Del 3
Omtale av særlige tema

7 Fornye, forenkle og forbetre

IKT-moderniseringa i Arbeids- og velferdsetaten

Program for IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten vart starta i 2012. Eit hovudmål for programmet er å sikre betre tenester for brukarane og auke effektiviteten i saksbehandlinga.

Saksbehandlingsløysingane for økonomiske ytingar skal endrast slik at brukar har tilgang til døgnopne sjølvbetjeningsløysingar som skal ivareta den dialogen mellom forvaltning og brukar som ikkje krev fysisk oppmøte. Brukar skal finne all nødvendig informasjon om Arbeids- og velferdsetaten sine tenester og eigne saker hos etaten på internett.

Kommunikasjonen mellom Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgivarar skal så langt som mogleg støttast av elektroniske dialogløysingar og automatisert datautveksling.

For Arbeids- og velferdsetaten vil nye saksbehandlingsløysingar legge til rette for ein betydeleg auke i saker som kan behandlast automatisk. Dette vil gi raskare saksbehandling, auka likebehandling og betre kvalitet. Effektivisering av saksbehandlinga vil gjere det mogleg å frigjere årsverk i Arbeids- og velferdsetaten som kan omdisponerast til oppfølgingsarbeid for å få fleire i arbeid.

Prosjekt 1 i IKT-moderniseringa vart avslutta våren 2015.

Prosjektet leverte systemstøtte, inkludert ei sjølvbetjeningsløysing for ny uføretrygd frå 1. januar 2015. I tillegg vart det utvikla sjølvbetjeningsløysingar for innsyn i eige sak og dagpengar. Stortinget ga sitt samtykke, jf. Prop. 67 S (2015–2016) og Innst. 291 S (2015–2017), til at Prosjekt 2 kunne starta opp. Rapportering frå Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at Prosjekt 2 er i rute. Siste leveransar for spesialisering av forvaltninga av ytingar vart avslutta i juni 2017. Første leveranse i foreldrepengeprosjektet, endringssøknad på nett, blei satt i produksjon i mars 2017. I samsvar med milepælar og leveranseplanar er prosjektet godt i gang med etablering av teknisk plattform for den nye vedtaksløysinga som nå er under utvikling og konstruksjon.

Prosjekt 2 skal etablere fleksible IKT-løysingar som skal gi høg grad av automatisering og god kvalitet i saksbehandling av foreldrepengar og eingongsstønad. Regjeringa har i samsvar med premissane i Prop. 67 S (2015–2016) vedtatt at Arbeids- og sosialdepartementet kan starte planlegginga av eit Prosjekt 3. Hovedinnretninga for eit Prosjekt 3 vil vera å realisera moderne digitale systemløysingar på sjukepengeområdet. Forutan sjukepengar omfattar det pleiepengar, omsorgspengar, opplæringspengar og svangerskapspengar.

Planlegginga av Prosjekt 3 vil skje i to fasar, først ei konseptvurdering med etterfølgande ekstern kvalitetssikring (KSP-2), deretter detaljplanlegging av tilrådd konsept med etterfølgande ekstern kvalitetssikring KS2. På basis av tilrådingane frå KS2-rapporten vil Stortinget bli invitert til å vedta oppstart av og kostnadsrammer for Prosjekt 3, truleg sommar/haust 2018.

Velferdsordningane

Regjeringa har i Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet presentert korleis den vil utvikle arbeids- og velferdsforvaltninga vidare. Regjeringa ønsker å legge til rette for å auke handlingsrommet i NAV-kontora, mellom anna ved å endre praktiseringa av den statlege arbeids- og velferdspolitikken noko. Regjeringa foreslår at Arbeids- og velferdsetaten skal få auka moglegheit til å utføre oppfølgingstenester i eigen regi. Regjeringa vil i styringa av arbeidsmarknadstiltaka i større grad legge vekt på kvaliteten på tiltaksplassane og resultata for brukarane. Det vil gi NAV-kontora betre moglegheiter til å tilby arbeidsmarknadstiltak for å møte problem som følge av arbeidsløyse, enten i særskilte bransjar og regionar eller meir generelt.

Regjeringa la i Prop. 74 L (2016–2017) fram ei rekke forslag om endringar i ordninga med arbeidsavklaringspengar. Regjeringa sitt forslag om endringar er vedtatt av Stortinget og vil tre i kraft 1. januar 2018, jf. Innst. 390 L (2016–2017). Endringane inneber mellom anna ei avgrensing av målgruppa, innstramming i fråsegnene om varigheit, tettare oppfølging og auka bruk av gradering. I tillegg skal det innførast ein mild og rask reaksjon ved mindre brot på aktivitetsplikta. Desse endringane vil i sum styrke arbeidsinsentiva og gi ei raskare avklaring av stønadsmottakarane si arbeidsevne. Endringane er venta å redusere talet på mottakarar av arbeidsavklaringspengar, noko som inneber at Arbeids- og velferdsetaten kan gi ei tettare oppfølging til dei som er i ordninga.

Arbeidstidsordningar mv.

Arbeidslivet er meir samansett enn før, og ulike arbeidstakarar har ulike behov. Regjeringa sitt forslag til endringar i arbeidsmiljølova er vedtatt av Stortinget og tredde i kraft 1. juli 2017, jf. Prop. 72 L (2016–2017) og Innst. 303 L (2016–2017). Desse endringane opnar mellom anna opp for at dersom både arbeidsgivar og arbeidstakar ynsker det, kan delar av arbeidet leggast til tidsrommet mellom klokka 21.00 og 23.00 utan at dette skal reknast som nattarbeid. Det er vidare gjort endringar i medlevarforskrifta og forskrift om arbeidstid for avlastarar. Medlevarforskrifta vil nå i tillegg til å gjelde for institusjonar for personar med rus- og atferdsproblem og omfatte einslege mindreårige asylsøkarar (i kraft frå april 2016) og institusjonar for personar med utviklingshemming, einslege mindreårige flyktningar som er busette i kommunane og barn plasserte i barnevernsinstitusjonar (i kraft frå 1. juli 2017). Når det gjeld avlastarar skal desse normalt reknast som arbeidstakarar, og dette har ført til usikkerheit om ordningane i kommunane. Endringane i forskrift for avlastarar (i kraft 1. juli 2017) gjer ved unntak frå arbeidstidsreglane det mogleg å vidareføre tilbodet om avlasting til dei aller fleste brukarane. Desse endringane gjev ei forbetring og forenkling av regelverket og er forventa å kunne bidra til ein meir effektiv bruk av arbeidskrafta.

Statens pensjonskasse

I tillegg til dagleg drift og kontinuerleg arbeid med å forbetre tenestene, har Statens pensjonskasse fortsett arbeidet med å førebu innføring av nytt pensjonsregelverk (samordning av offentleg tenestepensjon med alderspensjon frå folketrygda) for årskulla fødd i 1954 og seinare. Det blir blant anna vurdert korleis informasjonsbehovet til medlemene kan løysast på ein best mogleg måte.

Statens pensjonskasse har det siste året digitalisert fleire skjema som blir brukte i dialogen med kundar og samarbeidspartnarar. Det blir og arbeidd med å betre den digitale kommunikasjonen med kundane gjennom innføring av ein ny kundeportal.

I 2016 vart det første etteroppgjeret for uførepensjonar gjennomført med ei ny, eigenutvikla, heilautomatisk systemløysing. Statens pensjonskasse har kartlagt korleis ei framtidig premiesystemløysing bør vere, for å sikre rett premie til rett tid også i framtida.

Pensjonstrygda for sjømenn

Pensjonstrygda for sjømenn har gjennomført eit fornyingsprosjekt på IKT-området. Dei nye systema medfører ei betydeleg modernisering og effektivisering av etaten. PTS fekk i 2016 «Bedre stat»-prisen for fornying og modernisering av verksemda.

IKT- systemet er også tilrettelagd slik at det kan vidareutviklast for eit justert pensjonsregelverk i samband med den langsiktige tilpassinga til pensjonsreforma.

8 Likestilling og mangfald

Oversiktstabellar over tilsette og gjennomsnittleg lønn etter kjønn

Nedanfor blir det gitt ei oversikt over status for arbeidet med likestilling og mangfald for Arbeids- og sosialdepartementet og for departementet sine underliggande verksemder. Likestillingslova § 23, diskrimineringslova om etnisitet § 20 og diskriminerings- og tilgjengelegheitslova § 24 pålegg offentlege arbeidsgivarar, både som offentleg myndigheit og som arbeidsgivar, å arbeide aktivt, målretta og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering på alle områda i samfunnet.

I tillegg til aktivitetsplikta, følger det av likestillingslova § 24 at offentlege verksemder skal greie ut om den faktiske tilstanden når det gjeld likestilling mellom kjønna. Statlege verksemder som ikkje er pålagde å utarbeide årsmelding, skal gi utgreiinga i årsbudsjettet.

Tabellen under gir ei oversikt over prosentdelen kvinner i Arbeids- og sosialdepartementet og i underliggande verksemder per 1. oktober 2016, totalt for verksemdene og i ulike stillingskategoriar.

Tilsette etter kjønn i Arbeids- og sosialdepartementet og underliggande verksemder¹

Tala i tabellen under viser at kvinner i gjennomsnitt jamt over har lågare lønn enn sine mannlege kollegaer. Biletet er meir nyansert når ein ser på dei enkelte stillingskategoriane i verksemdene.

Kvinner sin del av lønna til menn etter stillingskategori¹

Legemeldt sjukefråvær i Arbeids- og sosialdepartementet og underliggande verksemder

Tabellane under viser tal for legemeldt sjukefråvær for departementet og underliggande verksemder, totalt og fordelt på kjønn.

Legemeldt sjukefråvær totalt per 31. desember 2016.

Sjukefråværet i det statlege tariffområdet var totalt 4,1 pst. i 4. kvartal 2016. Det er ein nedgang samanlikna med 4. kvartal 2015, da var sjukefråværet 5,3 pst. I arbeidslivet sett under eitt er det legemeldte sjukefråværet 6,4 pst. i 4. kvartal 2016.

Det er relativt stor skilnad i nivået på sjukefråværet mellom verksemdene. Tala i tabellen over gir ein indikasjon på at det legemeldte sjukefråværet i 2016 ligg under nivået for det statlege tariffområde for Arbeids- og sosialdepartementet, Pensjonstrygda for sjømenn, Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet.

Det har i 2016 vore ein nedgang i sjukefråværet i Arbeids- og sosialdepartementet og i Pensjonstrygda for sjømenn. I Arbeids- og velferdsetaten har det vore ein marginal nedgang i sjukefråværet frå 5,8 pst. i 2015 til 5,7 pst. i 2016.

I Trygderetten, Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet har det vore ein auke i sjukefråværet frå 2015 til 2016.

Samanlikna med arbeidslivet sett under eitt, er sjukefråværet i Arbeids- og sosialdepartementet og dei underliggande verksemdene langt lågare enn gjennomsnittet for alle næringar sett under eitt.

Legemeldt sjukefråvær menn og kvinner per 31. desember 2016.

Tala viser at det framleis er stor skilnad mellom menn og kvinner i det legemeldte sjukefråværet i heile sektoren, bortsett frå i Pensjonstrygda for sjømenn der det har vore ein stor nedgang i det legemeldte sjukefråværet blant kvinner.

Petroleumstilsynet, Pensjonstrygda for sjømenn og Arbeids- og sosialdepartementet skil seg ut med eit lågt sjukefråvær blant både menn og kvinner, men det er framleis stor skilnad i sjukefråværet mellom menn og kvinner i Petroleumstilsynet og Arbeids- og sosialdepartementet. Sjukefråværet for menn i statleg sektor var 2,7 pst. i 4. kvartal i 2015 og i 2016. Blant menn ligg sjukefråværet i Arbeids- og velferdsetaten, Pensjonstrygda for sjømenn og Arbeidstilsynet over det gjennomsnittlege nivået for sjukefråværet i det statlege tariffområdet. Det har og vore ein auke i sjukefråværet blant menn i alle verksemdene bortsett frå i Arbeids- og velferdsetaten, Petroleumstilsynet og Statens pensjonskasse.

