6 Endringer i andre lover

6.1 Tilskudd til kompletterende undervisning etter friskolelova

6.1.1 Gjeldende rett

Lov 4. juli 2003 nr. 84 om frittstående skolar (friskolelova) gir i § 6-4 regler om tilskudd til kompletterende undervisning.

Kompletterende undervisning er undervisning i norsk, samfunnsfag og KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) for barn som går på skole i utlandet. Ordningen gjelder ikke for elever ved norske skoler i utlandet som er godkjent etter friskoleloven. Hensikten med ordningen er å tilby opplæring i fagene til norske barn som går på utenlandske eller internasjonale grunnskoler i utlandet. Undervisningen gis som nettundervisning eller gruppeundervisning, og skal være i henhold til norske læreplaner i fagene. Den kompletterende undervisningen skal komme i tillegg til, eller være en del av, elevens ordinære grunnopplæring i oppholdslandet.

Reglen i friskoleloven § 6-4 om tilskudd til kompletterende undervisning er rettet mot norske statsborgere og mot statsborgere fra andre EØS-stater som har rett til likebehandling med norske borgere. Regelen innebærer ikke noen plikt for staten til å gi tilskudd, men dersom det blir gitt tilskudd, har statsborgere i andre EØS-stater i visse tilfeller rett til de samme ytelsene som norske statsborgere får, jf. Ot.prp. nr. 9 (1998–1999).

6.1.2 Separasjonsavtalen

Spørsmålet om kompletterende undervisning er ikke direkte regulert i separasjonsavtalen. Som nevnt ovenfor er det imidlertid lagt til grunn at kompletterende undervisning for barn av visse borgere av en EØS-stat er forankret i rettigheter etter EØS-avtalen, som retten til fri bevegelighet av arbeidstakere, og at det i slike tilfeller ikke er anledning til å fastsette andre regler for EØS-borgere enn for norske borgere. Separasjonsavtalen artikkel 22 fastslår at britiske statsborgere og deres familiemedlemmer som omfattes av direktiv 2004/38/EF «fri bevegelighetsdirektivet», skal behandles på lik linje med norske statsborgere. Det legges derfor til grunn at retten til kompletterende undervisning vil gjelde i samme utstrekning som i dag for personer som omfattes av separasjonsavtalen.

6.1.3 Høring oktober 2018

I høringsnotatet 4. oktober 2018 ble det foreslått at retten til tilskudd til kompletterende undervisning til barn av borgere av en EØS-stat videreføres for britiske statsborgere, og at dette ble fastsatt i friskoleloven § 6-4. Bestemmelsen ble også foreslått omarbeidet for å klargjøre rammene for ordningen.

Ingen av høringsinstansene kommenterte dette forslaget.

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å fastsette i friskoleloven § 6-4 at tilskuddet til kompletterende undervisning til elever som er i et ordinært utdanningsløp ved en grunnskole i utlandet, også kan gis til britiske statsborgere og barn av britiske statsborgere som har rett til likebehandling med norske statsborgere på grunnlag av separasjonsavtalen.

Departementet foreslår å ikke videreføre adgangen for departementet til å gi nærmere forskrift. Det er ikke behov for forskrift om ordningen.

I tillegg foreslår departementet å omarbeide bestemmelsen for å klargjøre rammene for ordningen. Dette er endringer i bestemmelsens oppbygging og språk som ikke endrer regelens innhold.

6.2 Lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

6.2.1 Innledning

Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for britiske borgere og for EØS-borgere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia reguleres i dag av EØS-avtalens bestemmelser om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Ved overgangsfristens utløp vil Storbritannia ikke lenger vil være bundet av EUs regelverk om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Separasjonsavtalen fastsetter overgangsregler for søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, som departementet foreslår gjennomført ved lov. Videre foreslås det enkelte nasjonale bestemmelser for å sikre at personer som har påbegynt sin utdannelse i Storbritannia med en berettiget forventning om at utdannelsen vil bli godkjent i Norge, skal få denne godkjent selv om de ikke er ferdig med utdannelsen eller har innsendt søknad om godkjennelse før overgangsperiodens utløp.

