2 Bakgrunnen for proposisjonen

2.1 Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia

Storbritannia trådte ut av EU ved midnatt 31. januar 2020. Uttreden skjedde etter at datoen for uttreden var utsatt tre ganger. Storbritannias uttreden reguleres av en omfattende avtale mellom EU og Storbritannia (utmeldingsavtalen).

Utmeldingsavtalen ble undertegnet 24. januar 2020 og trådte i kraft 1. februar 2020 etter å ha blitt godkjent av både det britiske parlamentet og EU-parlamentet. Avtalen regulerer en rekke forhold knyttet til utmeldelsen, og er delt i seks deler. Del 1 består av generelle horisontale regler. Del 2 regulerer rettighetene til unionsborgere og britiske statsborgere som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen utløpet av overgangsperioden (ut 2020, se like nedenfor). Del 3 inneholder utfasingsbestemmelser som regulerer hvordan utfasingen av EU-regelverket skal skje. De fleste av disse bestemmelsene vil ha kort varighet og angir et skjæringspunkt for hvilke saker som skal behandles etter EU-regelverket. Del 4 regulerer overgangsperioden. Overgangsperioden varer fra det tidspunkt Storbritannia trådte ut av EU (ved midnatt 31. januar 2020) og ut 2020. I denne perioden skal EU-retten i all hovedsak anvendes i og overfor Storbritannia som om staten fortsatt var en medlemsstat. Dette innebærer også at Storbritannia i samme periode fortsatt skal anses bundet av EUs avtaler med tredjeland, inkludert EØS-avtalen, Schengen-avtalen og andre avtaler Norge har inngått med EU. Del 5 regulerer finansielle forhold, og del 6 inneholder institusjonelle og avsluttende bestemmelser. Avtalen inneholder også protokoller om Irland/Nord-Irland og de britiske basene på Kypros og Gibraltar.

Avtalen regulerer ikke det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia. Ved undertegning av avtalen ble det imidlertid avgitt en politisk erklæring som setter rammer for det framtidige forholdet.

2.2 Separasjonsavtalen mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia

Storbritannias uttreden fra EU innebærer at staten også opphører å være part i EØS-avtalen og øvrige avtaler Storbritannia er bundet av i kraft av å være EU-medlem. Parallelt med forhandlingene mellom EU og Storbritannia om en utmeldingsavtale forhandlet derfor Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia en avtale som speilet de relevante delene av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen ble parafert i London 30. november 2018, men først undertegnet 28. januar 2020 etter at utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia var undertegnet. Separasjonsavtalen inneholder bestemmelser om rettighetene til statsborgere i Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen utløpet av overgangsperioden eller hadde opparbeidet trygderettigheter før dette tidspunkt. Disse bestemmelsene tilsvarer del 2 i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Separasjonsavtalen har også utfasingsbestemmelser som regulerer forhold og prosesser som har oppstått før overgangsperiodens slutt, men som avsluttes etter. Disse bestemmelsene tilsvarer de relevante bestemmelser i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia del 3. Separasjonsavtalen inneholder videre institusjonelle og avsluttende bestemmelser. Det er gjort nærmere rede for separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia i kapittel 7.

2.3 Overgangsperioden

Som nevnt ovenfor inneholder utmeldingsavtalen bestemmelser som innebærer at Storbritannia fremdeles behandles som om staten var medlem av EU i en overgangsperiode som varer ut 2020. Denne bestemmelsen er ikke speilet i separasjonsavtalen, men Norge har gjennom en noteveksling med EU godtatt at også Norge vil behandle Storbritannia som om landet fremdeles var medlem av EU i overgangsperioden. Dette innebærer at bestemmelser i lov, stortingsvedtak og forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, eller andre avtaler som er bindende mellom Norge og Storbritannia i kraft av Storbritannias EU-medlemskap, i denne perioden skal anvendes overfor Storbritannia som om Storbritannia fremdeles var medlem av EU, jf. lov 29. mars 2019 nr. 8 om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU § 2.

Overgangsperioden kan forlenges, men Storbritannia har ikke bedt om slik forlengelse innen fristen 1. juli 2020. Fra og med 1. januar 2021 vil derfor Storbritannia etter all sannsynlighet ikke lenger behandles som om de var medlem av EU, men som et regulært tredjeland. Vårt forhold til Storbritannia vil etter dette tidspunkt reguleres av separasjonsavtalen og andre bilaterale eller multilaterale avtaler der både Norge og Storbritannia er part.

2.4 «No deal»-forberedelser

I begynnelsen av 2019 var det stor usikkerhet rundt Storbritannias uttreden fra EU. Utmeldingsavtalen Storbritannia og EU var enige om, så da ikke ut til å bli godkjent i det britiske parlamentet. Det var usikkerhet både om uttreden ville skje som planlagt 29. mars 2019 og om uttreden ville skje med eller uten en utmeldingsavtale. Dersom uttreden hadde skjedd uten en utmeldingsavtale mellom Storbritannia og EU, ville heller ikke den fremforhandlede separasjonsavtalen mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia bli undertegnet og tre i kraft.

På bakgrunn av denne usikkerheten ble det satt i gang en rekke tiltak for å begrense skadevirkningene ved en slik såkalt «no deal»-brexit. Det ble for det første inngått noen avtaler mellom Norge og Storbritannia, herunder en avtale om videreføring av rettigheter for britiske borgere og borgere av EØS/EFTA-stater som hadde utøvd sin rett til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU. Denne avtalen tilsvarer i all hovedsak del 2 i separasjonsavtalen og utmeldingsavtalen og ble forelagt Stortinget for samtykke, jf. Prop. 45 LS (2018–2019). Det ble også fremforhandlet og undertegnet en avtale om handel med varer mellom Norge, Island og Storbritannia. En rekke av EUs beredskapstiltak ble også tatt inn i EØS-avtalen. Det vises til Prop. 45 LS (2018–2019) for en nærmere gjennomgang av disse tiltakene. Ingen av disse avtalene eller tiltakene er så langt satt i kraft, da Storbritannia gikk ut av EU med en avtale som inneholdt en overgangsperiode.

I forberedelsene til «no deal» ble det også avdekket et behov for å fastsette forskrifter, både for å gjennomføre enkelte bestemmelser i «no-deal»-avtalene med Storbritannia, gjennomføre EØS-rettslige tiltak og for å fastsette nasjonale tiltak. Regjeringen foreslo derfor at det ble fastsatt en bred forskriftshjemmel, jf. Prop. 45 LS (2018–2019) og lov 29. mars 2019 nr. 9.

Det gjøres nærmere rede for denne forskriftshjemmelen og forskrifter gitt i medhold av hjemmelen i punkt 5.4.