Sjukefråværet for kvinner i statleg sektor var 6 pst. i 4. kvartal i 2015 og 5,6 pst. i 4. kvartal i 2016. Tala over gir ein indikasjon på at sjukefråværet blant kvinner i Arbeids- og velferdsetaten og Trygderetten er høgare enn gjennomsnittet i det statlege tariffområdet. Frå 2015 til 2016 har det vore ein auke i sjukefråværet blant kvinner i Trygderetten, Statens pensjonskasse, Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet. Samtidig har det vore ein nedgang i sjukefråværet blant kvinner i Arbeids- og sosialdepartementet og Pensjonstrygda for sjømenn.

Det gjennomsnittlege sjukefråværet i departementa var 1,8 pst. blant menn og 3,7 pst. blant kvinner i 2016. Sjukefråværet i Arbeids- og sosialdepartementet ligg godt under dette nivået, og var 0,8 pst. blant menn og 2,3 pst. blant kvinner i 2016.

Nærare om arbeidet med likestilling i verksemdene

Arbeids- og sosialdepartementet

Kvinnedelen i departementet har vore stabil dei seinare åra, og 61 pst. av dei tilsette er kvinner. Tendensen har vore den same for dei nyrekrutterte og for dei som sluttar dei siste åra, men ikkje i 2016. Av dei nyrekrutterte var delen kvinner 44,4 pst., mens delen kvinner som slutta var 66,7 pst.

Kjønnsperspektivet er ein del av departementet sin lokale personalpolitikk. Departementet har særleg fokus på at kvinner og menn får like moglegheiter for fagleg utvikling, forfremming, alternative karrierevegar og karriereutvikling til høgare stillingar, men det er framleis slik at balansen mellom kjønna i dei ulike stillingskategoriane varierer. Blant toppleiarane er delen kvinner 37,5 pst. Blant mellomleiarane har det vore ein liten auke i delen kvinner frå 53,6 pst. i 2015 til 57,7 pst. 2016. Det er ei overvekt av kvinner i dei lågare stillingskategoriane, og blant saksbehandlarar er kvinnedelen 66,2 pst. og i stillingsgruppa konsulentar utgjer kvinner 83,3 pst. I stillingskategorien alternativ karriereveg var 16,7 pst. kvinner, ein liten nedgang frå 2015. Departementet vil vere merksame på utviklinga her.

Prinsippet om likelønn skal takast vare på gjennom den lokale lønnspolitikken. Lønnsutviklinga i samanliknbare grupper skal vere uavhengig av etnisk bakgrunn, funksjonsevne, kjønn og alder. Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner i departementet lågare enn for menn, og utgjer 87,3 pst. av menn si lønn, ein auke frå 83,7 pst. i 2015. Som tala i tabellen over syner, er biletet meir nyansert når lønna til kvinner og menn blir samanlikna innanfor kvar stillingskategori. Kvinner tener i snitt meir enn menn i stillingskategoriane toppleiarar og alternativ karriereveg. Blant mellomleiarane tener kvinner i snitt 95,8 pst. av menn si lønn, og i stillingskategorien saksbehandlarar tener kvinner 95,7 pst. av menn si lønn, ein auke frå 92,4 pst. i 2015. Det er fleire kvinner enn menn i dei lågare stillingskategoriane, og det kan forklare noko av årsaka til skilnaden i gjennomsnittleg lønn for kvinner og menn.

Departementet deltek i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne, og har til kvar tid ein trainee tilsett. I 2016 var delen søkarar som oppgav å ha nedsett funksjonsevne vel éin pst. Ingen av desse fylte vilkåra for stillingane dei søkte på. Å nå dei kvalifiserte søkarane med nedsett funksjonsevne er ei utfordring. Departementet nyttar jobbportalen «Jobbforalle» for å nå målgruppa betre, og søkarar med nedsett funksjonsevne blir innkalla til intervju, dersom dei er kvalifiserte. Departementet har i eigen IA-plan sett mål for rekruttering frå målgruppa (delmål 2), og har som mål å ta imot IA-kandidatar. Det blir gjort i samarbeid med NAV Arbeidslivssenter.

Tilsette med innvandrarbakgrunn utgjorde 5,8 pst. av dei tilsette i departementet ved utgangen av 2016, og av desse var 2,9 pst. frå landgruppe 2 (Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utanfor EU). Av 354 søkarar til ulike stillingar i Arbeids- og sosialdepartementet i 2016, opplyste 8,2 pst. av søkarane at dei har innvandrarbakgrunn frå landgruppe 2. Av dei som vart innkalla til intervju hadde 17,3 pst. innvandrarbakgrunn frå landgruppe 2, til samanlikning var delen 11,8 pst. i 2015. Det blir jobba kontinuerleg med å auke rekrutteringskompetansen i departementet gjennom ulike interne tiltak.

Arbeids- og velferdsetaten

Arbeids- og velferdsetaten er ein kvinnedominert arbeidsplass der kvinnedelen har vore stabil på om lag 70 pst. dei seks siste åra. I perioden frå 2010 til 2015 var det ein forsiktig auke frå 69,5 pst. til 70,3 pst. kvinner. Frå 2015 til 2016 har det vore ein marginal nedgang til 70,1 pst. kvinner. Fordelinga mellom kjønna er tilnærma lik for dei nyrekrutterte som for dei som sluttar i etaten. Delen kvinner er noko ulik mellom dei ulike einingane, og er høgast i NAV -kontora med over 75 pst. i nokre fylke og minst i Arbeids- og velferdsdirektoratet, der kvinnedelen er rett under 50 pst. Dette heng saman med at kvinnedelen er høgast i dei lågaste stillingskategoriane, og fell med aukande stillingsnivå. Kvinnedelen blant toppleiarane var 47,6 pst. i 2016, og i stillingskategorien mellomleiarar er kvinnedelen framleis aukande og var 61,9 pst. i 2016.

Det har ikkje blitt prioritert å gjere særskilde grep frå sentralt hald for å få fleire menn til å søke stillingar i etaten. Det har likevel vore ein svak auke i delen menn blant dei tilsette frå 28,9 pst. i 2010 til 34,7 pst. i 2016.

Prinsippet om likelønn i Arbeids- og velferdsetaten skal takast vare på gjennom den lokale lønnspolitikken. Lønnsutviklinga i samanliknbare grupper skal vere uavhengig av etnisk bakgrunn, funksjonsevne, kjønn og alder. Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner i Arbeids- og velferdsetaten noko lågare enn for menn, og utgjer 92,4 pst. av menn si lønn. I kategoriane toppleiarar og mellomleiarar er den gjennomsnittlege skilnaden i lønn mellom kvinner og menn på same nivå som den har vore dei tre siste åra. Kvinnelege toppleiarar tener i snitt 94,4 pst. av menn si lønn, og kvinnelege mellomleiarar tener i snitt 95,2 pst. av menn si lønn. Det er kun i stillingskategoriane saksbehandlarar/konsulentar og kontorstillingar kvinner i snitt tener noko meir enn menn. Blant rådgivarane er det stor skilnad i gjennomsnittleg lønn for kvinner og menn. I 2016 tente kvinnelege rådgivarar 70,9 pst. av menn si lønn. I det lokale lønnsoppgjeret i 2016 var ei av føringane at ein skulle sjå spesielt på forskjellane i lønn mellom kvinnelege og mannlege seniorrådgivarar, og gjera utjamnande grep om forskjellane ikkje kunne forklarast med anna enn kjønn. Tala på etatsnivå viser ingen slik utjamning om vi ser på alle i denne koden, men om vi ser spesifikt på dei kvinnene som var omfatta av lønnsoppgjeret i 2016, kan vi sjå at det har vore ein reduksjon i skilnaden i lønn mellom kjønna. Etaten vil også i årets lønnsoppgjer ha særleg fokus på utviklinga i lønn i lys av dette.

I alle kunngjeringane i etaten blir det oppmoda om å søke på stillingane utan omsyn til alder, kjønn, funksjonsevne eller etnisk bakgrunn. Det er eit krav at minimum éin søkar frå kvar av dei underrepresenterte gruppene (definert som innvandrarbakgrunn eller med redusert funksjonsevne) blir kalla inn til intervju dersom det finst kvalifiserte søkarar. Dette er det opplyst om i det elektroniske rekrutteringsverktøyet til etaten, og søkarar blir oppmoda om å opplyse om dei har innvandrarbakgrunn eller redusert funksjonsevne.

Arbeids- og velferdsetaten er fast medlem i det statlege mangfaldsnettverket. Nettverket har hatt likestilt rekruttering som tema i 2016.

I 2016 var 4 pst. av dei tilsette i Arbeids- og velferdsetaten personar med nedsett funksjonsevne, ein oppgang frå 2015 da delen var 3 pst. Det er ei større utfordring å få rekruttert personar med redusert funksjonsevne enn med innvandrarbakgrunn. Fleire driftseiningar rapporterer at dei ikkje har mottatt søknadar frå denne gruppa, og at det er ei utfordring å tiltrekke seg søkarar. I 2016 var det berre 0,9 pst. av alle søkarane som har oppgitt at dei har nedsett funksjonsevne. NAV deltek i Statens traineeprogram for personar med nedsett funksjonsevne og høgare utdanning med tre stillingar i ulike einingar i perioden 2017–2018.

Arbeids- og velferdsetaten har hatt ein jamn auke i talet på tilsette med innvandrarbakgrunn frå 2011 til 2016. Etaten har gått frå å ha 7,4 pst. tilsette med innvandrarbakgrunn i 2011 til 10,4 pst. i 2016. Det er fleire tilsette med bakgrunn frå landgruppe 2 enn frå landgruppe 1. Tilsette med bakgrunn frå landgruppe 2 utgjorde 6,5 pst. i 2016. Auken har vore størst i andel tilsette med bakgrunn frå landgruppe 2.

I Arbeids- og velferdsdirektoratet hadde 13,9 pst. av dei tilsette innvandrarbakgrunn i 2016. Dette er ein større del av dei tilsette enn om ein ser på tala for heile etaten samla, og om vi ser på dei ulike linjene. I direktoratet har det vore meir enn ei dobling i delen tilsette med innvandrarbakgrunn frå 2011 til 2016, i følgje tala frå SSB.

Lokalisering i Oslo gjer det enklare å rekruttere kvalifiserte personar med innvandrarbakgrunn. I Arbeids- og tenestelinja er det stor variasjon mellom fylka, noko som speglar storleiken på innvandrarbefolkninga i fylket. I Oslo utgjer personar med innvandrarbakgrunn 30 pst. av dei tilsette, og i Akershus rundt 15 pst. I Oslo har 23 pst. av desse bakgrunn frå landgruppe 2, og i Akershus har 10 pst. av desse bakgrunn frå landgruppe 2.

IA-plassar er i ulik grad tatt i bruk i etaten, sjølv om dei fleste driftseiningane stiller plassar til disposisjon. For 2016 har det vore registrert 227 IA-plassar, mot 258 plassar i 2015, altså ein liten nedgang. IA-plassar har medverka til at fleire har fått faste og midlertidige stillingar, både i NAV og hos andre arbeidsgivarar.

Trygderetten

Trygderetten er ei forholdsvis lita verksemd med 68 tilsette, og av desse er 53 pst. kvinner. Toppleiar er ei kvinne, og blant mellomleiarane er kvinnedelen 20 pst.

Kvinnedelen blant rettsmedlemmane er 41 pst. Blant rettsfullmektigane er tendensen motsett, her er delen kvinner 58 pst. I lågare stillingskategoriar som økonomi, personal, arkiv, IT, kontortenester med vidare, er kvinnedelen 76 pst. Delen tilsette på deltid består i hovudsak av kvinner.

Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner i Trygderetten lågare enn for menn, og utgjer 81 pst. av lønna til menn. Trygderetten skil seg frå dei fleste statlege verksemdene ved at dei to største stillingsgruppene, dommarane og rettsfullmektigane, har lik lønn. Rettsfullmektigane har ein lønnsstige med ansiennitet som kriterium for lønnsplassering. For dei andre stillingsgruppene er det ikkje avdekka store lønnsmessige forskjellar innanfor ulike stillingsgrupper basert på kjønn. Blant Trygderetten sine saksbehandlarar og kontortilsette er det ein stor kvinnedel, og desse stillingsgruppene har hatt ei jamn lønnsutvikling dei seinare åra. Blant mellomleiarane tener kvinnene noko meir enn sine mannlege kollegaer.