6.2.2 Gjeldende rett

Som ledd i gjennomføringen av et felles arbeidsmarked har EU arbeidet spesielt med ordninger for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Nasjonal lovgivning som regulerer adgangen til å praktisere et yrke, kan utgjøre en hindring for arbeidstakere med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat. Det gjelder både nasjonale krav om minimumskvalifikasjoner for retten til å benytte yrkestittel og adgangen til yrkesutøvelse.

Særlig viktig er den sektorovergripende reguleringen i direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. I tillegg finnes det yrkesspesifikk regulering blant annet i direktiv 98/5/EF om etableringsrett for advokater og i direktiv 2006/43/EF om lovpliktig revisjon av årsregnskap og konsoliderte regnskap.

Direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet)

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet har til hensikt å forenkle den enkelte borgerens mulighet for å få sine yrkeskvalifikasjoner godkjent i en annen EØS-stat enn der kvalifikasjonene er ervervet. Direktivet gjelder for EØS-borgere som midlertidig ønsker å utøve et regulert yrke i en annen EØS-stat enn den hvor personen har yrkeskvalifisert seg, og for yrkesutøvere som ønsker å etablere seg i en annen EØS-stat enn den hvor yrkeskvalifikasjonene er ervervet. Direktivet skiller dermed mellom regler som gjelder ved midlertidig tjenesteyting i vertsstaten og regler for etablering i vertstaten.

Etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet avdeling II har en yrkesutøver i utgangspunktet rett til å tilby sine tjenester midlertidig i en annen EØS-stat. I enkelte tilfeller kan vertsstaten kreve at yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner godkjennes før vedkommende kan tilby sine tjenester.

Direktivets avdeling III gir regler for godkjenning av yrkesutøvere som ønsker å etablere seg i en annen EØS-stat.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet er gjennomført i lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven) og forskrift 22. desember 2017 nr. 2384 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Loven trådte i kraft 1. januar 2018. Yrkeskvalifikasjonsloven gjelder for alle yrker som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, med unntak av helsepersonell- eller dyrehelsepersonellyrker.

For helsepersonell er direktivet gjennomført i forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-stater eller fra Sveits. For dyrehelsepersonell er direktivet gjennomført i forskrift 19. januar 2009 nr. 77 om rett til å arbeide som dyrehelsepersonell eller seminpersonell etter EØS-avtalen.

Det er omtrent 170 regulerte yrker i Norge som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Av disse er det for litt over halvparten av yrkene krav til høyere utdanning eller annen utdanning på høyere nivå, og for de resterende av yrkene krav til utdanning på videregående nivå eller lavere. Eksempler på yrker er lærer, psykolog, autorisert regnskapsfører, inkassobevillingshaver, eiendomsmegler og truckfører.

Omtrent 70 yrker omfattes av helsepersonelloven og 4 av dyrehelsepersonelloven, resten av yrkene omfattes av yrkeskvalifikasjonsloven. Helsepersonellyrkene inkluderer 41 legespesialiteter og to tannlegespesialiteter. Spesialitetene forutsetter at yrkesutøver er godkjent som lege eller tannlege først. Videre er det helseforetakene som er utdanningssteder, og ikke universitet eller høyskole.

En godkjenning gjelder som utgangspunkt bare i den staten som har godkjent yrkeskvalifikasjonene, og en yrkesutøver kan dermed som utgangspunkt ikke ta med seg godkjenningen til en annen EØS-stat. En norsk borger som har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia, vil ikke kunne påberope seg den godkjenningen når vedkommende søker godkjenning i f.eks. Tyskland. I og med at godkjenningen er nasjonal, er det også adgang til å fastsette egne nasjonale regler for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia.

Se nærmere omtale av yrkeskvalifikasjonsloven i Prop. 139 L (2015–2016) og av yrkeskvalifikasjonsdirektivet i St.prp. nr. 29 (2007–2008) og Prop. 3 S (2017–2018).

Direktiv 98/5/EF om etableringsrett for advokater (advokatdirektivet)

Advokater som ønsker å etablere seg i annen EØS-stat enn i den EØS-staten hvor kvalifikasjonene ble ervervet, er dekket av direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet). Direktivet er gjennomført i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften) kapittel 9 og 10 del I om rett for advokater fra annen EØS-stat til å få norsk advokatbevilling og rett til å etablere seg som advokat i Norge under sitt hjemlands tittel (EØS-advokat), jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 4 og domstolloven § 220 siste ledd.

