvelertak på eller bli banket opp. Om lag én av ti norske kvinner rapporterer at de i løpet av livet har blitt voldtatt. Noen jenter utsettes også for kjønnslemlestelse, som kan gi store fysiske og psykiske helsekonsekvenser for den som er utsatt.

Helse- og omsorgstjenestene spiller en viktig rolle i arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, og i å følge opp og behandle både voldsutsatte og voldsutøvere. Ansvaret for å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep er tydeliggjort i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven. Regjeringen har i 2021 lagt fram en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold og en ny handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Det er også lagt fram en strategi for å forebygge internettrelaterte overgrep mot barn.

Likestilling og covid-19

Koronakrisen har satt sitt preg på hele samfunnet. Pandemien og tiltakene som er iverksatt for å begrense smitte og å opprettholde aktivitet i næringslivet og samfunnet kan få ulike konsekvenser for ulike personer avhengig av deres kjønn, alder, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuelle orientering, kjønnsidentitet osv.

Som offentlig myndighet er departementene forpliktet til å vurdere likestillingskonsekvenser i alt sitt arbeid, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 24 første ledd. Stortinget har i vedtak nr. 537 (2019–2020) bedt regjeringen kartlegge effekten av koronakrisen på likestillingsfeltet, og komme tilbake til Stortinget med resultater og funn på egnet måte. Helse- og omsorgsdepartementet vil i det følgende gi en overordnet oversikt over likestillingsmessige konsekvenser av koronakrisen i 2020 og så langt i 2021 innenfor helsesektoren. Vi viser også til Kulturdepartementets Prop. 1 S (2021–2022) for en samlet oversikt over likestillingsmessige konsekvenser av koronakrisen.

Tjenestemottakere og pårørende

En stor del av tjenestemottakerne og deres pårørende ble berørt da strenge smitteverntiltak, lokale omprioriteringer og omdisponeringer av personell, samt mange ansatte i karantene, medførte reduksjon eller stengte tjenestetilbud og aktiviteter. I Helsedirektoratets koronaveileder gis det anbefalinger knyttet til hjemmeboende tjenestemottakere og deres pårørende. Direktoratet har videre utarbeidet veiledningsmateriell i form av anbefalinger og råd knyttet til besøk og smitteverntiltak i ulike boformer. Formålet er å skape forutsigbarhet og trygghet for tjenestemottaker og pårørende, og unngå hastebeslutninger og tilfeldige prioriteringer hvis og når lokale smitteutbrudd oppstår. Det understrekes at kommunen må ha dialog med tjenestemottaker og pårørende om smittevern i alle faser av pandemien.

Skandinavisk forskning på konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår og livskvalitet

Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) å identifisere skandinavisk forskning om konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår og livskvalitet. Gjennom året ble forskningssøket oppdatert tre ganger. Alle studiene er vedlagt i siste oppdatering. Av de totalt 65 norske studiene som det refereres til i siste oppdatering gis et variert bilde av effektene fra nedstengningen; fra positive resultater, til lite endringer eller negative effekter for befolkningsgrupper som helhet. 18 studier hadde informasjon om enkeltgrupper som kan ses i lys av likestilling. Et eksempel er høyere angst og depresjon sammenlignet med utvalg før pandemien og flere symptomer hos kvinner, eldre, etniske- og seksuelle minoriteter, unge voksne, arbeidsledige og de med psykiatrisk diagnose. Andre eksempler er studier som viste opphopning av levekårsutfordringer blant trangbodde familier og forskjeller i covid-19-smitte og sykelighet mellom enkelte immigrantgrupper og majoritetsbefolkning. Totalt er det fire rapporter med systematisk litteratursøk med sortering fra perioden med covid-19. Oppsummeringene gir ikke grunnlag for å konkludere på implikasjoner av covid-19 for likestilling og helse. Samtidig gir oversikten av de norske studiene et verdifullt grunnlag å bygge videre på for å utforske hvordan ulike befolkningsgrupper ble påvirket av covid-19, og hvordan tjenester responderte. Sosial ulikhet og covid-19 er en fagsatsing ved FHI, og de har som mål å produsere kunnskap om betydningen av sosial ulikhet for smitte, sykdom og død av covid-19 i Norge. De skal også undersøke betydningen av kjønn, alder, landbakgrunn, bosted, økonomisk situasjon, inntekt, utdanningsbakgrunn, yrke og yrkesdeltakelse.

Effekt av pandemien på kjønn i Norge

Fra pandemiens begynnelse til og med uke 29 har 61 pst. av de innlagte på sykehus som følge av covid-19 vært menn. Til og med 22. august 2021 har 54 pst, av de døde vært menn. Per 22. august er 90 pst. av alle kvinner over 18 år vaksinert med 1. dose og 64 pst. vaksinert med 2. dose. For menn er tilsvarende tall 87 pst. og 56 pst. (kilde: FHIs ukesrapport for uke 33).

Digitale kanaler

Koronapandemien har vist at potensialet for å ta i bruk digitale løsninger er stort. Aktørene i hele sektoren viste en rask evne til omstilling, og det ble en stor endring i hvordan møtene mellom helsepersonell og pasienter foregikk. Flere og bedre digitale løsninger er et viktig virkemiddel for å realisere pasientens helsetjeneste og for å bidra til et mer tilgjengelig helse- og omsorgstjenestetilbud. Samtidig blir det enda viktigere å rette innsats mot grupper som i dag har liten digital kompetanse for å motvirke digitalt utenforskap. Arbeidet med å øke digital kompetanse og deltakelse hos alle, inkludert eldre og personer med funksjonsnedsettelser, skal ses i sammenheng med oppfølging av regjeringens handlingsplan for universell utforming (2021–2025), som også inkluderer tiltak for mer brukervennlige løsninger innen IKT og digitalisering.

Covid-19 har rammet flere innvandrergrupper ekstra hardt, og undersøkelser viser at personer med innvandrerbakgrunn opplever utfordringer med å finne kvalitetssikret informasjon om korona. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har informasjon på flere språk på sine nettsider, men helseinformasjonen må i større grad gjøres tilgjengelig i de kanalene som innvandrergrupper bruker.