Trygderetten arbeider aktivt for at kvinner og menn i organisasjonen skal bli behandla likt, uavhengig av kjønn. I stillingsutlysingar blir det understreka at arbeidsstaben skal spegle samansetninga i befolkninga både når det gjeld kjønn og kulturelt mangfald.

Trygderetten er ei IA-verksemd. Avtalen med NAV Arbeidslivsenter Oslo om inkluderande arbeidsliv er for perioden 2014–2018. Eitt mål er at sjukefråværet i Trygderetten ikkje skal vere høgare enn 5 pst. i perioden. Sjukefråværet var på 5,8 pst. i 2016. Det er 1,5 pst. høgare enn i 2015, men på gjennomsnittet med dei fem føregåaende åra.

Trygderetten har sett som delmål at verksemda skal behalde medarbeidarar med redusert funksjonsevne, heilt eller delvis, fram til ordinær pensjonsalder, ved mellom anna å tilby tilrettelegging av det fysiske arbeidsmiljøet. Trygderetten har som mål å ha ein høg gjennomsnittleg pensjoneringsalder.

Trygderetten har ikkje sett konkrete mål for rekruttering av personar med innvandrarbakgrunn. Dersom det er kvalifiserte søkarar med innvandrarbakgrunn på ledige stillingar, kallast alltid minst éin inn til intervju. Embetet som rettsmedlem (dommarar) og stillinga som rettsfullmektigar må vere besett av personar med norsk statsborgarskap.

Pensjonstrygda for sjømenn

Pensjonstrygda for sjømenn er ei lita verksemd med 24 tilsette. I 2016 utgjorde kvinnedelen 58 pst. av dei tilsette mot 71 pst. på same tid i 2015 og 83 pst. i 2014. Kvinnedelen auka mykje i nokon år, og det har vore eit ønske om å oppnå ei betre likevekt mellom kjønna. Kvinner er fortsatt i fleirtal i verksemda, men det er nå betre balanse mellom kjønna. I leiinga er halvparten kvinner når øvste leiar medreknas. Blant saksbehandlarane, som er den største gruppa med tilsette, er kvinnedelen 56 pst. mot 73 pst. i 2014.

Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner og menn i Pensjonstrygda for sjømenn tilnærma lik, og gjennomsnittleg lønn for kvinner utgjorde 100,5 pst. av menn si lønn utan medrekna øvste leiar. Jamlege analysar av forholda i verksemda viser at det er små forskjellar mellom kvinner og menn si lønn, så vel i leiinga som blant saksbehandlarar.

Statens pensjonskasse

Statens pensjonskasse har eit balansert samansett personale med 56 pst. kvinner. I toppleiinga er kvinnedelen 37,5 pst., medan kvinnedelen blant mellomleiarane er 61 pst. I stillingsgruppa saksbehandlarar er kvinnedelen 57 pst. og i gruppa alternativ karriereveg er kvinnedelen 50 pst.

Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner i Statens pensjonskasse lågare enn for menn, og utgjorde 89,1 pst. av menn si lønn. Innanfor kvar stillingskode tener menn jamt over noko meir enn kvinner, bortsett frå i alternativ karrierevegsstillingar. Blant mellomleiarane er lønna tilnærma lik mellom kjønna.

Statens pensjonskasse har vore ei IA-verksemd sidan 2002. Verksemda har satt aktivitetsmål når det gjeld personar med nedsett funksjonsevne, og skal halde fram med eksisterande praksis for tilrettelegging av arbeidsplassar og tilby minst 11 praksisplassar/tiltaksplassar for personar som har behov for arbeidstrening. I 2016 hadde verksemda fire personar inne på praksisplass, mot ni personar i 2015. I 2016 hadde verksemda 63 tilsette med innvandrarbakgrunn, noko som utgjer 16 pst. av dei tilsette. Tilsette med innvandrarbakgrunn utgjorde 13 pst. av dei tilsette i 2015.

Arbeidstilsynet

Arbeidstilsynet har 663 tilsette, og kvinnedelen er 60 pst. Arbeidstilsynet er opptatt av å ha ei mest mogleg lik kjønnsbalanse i verksemda. Blant toppleiarane er kvinnedelen 47 pst. og blant mellomleiarane er kvinnedelen 53 pst. I Arbeidstilsynet er det og overlegar og ingeniørar, og kvinner utgjer 45 pst. av dei tilsette i desse gruppene. I perioden rekrutterte verksemda 56 nye medarbeidarar, og av dei nyrekrutterte var 50 pst. kvinner. Av dei deltidstilsette er 67 pst. kvinner.

Arbeidstilsynet har ein god lønnsbalanse mellom kvinner og menn i dei fleste samanliknbare stillingar. Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner i Arbeidstilsynet noko lågare enn for menn, og utgjer 95 pst. av menn si lønn. Blant toppleiarane er gjennomsnittleg lønn for kvinner 109 pst. av menn si lønn, blant mellomleiarane er gjennomsnittleg lønn for kvinner 101 pst. av menn si lønn, og blant saksbehandlarane og alternative karrierestillingar er gjennomsnittleg lønn tilnærma lik mellom kjønna. Det er kun i stillingskategorien konsulentar kvinner si lønn er markant lågare enn menn si lønn, og den utgjer 87 pst. I dei lokale lønnsforhandlingane har likelønn mellom kjønna høg prioritet.

Arbeidstilsynet er ei IA-verksemd, og sjukefråværet blir følgd tett opp. Verksemda sitt arbeidsmiljøutval (AMU) har også i 2016 hatt eit særskilt fokus på tema som omhandlar uheldig belasting, vald og truslar frå eksterne. Etaten sin innsats med tilsyn innan sosial dumping har ført til eit auka fokus på førebyggande tiltak og aktivitetar når det gjeld sikkerheita for inspektørane på tilsyn.

Arbeidstilsynet har lagt til rette for og sett i gang særlege tiltak for at arbeidsstyrken skal spegla mangfaldet i befolkninga når det gjeld kjønn, alder, funksjonsevne og etnisk bakgrunn. Verksemda har mellom anna utarbeidd ei intern skildring av arbeidsprosessar som også tydeleggjer mangfaldsperspektivet knytt til rekruttering. I rekrutteringssystemet kan søkarar synleggjere at dei har nedsett funksjonsevne eller innvandrarbakgrunn. Ei erfaring verksemda har gjort, er at det ikkje er mange som gir til kjenne at dei har ei funksjonsnedsetting.

Når det gjeld personar med innvandrarbakgrunn har Arbeidstilsynet fleire tilsette som kjem frå ulike kulturar. Arbeidstakarar som kan fleire språk og har god kunnskap om ulike kulturar, er positivt for arbeidsgivar.

Sidan 2008 har Direktoratet for Arbeidstilsynet deltatt i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne. Arbeidstilsynet har positiv erfaring med traineeprogrammet, og skal vere med i eit nytt program som startar opp hausten 2017. Arbeidstilsynet er ei IA-verksemd, og i avtaleperioden 2014–2018 skal alle einingar i Arbeidstilsynet opprette minst ein IA-arbeidsplass per år i form av plassar til opplæring og arbeidstrening. Verksemda har opparbeidd god kompetanse på dette området, og har god dialog og eit godt samarbeid med NAV Arbeidslivssenter. Verksemda opplever at dei har lukkast godt med å inkludere og følge opp denne målgruppa. Etaten hadde totalt ni personar med nedsett funksjonsevne i arbeidspraksis i 2016.

Petroleumstilsynet

Det er god balanse mellom kjønna i Petroleumstilsynet med 54 pst. menn og 46 pst. kvinner. Blant toppleiarane er kvinnedelen 43 pst. medan kvinnedelen blant mellomleiarane er 21 pst. Arbeidet med å fremme likestilling mellom kjønna er forankra i Petroleumstilsynet sin personalpolitikk, og er ein integrert del av verksemda. I vurderinga av behov for nye medarbeidarar inngår ei analyse av samansettinga av kjønn og alder. Ei intern undersøking om arbeidsforholda og arbeidsmiljøet i etaten som blei gjennomført i mars 2015, viser at kjønn har lite å seie for opplevinga av arbeidsforholda og arbeidsmiljøet i verksemda.

Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner i Petroleumstilsynet lågare enn for menn, og utgjorde 80 pst. av menn si lønn. Når det gjeld skilnadene i lønn for kvinner og menn med omsyn til «totalt i verksemda» og «saksbehandlarar» i tabellen, så gjer verksemda merksam på at Petroleumstilsynet er delt inn i ei fagavdeling med fleire fagområde og ei administrativ avdeling, der fleirtalet av dei tilsette er kvinner. Skilnadene i lønn mellom dei to grupperingane kjem av at kompetansekrava og etterspurnaden etter nye medarbeidarar i snitt er vesentleg høgare når det gjeld medarbeidarar i fagavdelinga enn i administrativ samanheng. Skilnadene i lønn mellom kvinner og menn med omsyn til toppleiarar og mellomleiarar er ellers relativt liten, og gjennomsnittleg lønn for kvinner er 103 pst. av menn si lønn for toppleiarar og 98 pst. for mellomleiarar. I snitt er mannlege medarbeidarar i verksemda eldre og har lengre erfaring frå arbeidslivet. Petroleumstilsynet rekrutterer i stor grad ingeniørar, og det har vore stor konkurranse om denne type arbeidskraft i petroleumsnæringa. Det er i stor grad etterspurnaden etter kompetanse og kapasitet som styrer lønnsnivået i petroleumsnæringa. Seinare i lønnsutviklinga bidreg sentrale og lokale føringar for dei lokale forhandlingane til å betre den kvinnelege lønnsprofilen samanlikna med den mannlege. Før dei lokale forhandlingane om lønn, ber verksemda leiarar og organisasjonene vurdere om nokon av skilnadene i lønn mellom kvinner og menn kan skuldast kjønn.

Verksemda si målsetting er å ivareta og legge til rette for medarbeidarar med særlege behov og nedsett funksjonsevne på ein god måte. Det var ingen søkarar med nedsett funksjonsevne til dei utlyste stillingane i 2016. I administrative stillingar kan verksemda legge til rette for søkarar med nedsett funksjonsevne. For medarbeidarar som skal arbeide på innretningar offshore og på petroleumsanlegg på land, er det krav om helseattest og kurs i sikkerheit.

Alle kvalifiserte søkarar med innvandrarbakgrunn blir kalla inn til intervju. Det er ei målsetting å tilby minst éin praksisplass per år. Denne praksisplassen ønsker verksemda primært å tilby personar med annan etnisk bakgrunn enn norsk. I 2016 hadde verksemda ein praksisplasskandidat.

9 Omtale av klima- og miljørelevante saker

Arbeidsmiljø- og sikkerheitsområdet – miljøområde, miljømål og miljøutfordringar

Regjeringa sin klima- og miljøpolitikk bygger på at alle samfunnssektorar har eit sjølvstendig ansvar for å legge miljøomsyn til grunn for aktivitetane sine og for å medverke til at dei nasjonale klima- og miljøpolitiske måla kan bli nådd. For omtale av Regjeringa sine samla klima- og miljørelevante saker, sjå Klima- og miljødepartementet sin fagproposisjon.

Å sikre eit trygt arbeidsmiljø er ei overordna målsetting i norsk arbeidsliv. Kunnskap knytt til arbeidsmiljø- og helse, som mellom anna Statens arbeidsmiljøinstitutt bidreg til, vil truleg kunne overførast til ytre miljø, til dømes når det gjeld kjemiske og biologiske eksponeringar, mekanismar og helseeffektar. I tillegg til dette utgjer førebygging av forureining frå petroleumsverksemda eit viktig bidrag frå Arbeids- og sosialdepartementet til Regjeringa sitt heilskaplege arbeid med klima og miljø. Hovudtyngda av Arbeids- og sosialdepartementet sin klima- og miljøinnsats ligg på resultatområdet for forureining.