Det følger av advokatforskriften § 9-1 at med EØS-advokat menes enhver som har rett til å utøve virksomhet under titler fra sitt hjemland som er angitt i opplistingen i første ledd. Titlene «Advocate», «Barrister» og «Solicitor» som benyttes i Storbritannina, er eksplisitt angitt.

Direktiv 77/249/EØF med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (advokattjenestedirektivet)

Direktivet regulerer advokaters adgang til midlertidig tjenesteyting i annen EØS-stat under hjemlandets yrkestittel. Direktivet er gjennomført i norsk rett i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften) kapittel 10 del III, jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 4.

Direktiv 2006/43/EF om lovpliktig revisjon av årsregnskap og konsoliderte regnskap (revisjonsdirektivet)

Direktivet regulerer ekstern revisjon av årsregnskapene til foretak med allmenn interesse, vilkår for godkjenning som revisjonsselskap og oppdragsansvarlig revisor samt krav til medlemsstatenes offentlige tilsyn.

Direktivet stiller krav til nasjonale regler om godkjenning av revisorer fra andre medlemsstater, jf. artikkel 14, og om godkjenning av revisorer fra tredjeland, jf. artikkel 44. Disse kravene er gjennomført i norsk rett i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven) § 3-6 og forskrift 25. juni 1999 nr. 712 om revisjon og revisorer (revisorforskriften) §§ 1-4 til 1-7.1

Registrerte og statsautoriserte revisorer må være godkjent av Finanstilsynet, jf. revisorloven § 3-1. Det stilles krav til utdanning og praksis. Etter revisorloven § 3-3 sjette ledd skal praktisk opplæring finne sted i Norge eller i en annen EØS-stat. Forskrift 25. juni 1999 om revisjon og revisorer § 1-4 inneholder vilkår for godkjenning av revisorer fra andre EØS-stater. § 1-5 inneholder andre regler om godkjenning av revisorer med yrkeskvalifikasjoner fra stater utenfor EØS.

Etter revisorloven § 3-7 første ledd skal ansvarlig revisor være bosatt i en EØS-stat. Finanstilsynet kan gjøre unntak fra bostedkravet, jf. § 3-7 andre ledd. Registrering av og tilsyn med tredjelandsrevisorer er regulert i forskrift 30. juni 2010 nr. 1055.

6.2.3 Separasjonsavtalen

Separasjonsavtalens del 2 avdeling II kapittel 3 artikkel 26 til 28 gir bestemmelser om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Bestemmelsene inneholder for det første regler om rett til å beholde innvilget godkjenning og rett til fortsatt å utøve yrket etter utløpet av overgangsperioden. I tillegg oppstilles regler for behandling av søknader som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet, innen utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsene omtales nærmere under.

Bestemmelsene omfatter bare personkretsen som definert i separasjonsavtalen artikkel 9, det vil si EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som har utøvet sin rett til fri bevegelighet før overgangsperiodens slutt, samt deres familiemedlemmer. Det er videre kun etableringsreglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, advokatdirektivet og revisjonsdirektivet som omfattes av artikkel 25 til 27. Det vil si at adgangen til å utøve yrket midlertidig etter direktivene ikke er regulert i separasjonsavtalen.

Artikkel 26 slår fast at en yrkesutøver som har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner, skal beholde godkjenningen og retten til å utøve yrket i vertsstaten også etter utløpet av overgangsperioden. Dette gjelder godkjenning etter etableringsreglene i avdeling III i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, advokatdirektivet artikkel 10 nr. 1 og 3, og revisjonsdirektivet artikkel 14, jf. separasjonsavtalen artikkel 26 nr. 1 bokstav a til c. Reglene omfatter videre yrkesutøvere som har fått godkjent kvalifikasjoner fra tredjeland etter reglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3, delvis adgang til yrkesvirksomhet etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f og etter reglene for europeisk profesjonskort for etablering, jf. separasjonsavtalen artikkel 26 nr. 2 bokstav a til c.

Retten gjelder også for familiemedlemmer til yrkesutøver. Familiemedlem er definert i separasjonsavtalen artikkel 8 (a), jf. artikkel 9.