Fysisk og psykisk helse

Som følge av smittevernstiltakene knyttet til covid-19 har mange eldre levd i isolasjon over lang tid. Regjeringen har i både 2020 og 2021 bevilget betydelige midler til ulike tiltak for å redusere de negative konsekvensene av smittevernstiltakene for eldre og andre sårbare grupper. Det å leve i isolasjon over tid, slik mange sårbare grupper har gjort, er krevende. Selv om mange har klart seg bra, antyder flere studier en økning i psykiske plager relatert til smittereduserende tiltak, og tilhørende bortfall av aktiviteter og sosiale arenaer. Særlig gjelder dette i områder som ble hardt rammet av nedstigningen og for eldre, de som bor alene, studenter, de med hjemmekontor og mennesker utenfor arbeidsmarkedet. Midlertidige tiltak er iverksatt med aktiviteter/ferietilbud til aleneboende unge og eldre, aktiviteter til barn og unge i levekårsutsatte og tettbebodde områder og nasjonal folkehelsekampanje for å styrke befolkningens kompetanse på psykisk helse.

Økt ensomhet, stress og psykiske helseplager kan føre til langsiktige helseplager. Det er fortsatt behov for å videreføre enkelte tiltak som kan bidra til å redusere ensomhet og psykiske plager blant eldre, og stimulere til tiltak som bidrar til aktivitet og forutsigbarhet, både for brukere og pårørende. Regjeringen foreslår å videreføre 100 mill. kroner til tilskuddsordningene til støtte og avlastning, frivillighetens program for besøk og aktivitet for sårbare eldre (Aktivitetsprogrammet) og stimuleringsprogrammet for helsefrivilligheten.

Sårbare grupper

Koronapandemien har rammet skjevt, og personer med funksjonsnedsettelse og deres pårørende er blant de gruppene som er særlig hardt rammet. Mange med funksjonsnedsettelser har opplevd sosial isolasjon, ensomhet og redusert tilgang både til kommunale helse- og omsorgstjenester, spesialisthelsetjenester, skole- og utdanningstilbud, fritidstilbud og arbeid. Bufdir sin kartleggingsrapport (2020) av likestillingskonsekvenser for personer med funksjonsnedsettelser under koronapandemien viser til ulike korttids- og langtidseffekter av langvarig isolasjon og lite kontakt med andre, samt økt omsorgsbelastning for pårørende. Selv i perioder der samfunnet har vært gradvis gjenåpnet, rapporterer Bufdir at utviklingen generelt har gått sakte og i enkelte tilfeller saktere for personer med funksjonsnedsettelser. Helsetilsynet melder at brukere med behov for sammensatte tjenester i størst grad rapporterer at de har fått mindre tjenester under pandemien, og at helsen deres har blitt dårligere. Videre meldes det om at denne gruppen har den største andelen pårørende som har økt innsatsen under pandemien. Helse- og omsorgsdepartementet ba med den bakgrunn Helsedirektoratet om å A) vurdere ytterligere målretting av generelle tiltak for sårbare grupper, eventuelt nye tiltak, til personer med funksjonsnedsettelser, og B) vurdere anbefalingene for Helse- og omsorgsdepartementets område i Bufdirs-rapport om likestillingskonsekvenser for personer med funksjonsnedsettelser under covid-19-pandemien. Det skal også vurderes hvorvidt disse bør gjennomføres, samt hva forutsetningene, som økonomiske og administrative konsekvenser, for en ev. gjennomføring er. Gjennom dette arbeidet har det vært nedsatt en arbeidsgruppe bestående av Helsedirektoratet, Bufdir, Utdanningsdirektoratet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO), Unge funksjonshemmede, Mental helse, Pårørendealliansen og Nasjonalforeningen for folkehelsen. KS, Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsetilsynet har vært invitert til å gi innspill på prosessen og rapporten. Arbeidsgruppen har foreslått en rekke konkrete forslag til tiltak på kort og lang sikt, som er fulgt opp gjennom oppdrag i tildelingsbrev til Helsedirektoratet, Meld. St. 2 (2020–2021) og særskilte bevilgninger til sårbare grupper under kap.761. Arbeidsgruppens konkrete forslag til tiltak på lengre sikt vil vurderes i det løpende arbeidet på feltet.

Stengte skoler medførte også at foreldre til barn og unge med spesielle behov sto uten tilbud. Rask nedstenging og omstilling i kommunene medførte økte belastninger for pårørende. Tidligere undersøkelser har vist at kvinner i større grad enn menn påtar seg omsorgsoppgaver, og at uformelt omsorgsarbeid er en vanlig årsak til at kvinner jobber mer deltid enn menn. I april 2020 nedsatte regjeringen en koordineringsgruppe på direktoratsnivå for å følge med på tjenestetilbudet til sårbare barn og unge under pandemien.

Enkelte innvandrergrupper og integrering

Det har vært en betydelig høyere risiko for covid-19 blant enkelte innvandrergrupper. Folkehelseinstituttet har gått gjennom det vi vet om covid-19 blant innvandrere i Norge med en rapport fra juni i år og tallgrunnlag til koronakommisjonen. Per 100 000 innmeldte koronatilfeller er 5 837 med innvandrerbakgrunn og 1781 uten innvandrerbakgrunn. Tilsvarende er tallet for pasient innlagt med korona 248 med innvandrerbakgrunn og 72 uten per 100 000. Visse grupper av innvandrere var generelt rammet hardere enn andre, dette gjenspeiles på flere indikatorer, f.eks. per 100 000 pasient behandlet med respirator er 62 fra Asia, 55 fra Afrika mot 11 uten innvandrerbakgrunn. For covid-assosierte dødsfall viser at flere person født Afrika eller Asia døde, aldersjusterte andeler er henholdsvis 110 og 80 mot 13 per 100 000 født i Norge. FHI peker på komplekse årsaker, med sammensatte forklaringer knyttet til ulikhet i sosiale miljøer, smittevernatferd og etterlevelse av råd, utenlandsreise, bostedskommune, alderssammensetning, medisinske risikogrupper, sosioøkonomiske forhold (yrke, husholdningsinntekt, utdanning og trangboddhet), genetikk og utfordringer med forebyggende arbeid og TISK-strategien.

