2 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i avtalen

Artikkel 1 angir avtalens formål. Partene ønsker å sikre et effektivt samarbeid mellom Norges og Sveriges spesielle innsatsenheter i forbindelse med håndteringen av krisesituasjoner, når oppdraget kan gjennomføres på en bedre måte med et slikt samarbeid. Avtalen beskriver de overordnede rammer og vilkår som skal gjøre det mulig for de spesielle innsatsenheter i en stat å gi bistand og operere på den andre statens territorium.

Artikkel 2 omhandler avtalens virkeområde og forholdet til rådsbeslutninger som regulerer annet politisamarbeid over landegrensene. Avtalen supplerer det Europeiske Råds beslutninger 2008/615/JIS og 2008/616/JIS (Prüm-beslutningene), som Norge har tilslutningsavtale til, og 2008/617/RIF (Atlas-rådsbeslutningen), som Norge ikke er tilsluttet. Avtalen oppfyller forutsetningene i Atlas-rådsbeslutningen, og skal ikke påvirke Sveriges forbindelse eller plikter med andre medlemsstater i EU.

Artikkel 3 angir definisjoner i avtalen. Spesielle innsatsenheter defineres til å være kriminalitetsbekjempende myndigheters enheter som er spesialisert i å håndtere krisesituasjoner. I Norge vil dette normalt være politiets nasjonale beredskapsressurser, som beredskapstroppen, helikoptertjenesten, bombetjenesten, krise- og gisselforhandlertjenesten samt teknisk/taktisk spaning. Det samme vil normalt gjelde for svensk side. Krisesituasjon defineres i Norge som terror, gisseltaking, kapring og annen grov kriminalitet. For Sverige vil det være aktuelt å be om bistand i krisesituasjoner som kan omfatte handlinger som kan utgjøre terrorhandlinger ifølge nasjonal rett, jf. Lag (2017: 496) om internationellt polisiärt samarbete. Kompetent myndighet er den nasjonale myndigheten som i henhold til nasjonale bestemmelser kan fremme anmodning om eller gi fullmakt til bruk av de spesielle innsatsenhetene. Kompetent myndighet til å fremme og motta anmodning i Norge, vil være Justis- og beredskapsdepartementet, som vil kunne delegere myndigheten, helt eller delvis, til relevante underlagte etater, som for eksempel Politidirektoratet. Den endelige avgjørelsen om hvorvidt det skal avgis tjenestepersonell til Sverige, eller om det skal tas inn tjenestepersonell fra Sverige, legges til Justis- og beredskapsdepartementet.

Artikkel 4 regulerer prosedyrer for bistand. Av bestemmelsen fremkommer at det er kompetent myndighet som kan fremme anmodning om bistand i krisesituasjoner. Anmodningen skal som hovedregel være skriftlig, men kan i tidskritiske situasjoner fremmes og behandles muntlig og så snart som mulig bekreftes skriftlig. Anmodningen kan etterkommes helt eller delvis, eller avslås. Den anmodede myndighet kan også foreslå andre typer tiltak.

Artikkel 5 omhandler gjennomføring av bistandsoppdraget. Innlånte tjenestepersoner som inngår i en spesiell innsatsenhet i vertsstaten, skal utføre de tiltak som er nødvendig for å yte den bistand som er avtalt, herunder om nødvendig ved bruk av maktmiddel og våpen. De skal operere i overensstemmelse med lover og regler i vertsstaten og i samsvar med sine egne fullmakter. Dette innebærer at innlånt tjenestepersonell ikke kan gå utover de fullmakter de har i hjemstaten, selv om vertsstaten gir sitt eget tjenestepersonell videre fullmakter. Tilsvarende kan innlånt tjenestepersonell ikke benytte hjemstatens fullmakter dersom disse er bredere enn vertsstatens fullmakter.

Artikkel 6 beskriver ansvars- og ledelsesforhold. Innlånte tjenestepersoner til vertsstaten skal alltid operere under vertsstatens myndighet og ledelse og i samsvar med de instruksjoner som gis av kompetent myndighet i vertsstaten.

Artikkel 7 beskriver regulering av politimyndighet for innlånt tjenestepersonell til den andre stat, og forhold rundt uniformering og identifisering. Politimyndighet kan gis til innlånte tjenestepersoner som har politimyndighet i sin hjemstat. De kan bære sin nasjonale uniform, og de skal alltid kunne dokumentere sine fullmakter og sin identitet. Det vil bli etablert ordninger som sikrer at innlånt tjenestepersonell til enhver tid kan legitimere sin identitet og sine fullmakter.

Artikkel 8 beskriver rettigheter og avgrensinger for tjenestepersonell til bruk av våpen og utstyr når de er innlånt til den andre staten. Innlånt tjenestepersonell som gis politimyndighet i vertsstaten, skal ha samme rett til å bære våpen og annet utstyr som politiet i vertsstaten kan benytte. Våpen og utstyr må tilsvare våpen og utstyr som er godkjent for bruk i vertsstaten. Det fremkommer av avtalen at annet tjenestepersonell bare må bruke tjenestevåpen og lignende utstyr i nødvergesituasjoner. Dette kan for eksempel være sivilt personell ved kystvakten som svensk politi benytter til å transportere sine innsatsenheter til sjøs, eller svenske sivile piloter som svensk politi bruker til å fly politihelikoptrene.

Artikkel 9 regulerer forhold rundt grensekryssing. Innlånt tjenestepersonell kan i samsvar med det som er avtalt krysse grensen, og transporteres til vertsstaten ved bruk av egne kjøretøy, båter, helikopter eller ved bruk av rutefly. Innlånt tjenestepersonell omfattes av de samme veitrafikkbestemmelser som vertsstatens tjenestepersonell.

Artikkel 10 regulerer kostnader. Hver stat skal dekke sine egne utgifter knyttet til gjennomføring av avtalen, men vertstaten skal dekke oppholdsutgifter for det innlånte tjenestepersonellet.

Artikkel 11 omhandler erstatningsansvar og straffeansvar. Vertsstaten skal i samsvar med sin nasjonale lovgiving erstatte eventuelle skader som innlånt tjenestepersonell forårsaker under innsatsen, men ikke skader som den andre statens myndighet eller tjenesteperson blir påført. Dersom lovbrudd blir begått av eller mot innlånt tjenestepersonell, skal disse som hovedregel sidestilles med vertsstatens tjenestepersonell.

Artikkel 12 omhandler arbeidsforhold. Tjenestepersonell som i henhold til denne avtalen opererer på den andre statens territorium, skal i tjenesterettslig henseende være underlagt gjeldende rett i sin egen stat, særlig når det gjelder disiplinære regler.

Artikkel 13 beskriver at de kompetente myndigheter i Norge og Sverige bør samarbeide om å legge til rette for effektivt bistand i samsvar med avtalen, ved for eksempel gjennomføring av øvelser m.m.

Artikkel 14 omhandler tidspunkt for ikrafttredelse m.v. Avtalen trer i kraft 30 dager etter datoen da avtalepartene via diplomatiske kanaler har underrettet hverandre skriftlig om at de nasjonale kravene som de respektive statene stiller til avtalens ikrafttredelse, er oppfylt. Partene skal ved tidspunkt for avtalens ikrafttredelse via diplomatiske kanaler underrette hverandre om hvem som er kompetent myndighet til å fremme, innvilge eller avslå bistand i henhold til artikkel 4.

Avtalen kan endres ved skriftlig avtale mellom partene. Tvister skal løses gjennom forhandlinger. Avtalen kan sies opp med seks måneders varsel.