Det antas at separasjonsavtalens artikkel 26 i hovedsak slår fast hva som ellers ville gjelde etter alminnelige regler, det vil si at en godkjenning som er gitt før overgangsperiodens utløp, fortsatt er gyldig etter overgangsperiodens utløp.

Artikkel 27 regulerer behandling av søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet før utgangen av overgangsperioden. Bestemmelsen gjelder kun søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra personer som ønsker å etablere seg innenfor et lovregulert yrke i vertsstaten. Bestemmelsen angir hvilke bestemmelser som fortsatt skal gjelde ved behandling av slike innkomne søknader. Dette omfatter reglene om godkjenning i yrkeskvalifikasjonsdirektivet avdeling III om etableringsfrihet, reglene om europeiske profesjonskort for etablering i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4 d, jf. artikkel 4 a, 4 b og 4 e så langt de passer, samt yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4 om virkningene av godkjenning. I tillegg omfattes advokatdirektivet artikkel 10 nr. 1, nr. 3 og nr. 4, revisjonsdirektivet artikkel 14 og direktiv 74/556/EØS.2

Artikkel 28 fastslår at myndighetene i Storbritannia og EØS/EFTA-statene skal samarbeide ved behandlingen av søknader som dekkes av reglene i artikkel 27. Det kan gjelde utveksling av opplysninger, blant annet om ilagte disiplinære eller strafferettslige sanksjoner, eller andre alvorlige omstendigheter som kan ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Det vises til departementets merknader til de aktuelle bestemmelsene i punkt 7.2 nedenfor.

6.2.4 Høring oktober 2018

Departementet foreslo i høring 4. oktober 2018 en ny lovbestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven som fastslo at en statsborger fra en EØS-stat og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia som er godkjent etter reglene i kapittel 3 i loven, fortsatt skulle ha rett til å utøve yrket også etter utgangen av overgangsperioden. Bakgrunnen var å sikre at det ikke oppstår usikkerhet om en allerede godkjent yrkeskvalifikasjon fortsatt skal gjelde selv om ett eller begge grunnvilkår opphører. Det samme skulle gjelde britiske statsborgere og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller en annen EØS-stat.

Det ble videre foreslått en regel om at søknader fra en EØS-borger om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia innkommet før utløpet av overgangsperioden, skulle behandles etter lovens alminnelige regler. Det samme gjaldt for søknader fra britiske statsborgere om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra hjemstaten eller en EØS-stat. Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller britiske statsborgere som søker etter overgangsperiodens slutt, var imidlertid ikke omfattet av lovforslaget. Denne gruppen ville dermed måtte søke om godkjenning etter regelverket som gjelder for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Tilsvarende ville ikke reglene om midlertidig tjenesteyting i yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2 gjelde for britiske statsborgere etter overgangsperiodens slutt.

I tillegg til endring i yrkeskvalifikasjonsloven foreslo departementet tilsvarende endringer i advokatforskriften og revisorforskriften, forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell og forskrift om rett til å arbeide som dyrehelsepersonell eller seminpersonell.

Det var få høringsinstanser som uttalte seg om bestemmelsene. Ingen hadde motforestillinger mot reguleringen, men Tilsynsrådet for advokatvirksomhet uttrykte et klart ønske om å få på plass en avtale med Storbritannia som gjør at dagens ordning også vil gjelde etter overgangsperiodens utløp.

6.2.5 Forskrifter 10. april 2019 («No deal»- forskrifter)

Som nevnt i punkt 5.4.2 ble det fastsatt en rekke forskrifter i april 2019 med hjemmel i lov 29. mars 2019 nr. 9 om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union. Forskriftene ville bare komme til anvendelse dersom Storbritannia trådte ut av EU uten en utmeldingsavtale som inneholdt en overgangsperiode, og vil bli opphevet. En rekke av disse forskriftene gjaldt godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

Ved kgl. res. 10. april 2019, ble det vedtatt en ny bestemmelse i forskrift 22. desember 2017 nr. 2384 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som regulerer forhold ved Storbritannias uttreden fra EU og EØS.