Regjeringen har satt ned to ekspertgrupper som har vurdert og foreslått tiltak på integreringsfeltet som følge av koronapandemien. Den første ekspertgruppen leverte sin rapport 4. desember 2020, med forslag til 29 tiltak for å intensivere aktivitet rettet mot innvandrerbefolkningen. 23. juni 2021 leverte den andre ekspertgruppen sin rapport som inneholdt forslag til 26 tiltak fordelt på ulike departementers sektoransvar. Forslag innenfor helseområdet var særlig rettet mot vaksinasjon og tiltak for å øke vaksinasjonsandelen blant innvandrere. I etterkant av ekspertgrupperapportene har Helse- og omsorgsdepartementet sendt oppdragsbrev til Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet for oppfølging av de foreslåtte tiltakene. Koronapandemien har gitt verdifull lærdom i hvordan formidling av informasjon spiller en sentral rolle i beredskapsarbeidet, og viktigheten av å nå ut til målgrupper med tilpasset, målrettet og forståelig informasjon. Pandemien har vist hvor viktig mangfold blant helsepersonell og ansatte i andre offentlige tjenester er, og viktigheten av at lokale og nasjonale myndigheter samarbeider med innvandrerorganisasjoner og ressurspersoner fra innvandrermiljøene.

Kvinner under covid-19

Flertallet av de ansatte i helse- og omsorgssektoren er kvinner. En høy andel kvinner i sektoren har medvirket i covid-19 og koronahåndteringen og dermed vært eksponert for risiko for smitte. Dette gjelder særlig de som har vært i direkte kontakt med pasienter, pårørende og besøkende på sykehjem og sykehus. I kliniske studier stilles det krav om og vektlegges at begge kjønn skal inkluderes der dette er relevant.

Kvinnens partner har gjennom pandemien hatt begrenset mulighet til å være til stede ved svangerskapskontroller, fødsel og barsel. Dette oppleves av mange som et inngripende tiltak. Sykehusene skal legge til rette for tilstedeværelse av partner/nærmeste pårørende før og under fødselen, og i barseltiden, men i en del tilfeller har det vært nødvendig å innføre begrensninger.

Tiltakene som har blitt iverksatt for å redusere smitte under pandemien kan ha ført til økt fare for konflikter i hjemmet, vold i nære relasjoner og internettrelaterte overgrep. Det kan også ha gjort det vanskeligere for voldsutsatte å oppsøke hjelp, og gjort det utfordrende for hjelpeapparatet å avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt. Regjeringen la i august 2021 fram «Frihet fra vold – Regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021–2024)». Med bakgrunn i erfaringene fra koronapandemien, har handlingsplanen et eget kapittel om beredskapen mot vold og overgrep under kriser.

Likestillingsrapport

Statistikken bygger på personaladministrative data. I 2020 var 67 pst. av de ansatte kvinner og 33 pst. var menn. Av ekspedisjonssjefer/departementsråd var 36 pst. kvinner. Av avdelingsdirektører var 68 pst. kvinner.

Av totalt 22 ansatte i midlertidige stillinger var 15 kvinner og 7 menn. Ansatte i HOD har i all hovedsak fulltidsstillinger. I 2020 var 11 ansatte i reduserte stillinger. Av disse var 10 kvinner, og 1 mann. Totalt 9 ansatte var i foreldrepermisjon. Av disse var 7 kvinner, og 2 menn. Menn hadde gjennomsnittlig foreldrepermisjon på 16,5 uker, og kvinner hadde gjennomsnittlig 32,6 uker foreldrepermisjon.

Helse- og omsorgsdepartementet hadde i 2020 et gjennomsnittlig fravær som følge av sykdom på 3,1 pst., som er en nedgang på 0,5 pst. fra foregående år.

Direktoratet for e-helse

Ved utgangen av 2020 hadde Direktoratet for e-helse 169 ansatte, hvorav 107 kvinner. Fire menn og fem kvinner var ansatt i midlertidige stillinger. Et mål er å ha flest mulig ansatte i heltidsstillinger, og direktoratet har ved utgangen av året to ansatte i deltidsstillinger, begge menn. I direktørens ledergruppe var det tre kvinner og fire menn. Kvinneandelen i direktoratets lederstillinger totalt sett utgjør 53 pst. Åtte ansatte var i foreldrepermisjon i 2020 (seks kvinner og to menn). Gjennomsnittlig antall uker med permisjon var 23,3 (163 dager) for kvinner og 17,1 (120 dager) for menn. Ingen menn, men seks kvinner, hadde omsorgspermisjon uten lønn i 2020 (99 dager i gjennomsnitt). I alle stillingskategoriene i direktoratet er kvinner noe lavere lønnet enn menn. Dette funnet er basert på en gjennomsnittsberegning av årslønn fordelt på kjønn innenfor alle stillingskategorier. Noe av forklaringen kan være at gjennomsnittsberegningen ikke tar hensyn til utdanningsbakgrunn, erfaringslengde, alder eller oppgaveportefølje mv.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har i 2021 (tall pr august) en kvinneandel på 62,5 pst. Ledergruppen består nå av fem kvinner og to menn. På seksjonssjefsnivå er det seks kvinner og fem menn. I gjennomsnitt tjener kvinner 0,6 pst. mer enn menn. Det er ingen vesentlig forskjell i lønn for kvinner og menn i samme stillingskategori. Andelen av midlertidig tilsetting i DSA er liten, dette gjelder for både kvinner og menn. Det er ingen større forskjell i bruken av deltidsstilling eller i uttaket av foreldrepermisjon. Sykefraværet er i snitt rett under fire pst. og er uendret over tid. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet hadde om lag 127 årsverk i 2020, mot om lag 115 årsverk i 2019. Pr august 2021 er det om lag 127 årsverk.

Eldreombudet

Eldreombudet er en nyetablert etat som startet sommeren 2020. I tillegg til åremålsbeskikkelse av eldreombudet, ble det i løpet av 2020 ansatt to medarbeidere og staben er under ytterligere oppbygging. To fagstillinger ble besatt ved inngangen til 2021. To av fem årsverk er kvinner inklusiv eldreombudet som leder virksomheten. Fra august 2021 til medio februar 2022 vikarierer én midlertidig ansatt i en av fagstillingene for rådgiver som skal ut i foreldrepermisjon. Eldreombudet har ingen ansatte i deltidsstillinger. Det er foreløpig én ansatt som fra september 2021 går ut i foreldrepermisjon og skal ha permisjon i 19 uker.

Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet (FHI) har samme lønns- og personalpolitikk overfor alle ansatte. Det har ikke vært vesentlige endringer i andelen kvinner/menn i instituttet fra 2020 til 2021. Ved utgangen av 2020 var 65 pst. av de ansatte kvinner, noe som er samme andel som ved utgangen av 2019. Kvinneandelen i lederstillinger (med personalansvar) er 67 pst. FHIs lønnspolitikk skal sikre at det ikke er kjønnsbetingede lønnsforskjeller i FHI, og instituttet er opptatt av at kvinner og menn får like muligheter for meritterende oppgaver som er grunnlag for karriere- og lønnsutvikling. Andel midlertidig tilsetting i FHI er 21 pst. av totalt antall ansatte, fordelingen mellom kvinner/menn er hhv. 66 pst. og 34 pst. Ansatte i deltidsstillinger (pst. mindre enn 100) utgjør 9 pst. av instituttets ansatte og av dem er 43 pst kvinner. Stillinger under 40 pst. er i all hovedsak bistillinger der den ansatte har en hovedstilling ved høyskole/universitet eller helseforetak. Ordinære deltidsstillinger (mellom/lik 40 pst. og 90 pst.) utgjør 4,5 pst. av instituttets ansatte og har en kvinneandel på 48 pst. Uttak av foreldrepermisjon det siste året viser et samlet gjennomsnitt på 10,8 uker (tall per august). Fordelingen mellom kvinner/menn er hhv. 14,3 uker i gjennomsnitt til kvinner og 5,4 uker i gjennomsnitt til menn.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet inklusiv Pasient- og brukerombudene hadde 672 medarbeidere ved utgangen av 2020. Kjønnsfordelingen var 71 pst. kvinner og 29 pst. menn, ett prosentpoeng høyere kvinneandel enn i 2019. Kvinners lønn i prosent av menns lønn utgjorde 88,5 i 2020. For Helsedirektoratet inklusiv Pasient- og brukerombudene er 54 pst. av lederstillingene besatt av kvinner. Av mannlige ansatte er 15 pst. ansatt i midlertidige stillinger, og det tilsvarende tallet for kvinner er 14 pst. Av mannlige ansatte er 8 pst. i deltidsstillinger, og av kvinnelige ansatte er seks pst. i deltidsstillinger. Av totalt uttak av foreldrepermisjon er 22,3 pst. menn og 77,7 pst. kvinner.

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) hadde ved utgangen av 2020 en kvinneandel på 78 pst. (118) og 22 pst. (33) menn. I ledelsen var det i samme periode 67 pst. kvinner (seks) og 33 pst. menn (tre). Det er en klar overvekt av kvinnelige søkere til ledige stillinger i Helseklage. Det er ikke store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn på sammenliknbare funksjoner og nivåer. Helseklages personalretningslinjer og lønnspolitikk sikrer at begge kjønn har like lønns- og arbeidsvilkår og samme muligheter for karriereutvikling. 19 ansatte var i midlertidige stillinger, hvorav 15 var kvinner og fire var menn. Helseklage hadde ved utgangen av 2020 totalt 13 ansatte i deltidsstillinger, herunder syv kvinner og seks menn. Kvinner var i gjennomsnitt 35 uker i foreldrepermisjon, mens menn hadde tilsvarende 20 uker.

Norsk pasientskadeerstatning

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) hadde ved utgangen av 2020 totalt en kvinneandel på 74 pst. (mot 75 pst. i 2019). Andelen kvinner i lederstillinger er 69 pst. Kjønnsfordelingen speiler det faktum at det er en klar overvekt av kvinnelige søkere til ledige stillinger i Norsk pasientskadeerstatning. Ved rekruttering søker NPE, innenfor gjeldende likestillingsregelverk, å ansette flere menn. Gjennom ulike personalpolitiske virkemidler legger NPE til rette for medarbeidere i ulike livsfaser og personer med nedsatt arbeidsevne eller med funksjonshemming. NPE legger til rette for like muligheter for karriereutvikling. To av totalt 164 ansatte var i midlertidige stillinger, herunder én mann og én kvinne. Syv ansatte hadde deltidsstillinger. Av disse var tre menn og fire kvinner. Gjennomsnittlig antall uker foreldrepermisjon for kvinner var 28,8 uker, og 15,9 uker for menn.

Statens helsetilsyn

Statens helsetilsyn hadde ved utgangen av 2020 en kvinneandel på 72 pst; 138 ansatte, hvorav 97 kvinner og 41 menn. I stillingsgruppen ledere (avdelingsdirektør, underdirektør og fagsjef) er 55 pst. kvinner. Dette ligger godt innenfor Hovedavtalens mål om 40 pst. kvinner i lederstillinger innenfor definert lederstillingsgruppe. Statens helsetilsyn har ikke vesentlige lønnsforskjeller mellom kjønnene på sammenliknbare funksjoner og nivåer, og jobber for at begge kjønn gis samme mulighet for karriereutvikling og lønns- og arbeidsvilkår. Ved utgangen av 2020 var 14 medarbeidere ansatt i midlertidige stillinger, hvor 11 var kvinner og tre var menn. 16 kvinner og 12 menn, totalt 28 medarbeidere, var registrert som deltidsansatte. Ved utgangen av 2020 hadde Statens helsetilsyn totalt syv kvinner og én mann foreldrepermisjon/gradert foreldrepermisjon. Kvinner hadde gjennomsnittlig 12,8 uker permisjon, og mannen hadde 18,1 uker.

Statens legemiddelverk

Legemiddelverket har flere kvinnelige tilsatte enn menn, noe som gjenspeiler kvinneandelen blant studentene fra de utdanningsfelt og fagfelt Legemiddelverket normalt rekrutterer fra. Kvinnelige ansatte utgjør 75 pst. av arbeidsstokken, og toppledergruppen består av tre kvinner og to menn. Mellomledergruppen har 18 kvinner og to menn. En gjennomgang av de mest brukte stillingskoder (rådgiver og seniorrådgiver) viser svært små forskjeller i gjennomsnittslønn mellom kjønn. Legemiddelverket har kontinuerlig fokus på arbeidet med sin livsfasepolitikk. Ved utgangen av 2020 var det 16 kvinner og ni menn som var midlertidig ansatt i Legemiddelverket. Av disse var syv studenter engasjert på timebasis, hvorav fem kvinner og to menn. De fleste var ansatt i forbindelse med koronapandemien. I deltidsstillinger var det det 11 kvinner og to menn. Legemiddelverket hadde i 2020 ni medarbeider i foreldrepermisjon som samlet hadde permisjon i 296,6 uker. I gjennomsnitt utgjør dette 33 uker per permisjon.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) startet i mai 2019 arbeidet med å motta og håndtere varsler om alvorlige hendelser og bekymringsmeldinger fra helse- og omsorgstjenesten. Som nystartet virksomhet, foregikk rekrutteringen i all hovedsak i 2018, og kommisjonen var fulltallig ved årsskiftet 2019–2020. Ved årsskiftet 2020–2021 var det totalt 20 fulltidsansatte i Ukom. Den totale kvinneandelen er på 60 pst, mens andelen kvinner i ledende stillinger er på 71 pst. I tillegg var det seks ansatte medarbeidere i 20 % stillinger. Alle disse er menn. Ukom hadde i 2020–2021 én medarbeider ansatt i engasjementstilling. Dette var en mann. Kun én av de ansatte i Ukom fikk barn i 2020. Fraværet for denne personen (en kvinne) var 16,1 uker (113 dager) totalt for 2020 og 2021. En gjennomgang av de ulike stillingskategoriene viser at det ikke er noen tydelige forskjeller i lønn med bakgrunn i kjønn. Forskjeller i lønn skriver seg fra alder, utdanningsnivå og erfaring.