Arbeidsmiljø- og sikkerheitsstyresmaktene sitt tilsyn med petroleumsverksemda på norsk kontinentalsokkel og på enkelte landanlegg blir utført av Petroleumstilsynet. Petroleumsverksemda er strengt regulert når det gjeld helse, miljø og sikkerheit. I regelverket er det stilt krav til robust utforming av utstyr og anlegg, som mellom anna inneber krav til barrierar mot ulykker og uønskte hendingar som kan føre til akutt forureining. Petroleumstilsynet si oppfølging av at petroleumsverksemdene følger krava i regelverket, medverkar til eit høgt nivå på sikkerheit og arbeidsmiljø i petroleumsindustrien. Dette bidreg til å førebygge akutt forureining til sjø og til luft og samtidig bygge opp om dei nasjonale målsettingane i klima- og miljøpolitikken.

Rapport 2016

Gjennom arbeidet med Risikonivå i norsk petroleumsverksemd (RNNP) overvakar Petroleumstilsynet trendar for uønskte hendingar og ulykker i petroleumsverksemda. Dette arbeidet gir viktig informasjon for betre effekt av sikkerheitsarbeid og redusert risiko for akutt forureining. Arbeidet med rapport for 2016 vil vera klart omlag oktober 2017, men foreløpige vurderingar tyder ikkje på at det er nokon endringar i forhold til hovudkonklusjonane i forrige rapport. Talet på akutte råoljeutslepp viser ein nedadgåande trend, men det er ingen endring i utviklinga for større hendingar eller årleg mengde akutte råoljeutslepp. Talet på hendingar som kunne ha gitt akutte råoljeutslepp har også gått ned, men det er ingen endring i utviklinga for potensialet til desse hendingane. Talet på akutte kjemikaliumutslepp har variert rundt eit høgt nivå sidan dette rapporteringsarbeidet starta i 2009. Det er ingen positiv trend når det gjelder årleg utsleppsmengde. Kjemikaliumsutløp er talmessig den klart mest dominerande utsleppstypen på norsk sokkel, og utgjer ca. 80 pst. av alle akutte utslepp med utsleppsmengde over ein kubikkmeter. Det er framleis behov for merksemd på førebygging av akutt forureining i arbeidet med sikkerheit i norsk petroleumsverksemd.

Vidare arbeid

Petroleumstilsynet vil arbeide vidare med å utvikle og forvalte sikkerheitsregelverket slik at krav til teknologi, operasjonar og styring av verksemdene i petroleumssektoren underbygger nasjonale og regionale miljømål og klimapolitikken. Førebygging av akutt forureining er slik eit positivt miljøbidrag, som blir følgd opp i tilsyn, i trepartsfora og i samarbeid med andre myndigheiter. Petroleumstilsynet vil og føre vidare eit aktivt samarbeid med andre etatar i samband med utvikling og oppfølging av heilskaplege forvaltningsplanar for dei norske havområda.

10 Samfunnssikkerheit og beredskap

Arbeids- og sosialdepartementet har eit todelt ansvar for samfunnssikkerheit og beredskap. Det gjeld arbeids- og velferdsområdet og arbeidsmiljø- og sikkerheitsområdet, under dette petroleumsverksemda. Myndigheitsansvaret omfattar:

• Folketrygda sine pensjonar og ytingar, offentleg tenestepensjon o.a., også ved kriser eller katastrofar i fredstid og i krig.

• Å medverke til å dekke samfunnet sitt behov for arbeidskraft ved kriser i fredstid og i krig.

• Førebygging og beredskap i petroleumsverksemda – både offshore og på nærare gitte landanlegg med tilknytt røyrleidningsystem. Ansvaret omfattar både helse, miljø og sikkerheit inkludert storulykkerisiko, samt sikkerheitstiltak og beredskap mot medvetne handlingar.

• Arbeidsmiljø- og sikkerheit i arbeidsliv på land, – men her er ansvaret for storulykker plassert hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Arbeids- og sosialdepartementet har to overordna mål for arbeidet med samfunnssikkerheit og beredskap:

• Å førebygge uønskte krisehendingar i eigen sektor.

• På ein god måte vere i stand til å handsame og minske følgene dersom dei like fullt skulle oppstå.

Departementet nyttar ei rekke verkemiddel i arbeidet med desse måla, som risiko- og sårbarheitsanalyser, regelverksutvikling, krise- og beredskapsplanar, øvingar, evalueringar m.m. Krava, oppgavene og prioriteringane i «Instruks for departementas arbeid med samfunnssikkerheit (Samfunnssikkerheitsinstruksen)» av 1. september 2017 ligg til grunn for bruken av verkemiddel. Instruksen følger av fullmakt i kongeleg resolusjon av 10. mars 2017 «Ansvaret for samfunnssikkerhet i sivil sektor på nasjonalt nivå…».

Mål 1: Førebygge uønskte krisehendingar i eigen sektor

I 2015 gjennomførte både Nasjonalt tryggingsorgan og Direktoratet for samfunnssikkerheit og beredskap tilsyn med sikkerheits- og samfunnssikkerheitsarbeidet i Arbeids- og sosialdepartementet. Departementet har i 2016 og 2017 følgt opp funn frå desse tilsyna. Fokus har vore på våre funksjonar og oppgaver i eit krisehandsamingsperspektiv, kva for ansvarsgrensar vi har til andre sektorar, samt risiko og sårbarheiter innan samfunnssikkerheitsarbeidet.

Departementet nyttar risikoarbeidet i sektoren som eit grunnlag for departementet si overordna styring. Arbeidet med systematisk risikotenking er godt utvikla på petroleumsområdet. Styresmaktene gir saman med partane i næringa ut eit årleg trendmålingsverktøy (Risikonivå Norsk Petroleumsverksemd) for risikoutviklinga. Petroleumstilsynet nyttar dette som eit grunnlag for å prioritere eiga oppfølging av aktørane og næringa generelt. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i 2016 utarbeidd ei risiko- og sårbarheitsanalyse knytt til etaten sine kritiske samfunnsfunksjonar.

IKT er ei viktig strategisk utfordring som følge av ei auka satsing på digitalisering. Meld. St. 38 (2016–2017) IKT-sikkerhet et fellesansvar viser til at informasjons- og IKT-sikkerheit er blant dei mest relevante truslane for samfunnet. Departementet arbeider fast med eige IKT-sikkerheit. Dette er òg tema i styringa av underliggande verksemder og etatane har ansvaret for IKT-sikkerheit i eigen sektor. Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse og Pensjonstrygda for sjømenn administrerer arbeidsmarknadstiltak, ytingar, pensjonar og forsikringar. Det er etablert ulike reserveløysingar for å adressere og redusere risikoen for IKT-svikt knytt til desse tenestene. Arbeids- og velferdsetaten styrer arbeidet med informasjonssikkerheit i tråd med anbefalingar i internasjonale standardar. Det er òg foreslått å styrke Petroleumstilsynet gjennom auka satsing på kunnskap og kompetanse, og auka oppfølging av verksemda sitt arbeid med IKT-sikkerheit.

Det er ein ambisjon at norsk petroleumsverksemd skal vere leiande på helse, miljø og sikkerheit. Petroleumslova pålegg operatørane (oljeselskapa) eit sjølvstendig ansvar for beredskap mot fare- og ulykkesituasjonar, samt å sjå til at underentreprenørar m.v. møter krava til beredskaps- og sikkerheitstiltak. Selskapa skal òg ha etablert eit system for eigenkontroll. Gjennom lovgjeving og tilsyn kan styresmaktene kontrollere at næringa tek hand om oppgava på forsvarleg vis. Det er utvikla eit regelverk som stiller strenge krav til dei enkelte selskapa sin innsats, og Petroleumstilsynet fører tilsyn med næringa. I samband med dette har Arbeids- og sosialdepartement tatt del i arbeidet med Prop. 153 L (2016–2017) ny Lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven).

Sjå resultatområde 4 Arbeidsmiljø- og sikkerheit, samt programkategori 09.40 Arbeidsmiljø- og sikkerheit, kap. 640 Arbeidstilsynet og kap. 642 Petroleumstilsynet, for nærare omtale av meir konkrete mål/satsingar for arbeidsmiljø og sikkerheit innan petroleumsverksemda.

Mål 2 : Vere i stand til å handsame og minske følgene av ei krisehending i sektoren.

Arbeids- og sosialdepartementet har utvikla eit planverk for krisehandsaming som dekker dei ulike typane kriser som departementet kan bli involvert i. Planverket blir revidert jamleg og det skal gjennomførast ei ny revisjon hausten 2017. I same periode vil departementet òg oppdatere planane for krisehandsaming ved tryggingspolitiske kriser og krig (knytt til Sivilt beredskapssystem, SBS). Dette blir gjort i samarbeid med underliggande etatar.

Erfaringane frå øvingar og reelle hendingar blir lagt til grunn for forbetringar i planverket. Det siste året har departementet utvikla krav til korleis planlegging, gjennomfør og evaluering skal gjerast. Vi har deltatt i ulike øvingar for å øve både departementets krisehandsaming og kontakten med andre departement, underliggande etatar og regjeringas krisestøtteeining. Den største av desse var cyberøvinga IKT16 som involverte ei rekke verksemder på ulike nivå. Frå vår sektor deltok Arbeids- og sosialdepartementet, Petroleumstilsynet og Statens Pensjonskasse. Alle deltakarane arbeider nå med å følge opp dei læringspunkta som blei avdekka. Hausten 2017 er departementet i gang med å planlegge ei øving saman med Arbeids- og velferdsdirektoratet. Departementet vil halde fram med å vidareutvikle det gode samarbeidet med både underliggande etatar og andre verksemder om øving og opplæring i krisehandsaming. Underliggande etatar har i tillegg eit sjølvstendig ansvar for at dei gjennomfører krisehandsamingsøvingar.

Ved ei hending innan petroleumsverksemda er det operatør som er ansvarleg for å sette i verk nødvendige tiltak og rapportere til Petroleumstilsynet, samt andre etatar det angår. Det operative ansvaret for å førebygge og handsame uønskte hendingar er lagt til næringa, og styring av storulykkerisiko skal vere ein integrert del av selskapa sin aktivitet. Petroleumstilsynet har ei beredskapsvaktordning som varslar vidare til andre involverte styresmakter og sikrar effektiv oppfølging av eige ansvarsområde ved krisesituasjonar. Dette omfattar formidling av informasjon til Arbeids- og sosialdepartementet.

11 Grunnbeløp, særtillegg og stønader

Grunnbeløpet er ein faktor som blir nytta til å fastsetje og berekne retten til og storleiken på mange ytingar etter folketrygdlova. Grunnbeløpet blir mellom anna nytta til å fastsette opptening av alderspensjon, til opptening og berekning av pensjonsytingane frå folketrygda, til fastsetting av inntektsgrenser for inntektsprøvde ytingar og til fastsetting av det maksimale sjukepengegrunnlaget ein kan nytte ved berekning av sjukepengar. Grunnbeløpet blir regulert kvart år frå 1. mai. Frå 1. mai 2017 auka grunnbeløpet frå 92 576 kroner til 93 634 kroner. Dette er ein auke på 1,14 pst. Det gjennomsnittlege grunnbeløpet auka med 1,68 pst. frå 2016 til 2017, frå 91 740 kroner til 93 281 kroner.

Grunnbeløpet blir fastsett på grunnlag av venta lønnsauke i inneverande år, justert for eventuelle avvik mellom venta og faktisk lønnsauke dei siste to åra. I Revidert nasjonalbudsjett 2017 vart det lagt til grunn ein forventa lønnsauke i 2017 på 2,4 pst. I rapporten frå Det tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjera vart faktisk lønnsauke for 2016 førebels anslått til 1,7 pst., medan anslaget i Revidert nasjonalbudsjett 2016 var på 2,4 pst. Det er eit negativt avvik på 0,7 prosentpoeng eit år tilbake i tid, som det skal korrigerast for ved årets regulering. Faktisk lønnsauke for 2015 på 2,8 pst. er ikkje endra, og det ligg ikkje føre avvik to år tilbake i tid.

Frå 1. januar 2011 blei det innført fleksibelt uttak, levealdersjustering og ny regulering av alderspensjon, og reglane for korleis minsteytinga i alderspensjonen frå folketrygda blir målt ut vart endra. Særtillegget vart avløyst av eit pensjonstillegg, og minste pensjonsnivå for personar med låg eller ingen tilleggspensjon blir fastsett som eit kronebeløp. Er satsen høgare enn den grunn- og tilleggspensjonen pensjonisten har rett til, blir differansen betalt ut som eit pensjonstillegg.