Bestemmelsen fastslår for det første at britiske borgere med utdanning fra Storbritannia eller en EØS-stat, og EØS-borgere med utdannelse fra Storbritannia som har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner før Storbritannias uttreden fra EU, fortsatt skal få utøve yrket i Norge etter Storbritannias uttreden. Videre skal søknader om godkjenning som er inngitt før Storbritannias uttreden behandles etter reglene som gjelder for EØS. Disse bestemmelsene gjennomfører «no deal»-avtalen (utmeldingsavtalen) artikkel 25 og 26, som tilsvarer separasjonsavtalen 26 og 27 gjengitt ovenfor.

I tillegg er det fastslått at personer som er under utdanning i Storbritannia ved Storbritannias uttreden fra EU, eller som begynte sin utdanning i løpet av 2019, skal kunne søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter bestemmelsene som gjelder for EØS ut 2029.

Denne bestemmelsen ble gitt for å sikre at studenter som hadde påbegynt sin utdanning før Storbritannias uttreden, og som dermed hadde grunn til å anta at utdannelsen ville bli godkjent etter EØS-reglene, fortsatt skulle kunne få slik godkjenning. Bestemmelsen omfatter personer som er under utdanning ved Storbritannias uttreden fra EU. Også personer som har midlertidig opphold i utdanningen, f.eks. pga. sykdom eller fordi han eller hun har fått barn, omfattes av bestemmelsen.

Ved endring i forskrift 18. oktober 2019 ble det fastslått at også personer som hadde fullført sin utdanning, men som ennå ikke hadde søkt om godkjenning, skulle få behandlet sin søknad om godkjenning etter de regler som gjelder for EØS dersom søknaden ble innlevert i løpet av 2020.

Lignende bestemmelser ble også vedtatt i forskrift om dyrehelsepersonell, forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits og i advokatforskriften. I advokatforskriften ble det også gitt en overgangsregel for britiske advokater som allerede var etablert i Norge. Her ble det fastsatt at personer som hadde rett til å yte rettshjelp på permanent basis med de britiske titlene «advocate», «barrister» eller «solicitor», og som var registrert etter advokatforskriften § 10-2 før Storbritannias uttreden fra EU, skulle gis rett til å utøve yrket ut 2020. I denne perioden skulle de også ha rett til å søke om norsk advokatbevilling.

6.2.6 Høring juni 2020

I høring 24. juni 2020 foreslo departementet at det i tillegg til forslagene fra høringen i oktober 2018 også ble fastsatt bestemmelser som tilsvarer «no deal»-forskriftene som nevnt ovenfor. Det ble lagt vekt på at det ikke synes rimelig at studenter som har påbegynt utdanning i Storbritannia og har hatt en berettiget forventing om at deres utdanning kan bli godkjent, blant annet på bakgrunn av «no deal»-forskriften, skulle stilles dårligere når Storbritannia trer ut av EU og EØS med en avtale enn dersom Storbritannia hadde trådt ut av EU uten en avtale som inneholdt en overgangsperiode. Reglene ble foreslått inntatt i yrkeskvalifikasjonsloven samt i forskriftene nevnt ovenfor.

6.2.7 Departementets vurdering

Gjeldende EØS-regler om yrkeskvalifikasjoner er knyttet til yrkesutøverens statsborgerskap og til hvilken stat yrkeskvalifikasjonen er ervervet i. Virkeområdet til yrkeskvalifikasjonsloven er i tråd med dette begrenset til yrkesutøvere med statsborgerskap fra en EØS-stat (eller Sveits) med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat (eller Sveits) som vil utøve et lovregulert yrke i Norge. Loven gjelder med enkelte begrensninger for tredjelandsborgere som omfattes av fri bevegelighetsdirektivet. Loven gjelder dermed både for norske statsborgere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Storbritannia, statsborgere fra Storbritannia med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia og statsborgere fra en annen EØS-stat med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia.

Etter Storbritannias uttreden fra EU og overgangsperiodens utløp vil britiske statsborgere ikke lenger omfattes av regelverket, og britiske statsborgere med eksisterende godkjenninger vil ikke lenger oppfylle grunnvilkårene i loven. Det samme gjelder borger fra en EØS-stat som har ervervet sin yrkeskvalifikasjon i Storbritannia. For å sikre at det ikke oppstår usikkerhet om en allerede godkjent yrkeskvalifikasjon fortsatt skal gjelde selv om ett eller begge grunnvilkår opphører, foreslår departementet en ny bestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven. Denne bestemmelsen slår fast at en statsborger fra en EØS-stat og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia som er godkjent etter reglene i kapittel 3 i loven, har rett til å utøve yrket også etter utgangen av overgangsperioden. Det samme gjelder britiske statsborgere og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller en annen EØS-stat.