11.3 Omtale av lønnsvilkårene mv. til ledere i heleide statlige virksomheter

Administrerende direktør i Helse Sør-Øst RHF mottok i 2020 lønn på 2 348 319 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 4 903 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 353 227 kroner. Administrerende direktør skal ha pensjonsvilkår på lik linje med andre ansattes vilkår i foretaket, og har ordinære pensjonsvilkår via Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet (PKH). Avtale om sluttvederlag kan inngås for inntil 12 måneders avtalt lønn. Til fradrag i sluttvederlag kommer andre inntekter opparbeidet i perioden. Sluttvederlag gis kun når det oppstår situasjoner av slik karakter at styret/administrerende direktør av hensyn til virksomhetens videre drift beslutter at den ledende ansatte må avslutte sitt ansettelsesforhold og fratre sin stilling umiddelbart.

Helse Vest RHF skiftet administrerende direktør med virkning fra 16. mars 2020 og tidligere administrerende direktør gikk samme dag over i annen stilling i Helse Vest RHF. Tidligere administrerende direktør mottok i 2020 lønn på 2 807 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 22 000 kroner. Pensjonskostnadene til tidligere administrerende direktør utgjorde 644 000 kroner. Ny administrerende direktør i Helse Vest RHF mottok i perioden 23.03.2020–31.12.2020 lønn på 1 424 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 11 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 274 000 kroner. Administrerende direktør har ordinær ytelsespensjon i KLP. Det er inngått avtale med administrerende direktør om inntil 12 måneders etterlønn dersom administrerende direktør blir sagt opp eller selv velger å si opp etter oppfordring fra styret eller styreleder. Avtalen gjelder ikke dersom det foreligger grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Rett til etterlønn bortfaller dersom administrerende direktør tiltrer en annen stilling eller mottar inntekter fra egen næringsvirksomhet.

Administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF mottok i 2020 lønn på 2 029 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 171 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 362 000 kroner. Administrerende direktør har offentlig tjenestepensjon på lik linje med andre ansattes vilkår, det vil si gjennom ordinær ordning i KLP. Det er ikke anledning til å inngå avtale om pensjon utover ordinære vilkår gjennom KLP. Sluttvederlag og lønn i oppsigelsestiden skal ikke overstige 12 måneder.

Helse Nord RHF skiftet administrerende direktør med virkning fra 13. januar 2020. Tidligere administrerende direktør mottok i 2020 lønn på 1 608 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 25 000 kroner. Pensjonskostnadene til tidligere administrerende direktør utgjorde 162 000 kroner. Tidligere administrerende direktør mottok lønn i oppsigelsesperioden og fra 1. oktober 2020 har han jobbet 20 pst. i en rådgiverstilling. Ny administrerende direktør mottok lønn på 1 734 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 120 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 297 000 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Dersom styret etter eget ønske eller i samråd med administrerende direktør beslutter å avvikle arbeidsforholdet, har administrerende direktør rett til etterlønn fra fratredelsesdatoen. Sluttvederlag og lønn i oppsigelsestiden kan i sum ikke overstige 12 månedslønner.

Administrerende direktør i Norsk helsenett SF mottok i 2020 lønn og feriepenger på 1 141 007 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 8 467 kroner. Pensjonskostnadene utgjorde 318 917 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. I ansettelsesavtale med administrerende direktør er det avtalt rett til 9 måneders etterlønn ut over oppsigelsestiden dersom styret anmoder administrerende direktør om å si opp sin stilling, eller administrerende direktør i samråd med styrets leder/styret velger å si opp sin stilling uten at det foreligger saklig grunn til oppsigelse eller avskjed. Dersom administrerende direktør i perioden for sluttvederlag, men etter utløpet av ordinær oppsigelsestid har andre inntekter, skal sluttvederlaget reduseres tilsvarende krone for krone.

Administrerende direktør i AS Vinmonopolet mottok i 2020 lønn på 2 589 000 kroner, mens andre godtgjørelser beløp seg til 208 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 185 000 kroner. AS Vinmonopolets pensjonsordninger er organisert gjennom Statens pensjonskasse. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår og ingen avtale om tilleggspensjon. Det følger av ansettelsesavtalen at administrerende direktør, ved fratredelse etter styrets ønske, har rett på etterlønn i 12 måneder fra fratredelsesdato. Lønn i oppsigelsestiden er inkludert i etterlønnen.

12 Internasjonalt samarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet deltar på internasjonale arenaer hvor viktige beslutninger fattes. Formålet er å fremme og ivareta norske helseinteresser, bidra til gode fellesskapsløsninger og sikre at nasjonale tiltak utvikles i sammenheng med verden omkring oss. Dette innebærer å dele og å ta del i utviklingen av kunnskap, kompetanse og erfaringer internasjonalt. Norge støtter likeledes opp om land som har svakt utbygde helsesystemer.

Koronaviruspandemien viser til fulle hvor sårbare og uforberedte land er for nye smittsomme sykdommer med pandemisk potensial. Pandemien viser hvordan smittsomme sykdommer ikke kjenner landegrenser og at internasjonalt samarbeid er helt sentralt i håndteringen av internasjonale helsekriser. Norges helseberedskap er avhengig av velfungerende og velfinansierte internasjonale systemer for beredskap og respons mot helsekriser. For Norge er det viktig med en sterk tilknytning til EUs helseberedskap, og understøtte WHOs ledende og koordinerende rolle i internasjonalt helsearbeid, samt global deling av kunnskap og informasjon.