Personar fødde til og med 1942 er ikkje omfatta av reglane om fleksibelt uttak og levealdersjustering. Dei aller fleste har tatt ut alderspensjon før 2011. Dersom dei likevel tar ut alderspensjonen etter 2010, skal dei framleis få særtillegg om tilleggspensjonen er låg. Personar fødde i 1943 som tok ut alderspensjon med særtillegg i 2010, vil få omgjort særtillegget til pensjonstillegg dersom dei reduserer pensjonsgraden eller får ny opptening mv. Den ordinære satsen for særtillegget er 100 pst. av grunnbeløpet.

Satsane for minste pensjonsnivå i folketrygdlova § 19-8 utgjer pr. 1. mai 2017 148 225 kroner for låg sats, 171 711 kroner for ordinær sats, 180 744 kroner for høg sats, 184 766 kroner for særskild sats i sjette ledd bokstav a og 281 891 kroner for særskild sats i sjette ledd bokstav b. Satsane er knytt opp til sivilstatus og storleiken på ektemakens inntekt og pensjon. Frå 1. september 2017 vart særskild sats bokstav a auka med 4 000 kroner til 188 766 kroner. Frå same tidspunkt vart også minste pensjonsnivå med låg, ordinær, og høg sats, samt særskild sats bokstav b, auka med 1 000 kroner til respektive 149 225 kroner, 172 711 kroner, 181 744 kroner og 282 891 kroner.

a. Grunnbeløpet

Følgjande pensjonsytingar blir fastsette i høve til grunnbeløpet:

For alderspensjonistar svarar fullt tillegg for ektemake til 25 pst. av minste pensjonsnivå med høg sats, medan barnetillegg svarar til 20 pst.

b. Særtillegget

Særtillegg blir gitt til personar som får:

• alderspensjon og er fødd i 1942 eller tidlegare og enkelte alderspensjonistar som er fødd i 1943

• overgangsstønad og pensjon til gjenlevande ektefelle etter kapittel 17

• overgangsstønad eller pensjon til tidlegare familiepleiar etter kapittel 16 og

• pensjon til foreldrelaust barn etter kapittel 18

Særtillegget blir fastsett i pst. av grunnbeløpet. Særtillegget er først og fremst meint for dei som ikkje har tent opp tilleggspensjon. Særtillegget blir redusert eller fell bort i den utstrekning det blir gitt tilleggspensjon.

c. Pensjonstillegget

Pensjonstillegget blir gitt til personar som får alderspensjon etter kapittel 19.

• Pensjonstillegget blir fastsett med eit kronebeløp og blir utbetalt dersom summen av grunnpensjonen og tilleggspensjonen er lågare enn minste pensjonsnivå etter § 19-8.

Andre stønader som Stortinget fastset¹:

12 Standardiserte nøkkeltal for nettobudsjetterte verksemder – STAMI

Finansdepartementet har i samråd med aktuelle departement etablert nye prosedyrar for rapportering av nettobudsjetterte verksemder sine kontantbehaldningar per 31. desember med verknad frå statsrekneskapen for 2010. Det blei i samband med budsjettproposisjonen for 2011 utarbeidd tre standardtabellar med nøkkeltal:

Utgifter og inntekter etter art: Formålet med tabellen er å vise verksemda sine brutto utgifter og inntekter ut frå kontantprinsippet og med inndeling etter art ut frå dei same prinsippa som gjeld for dei bruttobudsjetterte verksemdene (i heile kroner)

Inntekter etter inntektskjelde: Dei fleste nettobudsjetterte verksemdene har fleire inntektskjelder, og formålet med tabell 2 er å gi ei oversikt over dei ulike inntektskjeldene (i heile kroner)

Andre inntekter enn basisløyvinga er i hovudsak forskingsbidrag. Instituttet sine inntekter frå bidragsforskinga (frå Noregs forskingsråd og andre bidrag) utgjorde i 2016 om lag 12 pst. av instituttet sine totale inntekter. Inntektskjeldene er i all hovudsak offentlege midlar frå andre finansieringskjelder, hovudsakleg Noregs forskingsråd og andre forskingsfond.

Verksemda si kontantbehaldning per 31. desember i perioden 2013–2015 med spesifikasjon av formålet kontantbehaldninga skal nyttast til (i heile kroner)

Utanom avsetningar til arbeidsgivaravgift, feriepengar og arbeidsgivar sine pensjonsinnskot, inneheld kontantbehaldninga konkrete utgiftsforpliktingar i form av forskotsinnbetalte forskingsbidrag i dei enkelte prosjekta, og del av tidlegare års løyving som i framtidige år vil gå med til å anskaffe vitskapeleg utstyr i tillegg til dekking av periodevise høgare kostnader, mellom anna for NOA og den arbeidsmedisinske satsinga.

13 Rekommandasjon – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

A. Rekommandasjon om sysselsetting og anstendig arbeid for fred og motstandsdyktighet (resiliens)

Den internasjonale arbeidsorganisasjons generalkonferanse,

som er innkalt av styret i Det internasjonale arbeidsbyrå og har trådt sammen til sin 106. sesjon i Genève den 5. juni 2017, og

som bekrefter prinsippet nedfelt i Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) konstitusjon, om at universell og varig fred kun kan oppnås dersom den er tuftet på sosial rettferdighet, og

som minner om Philadelphia-erklæringen (1944), Den universelle menneskerettighetserklæringen (1948), ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og oppfølgeren til denne (1998) og ILOs Erklæring om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering (2008), og

som tar hensyn til behovet for å revidere Rekommandasjonen om sysselsetting (overgang fra krig til fred), (1944) nr. 71, med henblikk på å utvide dens virkeområde og gi oppdatert veiledning om den rollen sysselsetting og anstendig arbeid spiller for forebygging, ny vekst, fred og gjenoppbygging når det gjelder krisesituasjoner som oppstår som følge av konflikter og katastrofer, og

som tar i betraktning de virkningene og følgene konflikter og katastrofer har for fattigdom og utvikling, menneskerettigheter og verdighet, anstendig arbeid og bærekraftige foretak, og

som erkjenner den betydningen sysselsetting og anstendig arbeid har for å fremme fred, forebygge krisesituasjoner som oppstår ut fra konflikter og katastrofer, tilrettelegge for ny vekst og utvikle motstandsdyktighet, og

som erkjenner at de landene som mottar flyktninger, ikke alltid er rammet av konflikter og katastrofer, og

som vektlegger behovet for å sikre respekt for alle menneskerettigheter og rettsikkerhet, herunder respekt for grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og for internasjonale arbeidslivsstandarder, spesielt de rettighetene og prinsippene som gjelder sysselsetting og anstendig arbeid, og

som tar i betraktning behovet for å erkjenne at kriser påvirker menn og kvinner ulikt, og den kritiske betydningen av likestilling og myndiggjøring for kvinner og jenter i arbeid for fred, forebygging av kriser, tilrettelegging for gjenoppbygging og utvikling av motstandsdyktighet, og

som erkjenner viktigheten av gjennom sosial dialog å utvikle tiltak for håndtering av krisesituasjoner som oppstår ut fra konflikter og katastrofer, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og der det er hensiktsmessig også med organisasjoner i det sivile samfunnet, og

som merker seg viktigheten av å skape eller gjenopprette et miljø som tilrettelegger for bærekraftige foretak, samtidig som det tas hensyn til beslutningen og konklusjonene for å fremme bærekraftige foretak, vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen på dens 96. sesjon (2007), og særlig for små og mellomstore bedrifter stimulere til etablering av arbeidsplasser, økonomisk gjenoppbygging og utvikling, og

som bekrefter behovet for å utvikle og styrke tiltak for sosial beskyttelse som et middel til å forebygge kriser, tilrettelegge for gjenoppbygging og utvikle motstandsdyktighet, og

som erkjenner den rollen tilgjengelige og gode offentlige tjenester spiller for økonomisk gjenoppbygging, utvikling, gjenreising, forebygging og motstandsdyktighet, og

som fremhever behovet for internasjonalt samarbeid og partnerskap blant regionale og internasjonale organisasjoner for å sikre felles og samordnet innsats, og

som har besluttet å vedta en del forslag med hensyn til sysselsetting og anstendig arbeid for fred og motstandsdyktighet, som er punkt 5 på sesjonens dagsorden, og

som har bestemt at disse forslagene skal ta form av en rekommandasjon,

har i dag, 16. juni 2017, vedtatt følgende rekommandasjon, som kan kalles Rekommandasjonen om sysselsetting og anstendig arbeid for fred og motstandsdyktighet, 2017:

I. FORMÅL OG OMFANG

• 1. Denne rekommandasjonen gir medlemmene veiledning om tiltak som skal treffes for å oppnå sysselsetting og anstendig arbeid med sikte på forebygging, gjenoppbygging, fred og motstandsdyktighet i krisesituasjoner som oppstår ut fra konflikter og katastrofer.

• 2. For denne rekommandasjonens formål og på grunnlag av internasjonalt avtalt terminologi:

  1. menes med «katastrofe» en alvorlig forstyrrelse i virkemåten til et fellesskap eller samfunn av enhver størrelse som følge av farlige hendelser som i samspill med eksponering, sårbarhet og kapasitet, fører til en eller flere av de følgende: menneskelige, materielle, økonomiske og miljømessige tap og konsekvenser, og

  2. menes med «motstandsdyktighet» (resiliens) den evnen et system, fellesskap eller samfunn har til å motstå, innarbeide, tilpasse seg til, transformere og overvinne virkninger av en faresituasjon på en betimelig og effektiv måte, inkludert gjennom bevaring og gjenoppretting av sine viktigste grunnstrukturer og funksjoner gjennom risikostyring.

• 3. For denne rekommandasjonens formål viser betegnelsen «krisehåndtering» til alle tiltak for sysselsetting og anstendig arbeid som treffes som svar på krisesituasjoner som oppstår ut fra konflikter og katastrofer.

• 4. Denne rekommandasjonen gjelder alle arbeidstakere og arbeidssøkere, og alle arbeidsgivere i alle økonomisektorer som er rammet av krisesituasjoner som oppstår ut fra konflikter og katastrofer.

• 5. Henvisninger i denne rekommandasjonen til grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, til sikkerhet og helse og til arbeidsforhold, gjelder også de arbeidstakerne som er engasjert i krisehåndtering, herunder umiddelbar innsats. Henvisninger i denne rekommandasjonen til menneskerettigheter og sikkerhet og helse gjelder i samme grad for personer som deltar i frivillig arbeid ved krisehåndtering.

• 6. Bestemmelsene i denne rekommandasjonen berører ikke medlemmenes rettigheter og forpliktelser i henhold til internasjonal lov, særlig internasjonal humanitær rett, internasjonal flyktningerett og internasjonal menneskerettslovgivning.