Bestemmelsen fastsetter kun at godkjenningen fremdeles er gyldig. Hvorvidt en person kan få opphold i Norge reguleres av utlendingsloven.

For å gjennomføre separasjonsavtalen artikkel 27 foreslås det en bestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven som regulerer behandlingen av innkomne søknader som ikke er avgjort ved utløpet av overgangsperioden. Separasjonsavtalen artikkel 27 gir rett til behandling av søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter etableringsreglene når søknaden er innkommet innen utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsen gjelder bare søknader fra britiske statsborgere og statsborgere fra EØS/EFTA-statene som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen overgangsperiodens slutt, jf. separasjonsavtalen artikkel 9 som angir det personelle virkeområdet.

EØS-avtalen er ikke til hinder for at Norge fastsetter egne nasjonale regler om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland så lenge direktivene respekteres. Det synes rimelig at både norske statsborgere, statsborgere fra Island og Liechtenstein samt britiske borgere som søker godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia, gis rett til å få sine søknader behandlet etter EØS-regelverket dersom søknadene er sendt inn før overgangsperiodens slutt, uavhengig av om de har benyttet seg av retten til fri bevegelighet eller ikke. Det samme gjelder familiemedlemmer til britiske borgere og familiemedlemmer dekket av utlendingsloven kapittel 13.

Det foreslås derfor en regel om at søknader fra en EØS-borger om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia innkommet før utløpet av overgangsperioden skal behandles etter lovens alminnelige regler uavhengig av om de har utøvet sin rett til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp eller ikke. Det samme gjelder for søknad fra britiske statsborgere om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra hjemstaten eller en EØS-stat.

Departementet foreslår videre at det fastsettes en bestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven som fastslår at personer som er under utdanning i Storbritannia ved overgangsperiodens utløp, eller som begynte sin utdanning i løpet av 2019, skal kunne søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter bestemmelsene som gjelder for EØS ut 2029. Også personer som hadde fullført sin utdanning, men som ennå ikke har søkt om godkjenning, skal få behandlet sin søknad om godkjenning etter de regler som gjelder for EØS dersom søknaden blir innlevert i løpet av 2020. Dette samsvarer med bestemmelsene som er gitt i «no deal»-forskriftene 10. april 2019. Det synes ikke rimelig at personer som er i en slik situasjon skal stilles dårligere når Storbritannia har gått ut av EU med en utmeldingsavtale som inneholder en overgangsperiode, enn dersom Storbritannia hadde gått ut av EU uten en slik avtale.

Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller britiske statsborgere som søker etter overgangsperiodens slutt, og ikke er i en av situasjonene som nevnt ovenfor, er ikke omfattet av lovforslaget. Denne persongruppen vil dermed måtte søke om godkjenning etter regelverket som gjelder for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Tilsvarende vil ikke reglene om midlertidig tjenesteyting i yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2 gjelde for britiske statsborgere etter overgangsperiodens slutt.

Artikkel 28 i separasjonsavtalen regulerer administrativt samarbeid mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Det følger av forslaget til ny § 2 a i yrkeskvalifikasjonsloven at søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for personkretsen nevnt over, skal behandles etter lovens regler. Dette vil også gjelde plikten til administrativt samarbeid. I yrkeskvalifikasjonsloven § 19 er det et krav om at ansvarlige myndigheter skal samarbeide med andre ansvarlige myndigheter i forbindelse med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Dette gjelder også utveksling av informasjon om disiplinære og strafferettslige sanksjoner som vil ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Fra norsk side er det et ønske å inngå en avtale med Storbritannia som inneholder bestemmelser om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, og det er lagt opp til at dette vil bli en del av frihandelsavtaleforhandlingene mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene, Norge, Island og Liechtenstein. Hvordan eventuelle avtalebestemmelser skal gjennomføres i norsk rett, vil bero på avtalens endelige innhold.