Departementet vil forbedre nasjonal og global helseberedskap gjennom å bidra til løsninger som styrker politisk oppmerksomhet om helsesikkerhet, bedre og mer finansiering, sterkere systemer for samarbeid inkludert gjennom styrking av WHO, og sterkere forpliktelser for samarbeid mellom land. Slike kriser krever mer samarbeid på tvers av landegrenser, ikke mindre.

Å sikre nasjonal og global tilgang til medisinske mottiltak som legemidler, vaksiner, medisinsk utstyr og smittevernutstyr under pandemier er essensielt. Få land, om noen, har tilstrekkelig innenlandsk produksjon av varer og utstyr som er nødvendige for å håndtere en helsekrise alene. Som en liten og åpen økonomi er også Norge avhengig av handel og samarbeid med andre land for å sikre tilgang til nødvendige medisinske mottiltak – i og utenfor globale helsekriser.

EU styrker nå sin beredskaps- og responsevne for medisinske mottiltak, ved å utvikle en ny helseberedskapsmyndighet HERA, som skal legge til rette for at nødvendige medisinske mottiltak utvikles og produseres raskt ved en helsekrise. HERA er imidlertid bare ett element i en bredere europeisk helseunion, som skal ruste Europa for fremtidige helsekriser. Pandemien har vist at det politiske og faglige samarbeidet med EU er avgjørende for vår nasjonale håndtering, bl.a. gjennom deltakelse i EUs vaksineanskaffelser, sentrale organer som EUs legemiddelbyrå EMA, EUs smittevernbyrå ECDC og en rekke politiske og faglige fora, som uformelle helseministermøter, EUs helsesikkerhetskomité, og Rådets krisehåndteringsmekanisme IPCR. Det er i norsk interesse å være en del av styrkingen av disse europeiske fellesløsningene.

Også samarbeidet innen Verdens handelsorganisasjon (WTO) står sentralt i nasjonal og global helseberedskap og krisehåndtering. Norge har en sterk interesse av å støtte opp under WTO og den forutsigbarhet og åpenhet som det multilaterale handelssystemet er basert på.

I 2015 vedtok FNs medlemsland 17 globale mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. Med disse målene er det vedtatt et rammeverk for utvikling og samarbeid om verdens utfordringer. Målene gjelder for alle land. Målene er integrerte og udelelige («integrated and invisible»), altså påvirker de alle hverandre. Miljø, økonomi og sosial utvikling ses i sammenheng. Arbeidet for helse, livskvalitet og utjevning av sosiale forskjeller står sentralt. Helseforvaltningen har et særskilt ansvar for å følge opp bærekraftsmål 3 som handler om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder. I tillegg følger helseforvaltningen opp andre helserelaterte bærekraftsmål.

Smittsomme sykdommer kan ikke bekjempes av noen land alene. Det samme gjelder for antimikrobiell resistens. Resistente mikrober truer med å sette moderne medisin flere tiår tilbake, siden legemidler mot vanlige infeksjoner blir ineffektive.

Ikke-smittsomme sykdommer utgjør den viktigste årsaken til for tidlig død i verden, bl.a. grunnet risikofaktorer som tobakk, alkohol og andre rusmidler, usunt kosthold og mangel på fysisk aktivitet. Nesten en fjerdedel av alle dødsfall på verdensbasis er relatert til miljøforhold og da særlig luftforurensning.

Verdens klimautfordringer påvirker både helse og miljø, i form av luftveislidelser, tilgang til rent drikkevann og ren mat samt spredning av smittsomme sykdommer. «Grønn helse» betinger et grønt skifte. Forskning og utvikling skjer på tvers av landegrenser. Det er et omfattende forskningssamarbeid både nordisk, regionalt og globalt.

Halvparten av verdens befolkning har ikke tilgang til grunnleggende helsetjenester. Universell helsedekning innebærer å gi folk tilgang til essensielle helsetjenester uten at folk drives ut i fattigdom. Universell helsedekning vil styrke helseberedskap og vil også kunne gi bred samfunnsmessig og økonomisk utvikling.

Migrasjon og demografiske endringer stiller helsesystemer overfor nye utfordringer. Moderne teknologi og digitale løsninger revolusjonerer vår mulighet til å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer. Samtidig reiser digitale helseteknologier, slik som kunstig intelligens, spørsmål og utfordringer knyttet til monitorering, regulering og personvern.

Gjennom internasjonale avtaler bl.a. gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet av internasjonalt regelverk på en rekke områder. Det gjelder for eksempel på legemiddelområdet, næringsmiddelområdet og regelverk om personell. Manglende implementering og oppfølging av internasjonale forpliktelser kan få store konsekvenser.

Norge er i handelssammenheng, både gjennom EFTA og Verdens handelsorganisasjon (WTO), forpliktet på flere områder som angår helse, bl.a. regler for handel med varer og tjenester. Det har de siste årene vært en økende bevissthet rundt at internasjonale handels- og investeringsavtaler kan utfordre nasjonalstatenes rett til å regulere for å beskytte folkehelsen.

Økende politisering av helsefaglige spørsmål i multilaterale fora er utfordrende for et lite land som Norge. De siste årene har vi sett at utenrikspolitiske spørsmål i økende grad tas inn i helsepolitiske- og faglige fora. I tråd med denne utviklingen må vi sikre tilstrekkelige ressurser og riktig kompetanse for å fremme og ivareta Norges helsepolitiske og faglige interesser internasjonalt.

De overnevnte grenseoverskridende og globale utfordringene krever styrket samarbeid på tvers av sektorer, landegrenser og internasjonale arenaer.

Sentrale arenaer for internasjonalt samarbeid

Sentrale arenaer for det internasjonale samarbeidet er Den europeiske union (EU), Nordisk Ministerråd, De forente nasjoner (FN) og Verdens helseorganisasjon (WHO), Europarådet, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), og samarbeidet i Barentsregionen og Den nordlige dimensjon.

Den europeiske union (EU) og Det europeiske økonomiske samarbeid (EØS)

EØS-avtalen er en av Norges viktigste internasjonale avtaler, og samarbeidet med EU av stor betydning for Norge. Gjennom EØS-avtalen er Norge fullt integrert i EUs indre marked. Dette berører store deler av departementets ansvarsområde, herunder regelverk for næringsmidler, drikkevann, legemidler og medisinsk utstyr. Også på andre områder setter EUs regelverk rammer for norsk regelverksutforming, f.eks. knyttet til behandling av personopplysninger, dekning av utgifter til helsehjelp mottatt i andre EØS-land og godkjenning av helsepersonell. Videre deltar departementet i EU/EØS samarbeidet på områder som kreft, antibiotikaresistens, digital helse, forskning- og innovasjon. Norge er tett knyttet til EU på helseberedskapsområdet, og regjeringen vurderer det som essensielt at Norge bidrar inn i EUs styrkede helseberedskap.