II. VEILEDENDE PRINSIPPER

• 7. I sine tiltak for sysselsetting og anstendig arbeid i håndteringen av krisesituasjoner som oppstår ut fra konflikter og katastrofer, og med henblikk på forebygging, bør medlemmene ta hensyn til følgende:

  1. fremme av full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid som er avgjørende for å fremme fred, forebygge kriser, tilrettelegge for gjenoppbygging og utvikle motstandsdyktighet;

  2. behovet for å respektere, fremme og virkeliggjøre de grunnleggende prinsippene og rettighetene i arbeidslivet, andre menneskerettigheter og andre relevante internasjonale arbeidslivsstandarder, og ta hensyn til andre internasjonale instrumenter og dokumenter der disse er hensiktsmessige og kommer til anvendelse;

  3. viktigheten av godt styresett og kampen mot korrupsjon og klientelisme;

  4. behovet for å overholde nasjonale lover og retningslinjer og benytte lokal kunnskap, kapasitet og ressurser;

  5. krisens art og omfanget av dens påvirkning på den evnen myndighetene, inkludert regionale og lokale myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og andre nasjonale og relevante institusjoner, har til å reagere effektivt, med nødvendig internasjonalt samarbeid og bistand, som påkrevd;

  6. behovet for å bekjempe diskriminering, fordommer og hat på bakgrunn av rase, hudfarge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal herkomst, sosial opprinnelse, funksjonshemming, alder, seksuell orientering eller andre grunner;

  7. behovet for å respektere, fremme og virkeliggjøre like muligheter og likebehandling av kvinner og menn uten diskriminering av noen type;

  8. behovet for å vie spesiell oppmerksomhet til befolkningsgrupper og enkeltpersoner som krisen har gjort spesielt sårbare, inkludert, men ikke begrenset til barn, unge, personer som tilhører minoritetsgrupper, urbefolkninger og stammefolk, personer med funksjonshemminger, internt fordrevne, migranter, flyktninger og andre som har blitt fordrevet med makt over grenser;

  9. viktigheten av å kartlegge og overvåke eventuelle negative og utilsiktede konsekvenser og unngå skadelige ringvirkninger for enkeltpersoner, samfunn, miljøet og økonomien;

  10. behovet for en rettferdig overgang til en miljømessig bærekraftig økonomi som et middel for bærekraftig økonomisk vekst og sosial utvikling;

  11. viktigheten av sosial dialog;

  12. viktigheten av nasjonal forsoning der dette er nødvendig;

  13. behovet for internasjonal solidaritet, deling av byrder og ansvar og samarbeid i samsvar med internasjonal rett, og

  14. behovet for tett samordning og synergier mellom humanitær bistand og utviklingshjelp, inkludert for å fremme full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid og inntektsmuligheter, slik at dobbeltarbeid og dobbeltoppgaver unngås.

III. STRATEGISKE TILNÆRMINGER

• 8. Medlemmene bør benytte en trinnvis tilnærming med flere spor som gjennomfører sammenhengende og omfattende strategier for å fremme fred, forebygge kriser, tilrettelegge for gjenoppbygging og utvikling av motstandsdyktighet, og som omfatter:

  1. stabilisering av livsopphold og inntekter gjennom umiddelbar sosial beskyttelse og sysselsettingstiltak;

  2. fremme av lokal økonomisk gjenoppbygging for å gi muligheter for sysselsetting og anstendig arbeid og sosioøkonomisk reintegrering;

  3. fremme av bærekraftig sysselsetting og anstendig arbeid, sosial beskyttelse og sosial inkludering, bærekraftig utvikling, etablering av bærekraftige foretak, særlig små og mellomstore bedrifter, overgang fra den uformelle til den formelle økonomien, en rettferdig overgang til en miljømessig bærekraftig økonomi og tilgang til offentlige tjenester;

  4. gjennomføring av samråd med og oppfordring til aktiv deltakelse fra arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i planlegging, gjennomføring og oppfølging av tiltak for gjenoppbygging og motstandsdyktighet, idet det ut fra hva som er hensiktsmessig tas hensyn til synspunktene til relevante organisasjoner i det sivile samfunnet;

  5. gjennomføring av konsekvensutredninger av sysselsetting i nasjonale gjenoppbyggingsprogrammer gjennom offentlige og private investeringer for å fremme full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid for alle kvinner og menn, særlig for ungdommer og personer med funksjonshemminger;

  6. gi veiledning og støtte til arbeidsgivere for å sette dem i stand til å treffe effektive tiltak for å kartlegge, forebygge, begrense og redegjøre for hvordan de håndterer risikoen for negative virkninger på menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter i deres aktiviteter, eller i produkter, tjenester eller aktiviteter som de kan være direkte knyttet til;

  7. anvendelse av et kjønnsperspektiv i alle aktiviteter knyttet til utforming, gjennomføring, oppfølging og evaluering av kriseforebygging og -håndtering;

  8. etablering av økonomiske, sosiale og juridiske rammer på nasjonalt nivå for å fremme varig og bærekraftig fred og utvikling, med respekt for rettigheter i arbeidslivet;

  9. fremme av sosial dialog og kollektive lønnsforhandlinger;

  10. oppbygging eller gjenoppretting av arbeidsmarkedsinstitusjoner, herunder arbeidsformidling, for stabilisering og gjenoppbygging;

  11. utvikling av kapasitet hos myndigheter, herunder regionale og lokale myndigheter, og hos arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner; og

  12. tiltak, der det er nødvendig, for sosioøkonomisk reintegrering av personer som er blitt rammet av en krise, særlig de som tidligere har vært knyttet til væpnede styrker og grupper, inkludert ved hjelp av opplæringsprogrammer som tar sikte på å bedre deres jobbmuligheter.

• 9. Krisehåndtering i fasen umiddelbart etter en konflikt eller katastrofe bør når det er hensiktsmessig omfatte:

  1. en samordnet og inkluderende behovsvurdering med et klart kjønnsperspektiv;

  2. en rask respons for å tilfredsstille grunnleggende behov og yte tjenester, inkludert sosial beskyttelse, støtte til livsopphold, umiddelbare sysselsettingstiltak og inntektsmuligheter for befolkningsgrupper og enkeltpersoner som krisen har gjort spesielt sårbare;

  3. bistand gitt i den utstrekning det er mulig av offentlige myndigheter med støtte fra det internasjonale samfunn, med medvirkning fra partene i arbeidslivet og, der det er formålstjenlig, også relevante organisasjoner i det sivile samfunnet og fellesskapsbaserte organisasjoner;

  4. trygge og anstendige arbeidsforhold, inkludert utdeling av personlig verneutstyr og medisinsk hjelp til alle arbeidstakere, inkludert de som er engasjert i rednings- og gjenoppbyggingsaktiviteter; og

  5. gjenetablering, overalt hvor dette er nødvendig, av statsinstitusjoner og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, og også relevante organisasjoner i det sivile samfunnet.

IV. SYSSELSETTINGS- OG INNTEKTSMULIGHETER

• 10. For å tilrettelegge for gjenoppbygging og utvikle motstandsdyktighet bør medlemmene vedta og gjennomføre en omfattende og bærekraftig sysselsettingsstrategi for å fremme full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid for kvinner og menn, idet det tas hensyn til Konvensjon nr. 122 om sysselsettingspolitikk (1964) og veiledning gitt i relevante resolusjoner på Den internasjonale arbeidskonferansen.

• 11. Medlemmene bør, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, vedta inkluderende tiltak for å fremme full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid og inntektsmuligheter gjennom, etter hva som er hensiktsmessig:

  1. sysselsettingsintensive investeringsstrategier og -programmer, herunder offentlige sysselsettingsprogrammer;

  2. initiativer for lokal økonomisk gjenoppbygging og utvikling, med særlig fokus på livsopphold i både landdistrikter og byområder;

  3. etablering eller gjenoppretting av et miljø som tilrettelegger for bærekraftige foretak, inkludert støtte til små og mellomstore bedrifter, samt kooperativer og andre samfunnsøkonomiske initiativer, med særlig vekt på initiativer for å gi tilgang til finansiering;

  4. støtte bærekraftige foretak for å sikre kontinuitet i driften, slik at de kan opprettholde og utvide sysselsettingsnivået og legge til rette for etablering av nye jobber og inntektsmuligheter;

  5. legge til rette for en rettferdig overgang til en miljømessig bærekraftig økonomi som et middel for bærekraftig økonomisk vekst og sosial utvikling, og for å skape nye jobber og inntektsmuligheter;

  6. støtte sosial beskyttelse og sysselsetting, og respektere, fremme og gjennomføre grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet for alle i den uformelle økonomien, og oppfordre til overgang av arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien til den formelle økonomien, samtidig som det tas hensyn til Rekommandasjon nr. 204 om overgang fra den uformelle til den formelle økonomien, (2015);

  7. støtte den offentlige sektoren og fremme sosialt, økonomisk og miljømessig ansvarlig offentlig-privat samarbeid og andre ordninger for utvikling av kompetanse og kapasitet, samt etablering av arbeidsplasser;

  8. etablering av insentiver for samarbeid mellom multinasjonale selskaper og nasjonale foretak for å skape produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid, og for å gjennomføre due diligence-gjennomgang av menneskerettighetene for å sikre respekten for menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter, samtidig som det tas hensyn til Trepartserklæringen om prinsipper for multinasjonale selskaper og sosiale hensyn; og

  9. tilrettelegging for sysselsetting av personer som tidligere har vært knyttet til væpnede styrker og grupper, der dette er hensiktsmessig.

• 12. Medlemmene bør utvikle og anvende en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og -programmer med særlig fokus på vanskeligstilte og marginaliserte grupper og befolkningsgrupper og enkeltpersoner som krisen har gjort spesielt sårbare, inkludert, men ikke begrenset til personer med funksjonshemminger, internt fordrevne, migranter og flyktninger, etter hva som er hensiktsmessig og i overensstemmelse med nasjonale lover og forskrifter.

• 13. Ved håndtering av krisesituasjoner bør medlemmene søke å gi inntektsmuligheter, stabil sysselsetting og anstendig arbeid til unge kvinner og menn, inkludert ved hjelp av:

  1. integrerte opplærings-, sysselsettings- og arbeidsmarkedsprogrammer som er rettet mot den særlige situasjonen til unge mennesker som er på vei inn i arbeidslivet; og

  2. særlige komponenter for sysselsetting av ungdom i avvæpnings-, demobiliserings- og gjenintegreringsprogrammer som også omfatter psykososial rådgivning og andre intervensjoner rettet mot antisosial atferd og vold, med sikte på tilbakeføring til det sivile liv.

• 14. I tilfelle av en krise som fører til et stort antall internt fordrevne, bør medlemmene:

  1. gi støtte til livsopphold, opplæring og sysselsetting av internt fordrevne, med sikte på å fremme deres integrering i samfunnet og arbeidsmarkedet;

  2. utvikle motstandsdyktighet og styrke vertssamfunnenes kapasitet til å fremme anstendige sysselsettingsmuligheter for alle, med sikte på å sikre at livsgrunnlaget til og sysselsettingen for den lokale befolkningen blir opprettholdt, og at deres evne til å være vertskap for internt fordrevne blir styrket; og

  3. legge til rette for at internt fordrevne frivillig kan vende tilbake til sine opprinnelige hjemsteder og tilbakeføres til arbeidsmarkedet når situasjonen tillater det.

V. RETTIGHETER, LIKHET OG LIKEBEHANDLING

• 15. For å håndtere diskriminering som oppstår ut fra eller forverres av konflikter eller katastrofer, og når det treffes tiltak for å fremme fred, forebygge kriser, tilrettelegge for ny vekst og utvikle motstandsdyktighet, bør medlemmene:

  1. respektere, fremme og gjennomføre like muligheter og likebehandling av kvinner og menn uten diskriminering av noen type, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 100 og Rekommandasjon nr. 90 om likelønn, (1951), og Konvensjon nr. 111 og Rekommandasjon nr. 111 om diskriminering i arbeid og yrke, (1958);

  2. gi særlig oppmerksomhet til énforsørgerhushold, særlig når de enslige forsørgerne er barn, kvinner, personer med funksjonshemminger eller eldre;

  3. treffe tiltak for å sikre at kvinner som blir sysselsatt under en krise og har tatt på seg utvidet ansvar, ikke blir erstattet mot sin vilje når den mannlige arbeidsstyrken vender tilbake;

  4. treffe tiltak for å sikre at kvinner blir myndiggjort til å delta på en effektiv og meningsfull måte i beslutningsprosesser i sammenheng med ny vekst og utvikling av motstandsdyktighet, og at deres behov og interesser prioriteres i strategier og tiltak, og at kvinners og jenters menneskerettigheter fremmes og beskyttes;

  5. forebygge og straffe alle former for kjønnsbasert vold, inkludert voldtekt, seksuell utnytting og overgrep, og gi beskyttelse og støtte til ofrene;

  6. gi særlig oppmerksomhet til etablering eller gjenopprettelse av betingelser for stabilitet og sosioøkonomisk utvikling for befolkningsgrupper som er spesielt berørt av krisen, inkludert, men ikke begrenset til personer som tilhører minoriteter, urbefolkninger og stammefolk, internt fordrevne, personer med funksjonshemminger, migranter og flyktninger, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 111 og Rekommandasjon nr. 111 om diskriminering i arbeid og yrke, i tillegg til andre relevante internasjonale arbeidslivsstandarder og andre internasjonale instrumenter og dokumenter der disse får anvendelse;

  7. sikre at personer som tilhører berørte minoriteter og urbefolkninger og stammefolk blir rådspurt, særlig gjennom deres representative institusjoner dersom slike finnes, og at de deltar direkte i beslutningsprosessen, særlig dersom de territoriene og miljøene som er bebodd eller benyttet av urbefolkninger og stammefolk, er berørt av krisen og tilhørende tiltak for ny vekst og stabilitet;

  8. sikre, i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, at personer med funksjonshemminger, inkludert de som har fått en funksjonshemming som følge av konflikt eller katastrofe, får muligheter for rehabilitering, utdanning, spesialisert yrkesveiledning, opplæring og opptrening, og arbeid, samtidig som det tas hensyn til relevante internasjonale arbeidslivsstandarder og andre internasjonale instrumenter og dokumenter; og

  9. sikre at menneskerettighetene til alle migranter og deres familiemedlemmer som oppholder seg i et land som er berørt av en krise, blir respektert på grunnlag av likeverd med de nasjonale befolkningene, samtidig som det tas hensyn til relevante nasjonale bestemmelser så vel som relevante internasjonale arbeidslivsstandarder og andre internasjonale instrumenter og dokumenter der disse får anvendelse.