Norske myndigheter deltar i EUs byråer på helse- og mattrygghetsområdet; Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA), EUs legemiddelbyrå (EMA), EUs smittevernbyrå (ECDC) og EUs narkotikaovervåkningssenter (EMCDDA).

Departementet skal være en aktiv pådriver overfor EU. Dette innebærer å ivareta norske interesser innenfor helse, omsorg og mattrygghet ved å medvirke tidlig i prosesser og politikkutforming i EU.

Norge deltar i det nye helseprogrammet, EU4Health (2021–2027). EU4Healths overordnede mål er å bidra til å beskytte europeiske borgere mot grenseoverskridende helsetrusler, forbedre tilgjengeligheten til medisinsk utstyr, legemidler og annet kriserelatert utstyr samt bidra til å styrke de nasjonale helsesystemene. Styrking av helsesystemer skal bl.a. skje gjennom å understøtte den digitale omleggingen, styrke koordineringen mellom medlemslandene, samt bidra til økt erfaringsutveksling og datadeling. Det er av stor betydning at Norge aktivt bidrar til innretningen på EUs styrkede rolle i europeisk helseberedskap. EU4Health vil finansiere store deler av det europeiske helseberedskapsløftet.

Norge følger tett EUs arbeid med ny legemiddelstrategi, som skal fremme tilgang, forsyning, utvikling og innovasjon av legemidler. EUs forslag til kreftplan er også et arbeid Norge deltar i, samt arbeidet for bedre mental helse i befolkningen. Videre følger Norge opp arbeidet med EUs nye strategi for hele matkjeden, «From farm to fork». Strategien skal bidra til at landbruket i EU tilbyr ernæringsrik, rimelig og trygg mat av høy kvalitet på en mer bærekraftig måte. EU søker også å forbedre åpenheten og bærekraftigheten av risikovurderinger med direkte eller indirekte betydning for tryggheten i bl.a. næringsmiddel- og fôrkjeden. Reguleringen av virksomheten og godkjenningsprosessene til «European Food Safety Authority» («EFSA») er endret, og norske myndigheter følger opp dette arbeidet.

Nordisk samarbeid

Nordisk ministerråd er de nordiske regjeringers formelle samarbeidsorgan. Samarbeidet skal fremme nordisk merverdi ved at utvalgte oppgaver belyses og løses på nordisk nivå for å øke nordisk kompetanse og konkurransekraft. Dette arbeidet blir også brukt som plattform i det europeiske og globale samarbeidet.

Norge overtar formannskapet i Nordisk ministerråd i 2022. Et prioritert område er utviklingen av en digital infrastruktur som gjør det mulig å identifisere, dele, sammenstille og analysere helsedata gjennom nordiske samarbeidsprosjekter (Nordic Commons). En annen prioritering er økt samarbeid om helseberedskap. Nordisk samarbeid kan understøtte pågående initiativer til styrket europeisk helseberedskap. Norden har verdifull erfaring med inter-regionalt samarbeid å vise til, ikke minst smidig operasjonelt samarbeid. Utveksling av situasjonsbilde, nordisk element i atomberedskapsøvelsen Arctic Reihn og samarbeid om forsyningssikkerhet er viktige komponenter.

FN og Verdens helseorganisasjon (WHO)

WHO er FNs særorganisasjon for helse og verdens ledende og koordinerende organ i internasjonalt helsearbeid. WHO utsteder globale normer og standarder på helseområdet, og er verdens leder i helsekriser. Organisasjonen utgjør også arenaen for samarbeid mellom verdens helseministre og framforhandling av mellomstatlige regelverk som Det internasjonale helsereglementet (IHR 2005) og Rammeverket for pandemisk influensaberedskap (PIP). WHOs arbeidsområde omfatter hele den globale helseagendaen, inkludert universell helsedekning, ikke-smittsomme sykdommer, antimikrobiell resistens og psykisk helse, miljø og helse.

WHO er en sentral arena for å fremme norske helsepolitiske interesser og en viktig kanal for norsk helsebistand. Europakontoret er den nærmeste faglige samarbeidspartneren for den norske helseforvaltningen.

Departementet skal være faglig og helsepolitisk premissleverandør for norske posisjoner i WHO og innen global helse.

Departementet følger opp møter på politisk og administrativt nivå også i andre FN-organisasjoner, som FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE).

Nordområdene

Helsesamarbeidet i nordområdene skal bidra til et godt helsesystem, god folkehelse og livskvalitet, og bidra til økonomisk vekst og legge grunnen for næringsutvikling. Det styrker kontakten med våre naboland.

Samarbeidet foregår primært gjennom Den nordlige dimensjons helsepartnerskap og Barents helsesamarbeid. Det er også et helsesamarbeid under Arktisk råd. Barentssamarbeidet involverer helsemyndigheter på både nasjonalt og regionalt nivå i Norge, Sverige, Finland og Russland. Den nordlige dimensjons helsepartnerskap omfatter i tillegg landene rundt Østersjøen.

Departementet deltar i helsesamarbeidet på myndighetsnivå bl.a. om smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer, alkohol og ny teknologi. Departementet vil styrke kontakten mellom norske og russiske helsefaglige miljøer gjennom målrettet bruk av tilskuddsordningen til helsesamarbeidet med Russland som departementet forvalter på vegne av UD.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)

OECD er en viktig aktør for å fremskaffe komparative analyser av medlemslandenes helsesystemer og brukes i nasjonal politikkutforming. Departementet deltar aktivt i OECD på helseområdet. Et viktig mål er at OECD utvikler bedre indikatorer for kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenestene. Et satsningsområde er pasientrapporterte kvalitetsmål.

Europarådet

Samarbeidet i Europarådet har som hovedmålsetting å fremme demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter. Innenfor helseområdet tar Norge del i Pompidou-gruppen, et tverrfaglig samarbeid om narkotikaspørsmål, og i Europarådets direktorat for legemiddelkvalitet (EDQM). EDQM utvikler bl.a. standarder for virkestoffer og hjelpestoffer som inngår i legemidler.