• 16. I sin kamp mot barnearbeid som oppstår som følge av, eller forverres av, konflikter og katastrofer, bør medlemmene:

  1. treffe alle nødvendige tiltak for å forebygge, kartlegge og avskaffe barnearbeid i krisehåndtering, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 138 og Rekommandasjon nr. 146 om minstealder, (1973);

  2. treffe hastetiltak for å forebygge, kartlegge og avskaffe de verste formene av barnearbeid, herunder menneskehandel med barn og rekruttering av barn for bruk i væpnet konflikt, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 182 og Rekommandasjon nr. 190 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, (1999);

  3. sørge for rehabilitering, sosial integrering og opplæringsprogrammer for barn og unge som tidligere har vært knyttet til væpnede styrker og grupper, og hjelpe dem å tilpasse seg til det sivile liv; og

  4. sørge for at det finnes sosialomsorgstjenester som kan beskytte barn, for eksempel gjennom overføringer av penger eller naturalier.

• 17. I sin kamp mot tvangsarbeid eller obligatorisk arbeid som oppstår som følge av, eller som forverres av konflikter og katastrofer, bør medlemmene treffe hastetiltak for å forebygge, kartlegge og avskaffe alle former for tvangsarbeid eller obligatorisk arbeid, herunder menneskehandel med personer for formål knyttet til tvangsarbeid eller obligatorisk arbeid, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid, (1930) og dens Protokoll fra 2014, Konvensjon nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid, (1957), og Rekommandasjon nr. 203 om utfyllende tiltak mot tvangsarbeid.

VI. UTDANNING, YRKESRETTET OPPLÆRING OG VEILEDNING

• 18. For å forebygge og håndtere krisesituasjoner, og på grunnlag av prinsippene for like muligheter og likebehandling av kvinner og menn, jenter og gutter, bør medlemmene sikre at:

  1. utdanningstilbud ikke avbrytes, eller blir gjenopprettet så snart som mulig, og at barn, herunder de som er internt fordrevne, migranter eller flyktninger, har tilgang til gratis, offentlig utdanning av høy kvalitet, inkludert med støtte fra internasjonal bistand, i samsvar med relevant internasjonal rett og uten diskriminering av noe slag på noe stadium av krisen eller gjenoppbyggingen; og

  2. ny sjanse-programmer for barn og unge er tilgjengelige og retter seg mot viktige behov som har oppstått som følge av en eventuell avbrytelse i deres utdanning og opplæring.

• 19. For å forebygge og håndtere krisesituasjoner bør medlemmene, der dette er hensiktsmessig:

  1. utforme og vedta et nasjonalt program for utdanning, opplæring, omskolering og yrkesveiledning som vurderer og håndterer kompetansebehov for gjenoppbygging og gjenreising i samråd med utdannings- og opplæringsinstitusjoner og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, med full deltakelse fra alle relevante offentlige og private interessenter;

  2. vedta læreplaner og utdanne lærere og instruktører for å fremme:

     1. fredelig sameksistens og forsoning for fredsbygging og motstandsdyktighet; og

     2. opplæring i katastroferisiko, katastrofereduksjon, -bevissthet og -håndtering, med sikte på ny vekst, gjenoppbygging og motstandsdyktighet;

  3. koordinere utdannings-, opplærings- og omskoleringstjenester på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, herunder høyere utdanning, lærlingeordninger, yrkesutdanning og opplæring i entreprenørskap, og gjøre kvinner og menn som har fått sin utdanning eller opplæring forhindret eller avbrutt, i stand til å gå inn i eller gjenoppta og fullføre sin utdanning eller opplæring;

  4. utvide og tilpasse opplærings- og omskoleringsprogrammer slik at de oppfyller behovene til alle personer som har fått sin yrkesaktivitet avbrutt; og

  5. gi særlig oppmerksomhet til opplæring av og økonomisk myndiggjøring av berørte befolkningsgrupper, inkludert i landdistrikter og i den uformelle økonomien.

• 20. Medlemmene bør sikre at kvinner og jenter på grunnlag av like muligheter og likebehandling har tilgang til alle utdannings- og opplæringsprogrammer utviklet for gjenoppbygging og motstandsdyktighet.

VII. SOSIAL BESKYTTELSE

• 21. Ved håndtering av krisesituasjoner bør medlemmene så raskt som mulig:

  1. søke å sikre grunnleggende inntektssikkerhet, særlig for personer som har fått sine jobber eller sitt livsgrunnlag ødelagt av krisen;

  2. utvikle, gjenopprette eller forbedre omfattende sosiale sikkerhetsordninger og andre sosiale beskyttelsesmekanismer, samtidig som det tas hensyn til nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler; og

  3. søke å sikre effektiv tilgang til grunnleggende helsetjenester og andre grunnleggende sosialtjenester, særlig for befolkningsgrupper og enkeltpersoner som krisen har gjort spesielt sårbare.

• 22. For å forebygge kriser, legge til rette for gjenoppbygging og utvikle motstandsdyktighet bør medlemmene etablere, gjenetablere eller opprettholde minstenivåer for sosial beskyttelse i tillegg til å søke og sørge for at alle er dekket av dem, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 102 om minstestandard for sosial sikkerhet, (1952), Rekommandasjon nr. 202 om minstestandard for sosial sikkerhet, (2012), og andre relevante internasjonale arbeidslivsstandarder.

VIII. ARBEIDSRETT, ARBEIDSLIVSFORVALTNING OG ARBEIDSMARKEDSINFORMASJON

• 23. Ved gjenoppbygging etter krisesituasjoner bør medlemmene, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene:

  1. gjennomgå, etablere, gjenetablere eller forsterke arbeidsretten, herunder bestemmelser om beskyttelse av arbeidstakere og helse og sikkerhet på arbeidsplassen, i samsvar med ILO-erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og oppfølgingen av denne (1998) og internasjonale arbeidslivsstandarder som får anvendelse;

  2. sikre at arbeidsretten støtter etablering av produktiv, fritt valgt sysselsetting og muligheter for anstendig arbeid;

  3. etablere, gjenetablere eller forsterke, alt etter hva som er nødvendig, systemet for arbeidslivsforvaltning, herunder arbeidstilsyn og andre vedkommende institusjoner, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 81 om arbeidstilsyn i industri og handel, (1947), i tillegg til systemet for kollektive lønnsforhandlinger og kollektivavtaler, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 98 om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger, (1949);

  4. etablere, gjenetablere eller forbedre, etter behov, systemer for innsamling og analyse av arbeidsmarkedsinformasjon, med særlig fokus på de befolkningsgruppene som er mest berørt av krisen;

  5. etablere eller gjenopprette og styrke offentlige arbeidsformidlingstjenester, herunder formidling av nødsarbeid;

  6. sikre regulering av private arbeidsformidlinger, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 181 om privat arbeidsformidling; og

  7. fremme synergieffekter blant alle aktører på arbeidsmarkedet for å sette lokale befolkningsgrupper i stand til å oppnå størst mulig fordel av sysselsettingsmuligheter skapt av investeringer knyttet til fremme av fred og gjenoppbygging.

IX. SOSIAL DIALOG OG ARBEIDSGIVER- OG ARBEIDSTAKERORGANISASJONENES ROLLE

• 24. Ved håndtering av krisesituasjoner bør medlemmene, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene:

  1. sikre at alle tiltak som denne rekommandasjonen gir rom for, blir utviklet og fremmet gjennom sosial dialog som inkluderer begge kjønn, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 144 om trepartsrådslagning med sikte på fremme gjennomføring av internasjonale standarder i arbeidslivet, (1976);

  2. skape et miljø som tilrettelegger for etablering, gjenetablering eller styrking av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner; og

  3. oppfordre til nært samarbeid med organisasjoner i det sivile samfunnet, der dette er hensiktsmessig.

• 25. Medlemmene bør erkjenne arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonenes avgjørende rolle i krisehåndtering, samtidig som det tas hensyn til Konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, (1948), og Konvensjon nr. 98 om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger, (1949), og i særdeleshet:

  1. bistå bærekraftige foretak, særlig små og mellomstore bedrifter, med å gjennomføre kontinuitetsplanlegging for å overvinne krisen ved hjelp av opplæring, rådgivning og materiell støtte, og tilrettelegge for tilgang til finansiering;

  2. bistå arbeidstakere, særlig de som krisen har gjort spesielt sårbare, til å overvinne krisen gjennom opplæring, rådgivning og materiell støtte; og

  3. treffe tiltak for disse formålene både gjennom den kollektive forhandlingsprosessen og andre metoder for sosial dialog.

X. MIGRANTER BERØRT AV KRISESITUASJONER

• 26. Ettersom det bør gis særlig oppmerksomhet til migranter, spesielt arbeidsmigranter som krisen har gjort spesielt sårbare, bør medlemmene treffe tiltak i samsvar med nasjonal lovgivning og den internasjonale lovgivning som får anvendelse for å:

  1. eliminere tvangsarbeid og pliktarbeid, herunder menneskehandel;

  2. fremme, alt etter hva som er hensiktsmessig, inkludering av migranter i vertslandene, gjennom tilgang til arbeidsmarkeder, herunder entreprenørskap og inntektsmuligheter og gjennom anstendig arbeid;

  3. beskytte og søke å sikre arbeidstakerrettigheter og et trygt miljø for arbeidsmigranter, inkludert de som er i usikre arbeidsforhold, kvinnelige arbeidsmigranter, unge arbeidsmigranter og arbeidsmigranter med funksjonshemminger, innenfor alle sektorer;

  4. ta tilbørlig hensyn til arbeidsmigranter og deres familier i utformingen av arbeidsmarkedspolitikk og -programmer som omhandler håndtering av konflikter og katastrofer, alt etter hva som er hensiktsmessig; og

  5. tilrettelegge for frivillig retur av migranter og deres familier under trygge og verdige forhold.

• 27. I samsvar med veiledning gitt i del V, VIII og IX, bør medlemmene fremme like muligheter for og likebehandling av alle arbeidsmigranter med henblikk på grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, samt beskyttelse i henhold til relevant nasjonal arbeidsrett, og i særdeleshet:

  1. opplyse migranter om deres rettigheter og vern som arbeidstakere, inkludert ved å gi informasjon om arbeidstakeres rettigheter og plikter og muligheten for skadebot etter regelbrudd, på et språk de forstår;

  2. legge til rette for migranters deltakelse i representative organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidstakere;

  3. vedta tiltak og legge til rette for kampanjer for bekjempelse av diskriminering og fremmedfrykt og fremheve migranters positive bidrag, med aktiv deltakelse fra arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og det sivile samfunn; og

  4. rådspørre og involvere arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, og der det er hensiktsmessig andre organisasjoner i det sivile samfunnet, med henblikk på sysselsetting av migranter.

XI. FLYKTNINGER OG TILBAKEVENDTE

Flyktningers adgang til arbeidsmarkedet

• 28. Alle tiltak som treffes i henhold til denne delen, i tilfelle av en tilstrømming av flyktninger, er betinget av:

  1. nasjonale og regionale omstendigheter, samtidig som det tas hensyn til gjeldende internasjonal rett, grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og nasjonal rett; og

  2. medlemmenes utfordringer og begrensninger når det gjelder ressurser og kapasitet til å reagere effektivt, samtidig som det tas hensyn til behov og prioriteringer framlagt av de mest representative organisasjonene av arbeidsgivere og arbeidstakere.

• 29. Medlemmene bør anerkjenne den avgjørende betydningen av rettferdig deling av byrder og ansvar. De bør styrke internasjonalt samarbeid og solidaritet, for dermed å gi forutsigbar, bærekraftig og tilstrekkelig humanitær bistand til støtte for de minst utviklede landene og utviklingslandene som er vertsland for et stort antall flyktninger, inkludert når det gjelder håndtering av implikasjonene for deres arbeidsmarkeder og for å sikre deres fortsatte utvikling.

• 30. Medlemmene bør treffe tiltak, der dette er hensiktsmessig, for å:

  1. bygge opp evnen til selvhjelp ved å utvide flyktningenes muligheter for livsopphold og få tilgang til arbeidsmarkeder, uten diskriminering blant flyktningene og på en måte som også understøtter vertssamfunnene; og

  2. utforme en nasjonal politikk og nasjonale handlingsplaner med involvering av vedkommende myndigheter med ansvar for sysselsetting og arbeidsliv og i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene for å sikre vern av flyktninger i arbeidsmarkedet, inkludert med henblikk på tilgang til anstendig arbeid og muligheter for livsopphold.

• 31. Medlemmene bør samle inn pålitelig informasjon for å vurdere flyktningenes innvirkning på arbeidsmarkedet og den eksisterende arbeidsstyrkens og arbeidsgivernes behov, for slik å optimalisere bruken av den kompetansen og de menneskelige ressursene som flyktningene besitter.

• 32. Medlemmene bør bygge opp vertssamfunnenes motstandsdyktighet og styrke dere kapasitet ved å investere i lokale økonomier og fremme full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid, samt kompetanseutvikling i den lokale befolkningen.

• 33. I samsvar med veiledning gitt i del IV, VI og VII bør medlemmene inkludere flyktninger i tiltak som er truffet med henblikk på sysselsetting, opplæring og tilgang til arbeidsmarkedet, ut fra hva som er hensiktsmessig, og i særdeleshet:

  1. fremme deres tilgang til teknisk og yrkesrettet opplæring, særlig gjennom programmer fra ILO og andre relevante interessenter, for dermed å øke deres kompetanse og sette dem i stand til å gjennomgå videre omskolering, samtidig som det tas hensyn til mulig frivillig repatriering;

  2. fremme deres tilgang til formelle jobbmuligheter, inntektsskapende ordninger og entreprenørskap, ved å gi yrkesrettet opplæring og veiledning, hjelp til praksisplasser og tilgang til arbeidstillatelser alt etter hva som er hensiktsmessig, for derved å hindre utvikling av uformell økonomi i vertssamfunnene;

  3. tilrettelegge for anerkjennelse, sertifisering, akkreditering og bruk av flyktningers kompetanse og kvalifikasjoner gjennom hensiktsmessige ordninger, og gi tilgang til tilpassede opplærings- og omskoleringsmuligheter, herunder intensiv språkopplæring;

  4. øke de offentlige arbeidsmarkedstjenestenes kapasitet og forbedre samarbeidet med andre tjenesteytere, herunder private arbeidsformidlinger, for å støtte flyktningers tilgang til arbeidsmarkedet;

  5. gjøre en særlig innsats for å støtte inkludering på arbeidsmarkedet av kvinnelige flyktninger, unge og andre som er i en sårbar situasjon; og

  6. tilrettelegge, ut fra hva som er hensiktsmessig, for å kunne overføre rettigheter til arbeidsrelaterte ytelser og trygdeytelser, herunder pensjoner, i samsvar med vertslandets nasjonale bestemmelser.

• 34. I overensstemmelse med veiledning gitt i del V, VIII og IX bør medlemmene fremme like muligheter og likebehandling for flyktninger med henblikk på grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og dekning i henhold til relevant arbeidsrett, og i særdeleshet:

  1. opplyse flyktninger om deres rettigheter og vern som arbeidstakere, inkludert ved å gi informasjon om arbeidstakeres rettigheter og plikter og mulighetene for skadebot for overtredelser, på et språk de forstår;

  2. legge til rette for flyktningers deltakelse i representative organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidstakere; og

  3. vedta hensiktsmessige tiltak, herunder lovgivningsmessige tiltak og kampanjer, som bekjemper diskriminering og fremmedfrykt på arbeidsplassen og fremhever flyktningers positive bidrag, med aktiv deltakelse fra arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og det sivile samfunnet.

• 35. Medlemmene bør rådspørre og involvere arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og andre relevante interessenter med henblikk på flyktningers tilgang til arbeidsmarkeder.

• 36. Medlemmene bør gi støtte til vertsland for å styrke deres kapasitet og utvikle motstandsdyktighet, inkludert gjennom utviklingshjelp, ved å investere i lokalsamfunn.

Frivillig repatriering og gjenintegrering av tilbakevendte

• 37. Når sikkerhetssituasjonen i flyktningers opprinnelsesland har forbedret seg i tilstrekkelig grad, bør medlemmene samarbeide for å tilrettelegge for frivillig repatriering av flyktninger under trygge og verdige forhold, og for å støtte deres gjenintegrering i arbeidsmarkedet, inkludert med bistand fra internasjonale organisasjoner.

• 38. Medlemmene bør samarbeide med ILO og andre relevante interessenter i utviklingen av spesifikke programmer for tilbakevendte, for å tilrettelegge for deres yrkesopplæring og gjenintegrering i arbeidsmarkedet.

• 39. Medlemmene bør samarbeide, inkludert med bistand fra relevante internasjonale organisasjoner, for å støtte den sosioøkonomiske integreringen av tilbakevendte i deres opprinnelsesland gjennom tiltak fastsatt i del IV-IX, alt etter hva som er hensiktsmessig, på en måte som understøtter den økonomiske og sosiale utviklingen av lokale befolkninger.

• 40. I lys av prinsippet om deling av byrder og ansvar bør medlemmene støtte opprinnelsesland for å styrke deres kapasitet og utvikle motstandsdyktighet, inkludert gjennom utviklingshjelp, ved å investere i lokalsamfunn der tilbakevendte blir gjenintegrert og ved å fremme full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid.

XII. FOREBYGGING, BEGRENSNING OG BEREDSKAP

• 41. Medlemmene bør treffe tiltak, særlig i land der det finnes en mulig risiko for konflikt eller katastrofe, for å utvikle motstandsdyktighet i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og andre interessenter for dermed å forebygge, begrense og forberede for kriser på en måte som støtter økonomisk og sosial utvikling og anstendig arbeid, gjennom slike handlinger som:

  1. kartlegging av risiko og vurdering av trusler mot og sårbarheter for menneskelig, fysisk, økonomisk, miljømessig, institusjonell og sosial kapital på lokalt, nasjonalt og regionalt plan;

  2. risikostyring, herunder beredskapsplanlegging, tidlig varsling, risikoreduksjon og beredskap for krisehåndtering; og

  3. forebygging og begrensning av negative konsekvenser, inkludert gjennom opprettholdelse av kontinuitet i både offentlig og privat sektor, samtidig som det tas hensyn til Trepartserklæringen om prinsipper for multinasjonale selskaper og ILO-erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og oppfølgingen av denne (1998).

XIII. INTERNASJONALT SAMARBEID

• 42. I sine forberedelser for og håndtering av krisesituasjoner bør medlemmene styrke samarbeidet og ta hensiktsmessige skritt gjennom bilaterale eller multilaterale ordninger, inkludert gjennom FN-systemet, internasjonale finansinstitusjoner og andre regionale eller internasjonale ordninger for samordnet innsats. Medlemmene bør gjøre full bruk av eksisterende ordninger og etablerte institusjoner og mekanismer og styrke disse, etter hva som er hensiktsmessig.

• 43. Krisehåndtering, inkludert støtte fra regionale og internasjonale organisasjoner, bør gi rom for et sentralt fokus på sysselsetting, anstendig arbeid og bærekraftige foretak, og bør være i samsvar med gjeldende internasjonale arbeidslivsstandarder.

• 44. Medlemmene bør samarbeide for å fremme utviklingshjelp og offentlige og private investeringer i krisehåndtering for å etablere anstendige og produktive jobber, næringsutvikling og selvsysselsetting.

• 45. Internasjonale organisasjoner bør styrke sitt samarbeid og sammenhengen i sin krisehåndtering innenfor sine respektive mandater, og utnytte relevante internasjonale politiske rammebetingelser og ordninger fullt ut.

• 46. ILO bør spille en ledende rolle ved å bistå medlemmene med å treffe krisehåndteringstiltak basert på sysselsetting og anstendig arbeid, og ved å fokusere på å fremme sysselsetting, integrering i eller tilgang til arbeidsmarkedet, alt etter hva som er hensiktsmessig, samt kapasitetsutvikling og institusjonsbygging, i nært samarbeid med regionale og internasjonale institusjoner.

• 47. Medlemmene bør styrke internasjonalt samarbeid, inkludert gjennom frivillig og systematisk utveksling av informasjon, kunnskap, god praksis og teknologi for å fremme fred, forebygge og begrense kriser, legge til rette for gjenoppbygging og utvikle motstandsdyktighet.

• 48. Det bør være tett samarbeid og komplementaritet mellom krisehåndteringstiltakene, etter hva som er hensiktsmessig, særlig mellom humanitær bistand og utviklingshjelp, for å fremme full, produktiv, fritt valgt sysselsetting og anstendig arbeid for fred og motstandsdyktighet.

XIV. SLUTTBESTEMMELSE

• 49. Denne Rekommandasjonen erstatter rekommandasjon nr. 71 om sysselsetting i overgangen mellom krig og fred, (1944).

B. Resolusjon om sysselsetting og anstendig arbeid for fred og motstandsdyktighet (resiliens)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse, som har trådt sammen til sin 106. sesjon i 2017,

som har vedtatt Rekommandasjonen om sysselsetting og anstendig arbeid for fred og motstandsdyktighet, (2017), som erstatter Rekommandasjon nr. 71 om sysselsetting i overgangen fra krig til fred, (1944),

som minner om prinsippet i Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) Konstitusjon om at universell og varig fred bare kan bli etablert dersom den er basert på sosial rettferdighet,

som erkjenner viktigheten av sysselsetting og anstendig arbeid for fremme av fred, forebygging av krisesituasjoner som oppstår ut fra konflikter og katastrofer og for tilrettelegging av gjenoppbygging og utvikling av motstandsdyktighet,

som fremhever behovet for internasjonalt samarbeid og partnerskap for samordnet innsats i håndtering av kriser som oppstår ut fra konflikter og katastrofer,

som er oppmerksom på at denne rekommandasjonen er avhengig av effektiv promotering og implementering for å lykkes;

1. Oppfordrer myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere til å iverksette fullt ut Rekommandasjonen om sysselsetting og anstendig arbeid for fred og motstandsdyktighet, (2017).

2. Oppfordrer styret i Det internasjonale arbeidsbyrå til å henstille til generaldirektøren om å utvikle en strategi og en handlingsplan for å fremme og støtte implementeringen av rekommandasjonen, inkludert gjennom:

   1. bevilgning av ressurser innenfor eksisterende og planlagte programmer og budsjetter og mobilisering av tilleggsmidler til å utføre arbeidet med partene i trepartssamarbeidet for å iverksette Rekommandasjonen; og

   2. holdningsskapende tiltak, informasjonsmateriale og hensiktsmessig teknisk bistand til partene for å iverksette Rekommandasjonens retningslinjer og tiltak.

3. Henstille til generaldirektøren om å gjøre denne Rekommandasjonen kjent for relevante internasjonale og regionale organisasjoner, og å fremme samarbeid og partnerskap med disse organisasjonene til støtte for samordnede retningslinjer og initiativer for å fremme sysselsetting og anstendig arbeid for forebygging og håndtering av kriser som oppstår som følge av konflikter og katastrofer.