Bilaterale helsesamarbeidsavtaler

Norge har bilaterale helsesamarbeidsavtaler med Kina og Russland. Avtalene er langsiktige og legger bl.a. vekt på ekspertsamarbeid og gjensidig utveksling av kunnskap. I tillegg pågår det, med økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet, samarbeid med Ukraina og Colombia. Disse samarbeidene skal bidra til styrking av nasjonale helsesystemer i de to landene, med vekt på bl.a. epidemiologi og smittevern, psykisk helse og fysisk rehabilitering i Ukraina, og distriktshelsetjenester og innføring av nye behandlingsmetoder i Colombia.

13 Klima- og miljørelevante saker

13.1 Miljøområde, miljømål og miljøutfordringer

Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og fylkesmennene er rådgivere for sentrale og lokale helsemyndigheter, utreder og tar del i overvåkingen av miljøforurensning. Etter folkehelseloven har kommunene ansvar for å sikre befolkningen mot skadelige faktorer i miljøet.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har direktoratsoppgaver for Klima- og miljødepartementet innenfor området radioaktiv forurensing og annen stråling i det ytre miljø. DSA har videre ansvar for faglig utredningsarbeid, for tilsyn med radioaktiv forurensning og for å koordinere nasjonal overvåking av radioaktiv forurensning i det ytre miljø, i tillegg til internasjonale oppgaver.

Mattilsynet arbeider for å ivareta miljøvennlig produksjon av trygge næringsmiddler og trygt drikkevann. For å få størst mulig samfunnsmessig verdiskaping ut av avgrensede ressurser er det vesentlig å legge vekt på kvalitet, plante- og dyrehelse og hensynet til miljøet.

13.2 Arbeid med klima og miljø i spesialisthelsetjenesten

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter statens eierskap av de regionale helseforetakene, som igjen er eier av landets helseforetak. Som det blir uttrykt i Meld. St. 8 (2019–2020) Statens direkte eierskap i selskaper — Bærekraftig verdiskaping, er staten opptatt av at selskapenes virksomhet er ansvarlig. Det innebærer å identifisere og håndtere risikoen selskapet påfører mennesker, samfunn og miljø. Hensynet til bærekraft og ansvarlig virksomhet er reflektert i statens forventninger til selskapene og hvordan staten følger opp selskapene.

Departementet har i sitt styringsbudskap til de regionale helseforetakene bedt om at spesialisthelsetjenesten foretar en helhetlig tilnærming til klima- og miljøutfordringene. Miljøarbeidet i spesialisthelsetjenesten koordineres gjennom et samarbeidsutvalg mellom de fire helseregionene. Alle de regionale helseforetakene er representert med et medlem i samarbeidsutvalget. I tillegg har Sykehusbygg HF og Sykehusinnkjøp HF, samt vernetjenesten og tillitsvalgte en representant hver. De fire regionene har også hver sin miljøfaggruppe hvor alle helseforetak er representert.

13.3 Rapport for 2020

Det utarbeides årlig en felles årsrapport for samfunnsansvar i spesialisthelsetjenesten, «Spesialisthelsetjenestens rapport for samfunnsansvar». Rapporten omhandler klima og miljø, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og antikorrupsjon. Rapporten er utarbeidet av interregionalt samarbeidsutvalg for klima og miljø i spesialisthelsetjenesten og omfatter helseforetakene i de fire regionene samt de felleseide selskapene (Sykehusbygg HF, Sykehusinnkjøp HF, Luftambulansetjenesten HF, Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett HF og Pasientreiser HF).

Alle helseforetak i landet er miljøsertifisert i henhold til NS-EN ISO 14001. Det innebærer at en samlet spesialisthelsetjeneste arbeider systematisk med å forbedre egen miljøprestasjon. Gjennom rapporten for samfunnsansvar fremstilles det også et felles klimaregnskap for helseforetakene i landet. Klimaregnskapet bidrar til å sette søkelyset på å redusere forbruk av ressurser.

2020 er det tredje året det fremstilles et felles klimaregnskap for spesialisthelsetjenesten. Det er utviklet en felles webportal for klimaregnskapet der hvert enkelt helseforetak registrerer eget forbruk. De regionale helseforetakene er ansvarlige for å kontrollere rapporteringen. Spesialisthelsetjenestens klimaregnskap omfatter fire hovedkategorier: energiforbruk, transport av ansatte, transport av pasienter og forbruk av gasser.

Pandemien har i 2020 gitt noen positive konsekvenser for klima og miljø. Det mest åpenbare er reduksjon av CO₂-utslipp som en følge av redusert reisevirksomhet for ansatte og pasienter. Totalt utslipp på grunn av ikke utførte flyreiser blant ansatte ble redusert med 10 000 tonn CO₂ fra 2019 til 2020. Klimaregnskapet for 2020 viser en samlet reduksjon på 37 273,84 tonn CO₂-utslipp fra 2019 til 2020. Til sammenligning er det årlige utslippet fra St. Olavs hospital 30 475 tonn CO₂.

Gammel bygningsmasse, ventilasjonsanlegg og energisystemer er en utfordring flere steder. I årene som kommer vil det bygges flere nye sykehus som vil bidra til bedre energisystemer i helseforetakene.

13.4 Digitale helsetjenester

Det er generelt krevende å vurdere klimaeffekten av digitaliseringsprosjekter. Det er mangel på kunnskap om hva IT-næringen innen helse bidrar til i klimagassutslipp. For å redusere klimagassutslippene blir det viktig å finne frem til næringens avtrykk.

Til tross for at det er krevende å vurdere klimaeffekt kan vi se at digitaliseringsinitiativ i helsevesenet kan bidra til redusert klimautslipp bl.a. gjennom redusert transportbehov og redusert bruk av papir. Nasjonale løsninger som kjernejournal, e-resept, helsenorge.no, grunndata og helse ID bidrar til papirreduksjon ved at pasienter mottar digital post og at resepter er digitale.

Ifølge perspektivmeldingen 2021 økte andelen videokonsultasjoner hos fastlege fra 3 pst. i 2019 til 60 pst. i mars 2020. Redusert transport som følge av en økning i videokonsultasjoner trekkes frem som et tiltak som har store positive klima- og miljøkonsekvenser i Spesialisthelsetenestenes rapport for samfunnsansvar i 2020. Covid-19-pandemien har bidratt til en generell økning i bruken av digitale løsninger for kontakt med helse- og omsorgstjenesten. Fastleger gjennomfører en stor andel av sine konsultasjoner digitalt. Dette kan ha positive vedvarende klimaeffekter også etter at samfunnet normaliseres.